Oppsummering fra leseåret som har gått ...

Rådhusparken i Lørenskog (Foto: RMC)

Enda et leseår har gått, og i likhet med mange andre bokbloggere, har også jeg som tradisjon å oppsummere ... Denne gangen skal jeg gjøre det litt annerledes enn tidligere, og ikke knytte dette opp til mine personlige mål, fordi jeg tror at dette har liten verdi for andre enn meg selv. 

Noen mål har jeg selvsagt og disse handler i bunn og grunn om hvilken profil jeg ønsker på bloggen min. Målene kan kort oppsummeres slik:
- at bøkene jeg anmelder og omtaler skal ha en viss aktualitet (dvs. mange nyutgivelser)
- at det skal være en viss bredde i utvalget av bøker som presenteres fra min side 
- at jeg skal presentere en del norsk litteratur
- at jeg skal forsøke å trekke frem noen forfattere som er ukjente for mange 

Kvalitet er det aller viktigste kriteriet i min presentasjon nedenfor. 

Stavanger (Foto: RMC)

Litt statistikk:

Jeg leste 126 bøker og fire enkeltstående noveller i løpet av 2014. 

55 av de totalt 130 bok-innleggene mine er om norske bokutgivelser. Over 40 % av det jeg leser er mao. norske bokutgivelser. 

51 av bokomtalene refererer seg til kvinnelige forfattere - mao. rundt 40 %.

Om lag 50 - rundt 40 % - av bøkene jeg leste i 2014 fikk jeg tilsendt fra ulike forlag - i all hovedsak etter initiativ fra meg selv - og de resterende 80 har jeg altså kjøpt selv, lånt på biblioteket eller fått i gave. Bøker tilsendt fra forlagene har ikke minst medvirket til at jeg har lest mange bøker som ble utgitt i 2014. Mange flere enn jeg ellers ville hatt muligheten til. 

Gdansk (Foto: RMC)

Som blogger er jeg også opptatt av sakprosa, og i 2014 omtalte jeg rundt 30 slike utgivelser. Det er noen temaer som går igjen her, og dette kan kort oppsummeres til 2. verdenskrig, Midtøsten-konflikten, ledelse og såkalte selvutviklingsbøker. I tillegg er jeg interessert i alt som har å gjøre med samspill mennesker i mellom, bøker som tar opp samfunnsaktuelle spørsmål m.v. 

For øvrig må jeg med en gang bare fastslå at jeg i min lesing motiveres i jakten på de gode - de virkelig gode - bøkene. Det forhold at det nesten ikke finnes "slaktede" bøker på min blogg betyr derfor ikke at jeg er ukritisk i min tilnærming til bøker - bare at jeg ikke gidder å bruke tid på de dårlige bøkene. 

Nedenfor ønsker jeg å trekke frem noen bøker som har gjort sterkt inntrykk på meg i 2014. Her fremkommer bøkene ikke i noen prioritert rekkefølge - bare for å ha nevnt det. Jeg har delt disse opp i tre kategorier; utenlandske romaner, norske romaner og sakprosa (både utenlandsk og norsk). Titlene på bøkene er klikk-bare. Ved å klikke på disse kommer du til mine bokanmeldelser/bokomtaler.

En ti-på-topp liste over utenlandske romaner jeg leste i 2014:

Ephrussi-palasset i Wien (Foto: RMC)

Edmund de Waal: Haren med øyne av rav

En sterk familiekrønike om en jødisk families storhetstid og fall i forbindelse med andre verdenskrig, det meste sentrert rundt Ephrussi-palasset i Wien. Det eneste som er igjen av formuen i dag er en samling med netsuker - deriblant en hare med øyne av rav ... Netsukene går som en rød tråd gjennom familiens historie og frem til i dag - fra den gangen jøder ikke fikk eie fast eiendom, til de slo seg opp som de dyktige forretningsmenn mange var, antisemittismens fremvekst og Holocaust, til de få overlevende som kom seg unna og frem til vår tid.

Da jeg var i Wien i desember 2014, oppsøkte jeg selvsagt Ephrussi-palasset, som en gang tilhørte familien som "Haren med øyne av rav" handler om.

Kjell Westö: Svik 1938

Kjell Westö (Foto: RMC)

Dette er boka som fikk Nordisk Råds litteraturpris i 2014. Romanen gir et godt tidsbilde av hvordan det var i Helsinki like før utbruddet av andre verdenskrig. Det handler om splittelse av familier, vennekretser og ekteskap, og om hva som skjer med oss når vi blir utsatt for press. Hva bor i oss når det kommer til stykket? Her møter vi et interessant persongalleri, hvor alle har ulik baggasje med seg. 

Kjell Westö var på Litteraturhuset 12. mars 2014, og jeg var der.

Jun'ichirō Tanizaki: Søstrene Makioka

Dette japanske mesterverket fra 1943-1948 kom ut for første gang på norsk i sommer. Det er virkelig en skatt gjemt blant de nærmere 700 sidene som denne romanen rommer! 700 sider som går som en vind når man blir inntatt av søstrenes skjebne, der de er fanget mellom tidligere tiders tradisjoner og de nye, moderne tidene. Det handler om en søster som skal giftes bort i en familie som en gang var rik, men ikke lenger ... og som likevel ønsker å fremstå som en respektabel familie som ivaretar de gamle tradisjonene ... En fascinerende historie på alle måter!

Emilie Ajar: Med livet foran seg

"Med livet foran seg" handler om den foreldreløse gutten Momo, som vokser opp hos den aldrende Madame Rosa. Madame Rosa var tidligere prostituert, men livnærer seg på sine eldre dager med å ta hånd om andre prostituerte mødres barn. Nå er hun i ferd med å bli dement, og det er bare Momo som er igjen av alle barna som en gang kom til henne. Ingen kom og hentet ham. En trist og vemodig roman om de fattigste fattige i etterkrigstidens Paris, sett gjennom øyne til lille Momo som ikke aner hvor han kommer fra - i det hele tatt hvem han er ... En skatt av en bok!

Siri Hustvedt (Foto: RMC)

Siri Hustvedt: Denne flammende verden

"Denne herlige flammende verden" er et lekent eksperiment med hva som skjer med vår oppfatning av kunst når den presenteres av menn og ikke av kvinner. Boka er bygget opp som en slags dokumentar der hovedpersonens liv og virke ses fra mange ulike synsvinkler. Hva er egentlig sannheten om henne, når alt kommer til alt?

Siri Hustvedt var i Norge 3. september 2014, og jeg var der. 

Michel Laub: Fallet. Dagboknotater

Denne boka kom jeg ved en ren tilfeldighet over i fjor. Dette er en av de mest bemerkelsesverdige og provoserende bøkene jeg har lest om Holocaust. Bokas navnløse hovedperson forteller om familien sin, som overlevde Holocaust. Holocaust ligger som en skygge over familien i ett og alt de foretar seg. "Går det an å hate en som har overlevd Holocaust?", spør han. Hovedpersonen opponerer og vil ikke være med på filosofien om at "de" når som helst kan komme og ta dem ... Min påstand er at dette er en bok med helt umiskjennelige klassikertegn!

Nadifa Mohamed: De tapte sjelers land

Her får vi historien om starten på borgerkrigen i Somalia i 1988. Hva skjedde, og hvordan innvirket dette på menneskene som bodde der? Vi følger tre kvinner rett etter utbruddet av borgerkrigen i Hargeisa. Alle tre med vidt forskjellige utgangspunkter, men som skal forenes i en slags felles skjebne til slutt. 

Nadifa Mohamed skriver godt, og jeg gleder meg til nye norske oversettelser av bøkene hennes!

Stefan Hertmans: Krig og terpentin

"Krig og terpentin" ble høstens store høydepunkt for meg. Ikke hadde jeg hørt om forfatteren tidligere, og ikke ante hvilken perle jeg hadde fått mellom hendene før jeg begynte å lese. Denne romanen handler om Stefan Hertmans´ bestefar. Forfatteren trodde han hadde hørt det meste før da han omsider bestemte seg for å lese bestefarens dagbøker 30 år etter hans død. Historiene han fant, blant annet om bestefarens deltakelse i 1. verdenskrig, var så eksepsjonelle at han bestemte seg for å skrive bok om det. Det er mange lag i denne romanen, som strekker seg over mange år. Dette er en bok man kan lese flere ganger, og stadig få mer ut av.

