Bokbloggertreffet 2014 - med bokbloggerprisutdeling m.v.

Fire av i alt seks nominerte til Bokbloggerprisen 2013;
Agnes Ravatn, Ruth Lillegraven, Lisa Aisato og Siri Pettersen.
Roy Jacobsen og Herbjørg Wassmo var også nominert, men kom ikke. (Foto: RMC)

Lørdag 13. september 2014 gikk det tredje bokbloggertreffet av stabelen i forbindelse med Oslo Bokfestival. (Det første bokbloggertreffet fant sted i 2012, og det neste i 2013.) Som tidligere år har arrangementkomiteen bestått av Silje, Gro, Elin, Lise, Line og undertegnede. 

Silje sørger for en siste gjennomgang
av kjøreplanen for dagen. (Foto: RMC)

Det var noen færre påmeldte bloggere i år sammenlignet med de to foregående årene, idet rundt førti bokbloggere - mot tidligere rundt 50 stk. - ankom hovedstaden denne gangen. Det innebærer imidlertid ikke at interessen for slike treff er dalende! Tvert i mot! Bokbloggerne er imidlertid spredt over hele landet, og alle har ikke hatt like god anledning til å dukke opp i år. Bokbloggere flest er for øvrig durkdrevne på bruk av sosiale medier, og hyppige oppdateringer på hhv. Facebook, Twitter og Instagram, ble ivrig fulgt av "hjemmesitterne". De syntes - om mulig - enda mer engasjerte enn oss som var til stede under treffet. 

Vi hadde fått låne kantinen hos Aschehoug forlag. De lot oss være fullstendig i fred under hele treffet, og hadde stilt kaffemaskin m.m. til disposisjon for oss. Der oppholdt vi oss fra tidlig på formiddagen til prisutdeling og middag var over i syv-tiden om kvelden. 

Mangt et herlig møte mellom bokbloggere (Foto: RMC)

Nytt av året var utdeling av Bokbloggerprisen 2013. Dette skal jeg komme nærmere tilbake til nedenfor. Ellers satset vi i år på et bokbord bestående av brukte bøker som vi selv tok med oss, og ikke høstens bøker med leseeksemplarer fra forlagene, slik vi gjorde i 2012 og 2013. På den måten håper vi at vi skal stå mye friere i våre valg av bøker når vi resten av høsten skal lese norsk litteratur med tanke på neste års nominasjoner for Bokbloggerprisen 2014. 

Bokbordet (Foto: RMC)

De første bokbloggerne begynte å dukke opp allerede i halv tolv-tiden på formiddagen. Noen møtte til sitt første bokbloggertreff - andre til sitt andre eller endog tredje treff. 

Jeg tror at de fleste fant det fornøyelig å treffe mennesker de "kjenner" godt på nettet, men som de kanskje traff i levende live for første gang i år. Det er jo noe med mennesker man har så til de grader mye til felles med! 

Litteratur-quiz (Foto: RMC)

På alle de tidligere bokbloggertreffene har vi hatt litteratur-quiz. Så også i år. Premien til det vinnende laget var å få være først til å plukke ut bøker på bokbordet. Nivået på litteraturkunnskaper er høyt blant bokbloggere, og det var - som vanlig - lite som skilte det beste laget fra de øvrige. Her ble det mye latter og litteraturglede! 

Da quiz og lunch var over, var det tid til å gå ut å shoppe bøker, før neste punkt på programmet som var utdeling av bokbloggerprisen 2013 fra kl. 16.00. Denne delen av programmet var åpent for alle, og en del hadde faktisk fått med seg dette. Skjønt skuffelsen var stor da det vi måtte gå ut med at verken Roy Jacobsen eller Herbjørg Wassmo kom til å være til stede under bokbadet og prisutdelingen ... 

