"Suntan" (Regissør: Argyris Papadimitropoulos)

Livsfarlig flørt i sydensolen

Tidligere i høst søkte Arthaus etter 100 filmentusiaster fra hele landet, og jeg var en av de heldige som ble plukket ut til å være med på å stemme frem en favorittfilm, som senere skal vises på norske kinoer. Prosjektet het Scope100 (2016-2017). Vi fikk se syv filmer, og jeg har tidligere skrevet om prosjektet i mitt blogginnlegg den 13. november 2016 - "Når film blir lidenskap". Jeg skal ikke røpe hvilke av filmene som vant riktig enda, men vil i dette blogginnlegget presentere en av filmene (en av de beste, etter mitt syn) i prosjektet. "Suntan" er for øvrig månedens film på Cinemateket for tiden, og det er mulig å se den hele ni ganger frem til 3. februar. 

"Noen blir brune. Andre brenner." Det er egentlig en grei introduksjon til denne filmen om sommeren fra helvete. Vi befinner oss på en gresk øy, Antiparos for å være mer presis. Hit har legen Kostis søkt seg. Han ankommer rett før jul. Hybelen er stusslig, han er stusslig, stedet er stusslig. Det skjer ingenting der. 

Vi aner at Kostis er en mann med mye uforløst i seg. Han er i førtiårene, er kvapsete og ikke akkurat den adonisen kvinner flest drømmer om. Han har ikke stiftet familie og han er ensom. Alt ligger godt til rette for en midtlivskrise av format. For hva har han egentlig fått til i livet sitt? Bortsett fra at han er lege? Vi får imidlertid ikke vite noe som helst om hans fortid, ikke annet enn at han av en eller annen grunn har brutt med tidligere venner og bekjente. For underveis dukker det opp noen gamle kjente som lurer på hvor i all verden det ble av ham i sin tid ... 

Kostis fryder seg over sommeren og alle mulighetene som plutselig
ligger foran ham.

Så kommer sommeren, og med den turistsesongen. Hele stedet nærmest eksploderer. Ikke bare blir det folksomt på øya. Rundt ham lever folk. Og i livene sine brekker de bein, får infeksjoner, solstikk og jeg vet ikke hva. Da trenger de Kostis, som tålmodig behandler hva det skulle være. Han jobber fra morgen til kveld, og livet der ute i solen er ikke hans. Det er utilgjengelig for ham. Høysesong betyr inntekter for arbeidsgiveren hans, og det er forventet at han skal jobbe så mye han bare kan makte. Sosiale atspredelser finnes ikke for ham, i alle fall ikke utover uendelige kaffeselskaper med lokalbefolkningen, der underholdningen for en stor del består i å se på middelaldrende kvinner som danser zorba. 

En dag ankommer Anna. Hun har tråkket over og kommer hinkende inn på legekontoret. Brun til trengsel, vakker som en gudinne og frekk og flørtende så det holder. Hun leker med Kostis, er påtrengende med sin kvinnelighet og hun setter ham litt ut av spill rett og slett. Med seg har hun et helt kobbel med halvgale venner, som støyer og bråker og nærmest er ute av kontroll. For en livsglede! Kostis tiltrekkes av dette. 

Anna - halvparten så gammel som Kostis - og objektet for hans drømmer ...

I stedet for å jobbe til sene kvelden, stenger Kostis legekontoret tidligere enn han pleier. Det fører til at han må be noen pasienter om å komme tilbake neste dag. Han handler inn bæreposer med øl, og så oppsøker han Anna og vennene på stranda. Der blir han tatt godt i mot. I alle fall tilsynelatende. Dagene går, og han trekkes inn i et vanvittig festeliv, der alle har sex med alle, der ingen har enerett på noen og der han håper på en ting: å få sjangs på vakre Anna. Anna tar seg tilrette blant alle guttene, og endelig er det Kostis´tur. Men der hun leker med ham, er alt dødsens alvorlig for ham. 

Kostis oppsøker etter hvert Anna og vennene hennes daglig på stranda

Kostis blir dødelig forelsket i Anna, og det skal koste ham dyrt. For der hun virrer rundt uten tanker for morgendagen, der trekkes Kostis lenger og lenger ned i avgrunnen. Lokalbefolkningen har nemlig begynt å legge merke til atferden hans, og arbeidsgiveren hans er forbannet fordi han ikke er på legekontoret og behandler pasienter døgnet rundt i høysesongen ... 

