Bokbloggertreffet 2013

Årets bokblogg-treff ble erklært for åpnet!

Det er ett år siden forrige bokbloggtreff, og i og med at vi i arrangementskomiteen (som består av Line, Lise, Silje, Gro, Elin og meg) nå har arrangert et slikt treff for andre år på rad, kan vi konstatere at en tradisjon er etablert. 

Arrangementskomiteen dro lærdom av erfaringene fra i fjor, og i år ble det derfor lagt opp til et luftigere program med rikelig anledning til mingling slik at man kunne bli bedre kjent. Denne gangen var det for øvrig stort sett kjente ansikter å se, for noe av effekten fra i fjor var rett og slett at vi ble bedre kjent. Selv om bokbloggere er kjent for sine skarpe penner, er det tross alt annerledes å møtes ansikt til ansikt enn å befinne seg "der ute" i cyperspace. I år var det imidlertid ikke mye genanse å spore blant deltakerne, så praten gikk lett og ledig. 

Lise ønsket alle velkommen

Allerede i ellevetiden på formiddagen ankom de første, og hele to timer var satt av til uformell mingling og prat. 

For eget vedkommende var det også ekstraordinært hyggelig at forfatteren bak "Mysteriet mamma" - Trude Lorentzen - tok turen innom, og at jeg fikk anledning til å snakke med henne om en bok som har gjort et sterkt inntrykk på meg!

I ett-tiden var de fleste av de i alt 51 påmeldte på plass, og Lise (bak bloggen Knirk) ønsket alle velkommen. Deretter ble det informert om bokbloggerprisen som etter planen skal utdeles for første gang på bokbloggertreffet i 2014. Dessuten ble det bl.a. informert om hva bookcrossing egentlig er for noe. Så ble det litterær quiz ledet av Silje (står bak bloggen Siljes skriblerier), hvor poenget var at vinnende lag kunne forsyne seg av bokbordet før alle andre. I den forbindelse rettes en stor takk til alle forlagene som hadde donert leseeksemplarer av høstens bøker til arrangementet, slik at vi arrangører kunne tilby et rikholdig utvalg av bøker i såkalte "goodie-bags". 

Line og Gro (sistnevnte er initiativtaker
for opplegget med bokbloggtreff, og står
bak bloggen Groskro´s Verden)

Uten mat og drikke duger heltene ikke, og etter første del av programmet hadde vi derfor lagt opp til en enkel baguette-lunch. Undertegnede hadde kvelden før tilbrakt ikke helt få timer med å smøre baguetter, slik at vi skulle holde kostnadene for den enkelte nede på et minimumsnivå. 

I tretiden var Elin (bak bloggen Bokelskerinnen) klar med sitt foredrag om hvordan vi kan få flere lesere til bloggen. Som en tilhører underveis så betimelig stilte spørsmål ved: Er det et poeng å ha flest mulig lesere? Vel - de fleste ønsker vel at det de skriver skal bli lest av mange, men poenget er vel at det er grenser for hvor langt man er villige til å gå for å få flest mulig lesere. 

Bokbordet

 Elins poeng var for øvrig at det er vikig ikke å gå på akkord med seg selv, men gjøre det man føler at man er best på. Hun nevnte blant annet publisering av blogginnlegg på andre sosiale medier som Facebook, Twitter, Instagram, Bokelskere osv. Dessuten gjennomgikk hun en del journalistiske termer som vesentlighet, sensasjon, aktualitet, eksklusivitet osv. Tagging av innlegg, bruk av bilder og linker er eksempler på andre virkemidler. Hun var også innom dette med integritet - dvs. at man skal tenke seg godt om mht. hva man lar seg bruke til. Dersom man er i tvil, oppfordret hun oss til å svare nei. Integritet og troverdighet er alfa og omega dersom man ønsker å bli tatt seriøst som blogger. 

Elin snakket om hvordan vi kan få flere lesere til bloggen

Det ble livlige diskusjoner etter Elins innlegg, og det var tydelig at det var en lydhør og interessert forsamling som var til stede under foredraget. 

