Troldhaugen - Edvard Griegs hjem utenfor Bergen

Villaen

Etter å ha bodd i Bergen i syv år på 1980-tallet, har Bergen alltid stått mitt hjerte spesielt nært. Ingen by i Norge er vakrere! Sånn er det bare! 

Forrige helg var jeg i Bergen, og jeg kunne ikke vært heldigere med årstiden. I april/mai er Bergen nemlig på sitt aller vakreste. Dessuten var værgudene på min side denne gangen. 

Det ble tid til en nokså hastig tur ut til Troldhaugen sist søndag - et sted jeg nok ikke har besøkt på over 25 år. 

Utsikt ut mot sjøen

Mitt råd til andre som ønsker å besøke Troldhaugen på en finværsdag, er å bruke god tid - mer tid enn hva jeg hadde til rådighet denne gangen. Det er nemlig så naturskjønt på stedet, og rikelig med steder man kan slå seg ned for en liten piknik - enten på noen av benkene i området, på plenene eller nede ved sjøen. 

"Begrepet Troldhaugen oppstod for mer enn hundre år siden, og det har spredt seg over generasjoner og landegrenser til hele musikkverdenen." (sitat fra en brosjyre om stedet, utarbeidet av Edvard Grieg museum Troldhaugen)

Tulipan-blomsterbed

Tulipanene sto i full blomst, og de flotte kontrastene i blomsterhavet var et fantastisk syn!

I tillegg til at man kan besøke selve villaen, Nina og Edvard Griegs hjem fra 1884-85 og frem til Griegs død i 1907, kan man også besøke Edvard Grieg Museum, Troldsalen, Komponisthytten og gravstedet. Gravstedet ligger nede ved sjøen, og turen ned dit er et must når man først er på Troldhaugen. Her ligger det en liten molo eller en slags brygge ut i sjøen, hvor det er fint å slå seg ned på en finværsdag.

Strandlinjen

Villaen er bygget i victoriansk stil, med et tårn og en rikt ornamentert veranda, for å sitere fra turistbrosjyren som jeg selvsagt kjøpte da jeg var der. Inngangen ligger på baksiden av huset, hvor det er mulig å komme inn i første etasje. Annen etasje er avstengt. Griegs hjem er i dag museum, og her kan man spørre meget kunnskapsrike verter om hva det skulle være. Dersom man har spørsmål om hvem de ulike bildene på veggene er av, hvem byster og den slags forestiller, om møblene og annet - vertene vet svaret! 

Statue av Edvard Grieg

Det aller meste av interiøret i villaen er autentisk, slik det var den gangen Edvard Grieg og hans kone bodde der. Noe har imidlertid kommet til - som et og annet bilde på veggene. 

Inne i salongen er det i første rekke et nydelig Steinway-flygel som dominerer. Flygelet ble bygget i Hamburg i 1892, og ekteparet fikk det til sin sølvbryllupsdag. Edvard og Nina spilte gjerne firehendig, kan jeg lese i min turistbrosjyre. 

Det er mange detaljer å ta inn over seg når man går rundt i stuene i villaen, hvor det er mange bilder av Griegs samtidige, som Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen, Ole Bull og mange komponister fra datidens Europa. 

Jeg kom meg ikke inn i Komponisthytten eller Troldsalen denne gangen, men det betyr bare at jeg må tilbake en annen gang.

Broen med einerkjepp-gjerde opp mot
villaen

I stedet nøt jeg denne gangen området rundt, det gode været, den deilige årstiden, varmen og alle inntrykkene - som denne broen med einerkjepp-gjerde (se bilde) - et gjerde som forsterker inntrykket av å befinne seg på et sted hvor tiden så og si har stått stille i over hundre år. 

Inne på Grieg-museumet kan man kjøpe souvernirer av ulike slag - bl.a. CD´er med Edvard Griegs musikk. Noe har jeg fra før av i min egen musikksamling, men jeg klarte selvsagt ikke å la være å kjøpe enda en Peer Gynt-CD. Denne gangen med Bergen Philharmonien, hvor Linda Øvrebø er sopran-solist. 

Noen praktiske opplysninger helt til slutt:
Adresse: Troldhaugveien 65, 5232 Paradis
www.troldhaugen.com 

Komponisthytten

Karin Boye: "Ja visst gör det ont"

Ja visst gör det ont

Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan  
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer
                              och det som stänger.

Ja nog är det svårt när droppar faller.
Skälvande av ängslan tungt de hänger,
klamrar sig vid kvisten, sväller, glider  -
tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
Svårt att vara oviss, rädd och delad,
svårt att känna djupet dra och kalla,
ändå sitta kvar och bara darra  -
svårt att vilja stanna
                              och vilja falla.

Då, när det är värst och inget hjälper,
Brister som i jubel trädets knoppar.
Då, när ingen rädsla längre håller,
faller i ett glitter kvistens droppar
glömmer att de skrämdes av det nya
glömmer att de ängslades för färden  -
känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit
                              som skapar världen.

Karin Boye

Terje Landro: "Godt samspill - å være seg selv sammen med andre"

En enkel innføring i samspillets psykologi

Litt om forfatteren og boka

Terje Landro (f. 1949) er psykologspesialist ved Modum bad, Senter for familie og samliv. Han jobber til daglig som par- og familieterapeut, og underviser om sentrale aspekter ved samspill i nære relasjoner. (Kilde: bokas smussomslag)

"Negative samspill tapper oss for krefter. Dette har vi alle opplevd i forholdet til våre nærmeste. Vi gledet oss til en fin kveld med kjæresten, et besøk hos en voksen datter, en jul med foreldre og søsken, men så ble det ikke slik vi hadde tenkt. Vi var ikke den vi ønsker å være, vi fikk det ikke til. Vi kom til kort. Erfaringen setter seg i kroppen. I etterkant skammer vi oss, vi er sinte eller irriterte. Eller vi føler oss regelrett invadert." (Fra baksiden på boka)

Gjennom 10 kapitler tar Terje Landro oss med på en slags reise fra hva som preger oss i våre relasjoner til andre, om betydningen av selvtillit og selvfølelse, om barndommens såre punkter, om nærhet og avstand, om temaet "hva er problemet - egentlig?" til at vi er mer enn vi viser, og om hvordan vi kan gjøre oppdagelsesreiser i indre landskap og hvordan alle relasjoner i bunn og grunn handler om kommunikasjon (både verbal og non-verbal). 