Assia Djebar: Stort er fengselet

For dem som ikke har oppdaget Assia Djebar tidligere, er det bare en ting å si: Våkn opp! Djebar kommer til å få Nobel-prisen en dag! Som den kanskje viktigste forfatterstemmen fra Algerie - dog i eksil - skriver hun de mest fantastiske bøker. Bøker som dels er selvbiografiske, men som aller mest handler om kvinners stilling i det muslimske Algerie. 

Den 8. oktober 2014 overvar jeg et foredrag om Assia Djebar og Péter Nádas ved Gabi Gleichmann. 

Daniel Kehlmann (Foto: RMC)

Daniel Kehlmann: F

Etter å ha vært på Litteraturhuset 18. februar 2014, hvor Daniel Kehlmann ble bokbadet, endte jeg opp med å lese de fleste bøkene av ham som er oversatt til norsk. 

Blant bokutgivelsene til Kehlmann seilte utvilsomt hans siste roman "F" opp som en klar favoritt. Her møter vi familien Friedland - fortrinnsvis mennene i familien, bare for å ha nevnt det. Et nokså spesielt forhold mellom tre brødre og dere far beskrives, og i neste omgang deres tre totalt forskjellige karrierevalg. 

Språkføringen i Kehlmanns bøker er elegant og intelligent, og det er mye humor av den underfundige og subtile typen. "F" er en topproman man bør få med seg!


En ti-på-topp-liste over norske romaner jeg leste i 2014:

Carl Frode Tiller: Innsirkling 3

Carl Frode Tiller (Foto: RMC)

I høst utkom endelig den siste boka i Innsirkling-triologien! Og som vi lesere har ventet på den! Carl Frode Tiller har skrevet seg inn i norsk litteraturhistorie med denne triologien, som hører noe av det beste som noen sinne er skrevet i vår samtid!

Verket er dypt psykologisk, og personene vi møter er fascinerende, hver på sin måte! En studie i dysfunksjonell kommunikasjon, kan man vel på mange måter si ...

Carl Frode Tiller var på Litteraturhuset 10. september 2014, og jeg var der.

Edvard Hoem: Slåttekar i himmelen

Edvard Hoem på Lørenskog
biblioteki mars 2013 (Foto: RMC)

Endelig er Edvard Hoem tilbake som romanforfatter, og nok en gang har han latt seg inspirere av sin egen slekt når han skriver om svunne tider i Norge. Denne gangen følger vi hans egen oldefar og barna hans. Det handler om det fattige bygde-Norge på slutten av 1800-tallet, hvor mange valgte å utvandre til Amerika. Kun der var det et håp om en bedre fremtid, hvor man fikk eie den jorda man dyrket. 

Boka er nydelig skrevet. Få norske forfattere kan vel vår norske 1800-talls historie bedre enn nettopp Hoem, som det siste tiåret har befattet seg med monster-verket om Bjørnstjerne Bjørnson! 

Edvard Hoem var på Lørenskog bibliotek 23. april 2013, og jeg var der. Da snakket han om Bjørnson-utgivelsene sine.

Ida Hegazi Høyer: Unnskyld

"Unnskyld" handler om et kjærlighetsforhold av det virkelig destruktive slaget. Og historien er fortalt på en helt spesiell måte, ved at den unge navnløse jeg-personen hele tiden henvender seg til sin urimelige samboer i teksten, og forsøker å forstå ham fullstendig ihjel. Vi skjønner at dette bærer rett mot katastrofen, og historien tar et slikt tak i en at det gjør vondt.

Budapest (Foto: RMC)

Dette er den første boka av Høyer jeg har lest, men jeg har to til liggende på vent, som jeg skal ta fatt på om ikke veldig lenge. 


Rune Christiansen: Ensomheten i Lydia Ernemans liv

Dette er boka som Rune Christiansen fikk Brage-prisen for høsten 2014. Ikke bare er historien i denne romanen meget fascinerende, men det rent språklige og litterære er på et nivå som gjør det til en sann glede å lese den. Tematikken er ensomhet eller alenetilværelse, og handler om en kvinne som er lykkelig på en måte som bryter med det vi vanligvis tenker på som lykke. Handlingen er først og fremst på det indre plan.

Jeg har skaffet meg et par bøker til av Rune Christiansen, som jeg tenker å få lest i løpet av våren. 

Lotta Elstad: Et eget rom

Dette må være årets morsomste roman! Med intelligens og vidd har forfatteren skapt den eksentriske professor emeritus Anna Louisa Germaine Millisdotter, som har "sovet" i 15 år og som våkner opp med et brak pga. en kronikk fra erkefienden Katarina Ulv. Handlingen foregår i løpet av en dag, som skal ende helt annerledes enn hva Anna Louisa hadde tenkt ... 

Ingrid Storholmen: Her lå Tirpitz

I denne romanen har Ingrid Storholmen (fiktivt) gitt stemme til mange soldater som var om bord på Tirpitz og en håndfull nordmenn som hadde med dem å gjøre. Gjennom et kor av stemmer får vi innblikk i hele følelsesregisteret som preget de involverte. Det handler om savn, drømmer og lengsler - og om angst for å dø. 

Odd Klippenvåg: Ada

Dersom du ikke har oppdaget denne forfatteren tidligere, er det på høy tid, tenker jeg. Dette er den andre boka jeg har lest av Klippenvåg, og begge leseopplevelsene har vært flotte. Det handler mye om følelser i Odd Klippenvågs forfatterskap, og i romanen "Ada" utforsker han et kjærlighetsforhold mellom en kvinne som er stygg (pga. et skjemmende fødselsmerke i ansiktet) og en yngre, pen mann. Historien fortelles av denne mannen, som nå er blitt gammel og som ser tilbake på livet sitt. En hudløs skildring av den første kjærligheten man aldri glemmer ... 

Lars Ramslie: Liten fugl - mors bok, sangen om skogen og kornet

Dette er en nydelig bok som har fått alt for liten oppmerksomhet, synes jeg. Romanen handler om en mors grenseoverskridende omsorg - omsorg gitt på en slik måte at det ikke lenger handler om uegennyttig kjærlighet, men om kjærlighet som kveler og dreper ... Boka er tenkt som den første i en triologi, ut fra det jeg har forstått.

Øystein Wingaard Wolf: Brighton Blues

Brighton, England (Foto: RMC)

Denne boka utkom for flere år siden, men jeg leste den først i fjor. Jeg ble nysgjerrig på Wolfs bøker etter å ha sittet sammen med ham i juryen i en delfinale av Forfatterfight på Kulturhuset i Oslo rett før påske 2014. 

"Brighton Blues" handler om en ung gutt som vokser opp med diagnosen bipolar lidelse og personlighetsforstyrrelsen borderline. Underveis lurer vi på hvem som egentlig er "galest" - han eller moren ... 

Dette er en sår og vakker roman, som jeg ble veldig sjarmert av. 

Ingvild H. Rishøi: Vinternoveller 

Dette er novellekunst på sitt beste! "Vinternoveller" inneholder tre noveller, som alle har det til felles at barn står sentralt. 

Jeg imponeres av språket og av hvordan Rishøi levendegjør persongalleriet. Hva vet hun om hva som beveger seg i en ung manns hode, nettopp sluppet ut av fengsel og institusjonalisert så det holder, før han hjelpeløst skal ha samvær med sønnen sin ... ? Like fullt er det hele så gjennomført, så troverdig og ekte. 

En ti-på-topp-liste over norsk og utenlandsk sakprosa lest i 2014:

Sigmund Aas og Thomas Vestgaarden: Skammens historie

Her introduseres vi for det som vanligvis ikke er å finne i historiebøkene, i alle fall ikke frem til nå. At vårt norske demokrati, som vi jo er så stolte over, har en rekke skampletter som lenge ikke har tålt dagslys, har vi vel egentlig visst en god stund. Dette er imidlertid - så vidt jeg vet - første gang det er gjort et forsøk på en samlet fremstilling av det hele. Interessant, lærerikt og på en del punkter sjokkerende. Boka er godt skrevet, og virkelig et "must" å få med seg!

Amin Maalouf: Identitet som dreper

Denne boka utkom i 1998, men er like aktuell fremdeles i en verden som stadig polariseres mellom "dem" og "oss", ofte mellom muslimer og kristne. Maalouf belyser temaet identitet på en måte som gjør at alle som leser denne boka vil sitte igjen med en grunnforståelse av at identitet er så mye, mye mer enn kun religion. Når vi forstår dette, våkner vår nysgjerrighet for andre på en måte som gjør at vi ikke lenger generaliserer og skjære alle over en kam. Min drøm er at denne boka skal nå ut til riktig mange! 