Etter dette var det Line (står bak bloggen Lines bibliotek) som skulle snakke om litteraturkritikk på blogg. Noe av det første hun innledet med var å konstatere at det som skiller en bokblogger fra en vanlig leser er at bokbloggeren er en skribent som foretar vurderinger av litteratur i det offentlige rom. Hun mente også at all den tid det foretas vurderinger i et blogginnlegg, er det tale om en bokanmeldelse og ikke "bare" en bokomtale. En bokanmeldelse kan riktignok være både god og dårlig, men er like fullt en bokanmeldelse. 

Elin snakket om litteraturkritikk på blogg

Når man skal vurdere en bok, blir man alltid stilt overfor en rekke dilemmaer - som: har jeg forstått boka riktig? er jeg for snill/ukritisk? er jeg for streng? Noen "anmelder" sin egen leseropplevelse, mens andre er mer opptatt av å fremstå som mer objektiv i sine vurderinger. Det er viktig å finne sin egen stil - sin egen stemme. Selv om man i og for seg kan snakke om ulik smak innenfor litteratur, kommer man likevel ikke utenom at det finnes en del objektive kriterier for hva som er god eller dårlig litteratur. "Målet er å være så rettferdig som mulig mot tekstens prosjekt, og sin egen opplevelse av den", mente hun. Hun understreket viktigheten av presisjon, og kom med noen tankevekkende eksempler på hva som fungerer og ikke fungerer i en bokanmeldelse. Generelt advarte hun mot å være for bastant, men i stedet være mer ydmyk for at det kan være andre oppfatninger om en bok, måten en forfatter skriver på etc. 

Etter dette ankom forlagssjef Anne Fløtaker fra Cappelen Damm for å snakke om hvordan litteratur blir til. 

Anne Fløtaker fra Cappelen Damm

Det er sterk konkurranse om de beste talentene og det å få tak i flinke debutanter er noe alle forlag brenner etter. Årlig innkommer det omlag 700 skjønnlitterære manus bare til Cappelen Damm, og hvis man er heldig er det kanskje 2-3 av disse som ender opp som roman. Det sier seg selv at det ikke er først og fremst her man finner debutantene. 

Fløtaker fortalte også om det tålmodighetsarbeid som ofte ligger bak utgivelsen av bøker generelt, og hvor viktig det er at det oppstår et godt samarbeid mellom forfatter og forlegger. Hun understreket dessuten viktigheten av dagens boklov, som sikrer innkjøp av anslagsvis 1000 eksemplarer av hver utgivelse som omfattes av innkjøpsordningen. På denne måten er det mulig å utgi nokså smale bøker, uten at dette blir et rent tapsprosjekt for forlagene. 

Og med dette var det faglige innholdet på årets bokbloggtreff over for denne gang. 

I år kunne de som var interessert være med på en felles middag, og akkurat dette benyttet ca. halvparten av de påmeldte bokbloggerne seg av. Etter middagen var det fest på plassen mellom Gyldendal og Aschehoug - på Sehesteds plass. Noen av oss valgte å bli med på dette - helt til "the bitter end". Mange kjente forfattere var å se på plassen, og selv om bloggerne blir tilskrevet mye makt i det litterære Norge, kan vi vel ikke akkurat skryte på oss at vi ble nedrent av forfatterkjendiser. Moro var det lell! Og mange var vi som fikk knyttet enda flere vennskapsbånd i løpet av denne dagen! 

Noe jeg har registrert i dag er at det er en gjengs oppfatning av at bokbloggtreffet var meget vellykket, og at vi på en måte har funnet vår form. Neste år blir riktignok enda morsommere, for da skal vi som tidligere nevnt kåre en vinner av bokbloggprisen. Det kommer mer informasjon om dette etter hvert, men foreløpig kan jeg røpe at vi regner med å gjennomføre avstemning i januar neste år og ha en shortlist klar før 1. februar 2014, og at vi deretter skal blogge om bøkene på denne listen. Målet er å løfte frem norsk litteratur, og bokbloggerne ble under treffet derfor oppfordret til å lese mer bredt og ikke bare konsentrere seg om bestselgere blant de norske utgivelsene i inneværende år. 

