Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

mandag 14. februar 2011

Hege Storhaug: "Tilslørt. Avslørt - Et oppgjør med norsk naivisme"

En brannfakkel av en bok!


Utgitt: 2007
Forlag: Kagge forlag
Antall sider: 178 

Forfatteren og journalisten Hege Storhaug tar i boka "Tilslørt. Avslørt" et kraftig oppgjør med norsk naivisme i forhold til sløret, som det mest utbredte religionpolitiske sy
mbolet i verden.

Boka innledes med et eksperiment. Hege Storhaug kler på seg en burka og beveger seg ut i Oslo by. I den forbindelse registrerer hun for det første hvor hemmende dette klesplagget er. Ikke bare opplever hun hvor innsnevret synsfeltet blir og hvor vanskelig det er å bevege seg. Men plagget, som ideelt sett skal gjøre henne usynlig som kvinne og objekt for menns oppmerksomhet, vekker betydelig oppsikt. Overalt blir hun beglodd. Og på et merkelig vis føler hun seg nesten avkledd og naken.

Forfatteren drar oss gjennom slørets historie. For nesten 1000 år siden var det utelukkende bedrestilte kvinner som skulle være tildekket, mens f.eks. prostituerte og slaver hadde forbud mot å dekke seg til. At det var et statussymbol å være tildekket, er ikke vanskelig å forstå. Det er jo omtrent umulig å utføre noe som helst av praktisk arbeid med dette klesplagget på seg, og sånn sett ble det mest sannsynlig et symbol på at kvinnen ikke trengte å arbeide.

Storhaug påpeker at det i nyere tid har skjedd en utvikling i retning av at flere og flere kvinner dekker seg til. I Norge er det pr. i dag ikke vanlig å gå i burka, men tendensen er at tildekningen øker i omfang. Man snakker om hijab med og uten underlue, jilbad, niqab, chador, shalwar kamiz med dupatta, abaya og sist men ikke m
inst burka.

Ett av spørsmålene Storhaug stiller er om vi kan stille oss likegyldig til at kvinner dekker seg til, selv om det påstås at dette med klesdrakt er en personlig og frivillig sak. Dette kommer særlig på spissen når tildekningen i de muslimske miljøene blir et uttrykk for renhet, dydighet og uskyld, i motsetning til dem som ikke dekker seg til og som dermed fremstår som urene og nærmest fritt villt. Selv i lille Norge har vi de siste par årene sett at det såkalte moralpolitiet på Grønland har angrepet muslimske kvinner som ikke er tildekket, og sjokkert har vi fått høre historier om kvinner som har med seg hijab i veska og kler denne på seg før de tør å bevege seg inn i spesielle deler av Oslo. På side 145 i boka sier Storhaug følgende:

"Jo mer slør, og jo strengere kvinner er tildekt i et samfunn, desto mer glimrer nettopp menneskerettigheter med sitt fravær - det være seg for kvinners rettigheter, minoriteters rettigheter, homofiles rettigheter, retten til ytringsfrihet eller forsamlings- og organisasjonsfrihet."

Og videre på side 147:

"(Astrid) Brekken er en uttalt feminist fra den såkalte 68-g
enerasjonen, og var særlig sentral i kvinnebevegelsen på 1970-tallet. Under tittelen "Ned med sløret", en tittel lånt av den tidligere omtalte boken til Chahdortt Djavann, advarer Brekken i klartekst mot å bagatellisere hijaben på den muslimske kvinnen: "Velmeinande norske kvinner og menn bagatelliserer bruken av hijab. Men vi som ikkje har skoen på, bør vi ikkje først og fremst lytte til kvinner og menn med muslimsk bakgrunn som arbeider for likestilling? (...) Dei som kjem med ironiske parallellar om tradisjonen med bruk av skaut og andre hovudplagg i det norske samfunnet - skal vi forby dei? - forstår lite av kva denne debatten dreier seg om." Brekken håper at "politikarar og meningsdannarar" vil "støtte muslimske likestillingskrefter gjennom å flagge ei kritisk haldning". For, som Brekken konkluderer, "hijab er ikkje berre eit skaut. Det er ei reell - og symbolsk - tvangstrøye."

Storhaug mener at tildekning av kvinner bør forbys, og trekker paralleller til det som kun få år tilbake skjedde i Frankrike, Nederland og Danmark. I Frankrike og Danmark har man opplevd regelrette opptøyer som følge av konflikter mellom muslimer og hhv. etniske franskmenn og dansker. Økende islamisme, hvor bl.a. strengere regler om påkledning av kvinner er vesentlig, er en del av forklaringen, mener Storhaug. Og dette må vi være på vakt overfor før det er for se
nt.

Hun avslutter sin bok med følge
nde ord:

"
Naivismen overfor islamismen, en naivisme som ligger som et kvelende teppe over samfunnet vårt, er hovedgrunnen til at jeg ikke ser for meg en politisk oppvåkning med det første. Oppvåkningen kommer ikke før problemene som følger i kjølevannet av den voksende slørbærende massen, er så åpenbare for enhver at ingen kan benekte dem lenger. Men, som Machiavelli sier, da er det som regel for sent å rydde opp."


Jeg har fulgt med spesielt i den debatten som har versert i mediene angående forbud eller ikke forbud mot hijab, og har lenge følt at jeg ikke hadde nok kunnskaper om på dette området. Derfor var det spennende og lærerikt å lese denne boka. Det er helt åpenbart at Storhaug har en klar politisk agenda, nemlig et ønske om å vekke en likegyldig befolkning i tide. Hun roper et høyt varsku i forhold til den utviklingen som er i gang, og mener at dette er en trussel mot viktige menneske-rettighetsprinsipper. Utviklingen går også i retning av at stadig yngre jenter går med hijab, slik at når de i prinsippet er voksne nok til å bestemme selv, så er klesplagget så integrert i deres liv at det ikke faller dem naturlig å protestere eller å ha en selvstendig oppfatning om dette. Og når utsiktene til å bli gift minimaliseres dersom man ikke er ærbar nok, så er det virkelig betimelig å stille spørsmål ved hvor frivillig det er å dekke seg til. Når Storhaug sammenligner islamismen med nazisme og fascisme, merker jeg imidlertid at jeg faller litt av. Samtidig er hun inne på noe når hun mener at religiøs fanatisme er mye farligere enn en hvilken som helst ideologi. En ideologi er gjerne forankret i noe som kan oppfattes som rasjonelle tankerekker, mens religiøs fanatisme fordrer blind adlydelse uten at det er tillatt å stille kritiske spørsmål. Boka er virkelig tankevekkende!



