Trygve Gulbranssen: "Og bakom synger skogene"

Del av triologi fra 1700-tallet

"Og bakom synger skogene" er den første av i alt tre bøker i Bjørndalstriologien. De to neste heter "Det blåser i Dauingfjell" og "Ingen vei går utenom". På Wikipedia betegnes den som en av norsk litteraturs største suksesser, mens det av Store norske leksikon fremgår at det var en og annen kritiker som valgte å innta en negativ holdning til "denne bemerkelsesverdige debuten" ...

Det er gitt et utmerket og svært detaljert handlingsresymé i Wikipedias omtale av denne første boka. Jeg skal derfor for en gangs skyld avstå fra å begi meg ut på noe resymé, fordi dette nødvendigvis vil bli en blek kopi av denne. Det jeg imidlertid synes er nødvendig å si er at handlingen er lagt til 1700-tallets bygde-Norge, nærmere bestemt rundt Bjørndalsbygda. I innledningen av boka følger vi en spennende bjørnejakt på nært hold, og som ender med at Torgeir Bjørndal, far til Tore og Dag som boka i det alt vesentlige handler om, dør etter å ha tatt livet av bjørnen. I årene som følger blir vi vitne til kivingen mellom bygdene, skepsisen til alt fremmed og særlig det som kommer fra nord, misunnelse og sjalusi, kjærlighet, vakre kvinner og staute menn, dragningen mellom den smale og brede vei i livet og kirkens posisjon i samfunnet. Bare for å ha nevnt noe ...

Denne triologien er blitt fremhevet som noe av det beste mange har lest, og jeg ble derfor nokså forundret over at den ikke grep meg i noen særlig grad overhode ... Jeg opplevde spesielt språket som noe oppstyltet, selv om jeg også ser at forfatteren har bestrebet seg på å fortelle historien slik den antakelig ville ha blitt fortalt for sånn ca. tre hundre år siden. Like fullt - for meg fungerte dette ikke, uten at jeg helt skjønner hvorfor. Jeg har de to neste bøkene liggende på vent, men har ikke helt bestemt meg for om jeg skal lese videre ... Det er sikkert ikke riktig av meg å gi terningkast til en bok som "alle" andre mener er en stor klassiker, men jeg forsøker meg likevel - og da må det bli en firer.

Jeg hører svært gjerne synspunkter fra andre som har en helt annen oppfatning av denne boka enn meg!

Utgitt første gang: 1933
Innspilt som lydbok: 2004
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Bjørn Fougner
Spilletid: 11 t 33 min.

Trygve Gulbranssen

"We need to talk about Kevin" (Regissør: Lynne Ramsay)

Mammas lille monster ... 

Filmen "We need to talk about Kevin" med undertittelen "Mummy´s little monster" er basert på virkelige hendelser og bygger på Lionel Shrivers roman med samme navn. Denne romanen utkom på norsk i 2011 med tittelen "Vi må snakke om Kevin".

Moren Eva har nettopp fått vite at sønnen hennes har begått en skolemassakre, og filmen handler om hvordan hun tenker tilbake for å finne ut hva som egentlig gikk galt med Kevin. Hun erkjenner at hun egentlig aldri har elsket ham, men er det som skjedde av den grunn hennes skyld? Eller kan noen barn rett og slett være onde fra fødselen av?

Jeg begynte en gang på boka uten å fullføre (men har ikke gitt opp å lese den) og vet at den er består av utallige brev fra moren til hennes avdøde ektemann Franklin. (Kevin drepte for øvrig faren og sin søster før han massakrerte skolebarna.) Nettopp derfor må det ha vært vanskelig å lage en film av denne typen, fordi det springer veldig i tid. Frem og tilbake hele tiden ...

Filmen om Kevin er vanvittig sterk! Når det på DVD-coveret står at "Ezra Miller gives a knock-out performance as Kevin", så kan jeg ikke annet enn å slutte meg til dette. Dette er en historie om en gutt som fra han ble født betydde trøbbel. Ikke bare skrek han døgnet rundt de første månedene etter at han ble født, men siden i oppveksten responderte han sjelden eller aldri på morens forsøksvise utspill på å komme ham i møte på et vis, slik at de kunne bygge opp en sunn mor-barn-relasjon. I alle fall var det slik hun selv opplevde dette. Mange ganger var moren helt på randen av fortvilelse pga. sønnens adferd, men hver gang hun tok dette opp med ektemannen, bagatelliserte han det. Dessuten så han ikke problemene på samme måte som henne. Sønnen oppførte seg nemlig helt ok overfor ham ... Ikke så rart egentlig siden samspillet - eller mangel på sådan - mellom foreldrene alltid hadde vært slik at han kunne spille dem mot hverandre, og derigjennom oppnådde store fordeler. Faren spilte moren fullstendig ut på sidelinjen ved aldri å samarbeide med henne, og hennes foreldreautoritet var dermed utradert. Ikke akkurat en situasjon som var særlig kjærlighetsfremmende i lengden ... Til slutt så hun bare ondskapen i sønnen, hvordan han så ned på henne, ikke hadde noen respekt overhode ... Selv ikke det forhold at Kevin skadet søsteren slik at øyet hennes ikke sto til å redde, fikk faren til å reagere. Han nektet å tro at Kevin var ansvarlig.