Metodevalg

Egentlig er det ikke helt enkelt å få øye på hva slags metoder Landro har basert sin bok på. Begrepene kognitive strategier (eller kognitiv terapi) og atferdsstrategier nevnes for eksempel aldri direkte, selv om jeg opplever at mye av det han skriver om har klare paralleller til denne delen av psykologien - særlig når han snakker om å endre måten man tenker og handler på. Begrepene mentalisering og automatiserte følelser og handlingsmønstre brukes heller ikke, selv om forfatteren i noen grad kommer inn på viktigheten av tilknytning (med da som et element i vår selvfølelse, ikke som en del av mentaliseringsteorien, skjønt det er vel liten tvil om at han må ha skjelet hen til dette?). Kanskje er det ønsket om å favne legfolks interesse (les: "alminnelige folk" som ikke er fagfolk) for temaet som har gjort at han behendig styrer unna tung fagterminologi? Et studium i litteraturlisten bakerst i boka indikerer imidlertid ikke at dette med kognitiv terapi har vært en spesielt fremtredende inspirasjonskilde for forfatteren. Så sier han da også selv følgende på side 8:

"I boka vil jeg dele min egen erfaring og oppsamlet kunnskap gjennom år som menneske og psykoterapeut, med alle som i likhet med meg er nysgjerrig på å forstå mer av hva som skjer med oss i møte med oss selv og andre. Hensikten er å forsøke å bidra til gjenkjennelse som kan åpne for å se seg selv og relasjonene man er del av på nye måter.

Psykologfaglig har jeg latt meg inspirere av flere teoretiske og terapeutiske tilnærminger, særlig systemisk tenkning, utviklings- og tilknytningsteori, eksistensiell psykologi, hjerneforskning, objektrelasjonsteori, og ikke minst Michael Whites narrative tilnærming."

Forfatteren selv anbefaler at man leser boka i sammenheng, kapittel for kapittel, fordi hvert kapittel bygger på det foregående. 

Gode og dårlige samspill

Alle har vi vel opplevd hvor fantastisk det er å oppleve et møte med et annet menneske som er preget av en fin samhørighet. Når vi kan være trygge på at vi kan være oss selv, og blir møtt med tillit og respekt ... Da slipper man å late som, og det er nok rom til og med for å gjøre feil, uten at man blir dømt nedom og hjem av den grunn. Likeverd og verdighet er viktige stikkord her. Og evne til å ta den andres perspektiv - være empatisk. 

Tilsvarende har de fleste opplevd hvor frustrerende det er når samspillet preges av underliggende spenninger av ting som ikke blir uttalt, men som merkes godt. Når negative samspillsmønstre stadig gjentas, blir det belastende for relasjonen. Det kommer inn en ubalanse i relasjonen, som gjør at man ikke lenger er likeverdige parter. De fleste reagerer med å trekke seg unna, for man vet jo at man ikke kan forandre andre (enn seg selv) - men hva når dette er en kollega, et familiemedlem eller endog egen ektefelle? 

Selvtillit og selvfølelse

Landro redegjør i sin bok utførlig for hva som er forskjellen på selvtillit og selvfølelse, men dette går jeg ikke nærmere inn på her. Derimot synes jeg det er mer interessant når han skriver om hvordan vi blander selvfølelse og selvtillit. 

"Mange tror vi er mindre verdt som den vi er om vi mislykkes med det vi gjør. Og vi tror vi kan reparere lav selvfølelse gjennom å ta oss sammen, tilegne oss mer kunnskap og prestere mer. Det er en misforståelse som gjør at mange sliter med seg selv og omgivelsene uten å klare å ta tak i det primære, følelsen av hvem vi er." (side 57-58)

Landro snakker om "Villa meg", som er et slags hus som består av en overbygning (bilde på selvtillit) og en grunnmur (bilde på selvfølelse). Dersom grunnmuren er solid, står også overbygningen støtt. Under grunnmuren er det en grunnvoll, hvor opplevelser fra barndommen kan ligge oppmagasinert, og hvor verdiene våre, menneskesynet vårt, livssynet vårt m.v. ligger. Landro bruker mange eksempler på å visualisere betydningen av hvert enkelt element. 

Skyld og ansvar

Mange har vel sittet og hørt på andre som har forklart hvorfor de er slik eller sånn på grunn av et spesielt menneske fra barndommen, en spesiell lærer de hadde som brøt dem ned osv. 

"Hvis man begynner å lete etter enkeltårsaker i oppveksten, er veien kort til å bli opptatt av skyld. Å finne syndebukker for egen smerte kan være fristende. Det kan lette på det indre trykket og flytte fokuset bort fra vårt eget ansvar for den situasjonen vi er i. Samtidig kan vi bli fanget i passivitet og bitterhet, eller andre måter å være på, der vi i liten grad bryr oss om andres følelser." (side 80)

Det er viktig ikke å blande begrepene skyld og skyldfølelse. Man kan nemlig ha skyld uten å føle skyldfølelse og vise versa. Det er for øvrig viktig å være bevisst på at den vi er i dag er et resultat av en rekke enkelthendelser - sjelden én spesifikk hendelse. Vi har dessuten alle et ansvar for vårt eget liv, og dersom vi blir for opptatt av å plassere skylden hos noen andre, gjør vi oss selv til hjelpeløse ofre i våre egne liv. En annen fallgrube er dessuten at man fraskriver seg ansvaret for egne bidrag til spenningen i en relasjon dersom man er opptatt av å legge ansvar og skyld på andre. Det er derfor viktig først og fremst å ha fokus på seg selv og ikke andre. 

Landro tar for seg begrepet medavhengighet i familier med rusproblemer - om å la seg fange i eget og andres garn - men heller ikke dette går jeg nærmere inn på her (det er et eget fagfelt, etter min mening, skjønt det handler om å innta ulike roller i en familie). 

Sinne

På side 118 har Landro noen interessante tanker rundt dette med sinne:

"Vanligvis tenker vi at sinne er noe som vendes mot andre. Men sinne kan også rettes mot en selv. Noen vil si at depresjon er et uttrykk for innovervendt sinne. Det kan gi seg uttrykk i selvbebreidelse, selvforakt og selvnedvurdering (jeg er dum, stygg, verdiløs og lignende), og at vi tar skylden for det meste eller skader oss selv. For noen kan dette være mindre skremmende enn å rette sinne direkte mot dem som kanskje utløste det i utgangspunktet." 

Landro setter på en måte likhetstegn mellom sinne og redsel, fordi kroppens reaksjoner er så og si helt like. Når vi f.eks. tror at grensene våre er truet, "kan vi fort si eller gjøre ting som blir til lite gagn for samspillet med andre. Kanskje vi handler før vi tenker, noe som kan føre til misforståelser og unødvendige problemer." (side 118-119)

Eksternalisering

Begrepet eksternalisering er interessant (se side 143), og kan også betegnes som en måte å "avpersonifisere" et problem på:

"Det innebærer at man plasserer det som skaper spenninger og konflikter utenfor personen, slik at det blir mulig å betrakte det på avstand. Man flytter fokus bort fra at problemet skyldes en personlig skavank hos den ene eller den andre, til at noe forstyrrer det gode møtet som begge lengter etter. Problemet blir dermed redusert til en utfordring begge kan forholde seg til, og som begge har interesse av å finne mer ut av, både hver for seg og i fellesskap. Dermed unngår de å la seg låse i et samspill som tilsynelatende ikke lar seg endre uten at en av partene endrer personlighet. De kan utforske problemet i stedet for å prøve å slite seg løs fra noe som de ikke trenger å bruke krefter på."