Andre bøker jeg har lest og omtalt på bloggen min:

1. Ayaan Hirsi Ali: Krev din rett
2. Ayse Onal: Æresdrap
3. Julia Jusik: Allahs sorte enker - Kvinnelige selvmordsbombere i Tsjetsjenia
4. Mohsin Hamid: Den motvillige fundamentalist
5. Nedjma: Mandelen
6. Atiq Rahimi: Tålmodighetens stein
7. Souad: Brent levende

Happy Valentine´s Day!

52 noveller på 52 uker

... med jevnlige oppdateringer av dette innlegget etter hvert som nye noveller legges til ... 


Det hele startet 10. januar 2011:


Bokbloggeren Bai, som står bak Boklesebloggen min, startet dette året med et forsett om å lese flere noveller - faktisk 52 noveller på 52 uker. Hun oppfordret samtidig flere til å gjøre det samme, og resultatet er at flere bokbloggere har meldt seg på prosjektet. Her er en fortløpende oversikt over deltakerne som er med. 

Selv stålsatte jeg meg til å begynne med, men så fant jeg frem flere novellesamlinger som jeg har anskaffet i det siste - senest "In between the sheets" av Ian McEwan - og så tenkte jeg at jeg like gjerne kunne la det stå til! Først og fremst fordi jeg elsker noveller! Dernest fordi det tross alt ikke er tale om 52 novellesamlinger. Dermed fikk prosjektet som sådan et noen lunde realistisk preg over seg, min travle hverdag tatt i betrakning. For ikke å snakke om at jeg allerede er medlem i tre boksirkler og har mer enn nok å henge fingrene i - og gjerne vil ha litt frihet til å lese mine egne greier også, fritt etter de innfall jeg til enhver tid måtte få ... 


Jeg ser ikke bort fra at jeg kommer til å lese noveller litt i rykk og napp, men skal altså bestrebe meg på å lese minst 52 noveller i inneværende år. For ikke å bryte med de systemene jeg har laget på bloggen min, tror jeg at jeg i det alt vesentlige kommer til å omtale hele novellesamlinger og ikke hver novelle for seg her på bloggen min. 


Jeg oppfordrer for øvrig flere til å henge seg på!

Novellene jeg har lest så langt:

(Klikk på titlene for å lese hva jeg har ment om hver enkelt novelle eller novellesamling. Nummereringen refererer til antall noveller som er lest.) 

1
.
Leo Tolstoj:
Ivan Iljitsj´ død (1886) - lest 07.02.2011
2-7. Ian McEwan: In Between the Sheets (1978) - lest 13.02.2011
8-9. Irène Némirovsky: The Bal (1930/1931) - lest 18.02.2011
10-17: Daniyal Mueenuddin: Andre rom, andre undere - lest 31. juli 2011

søndag 13. februar 2011

Julia Jusik: "Allahs sorte enker - Kvinnelige selvmordsbombere fra Tsjetsjenia"

Triste kvinneskjebner


Utgitt i Russland: 2004
Utgitt i Norge: 2005
Originaltittel: Nevesty Allakha
Oversatt: Guro Søvik
Forlag: Ganesa Forlag
Antall sider: 187

Den russiske journalisten Julia Justik var bare 22-23 år da hun arbeidet med boka "Allahs sorte enker", hvor hun beskriver forholdene i Tsjetsjenia og spesielt om vervingen av kvinnelige selvmordsbombere til terroroppdrag i Russland. Utgangspunktet var at det i økende grad ble brukt kvinner i slike aksjoner, og Justik ønsket å finne ut hvem de var, disse første tsjetsjenske selvmordsbomberne.

Fra før av kjente verden til selvmordsbomberne i Palestina, men forholdene i Tsjetsjenia var totalt annerledes. For det første var det påfallende at det kun var kvinner som sprengte seg selv i luften. På side 12 skriver forfatteren:

"I Tsjetsjenia sprenger ikke menn seg i luften. De er for glad i livet. Dette er den største forskjellen mellom de palestinske og de tsjetsjenske selvmordsbomberne. I Tsjetsjenia er det bare kvinner som dør." 

For det andre er det ikke religiøs fanatisme som driver kvinnene inn i terrorismen. Justik avslører at det er grovt sett er to typer kvinner som brukes i selvmordsattentater: de er enten pur unge og mangler klantilhørighet eller menn som kan beskytte dem, eller de er enker fra 30 år og oppover uten fremtidshåp. Mens de pur unge lures med uten å skjønne hva som skjer, er de eldre kvinnene som regel smertelig klar over hva de går med på. Men felles for begge gruppene er at de er overbevist om at de ikke har noe fremtidshåp. Og når de først har etablert kontakter med bakmennene som ofrer kvinnene i terrorangrep, så er det ingen vei tilbake ...

Justik avslører at disse kvinnene faktisk ikke dreper andre mennesker. De blir selv brukt til å drepe. De har ikke engang kontroll over utløsningen av sprengmekanismene. Dette styres av menn via fjernutløser. "Disse selvmordsbomberne blir drept på usleste vis. Og det er dette som er den fryktelige, helt spesielle russisk-tsjetsjenske signaturen", skriver forfatteren på side 13 i boka.