På kortlisten var følgende kandidater nominert:

Klassen romaner:
1. Roy Jacobsen - De usynlige (Cappelen Damm)
2. Herbjørg Wassmo - Disse øyeblikk (Gyldendal)
3. Agnes Ravatn - Fugletribunalet (Samlaget)

Åpen klasse: 
1. Lisa Aisato - Fugl (Gyldendal)
2. Ruth Lillegraven - Urd (Tiden) 
3. Siri Pettersen - Odinsbarn (Gyldendal)

Line presenterte bakgrunnen for
prisen, og etter hvert også vinnerne.
(Foto: RMC)

Da prisen skulle deles ut, opplyste Line fra arrangements-komiteen følgende:

"Ideen til Bokbloggerprisen ble til på julebordet til komiteen i 2012. Da hadde vi hatt vårt første bokbloggertreff her i Oslo, og fant ut at norske bokbloggere burde gjøre som svenske bokbloggere, og dele ut vår egen litteraturpris. 

Hovedmålet var at prisen skulle virke samlende på en gjeng bokbloggere som er veldig forskjellig både i bakgrunn og litterær smak. Og vi ville skape gode diskusjoner rundt litteratur mellom oss bokbloggere på nett.

Vi bestemte oss fort for at prisen skulle deles ut til norske forfattere, av to grunner. Det vi skriver om bøker er tross alt mye viktigere for norske forfattere enn utenlandske. Dessuten har bokbloggere fått mye negativ oppmerksomhet rundt sin rolle i den norske litterære offentligheten. Vi hadde lyst til å vise at bokbloggere også bidrar med veldig mye positivt. Det tror jeg de fire forfatterne som er her i kveld vil kunne si seg enig i.

Silje bokbadet Lisa Aisato (Foto: RMC)

Samtidig ønsket vi å øke engasjementet for norsk samtidslitteratur blant oss bokbloggere, til å diskutere hva vi leser av norske bøker, hva vi synes er bra. Hva vi synes er mindre bra. For en del av oss er nok ikke norsk samtidslitteratur det som frister mest i bokhandelen. Når norsk samtidslitteratur nevnes i kommentarfeltet på min blogg, er det ofte med et negativt fortegn; at den mangler humor, er besatt av nære relasjoner, har navlebeskuende hovedpersoner, mangler gode historier og i bunn og grunn er veldig lite spennende. Nå hadde vi muligheten til å oppdage gode norske bøker som vi kanskje ellers ikke ville ha lest.

Agnes Ravatn i forbindelse med bokbadingen (Foto: RMC)

Vi i komiteen ønsket ikke å legge føringer for bloggerne om hvilken type bøker som skulle løftes frem. I stedet ville vi at alle typer bøker skal få en sjanse til å hevde seg. Derfor laget vi to relativt åpne kategorier. I likhet med de fleste andre, så leser bokbloggere flest romaner. I kategorien Årets roman må krimromaner konkurrere mot andre romaner. I Åpen klasse har vi samlet alle andre sjangre som ellers lett kunne ha blitt forbigått av romanen. I Åpen klasse kan alle bøker som ikke er en roman for voksne nomineres. Her kan de konkurrere mot hverandre på en mer rettferdig måte." (sitat fra talen under prisutdelingen)

Ruth Lillegraven i forbindelse med bokbadingen (Foto: RMC)

Etter at bakgrunnen for prisen var gjennomgått, ble dessuten kriteriene for å være med å nominere og stemme gjennomgått. For dem som er ekstra interessert, tar jeg med en del fakta om de nominerte bøkene:

67 bøker var nominert til Årets roman.

78 bøker var nominert i Åpen klasse.

23 av 67 romaner var krim.

28% av stemmene i Åpen klasse gikk til barne- og ungdomslitteratur.

28% av stemmene gikk til dokumentar.

13% til lyrikk.

8% til novelle- og essaysamlinger.

Dermed skulle vel mytene om bokbloggere - at vi "kun" leser bestselgere og krim - effektivt være avlivet!