Tilda Swinton spiller Eva Khatchadourian og hun har mottatt European Film Award for sin rolletolkning. Videre har Lynne Ramsay mottatt British Independent Film Award for beste regi. Jeg savner i grunnen Ezra Miller - han som spilte Kevin - på prisutdelingslisten, men dette kommer sikkert etter hvert som filmen blir vist rundt forbi. Egentlig skulle denne filmen hatt premiere i Norge i fjor høst, men dette ble utsatt grunnet 22. juli. Man antok at det ble for sterkt kost, husker jeg at jeg hørte i forbindelse med boklanseringen av "Vi må snakke om Kevin". I alle fall skal filmen i følge Filmweb.no ha kinopremiere den 23. mars 2012. Jeg kom selv over DVD´en i en overpriset utgave tidligere denne uka ...

Jeg mener at regissøren har lykkes svært godt med denne filmen! Uten sterke visuelle virkemidler klarer Lynne Ramsey (skotsk regissør) likevel å formidle en av de sterkeste historiene jeg noen gang har sett på film. En usminket Tilda Swinton spiller Kevins mor som en nesten gjennomsiktig person, som antakelig må bære Kevins skyld på sine skuldre resten av livet. Hun blir angrepet på åpen gate av mennesker som hater det sønnen hennes har gjort, og som tar alt ut på henne. Huset hennes blir klint inn med rødmaling for å symbolisere alt blodet sønnen hennes er skyld i, og selv føler hun knapt at hun er i stand til å leve. At Kevins mor til slutt endte med å medvirke til utgivelsen av boka om hennes sønn, har nok vært nødvendig for henne i sorgprosessen. Det er imidlertid grunn til å understreke at dette er hennes historie, og hennes alene, og at den ikke kan forklare eksakt hvorfor sønnen hennes ble slik han ble. Jeg merker at jeg har litt problemer med virkelig å tro at et barn fra det er bittelite er ond av natur. Kanskje er samspillet mellom foreldrene vel så viktig, sett i et psykologisk perspektiv. Han fikk jo aldri egentlig satt noen grenser overfor seg, denne gutten ... 

En glitrende regi, vanvittig gode skuespillerprestasjoner og en sterk historie gjør at denne filmen etter mitt syn fortjener terningkast seks. Den satte meg fullstendig ut, og det var helt uaktuelt å gå over til noe annet etterpå. Filmen måtte rett og slett få tid til å synke inn ... Jeg har stor beundring for at filmskaperne som står bak denne filmen ikke har tydd til billige effekter med mye drama, men rett og slett har latt historien få stå helt på egne ben, som det sterke og unike vitnesbyrd den tross alt er. Hva er det som gjør at et menneske kan foreta seg en så gruoppvekkende handling som en massakre, uten at vedkommende har klikket på forhånd og i teorien ikke vet hva man har gjort? En handling som krever mye planlegging på forhånd, planlegging som krever ondskap ... en ondskap så hinsides all fornuft at selv menneskene rundt som i og for seg ser fragmenter av planleggingen rett og slett mangler fantasi for å forstå hva som egentlig er i gjære ...

Jeg skal selvsagt lese boka som filmen er basert på! For øvrig kan jeg anbefale en annen film jeg nylig har sett og som på sett og vis handler om noe av det samme, med den vesentlige forskjell at det bak denne skolemassakren sto en psykisk syk gjerningsmann. Filmen heter "Beautiful Boy".

Innspilt: 2011
Originaltittel: We Need To Talk About Kevin
Nasjonalitet: Storbritannia, USA
Skuespullere: Tilda Swinton (Eva Khatchadourian), John C. Reilly (Franklin Plaskett), Ezra Miller (Kevin Khatchadourian), Jasper Newell (Kevin som 6-8-åring), Rocky Duer (Kevin som 3-4-åring), Ashley Gerasimovich (Celia Khatchadourian), Siobhan Fallon Hogan (Wanda), Alex Manette (Colin)
Spilletid: 113 min.

Moren er sikker på at Kevin ikke er som andre barn, men blir aldri hørt

Forholdet mellom far og sønn er tilsynelatende helt normalt, eller ... ?

Kevin kjøres bort av politiet etter at han har tatt livet av lærere og elever ved

skolen han går på

Kevin husker ikke lenger hvorfor han gjorde det han gjorde

"Grey Gardens" (Regissør: Michael Sucsy)

Flott skuespillerkunst, men kjedelig historie

Filmen "Grey Gardens" er basert på en sann historie om moren og datteren Edith Ewing Bouvier og Edith Bouvier Beale - eller "Big Edie" og "Little Edie" som de også ble kalt. Little Edie var kusinen til Jackie Kennedy, og hun og moren var derfor en del av sosieten i sine velmaktsdager.

Historien veksler noe i tid, og i glimt får vi tilbakeblikk til kvinnenes storhetstid, der de opptrådte med sang og dans på familiegodset Grey Gardens. Begge vakre og flotte, alltid midtpunkt i selskapelighetene ...

Little Edie ville imidlertid noe mer med livet sitt enn å bo hjemme hos moren, og hun reiste derfor til New York for å bli skuespillerinne. I stedet forelsket hun seg hodestups i en høyt profilert kjendismann, som dessverre var gift. Da forholdet tok slutt, reiste hun hjem til sin mor for å komme til hektene. Men der ble hun, og kom seg ikke videre. Big Edies ektemann gikk til slutt lei av at hun hele tiden fylte huset med høylytte fester, og etter hvert skilte de lag. Big Edie nektet å gi opp Grey Gardens, selv om hun ikke hadde nok penger til vedlikeholdet.

Mor og datter bodde sammen på Grey Gardens, som etter hvert fremsto som en falleferdig rønne full av søppel og et utall katter som gjorde fra seg over alt. En dag ble de eksentriske kvinnene kontaktet av Albert og David Maysles, som ønsket å lage en dokumentar om dem, og denne hadde premiere i 1976. Filmen het "Grey Gardens". I kjølevannet av all den oppmerksomhet som ble de to kvinnene til del i media, ble de kontaktet av Jackie Kennedy, som bestemte seg for å hjelpe dem med å sette den falleferdige rønna av et fordums gods i stand. Denne dokumentaren førte til slutt til at Little Edie fikk fart på karrieren som sangerinne.