Vi skylder Gyldendal forlag en stor takk fordi de stilte med lokaler - i år som i fjor! Og ikke minst: en stor takk til alle som bidro til at årets bokbloggtreff ble en suksess!

En høstdag langs Langevann i Lørenskog

Brač - en av Kroatias øyer i Adriaterhavet

Zlatni Rat Beach

I sommer var mannen min og jeg på ferie i Split i Kroatia, og i den forbindelse besøkte vi bl.a. øya Brač.

Brač (uttales "bratsj") er helt klart aller mest kjent for sin helt spesielle og svært vakre strand Zlatni Rat, som ligger på sørkysten av øya ved byen Bol. 

I følge Wikipedia bor det om lag 13 000 mennesker på Brač, som er en av de største  øyene i Adriaterhavet. 3 500 av disse bor i byen Supetar på nordsiden av øya. 

Det helt spesielle med Zlatni Rat er at spissen på stranda endrer fasong med skiftende vind- og strømretning. På grunn av de spesielle vindforholdene ved stranda, er stedet godt egnet for brettseiling, noe vi så mye av mens vi var der i sommer. 

Kart over Kroatia med Brač markert med grønt

Vi valgte å kjøpe en tur med et reisebyrå som lå ved hotellet vårt, og ble hentet av egen sjåfør og kjørt inn til Split. Litt kjipt å oppdage at vi hadde betalt dobbel pris og vel så det i forhold til de andre om bord - på tross av at reisebyrået lovte "best value for money", men denne skuffelsen svelget vi fort i oss. 

Båten Antenal, som vi reiste med

Vi reiste med båten Antenal fra Split til Supetar på Brač. Vi var kanskje rundt 15-20 mennesker om bord, og overfarten var veldig behagelig. At det tok anslagsvis 1 1/2 time å komme fra Split til Supetar var kanskje ikke helt med i vår beregning, siden vi bare noen dager før hadde besøkt øya Hvar og var innom sånn aller snarest på Brač - en tur som med en katamaran bare tok drøyt en halvtime ... 

Supetar

Vi fikk bare et lite glimt av byen Supetar, men nok til å danne oss et inntrykk av stedet. Her gikk for øvrig svære bilferger i skytteltrafikk mellom Split og Supetar, og en annen gang ville vi nok ha valgt dette alternativet - i første rekke fordi transportetappen ville tatt mye kortere tid, og i andre rekke fordi vi da ville hatt regien over tidsbruken under utflukten. Uten at vi sjekket dette ut i detalj, vil jeg nemlig anta at det er uproblematisk å finne en buss som går til Bol og stranda Zlatni Rat fra Supetar, siden dette tross alt er øyas viktigste turistattraksjon. 

I Supetar gikk vi ombord i en minibuss, og neste punkt på programmet var et besøk innom øyas høyeste fjell - for øvrig det høyeste fjellet på samtlige av øyene i Adriaterhavet - Vidova Gora. Fjellet rager 778 meter over havet, og herfra kunne vi skue utover havet - med Zlatni Rat i sikte. 

Utsikten fra Vidova Gora - nedenfor kan man se Zlatni Rat

I tillegg til flott utsikt var det selvsagt morsomt å ha vært på dette fjellet - i alle fall for oss som samler på opplevelser av den typen. 

Før vi kom oss ned til stranda, hadde turoperatørene lagt inn en lunch. Vi hadde bestilt grillet fisk og gledet oss stort til dette måltidet! Men hvor skuffet vi skulle bli ... Her var det åpenbart lagt opp til at kostnadene skulle holdes på et minimumsnivå, og i tillegg hadde kokken definitivt ikke lagt sjela i måltidet. Valget av fisk bestående nesten utelukkende av små-små bein (nærmest som sild), totalt mangel på krydder og med en usmakelig kald potetstappe-greie full av rå løk ... Jeg sier ikke mer!

Hele måltidet fortjener i grunnen bare å bli forbigått i stillhet, og vi ergret oss over at det i det hele tatt ble brukt tid på dette. 