Beskyttelsesstrategier

Mange mennesker benytter beskyttelsesstrategier for å beskytte et sårbarhetsområde. Dette er i seg selv ikke nødvendigvis problematisk. Problematisk blir det først når beskyttelsesstrategiene begrenser vår livsutfoldelse eller preger relasjonene våre i så stor grad at de blir en hemsko eller også skaper konflikter eller gjør at folk trekker seg unna. Beskyttelsesstrategiene blir nærmest å betrakte som en permanent overlevelsesdrakt. Vi snakker da om hvilke uttrykk beskyttelsen får, og om disse ivaretar sårbarheten vår til gode for oss selv og andre. 

"Det å være påståelig eller ikke innrømme egne feil kan der og da beskytte en mot å kjenne på skam eller skyld. Med det fjerner verken skammen eller skylden. Det å "vinne" en diskusjon med partneren kan gi et øyeblikks opplevelse av kontroll. Men det fjerner ikke spenningene i relasjonen. Å døyve ensomhet med alkohol kan gi en midlertidig beskyttelse mot ensomhetsfølelsen. Men det fjerner ikke ensomheten." (side 174)

"Dersom vi ønsker å ta kontroll i eget liv, er det nødvendig å gjøre oss kjent med både våre sårbarhetsområder og de strategiene vi bruker for å beskytte dem. Vi må også kunne kjenne igjen hvilke situasjoner som sannsynligvis vil aktivere dem. Det vil være avgjørende for oss om vi lar oss fange eller ikke. Først når vi godtar deres eksistens og gjør oss kjent med dem, kan vi velge hva vi vil tillate dem å gjøre med oss og ikke. Selv om de stadig dukker opp igjen, trenger det ikke å være problematisk så lenge de ikke får makt. Å "hilse" på de sidene ved oss som har bidratt til at vi har latt oss fange i eget eller andres garn, er ikke farlig." (side 177-178)

Om endringsprosessen og indre-team-metoden

I bokas nest siste kapittel påpeker Landro at en endringsprosess forutsetter at man er åpen for å tenke andre tanker om seg selv og verden enn man har vært vant til. Det er imidlertid ikke lett å gi slipp på gamle tanke- og handlingsmønstre. Det handler om å våge "et oppriktig møte med seg selv" (side 179), og for å få til dette ligger nøkkelen i selverkjennelse, selvmedfølelse og selvanerkjennelse. Selvmedfølelse er noe helt annet enn selvmedlidenhet. På veien er det nødvendig med et sorterings- og bevisstgjøringsarbeid. Dypest sett handler det om å komme i kontakt med sitt indre - komme i kontakt med følelsene sine. Først når man er der at denne kontakten er opprettet, kan man begynne å observere uhensiktsmessige følelsesreaksjoner og faktisk gjøre noe med dem. Å sette grenser overfor andre mennesker, for å gjenopprette en følelse av likeverd, samtidig som man ser ut som et forutrettet barn i ansiktet (uten selv å være klar over dette - fordi man ikke har kontakt med følelsene sine), kan for eksempel i verste fall forverre en relasjon, men mindre man møter på et klokt menneske i den andre enden. 

Metoden Terje Landro introduserer er en metode han har kalt indre-team-metoden. Han tenker seg at et menneske har mange beboere i Villa meg, som tilsammen utgjør et samarbeidsteam, som skal ivareta våre grunnleggende psykologiske behov, behovet for tilhørighet og behovet for selvstendighet. En av sidene ved en selv kan f.eks. hete "Flinke meg", en annen "Tenkeren", en tredje "Pessimisten", en fjerde "Omsorgspersonen", en femte "Sinnataggen" osv. 

"Det å jobbe med oss selv på en så konkret måtte kan hjelpe oss til å legge merke til og kjenne på sider som skaper ubehag når de dukker opp. Vi blir også minnet på de sidene som styrker selvtilliten og selvfølelsen vår eller kommuniserer bedre med andre." (side 190)

Støy i kommunikasjonen

Helt til slutt i boka tar Landro opp det han kaller støy i kommunikasjonen. Det handler om at hjernen ikke bare forholder seg til informasjonen den får gjennom sansene, men også til informasjonen som allerede ligger godt lagret i hukommelsen. Hjernen har en tendens til å foretrekke informasjonen som ligner på det som allerede ligger lagret der fra før av, og til å velge bort det som "ikke stemmer". Dette forklarer godt hvorfor det er så fort gjort å reagere og handle på grunnlag av forventninger i situasjoner som minner om noe vi har opplevd før. Dermed kan det oppstå en situasjon hvor den man kommuniserer med får en følelse av en overreaksjon på noe som i bunn og grunn er en bagatell, og som derfor ikke står i noe relevant forhold til det som rent faktisk uspant seg i aktuelle situasjon. I mentaliseringslitteraturen snakker man om mentaliseringsbrudd, men dette nevner som tidligere nevnt Landro ikke i sin bok. 

Vi tolker hele tiden avsenderes budskap, med fare for at det oppstår misfortåelser og konflikter. Ingen av oss er tankelesere, og i en ideell verden ville aktørene ha stilt åpne og genuint nysgjerrige spørsmål overfor hverandre, for å sikre seg mot eventuelle misforståelser. Men slik er det dessverre ikke i den virkelige verden. 

"Noe som kan forsterke en negativ tolkning, er når mottakeren er usikker på, redd for eller sint på avsenderen. Da kan han lett oppfatte selv et nøytralt budskap som tvetydig, skremmende eller som et angrep." (side 218)

Begrepet projisering nevnes heller ikke i Landros bok, men dette skaper ofte støy i kommunikasjonen mellom mennesker. Kanskje minner man om et menneske som mottakeren har kjent og mislikt, og tillegges vedkommendes egenskaper - uten at noen av partene - og i alle fall ikke mottakeren - er seg dette bevisst. Dermed kan tidligere hendelser og personer påvirke en relasjon, uten at mottakeren noen gang har kjent vedkommende. 

Hvordan fremme god kommunikasjon/godt samspill?

Så hvordan kan vi være oss selv på måter som samtidig fremmer trygghet og likeverdighet i relasjonene vi er del av?