Little Edie spilles av Drew Barrymore, mens Jessica Lange spiller Big Edie. Begge er fantastiske skuespillere, som gjør maksimalt ut av sine roller i denne filmen. Riktigere skuespillere for disse rollene kunne man knapt finne, og det er fascinerende å se hvilke forandringer de gjennomgår pga. sminke, slik at de kan spille vakre unge kvinner og hele utviklingen frem til alderdommen. Uansett - denne filmen haltet for meg. Kanskje var det historien som ikke fenget? En historie som helt klart gir mer dersom man har et forhold til de to damene filmen handler om - noe jeg altså ikke hadde. Jeg er heller ikke spesielt glad i synge-filmer, skjønt musikken i denne filmen var både flott og alt det der. Det var ikke det ... Jeg kjedet meg imidlertid fra begynnelse til slutt. Historien tok aldri tak i meg, rett og slett. Ble den for overfladisk? Den var sannelig trist nok innimellom, noe som pleier å fenge meg, men denne gangen var det bare ikke klaff mellom filmen og meg. Når sant skal sies var det faktisk glad-scenene som fungerte best. Det må bli terningkast tre denne gangen, og da har jeg sett hen til at det ikke er noe å si på skuespillet som sådan. Filmen har så vidt jeg vet aldri vært vist på norske kinoer - antakelig vel vitende om at dette ikke er en film som kommer til å fenge bredt?

Innspilt: 2009
Originaltittel: Grey Gardens
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Drew Barrymore (Little Edie), Jessica Lange (Big Edie), Jeanne Tripplehorn (Jackie Kennedy Onassis), Daniel Baldwin (Julius Krug)
Spilletid: 103 min.

Mor og datter i deres storhetstid

Little Edie

Mor og datter - eksentriske som få

Et familiegods fylt av søppel - bebodd av to kvinner som er mer 
opptatt av å ta seg ut selv enn hvordan de har det rundt seg ... 

Men selvsagt skinner det fremdeles av mor og datter!

Anne-Mette Røsting: "Mulighetsloven"

Allways look on the bright side of life ... 

Med disse ordene - "Always look on the bright side of life" innleder Anne-Mette Røsting sin bok "Mulighetsloven". Litt forenklet mener hun at det finnes to hovedveier i livet. Man kan velge veien i lyset fylt med gleder og flere muligheter, eller man kan velge den mørke veien der negativitet og problemer står i fokus.

De fleste ønsker et godt liv fylt med mye positivitet, men ender likevel med å bli sin egen verste fiende som fokuserer på problemer, det negative, alle hindringene, alt som ikke er mulig ... Men det må ikke nødvendigvis være slik en gang for alle. Boka "Mulighetsloven" viser at det er mulig å snu i tide. Og filosofien er tilsynelatende svært enkel, skjønt jeg tror at veien dit nok vil være hardere for enkelte enn for andre (men absolutt ikke umulig!). Det er så enkelt som at det du velger å fokusere på - bevisst eller ubevisst - er nettopp det du får mer av. Dersom du altså velger å fokusere på det negative, vel, så er det nettopp det negative du får mer av. Fokuserer du derimot på det positive, så vil du få mer av dette. Det blir en slags selvoppfyllende profeti.

Det hele handler ikke om å komme i et modus hvor du forherliger deg selv og dine valg, muligheter, fortreffeligheter eller lignende, og risikerer "å ta av". For de aller fleste av oss har livet mye godt handlet om at hensynet til andre går foran oss selv, at vårt selvkritiske jeg setter hindringer i veien for oss og at vi gir opp før vi har prøvd på de tingene vi virkelig ønsker oss. I den konteksten er det Røsting kaller "mulighetsloven" et viktig korrektiv i forhold til at vi må bli mer sjef i eget liv. Dette handler også dypest sett om å ta ansvar for egne handlinger og følelser, og ikke gjøre seg selv til et hjelpeløst offer som legger skylden for det meste på andre. Vi har selv et ansvar!

Røsting trekker frem et par eksempler på hvordan galt fokus kan gjøre at man hele tiden repeteter sine egne uheldige valg, i stedet for å løfte blikket og sette fokus på det vi virkelig ønsker oss. F.eks. er det noen ganger forunderlig å se hvordan noen velger samme type partner gang på gang, kanskje en som slår eller som ikke er helt god. Dypest sett handler kanskje dette om at man ikke tror man fortjener bedre, men like så sannsynlig er det at noe av årsaken er at vedkommende ikke har satt seg ned og tenkt gjennom hva man egentlig ønsker seg i en partner, og så ha stålfokus på dette. Og tenk på foreldre som synes man ikke besøker dem ofte nok, og som hver gang man er i kontakt med dem, kommer med en hel masse bebreidelser om hvor lite man besøker dem. Besøker barna sine foreldre oftere av den grunn? Nei, tvert i mot! Et endret fokus på hvor koselig det er når man faktisk besøker foreldrene - og vips! så får barna faktisk lyst til å besøke dem oftere ... Har man bestemt seg for at et menneske er slik eller sånn - en gang for alle, kanskje basert på en hendelse eller to - så fratar man seg selv mest sannsynlig en masse gleder som man kunne ha oppnådd i samhandling med nettopp dette mennesket. Svært få ting her i livet er enten - eller, svart eller hvitt. Så enkelt ... og kanskje så vanskelig? Røsting har et råd: Prøv! Og se hvilken effekt det får!