Marte Michelet: Den største forbrytelsen

"Den største forbrytelsen" handler om norske jøder, Holocaust og dem som gjorde det mulig for nazistene å drepe dem. Det er en sterk og rystende historie som sjokkerer på flere plan. Ikke minst fordi Michelet dokumenterer at den norske eksil-regjeringen i London visste om nazistenes jødeutryddelse uten å løfte en finger. Og om at de få stakkars overlevende omtrent ikke slapp inn i Norge igjen etter krigen, siden de ikke lenger var norske statsborgere ... 

Carsten Jensen og Anders Sømme Hammer: Alt dette kunne vært unngått - En reise gjennom det nye Afghanistan"

Hvorfor gikk det så galt i Afghanistan? Ja, hvorfor kunne det ikke gå annet enn galt? Den danske forfatteren Carsten Jensen og den norske journalisten Anders Sømme Hammer har reist rundt i Afghanistan for å finne ut av nettopp dette. Resultatet har blitt en praktbok som omfatter Afghanistans nyere historie, mordet på Ahmad Shah Massoud den 9. september 2001, 11. september og alt som fulgte i kjølevannet av denne tragedien, som ikke ble noe mindre ved at USA med Bush bestemte seg for å invadere landet. Total mangel på kunnskap om kulturen i landet, for ikke å snakke om geografien - sammenblanding av Taliban og al-Qaida ... det er bare noe av det som ble fullstendig feil. Det er mange flotte bilder i boka, som er tankevekkende og interessant på flere plan. 

Bernt Gran: Hundreår med hodebry - Utilregnelighetens historie 

Diskusjonen rundt tilregnelighetsbegrepet nådde vel sitt høydepunkt i forbindelse med 22. juli-rettssaken her i Norge. Nå har historikeren og juristen Bernt Gran skrevet bok om temaet, og han har i den forbindelse tatt for seg alle norske dommer hvor dette har vært et tema, for derigjennom å undersøke hvor autonome domstolene egentlig er. Resultatet er nedslående, med landssvik-oppgjøret som noe av det verste som har skjedd. Gran konkluderer med at utilregnelighetsdommene er forbeholdt "de mislykkede attentatmenn", mens gjerningsmennene som har begått de mest groteske handlinger, sjelden slipper straff, uansett hvor gale de måtte være ... 

Karl Ove Knausgård: Sjelens Amerika

At Knausgård er en stor essayist vet alle vi som har jobbet oss gjennom romansyklusen Min kamp. Denne romansyklusen inneholdt nemlig ikke helt få essayer innbakt i teksten - om alt mellom himmel og jord. Essayene i denne samlingen spenner også over mange temaer - fra litteraturkritikk til 22. juli, om det onde, om forholdet mellom en forfatter og hans redaktør osv. For alle Knausgård-fans er denne boka vel verdt å få med seg! Jeg vil påstå at essaysamlingen også kan være en fin inngangsport til Knausgårds forfatterskap. 

Frode Fanebust: Dypt urettferdig

I høst kom Frode Fanebust ut med en brannfakkel av en bok om nordsjødykkerne. Har enkelte av dem virkelig lurt oss, slik Fanebust hevder? I denne boka får vi vite sannheten om både nordsjødykkerne, medias rolle og politikernes ståsted i saken. Det er forstemmende lesning, dette!

Francesca Borri: I krigen - Et vitnesbyrd fra Syria

Forfatteren har tilbrakt mange måneder i den syriske byen Aleppo, hvor det har pågått kamper helt siden den arabiske våren i 2011 og frem til i dag. Fremdeles pågår det kamper i Aleppo, og mange millioner syrere er på flukt. Hva handler egentlig krigen i Syria om i dag? Borri tar oss med til Syria og prøver å få oss til å forstå hva som skjer, samtidig som hun også viser frem hvordan krigen har endret karakter. Konflikten er sammensatt og ikke (lenger) enkel å forstå. Boka gir en innføring slik at det blir enklere å orientere seg når man leser om konflikten i avisene. Den gir også et viktig innblikk i hvilken risiko en krigsreporter tar ved å være til stede ute på slagmarken. De fleste er freelancere, uten forsikring (fordi intet forsikringsselskaper vil ha dem som kunder) dersom de skulle komme til skade. 

Fredrik Græsvik: Den tapte krigen - Norge i Afghanistan

Aldri før har noen gitt en så fullstendig fremstilling av Norges deltakelse i Afghanistan-krigen som TV2-reporteren Fredrik Græsvik gjør i denne boka. Selv om mye er kjent fra før av, er det noe med å lese alt i sammenheng. Hvorfor ble egentlig Norge med i denne krigen? Av frykt for å bli sviktet av vår kanskje viktigste beskytter den dagen vi trenger militær assistanse - f.eks. mot russerne? Græsvik gir oss lesere innblikk i hvordan en ansatt krigsreporter jobber, svakheter og styrker ved nyhetsrapportering av denne typen m.v. Boka inneholder for øvrig mange interessante analyser. Jeg er veldig sikker på at denne boka kommer til å bli et viktig referanseverk når Norges bidrag i Afghanistan-krigen skal gås nøyere etter i sømmene.

Ebba D. Drolshagen: Den vennlige fienden - Wehrmachtsoldater i det okkuperte Norge

Denne boka utkom i 2012, og den handler om det ingen snakket om etter andre verdenskrig; nemlig samspillet og av til også vennskap mellom tyske soldater og nordmenn. De fleste måtte jo på et vis forholde seg til fienden i de fem årene Norge var okkupert. Med sånn ca. 10 % av befolkningen bestående av tyskere, sier det seg selv at dette var uunngåelig. De fleste soldatene var heller ikke i maktposisjoner, men vanlige vernepliktige som ikke hadde noe reelt valg. Mange norske forretningsmenn tjente seg søkkrike på tyskerne. Likevel var det kvinnene som fikk gjennomgå etter krigen - særlig de som hadde innledet kjærlighetsforhold til tyske soldater. Økonomisk gevinst versus kjærlighet - hva var verst? Droshagens bok er svært, svært interessant og hører med når man skal forsøke å forstå det som skjedde under andre verdenskrig i Norge.

---------------------------------------------------------

Jeg kunne selvsagt ha tatt med så mange, mange flere bøker. Blant annet Eivind Hofstad Evjemos nydelige roman "Velkommen til oss", Hanne Østaviks "På terrassen i mørket", Frank Aarebrots "200 år på 200 sider", Tore Renbergs "Angrep fra alle kanter", Ida Jacksons "Morfar, Hitler og jeg", Péter Esterházys "Hjertets hjelpeverb", Marit Kaldhols "Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz", Hermann Hesses "Steppeulven", John Williams "Stoner", Donna Tartts "Stillitsen", Jonas Gardells triologi "Tørk aldri tårer uten hansker", Otto Dov Kulkas "Landskaper i dødens metropol", Selma Lagerlöfs "Keiseren av Portugalia", Hans Keilsons "Motstanderens død", Péter Nádas´"Parallelle historier" bind I, Kim Leines "Profetene i Evighetsfjorden", Mats Gilbert og Erik Fosses bok "Øyne i Gaza", Tomas Espedals "Bergeners" og Steffen Kvernelands "Munch". 

Link til en oversikt over samtlige leste bøker i 2014 finner du her, mens du finner en fullstendig oversikt over samtlige omtalte bøker i alfabetisert rekkefølge her (pt. 884 bokomtaler) - med klikkbare linker til hver bokomtale i oversikten. 

Palma, Mallorca (Foto: RMC)

Om snøen som falt i fjor ...

Akebakken i Rådhusparken ved Langevann, Lørenskog (Foto: RMC)

Joda, julesnøen i fjor kom tidsnok, og den varte akkurat så lenge som den måtte for at julestemningen ikke skulle bli borte. 

Den 30. desember 2014 var jeg i Rådhusparken i Lørenskog, og tok disse vinterbildene. Været var helt perfekt - rim på trærne, blå himmel og sol. Det skulle vise seg at det ble med denne ene dagen, for så kom mildværet og snøen smeltet bort på rekordtid, dessverre. Det kommer garantert mer snø før vinteren er omme, men i mellomtiden kan vi kose oss med minnene om det som var ... 