"Den store hemmeligheten bak svaret er å holde fokus på alt som bidrar til gjensidige møter mennesker imellom. Det er målet for alt relasjons- og kommunikasjonsarbeid. Alt som vi lar forstyrre dette målet, eller som får oss til å flytte fokus bort fra det, bidrar til at vi bommer på målet. Tilstedeværelse er derfor viktig. Å holde fokus på det som bidrar til at samspillet blir godt og likeverdig, forutsetter at man er til stede." (side 220)

Evnen til å ta andres perspektiv, lytte aktivt og undre seg er sentralt i kommunikasjon som har til hensikt å ivareta en gjensidighet. Dersom man derimot er opphengt i eget fokus og egne interesser, kan dette være et hinder for god kommunikasjon og et godt samspill. 

"Jo tydeligere det er for partene i en relasjon at den andre har en velvillig og imøtekommende holdning, desto mer øker sannsynligheten for at de holder støynivået i kommunikasjonen på et minimum. En slik holdning innebærer samtidig en grunnleggende respekt for at det er den andre som eier sine tanker og følelser." (side 221)

Og da unngår man meningsløse "dialoger" ala "Jo, det sa du det så!", "Nei, det sa jeg ikke!", "Men det var det du mente!", "Jeg vet vel best hva jeg selv mente!" osv. Det har vi vel alle opplevd opptil flere ganger i livet ... 

Min oppfatning av boka

Jeg må innrømme at jeg ble litt skuffet over denne boka, fordi jeg trodde at den skulle være mer dyptpløyende enn hva den viste seg å være. Min sterkeste innvending er rett og slett at målgruppen for boka burde ha vært tydeligere kommunisert av forfatteren og/eller forlaget - på smussomslaget eller i forordet til boka. Når det er sagt vil jeg si at boka er svært pedagogisk bygget opp, slik at den passer for folk som kanskje ikke har lest så veldig mye om denne type temaer fra før av. Man får en veldig grei og nødvendig innføring blant annet i begrepene selvtillit og selvfølelse, og det kommer tydelig frem at man har et ansvar for egne følelser og handlinger (som jo er den vanligste årsaken til konflikter mellom mennesker - dvs. at man ikke tar ansvar for egne bidrag). Dessuten presenteres en konkret metode for en endringsprosess, og leseren utfordres gjennom noen spørsmål til ettertanke. Jeg tror for øvrig ikke at de som virkelig trenger å gjennomføre noen endringer, vil være i stand til å gjennomføre en endringsprosess kun ved hjelp av denne boka. Metoden det tas utgangspunkt i er rett og slett for overfladisk presentert til at jeg tror at dette vil være mulig.

Enkelte temaer kunne nok ha vært behandlet noe grundigere - som f.eks. eksternalisering - og jeg synes forfatteren brukte litt for stor plass på filmen "A Beautiful Mind", om den schizofrene John Nash, som i sin tid vant Nobelprisen innenfor matematikk. Samtidig har forfatteren rikelig med konkrete eksempler (fra virkeligheten - anonymisert, selvsagt) som bidrar til å øke forståelsen for teoriene han presenterer.  Disse eksemplene er lett gjenkjennelige for de fleste. 

Jeg tror dette er en bok som kan fungerer godt for mange, men for meg ble den skuffende lett, dessverre. Likevel vil jeg ikke nøle med å anbefale den varmt for mennesker med enkelte noe fastlåste overlevelsesstrategier, og som trenger å åpne øynene for hva dette egentlig handler om - som et første skritt på veien for å gjøre noe med situasjonen sin. Boka kan for øvrig være til noe hjelp for mennesker som sliter med dårlig selvfølelse og/eller har vansker med å sortere og komme ordentlig i kontakt med følelsene sine. Gjennom å forstå noen av mekanismene, er man i alle fall et lite stykke på vei. Boka er for øvrig svært lettlest, og inneholder ikke mange vanskelige begreper. Stoffet er dermed lett tilgjengelig for alle som ikke jobber med disse temaene til daglig.

Utgitt: 2013
Forlag: Pax 
Antall sider: 224
Boka har jeg kjøpt selv

Terje Landro (Foto hentet fra forlagets nettside)

Andre omtaler av boka:
- Legetidsskriftet v/C.H. Eikeland - 03.09.2013 - Seg selv og andre - "Dette er en enkel og nær bok om viktigheten av å kjenne seg selv slik at relasjonen til andre blir til glede og utfoldelse"
- Sykepleien v/Kjetil Skotte - 05.09.2013 - Til å bli klok av - "... en leseverdig bok om hvordan samspillet mellom voksne fungerer (eller ikke), og om hvordan man kan sortere i følelseslivet sitt for å få det bedre med seg selv og sine nærmeste"
- Modum Bad - 31.03.2013 - En bok spesielt for dem som ikke er fagfolk - "Dette er ikke en fagbok, så man trenger ikke forkunnskaper for å lese den."

Brighton, East Sussex - Storbritannia (artikkel 10)

Sommerbyen Brighton

Brighton sett fra den berømte pieren (Foto: RMC)

I fjor sommer var mannen min og jeg på en rundreise i Storbritannia (England, Wales og Skotland). Jeg har skrevet om flere av stedene på bloggen allerede (Dover i Kent, Weymouth i Dorset, Durdle Door i Dorset, Chesil Beach i Dorset, Polperro i Cornwall, Charleston i East Sussex (møtested for Bloomsbury-gruppen på begynnelsen av 1900-tallet), Beachy Head i East Sussex, Monks House i East Sussex (Virginia Woolfs sommested) og litt generelt om rundreisen), og min opprinnelige plan var at jeg skulle skrive om samtlige steder vi har vært. Men så ble det dessverre med tanken ... 

Det som imidlertid har fått meg i gang igjen er lesing av Øystein Wingaard Wolfs nydelige, lille roman om 18 år gamle Daniel, som bor i Brighton og som har diagnosene bipolar lidelse og borderline personlighetsforstyrrelse. I den forbindelse tenkte jeg at det var på tide å finne frem bildene jeg tok mens vi var i Brighton i fjor sommer. 

Sykkelløp mellom London og Brighton (Foto: RMC)

Brighton er en kystby i East Sussex, og til vanlig bor det nesten 160 000 mennesker i denne byen. Om sommeren nærmest invaderes byen av unge språkskoleelever fra hele Europa, og det er vel i første rekke som språkskoleby nr. 1 i England jeg kjenner denne byen. Selv var jeg aldri så heldig å få reise på språkreise noe sted, og jeg husker hvor misunnelig jeg var på dem som fikk reise avgårde. Først senere har jeg skjønt at oppholdene handlet mer om fest og moro enn om å lære det engelske språket, men det gjør vel ikke akkurat saken noe bedre ... I min alder kan jeg selvsagt bare vagt forestille meg euforien over endelig å være så langt hjemmefra at mamma og pappa ikke kan følge med, og frihetsfølelsen i å gjøre akkurat som jeg vil - for første gang! Men jeg kom dit altså sånn ca. 30-35 år for sent ... 

Vi var ikke lenge i Brighton, men ankom på ettermiddagen og reiste videre tidlig dagen etter. Det var derfor noe begrenset hvor mye vi rakk å se.