Mange har sikkert opplevd å bli kalt egoistisk når man velger det man har mest lyst til. Men hva er egentlig egoisme? Hun mener egoisme er en hensynsløs og irrasjonell adferd, som ikke har mye å gjøre med at man velger det man har lyst til. Man er kun seg selv når man velger på bakgrunn av det man ønsker og har behov for. Alle mennesker er individuelle og det finnes ikke to helt like liv. Nettopp derfor er det helt i orden at hver i sær har sine helt spesielle behov. Hver av oss er helt enestående og det er du som er den viktigste i ditt liv. Det kan aldri være egoistisk å ta vare på seg selv. Begrepet egoisme brukt i betydningen av å handle i egen interesse, dvs. å være egennyttig - å ha nytte av egne handlinger - er sånn sett livets etikk. Etikk handler om verdier, og verdier kan ikke eksistere uten livet. Et liv hvor man ikke handler ut fra egne ønsker og behov, er ganske enkelt ikke bærekraftig i lengden. Røsting oppfordrer deg derfor til å si ja til å si nei og ha mot til å være hele deg. Da finner du alltid tid til det du har lyst til. For øvrig er det mye bedre å være en herlig original enn å være en dårlig kopi!

Moralen er - dvs. slik mulighetesloven lyder - at du kan få til det du vil, bare du vil det nok og har fokus på det. Noen vil sikkert finne denne filosofien banal og tåpelig, men det er fordi de ikke har prøvd. Allways look on the bright side of life, og bli sjef i ditt eget liv!

"Mulighetsloven" er en kraftfull bok som jeg nok må lytte til enda en gang før alt sitter. Røsting er inne på automatiserte tanker, uheldige handlingsmønstre som kan brytes og det handler ikke rent lite om kognitiv terapi gjennom alt fokuset på å endre ens egne indre stemmer og dialoger med seg selv, slik at man oppnår en mer hensiktsmessig måte å forholde seg til verden på. Det handler ikke om å bli ukritisk begeistret for alt og alle, eller at det ikke er lov å være sunt skeptisk. Det som imidlertid er viktig - og som altfor mange mennesker ikke er klar over - er at man må finne ut hva man egentlig ønsker og deretter ha stålfokus på dette! Man visualiserer det man ønsker seg, og i dette ligger det en enorm kraft! Denne boka gir jeg terningkast fem! Det var for øvrig veldig ok at forfatteren selv leste.

Utgitt: 2008
Forlag: Gyldendal Forlag AS
Oppleser: Anne-Mette Røsting
Spilletid: 5 t 21 min.

Anne-Mette Røsting

Anne Karin Elstad: "Veiene møtes"

Om kampen for tilværelsen i enda et slektsledd av Innhaug-folket

I denne fjerde og siste boka om Folket på Innhaug, har Mons kommet tilbake fra Innhaug, hvor han har tilbrakt de siste ti årene av sin oppvekst. Han er bitter fordi foreldrene sendte ham av gårde, som om han var uønsket, og han trekkes ufrivillig inn i den maktkampen som pågår mellom Magret og den han tror er hans far, nemlig Erik. I hans verden er det bestemoren Oline som er hans "mor". Dessuten har Magrets og Johans veier møttes igjen. Kjærligheten mellom dem er like sterkt som i ungdommen, og til slutt klarer de ikke mer - de må ha hverandre ...

Hovedtemaet i denne siste boka er forholdet mellom Magret og sønnen Mons og dessuten ekteskapet mellom Magret og Erik. Kløften mellom moren og sønnen er stor, og Magret savner så intenst den fortroligheten som en gang var mellom dem. Hun er også engstelig for at Mons skal gå seg vill i ungdomstiden, og foreta ting som kan ødelegge fremtiden hans. De er og bli innflyttere i den lille bygda, og hun mener derfor at Mons må passe seg for folkesnakket.

Det skal så lite til før folk får mot dem i den lille bygda. Magret er et arbeidsjern, men samtidig som dette skaper respekt, snakkes det også om at hun egentlig er havesyk og stor på det. Blant annet drar hun hvert år inn til byen for å kjøpe garn og alskens råvarer, som hun senere vever flotte åklær og lignende av, og som hun i neste omgang selger. Slik klarer hun å skaffe penger i en tid hvor det mest går i bytte av varer, og hvor alle i perioder har nok med å skaffe tilstrekkelig mat til seg og sine. Hun drømmer om at de skal kunne kjøpe den andre halvdelen av gården de bor på, slik at Mons skal kunne leve av den. Mons er imidlertid ikke mest av alt opptatt av gårdsdrift, til Eriks store fortvilelse, men har mer en kremmer i seg ... som sin mor. Men der Magret tenker små tanker, tenker han stort ... Så store at det skremmer vettet av Magret ...