Dette er virkelig en severdig film! Skuespillerprestasjonene er overbevisende, og Kostis er akkurat så patetisk som en småfet førtiåring blir når han tror at han har sjangs på de flotteste damene som er minst tyve år yngre. Festescenene i filmen er svært suggererende og akkurat dette elementet i filmen tror jeg vil tiltale yngre seere. Midt oppi alt det lettlivete og ubekymrete aner vi et større alvor, fordi Kostis ikke er på samme frekvens som resten av gjengen. Han tror at han passer inn, at han er ung igjen og kan ta igjen alt han åpenbart må ha gått glipp av i sin egen ungdomstid. Men når blir det nok for ungdomsgjengen, og når skjønner Kostis at nok er nok? Hva skjer i det hele tatt med et menneske som er dødelig forelsket i et annet menneske, som bare ler av følelsene til den andre, tråkker på vedkommende, uttrykker forakt? I den grad denne filmen måtte ha en slags moral, må det være at det kan være livsfarlig å leke med andres følelser ...

Jeg anbefaler denne filmen sterkt! 

Innspilt: 2016

Originaltittel: Suntan

Nasjonalitet: Hellas

Språk: gresk

Sjanger: Drama

Skuespillere: Makis Papadimitriou, Elli Tringou, Milou Van Groessen, Dimi Hart, Hara Kotsali, Marcus Collen, Yannis Tsortekis, Pavlos Orkopoulos, Maria Kallimani, Syllas Tzoumerkas, Marissa Triantafyllidou, Achilleas Kyriakidis, Yannis Ikonomidis, Nikos Triantafyllidis

Spilletid: 104 min.

"Kongens nei" (Regissør: Erik Poppe)

Severdig norsk storfilm!

Erik Poppe (f. 1960) er regissøren bak publikumsuksess-filmen "Kongens nei" som har gått på norske kinoer i hele høst. Poppe har tidligere blant annet regissert "Tusen ganger god natt" (2013), "De usynlige" (2008), "Hawaii, Oslo" (2004) og "Schpaaa" (2008) (de tre siste kalles Oslo-triologien) ... bare for å nevne noen.

"Kongens nei" er basert på Alf R. Jacobsens bok med samme navn. Boka kom ut i 2011. Jacobsen har de siste årene hatt fokus på andre verdenskrig i sine bøker, som stort sett har falt inn under sjangeren sakprosa. 

Hele Norge rakk å se denne filmen på kino i høst. I alle fall har jeg hatt følelsen av at jeg er en av ytterst få som ikke klarte å få den med meg mens den fremdeles gikk på kino. Kanskje har jeg også vært en smule skeptisk til hele filmen, fordi jeg har hatt et ambivalent forhold til at Konge og regjering flyktet hals over hode da Norge ble invadert av tyske soldater 9. april 1940. "Feigt" har jeg tenkt. For hvilken betydning hadde Kongens nei når Kongen som institusjon ikke hadde noen politisk betydning i det hele tatt, og når konsekvensen likevel ble at Norge ble okkupert? Hele det norsk folket ble overlatt til seg selv, mens kongehuset og regjeringen kom seg i sikkerhet. Hva var heroisk ved dét? 

Ketil Høegh i rollen som utenriksminister Halvdan Koht og Jesper Christensen i
rollen som Kong Haakon

I mellomtiden har bokbransjen utgitt den ene historiske boka etter den andre, der vi gradvis har fått vite hva som egentlig skjedde i de kritiske timene etter den tyske invasjonen. Historietimene blir neppe de samme etter f.eks. Aage Georg Sivertsens bok "9. april 1940 - Et historisk bedrag". Her konkluderes det med at regjeringen - og utenriksminister Koht i særdeleshet - burde ha vært stilt for krigsrett. Sivertsen analyserer også hvorfor historien, slik den ble skrevet rett etter krigen, ble fremstilt slik den ble. Det handlet mye om en etterkrigstid der det var viktig å finne forhold som var egnet til å samle - ikke splitte - folket ... Desto mer oppløftende at den historien som fortelles i "Kongens nei" faktisk samsvarer med det som etter hvert har blitt akseptert som den sanne historien om disse kritiske dagene i Norges historie! Og så kan man selvsagt stille spørsmål ved hva vi egentlig vet om Kongens og Kronprinsens holdninger til det som skjedde ... Hvor historisk korrekt er denne filmen når det kommer til stykket? Det er mitt største ankepunkt mot den. 

Kongefamilien i timene før den tyske invasjonen 

I filmen presenteres vi for en kongefamilie som lenge har vært bekymret over den passive holdningen til Norges regjering. "Overraskelsesangrepet" på Norge var nemlig ikke så overraskende som vi opp gjennom historien har blitt presentert for. Det var mange tegn i tiden på at Tyskland kom til å angripe. Dette hadde særlig Kronprinsen skjønt, og i diskusjonene mellom far og sønn får vi innblikk i to ulike innfallsvinkler til hva det vil si å være landets kongelige overhode. Det handler om ære og integritet, men også om å forstå sin rolle. 