Det heller tvilsomme hotellet vi bodde på (Foto: RMC)

Da vi ankom byen 16. juni 2013, pågikk det et stort sykkelløp mellom London og Brighton. Det var derfor mye liv og røre i byen - og veldig vanskelig å skaffe seg et hotellrom, skulle det vise seg (en del av greia for oss er å ikke bestille hotellrom på forhånd, fordi vi ønsker å være minst mulig bundet, slik at vi kan følge de innfall vi får underveis). Vi hadde flaks som i det hele tatt fant et sted - for øvrig det kjipeste og mest lugubre hotellet på hele turen. Ikke mye å skrive hjem om, for å si det sånn, så dermed har jeg advart mot The Sandalwood Hotel for de mer kresne ... For ungdommen derimot er dette sikkert helt greit - sentralt beliggende, rett ved havet, billig osv.

Brighton forbindes vel aller helst med pieren - en utstikker som utgjør et realt landemerke i byen. Dit måtte vi selvsagt! 

Jeg vet ikke om jeg var veldig naiv på forhånd, men at hele pieren skulle vise seg å være en eneste stor spillebule, forventet jeg faktisk ikke. Det beste vi i grunnen fikk ut av turen ut på pieren, var noen fine oversiktsbilder over byen, sett fra sjøsiden. 

Brighton Pier (Foto: RMC)

Selvsagt er det mye annet å se i Brighton enn pieren. Som for eksempel Royal Pavillion. Et bygningskompleks som ble bygget tidlig på 1800-tallet, og som er oppført i indisk-gotisk stil. I dag benyttes bygningen til banketter, kurs og bryllup, kan jeg lese på Wikipedia. 

På nettet finnes det for øvrig rikelig med tips på ting man kan gjøre dersom man er i Brighton - f.eks. 5 ting å gjøre i Brighton (som for øvrig ligger kun en times tid med tog fra London), tripadvisors tips m.m. 

Her er flere bilder fra vårt opphold i Brighton - og så kommer jeg snart tilbake med flere reisetips fra vår Storbritannia-rundreise!

Brighton Pier (Foto: RMC)

Royal Pavillion (Foto: RMC)

En av Brightons mange koselige puber/spisesteder (Foto: RMC)

"Stranda" i Brighton, som består av småsteiner (Foto: RMC)

Fra pieren (Foto: RMC)

Utsikt fra pieren (Foto: RMC)

Her hadde det vært livlig i løpet av natta, for å
si det mildt ... (Foto: RMC)

"Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant" (Regissør: Felix Herngren)

Skuffende fjas

Det er snart tre år siden jeg leste boka "alle" snakket om den gangen - nemlig Jonas Jonassons angivelig fantastiske bok "Hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant". Jeg likte ikke boka og fant den ikke det minste morsom. Lenge følte jeg meg alene om å mene akkurat dét. Som om det var en mangel ved meg og min humor at jeg ikke lo en eneste gang - ikke én gang, faktisk. Mens andre fortalte at de nesten ikke klarte å lese boka, fordi de ikke kunne stoppe å le ... Kanskje ble jeg skuffet fordi boka var så til de grader hausset opp på forhånd? Eller jeg hadde en dårlig dag da jeg leste den ... ? Grunnene kan være så mange. I alle fall kunne jeg etter hvert konstatere at det var flere enn meg som hadde det på samme måte. 

I alle fall - mens jeg leste boka, tenkte jeg at "denne boka må da gjøre seg veldig godt som film!" Og film har det blitt. Jeg er ikke kjent som en som gir opp med det første, og jeg liker å gi saker og ting en hederlig, ny sjanse. Så også med filmen etter denne for meg skuffende boka ... 

På Filmweb.no har filmen fått karakteren 7,1 av 10,0 oppnåelige poeng delt ut av 1728 stemmegivende publikumere i skrivende stund. Kritikerne har vært noe mer lunkne med sine 6,2 i snitt (utdelt av i alt 10 kritikere). Mens jeg etter å ha sett denne filmen ville ha gitt den en karakter mellom 3 og 4. For filmen er vellaget så det holder, og Robert Gustafsson kunne neppe ha spilt hundreåringen med mer innlevelse og patos enn han har gjort. Det er bare det at jeg heller ikke har funnet filmen morsom ... Dvs. jeg lo en gang - men det var også alt. Og scenen jeg lo av er så banal at jeg ikke en gang våger å innrømme hva det var som fikk meg til å le, fordi det er en flau bismak også ved dette ... 

Jeg har nokså utførlig gjort rede for hendelsesforløpet i min bokanmeldelse av "Hundreåringen ...", og går derfor ikke i dybden på denne enda en gang. Ikke annet enn å nevne at handlingen i filmen starter - slik tittelen så treffende gir inntrykk av - med at hundreåringen Alan Karlsson klatrer ut av vinduet og forsvinner fra sitt eget hundreårs-kalas på aldershjemmet. Han forsvinner fra bygda, og dette blir starten på et eventyr, der han ramler borti den ene snodige typen etter den andre. Alt mens vi i tilbakeblikk får se hvordan Alan har hatt avgjørende innvirkning på nesten hele 1900-tallets historie - gjennom møter med Spanias Franco, Tysklands Hitler, USAs president Truman, Sovjets president Stalin, Kinas Formann Mao osv., osv. 

Regissøren Felix Herngren (f. 1967) har så langt tre filmer på samvittigheten, men er nok mest kjent som skuespiller. 

Min oppfatning av denne filmen bør nok uansett ikke tillegges særlig vekt i det store og det hele, fordi jeg åpenbart ikke er innenfor målgruppen av filmen. For meg ble dette rett og slett bare fjas uten mål og mening. Det jeg uansett kan konstatere er at denne gangen kom ikke forventningene - verken de dårlige eller gode - i veien for min opplevelse av filmen. Den fenget bare ikke. 

Innspilt: 2013 
Originaltittel: Hundraåringen som klev ut genom fönstret og försvann
Nasjonalitet: Sverige
Språk: Svensk
Genre: Komedie
Skuespillere: Robert Gustafsson (Allan Karlsson), Iwar Wiklander (Julius), David Wiberg (Benny), Mia Skäringer (Gunilla), Jens Hultén (Gäddan) m.fl.
Spilletid: 109 minutter

Jens Christian Grøndahl: "Tavshed i oktober"

Om utroskapens pris

Litt om forfatteren og hans bokutgivelser

Jens Christian Grøndahl (f. 1959) er en dansk forfatter som debuterte med romanen "Kvinden i midten" i 1985, og som siden har utgitt 18 romaner - sist "Fire dager i marts" i 2008.  