Det er mange temaer i denne boka, hvor vi følger Magret og hennes familie frem til 1870-årene. Jeg skal ikke røpe flere enn dem jeg allerede har nevnt. Mens jeg har lest bøkene om Innhaug-folket, har jeg blitt slått av innstillingen som beskrives hos menneskene. Ekteskapelig kjærlighet i denne tiden var det slett ikke alle forunt å få oppleve, og om man så bare hadde fått en sommer med en man elsket, så følte kvinnene i boka at de hadde levd. Opplevelsen av kjærlighet - uansett hvor kortvarig den ble - var så sterk at den ble bevart som en skatt i hjertet når livet var hardt, og hardt var det stort sett hele tiden. Boklig lærdom var ikke utbredt, men klokskapen om mangt og meget i livet var likevel stor. Hvorvidt kvinnene på den tiden var så sterke som dem vi møter i Folket på Innhaug, vet jeg ikke, men jeg antar at man måtte være det for å overleve. Magret kommer stadig tilbake til at ektemannen Erik var så veik, fordi han aldri sto ved hennes side når hun trengte det som mest, og sånn sett overlot vanskelighetene til henne, samtidig som han bebreidet henne for ikke å la ting ligge. I dag ville vi antakelig ha kalt en mann som Erik konfliktsky, men ikke veik. En annen ting jeg tenkte på mens jeg leste disse bøkene, var at livet har vært hardt til alle tider og at det på mange måter er de samme tingene menneskeslekten har balet med fra tidenes morgen - selv om det før vår moderne tid handlet mye mer om å skaffe mat på bordet enn i dag. Sånn sett har denne romanserien noe svært universelt over seg, som gjør at nye generasjoner av lesere kan lese den mange år etter at den ble utgitt, og likevel oppleve at den har noe å si til en.

Det er vemodig å ta farvel med Folket på Innhaug. Dette er en romanserie som grep meg fra første stund. Og ja, den er enda bedre enn serien om Julie, selv om jeg også likte den! Som tittelen i denne siste boka røper - "Veiene møtes" - handler det denne gangen mye om forsoning. Og mon tro om ikke Magret og Erik kan finne noe som forener dem på et eller annet vis på sine gamle dager? Hildegunn Eggen leste også denne gangen helt nydelig! Her blir det terningkast fem - et sterkt sådan!

Utgitt: 1980
Lydboka er innspilt: 2003
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Hildegunn Eggen
Spilletid: 8 t 54 min.

Anne Karin Elstad

Inger Hagerup: "Lykke"

Lykke

Hva lykke er?

- Gå på en gressgrodd setervei,

i tynne, tynne sommerklær

klø sine ferske myggstikk

med doven ettertenksomhet

og være ung og meget rik

på uopplevet kjærlighet.

Å få et florlett spindelvev

som kjærtegn over munn og kinn

og tenke litt på vær og vind.

Kan hende vente på et brev.

Be prestekragene om råd

og kanskje ja - og kanskje nei -

han elsker - elsker ikke meg.

Men ennå ikke kjenne deg.

Inger Hagerup

Benny Andersen: "Lykken"

Lykken

Det er noget særlig ved lykken

man kan blive helt glad

når man møder den

men også beklemt

står stille lidt

lister sig varsomt frem

som i et minefelt

og hver gang man sætter foden ned

uten at ryge i luften

glemmer man enten at nyde lykken

eller blir sur over ikke at vide

hvor længe den varer

så når modgangen endelig melder sig

er det en lettelse

som om man er kommet i sikkerhed

det er nu skammelig 

for der er noget særlig ved lykken

som man ellers ikke møder

måske ligger feilen der

man kender for lidt til den

burde sætte sig er ind i den

jeg tror det er en træningssak

Benny Andersen

Elia Kazan: "Splendor in the Grass"

En filmklassiker av de sjeldne!

Deanie og Bud (spilt av hhv. Natalie Wood og Warren Beatty) er hodestups forelsket i hverandre, og i filmens åpningsscene blir vi vitne til en het scene hvor de knapt kan styre seg. Deanie besinner seg imidlertid tidsnok til å vite å si "nei" før Bud går for langt med henne - til hans store fortvilelse. Deretter kjører han henne hjem.

Vel hjemme møter Deanie moren, som er nokså nysgjerrig på hva hun og Bud egentlig driver med når de treffes på kveldstid. Forsiktig forsøker Deanie å spørre ut moren om følelser og lyst. Hun får da en tirade fra moren om at gutter ikke respekterer jenter som "går hele veien". Ingen pene piker bryr seg om slikt, og selv etter at man blir gift stiller man i grunnen bare opp for mannen for å få barn. Deanie blir svært forvirret. Hva er dette? Er hun unormal? Eller kanskje hun ikke er en "pen pike"?

Da Bud kommer hjem, møter han sin far. Også han prøver å fritte faren ut, men møtes bare med at det finnes to typer jenter - dem man gifter seg med og dem man har det litt moro med. Men dersom han skulle få en jente "i trøbbel", må han gifte seg med henne ...

Så dukker Buds søster Virginia - eller Ginny som hun kalles - opp, hjemkalt som hun er fra college etter å ha levd litt vel løssluppent. Det ryktes at hun har tatt abort. Faren ønsker å straffe henne ved å tvinge henne til å være hjemme i ett år. Dette forhindrer imidlertid ikke at hun fortsetter å leve svært så løssluppent, og skaper skandaler hvor enn hun er.

Deanie og Bud forguder hverandre, men tidens moralkodeks setter mange grenser for dem. Spesielt Bud vet ikke om han klarer å vente i hele fire år - inntil han er ferdig på Yale - før han kan få Deanie ordentlig. Helst vil han gifte seg med henne med en eneste gang. Faren er imidlertid steil, og forlanger at han skal få seg en utdannelse først. Skal han gjøre det slutt med Deanie og heller finne en annen jente han kan ha det gøy med?

Kjærligheten og den undertrykte seksualiteten mellom Deanie og Bud får til slutt helt fatale konsekvenser for dem begge, og spørsmålet er hvor mye deres kjærligheten kan tåle ... Begge har de foreldre som ønsker å realisere sine egne drømmer gjennom dem, og som ikke klarer å se at de faktisk er i ferd med å bli voksne og har nok med å være seg selv ... Og morens spørsmål "did he spoil you?" ("ødela han deg?") får det for alvor til å gå opp for Deanie hvilke alvorlige konsekvenser kjærligheten til Bud kan få om hun ikke passer seg. Men her er det snarere galskap enn uønsket svangerskap som utgjør den største faren ...