Zlatni Rat Beach

Hele tiden lå vi etter tidsskjemaet, med den konsekvens at de fire lovede timene på stranda krympet faretruende nær tre timer ... Og siden det jo var dette som skulle være turens høydepunkt, var det i seg selv skuffende nok. 

Men - så kom vi omsider til den fantastiske stranda! Og FOR en strand! Riktignok noe overbefolket, men ikke verre enn at det fint gikk an å sikre seg en plass helt nede i vannkanten. Og der lå vi absolutt hele tiden - og sjelden kan jeg huske at jeg har kost meg så til de grader i vannet, som var turkisblått og lekkert! Vi valgte selvsagt den siden av stranda hvor det blåste mest, og bølgene som rullet inn over stranda ble faktisk "verre og verre" utover dagen. Det var imidlertid aldri risikabelt å bade i de store bølgene, siden disse hele tiden endte på land.

Dyktige surfere - god underholdning
for oss på stranda

Og lite tenkte vi på værforholdene på returen der og da ... 

Helt på tuppen av stranda var det mange som benyttet sjansen til å drive med brett-seiling/surfing. Så pass tøft som det blåste på sjøen denne dagen, var ikke dette en sport for amatører. Vi ble sittende å beundre alle som var utpå sjøen, og ekstraordinært fascinerende var det selvsagt å se hvordan brettene skar avgårde i full fart mens vannspruten sto etter dem, for ikke å snakke om hver gang de lettet flere meter fra vannskorpa. 

Dagen gikk bare så altfor fort, dessverre .... 

I femtiden var det tid for returen, og vi trodde at vi skulle være tilbake i Split i syvtiden. Slik skulle det ikke gå ... For i mellomtiden hadde det blåst såpass mye opp at det nesten lå an til kuling, og den turen som skulle tatt 1 1/2 time, tok i overkant av tre timer. Jeg ble så sjøsyk som jeg sjelden har opplevd, og akkurat da var vi glade for det beskjedne antall mennesker om bord. Mens vi vippet opp og ned i flere meter høye bølger og båten så vidt beveget seg fremover, var jeg nemlig litt redd. Aller mest fordi mannskapet var så totalt fraværende og ikke en eneste gang kom ut og informerte oss om sikkerheten om bord.

Underveis måtte mannen min ta kommandoen og beordre folk til å sitte (og altså ikke stå i båten) når de største bølgene kom mot oss. Et og annet takknemlig blikk ble sendt bak til oss da man skjønte alvoret. Da vi omsider var i land, tok vi opp dette med mannskapets fravær underveis og at ingen informerte om noe som helst, men det virket ikke som om de skjønte hva vi mente ... Det var ikke engelskkunnskapene det primært sto på. De skjønte rett og slett ikke problemet.

Mitt råd til andre som skal reise av gårde på en slik tur: hold dere til reisebyrået deres eller ta en av bilfergene ut til øya på egenhånd! Ikke bare er sikkerheten garantert mye bedre, men jeg vil også anta at helhetsopplevelsen av turen blir en hel del bedre enn hva vi opplevde (både mht. tidsbruk, regi over dagen etc.)! Alternativt - dersom du likevel kjøper en tur fra en lokal turoperatør (kjøp i så fall turen direkte fra operatøren og ikke via et annet reisebyrå, fordi du risikerer å betale det dobbelte av hva turen koster) - ta bilferga tilbake til Split dersom du ser at det blåser mer enn bare litt friskt på sjøen! Tanken streifet oss et aldri så lite øyeblikk rett før vi gikk ombord i båten "vår" - og det gikk ikke lang tid før vi angret veldig på at vi ikke forfulgte den impulsen ... Nesten tre samfulle timer over rekka, mens magen vrengte seg, kan virkelig ikke anbefales! 

Nedenfor har jeg tatt med noen flere av bildene jeg tok under veis på turen. Og bare for å ha sagt det: det er virkelig vel verdt å få med seg en tur til Brač og stranda Zlatni Rat!


(Se også min artikkel om øya Hvar.)