Ved Kjenn ungdomsskole, Lørenskog (Foto: RMC)

Rådhusparken i Lørenskog (Foto: RMC)

Rådhusparken i Lørenskog (Foto: RMC) 

Rådhusparken i Lørenskog (Foto: RMC) 

En glad vovs på tur (Foto: RMC) 

Rådhusparken i Lørenskog (Foto: RMC)

Ved Solheim skole i Lørenskog (Foto: RMC)

Lest i 2015

Rådhusparken i Lørenskog (Foto: RMC)

Her kan du lese bokomtalene mine utover i 2015 ved å klikke på hyperlinkene som kommer etter hvert. Dersom du i stedet ønsker å lete etter spesielle bøker, kan du gå inn på den alfabetiske oversikten under fanen "bokomtaler". Her lå det pr. 01.01.2015  884 bokomtaler registrert etter forfattere (på etternavn) og med hyperlink til hver eneste bok. (Årstallene i oversikten refererer seg til da aktuelle bøker opprinnelig ble utgitt - ikke da de ble utgitt på norsk.)

Januar:

1. Ketil Bjørnstad: Veien til Mozart (2014)
2. Bjørn Stærk: Ytringsfrihet (2013)
3. Siri Aabel: Det er ikke din skyld at du er tjukk (2015)
4. Kristian Løvås: Hormonbalansen (2014)
5. Levi Henriksen: Harpesang (2014)
6. Mokhtar Barazesh: Den innbilte fristelse til lykke (2010)

Februar:

7. Jeffrey Eugenides: Middlesex (2002)
8. Aage Georg Sivertsen: 9. april 1940 - Et historisk bedrag (2014)
9. Lars Kittilsen: Hei, jeg heter Lars ... En alkoholikers dobbeltliv (2015)
10. Isaak Babel: Fortellinger fra Odessa (1924/1925)
11. Hiromi Kawakami: Merkelig vær i Tokio (2001)
12. Anne B. Ragde: Jeg har et teppe i tusen farger (2014)
13. Ketil Bjørnstad: Barnevakt (1994)
14. Patti Smith: Just Kids (2010)

Mars:

15. Walter Mischel: Marshmallow-testen (2014)
16. Vibeke Riiser-Larsen: Et sted skinner det (2015)
17. Edouard Louis: Farvel til Eddy Bellequeule (2014)
18. Juan Gabriel Vásquez: Lyden av ting som faller (2011)
19. Tove Nilsen: Konge i snø (2014)

April:

20. Ian Buruma: År null - En fortelling om 1945 (2013)
21. Stig Beite Løken: Skogen i tapetet (2015)
22. Helle Helle: Hvis du vil (2014)
23. Adriana Lisboa: Snø fra Brasil (2010)
24. Ida Simons: Timen før midnatt (1959)
25. Bergsveinn Birgisson: Svar på brev frå Helga (2010)
26. Stine Pilgaard: Min mor sier (2012)
27. Halldór K. Laxness: Sin egen herre (1934/35)

Mai:

28. Svein Harald Røine: Modig - Finn ditt hverdagsmot (2015)
29. Nazish Khan: Da himmelen falt (2015)
30. Dag Ingvar Jacobsen: Organisasjonsendringer og endringsledelse (2014)

Juni:

31. Thomas Wågström og Karl Ove Knausgård: Nakker (2014)
32. Elena Ferrante: Mi briljante venninne (Napoli-kvartetten) (2012)
33. Andy Jones: Sammen (2015)
34. Helen Macdonald: H for hauk (2014)
35. Erling S. Andersen m.fl.: Målrettet prosjektstyring (2011)
36. Mathias Énard: Tyvenes gate (2012)
37. Jeffrey Eugenides: The Virgin Suicides / Jomfrudød (1993)

Juli:

38. Svein Arne Jessen: Prosjektledelse trinn for trinn (2011)
39. Denise Epstein: Å overleve og å leve (2008)
40. Ketil Bjørnstad: Verden som var min - Sekstitallet (2015)
41. Kristín Marja Baldursdóttir: Karitas (2004)
42. Jennifer Clement: En bønn for de bortførte (2015)
43. Antoine Compagnon: En sommer med Montaigne (2013)
44. Hans-Ulrich Treichel: Den bortkomne (1998)
45. Curzio Malaparte: Kaputt (1944)

August:

46. Joseph Roth: Jøder på vandring (1927)
47: Linda Olsson: I skumringen synger svarttrosten (2014)
48. Ian McEwan: Barneloven (2014)
49. Patrick Gale: En tvers igjennom god mann (2012)

September:

50. Michel Houellebecq: Underkastelse (2015)
51. Arne Schrøder Kvalvik: "Min fetter Ola og meg" (2015)

Oktober:

52. Frederick Douglass: En amerikansk slaves liv (1845)
53. Roy Jacobsen: Hvitt hav (2015)
54. Svetlana Aleksijevitsj: Bønn for Tsjernobyl (2005)
55. Lisa Galaasen: Jenna (2015)
56. Kenneth Moe: Rastløs (2015)
57. Madame Nielsen: Den endeløse sommeren (2014)
58. Maja Lunde: Bienes historie (2015)

November:

59. Tiril Broch Aakre: Redd barna (2015)
60. Harper Lee: Sett ut en vakpost (2015)
61. Sidsel Wold: Landet som lovet alt. Min israelske reise (2015)
62. Anders Giæver: Første stopp Brooklyn (2015)
63. Linn Ullmann: De urolige (2015)
64. Kjell Askildsen: Vennskapets pris (2015)

Desember:

65. Betty Smith: Det vokser et tre i Brooklyn (1943)
66. Karl Ove Knausgård: Om vinteren (2015)
67. Ida Hegazi Høyer: Fortellingen om øde (2015)
68. Helene Uri: Fordi jeg elsker deg (2015)
69. Heidi Linde: Norsk sokkel (2015)

Ingrid Storholmen: "Her lå Tirpitz"

Historien om et skip og et mannskap i krig og fred

Ingrid Storholmen (f. 1976) er norsk forfatter og kritiker. Hun debuterte med diktsamlingen "Krypskyttarloven" i 2001, og har siden utgitt ytterligere fire bøker (iflg. Wikipedia), hvor "Her lå Tirpitz" er hennes siste. Hun mottok Sult-prisen i 2010, og både hennes siste bok og den foregående ("Tjernobylfortellinger") har vært og er nominert til en rekke priser. Kilde: Wikipedia)

Storholmen er født og oppvokst i Verdal. Det tyske slagskipet Tirpitz lå i Åsenfjorden fra 16. januar til 29. oktober 1942. Hver gang familien passerte dette stedet, sa de voksne "Her lå Tirpitz". Dette har inspirert henne til å skrive en bok om slagskipet. Men ikke en slik bok man kanskje skulle tro, hvor detaljer om skipet og dets "liv og levned" redegjøres for. Derimot har hun skrevet en bok om et knippe av de tyske soldatene som befant seg ombord på skipet - gjennom et slags kor av stemmer, hver av dem representant for bare én av de mange tusen soldatene som var ombord. Noen av kvinnene som ventet på sine kjærester i Tyskland har også fått slippe til, og tilsvarende gjelder et lite knippe av nordmenn som hadde kontakt med tyskerne i Norge. 

Slagskipet Tirpitz (Foto: ukjent)

Tirpitz var søsterskipet til Bismarck og var de største slagskipene i den tyske marinen. Skipet ble bygget i 1939 og var oppkalt etter marineminister og storadmiral Alfred Freiherr von Tirpitz, kan jeg lese på Wikipedia. 

Etter at Norge var okkupert, ble skipet i en periode i 1942 plassert i en sidefjord til Trondheimsfjorden. Tilstedeværelsen var truende nok i seg selv, fordi tyskerne dermed kontrollerte store havstrekninger. De alliertes fremste mål var å ødelegge skipet, jf. en melding Churchill sendte til lord Ismay 25. januar 1942:

«Å ødelegge eller bare å skade dette fartøy ville på dette tidspunkt være sjøkrigens største bedrift. Ikke noe annet mål kan sammenlignes med det … Den sjøstrategiske situasjon hele verden over ville endres, og herredømmet til sjøs ville være vunnet tilbake i Stillehavet … Hele krigens strategi knytter seg i denne tid til dette fartøy, som holder fire ganger så mange britiske slagskip lammet, for ikke å snakke om de to nye amerikanske slagskip som blir holdt tilbake i Atlanterhavet. Jeg betrakter saken som av aller høyeste viktighet og betydning. Jeg kommer til å nevne den i kabinettet i morgen, og den må overveies i detalj i forsvarskomiteens møte tirsdag kveld.» 