Elin bokbadet Siri Pettersen (Foto: RMC)

Etter at kortlisten ble offentliggjort 27. januar 2014, startet bokbloggerne samlesing av de nominerte bøkene. En måned var satt av til hver av samlesingene. 

Og vi i arrangementskomiteen som trodde at det meste var gitt angående vinnerne allerede da kortlisten forelå, måtte etter hvert tro om igjen. For alt ble faktisk snudd på hodet i forbindelse med samlesingene. De siste ble de de første, og de første ble de siste - for å si det litt enkelt. 

Samlesingene engasjerte bokbloggerne fra februar til juli, og i august fant stemmegivingen sted. Fristen for å avgi stemmer var satt til 20. august 2014, og de siste innkomne stemmene avgjorde faktisk det hele. Det var nemlig en knivskarp konkurranse om førsteplassene.

Ruth Lillegraven leste et dikt hun
hadde laget om Herbjørg Wassmo
og "Disse øyebelikk" (Foto: RMC)

Fire av de seks nominerte ble bokbadet under bokbloggertreffet. Underveis fikk vi blant annet vite at Lisa Aisato først og fremst er visuell og tegner og at tekstene er sekundært til det hun brenner for. Vi fikk vite at Agnes Ravatn har vært oppgitt over at enkelte har ment at slutten på Fugletribunalet er forutsigbar. Nei, den er ikke det! Hun laget underveis tre utkast til en slutt, og ønsket selv at det skulle gå bra - bli en happy ending. Men slik kunne det altså ikke gå. Ruth Lillegraven forklarte hva hun hadde tenkt om de to hovedpersonene i diktsamlingen sin - og presiserte at Seselja på en måte er med i resten av boka også, som et slags bakteppe man hele tiden ser tilbake til. Mens Siri Pettersen har kost seg med å finne opp helt nye ord i sin triologi om Ravneringen, og ikke syntes at hun trengte å forklare noe som helst til leserne for å gjøre lesingen lettere ... Ekstra morsomt var det dessuten at Ruth Lillegraven leste opp sitt eget dikt om Herbjørg Wassmo og hennes selvbiografi "Disse øyeblikk". 

De nominerte venter spent på kåringen av vinnerne
(Foto: RMC)

Etter bokbadene var tiden inne for å kåre vinnerne! 

Vi har ikke mye å tilby vinnerne utover den oppmerksomheten vi selv klarer å skape på bloggene våre og i forbindelse med samlesingsprosjektene. Ikke har vi sponsorer i ryggen, og ikke har bloggerne noen høy status i offentligheten slik at vi kan tilby noen form for prestisje - i alle fall ikke i media, der inntrykket er at man heller rakker ned på bloggerne enn å løfte dem frem. som en ressurs i det litterære Norge. 

Som Line sa det i sin innledende presentasjon før bokbadet:

"Vi har tenkt på samlesingen som det viktigste med prisen både for bloggerne og de nominerte forfatterne. Mange av bloggerne som var med å nominere i januar, og som skulle stemme i august, hadde ikke lest de bøkene som endte på shortlist. Med samlesingen fikk de et halvt år på seg til å lese de bøkene de ville, før de skulle stemme. For bloggerne gir det å lese bøkene samtidig et godt grunnlag for å diskutere de nominerte bøkene. Og det er mye av poenget med Bokbloggerprisen.

Samtidig er det sånn at vi ikke har så mye å tilby forfatterne som vinner. Vi har ingen sponsorer som kan gi pengepremie, og bokbloggere har ikke høy nok status til at vi kan tilby vinnerne prestisje. Men så er det jo ofte sånn med andre priser, at det er gøy for forfatterne å vinne, men enda mer gøy hvis det betyr at bøkene deres får mer oppmerksomhet fra lesere og når ut til flere. Så kanskje kan vi si det sånn at Bokbloggerprisen hopper over pengepremie, heder og ære, og går rett på den staselige bonusen: Massevis av oppmerksomhet fra leserne!