Supetar 

Ved kaja i Supetar 

En påfugl vi møtte på restauranten vi spiste på 

Et yrende liv på stranda 

Fascinerende! 

Morsomme bølger - i alle fall når vi befant oss i vannet ... 

"Stem nei" (Regissør: Pablo Larrain)

Om Pinochets siste dager ved makten i Chile

Etter en relativt lang og filmfri sommer er jeg omsider klar for å ta opp denne bloggens andre formål - i tillegg til litteratur - nemlig filmer. Noe av det som trigger meg aller mest er filmer jeg føler at jeg kan lære noe av - dvs. som har noe mer ved seg enn kun underholdningsverdien der og da. I den forbindelse føyer filmen "Stem nei" seg pent inn i rekken av filmer jeg liker å se. 

Jeg antar at de fleste kjenner til Chiles nyere historie i grove trekk, men jeg nevner likevel noen få stikkord: Den demokratisk valgte presidenten Salvador Allende ble styrtet etter et millitærkupp i 1973, og etter dette ble Augusto Pinochet (daværende forsvarssjef) utnevnt til ny president. Siden skulle han som dikator i Chile sitte ved makten inntil 1990. Han har fått æren for å ha brakt Chile mer velstand, men prisen landets innbyggere betalte for dette var høy. Forsvinninger, vilkårlige fengslinger, tortur og drap ble en del av hverdagen meningsmotstandere levde med, og dessuten økte forskjellene mellom fattige og rike betydelig. 

"Stem nei" handler om tiden før og under valget i 1988, et valg som Pinochet sørget for å gjennomføre som følge av et økende press fra utlandet samt som et ledd i løfter om økende demokratisering av landet. Utfallet kjenner vi: Pinochet tapte valget, og dette førte til slutten på et mangeårig diktatur. I dag regnes Chile som det landet i Latin-Amerika som har kommet lengst hva gjelder velstand og demokratiske rettigheter. 

På Wikipedia kan jeg lese at filmen er basert på et upublisert teaterstykke (El Plebiscito) som er skrevet av Antonio Skármeta. Gael Garcia Bernal (kjent fra filmer som Babel, Fidel, Blindness, Even the Rain og Deficit, bare for å ha nevnt noen) spiller reklamemannen René Saavedra, som etter flere år i eksil har vendt tilbake til et mer demokratisert Chile enn han i sin tid forlot (skjønt alt er relativt). Da han blir spurt om å lage en kampanjefilm for nei-siden før det forestående valget, er han i tvil. Ingen vet helt hva som kan skje dersom nei-siden taper valget, og frykten som preger alle som håper at Pinochets dager er talte, er sterk. 

René bestemmer seg til slutt for å jobbe for nei-siden. En litt for overivrig sjef som jobber for ja-siden trigger ham - pluss et oppriktig ønske om å bidra til å få fjernet en despot ... 

Filmens mest interessante del - etter en noe langtekkelig start etter min mening - er når hele teamet legger alle kloke hoder i bløtt for å finne ut hvor langt de kan gå i å promotere sitt nei-budskap. Det gjelder bl.a. ikke å provosere styresmaktene for mye. Like fullt merker medarbeiderne at de blir holdt under oppsikt, og at det alltid er noen som følger etter dem når de forlater filminnspillingslokalene. Ja, som faktisk vil fravriste dem original-tape´en for å forhindre dem i å få vist sin 15 minutters filmsnutt, spekket med nei-budskap ... Tilstedeværelsen av utenlandsk presse skal vise seg å være av helt avgjørende betydning for sikkerheten til de involverte. I mellomtiden utsettes René både for tvetydige og utvetydige trusler, blant annet mot sønnen ... 

Selv om "Stem nei" først og fremst er en alvorlig film, er det også en hel del humor  mellom linjene. Mange av dialogene er helt kostelige - særlig dem som foregår mellom René og sjefen hans Lucho. Uten humoren ville de involverte neppe ha klart å overleve det krysspresset de levde under i de avgjørende dagene før valget. 