Denne filmen, som har den norske tittelen "Feber i blodet", ble innspilt i 1961. (Filmen er for øvrig reinnspilt i 1981 - under Richard C. Sarafians regi.) Det er en voldsom kraft i historien om det unge paret som tæres i stykker av samfunnets og foreldrenes forventninger om at de skal holde seg i skinnet inntil de er gift. Uansett hvor de henvender seg for å få noen råd mht. det de baler med, blir de møtt med tåkeprat. Dette må de derfor finne ut av helt på egen hånd.

I "1001 filmer du må se før du dør", kan man lese følgende:

"Undertrykkelse finnes overalt i denne filmen, en kraft som tvinger mennesker i uhyrlige, abnorme retninger. Menn er forpliktet til å være vellykket og macho, mens kvinnene må velge mellom jomfruelighet og horeri - slik det er for Buds ukonvensjonelle tenåringssøster Ginny, uforglemmelig tolket av Barbara Loden." .... "Filmen byr på en klar konsentrert analyse av de sosiale motsetningene som bestemmes av klasse, rikdom, næringsliv, kirke og familie. Samtidig er "Feber i blodet" en film der rollefigurene fremstår som autentiske individer, og skuespillerne leverer prestasjoner som ligger langt fra Hollywood-klisjeen."

Mens Bud er en rikmannssønn, kommer Deanie fra mer alminnelige kår. Dette endrer seg imidlertid raskt i forbindelse med krakket i 1929, året etter at Deanie og Buds forhold strander. En ungdomsforelskelse som kanskje ikke var ment å skulle vare evig, men som like fullt er noe av det sterkeste et menneske kan oppleve ... Natalie Woods rolletolkning er i ypperste klasse, der hun fremstiller Deanie som helt overspent gjennom hele filmen. Jeg kunne faktisk kjenne den elektriske spenningen hun omga seg med - hele tiden på nippet til å tippe over. Tilsvarende synes jeg at Barbara Loden spilte ut hele Ginnys tragedie så troverdig at det gjorde vondt å se på. Warren Beatty leverte også en god rolletolkning av Bud, men det er i første rekke kvinnene i denne filmen som det er verdt å trekke frem, synes jeg. Som Audrey Christie i rollen som Deanies mor blant annet. Pat Hingle som Buds far var imidlertid en klisjé av verste Hollywood-merke, stereotypt fremstilt som han ble. Noe av det som gjorde at filmen tok skikkelig tak i meg, tror jeg er en kombinasjon av en god historie og måten den er filmet på. Med nærbilder spesielt av Deanies ansikt fikk jeg følelsen av man her har brukte skrekk-film-teknikker for å øke intensiteten i det følelsesspekteret som filmen spiller på. "Splendor in the Grass" er en henimot helt perfekt film, som jeg synes fortjener terningkast seks. Og slutten, der Deanie resiterer nettopp det diktet hvor strofen "Splendour in the Grass" dukker opp, er nydelig og dessuten trist, uansett hvor forsonende denne scenen var ment å skulle være ... 

"Though nothing can bring back the hour
Of splendour in the grass,
of glory in the flower,
We will grieve not, rather find 
Strength in what remains behind"

Innspilt: 1961
Originaltittel: Splendor in the Grass
Norsk tittel: Feber i blodet
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Manus: William Inge
Skuespillere: Natalie Wood (Deanie Loomis), Warren Beatty (Bud Stamper), Barbara Loden (Ginny Stamper), Pat Hingle (Ace Stamper), Joanna Roos (Mrs. Stamper), Audrey Christie (Mrs. Loomis)
Spilletid: 124 min.

Deanie og Bud

William Wordsworth: "Splendour in the Grass"

Splendour in the Grass

                   What though the radiance
                   which was once so bright 
                   Be now for ever taken from my sight,

                   Though nothing can bring back the hour
                   Of splendour in the grass,
                   of glory in the flower,
                   We will grieve not, rather find
                   Strength in what remains behind;
                   In the primal sympathy
                   Which having been must ever be;
                   In the soothing thoughts that spring
                   Out of human suffering;
                   In the faith that looks through death,
                   In years that bring the philosophic mind.

                   -- William Wordsworth

Anne Karin Elstad: "Nytt rotfeste"

Bygde-Norge på midten av 1800-tallet


I den andre boka om Folket på Innhaug - "Magret" - fikk vi høre at Magrit rotet seg litt bort i ungdomstiden. Hun hadde halvveis lovet seg til Erik Ås, men mens han var borte for å tjene seg opp penger til et fremtidig hjem for ham og henne, nøt hun å flørte med stedets unge menn på dansetilstelningene. En av jentene hun vokste opp med, skal gifte seg med Eriks tvillingbror Jørn, og hun og Magret har hatt et anstrengt forhold gjennom hele oppveksten. Er det noen som har yndet å minne Magret om at hun er lausunge, så er det nettopp denne jenta. Magrit ønsker hevn, og rammer henne der det er sårest; nemlig ved å stjele kjæresten fra henne. Uheldigvis får dette følger, for Magrit blir gravid, og Jørn kan ikke gifte seg med henne. Moren hans vil nemlig ta sin død av at han avlyser bryllupet med denne andre ... Dessuten liker hun ikke Innhaug-folket.