Vi har derfor tenkt at det å havne på shortlist skal være hovedpremien for forfatterne. Sånn sett kan man godt si at Bokbloggerprisen 2013 allerede har seks vinnere. Vi i komiteen ble derfor veldig glade for å høre at de forfatterne som havnet på årets shortlist, følte at de allerede hadde vunnet. Det var nemlig det vi hadde håpet på."

Vinnerne er allerede offentliggjort, og det er nå allment kjent at Agnes Ravatn vant i roman-klassen, mens Ruth Lillegraven vant i åpen klasse. Det morsomme er at begge skriver på nynorsk! 

Vinnerne av Bokbloggerprisen 2013: Agnes Ravatn (for romanen Fugletribunalet
- roman-klassen) og Ruth Lillegraven (for diktsamlingen Urd - åpen klasse) (Foto: RMC)

Gratulerer til begge vinnere av Bokbloggerprisen 2013! 

I tillegg til at alle de nominerte fikk blomster, hadde vi i komiteen laget en bok hvor alle blogginnleggene våre var samlet. Agnes Ravatn og Ruth Lillegraven fikk hver sin bok med respektive omtaler/anmeldelser. En stor takk til Gjerholm Design, som bisto oss i arbeidet med å få bøkene laget! Og en stor takk til Aschehoug som stilte sine lokaler til vår disposisjon under både bokbloggertreffet og prisutdelingen!

Helt til slutt tar jeg med noen av begrunnelsene fra bloggerne som har stemt disse vinnerne frem.

Dette har bokbloggerne skrevet om Fugletribunalet:

"Spenningen i Fugletribunalet bygges gradvis, og relativt stillferdig, gjennom relasjonen mellom to mennesker; Sigurd Bagge og Allis Hagtorn. Karakterene i romanen lever isolert, og vi merker hele tiden at noe ikke stemmer, at det kommer til å skje noe. Og det gjør det også til slutt, med voldsom dramatikk. I tillegg foregår hele handlingen på et begrenset geografisk område; vi befinner oss inne i huset til Bagge, i hagen og ved sjøen i store deler av romanen. Dette er med på å forsterke den fortettede, intense og klaustrofobiske stemningen.

Med sin stramme dramaturgiske oppbygning holder boka på leseren hele veien. Flere bloggere forteller at det er en bok de ikke kunne legge fra seg. Det er som da man var liten, og lå med lommelykt under dyna for å lese ferdig lenge etter sengetid. En blogger fikk til og med mareritt, som Anita Ness beskriver på sin blogg Artemisias verden:

«I natt hadde jeg mareritt. Jeg tror det var fordi jeg leste ferdig Fugletribunalet på senga. Ikke at jeg ønsker å skremme deg fra å lese boka, for den var knakende god. Men det var noe creepy med den, noe med den stemningen.»

Men Fugletribunalet er mye mer enn stemning og spenning. Som Birgittes bok sa det: Fugletribunalet er et psykologisk drama med asymmetriske relasjoner mellom personene. Makten endrer seg underveis. Dette er en bok om lengselen etter å bli elsket, viljen til å skape seg om til det mennesket man tror den andre ønsker, for så å finne ut at det ikke er mulig.

Fugletribunalet er også en uhyre mye mer erotisk bok en feks den likegyldige og totalt uerotiske boken Fifty shades of grey. I Fugletribunalet er jeg som leser på innsiden av Allis og følger henne helt ut i hennes arbeid for å nå inn til Bagge. For det er et arbeid. Et møysommelig, tålmodig, ydmykende og nedverdigende arbeid. Den ikke-verbale maktkampen og kommunikasjonen som foregår mellom to mennesker som har et intimt og uforløst forhold seg i mellom, er rett og slett eksepsjonelt godt skrevet og fortalt og FORSTÅTT av Agnes Ravatn."    