I boka introduserer Justik oss for den ene kvinneskjebnen etter den andre. Fordi navnene på kvinnene var kjent, var det relativt enkelt for henne å nøste opp deres historie. Ikke sjelden hadde foreldrene til jentene solgt dem - mot jentenes vilje - til bakmennene. Der ble de gjerne voldtatt og fratatt siste rest av ære, noe bakmennene gjorde vel vitende om at det for disse kvinnene dermed ikke var noen vei tilbake. Ingen ville ha noe med dem å gjøre nå som de bar på en byrde av massiv skam.

Mye av boka handler om kvinnene som deltok i attentatet i Dubrovka-teateret i Moskva i oktober 2002, og avslutningsvis kommer hun også inn på det forferdelige gisseldramaet i Beslan i september 2004, hvor over 300 mennesker ble drept. Halvparten av dem var barn.

Boka "Allahs sorte enker" vakte enorm oppsikt da den utkom i Russland, og den ble også utsatt for salgsforbud pga. en rekke kontroversielle påstander fra forfatterens side. Hun har navngitt en rekke bakmenn, men likevel går de fri. Ingen arrestordre er utstedt. Derimot har forutinntattheten mot de sorte enkene fortsatt, og det skal nesten ikke mer til enn at man er kvinne, har svart hår og går i svarte klær (les: ser tsjetsjensk ut) før man nærmest anses som en potensiell selvmordsbomber. I stedet for å ta opplysningene i boka som en advarsel og gjøre det som gjøres kan for å forhindre fremtidige terrorangrep, fortsetter selvmordsaksjonene. Bare med en vesentlig forskjell fra tidligere: nå sørger bakmennene for at kvinnenes identitet holdes skjult. Og det gjør man bl.a. ved å bruke kraftigere sprengladninger, slik at det ikke er noe igjen av ofrene som kan identifiseres etterpå.

Denne boka tok helt innersvingen på meg. Jeg leste den nærmest i ett, fordi jeg ikke klarte å legge den fra meg. Historiene til kvinnene, "uskyldige" som "skyldige" ... de var så brutale og så triste at det var til å gråte av. Jeg avslutter med å sitere fra side 174 i boka:

"For å unngå at en slik kvinne blir en "levende bombe", må man komme opprørerne i forkjøpet. De må få et tilbud som kan gi dem håp - i stedet for døden som opprørerne bringer dem. 


De må få et arbeid, og det må sikres at ingen plutselig omkommer i nattlige flyangrep eller brenner opp i et hull i jorden. Barna deres må få gå på skole hver dag og ikke plutselig bortføres uten noen form for rettslig behandling for så å dukke opp igjen uten innvoller og med gjensydd buk på en søppelplass. 


De må få håp. Da kommer de ikke til å følge dem som sier at alt håp er ute."


Det er noen år siden boka utkom, men den er dessverre skremmende aktuell fremdeles.
Terningkast fem!



 
Lesningen av denne boka inspirerte meg til å finne frem et par bilder jeg tok av et
minnesmerke om Beslan-tragedien, i San Marino i 2007.

Mammutsalg


























Jeg ser at flere bokelskere har annonsert at
Mammutsalget er i gang, og noen har endog laget linker til bøker de har omtalt i bloggen sin, og som er blant utvalget av bøker på salget i år. Dette har inspirert meg til å gjøre det samme. Jeg har kun tatt med skjønnlitterære bøker.

Jeg deler mine anbefalinger inn i terningkastene jeg har gitt bøkene jeg har lest, og starter med 

T
erningkast 6:


Linda Olsson: La meg synge deg stille sanger

Sadie Jones: Utskudd
Karl Ove Knausgård: Min kamp 1
Karl Ove Knausgård: Min kamp 2
Irene Nemirovsky: David Golder
Irene Nemirovsky: Sjelenes herre
Richard Yates: Revolutionary Road

Terningkast 5:

Jonathan Franzen: Korrigeringer 

Paul Auster: Mann i mørket
Hanne Richardt Beck: Om så det gjelder
Anna Gavalda: Saman er ein mindre aleine
Lawrence Hill: Noen kjenner mitt navn
Vigdis Hjorth: Tredje person entall
Karl Ove Knausgård: Min kamp 3
Anne B. Ragde: Arsenikktårnet
Tore Renberg: Pixley Mapogo
Helene Uri: Den rettferdige


Terningkast 4:

Lars Saabye Christensen: Bisettelsen

Victoria Hislop: Øya
LInda Olsson: Taushetens konsekvenser
Michael Ondaatje: Annas bok

T
erningkast 3:

Toril Brekke: Drømmen om Amerika



-----------------------------------------
Jeg har foreløpig ikke bestemt meg for hvilke bøker jeg skal kjøpe, men disse har foreløpig vekket min interesse:


Geraldine Brooks: Bokens folk 
Jean-Marie Gustave le Clézio: Rapport om Adam
Ivan Turgenjev: Rudin
Zhu Xiao-Mei: Elvens hemmelighet
Xue Xinran: Kinas tause generasjon


Har du noen tips om andre bøker - kom med dem!      ;-)


Jeg er for øvrig eier av flere av bøkene på Mammut-salget, som enten er lest før jeg begynte å skrive bokomtaler eller som ligger på vent. 

Ian McEwan: "In between the sheets"

Syv relativt makabre noveller fra en ordkunstner av rang

U
tgitt første gang i England: 1978

Denne utgaven er utgitt: 2006
Forlag: Vintage Books
Antall sider: 134

For dem som kjenner Ian McEwans forfatterskap, skulle det være unødvendig å presisere at det meste av det han skriver om har en eller annen grad av noe bisarr eller makabert ved seg. Ikke uten grunn er denne forfatteren blitt kalt Ian Macabre. Når han like fullt har oppnådd det ryet han har som en emminent forfatter, er dette fordi han er utstyrt med en gudsbenådet skarp penn. Hans spesialitet er å skrive om personer som beveger i den menneskelige psykes grenseland. 