"Tavshed i oktober" utkom i 1996, og det skal ha vært denne boka som førte til at Grøndahl slo gjennom i Norge. Dette kan man lese ut av en anmeldelse av hans roman "Indian summer" av Anne Cathrine Straume datert 31.05.2000 på NRKs nettsider. Her får i alle fall jeg et slags svar på hvorfor det antakelig ikke har vært så mye blest om ham og hans bøker, fordi Straume mener at forfatteren har en tendens til å gjenta seg selv. Det er jo i så fall ikke bra ... Samtidig antar jeg at det kan være delte meninger om akkurat dette. 

For øvrig bør det nevnes at forfatteren i 1995 mottok Herman Bangs Minnelegat og i 1998 De Gyldne Laurbær for romanen "Lucca".

Selv hadde jeg aldri hørt om forfatteren da en av boksirklene mine bestemte seg for at "Tavshed i oktober" skulle være månedens bok. Det var heller ikke mulig å skaffe boka på norsk, så vi måtte gå veien via et dansk antikvariat for å få tak i den danske utgaven. 

Siden har jeg brakt på det rene at det er Pax Forlag som står bak de norske utgivelsene av Jens Christian Grøndahls bøker, men at ingen av bøkene hans lenger er tilgjengelig på norsk. Etter å ha lest "Tavshed i oktober" synes jeg faktisk at det er leit, og skulle ønske at forlaget kom ut med i alle fall denne perlen av en bok på nytt. Boka er nemlig svært godt egnet for dyptgående analyser, og er av den grunn svært spennende som diskusjonstema nettopp i en boksirkel. Det er det ikke alle bøker som er! 

I det følgende gjør jeg oppmerksom på at jeg et godt stykke på vei spoiler en del av handlingen i boka. Dersom du altså er nysgjerrig på boka og vurderer å lese den selv, bør du kanskje stoppe opp her og ikke lese videre. 

Om "Tavshed i oktober"

I boka møter vi den navnløse 44 årige kunsthistorikeren som nettopp har blitt forlatt av sin kone Astrid etter 18 års samliv. 

"Hun har lejet en bil i Paris og brugt sit Mastercard på ruten over Bordeaux, San Sebastian, Santiago de Compostela, Porto og Coimbra til Lissabon. Den samme rute, som vi fulgte det efterår. Hun har hævet et stort beløb i Lissabon den syttende oktober. Deretter har hun ikke brugt kortet. Jeg véd ikke, hvor hun er. Jeg kan ikke vide det. Jeg er fireogfyrre år, og jeg véd mindre end nogen sinde. Jo ældre jeg bliver, desto mindre véd jeg. Da jeg var yngre, troende jeg, at min viden ville vokse med årene, at den var under stadig utvidelse ligesom universet. Et stadig bredere område af vished, der tilsvarende fortrængte og forminskede uvishedens omfang. Jeg var virkelig optimistisk. Efterhånden som tiden er gået, må jeg indrømme, at jeg véd omtrent det samme, måske endda lidt mindre, og slet ikke med den samme sikkerhed som dengang. Mine såkalte erfaringer er overhovedet ikke det samme som viden. De er mere som, hvad skal jeg kalde det, en slags ekkorum, hvor den smule, jeg véd, runger hult og utilstrækkeligt. Et voksende tomrum omkring min lille viden, der rasler dumt som en indtørret kerne i en valnøddeskal. Mine erfaringer er erfaringer med uvidenheden, dens bundløshed, og jeg vil aldrig finde ud af, hvor meget jeg endnu ikke véd, og hvor meget der bare er noget, jeg har troet." (side 5) 

Dermed er rammen satt for romanen. Vi skjønner bl.a. at tittelen på romanen - "Tavshed i oktober" - har sammenheng med konas forsvinning nettopp i oktober, og at romanen skal handle om kjærlighet og savn. Mens kunsthistorikerens kone har lagt ut på en reise alene i fotsporene til deres opprinnelige kjærlighetsreise 10 år tidligere, skjønner vi også at det hele har noe symbolsk over seg. Det er en dobbelhet i hennes handling - enten reiser hun for å gjøre seg ferdig med det som har vært, eller hun reiser for å finne tilbake til det som engang var. Ektemannen sitter hjemme og venter - mens han grubler over hva som egentlig skjedde. "Er alt blot tilfældigheter? Og hvordan så nå til en holdbar selvforståelse?" (sitat fra bokas smussomslag) Dessuten er rollene snudd. For det pleide å være kona som satt hjemme og ventet, mens mannen var på sine mange reiser - primært i jobbøyemed, men også av andre grunner skal det etter hvert vise seg. 

Mens kunsthistorikeren og bokas jeg-person sitter hjemme og grubler, tenker han tilbake på deres første møte - den gangen han tilfeldigvis var i nærheten da Astrid flyktet fra sin eldre, utro filmsinstruktør av en ektemann, sammen med sønnen Simon. Deres samliv startet umiddelbart, og siden fløt de av gårde i det som ble deres felles liv, og hvor datteren Rosa like tilfeldig ble unnfanget og født. Dersom det er noe som tidvis har plaget kunsthistorikeren, er det vel først og fremst hvor mange bevisste valg han egentlig foretok seg, og hvor mye som "bare skjedde". Dette kommer særlig på spissen da han senere er utro med Elisabeth, en kvinne som i motsetning til Astrid også har forståelse for hans yrkesmessige sider. Dette møtet blir sterkt for ham, og han forutsetter uten videre at dette er like sterkt for henne ... 

Etter hvert får vi også innblikk i kunsthistorikerens spesielle oppvekst, med en mor som var notorisk utro og som han nettopp derfor aldri har hatt noen tiltro til - særlig fordi han så hvordan hennes utroskap udmyket faren og gjorde ham til en slags ingenting. Sjokket da han i vanvare betror seg til moren og forteller om utroskapen med Elisabeth, og da moren trekker paralleller mellom ham og henne ... som om de egentlig er mer like enn han kanskje hadde trodd? At de begge har en urolig natur som gjør det vanskelig å bli på et sted for lenge ad gangen ... Dette blir nesten ikke til å holde ut. 