Den kritiske situasjonen preget begge sider av krigen, og det er på mange måter angsten for torpedering - sett fra de tyske soldatenes side - Ingrid Storholmen skriver om i sin bok "Her lå Tirpitz". På den ene siden var det prestisjefyllt å få være mannskap på skipet og slippe å bli sendt til Østfronten som kanonføde. På den annen side visste alle etter hvert hvilket ønskemål skipet representerte for de allierte. Skipet var derfor lite i aktiv tjeneste, og lå for det meste i ro.

Forfatteren har også vært på veterantreff i Heligenhafen ved Schleswig-Holstein, der hun traff noen av dem som overlevde bombingen av skipet og kantringen ved Håkøya i Troms i 1944. 971 mann omkom. 

Slagskipet Tirpitz (Foto: ukjent)

"Mot midnatt samler de seg i en sirkel når "Hengekøyevalsen" tradisjonen tro spilles, så dempes lyset, og de holder rundt hverandre og synger "Lili Marleen" som de gjorde hver kveld på skipet. Da er de ikke lenger gamle karer, men en gjeng unge marinegaster, de er tilbake, om bord på Tirpitz." (side 6)

Men selv om Ingrid Storholmen garantert har latt seg inspirere av de gamle veteransoldatenes historier, består "Her er Tirpitz" (først og fremst) av oppdiktede skjebner.

Om det er Otto, Fritz, Carl, Heinrich, Kaspar, Werner eller Fregatten-kapitän Bieler som forteller - eller for den saks skyld Hedwig som venter på at Fritz skal komme hjem fra krigen - alle har de sin historie å fortelle. Noen tenker tilbake på ting som har skjedd, noen drømmer om å komme hjem, andre er veldig til stede her og nå. Kaspar for sin del tenker tilbake på brenningen av bøker som Tyskland iverksatte - av forbudte bøker generelt og jødiske bøker spesielt. 

"Jeg så dem flamme opp, så små sotflak med bokstaver flagre i luften og omslagene bli like bruke som skjortene til de som brente dem. Jeg håpet på regn der jeg sto og stirret på det første bokbålet, en skikkelig skur så det skulle bli vanskelig å få fyr på papiret. Jeg tenkte på Heines ord om at "der de begynner å brenne bøker, vil de før eller siden ende med å brenne mennesker". Det svarte sotet la seg over livet mitt. Som skitten snø, som søsknene Skyld og Skam." (side 17)

Lite visste de unge soldatene om hva som ventet dem. En episode hvor Hitler kom ombord, beskrives av Fregatten-kapitän Bieler på side 26-27:

"Ennå er alt plettfritt, og krig tenkte de ikke på denne dagen, alle gastene som holdt pusten da Hitler gikk forbi. Dette er en lek, kanonene, ammunisjonslagrene, drillingen, det er bare øvelser vi skal utføre. Klart det mektige Tyskland skal ha en mektig flåte, det skulle bare mangle. 

Nå har det vært krig i over to år. Jeg forstår at det er risikofylt, mens mange av guttevalpene rundt meg fremdeles tror de skal møte tinnsoldatene og trebåtene de lekte med som barn."

Guttene lengter hjem til kjærestene sine. Noen er gravide og blir sittende alene med alt ansvaret og vente, andre mister det barnet de bærer. Som kjæresten til Gottfried, den kjekke soldaten som tiltrekker seg så mange flotte damer mens han er i Norge at han ikke klarer å velge, men tar dem alle - uten at noen av dem vet om hverandre. Kjæresten mister altså barnet. Det var ikke enkelt i Tyskland under krigen. Heller ikke der ...

Slagskipet Tirpitz (Foto: ukjent)

For guttene på Tirpitz var ventingen verst.

"Hva er krig, jo, det er å unngå å få lungebetennelse. Unngå å bli skutt, og hvis skipet torpederes, hoppe over rekka i rette sekund. Krig på Tirpitz er å holde ut ventingen." (side 140-141)

De fleste kunne ikke en gang svømme, og visste at den dagen de var tvunget til å hoppe over bord, ville de dø av drukning.

Og redselen for å bli tatt til fange av fienden lå der også ... Som Kaspar uttrykker det på side 186:

"Det første landet nasjonalsosialistene okkuperte, var Tyskland. Glem ikke det, sier jeg, de andre stirrer på meg, forstår ikke, vil ikke forstå, jeg forter meg til å ta en stor klunk øl. En av de andre rundt bordet, en jeg ikke kjenner så godt, forteller at han hadde hatt en cyanidkapsel gjemt i et hulrom i en tann, at det var vanlig hos SS. Det fantes tannleger som laget hull og satte inn kapselen. Ble du fanget, var det bare å røske den ut og tygge den bitte lille pillen, før det var gått et halvt minutt, ville du være død. Han lo og sa at det ikke alltid var moro å spise kavring."

Så taper Tyskland krigen, og livet må fortsette i det utbombede Tyskland. For de overlevende som vendte hjem, blir tiden på Tirpitz som en fjern drøm. Otto sier det slik:

Bombingen av slagskipet Tirpitz (Foto: ukjent)

"Det beste med livet om bord var at ingen spurte om hva du gjorde i det sivile. Ingen visste hvem jeg var, eller hva faren min het. Anonymiteten i krigen, i uniformen, kommer jeg alltid til å savne. Hjemme er jeg den samme som gården og slekta." (side 191)

Noen tok med seg sine norske kjærester hjem til Tyskland, hvilket krevde at de giftet seg før avreise fra Norge. I samme øyeblikk mistet deres norske koner sine statsborgerskap i Norge, og det var ingen vei tilbake. Andre reiste hjem til ventende kjærester og koner i Tyskland. Og atter andre ble uansett sivilstatus internert som krigsfanger de neste ti årene før de fikk vende hjem. 

Konrad inviterer senere kona med på bilferie til Norge, og idet de kommer til Fættenfjorden, utbryter han "Her lå Tirpitz!" 

"Vi parkerer rett ved stranden. Så rart å se stedet igjen uten det svære slagskipet. Kroppen husker naturen her, de lave fjellene, mest åser, den trange dalen, fjorden med de små øyene, hvite og røde hus, kyr som beiter ute. Det er akkurat så idyllisk som jeg minnes det, kanskje enda vakrere, og nå behøver jeg ikke å speide etter bombefly. Jeg tør ikke ta kontakt med folket på gården som ligger like ved, fortelle at jeg har vært her før, vet ikke hva de synes om tyskere. Jeg tar med kona og går en tur utover mot kaianlegget vi bygde, prøver å fortelle henne om hvordan det var da hele den trange bukta var fylt opp med slagskipet, kryssere og destroyere. Denne fredelige pletten var en stund Tysklands største flåtehavn i nord. Så annerledes alt er nå. Nesten uvirkelig." (side 208)

I tillegg til at vi får høre historien om noen av menneskene ombord på Tirpitz, deres kjærester i Tyskland og noen nordmenn på land, er noe av det sterkeste ved hele romanen at den først og fremst handler om mennesker. Mennesker med sine respektive drømmer og tanker, uavhengig av hvilken side av konflikten de tilhørte. 

Selv om vi møter mange mennesker i det koret av stemmer som har fått plass i denne helt usedvanlige romanen, opplevde jeg aldri at det var vanskelig å leve seg inn i enkeltskjebnene. Smerte, sorg, angst, lengsel, kjedsomhet, glede, skam - hele spekteret av følelser er med, og alt koker i grunnen ned til en ting: at alle er mennesker uansett hvilken side av konflikten de står på. De fleste som deltok i krigen gjorde det fordi de var nødt, ikke fordi de var overbevist om en eller annen ideologi. Soldatene ble dessuten hjernevasket - i troen på egen uovervinnelighet, i troen på sine egne hederlige hensikter, i troen på seg selv som redningsmenn for menneskene i de landene som ble invadert - redningen fra de forferdelige engelskmennene ... 

Det at vi kommer så tett på enkeltskjebnene og ikke minst måten dette er gjort på, gjør denne romanen til noe helt spesielt - ja, jeg vil si mesterlig! Det er krevende å skape et såvidt stort persongalleri, og dette er gjort på en slik måte at det faktisk ikke gjør så mye om man ikke helt klarer å følge hver spesielle person til punkt og prikke. Skjebnene til hver enkelt trenger igjennom likevel, og historiene blir sittende i kroppen etter at siste side er vendt. Boka er fremfor alt meget original i sin form, og dette gjør at den skiller seg ut fra alt annet jeg har lest om andre verdenskrig. Ja, innenfor litteraturen i det hele tatt, når jeg tenker meg om. Jeg er meget imponert over forfatterens prosjekt! Og jeg må jo bare se å få lest mer av det hun har skrevet! 