Novellesamlingen "In between the sheets" inneholder syv noveller, og som tittelen antyder, handler disse novellene i det alt vesentlige om kjærlighet, selv om denne ikke nødvendigvis foregår mellom laknene.

Novellesamlingen er ikke utgitt på norsk, men to av novellene ("To fragmenter: Mars 199-" og "Mellom laknene") er inntatt i novellesamlingen "Kjærlighetens handlinger og andre noveller" som utkom på norsk i 1992. Denne novellesamlingen har jeg vært så heldig å få tak i.  Den er nemlig for lengst utsolgt fra forlaget Gyldendal.

To av novellene jeg fant mest makabre var "Reflections of a Kept Ape" og "Dead As They Come", skjønt "In Between the Sheets" følger hakk i hel. I den førstnevnte novellen er en kvinnelig bestselgerforfatter rammet av skrivesperre. For å avhjelpe dette og igjen få inspirasjon til å skrive, innleder hun et seksuelt forhold til en kjæledyr-ape ... (Og man kan jo spørre seg om det var her den danske forfatteren Peter Høegh i sin tid fant inspirasjon til å skrive romanen "Kvinnen og apen" ...)

I "Dead As They Come" møter vi en multi-milliardær som etter tre havarerte ekteskap innleder et forhold til en utstillingsdukke. Det tok faktisk litt tid før jeg skjønte at det var nettopp det hun var ... Helen ... altså en utstillingsdukke og ikke et virkelig menneske ... I begynnelsen fremstår Helen som den perfekte partner. Jeg-personen er nemlig så lei av alt pratet han er omgitt av til daglig at han ikke har behov for en kvinne i livet sitt som snakker hele tiden ... eller egentlig i det hele tatt. I stedet overøser han henne med betroelser han aldri har turt å komme med til noen andre. Og aldri ... aldri opplever han at hun avbryter ham eller krever oppmerksomhet på bekostning av ham selv. Han overlesser henne med flotte klær og gaver, og aldri før har han hatt en kvinne som til de grader har tatt seg så godt ut. Etter som månedene går begynner imidlertid sjalusien å våkne, og han blir besatt av tanken på at det pågår et forhold mellom Helen og privatsjåføren Brian. Idyllen slår sprekker og han blir til slutt helt desperat. 


I tittelnovellen møter vi en fraskilt far som skal gjennomføre et helgesamvær med sin tenåringsdatter i forbindelse med hennes bursdag. Hans ekskone er av det hatske slaget, og forholdet til datteren er også så som så. Han går med på at datteren skal få ha med seg en venninne på overnattingsbesøk hos ham, og sjokkeres da han midt på natten våkner og hører umiskjennelige lyder fra deres soverom ...

I novellen "Pornography" treffer vi en rundbrenner med en seksuelt overførbar sykdom som blåser i å fortelle sine seksualpartnere at han er smittet, og i "Two Fragments: March 199-" befinner vi oss i et post-apocalyptisk London. Psychopolis" er en nokså skrudd historie om en mann som møter kvinnen Mary og blir hennes el
sker. Novellen "To And Fro" ga jeg rett og slett opp å få noe ut av, og jeg leste den derfor ikke ferdig.

Ian McEwan er en av mine topp ti-yndlingsforfattere, som jeg bare lese alt av. Han skriver fantastisk godt! Noen av novellene i denne samlingen ble like fullt "too much" for meg, fordi historiene er dratt ut til det helt ekstreme. Kanskje ville jeg dessuten fått mer ut av novellene dersom jeg hadde lest dem på norsk. Når iveren etter å forstå selve ordene overskygger de vare og underfundige beskrivelsene som er McEwans varemerke, kan noe vesentlig nemlig bli borte på veien. Like fullt er dette en spennende novellesamling som det er vel verdt å få med seg for ihuga McEwans-fans! Jeg synes absolutt at noen burde sørge for at disse novellene oversettes til norsk! Samlingen fortjener terningkast fem

Jeg har blogget om mange av Ian McEwans bøker tidligere (klikk på titlene nedenfor og kom rett inn i aktuelle bokomtaler):

McEwan, Ian: Sementhagen (1978)

McEwan, Ian: Hjelp til fremmede (1982)
McEwan, Ian: Tidebarn (1988)
McEwan, Ian: Den uskyldige (1990)
McEwan, Ian: Svarte hunder (1993)
McEwan, Ian: Amsterdam (1998)
McEwan, Ian: Lørdag (2005)
McEwan, Ian: Chesil Beach (2007)
McEwan, Ian: Solar (2010)

lørdag 12. februar 2011

"Padre Padrone" (Regissør: Paolo Taviani og Vittorio Taviani)

Brutal oppvekst på Sardinia


Innspilt: 1977
Norsk tittel: Far og herre
Nasjonalitet: Italia
Genre: Drama
Skuespillere: Fabrizio Forte, Omero Antonutti, Saverio Marconi, Marcella Michelangeli, Gavino Ledda (forteller)
Spilletid: 109 min.
Basert på en selvbiografisk roman av Gavino Ledda

Gavino Ledda vokste opp i Sardinias fattige fjellandskap på 1950-/1960-tallet, som sønn av en sauebonde. Han rakk så vidt å begynne på skolen, før faren mente at han var nødt til å ta ham ut igjen. Han trengte nemlig en gjeter til sauene sine, for å forhindre at villdyr eller tyver stakk av med dem. Avskåret fra boklig lærdom og kontakt med andre, måtte Gavino leve alene med sauene oppe i fjellet.

Den lille gutten var vettskremt, og i begynnelsen ville han bare hjem. Men han sluttet relativt fort å springe hjem, fordi det der kun vente slag og spark fra farens side. Siden skulle oppveksten hans, som altså fant sted avsondret fra familien det meste av tiden, bestå av juling og regelrett mishandling fra farens side. Kom en sau bort, vanket slag og inndragning av matrasjoner. Det skulle i det hele tatt svært lite til for å vekke farens vrede.