Refleksjonene rundt før og etter i et forhold skildrer forfatteren på en meget tankevekkende måte. For hva vet vi egentlig om hva som er ment å skulle vare (livet ut), og hva som er en flyktig parentes i livene våre? Her er dette illustrert gjennom Astrids tilbakeblikk på sitt samliv med den eldre filminstruktøren:

"Når hun talte om filminstruktøren, var det, som når man taler om en fejltagelse, et vildskud, en brøler, som hun kun kunne komme til rette med ved at distancere sig undrende og ironisk til den unge pige, der seks år før havde givet efter for en moden mands fryktindgydende lidenskap. I hendes beretning om deres år sammen blev hendes forelskelse i ham til en ung forblændelse, en forrykt illusjon, der havde fået lov at vare for længe og føre for vidt, og jeg sagde aldrig til hende, hvad jeg tænkte, når hun talte sådan om sit første ægteskab. At hun måske kun forminskede sine egne og filminstruktørens følelser til letfærdige erotiske grimasser for at kunne overbevise sig selv om, at vores egne følelser var lige så pålidelige og uomgængelige som tyngdekraften selv. Fordi hun ængstelig måtte forsinkre os begge to om, at jeg var manden i hennes liv og ikke bare en tilfældig taxachauffør, den første og den bedste, der nu engang var kommet forbi. Vi var stadig unge, og måske var vi begge to bange for vores egen ungdom, for den hast hvormed kærligheden havde skiftet ansigt. Måske strejfede det også hende i ubevogtede øieblikke, at hendes kærligheds nye ansigt kunne vise sig blot at være endnu en maske. Vi havde stadig så lidt af livet bag os, vi kunne endnu ikke vide, at historien er lige så uvis og tvetydig som fremtiden. Vi troede stadig, at fortiden kunne besværges med okkulte fagter, vi troede stadig, at vores varme ånde alene var nok til å at blæse liv i vores håb." (side 104)

Vi får også høre med om Ines, kvinnen som kunsthistorikeren hadde et forhold til før Astrid. Et forhold som tilsynelatende sluttet brått, men som fortsatte å leve videre i ham - rett og slett fordi kvalene rundt om det var riktig å forlate henne, aldri får noe svar. På et slags vis flettes historiene om jeg-personens tre kvinner sammen, slik at det er vanskelig å få øye på når det ene sluttet og det andre begynte ... 

Hva er det som gjør at man selv definerer kvaliteten på et forhold som god eller dårlig? Hvem vi rent faktisk er, hva vi der og da har behov for eller kun rene tilfeldigheter?

"For Astrid havde mit intellektuelle liv fra starten været en utilgængelig zone, hvad enten det var af respekt, for ikke at forstyrre mig, når jeg sad ved mit vindue ut til Søerne bøjet over mine manuskripter, eller det var fordi mine skriblerier ikke interesserede hende synderligt. Jeg blev aldrig krænket over hendes manglende interesse for, hvad jeg skrev, tværtimod. Da jeg mødte hende, havde jeg netop følt, at hun befriede mig for min grublende enspændernatur. Hendes dovne, sikre bevægelser, hendes krusede smil og hendes underfundige, smalle øjne havde reddet mig fra mig selv. Hun havde draget mig ind i en sfære af ubekymret lethed, og selv de mest gråmelerede dage var aldrig blevet grimme eller kuldslåede i deres uungåelige trivialitet. Sammen med hende havde hverdagen med alle dens nødvendige gentagelser snarere forvandlet sig til en let, vibrerende uro ad gentagne gøremål, der drejede graciøst om sig selv, sat i bevægelse af varmen mellom os. Jeg havde aldrig forventet, at hun skulle forstyrre mig i mit arbejdes ensomme cirkler. Det var, som om hun kun ved at holde sig udenfor kunne forblive en modvægt til mine abstraktioner og forhindre mig i helt at miste den virkelige verden af syne. Min intellektuelle ensomhed var på en underfundig måde den pris, jeg måtte betale for ikke at blive ensom." (side 218)

Men så var det likevel en dag ikke nok, det Astrid kunne by ham ... Inntil han til slutt innser at det var det likevel - når det kom til stykket ... Men da var det faktisk for sent ... 

"Jeg skammede mig ikke bare over mit forræderi, men også ved tanken på, at jeg virkelig havde troet, jeg kunne undslippe mig selv og blive som en anden, en anden , en anden end den, jeg var blevet med årene, alle årene sammen med hende og børnene. Hvem skulle det have været? Hvis jeg ikke hørte hjemme ved siden af Astrid i lejligheden ved Søerne, hvor så?" (side 254)

Hva jeg mener om boka

Denne boka handler kort og godt om kjærlighetens vilkår, om hva som skjer når en av partene er utro og om hvor vanskelig det er å forhindre at utroskapen gradvis forgifter hele forholdet, uavhengig av om den bedratte part kjenner hele sannheten om det som skjer. 

Underveis ble jeg en smule provosert over jeg-personens ensidige forventninger om hva alle andre skulle gjøre for ham, mens det i liten grad handlet om hva han kunne gjøre for sine kvinner. Det er en nokså krevende og egoistisk kjærlighet som beskrives, og selv satt jeg igjen med et brennende ønske om også å få innsikt i spesielt Astrids syn på forholdet. Samtidig vil jeg understreke at jeg-personen reflekterer inngående over det som skjer underveis, og at det selvsagt er naturlig at utgangspunktet sånn sett er en selv og egne behov. Han kommer også frem til noen erkjennelser underveis, skjønt jeg også lurte på hvor mye som ble fremtvunget av omstendighetene og hvor mye som rent faktisk skyldtes egne valg. Som leser er man i alle fall ikke i tvil om at moralen i boka er at utroskap har sin pris og at den korrumperer selv det beste forhold. Det er ikke mulig å isolere det ene fra det andre, og man kan ikke bygge ny lykke på andres ulykke. Sånn er det bare! 

Det er høy sitatfaktor i boka, og jeg satt til slutt igjen med ganske mange eselører i boka på ting jeg ønsket å kunne bla tilbake til og lese på nytt. Det er en innsiktsfull og nokså dypt psykologisk bok, der det er mange lag som det kan være spennende å diskutere. Selv opplevde jeg boka som veldig litterært skrevet, og det er godt mulig at dette ble forsterket fordi jeg leste den på dansk. Setningsoppbyggelsen i det danske språket er mer avansert enn i det norske, men alle sine innskutte bisetninger og et vell av kommaer, og man må virkelig konsentrere seg for å få med seg alle detaljene. Boka er ikke veldig tykk, men jeg opplevde den likevel som krevende å lese. Kanskje mest fordi dette ikke er en bok man rusher gjennom, men som - for at man skal få noe ut av den - krever at man stopper litt opp, leser noen avsnitt om igjen, reflekterer over det man har lest - før man i det hele tatt kan gå videre. I alle fall opplevde jeg min egen lesning på denne måten. Alt i alt en vakker, tankefull og ikke minst smertefull roman om kjærlighetens vilkår i en kompleks verden full av fristelser! Og om det er håp for 44-åringen og Astrid? Nettopp det er et særdeles åpent spørsmål!

Helt til slutt: en sterk oppfordring til Forlaget Pax om å gi ut boka på nytt! Det fortjener den virkelig! Den er nemlig helt fantastisk! 

Utgitt: 1996
Originaltittel: Tavshed i oktober 
Dansk forlag: Samlerens Bogklub
Utgitt i Norge: 1998
Norsk forlag: Pax Forlag (med i dag ikke lenger tilgjengelig)
Antall sider: 267
Boka har jeg kjøpt selv.