Helt til slutt tar jeg med et sitat fra side 214 i boka:

" - En gang leste jeg at enkelte afrikanske stammer tror at et menneske ikke er ordentlig død før alle som kan huske det, også er døde. Først når man er helt glemt, er man død. Slik vil krigen vare, vi har ennå mange vi minnes."

Utgitt: 2014 
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 240 
ISBN: 978-82-03-35806-7
Jeg har mottatt et anmeldereksemplar fra forlaget.

I Alta er det et Tirpitz-museum, og her er linken til museets nettside. 

Ingrid Storholmen (Bildet er lånt fra forlaget)

Andre omtaler av boka:
- VG v/Guri Hjeltnes - 21. november 2014 - I hjertet av et slagskip - Storholmen er en spennende og begavet forfatter, og viser i «Her lå Tirpitz» et talent og en teft for å omvandle et stort og vanskelig stoff til små og meningsfylte episoder og glimt.
- Bergens Tidende v/Lars Helge Nilsen - 14. november 2014 - Et underkjent krigsdrama -
Fortellegrepet er effektfullt, og det avdekker både en rekke enkeltskjebner så vel som krigens barbari på en direkte og overbevisende måte. I starten aner vi både spenning og uro over å bli utkommandert, og samtidig bekymring over å måtte reise fra sine kjære.
Senere den evige ventingen og de ørkesløse repetisjonene, den psykiske påkjenningen. I dag er det vanskelig å forestille seg det absurde i at en liten norsk kystbygd med noen hundre sjeler blir ufrivillig nabo med en flytende stålby med flere tusen innbyggere. En by som kunne bli bombet når som helst.
Og som ble det.
- iTromsø v/Sigrid Hansen - 8. august 2014 - Skriver bok om sjømennene på Tirpitz -
Forfatteren understreker at høstens roman ikke har som mål å være en biografisk roman. Hun har tatt seg den kunstneriske friheten til heller å skildre livene til mannskapet på skipet før, under og etter krigen.
– Jeg hadde lyst til å fortelle en alternativ historie, og prøve å finne menneskene bak uniformen, utdyper hun.
- Artemisias Verden - 16. oktober 2014 - Begeistret bokanmeldelse - Her lå Tirpitz er en mesterlig roman på alle måter. Den tok tak i meg, berørte mange følelser, fikk meg til å gråte og rystet meg. Slutten filleristet meg. Ingrid Storholmen har gjort et solid stykke arbeid, med god research og en meget god forestillings- og innlevelsesevne og intuisjon. Språket flyter godt og veksler fint mellom det poetiske og det prosaiske jordnære. Fra meg ble dette terningkast 6 på bokelskere.no.
- Reading Randi - 11. november 2014 - Tanker om en bok - I stedet for å skrive en "vanlig krigshistorie" har hun prøvd å se menneskene som var med på dette - tyske soldater og deres nærmeste og deres familier var også mennesker.Slik blir livet i krigstid nær oss, soldatene har navn og de blir ikke et stort antall anonyme soldater som må bøte livet i en en grusom krig.
- Ellikkens bokhylle - 19. november 2014 - Resultatet av Storholmens grundige arbeide er en roman helt utenom det vanlige. Så kreativt utført at jeg ikke har lest noe lignende. Selv utseendemessig, både omslag og boken som helhet, er en visuell nytelse å se og holde i hendene. Romanen er et lite stykke kunstverk, og innholdet følger opp.
- Tine sin blogg - 23. desember 2014 - ... med fare for å tråkke i salaten - Denne boken brukte jeg lang tid på å lese, for det føltes veldig oppstykket, og jeg kom aldri inn i flyten med lesingen. Da jeg var ferdig å lese ble jeg sittende lenge å grunne over hva jeg skulle skrive om den. Vi har alle vår ryggsekk å drasse på, og selv om jeg ikke har opplevd 2.verdenskrig, har jeg lest utrolig mange bøker med denne krigen som bakteppe, både sakprosa og romaner. Jeg greier ikke å se på 2500 tyske soldaters invadering av Norge som noe å unnskylde, og jeg greier ikke å synes synd i disse menneskene. De det var synd i var jo de nordmenn som faktisk var okkupert av en fiendtlig nasjon og måtte leve med den konstante faren for bombardement, når båten lå der den lå.
- Min bok- og maleblogg - 19. november 2014 - Ja, boka er bygd opp av stemmer. Fra første side er det bondesønnen Otto, Hitlerjugend Carl, bokelskeren og diktleseren Kaspar, Rolf, som har jødisk kjæreste, Fregatennkapitän Bieler og mange andre stemmer vi hører. Vi hører også stemmene til de som er igjen hjemme i Tyskland. Stemmer som gir oss et innblikk i unge gutters blanding av eventyrlyst og overmot, men også utrygghet og frykt, lengsel og mismot.
- Tones bokmerke - 19. november 2014 - 'Her lå Tirpitz' av Ingrid Storholmen - lokalhistorien fra stedet der jeg vokste opp ble mer levende med denne gode og sterke romanen - Boken viser på en nøktern og troverdig måte krigens grusomhet. Fienden har fått en stemme. Mesteparten unge gutter innelukket i et samfunn der alt styres av propaganda og der alle nyheter som kan svekke kampmoralen holdes skjult. De kan ikke snakke om den tvilen de har til den krigen som føres – det vil oppleves som svik. Heller ikke om ryktene om grusomheten mot jøder og det som skjer på Østfronten. Mange av de som var ombord kunne ikke svømme og var livredd for å måtte hoppe i sjøen.
De som overlever og kommer tilbake til Tyskland er mer død enn levende. Til et samfunn som er utbombet og med sine traumer.

Lotta Elstad: "Et eget rom"

Årets morsomste roman!

Lotta Elstad (f. 1982) er historiker, forfatter og journalist. "Et eget rom" er hennes fjerde bok og andre roman. Aller mest kjent er hun nok for sakprosaboka "En såkalt drittjobb", der hun skriver om da hun tok seg jobb (som stuepike?) ved et Thon-hotell, en såkalt drittjobb. Den boka har jeg av en hel del grunner anskaffet (blant annet fordi jeg selv har jobbet som stuepike uten arbeidskontrakt i hin hårde dager), og ser frem til å lese! Men først altså ... "Et eget rom"! 

Hovedpersonen i romanen er Anna Louisa Germaine Millisdotter. Hun bor i en herskapelig leilighet i Skovveien på Frogner, Oslos beste vestkant. Der lever hun sammen med Harold i et noe underlig bofellesskap. En gang arvet nemlig Anna Louisa sin del av leiligheten av sin far, motvillig etter å ha tilhørt den politiske ytterste venstresiden i hele sitt liv. Inntil hennes verdisyn endret seg, og hun senere - en god stund senere - i forbindelse med naboens dødsfall ble overrasket over sin egen materielle grådighet ... (Hvor kom den egentlig fra?) Hun ønsket seg nemlig resten av etasjen - ja, rett og slett å kunne slå sammen to leiligheter til en gigantisk enhet på 250 kvadratmeter. 

Styret sa imidlertid nei til at Anna Louise kunne kjøpe naboens leilighet, og den eneste gjenværende muligheten hun hadde var å la Harold, vennen hennes, opptre som stråmann og kjøpe leiligheten for hennes penger. Ja, pengene i seg selv - også det en arv etter faren - var et stort problem, fordi de på dette tidspunktet befant seg utenlands og mest sannsynlig var "skitne". Okke som - Anna Louisa fikk det som hun ville til slutt - og Harold ble med på kjøpet. Samlivet deres består i å møtes på midten til måltidene, mens de ellers lever hver sine liv i hver sine fløyer av den gigantiske leiligheten. Med en haug av egne rom å boltre seg på ... 

Anna Louisa, tidligere professor og nå pensjonist, bråvåkner altså den 7. desember 2013. Og for å sitere fra bokas baksidetekst:

"En kronikk i landets nest største avis minner henne om at offentligheten er full av nek. Og at verden trenger henne - tross alt."