Og dette har bokbloggerne skrevet om Urd: 

"Med diktsamlingen Urd har Ruth Lillegraven skrevet seg inn i norsk bokblogghistorie. Mange bokbloggere vegrer seg ellers for å lese dikt, og vil helst ikke skrive om dikt på bloggen. Det er nok forklaringen på at Ruth Lillegraven klarte å vinne den ene bokbloggeren etter den andre like stillferdig og ubemerket som karakteren hennes Seselja
 går gjennom livet. 

Fra Lines bibliotek: Lillegraven skriver en alternativ kvinnehistorie om kvinnene som er glemt av ettertiden, og som kanskje ble glemt allerede mens de levde. De som levde ut det de kunne, intenst og hemmelig, uten å kreve noe fra andre, verden eller livet. Seselja har et lite hus, en symaskin og en katt hun har funnet på låven. Eg treng ikkje meir, gjentar hun for seg selv. Eg treng ikkje meir. Lengsler, drømmer, savn, livskraft og kjærlighet ligger dypt begravet under ordene hennes. Man aner bare konturene av Seselja, og hun fremstår nesten like gåtefullt for leseren som hun gjør for omgivelsene som ikke kjenner henne. Lillegraven har en veldig spesiell evne til å formidle en historie via lyrikken. Hun skriver ikke narrativt, men det oppleves sånn fordi bildene og menneskene som manes fram virker så krystallklare.

Fra bloggen Mettemor møter massene: Lyrikken er nydeleg, typografien gir eit ekstra lag med meining og alt er vevd saman i ei historie som drar meg raskt gjennom sidene og skulle ønske det var meir. Dette er ei bok å elske.

Fra bloggen Frøken Flink: Lillegraven byr på en presis og vakker språkføring, bilder så levende at de nærmer seg fysiske fornemmelser, og en helt imponerende observasjonsevne. Hun er åpenbart dreven på lyriske virkemidler; nære, kreative og intenst levende skildringer samt bilde- og metaforbruk, fysisk utforming av selve diktene som underbygger tematikken, allitterasjon av ypperste klasse: «singermaskina mi / ei svart svane, så / slank og smekker / og sundagsblank«

Fra Bokvrimmel: Lillegraven skriver om enkle, nære og hverdagslige ting, og evner å fremkalle disse tingenes iboende skjønnhet og storhet. Det er kanskje en merkelig måte å si det på, men å oppdage Lillegravens Urd er litt som å se Lothlorien fra Ringenes Herre på film for første gang. Lillegraven henter frem en atmosfære en alveskog verdig – og det i dikt om hverdagsliv."

Og med dette takker jeg for meg! Jeg har meldt meg ut av arrangementskomiteen og ønsker de gjenværende medlemmene lykke til videre i arbeidet!

Fire av komitéens medlemmer: Silje, Gro, undertegnede og Elin. 

Loch Ness, Skottland - Storbritannia (artikkel 20)

Fascinerende viltvoksende planter langs Loch Ness

Loch Ness er den nest største innsjøen i Skottland dersom man regner dette ut fra overflaten, og den største innsjøen dersom man tar utgangspunkt i vannmassen, kan jeg lese på Wikipedia. Innsjøen er 56,4 kvm og 226 meter på sitt dypeste. En liten morsom detalj å merke seg: det er mer vann i Loch Ness enn i alle innsjøer i hele England og Wales til sammen. Loch Ness strekker seg mellom Fort William og Inverness. 

Kart over området

Etter å ha gått av damplokomotivtoget Jacobite i Fort William, fant vi det naturlig å kjøre langs Loch Ness og oppover til Inverness, hvor vi i utgangspunktet hadde tenkt å bli over natta. Sånn skulle det ikke gå, selv om vi kom frem til Inverness tidlig på kvelden (det er kun 10 mil mellom Fort William og Inverness). Vi fant rett og slett ikke byen særlig sjarmerende og dro i stedet til Dufftown, singlemalt-distriktets hovedstad (og hvor mannen min hadde vært på en whisky-trail i sine yngre år). Dette kommer jeg tilbake til mer i detalj i en senere artikkel. 