Et ensomt liv sammen med sauene i år etter år, gjorde noe med Gavino. Han kunne omtrent ikke snakke, beveget seg som et sky dyr og manglet sosiale ferdigheter andre tok som en selvfølge. Gavino var imidlertid en gutt som hadde store begavelser på det intellektuelle området, og det skulle etter hvert bli dette som reddet ham.

Da Gavino nærmet seg tyve år, var han fremdeles analfabet. Faren tillot ham å verve seg i hæren, og hadde bestemt at han enten skulle bli soldat eller radioreparatør. Med mye innsats lærte Gavino seg å lese og skrive, og han fullførte artium før han dimmiterte fra hæren. Da hadde han bestemt seg for å studere lingvistikk ved universitetet. Faren motsatte seg dette fordi han mente at dette ikke var skikkelig arbeid. Men til tross for farens nitidige protester og inndragning av mat, sto Gavino på sitt. Han ble til slutt lingvist og forfatter. Men for å komme dit, måtte han først lære å ta igjen med sin far ...

Denne filmen er svært prisbelønt, og det forstår jeg godt! Spesielt fordi dette er en film basert på en sann historie, er den usedvanlig sterk. Scenene hvor faren mishandlet sønnen var hjerteskjærende. I neste omgang mishandlet Gavino sauene som bæsjet oppi spannet han brukte i forbindelse med melkingen. Det var om mulig nesten enda mer hjerteskjærende. Selv da den verste mishandlingen var over og Gavino var en voksen mann, reagerte han intuitivt med å trekke seg brått vekk hver gang faren løftet hånden. At et menneske kan komme ut med en universitetsutdannelse etter en slik oppvekst, er intet mindre enn beundringsverdig! Fattigdom og uvitenhet preget hele samfunnet, og tilsvarende også frykten for det ukjente. Hvis noen av barna skulle ønske noe mer enn foreldrene, ble det sørget for at de holdt seg på plassen sin i hierarkiet.

De filmtekniske virkemidlene som er benyttet, er svært beskjedne. Nettopp dette forsterket virkningen av historien, synes jeg. Denne filmen kommer jeg ikke til å glemme med det første. Jeg synes den fortjener terningkast fem.



Faren slår løs på sønnen
Gavino har blitt voksen
Den despotiske faren i spissen for familien sin

"Eat pray love" (Regissør: Ryan Murphy)

En deilig feel good-film


Innspilt: 2010
Norsk tittel: Spis elsk lev
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere:  Julia Roberts, James Franco,Javier Bardem, Richard Jenkins, Billy Crudup,Viola Davis, Ali Khan, Tuva Novotny, Arlene Tur,Lidia Biondi, Luca Argentero, James Schram, Christine Hakim, Alyxx Morgen, Stephanie Danielson, Amanda Henderson
Spilletid: 134 min.
Basert på en (selvbiografisk) bok med samme navn av Elizabeth Gilbert

Forfatteren Elizabeth Gilbert (i Julia Roberts skikkelse) har tilsynelatende alt, men er likev
el ikke lykkelig. Etter et opphold på Bali hvor hun lar seg spå av medisinmannen Tikut, bestemmer hun seg for at hun vil skilles fra mannen sin. Hun er lei av å følge hans drømmer. Hun har for lengst sluttet å kjenne etter hva hun selv vil, og for å finne tilbake til balansen i livet sitt, bestemmer hun seg for å legge ut på en reise som innbefatter Italia, India og Bali. Men først gjennomgår hun et trøste-forhold for å komme et skritt videre i livet sitt, samtidig som hun sliter med dårlig samvittighet fordi eksmannen er fullstendig knust etter bruddet mellom dem.

I Roma kommer hun raskt i kontakt med et knippe mennesker som involverer henne i livene sine. Og vi blir vitne til mange fornøyelige episoder som beskriver forskjellen mellom tradisjonsbundne italienere og mer frilynte amerikanere. Moren til en av vennene hennes kan ikke forstå hvorfor hun ikke er gift. "Hva er galt med henne? Er hun lesbisk?" roper hun bebreidende ut til sønnen sin på italiensk, uvitende om at Liz etter hvert har lært seg en god del av språket og faktisk forstår hva hun sier.  I Italia lærer hun for øvrig noe om italienernes evne til å nyte livet - i motsetning til amerikanerne som bare lar seg underholde ...

I India håper Liz å komme enda et skritt nærmere seg selv gjennom meditasjon mens hun oppholder seg i et hinduistisk tempel. Her treffer hun også andre som har rotet livene sine til skikkelig, og som håper på å få ommøbelert sine sjelsliv og ta kontrollen over sine negative og nedbrytende tanker, slik at de kan gjenfinne balansen i livene sine.

Til slutt havner Liz på Bali, hvor hun oppsøker Tikut. Og på Bali møter hun bl.a. den kjekke brasilianeren Felipe (spilt av Javier Bardem), som i likhet med henne selv har lidd opptil flere skipbrudd i løpet av livet sitt. Ildfull som få inntar han livet og hjertet hennes med storm. Og Liz, som rett før faktisk var i ferd med å finne balansen i livet sitt, blir med ett ført ut i det ukjente, og føler seg ikke det grann i balanse mer ... Saken er at hun er vettskremt, livredd for å bli såret på nytt. Og så spørs det om hun tør å hoppe uti det uten sikkerhetsnett? Og hvordan kan hun vite om hun elsker ham eller om han elsker henne når det kommer til stykket?

Jeg har ikke lest boka som denne filmen er basert på, og jeg kommer heller ikke til å gjøre det nå som jeg har sett filmen. På forhånd hadde jeg hørt litt av hvert om denne filmen - mest negativt faktisk. Derfor var det ene og alene fordi Javier Bardem spiller i filmen at jeg likevel bestemte meg for å se den. Det var følgelig litt skuffende at han først dukket opp den siste halvtimen i denne drøyt to timer lange filmen. Når det er sagt, ble jeg veldig positivt overrasket over filmen som sådan. Joda, jeg ser at den har en del billige poenger med new age og det hele, og jeg vet at det for tiden er gått inflasjon i bøker og filmer som handler om den eneste sanne veien til lykke, slankhet, balanse i livet etc., etc. Dessuten ble et par sentimentale scener trukket vel langt ut. Like fullt ble jeg sjarmert. Og det hadde nok ikke rent lite å gjøre med skue
spillerne.