Kronikken er skrevet av ingen ringere enn Katarina Ulv, en tidligere student og elev av Anna Louisa, som hun i sin tid kom på kant med. Nå er Ulv, erkefienden, selv professor. Skal Anna Louise svare på innlegget? Ja! Det føler hun for! Men hun nekter å forholde seg til nymotens digitale kommunikasjon, og boka skal på mange måter handle om Anna Louisas jakt på en postkasse hvor hun kan poste sitt innlegg - i et ekte brevs form! Resten av boka består av en herlig rekke av refleksjoner over det livet hun har levd, hva som har preget og fremdeles preger henne, stort og smått av skjellsettende hendelser i det offentlige Norge og tidvis også resten av verden - alt hylende morsomt fortalt, inntil den siste delen av boka bringer mer alvor på banen. 

Hva har de egentlig felles, Anna Louisa og Harold? Vissheten om at det er noen tilstede når en av dem setter et kyllingbein i halsen? Lidenskap er det i alle fall ikke. To nerder av det eksentriske slaget; hun i dag professor emeritus, han en forhenværende kirurg, eller håndverker som han ynder å kalle seg. Begge gjør i begynnelsen av sitt pussige samliv store anstrengelser for å komme over på den annens banehalvdel. Som at de begge leser "På sporet av den tapte tid" - på originalspråket, må vite ... Deler de noe mer enn en sammenslått leilighet, når alt kommer til alt? I tillegg til samme sosiale bakgrunn? Selv har Anna Louisa lest et sted at par som abonnerer på samme tidsskrifter har større sannsynlighet for å holde sammen. Men hva med dem? De abonnerer på alt som det er mulig å abonnere på, uten at hun i grunnen har registrert at samlivslykken har blomstret mer av den grunn. 

Hun og Harold abonnerte på alt. Derfor hadde hun en gang gått grundigere til verks, og sjekket kompatibiliteten deres ved å ta en the big five personality-test. For effektivitetens skyld hadde hun fylt ut hans svar for ham, og hun fant ut at der han skåret høyt på "kontroll", rangerte hun høyt på skalaen for "kaostoleranse". Han skåret middels på "temperament", hun høyt på "ro", han høyt på "utadvendt" og hun lavt på "varme" (hun husket ikke den siste kategorien), og hun reagerte på at de norske hobbypsykologene hadde oversatt det engelske agreeability med "varme", som om medgjørlighet og medfølelse hadde noe med hverandre å gjøre. Medgjørlighet var ikke en bærende egenskap, mente hun. Faktisk var den en upålitelig en; et menneskets ansvar er å være fritt. 

Harolds frykt for Anna Louisas potensielt manglende "varme" var imidlertid det eneste som hadde gitt ham kalde føtter. (side 41)

Ja, kanskje i tillegg til at Harold var redd for om Anna Louisa i det hele tatt var snill ... Mens hun minnes mormorens ord om at "Husk. Det er bare plass til ett geni i en familie.", og bestemmer seg for at hun ikke skal vike plass for noen - ikke for noen!

Boka er full av vittige refleksjoner som fikk meg til å hyle ut i latter et utall ganger. Det er noe med den intelligente satiren, som gjelder absolutt alt Anna Louisa er i befatning med. Som når hun tenker på sin far, som var rik på gods og gull, som han ønsket at hans raddis-datter skulle arve etter ham. Mens hun mest av alt foraktet alt han sto for - inntil det snudde. Som han så prosaisk pleide å si:

"Man blir ikke rik av å jobbe. Man blir rik av at andre jobber for en." 

Lærdommen bidro til hennes marxistiske gjennomfart, og senere til hennes latskap, men i begynnelsen vekket den en fascinasjon for faren. Han som hadde byttet navn til Millis i et eksentrisk øyeblikk (navnebyttet hadde selvsagt noe med nazismen å gjøre, men denne historien har ikke plass til flere tråder), og Anna Louise hadde dermed fått dette besynderlige etternavnet. Hun slapp imidlertid å ha Jambe til fornavn, som hennes venninne, poetdatteren nedi gata. Mens Jambes far skrev med aktive linjeskift, snakket Anna Louisas om å plassere verdier og la penger "jobbe". Han brukte ord som akkumulering og generering - nok til å kunne hyre revisorer som fant smutthull i systemer, og systemer ville alltids jobbe mot en, men det var bare en del av leken. Dessuten hadde han med penger sørget for at hun unnslapp småborgerlige strebere, og fikk tilhøre sjiktet der man transcenderte skikk og bruk og var stolt av det. (side 66)

Som tidligere nevnt - i slutten av boka kommer det et nytt alvor over teksten, og plutselig ser vi Anna Louisa som den hun er: en eldre kvinne som går motstrøms og ikke har fulgt helt med i tiden. Livet hennes begynte som raddis og endte som fin Frogner-frue, men uansett bakgrunn slipper man ikke unna at livet er hardt for de fleste, særlig når helsen begynner å gjøre seg mer og mer gjeldende. 

Mer har jeg ikke tenkt å si om handlingen i boka, som kan tolkes i mange retninger fordi den er full av doble budskap, fortettet med morsomheter og spark både i den ene og den andre retningen. Dermed blir dette ikke bare en roman om to pussige typer som tilfeldighetene har ført sammen, men noe mer og større: en samfunnssatire. På grunn av mangetydigheten i romanen og det fortettede budskapet, er dette en bok man med fordel kan lese flere ganger, og stadig oppdage nye sider som man atter kan le av og/eller fundere videre over. 

Verken Anna Louisa eller Harold er særlig troverdige som typer, men som litterært grep er begge som romanens persongalleri godt egnet til å skape de mest fantastiske situasjoner! Om ikke samlivet deres blir noe plott, så bidrar det i alle fall til å skape spenninger i teksten. I det virkelige liv ville nok en type som Anna Louisa forblitt singel og ensom, fordi hun med sitt vidd og sin skarpe og ondskapsfulle tunge ikke ville ha tiltrukket seg noen, men snarere skremt alle vekk. Uten Harold ville imidlertid ikke "Et eget rom" blitt så til de grader morsom som den har blitt. Tittelen har en klar parallell til Virginia Woolfs essay med samme navn, og nevnes da også innledningsvis. Sånn rent bortsett fra at Anna Louisa har flust med egne rom, der hun for det meste lever alene i sin egen fløy av den herskapelige Frogner-leiligheten i Skovveien, stopper i grunnen all likhet med Woolfs idéer der. For ikke dikter hun, ikke har hun barn og ikke er hun økonomisk avhengig av noen. Hun sliter heller ikke med å skape seg plass for sine egne greier. 

Min påstand er at "Et eget rom" er årets morsomste roman! Og bare for å ha nevnt det: Boka er anmeldt i siste nummer av Morgenbladet - av ingen ringere enn Bernhard Ellefsen, og han likte den! Utover dette har jeg forunderlig nok ikke funnet noen flere anmeldelser på nett - verken blant de profesjonelle anmelderne eller blant bloggerne. 

Min anbefaling er: gå ikke glipp av denne fantastisk morsomme romanen! 

Utgitt: 2014 
Forlag: Flamme Forlag
Antall sider: 201 
ISBN: 978-82-8288-060-2
Forfatterens blogg
Jeg har mottatt et anmeldereksemplar fra forlaget

Lotta Elstad (Foto: Lånt fra Bok365)

Andre omtaler av boka:
- Morgenbladet v/Bernhard Ellefsen - 18. desember 2014 - Frihet på Frogner - "Lotta Elstad har skrevet en intellektuell underholdningsroman av solid merke." (Dessverre ligger anmeldelsen bak en betalingsmur)
- Bloggeren Lena fra Les mye - 31. desember 2014 - Et eget rom er noe så genialt som "et moderne kammerspill", en feministisk samfunnssatire om "penger, pupper og professorater". Den erfarne leser vil kjenne igjen tilknytningen til Virginia Woolfs essay med samme navn, og se at Anna Louisa også sliter med å finne sitt rom, sin plass i det hele. Med sin siste kronikk krever hun igjen å få ordet og eie rommet i offentligheten. Boken er intelligent og har følgelig flere rom i rommet, historier i historien. Intet ser ut til å ha blitt overlatt til tilfeldighetene, og selv kulissene spiller sin rolle glitrende.

Patrick Modiano: "Gater i mørke"

Årets Nobelprisvinner endelig tilgjengelig på norsk!