Nessie er åpenbart ikke død ...

Loch Ness er en myteomspunnet innsjø pga. alle historiene om det angivelige sjøuhyret Nessie. På denne måten har man lykkes å gjøre et i og for seg mindre interessant område av Skottland til en turistattraksjon, slik jeg ser det. 

Det var nokså grått og overskyet da vi kjørte langs innsjøen, og dette ga så klart et noe mindre flatterende inntrykk av innsjøen, enn om vannflaten hadde funklet i sollys. Vi hadde i alle fall litt vanskelig for å få øye på den helt store magien i et landskap med et stort og massivt grått vann ... Derimot fant vi landskapet rundt og i særdeleshet noen gule viltvoksende planter langs veikantene svært vakre. 

Et Loch Ness-museum langs Loch Ness

Vi stoppet opp ved et Loch Ness-senter, men siden det var begynt å bli nokså sent på ettermiddagen, var det selvfølgelig stengt, og vi måtte reise videre med uforrettet sak. Det vi uansett skjønte var at denne Nessie-affæren fremdeles lever i beste velgående i folks bevissthet i Skottland. 

Dersom vi hadde hatt tålmodighet til det, ville vi sikkert ha oppdaget at Inverness også hadde noe å by på, men opplevelsen av ikke å finne noen gamleby fikk oss som sagt til å snu og kjøre sørover igjen. Denne gangen mot Dufftown. Det skulle vi faktisk overhode ikke angre på, for Dufftown ble på mange måter et høydepunkt under turen - med masse destilleri-besøk og whisky-smakinger ... 

I mellomtiden byr jeg på flere bilder fra Loch Ness-området i Skottland!

Loch Ness-museet

Sjøuhyret Nessie

Loch Ness 

Fine kjøreforhold og dekorative planter langs veiene 

Langhåret gressende ku (eller okse?)

Det lysnet opp etter hvert

Whisky-destillerier langs veikanten - et helt vanlig syn

Fra Fort William til Mallaig med damplokomotivet Jacobite, Skottland - Storbritannia (artikkel 19)

Jacobite over Glenfinnan-viadukten 

Dette er en fortsettelse på en artikkelserie om en rundreise i Storbritannia, som mannen min og jeg foretok i siste halvdel av juni 2013. Etter at vi hadde vært i Oban, hvor vi bl.a. reiste ut til Hebride-øya Mull, ønsket vi å reise til Fort William, den nest største byen i den delen av Skottland som går under betegnelsen Highlands. Bare Inverness er større. Det bor for øvrig drøyt 230 000 mennesker i Fort William.

Det er helt sikkert mye spennende man kan gjøre i Fort William, men vi hadde i grunnen kun ett mål: å komme med damplokomotivet Jabobite fra Fort William til Mallaig. 

Jacobite i Fort William

Sesongen for damplokomotivet Jacobite er fra 12. mai til 24. august. I denne perioden går det ett morgentog fra Fort William kl. 10.15. I perioden 2. juni til 21. september går det i tillegg et ettermiddagstog. (Se mer på togets nettside.)

Turen fra Fort William til Mallaig tar litt mer enn to timer hver vei, og oppholdet i Mallaig er på litt i underkant av to timer - akkurat nok til å få med seg noen inntrykk fra Mallaig samt få i seg noe mat. 

Turene med Jacobite er umåtelig populære - særlig etter at nettopp dette toget opptrådte i en Harry Potter-film. Det er spesielt noen spektakulære scener over Glenfinnan-viadukten (se bildet øverst i denne artikkelen) som er lett gjenkjennelig. Derfor går toget også under betegnelsen Harry Potter Hogwarts Express Steam Train. For moro skyld har jeg nedenunder tatt med et filmklipp fra YouTube for spesielt interesserte. 