Kongefamilien og Regjeringen flykter til Hamar i de tidlige morgentimene
den 9. april 1940

Regjeringen Nygaarsvold fremstilles svært puslete da den tyske invasjonen var et faktum, og selv fikk jeg vondt av å være vitne til den totalt mangelen på handlekraft og besluttsomhet som stortingsrepresentantene fremviste. Antakelig er dette helt autentisk, nettopp slik det var. Jeg mener: resultatet kjenner vi jo. Under flukten fikk de vite hvordan man hadde løst dette i Danmark, der danske myndigheter og kongehuset valgte å samarbeide med tyskerne i stedet for å flykte. 

Flott rolletolkning av Kong Haakon

Underveis ser vi at Kongen og hans familie tvinges på flukt, fordi apparatet rundt dem svikter. De mest heroiske innsatsene blir utført i Drøbak-sundet i timene før invasjonen, der Blücher ble senket, og av unge soldater som skyter på tyske soldater for at Kongen skal komme seg unna i tide. Da en tysk sendemann kommer for å forhandle med Kongen, blir han skjøvet foran og må ta hele belastningen med å si nei. Som om det hadde noe å si på dette tidspunktet ... Kanskje var det Quislings statskupp som gjorde utslaget - dvs. at det var helt umulig å kapitulere og stille seg bak den nye regjeringen, som tyskerne valgte å samarbeide med? Tyskland ønsket minst mulig støy rundt okkupasjonen av Norge, som skulle sikre dem tilgang til malm og Norges kystlinje. 

Jesper Christensen og Anders Baasmo Christiansen som Kong Haakon og
Kronprins Olav 

Så hva synes jeg egentlig om filmen når det kommer til stykket? Rent filmteknisk opplevde jeg dette som en meget god film. Tidskoloritten føltes ekte, og i tillegg til gode skuespillerprestasjoner, er kanskje dette noe av det viktigste når historiske filmer skal lages. Jeg opplevde det som en styrke ved filmen at følelsesladede scener, der enkelte regissører nok ville ha utnyttet tårepersepotensialet til fulle, er tonet ned. Jesper Christensen i rollen som Kong Haakon bærer hele filmen. 

Dersom jeg likevel skal sette fingeren på noe, må det være at mye av handlingen i filmen er basert på en antakelse av at der regjeringen manglet handlekraft, der hadde Kongen dette. Hvor mye av dette er egentlig historisk korrekt? Kongen fremstilles som en mann med en helt korrekt rolleforståelse - at han ikke kunne gripe inn - og han måtte derfor stagge sin sønn, arveprinsen, som gjerne ville gjøre mer ... Dermed gikk det som det gikk. Et lite tankekors: dersom oberst Birger Eriksen på Oscarsborg hadde hatt en "like god" rolleforståelse, ville Blücher aldri ha blitt senket ... (Akkurat dette skriver Alf R. Jacobsen om i sin bok "Blücher".) I så fall ville verken Kongen eller regjeringen ha rukket å flykte. Det er for øvrig ikke sikkert at det hadde gjort så stor forskjell likevel. Jeg mener: tyskerne drepte jo ikke medlemmene av det danske kongehuset eller danske politikere heller, så vidt jeg vet. 

Jeg er "en hund etter" filmer og bøker om andre verdenskrig, og i så måte er dette en må-se-film. "Kongens nei" er en storslått film, ingen tvil om det! Dersom du ikke rakk å få med deg filmen på kino, har du nå muligheten til å se den, siden den nettopp har hatt release på DVD. 

Innspilt: 2016
Nasjonalitet: Norge
Språk: norsk (og dansk og svensk)
Sjanger: Drama
Skuespillere: Jesper Christensen (Kong Haakon VII), Anders Baasmo Christiansen (Kronprins Olav), Tuva Novotny (Kronprinsesse Märtha), Lage Kongsrud (prins Harald),
Katharina Schüttler (Anneliese Bräuer), Juliane Köhler (Diana Müller), Karl Markovics (Curt Bräuer), Rolf Kristian Larsen (Brynjar Hammer), Andreas Lust (Pohlmann), Erik Hivju (Birger Eriksen), Arthur Hakalahti (Fredrik Seeberg), Benjamin Lønne Røsler (Helge Løken), Eric Vorenholt (Arne Hammer) m.fl.
Spilletid: 130 min.