Patrick Modiano (f. 1945) fikk som kjent Nobelprisen i litteratur tidligere i høst. Tre av bøkene hans har tidligere vært utgitt på norsk ("Gater i mørke", på norsk første gang i 1979 - "Ungdomstid", på norsk første gang i 1982 - "Søndager i august", på norsk første gang i 1988), men ikke en eneste en av dem var å oppdrive på norsk da kåringen fant sted. 

Det har vært knyttet stor spenning til gjenutgivelsen av bøkene, men forlaget ønsket først å revidere sine oversettelser. Derfor har det tatt litt tid før bøkene ble tilgjengelige på nytt. Jeg har selvsagt kjøpt alle tre - nydelige, litt mer enn vanlig forseggjorte paperbacks - og har sett veldig frem til omsider å få lest disse. 

Modiano har for øvrig en formidabel produksjon av bøker bak seg, jf. Wikipedia, hvor hele hans bibliografi er listet opp. Med tanke på den debatten som Jan Kjærstad nylig har reist om at de fleste forfatterskap er over etter fem bøker, er det interessant å merke seg at det var spesielt i begynnelsen av Modianos karriere han var en prisbelønt forfatter (i alle fall dersom informasjonen på Wikipedia stemmer). Modiano debuterte som forfatter i 1968 og "Gater i mørke" ("Rue des boutiques obscures" på originalspråket) var hans sjette bok. 

"Jeg er ingenting. Ikke mer enn en uklar silhuett, den kvelden, på en fortauskafé. Jeg satt og ventet på at regnet skulle gi seg, en skur som hadde begynt idet Hutte gikk. 

Noen timer før hadde vi møttes for siste gang i Byråets lokaler. Hutte satt som vanlig bak det massive skrivebordet, men hadde beholdt frakken på, slik at det hersket en umiskjennelig oppbruddsstemning. Jeg satt rett overfor ham, i skinnstolen som var beregnet på klientene. Det skarpe lyset fra opallampen blendet meg. 

- Ja, ja, Guy ... Nå er det slutt ..., sa Hutte og sukket." (side 7)

Bokas jeg-person er Guy Roland. Han har vært ansatt i Huttes privatdetektivbyrå de siste åtte årene. Byrået Hutte startet i 1947 og som hadde hatt atskillige medarbeidere før Guy ... Deres oppgave var å skaffe klientene det Hutte kalte "mondene opplysninger", og dette foregikk blant folk av "det gode selskap". Guy lider av hukommelsestap, og nå har han bestemt seg for at han skal reise til Nice og jakte på sin fortid. Det var Hutte som i sin tid hjalp ham med falske identitetspapirer, og det var også Hutte som ga ham navnet Guy Roland. Guys identitet og fortid forsvant jo med hukommelsestapet. 

Så starter jakten på fortiden med kun én liten ledetråd til å begynne med. Et eneste navn, som skal lede ham til det neste navnet og som igjen skal lede ham videre ... Noen relasjoner tåler at han er åpen om sitt hukommelsestap, andre ikke. Det er heller ikke uten smerte at Guy graver i fortiden sin, ikke minst når han tror at han er på rett spor, bare for å måtte gi slipp på noe som kunne ha tydet på en mer lovende fortid enn hva som tydeligvis har blitt ham til del. Gamle bilder og brev, for ikke å snakke om rene tilfeldigheter, gjør at Guy sakte men sikkert nærmer seg sannheten om seg selv. Den vakre kvinnen Gay Orlow er det flere som kjenner til, og en hel del tyder på at hun og miljøet rundt henne kan bli nøkkelen til Guys fortid. Gay selv tok selvmord mens hun fremdeles var ganske ung. 

"Underlige mennesker. Av dem som går gjennom livet uten å etterlate seg spor. Vi snakket ofte om dem, Hutte og jeg - skapninger som forsvinner som dugg for solen. De dukker plutselig opp, glitrer en stakket stund, og vekk er de. Skjønnhetsdronninger. Gigoloer. Svermere. De fleste av dem var ubestemmelige selv i levende live, lik vanndamp som aldri fortettes." (side 56)

Og da er vi kanskje ved noe av kjernen i romanen; for hva er egentlig et menneske? Når ingen husker eller forbinder noe ved en, heller ikke en selv? Hva er da igjen av et levd liv? Og hjelper det egentlig å finne sin fortid når man i grunnen ikke har satt noen spor etter seg? For Guy er jakten på egen fortid på mange måter det eneste han har å klamre seg til. Uten fortiden er han ... ingenting. Han følger billedlig sett en hel del mørke gater, hvor han må snu og gå tilbake for å finne en ny mørk gate ... Og det han etter hvert finner - ja, hva er egentlig det? Et slags levd liv? 

Jo flere løse brikker Guy klarer å få tak i fra sin fortid, desto enklere skal det etter hvert bli for ham å huske noen bruddstykker.

"Et flyktig bilde fór gjennom meg, som bruddstykkene av en drøm man prøver å gripe tak i idet man våkner, for å rekonstruere hele drømmen. Jeg så meg selv komme gående i et mørkt Paris og dytte opp døren til denne bygningen i rue Cambacérès. Så ble jeg plutselig blendet, og i noen sekunder så jeg ingenting, på grunn av den brå overgangen mellom det hvite lyset i entreen og mørket ute." (side 97)

Man bør ikke forvente mye spenning på det ytre planet når man leser "Gater i mørket". Det meste foregår i Guys hode, der han strever med å finne noe som er hans. Bakenfor eller under det hele - om ikke som en slags undertekst, men kanskje mer som en refleksjon det er naturlig å gjøre seg som leser - ligger det større spørsmål av eksistensiell art: For er ikke de fleste av oss "skapninger som (en dag) forsvinner som dugg for solen"? Som ikke kommer til å etterlate oss mange spor, og som derfor kommer til å forsvinne fra jordens overflate og etter hvert bli glemt? Sånn sett er Guys hukommelsestap et slags bilde på hva de fleste av oss har i vente en dag. At vi bare blir borte, som om vi aldri har vært her ... som et ingenting i det store og det hele ... Slik som slutten antyder: "Hun har allerede rundet hjørnet, og våre liv, forsvinner de ikke i tussmørket, like raskt som denne barnesorgen?" (side 197)

"Gater i mørke" er meget godt skrevet, uten at jeg vil påstå at jeg kunne ha gjettet at Patrick Modiano ville ha fått Nobelprisen i litteratur dersom jeg hadde lest nettopp denne boka før pristildelingen. Men kanskje har jeg enda til gode å lese hans aller beste bøker?

For øvrig vil jeg fremheve at boka er lett tilgjengelig. Men selv om den er lettlest, krever den likevel årvåkenhet fra leserens side. Det ligger nemlig mye meningsinnhold i setningene og mellom linjene, og dette kan man fort gå glipp av dersom man rusher i vei. 

Jeg gleder meg allerede til å lese de to øvrige nyutgitte bøkene av Patrick Modiano!

Utgitt i Frankrike: 1978
Originaltittel: Rue des boutiques obscures
Utgitt første gang på norsk: 1979
Denne utgaven er utgitt: 2014 
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt: Mona Lange
Antall sider: 196
ISBN: 978-82-02-47973-2
Boka har jeg kjøpt selv

Patrick Modiano (Foto: Lånt av forlaget)

Andre omtaler av boka:

- Reading Randi - 30. oktober 2014 - Denne romanens jakt på identitet synes jeg ble veldig spennende, nostalgisk, og litt trist på samme tid - noe nøstes opp etter hvert, noe er blindspor eller ikke slik det syntes i utgangspunktet.Det er gater, det er mørke, det er russere, kommunister? - det er emigrasjon, det er flyktninger, det er jøder - Guy Roland kommer på sporet av litt av hvert - ledetrådene er fotografier - han ser et gruppebilde, hvor han tror han er en av personene i gruppen. Og så får han en hel rød eske med fotografier - er det her han skal finne beviser på levd liv?
"Jeg ble stående uten å røre meg, med den store røde esken under armen, som et barn på vei hjem fra et fødselsdagsselskap;…" (Guy, s.33)
- Min bok og maleblogg - 17. januar 2015 - Gater i mørke er en original roman. Her er det mye spenning, men samtidig ro. Det er en roman som er lett å lese, men krever likevel at en bruker tid. Detaljer betyr mye, og alle vandringer i mørke gater, billedlig og i realiteten, har alle betydninger for innholdet. Ikke bare en bok om å lete etter identitet, men en bok om hva det vil si å leve, hva det vil si å eksistere.