Vi hadde på forhånd ikke tenkt på at det kanskje ville vært en idé å forhåndsbestille billetter til togturen. Vi gikk med friskt mot inn på nettsiden til Jacobite-toget for å bestille billetter (som forresten var ganske dyre - 58 pund tur-retur på første klasse, og 34 pund på standard klasse), og ble temmelig skuffet da vi skjønte at det ikke fantes en eneste billett å oppdrive ... 

Damplokomotivet Jacobite

Ukrutt forgår imidlertid ikke så lett, så vi bestemte oss for å reise til Fort William likevel, og se hva vi kunne få til. 

Da vi kom frem klarte vi faktisk å sikre oss stå-billetter. Jeg husker ikke hvor mye vi måtte betale, men det var mindre enn hva standardplass-billettene kostet. Vi sto altså ute i gangen under overfarten, og ikke skjønte vi før i det avgjørende øyeblikk hvilket hell dette skulle vise seg å være. For ute i gangen kunne vi åpne vinduet og henge ut med kameraet, og dermed sikret vi oss både bilder og video av togets fart over Glenfinnan-viadukten! 

Glenfinnan-viadukten

Det er vel unødvendig å si at det var hektisk aktivitet i vinduet, der en av oss lå lavt med sitt kamera for at den andre skulle få plass over med Iphonen sin ... Alt for å få festet mest mulig av et ganske magisk øyeblikk på hhv. film og video for all fremtid! Samtidig følte vi det som om vi hadde vunnet i Lotto som i det hele tatt fikk være med toget og som var så heldige å stå på "cattle-class". 

Senere under turen kom konduktøren og fortalte oss at vi var oppgradert til første klasse - uten tillegg i prisen. I og for seg kjærkomment, for det tar på å stå i to samfulle timer på et tog i fart - men vi skulle vel for å være helt ærlig angre litt på akkurat det etter hvert. For vi havnet ved siden av et eldre ektepar som underholdt oss helt frem til Mallaig med seg og sitt - og dermed fikk vi ikke nytt utsikten på resten av turen i det hele tatt. Man er jo høflig og oppmerksom når man sitter på første klasse, må vite ... Dessuten var de jo så hyggelige!

På stasjonen i Mallaig

Nærmere halv ett ankom vi Mallaig, og da gjaldt det å komme seg ned til havna for å se på båtlivet før vi gikk og spiste. 

Det var i grunnen fort gjort å gjøre unna Mallaig, som er et bitte lite tettsted med rundt 800 innbyggere. Sånn sett var oppholdet på litt under to timer akkurat passe langt. Det er ikke til å komme forbi at det er togturen og egentlig den alene som er Jacobite-turen! Bare lyden av toget, tutingen, dampen som blåses ut, ristingen i togsettet - alt er helt magisk, og man føler seg hensatt til en forgangen tid.

Mallaig

Vi hadde ståplass tilbake også, og også denne gangen ble vi oppgradert, men til standardplasser. Det var mer glissent i togsettet på returen, og vi kunne konsentrere oss om å suge inn alle inntrykk til siste trevl! Den skotske naturen er så eksotisk og vill, det er så grønt over alt - og det tar pusten fra en rett og slett!

Vi var tilbake i Fort William kl. 16.00 - og da gikk turen videre langs Loch Ness og opp til Inverness. En by vi ikke fant særlig sjarmerende, og derfor gjorde endereis og duret til Dufftown i stedet ... Mer om dette i neste blogginnlegg fra turen ...

Et godt tips dersom du planlegger å reise til Skottland og ønsker at familien skal få oppleve en artig tur med Jacobite: kjøp billetter på forhånd! Gjerne flere måneder i forkant av turen!

Nedenfor har jeg tatt med noen flere bilder fra turen. Enjoy!