Skuespillerprestasjonene i filmen er meget gode - på alle plan, vil jeg si. Filmens tema er både interessant og lærerik, og sånn sett er filmen et must å få med seg dersom man er interessert i andre kulturer - i særdeleshet i kulturer hvor menneskerettighetene kanskje ikke står sterkest. Beskrivelsen av frykten menneskene i Chile levde med på den tiden, hvor nesten ingen familie gikk fri for forfølgelse, og hvor alle kjente noen som hadde forsvunnet, beskrives på en hjerteskjærende måte. En hel del autentiske filmklipp fra Pinochets siste dager ved makten gjorde at filmen tidvis bar preg av å være dokumentarisk. 

Når jeg likevel ender med å gi denne filmen terningkast fire - dog et sterkt et - er det fordi jeg mener at regien kunne ha vært strammere og klippingen mindre sparsommelig. Tidvis var det litt for lite fremdrift og - filmens viktige tema til tross - direkte kjedelige partier. Dette trekker ned helhetsinntrykket av en ellers glitrende film på alle måter. Likevel vil jeg ikke nøle med å anbefale filmen! Avslutningsvis nevner jeg at filmen ble nominert til Oscar i 2012.

Innspilt: 2012
Originaltittel: No
Nasjonalitet: Chile
Språk: Spansk
Genre: Drama
Skuespillere: Gael Garcia Bernal (René Saavedra), Alfredo Castro (Luis "Lucho" Guzmán), Luis Gnecco (José Tomás Urrutia), Antonia Zegers (Verónica Carvajal) m.fl.
Spilletid: 113 min.

Hvar - Kroatias og Adriaterhavets perle

Deler av sommerferien i år ble tilbrakt i Kroatia, nærmere bestemt i Podstrana ca. 8 km utenfor Split. 

På ønskelisten over steder å reise til under oppholdet, sto Hvar øverst, og en utflukt med reisebyrået vårt var derfor noe av det første vi - mannen min og jeg - sikret oss. 

Vi reiste ut til Hvar i katamaranen Princess of Dubrovnic, og det tok anslagsvis 1 1/2 time å reise fra Split til Hvar by. Dette overrasket oss i grunnen, fordi det på kartet ser ut til at øya ligger rett utenfor fastlandet. Det skal imidlertid sies at vi måtte innom Milna på øya Brac, og dette forsinket nok ankomsten en del.


I følge Wikipedia bor det i overkant av 4100 mennesker på øya Hvar, og de fleste bor i selve byen Hvar. Byen var lenge et historisk senter for handel og kultur i Adriaterhavet, og i perioden fra det 13. til det 18. århundre lå øya under venetiansk styre. Her fungerte den som en viktig base for forsvar til sjøs. Den bygningsmassen vi i dag finner i Hvar by er veldig typisk for venetiansk byggestil. 

Allerede i 1868 begynte man å bruke øya som et sted for rekreasjon for turister. Og slik har det fortsatt frem til i dag. Øya er rangert som en av verdens ti vakreste øyer, noe det asurblå havet og dyrkningen av lavendel på øya må ta sin del av æren for. 

Dersom du er interessert i øyas historie, kan du lese mer om denne her. 

Det er selvsagt begrenset hva man rekker i løpet av noen få timers opphold på en øy som Hvar. Vi valgte å bli med på en liten sightseeing-tur til et par klostre - bl.a. fransiskanerklosteret og benediktinerklosteret. Deretter måtte vi få i oss litt mat, og så ble det vel egentlig aller nådigst tid til litt bading. Vi fikk i alle fall sett så pass av øya at vi fikk lyst til å prioritere en ukes ferie her en gang - fortrinnsvis mens lavendelen er i blomstring (frem til i slutten av juli, ut fra det vi forsto). 

Venetiansk bygningsmasse, et blått-blått hav, fantastiske badetemperaturer, mange koselige og intime strender, bugnende markeder, muséer og til og med en katedral, et yrende båtliv, glade mennesker over alt - og en ganske stor øy det helt klart er spennende å utforske! For ikke å glemme noe av det aller viktigste: god mat og drikke! Øya har til og med en egen vinproduksjon! Ellers er det lavendel i alle varianter som er den store salgsvaren her. 