Erik blir etter hvert klar over at Magret er gravid og at det er tvillingbroren hans som er far til barnet. På tross av en enorm skuffelse over at broren har tatt det Erik mente rettelig var hans, og at Magret ikke ventet på ham mens han var av gårde for å tjene opp penger, ønsker han å få den kvinnen han elsker. Magret har så langt i livet kun elsket en mann, og det er Johan, spillemannen i bygda. Men å gifte seg med en plass-gutt, det kan hun ikke. Hun er uansett veldig sikker på at hun og Erik kommer til å få et godt liv sammen, og har ikke særlig tvil i seg da hun svarer ja til hans frieri. Han er jo så snill og mild ...

Da Erik har klart å skrape sammen så pass mye penger at han kan kjøpe en gård på Mørekysten, drar han og Magret av gårde til sitt nye hjem. Mons er født og nærmer seg året. Det er med store forventninger de ankommer det som skal bli deres nye hjem.  Og her åpner denne tredje boka om Folket på Innhaug - "Nytt rotfeste". Vi befinner oss i midten av 1830-årene. Men på tross av lykken over å skulle få sitt eget hjem, skal livet ikke bli enkelt for den lille familien.

I første rekke viser det seg at det har oppstått noen ugreie forhold mht. kjøpet av gården, idet de kan se langt etter å få skjøte så lenge hele oppgjøret ikke har funnet sted. Med tiden viser det seg dessuten at Erik har store problemer med å klare å elske Mons. Magrit lider også sine kvaler fordi de har løyet om hvem som er far til barnet. Ekteskapet mellom de to blir etter hvert vanskelig når Magret opplever hvor hard Erik er mot sønnen. Sønnen higer etter Eriks kjærlighet, men møter bare avvisning og beinharde krav. Det hele vanskeliggjøres ytterligere når det heller ikke kommer flere barn ... Til slutt ser hun ingen annen råd enn å sende Mons hjem til sin mor på Innhaug.

"Nytt rotfeste" handler i hovedsak om Magret og Eriks ekteskapsproblemer og det slitet de opplever når de skal få gården til å gi en høvelig avkastning. Tiden fra midten av 1830-årene og frem til midten av 1800-tallet er preget av en del uår, hvor det er problematisk å få nok mat gjennom vintrene. Poteter har alltid vært redningen når det lir ut på våren, men når hele landsdelen i år etter år mister potetavlingen grunnet tørr-råte, sier det seg selv at livet blir hardt for dem. Ekteskapsproblemene de strir med gjør dem harde og bitre overfor hverandre, og Magret skjønner ikke hvordan hun skal klare å holde ut. Redningen blir i første omgang en samtale med presten, som er totalt annerledes alle de dommedagsprofetene hun tidligere har hørt på søndag etter søndag i kirka så langt i livet. For denne presten er mer menneske enn prest, synes Magret. Hennes løsning på problemene er ellers å jobbe hardere og hardere. Og så spørs det om hun og Erik klarer å overvinne problemene dem i mellom etter hvert ...

Om de to foregående bøkene i serien om Folket på Innhaug var såre, så var ikke denne boka noe mindre sår. Mitt hjerte blødde for Magret og lille Mons, som i år etter år skulle betale prisen for et skjebnesvangert uhell som Erik bare ikke kunne glemme. Hver gang noe gikk ham i mot, holdt han dette opp mot Magret. Og all frustrasjonen tok han for øvrig ut på barnet. Anne Karin Elstad skriver godt synes jeg, og dette er kanskje den boka jeg så langt har likt best. Hun beskriver så godt hvordan det må ha vært å være fullstendig låst i en situasjon uten noen veier ut, hvor man ganske enkelt ble ved sin lest. Det fantes ikke andre alternativer. Til syvende og sist handlet det dessuten om å overleve. Jeg er helt hektet på denne serien og er allerede godt i gang med den siste boka i serien - "Veiene møtes". Her blir det nok en gang terningkast fem!

Utgitt første gang: 1979
Lydboka er innspilt: 2003
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Hildegunn Eggen
Spilletid: 9 t 12 min.

Anne Karin Elstad

"Vatel" (Regissør: Roland Joffé)

Et Versailles-drama fra 1600-tallet

Handlingen i filmen, som er basert på en sann historie, finner sted i løpet av tre dager i Versailles. Året er 1671. Kong Ludvig XIV - selveste Solkongen - har bestemt seg for å arrangere en "liten" landlig utflukt for et par tusen gjester. Han ønsker å imponere sine gjester med noe som står i stil med de overdådige omgivelsene på slottet sitt. Han inviterer mesterkokken Vatel til å stå for arrangementet, og det blir hans oppgave å komponere storslagne retter med alt hva ganen kan begjære.

Vatel er en mann som tar oppgaven svært, svært alvorlig, og ved hjelp av et gedigent "mannskap" på kjøkkenet, gjør han ikke skam på sin oppdragsgiver. Kjøttretter, grønnsaker og frukter dekorerer fatene på lekreste vis, og de probre gjestene som ikke er vant til å gjøre annet enn å drive dank, kjede seg, spille spill, lage intriger og boltre seg i usømmeligheter nattestid, imponeres storveis over alle lekkerbiskenene som kommer i en uendelig strøm fra slottets kjøkken ...

Parallelt med at det fråtses og tas for seg av alt hva øyet kan begjære, kaster de mannlige gjestene sine grådige og kyniske øyne på de kvinnelige gjestene. Hvordan sikre seg de lekreste stykkene også her? Det er utvilsomt den unge kvinnen Anne de Montausier som får mest oppmerksomhet, gudsbenådet vakker som hun er. Mens det kives om hennes gunst, går imidlertid kong Ludvig XIV av med seieren. Og hvem kan si nei til en konge?