Glenfinnan-viadukten 

En stasjon underveis til Mallaig

Jacobite i Mallaig 

Mallaig 

Mallaig 

Mallaig

Vakker natur underveis

To glade gubber

Mull, Hebridene i Skottland - Storbritannia (artikkel 18)

Skipsvrak langs kysten av Mull

I går la jeg ut en artikkel om Oban i Skottland (som en del av min og min manns rundreise i Storbritannia i 2013), og i den forbindelse opplyste jeg at noe av det vi gjorde mens vi var i Oban, var å reise ut til øya Mull, som er en del av Hebridene. 

Kart over Hebridene

Mull er den nest største øya i det som anses som Indre Hebridene (markert med rosa på kartet - i motsetning til Ytre Hebridene, som er markert med sennepsgult). 

Vi tok båten fra Oban til Mull, og det tok sånn ca. 40 minutter. 

Naturen underveis utover til Mull, nærmere bestemt til Craignure, er vill og vakker, der vi kunne skimte den i sjødisen, og hovedinntrykket var grønn-grønne heier så langt øyet rakk. Her burde det være innhold nok for en hel ferie dersom man skulle ønske å roe ned på en øy. 

Vel fremme i Craignure sto bussen til Tobermory klar. Denne snirklet seg frem på nokså smale veier mot Tobermory, øyas største tettsted. Etter ca. en time var vi fremme, og da hadde vi underveis fått med oss både skipsvrak og mere til. 

Fergeleiet i Craignure, Mull

Vi var ikke de eneste som var ute i samme ærende, selv om det åpenbart først og fremst var pendlere som fartet mellom Oban og øya. 

Mull er for øvrig en veldig sivilisert øy sammenlignet med de andre Hebride-øyene, siden den tross alt ligger nokså nær fastlandet. I ettertid angret vi nok litt på at vi ikke brukte mer tid der ute og fikk med oss et par av de ytre Hebride-øyene. Det skal være helt fantastisk å komme helt ut dit. 

Tobermory, hvor det bor ca. 700 mennesker

Tobermory er kjent for sine fargerike hus. Et yndet objekt for mange kunstnere, noe vi blant annet fikk erfare når vi gikk rundt på stedets mange gallerier. Rekken av fargerike hus gikk nemlig igjen som motiv på bilde etter bilde.

Stedet har til og med sitt eget destilleri - Tobermory Destillery! Vi smakte selvfølgelig på whiskyen, men kom til at den ikke på noen måte toppet våre smaksopplevelser - verken før eller senere. Likevel morsomt å ha smakt!

Tobermory Destillery

Det er mange andre ting enn Tobermory som er verdt å få med seg når man er på Mull. Blant annet kan Mull skilte med 250 fuglearter (kilde: Wikipedia), hvor havørnen selvsagt hører med. Videre kan man på Wikipedia lese at øya trolig har vært bebodd siden kort tid etter siste istid, og at det er mange fornminner på øya. Mull har hele 50 mil med kystlinje.

Dersom jeg skulle gi et råd til andre som kunne tenke seg en tur til Hebridene, så må det være å legge inn noen overnattinger på noen av disse øyene. Det vil helt klart stå høyt på vår liste neste gang vi er i området. Turmulighetene er mange, og jeg vil anta at det er kurant å komme seg ut på båtturer også. 

Helt til slutt tar jeg med flere av bildene jeg tok på turen ut til Mull!

Båtliv på Mull

Store forskjeller mellom flo og fjære 

Vakker natur!

Fargerike hus i Tobermory 

Tobermory

Eksempel på en forfatter fra Mull: Judy Fairbairns - "Island Wife -
living on the edge of the wild"

Ved fergeleiet i Craignure 

Duart Castle - som vi passerte på vei ut til Mull 

Union Jack 

Fotoglede - masse fotoglede!

Tobermory Destillery 

Ferga som går mellom Oban og Mull 

Lismore fyr

Fargerik natur på Mull

Tobermory