En av de tingene jeg satte ekstra stor pris på var at Julia Roberts faktisk så dønn ulykkelig ut når hun spilte dønn ulykkelig. Hun så i det hele tatt helt begredelig ut i store deler av filmen, i stedet for - slik jeg ofte synes det er spesielt i amerikanske filmer - å være nysminket og lekker uansett situasjon. Jeg likte også at hun faktisk opptrådte med litt sunn skepsis til de tingene hun ble utsatt for. Og aller mest satte jeg pris på stemningen som ble formidlet fra Roma, den evige stad! Når jeg likevel ender med å gi denne filmen
terningkast fire, er det fordi den ikke kommer til å sette noen varige spor hos meg - utover at den ga meg en fin-fin opplevelse mens jeg så filmen. 




onsdag 9. februar 2011

"Fitzcarraldo" (Regissør: Werner Herzog)

Genialt om galskap og besettelse 


Innspilt: 1982
Nasjonalitet: Tyskland
Genre: Drama
Skuespillere: Klaus Kinski (Fitzcarraldo), Claudia Cardinale (Molly), José Lewgoy, Paul Hittscher, Miguel Angel Fuentes
Spilletid: 121 min.

Operaelskeren Fitzcarraldo drømmer om å bygge et operahus langt, langt inne i Amazonas´ regnskog. De fleste mener at han er splitter pine gal, og på mange måter har de vel også rett. Ingen ved sine fulle fem går løs på et slikt umulig prosjekt.

Fitzcarraldo har imidlertid én som tror på ham! Venninnen og bordellmammaen Molly blir med som kompanjong, og er med på å finansiere innkjøp av en rusten holk av en dampskip-båt, som får navnet Molly Aida. Denne blir pusset opp, og Fitzcarraldo får tak i et brokent mannskap med tanke på ferden han har tenkt å legge ut på. Han må nemlig legge seg opp en formue før han kan gå løs på selve operahus-prosjektet, og dette har han tenkt å få til ved å tjene penger
på gummi.

I henhold til Perus lover må eiendommen han har skaffet seg
tas i besittelse innen ni måneder. Ellers mister han eiendomsretten. Sammen med en kaptein som har vært ute i hardt vær før, en alkoholisert kokk, en dyktig indiansk maskinist og ellers mye kreti og pleti av mannskap, legger de ut på ferden oppover Amazonas-elven.

Jo lenger opp i elven de kommer, dess mer engstelig blir det overtroiske mannskapet til Fitzcarraldo. Og en dag stikker de rett og slett av. Tilbake er kun Fitzcarraldo, kapteinen, maskinisten og kokken. De vet at en nokså fiendtlig indianerstamme holder øye med dem inne ved elvebredden, og Fitzcarraldo har klokketro på at litt opera med Caruso som tenorsanger, vil gjøre indianerne mer vennligsinnet. Så dukker det opp mengder med indianere i små båter. Fitzcarraldo og mannskapet hans lurer selvsagt på hva de vil, men spiller på en kjent myte som de vet at indianerne tror på: en hvit mann med en båt skal i følge deres myter dukke opp som en redningsmann. Og denne hvite redningsmannen ... ligner kanskje til forveksling Fitzcarraldo?

Til alt overmål viser det seg at forholdet mellom mannskapet og indianerne skal bli svært så viktig og nyttig. For mellom Fitzcarraldo og hans drøm om et operahus inne i jungelen, står det et fjell. Og over dette fjellet må båten fraktes ... Og til denne jobben trenger de arbeidskraft. Masse arbeidskraft!

Dette er en fascinerende film om en mann som ikke lar seg stoppe av det tilsynelatende umulige. Det er intet i forbindelse med filmen som tyder på at dette er en historie fra virkeligheten. I alle fall har ikke jeg klart å finne noe som tyder på dette. Desto mer fascinerende er det imidlertid å lese om filmens tilblivelse. Det var i alle fall da jeg skjønte at dette umulige prosjektet egentlig handler om regissøren og hans drøm! For regissøren nektet å foreta noe annet enn en 100 % autentisk filmatisering av dampskipet som fraktes over fjellet. Her er det ingen filmtriks ute og går, for skipet dras altså over fjellet ved hjelp av menneske-krefter! Bare dét er ikke rent lite imponere
nde!

Filmen er selvfølgelig nevnt i "1001 filmer du bør se før du dør", og her fremgår det at forholdet mellom regissøren og Kinski var preget av "gjensidig fiendtlighet og direkte aggresjon dempet av gjensidig beundring". I og med at filmingen foregikk i Perus og Equadors jungel, måtte filmtemaet takle mange av de samme utfordringene som rollefigurene ble utsatt for, og mere til. Sykdom og død var en del av filmhverdagen, og scenen med dampskipet som havner i de farlige elvestrykene, er døn
n realistisk. 