I mellomtiden har Vatel fått et godt øye til Anne, men hva kan han stille opp med mot kongen? Han overraskes imidlertid stort da han i et av Annes svake øyeblikk får høre at hun mener han er den edleste og nobleste av dem alle der på slottet. Kanskje er det håp likevel? Men det er flere enn ham som er ute etter Anne, og uansett hvor mye hun forsøker å unngå å gå i en felle som den ekle Markisen av Lauzun setter opp for henne for å få henne til sengs, spørs det om hun slipper unna til slutt ...

Filmen ender nokså trist idet Vatel skjønner at han kun er en brikke i et spill. Da det går opp for ham at han ikke har noen reell frihet, forsvinner meningen med alt for ham ...

Jeg knekker sammen og tilstår med det samme at jeg elsker filmer som er spilt inn med Versailles som kulisse! Med slottet som bakgrunn for intrigene det bygget opp til, stemningen, kostymene - alt bidro for mitt vedkommende til å gjøre denne filmen storslagen! Dessuten er Uma Thurman (som Anne) og Gerard Depardieu (som Vatel) litt av et par på film! Uma Thurman går utenpå de fleste hva gjelder å spille karakterroller, og tilsvarende gjelder hennes mannlige motspiller. En riktig fornøyelig film der det estetiske står i fokus - både hva gjelder mat, kulisser, kostymer og musikk. Noe av det de fleste slike kongelige dramaer fra Versailles har til felles, er dessuten latterliggjøringen av dekadensen til de noble damer og herrer, der de gjør alt som står i deres makt for å bryte kjedsomheten som ellers truer med å kvele dem. Denne filmen inneholder alt slike filmer pleier å ha: lidenskap, forførelse og bedrag - og minst av alt: ekte kjærlighet. Ikke rart det franske folket gjorde opprør til slutt! Denne filmen fortjener etter mitt syn terningkast fem.

Innspilt: 2000
Originaltittel: Vatel
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Gérard Depardieu (François Vatel), Uma Thurman (Anne de Montausier), Tim Roth (Markisen av Lauzun), Julian Glover (prinsen av Condé), Julian Sands (kong Ludvig XIV), Timothy Spall (Gourville)
Spilletid: 1 t 39 min.

Uma Thurman i rollen som Anne de Montausier

Vatel og prinsen av Condé

De lekreste retter komponeres på kjøkkenet

Storslagne middager med tilhørende fornøyelser

Markisen av Lauzun sikler etter Anne ...

Endelig en mann med edle hensikter?

Anne Karin Elstad: "Magret"

Om håp og drømmer på begynnelsen av 1800-tallet

I denne andre boka om folket på Innhaug har Olines datter Magret blitt ei ung jente på 8-10 år, og vi befinner oss i 1818. De verste uårene er et tilbakelagt stadium, men fremdeles lider de fattigste og Norge er nå underlagt Sverige. Selv om Oline har gjort det som står i hennes makt for å gi datteren en kjærlighetsfylt og så normal oppvekst som mulig, har ikke bygda glemt at Magret er en lausunge med ukjent far. Oline har ikke ønsket å oppgi hvem faren til barnet er før hun kan fortelle Magret om dette selv.

Magret vokser opp som en selvsikker og fremmelig ung pike, nesten like vakker som sin mor og med de samme brune øynene og svarte hår som faren. Det spekuleres i at faren hennes må ha vært en farendes fant. Matmoren på Ås er særlig hatsk både mot Oline og Magret, siden Oline i sin tid ga broren hennes Knut på båten. Og hun ser ikke med blide øyne på at begge sønnene, tvillingene Erik og Jørn, er svært betatt av lausungen fra Innhaug ... Om det så er det siste hun gjør, skal ikke det kvinnemennesket under samme tak som henne på Ås!

Sjokket er stort for Magret da hun en dag får det slengt i seg at hun er en lausunge. Hun skjems pga. det moren har gjort uten å være gift, og en periode vil hun ikke ha noe med henne å gjøre. Lite skjønner hun hvor mye det hele handler om misunnelse, fordi hun selv er så vakker og ildfull, noe som gjør at alle guttene i bygda kretser om henne og ikke de andre jevnaldrende jentene. Like fullt skal hennes skjønnhet etter hvert skape mer problemer enn noe annet for henne, fordi hun selv ikke er i stand til å bedømme den virkning hun har på de unge mennene i bygda.

Oline ønsker at datteren skal få en trygg og god fremtid og unngå de problemene hun selv hadde, og ser for sent at datteren roter det skikkelig til for seg ...

På samme måte som i den første boka om folket på Innhaug, grep også denne boka fullstendig tak i meg. Denne gangen handlet det mer om et levd ungdomsliv enn det som ble Oline til del da hun var ung og kun fikk oppleve en sommerforelskelse. Og Oline som øyner sjansen til å få seg en mann - en enkemann med tre små barn - kan hun sette hensynet til seg selv først når mor Gjertrud får slag og brorens kone svinner hen? Det er så mange lag i historien, og det handler ikke utelukkende om Magret som går seg vill i sin ungdomstid, men om mange forhold i bygda, hvor det å passe inn er av største viktighet. Dessuten handler det om pliktfølelse for slekta og gården, og dette går foran alt annet. Gudstroen beskrives som sterk, og feiltrinn kunne få store konsekvenser for et menneske selv om ingen visste noe. Bare tanken på Guds straff på dommens dag var nok til at enkelte kunne å gå fra forstanden. Hildegunn Eggen leser helt nydelig, og hun tilførte faktisk min leseopplevelse mye! Her blir det terningkast fem! Og jeg er mer enn klar for tredje bok i serien - "Nytt rotfeste"!

Utgitt første gang: 1977
Lydboka er innspilt: 2003
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Hildegunn Eggen
Spilletid: 8 t 4 min.

Anne Karin Elstad