Guiden vår var opptatt av å fremheve at Hvar anses som Kroatias jetset-øy nr. 1, og at det ikke er uvanlig at man kan treffe på en kjendis eller to under et opphold på øya. Skjønt de fleste kjendisene visstnok gjemmer seg bort på naboøyene ... Når man betraktet alle de svære båtene som lå og duvet i en hver bukt vi passerte, var det i alle fall ikke vanskelig å forstå at øya frekventeres av mengder med pengesterke mennesker. 

Vi valgte å bevege oss litt utenfor de verste turistfellene - i den grad det i det hele tatt var mulig på det lille stedet - og ble fantastisk overrasket i matveien. Vi stoppet nemlig på en bitteliten restaurant, som tilsynelatende så litt små-shabby ut. Her satte vi oss ned og studerte menyen, som for å være helt ærlig ikke virket særlig fristende. 

Egentlig var vi i ferd med å vurdere å gå videre da han som åpenbart måtte være eieren kom ut. Vi spurte noe oppgitt om han ikke hadde noe annet enn det som sto på menyen. Mannen lyste opp og hentet dagens fangst til oss. Hva ville vi ha? Siden vi var fire stykk bestilte vi like godt alt han viste frem. Måltidet vi fikk servert var en kulinarisk opplevelse av de helt sjeldne! Den fineste gourmet-restaurant kunne ikke fått det bedre til!

Vi gispet da maten kom ut på bordet vårt. Deretter ble det taust - mens vi spiste og spiste og spiste ... Med eieren som småflirte fornøyd for seg selv hver gang han kom ut i døråpningen for å betrakte oss og se om alt var såre vel ... 

Da måltidet nærmet seg slutten, kom eieren bort til oss med en balje med sjøkreps og scampi - så ferske at de fremdeles sprellet - og lurte på om vi ville smake. Og vi som hadde hørt at prisene ute på Hvar er svinaktig mye høyere enn inne på fastlandet, og som frem til da overhode ikke hadde brydd oss om å tenke på regningen, kom plutselig til å tenke på at "oi, kanskje dette blir i dyreste laget ...?" - så vi presiserte at vi nøyde oss med to sjøkreps hver. 

For å si det sånn: heldigvis skjønte han ikke hva vi sa - eller så ville han ikke skjønne det ... Fatet vi fikk ut med grillede sjøkreps og scampi etterpå var så fantastisk at vi rett og slett ikke kunne slutte å spise. 

Maten var så velsmakende, så lekkert tillaget, så herlig krydret - i det hele tatt håndtert med en så kjærlig hånd fra kjøkkenpersonalet at vi knapt hadde opplevd maken! Ja, så fornøyd var vi at kokkene måtte hentes ut fra kjøkkenet slik at vi kunne få takket og tatt bilder av dem, som minner for livet. 

Og så kom overraskelse nr. 3: regningen! For mens vi hadde forestilt oss at dette kom til å "koste skjorta" og vel så det, ble vi svært, svært positivt overrasket: for knappe tusenlappen fikk alle fire i følget fylt magene sine med alt man kunne begjære - både av fast og flytende føde! Inne på torget i Hvar må man nok påregne å måtte punge ut med det dobbelte! Minst! 

Ikke rart vi smilte fra øre til øre - alle mann - da vi takket for oss og labbet av gårde for å rekke et bad før returen tilbake til Split!

Nedenfor har jeg tatt med en rekke bilder for å gi et inntrykk av stedet. Enjoy!

(Se også mitt innlegg om øya Brač)

Innerst i bukta etter at vi hadde passert fransiskanerklosteret lå vår lille restaurant

Innerst i havna

Med spor av venetiansk arkitektur

Sjarmerende smug

Torget med klokketårnet og katedralen  

Lokale fiskere bringer dagens fangst i land

Havna i Hvar 

Vi beveger oss bort fra bysentret og mot fransikanerklosteret

Fransiskanerklosteret 

Fransiskanerklosteret 

Yrende båtliv over alt

Båtliv

Fransiskanerklosterets tårn i horisonten

Strender og svaberg over alt