Skuespillerprestasjonene i denne filmen er så glitrende at man nesten kan lure på om de også var helt autentiske. Galskapen som Kinski formidler, noen ganger nesten opp mot det surrealistiske, var besnærende. Mannskapet og indianerne som de møtte underveis virket så realistiske at jeg nesten glemte at det hele bare var film. Spenningen som bygget seg opp flere ganger underveis, holdt meg i et jerngrep. For øvrig var det mye vakker filming av naturen i jungelen. Jo, dette er en stor film som fortjener terningkast seks


Claudia Cardinale og Klaus Kinski som hhv. Molly og Fitzcarraldo

Fitzcarraldo hadde klokketro på at Carusos musikk bygget broer mellom mennesker

Dampskipet Molly Aida trekkes over fjellet

tirsdag 8. februar 2011

Lighthouse Family - Ain't No Sunshine When She's Gone

Leo Tolstoj: "Ivan Iljitsj´død"

Mesterlig novellekunst fra russisk tungvekter


Utgitt første gang på russisk: 1886
Utgitt første gang på norsk: 1967
Denne utgaven er utgitt: 2009 (1. opplag)
Originaltittel: Smert´Ivana Il´ica
Oversatt: Geir Kjetsaa
Illistrasjoner: Kjell Erik Killi Olsen
Forlag: Bokklubben (Mestermøter)
Antall sider: 113
Etterord av Geir Kjetsaa (om forfatteren) og Øivind Storm Bjerke (om kunstneren)

I bokas åpningsscene introduseres vi for at Ivan Iljitsj er død. Beskrivelsen av omgivelsenes reaksjoner, også fra Ivans enke, levner liten tvil om at det egentlig ikke er noen som bryr seg om mennesket Ivan og hans lidelser i tiden før han gikk bort. Kollegaene blir umiddelbart opptatt av hvem sin tur det er til å rykke oppover i karrierehierarkiet, når og hvordan de skal få flettet inn de pliktmessige kondolansebesøkene hos enken - samtidig som de overstrømmes av lettelse over at det var Ivan og ikke dem selv, som fikk dette tragiske endeliktet. Enken er på sin side opptatt av hvordan hun skal få tynt ut mest mulig av ytelser fra statskassen, samtidig som kostnadene til begravelsen holdes på et så lavt nivå som mulig, uten at det blir for påfallende.

Deretter begynner forfatteren å grave i Ivan Iljitsj´liv for å finne forklaringen på at han ikke var omgitt av mer varme og ekte omtanke enn det som ble ham til del, også mens han lå på det siste. Det er en nokså forunderlig og litt trist historie som fortelles.

Ivan beskrives som en dyktig jurist som gjorde en brukbar karriere i statsforvaltningen løpet av sitt femogførtiårige liv. Egentlig ønsket han mest av alt å leve et lett og fornøyelig liv, og da han traff sin kone, mente han selv at han gjorde et riktig så klokt valg. Ikke bare var kvinnen vakker, men hun kom også fra en bemidlet, fin familie. Lite kunne han ane at hun nokså raskt etter en barnefødsel skulle forvandle seg til et beskt, masete og kranglete fruentimmer på lik linje med de fleste andre kvinner han kjente. Dette løste han ganske enkelt ved å tilbringe enda litt mer tid på kontoret fordi det tross alt var triveligere å være der enn hjemme hos familien. Kravene til mer og mer penger gjorde at han måtte sette strategiske karrierevalg foran sine egne behov til komfort og letthet i tilværelsen, men den følge at de bl.a. måtte flytte. Dermed måtte han starte på nytt i en annen by, og etter dette forble Ivan en nokså ensom mann, som riktignok frekventerte en del sosiale etablissementer, men som like fullt ikke delte sitt sjelsliv med noen.

Etter et fall fra en gardintrapp i familien nye leilighet, begynner Ivan å plages med smerter i siden. Dette tiltar i styrke, og det ser ikke ut til at noen kan hjelpe ham. Hvorvidt det var løse nyrer eller blindtarmen som besværet ham, klarte nemlig ingen lege å finne ut. Til slutt vekker han anstøt hos sin kone og sin datter, fordi han trenger seg slik på med sine smerter og sin lidelse. De ønsker fornøyelser - ikke dette! Og selv når konen hans tilsynelatende gir uttrykk for omsorg, er det klart at dette ikke er ekte, eller som forfatteren så glitrende og finurlig skriver:

"Hun gjorde alt bare for seg selv, og fortalte at hun gjorde for seg selv det hun ganske riktig gjorde for seg selv, idet hun fremstilte det som noe så utrolig at han måtte oppfatte det omvendt."
Denne novellen er rett og slett et mesterstykke! I farten kan jeg faktisk bare komme på én annen novelle-forfatter som har imponert meg like mye, og det er østerrikeren Stefan Zweig. Det de begge har til felles er et litterært presisjonsnivå som er i en klasse for seg! I tillegg er menneskenes egenskaper i pressede situasjoner beskrevet med dyp psykologisk innsikt. Jeg gir terningkast seks!

Jeg har bestemt meg for å lese mer russisk litteratur i tiden fremover. 


Denne Mestermøteutgaven er for øvrig lekkert illustrert av kunstneren Kjell Erik Killi Olsen. 

Labben har også skrevet om boka på sin blogg. Les mer her



Illustrasjoner av kunstneren Kjell Erik Killi Olsen

mandag 7. februar 2011

Richard Yates: "Ordensforstyrrelse"

På sammenbruddets rand


Utgitt i USA: 1975
Utgitt i Norge: 2011
Originaltittel: Disturbing the Peace
Oversatt: Agnete Øye
Forlag: Oktober
Antall sider: 255

John Wilder er en vellykket reklamemann midt i tredveårene, bosatt i New York, gift med den beskjeftige kona Janice som innehar en boksamling på intet mindre enn 4000 titler ... Sammen har de sønnen Tommy. Han burde vært lykkelig. Svært lykkelig, faktisk! I Yates verden, som stort sett er befolket med mislykkede antihelter, burde man ikke bli veldig overrasket over at så ikke er tilfelle. Ikke bare er John Wilder ulykkelig - han står faktisk på kanten av stupet den dagen han ringer hjem til sin kone og proklamerer at han ikke kan komme hjem. Og da hun spør ham om hvorfor, svarer han at han er redd for at han kan komme til å drepe henne og sønnen. Deretter et sammenbruddet et faktum, og han befinner seg etter hvert på lukket avdeling i en psykiatrisk klinikk.