Jens Christian Grøndahl (Foto: Astrid Dalum)

Andre omtaler av boka og forfatteren:
- Politiken v/Emil Bergløv - 25.09.2013 - Modtager af De Gyldne Laurbær står bag kritisert Thorning-bog
- Dagbladet v/Annette Sjursen - 21.06.1998 - Kjærlighet og erindring
- Jeg leser - 15.01.2009 - Jens Christian Grøndahl (en av Janickes favorittforfattere - her skriver hun om "Et annet lys", "Lucca" og "Taushet i oktober" - sistnevnte er hennes favorittbok)
- NRK v/Anne Cathrine Straume - 31.05.2000 - "Indian summer" 
- Dag og Tid v/Ingrid Storholmen - 30.07.1998 - "Krevjande kjærleik"

"Leve friheten!" (Regissør: Roberto Andò)

Italiensk sjarmbombe!

Den italienske regissøren Roberto Andò (f. 1959) har ingen stor produksjon av filmer bak seg, skal man tro oversikten som ligger på Wikipedia. "Leve friheten!" er hans fjerde film i løpet av en 13 års periode. Han har imidlertid flere bein å stå på, idet han bl.a. er forfatter. 

I "Leve friheten!" legges det ikke skjul på at Italias politikere er en nokså tvilsom gjeng som har kjørt Italia helt på dunken. Uten at dette sies direkte, aner vi at det er finanskrisen, Euro-samarbeidet og ikke minst korrupsjonsskandaliserte politikere i fremstående maktposisjoner som er årsaken til det elendet Italia befinner seg i.

Enricho Oliveri leder det største og viktigste opposisjonspartiet, og nå står valgkampen for døra. Enricho har en utrolig viktig jobb å gjøre, ikke minst for å bidra til å skape mer optimisme i landet. Partiet har satset alt på ham, men er han den rette når det kommer til stykket? Han holder den ene trøtte talen etter den andre, og spørsmålet alle stiller seg etter hvert er: har han egentlig noe viktig å si? Maktapparatet rundt ham, de som har båret ham frem, har mye prestisje å miste dersom de til slutt skulle være nødt til å innse at Enricho er og blir en fiasko, og de gjør derfor alt de kan for å dekke over hans mangler. Taler blir skrevet for ham, man organiserer kalenderen hans - alt for at han skal fungere best mulig, slippe å bekymre seg for trivialiteter og i stedet konsentrere seg om å sette inn støtet der det trengs ... Det verste av alt: de har ingen kandidat å bytte ham ut med heller. 

Giovanni sørger for at partiet gjør kvantesprang på menings-
målingene ... 

Så skjer det nærmest utenkelige: Midt i en av Enrichos taler, begynner en kvinne å skrike mot ham at han aldri har noe å si, at han er en skandale osv., osv. Hun blir båret ut av lokalet med makt - fremdeles skrikende og bakstende med armer og bein. 
Episoden er pinlig - kanskje mest av alt fordi kvinnen tross alt bare sier høyt det alle tenker ... 

Det er da Enricho bestemmer seg for å fordufte. Ingen - ikke en gang kona - vet hvor han har blitt av, og i partiet er man fra seg av fortvilelse over forsvinningen. Timingen kunne ikke ha vært verre, siden valgkampen er så nært forestående. 

Mens Enricho gjemmer seg i Frankrike hos en tidligere flamme og hennes familie, aner partiledelsen ikke hva de skal gjøre. Inntil Enrichos kone kommer på at Enricho jo har en tvillingbror, en enegget sådan ... Problemet et bare at Giovanni nettopp har kommet ut fra psykiatrisk sykehus etter et lengre opphold. Han er ansett nokså frittalende, en løs kanon på dekk ... Men har de egentlig noe valg? I mellomtiden holdes pressen på armelengs avstand, og et inntrykk av at Giovanni har hatt et sammenbrudd begynner å spre seg. 

Oi, oi ... partiledelsen er nervøst bekymret for inntrykket
lederen deres skaper 

Giovanni går løs på oppgaven som brorens dobbeltgjenger med en glød partiledelsen gjerne hadde sett at Enricho hadde hatt litt mer av. Jo visst sier han i begynnelsen mye pussig, men på grunn av sin sjarm slipper han unna med alt. Giovanni lirer ut av seg dikt, sitater og andre dypsindigheter, som man ikke er vant til at politikere gjør. Uansett - er det ikke tross alt betryggende at partiets leder kan sin Brecht? At han rett og slett er kulturell!? Til og med Enrichos kone, som nødvendigvis må ha Giovanni boende i huset, finner at noe i henne vekkes på nytt av den sjarmerende, gale broren til mannen hennes ... 

Etter hvert snus deprimerende meningsmålinger til seier, og hele landet ris av en optimisme man knapt har sett maken til. Overalt hvor Giovannia alias Enricho (eller var det omvendt?) dukker opp, møtes han av jublende folkemasser. Og i mens sitter Enricho i Frankrike, og betrakter det hele stumt på avstand. Var det dette han tenkte da han stakk av? At broren skulle overta hele livet hans? En bror han ikke har sett på 25 år ... En kommentar fra Danielle får ham til å ta livet sitt opp til revisjon. For hvor ble det egentlig av nerven, selve livet i ham?

Litt galskap gjør seg ...

"Leve friheten" er en sjarmbombe av en film av beste italienske merke. Her sitter latteren løst, og det er bare å hengi seg til galskapen vi etter hvert blir vitne til. 

Her møter vi to brødre som har valgt ulike veier i livene sine, og hvor man saktens kan spørre om lykken er å ha evne til å gi litt mer faen og tillate "galskapen" å få litt større plass? Kravet til konformitet kan kvele alt tilløp til liv og glede i lengden, dersom alt man gjør motiveres ut fra hva omverdenen forventer av en. "Leve friheten" er i alle fall herlig og tilsynelatende lettfattelig underholdning, men med noen alvorlige undertoner likevel. 

Skuespillerprestasjonene i denne filmen var det ikke noe å si på, og i tillegg til at Toni Servillo selvsagt spilte dobbeltrollen som tvillingbrødrene Enricho og Giovanni på glitrende vis, vil jeg spesielt trekke frem Valeria Bruno Tedeschi i rollen som Danielle, og - forstår vi etter hvert - tvillingbrødrenes eks-kjæreste fra ungdommen. Hun var ganske enkelt utrolig fascinerende, uten at jeg helt klarer å sette fingeren på akkurat hva det var. Alt i alt en film jeg uten videre kan anbefale varmt! 

Innspilt: 2013 
Originaltittel: Viva la libertà
Nasjonalitet: Italia 
Genre: Komedie
Skuespillere: Toni Servillo (Enricho Oliveri/Giovanni Ernani), Valerio Mastrandrea (Andrea Bottini), Valeria Bruni Tedeschi (Danielle) m.fl.
Spilletid: 95 min.