En ukes tid på lukket avdeling gjør et sterkt inntrykk på John Wilder. Pasientene vandrer opp og ned i korridorene ... opp og ned ... opp og ned. I enden av gangen ligger det noen skitne madrasser, og stedet omtales kun som "runkekroken". Wilder er redd for å bli gal på alvor dersom han er nødt til å bli på dette stedet et sekund mer enn nødvendig. I motsetning til de andre pasientene, slipper han heldigvis ut, og vender tilbake til en kone som er glad for å få ham hjem. Han henvises til en psykiater som ikke gjør annet enn å si "hm" og "mmm" til det meste av det han sier, og som henviser ham til Anonyme Alkoholikere slik at han skal få bukt med sine alkoholproblemer. Men drikkingen fortsetter ... nå riktignok mer i smug enn tidligere ... Og ikke blir han noe bedre av å lire av seg historier fra sin barndom hos psykiateren heller ...

Etter hvert treffer Wilder den unge jenta Pamela som han innleder et forhold til, og sammen bestemmer de seg for å lage en film om hans opphold på den psykiatriske klinikken. Wilder forlater kone og barn, og han og Pamela oppsøker etter hvert lykken i Hollywood.  Men i stedet for å bli en suksesshistorie, blir dette for Wilder en reise rakt inn i undergangen ...

Det er sagt om denne boka at den antakelig er den mørkeste Yates har skrevet. Samtidig er den blant de morsomste. Romanen harsellerer med det såkalt vellykkede, den gjør narr av moderne behandlingsformer som psykoanalyse og den er nådeløs i sin beskrivelse bl.a. av kvinners forventninger til livet generelt og mannen spesielt på 1960-tallet. Alt Janice ønsker er at hun har en mann som er til stede. Hva han har å bidra med i livet hennes, synes av underordnet betydning. Og den stakkars mannen, her i John Wilders bilde, er kun styrt av sine primitive lyster etter sex og alkohol. Men uansett hvor begredelige personene i denne boka ble beskrevet, satt jeg ofte og humret og lo. For det er noe med Yates tilnærming til sine romanfigurer, hvor han drar beskrivelsene av dem nesten helt ut i det karikerte. Litteraturklubben har bl.a. uttalt følgende i sin presentasjon av boka: "Personene hans er aldri helter. Til det er de altfor arrogante og forfengelige. De sier sjelden det de mener, men røper alltid mer om seg selv enn de vil når de snakker. Og de liker å snakke. Med alle sine feil er de heller aldri verre enn oss, hvis vi våger å være ærlige med oss selv et øyeblikk." Bedre kan det ikke sies!

Jeg synes denne bitende satiriske boka fortjener terningkast fem.

Tidligere er "Revolutionary Road" og "Påskeparaden" utkommet på norsk. Yates døde for øvrig i 1992.




søndag 6. februar 2011

"Othello" (Regissør: Oliver Parker)

Lidenskap og tragedie


Innspilt: 1995
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Laurence Fishburne (Othello), Irène Jacob (Desdemona), Kenneth Branagh (Iago), Nathaniel Parker (Cassio),Michael Maloney (Roderigo), Anna Patrick (Emilia), Nicholas Farrell (Montano), Indra Ove (Bianca), Michael Sheen (Lodovico), André Oumansky,Philip Locke, John Savident, Gabriele Ferzetti, Pierre Vaneck
Spilletid: 123 min.


Bakteppet er Venezia, og Othello har nettopp giftet seg i all hemmelighet med Desdemona, og altså uten å ha bedt om hennes fars hånd. Da Desdemonas far blir gjort oppmerksom på at datteren har giftet seg med Othello, en farget mann, blir han fra seg av raseri. Han er nemlig ingen hvem som helst, men selveste senator Brabantio. Han beskylder Othello for å ha forhekset hans datter. Først da han finner ut at Othello og Desdemona virkelig elsker hverandre, og dessuten at Othello har selveste dogen av Venezia i ryggen, formildes han og gir ekteparet sin velsignelse.

Iago er opprørt over at Othello, som har en høy stilling i den venezianske hæren, har gitt en posisjon til Cassio i stedet for til ham selv. Han hater Othello pga. dette, og dette blir kimen til de intrigene vi senere blir vitne til.

Da nyhetene om at tyrkerne er i ferd med å angripe Kypros blir kjent, drar Othello og hans menn til Kypros for å forsvare øya. Desdemona er også med. I mellomtiden begynner Iago sitt renkespill. Han setter mann opp mot mann, og han sår tvil om Desdemonas troskap overfor Othello. Til alt overmål påstår han at det er et forhold mellom Desdemona og Cassio. Et brodert lommetørkle som kommer på avveie og alles tillit nettopp til Iago gjør det enkelt for Iago å manipulere dem han vil dit han vil. Othello får servert det ene "beviset" etter det andre, og blir overbevist om at hans kone er ham utro. Og det hele ender med en tragedie av de helt store ...

Jeg så denne filmen første gang rett etter at den hadde gått på kino, altså for mer enn 15 år siden. Og jeg har aldri klart å glemme denne filmatiseringen av Othello, som er ett av Shakespeares mest kjente teaterstykker! Laurence Fishburne i rollen som Othello er nemlig noe av det flotteste som er skapt i filmhistorien! Jeg er stum av beundring for hans rolletolkning! Jeg vil også fremheve Kenneth Branagh som den ondskapsfulle Iago. Han er  uovertruffen i rollen som intrigemaker! Kulissene i filmen og ikke minst det filmtekniske er så vakkert at jeg ikke tror det er lenge før jeg bare er nødt til å se denne filmen igjen! Med teksting i Shakespeares originale språkdrakt var det dessuten ikke helt enkelt å henge med hele tiden, så også av den grunn vil det være en fordel å se filmen flere ganger. I denne filmversjonen er det lagt til en del vakre elskovsscener som definitivt ikke finnes i Shakespeares skuespill, uten at det gjorde noe som helst. ;-)

Denne filmen fortjener terningkast seks!





Cue - Burnin'

Patti Smith - Pastime Paradise

Populære innlegg