"Silent Waters" (Regissør: Sabiha Sumar)

Prisbelønt pakistansk film fra 2003

Regissør Sabiha Sumar (f. 1961) er født i Karachi. Hun er utdannet innenfor film og politisk vitenskap i New York, og hun har dessuten studert historie og politikk ved Cambridge University. I følge Wikipedia har hun laget flere filmer. "Silent Waters" ble lansert i 2003, og for denne filmen fikk både hun og hovedrolleinnehaveren i filmen - Kirron Kher - en rekke priser. 

Handlingen i filmen er lagt til Charkhi, en landsby i Punjab i Pakistan, og året er 1979. Her bor Ayesha og sønnen Saleem sammen. Ayesha er enke, og sønnen hennes er en svermerisk tenåring som er forelsket i Zubeida. Ayesha er høyt aktet i landsbyen, selv om ingen kjenner hennes bakgrunn. Hun og sønnen lever av pensjonen etter hennes avdøde mann, og i tillegg tjener hun noen slanter ved å undervise landsbyjentene i islam. 

Vi følger Saleem og Zubeida i deres svermeri, der de stjeler seg til noen dyrebare og uskyldige øyeblikk i hverandres selskap. Zubeida er vakker og skoleflink, og hun ønsker å få seg utdannelse. Saleem er uten jobb og har lav selvtillit. Hans drøm er å få seg en jobb, slik at han kan tjene penger og bety noe.

Etter politiske uroligheter i landet, tar militæret over makten, og lover å innføre sharia. I forbindelse med et bryllup ankommer to islamistiske aktivister landsbyen, og de begynner aktivt å verve folk til å jihad - hellig krig - mot sovjetiske styrker i Afghanistan. 

Saleem blir et lett bytte for disse to, lett påvirkelig som han er. Endelig er han en viktig person, en folk lytter til, en som betyr noe, en som har makt ... Til morens og Zubeidas store fortvilelse ...

I mellomtiden blir vi vitne til at moren til Saleem tenker tilbake på en fortid hun ønsker å glemme ... Hvorfor får vi etter hvert vite. 

En dag dukker hennes bror opp, og selv om hun forsøker å late som om han tar feil av henne, skjønner sønnen Saleem plutselig "alt". Moren er egentlig sikh, og det er langt fra greit i den opphissede stemningen som preger Punjab, der det å være rett-troende muslim er helt avgjørende for egen sikkerhet. Avsløringen av moren får fatale konsekvenser ...

Handlingen i filmen er både opprørende og provoserende, fordi et kvinneliv ikke er mye verdt. Ayesha ble i sin tid voldtatt av islamister og ble tvunget til å gifte seg med en av voldtektsmennene. Under ekteskapet og i tiden etter har hun levd som en muslimsk kvinne, men i hjertet sitt er hun fremdeles sikh. Da nåtid møter fortid, avkreves hun for et svar. Er hun muslim eller er hun sikh? Det er ikke rom for noe midt i mellom, men nå er det slutt på å leve et dobbeltliv. Ayesha tar et valg, og hun hopper i en brønn og drukner seg. 

"Silent Water" har mange politiske budskap. Hovedtemaet er kvinners rettigheter. Men et vel så viktig tema er hvor lett svermeriske ungdommer uten fast grunn under beina kan bli offer for forførende islamister. Tematikken er dessverre høyst aktuell 13 år etter at den ble laget. Som alltid når det er tale om indisk film er det sterke farger, flott musikk og suggererende og humoristiske dansescener. Skuespillerprestasjonene i filmen er flotte, selv om Saleem kanskje fremstår vel naiv. Jeg elsker indisk film, og anbefaler denne varmt! 

Her finner du filmen i fullversjon på nettet!


Khamosh Pani (Silent Waters) by IndianMovies1

Innspilt: 2003
Originaltittel: Khamosh Pani (خاموش پانی)
Nasjonalitet: Pakistan
Språk: Punjab
Sjanger: Drama
Skuespillere: Kirron Kher (Ayesha), Aamir Malik (Saleem), Arshad Mehmood m.fl.
Spilletid: 105 min.

Lest 2017

Sumburgh Head, Shetland

Her kan du lese bokomtalene mine utover i 2017 ved å klikke på hyperlinkene som kommer etter hvert. Dersom du i stedet ønsker å lete etter spesielle bøker, kan du gå inn på den alfabetiske oversikten under fanen "bokomtaler". Her lå det pr. 01.01.2017  1020 bokomtaler registrert etter forfattere (på etternavn) og med hyperlink til hver eneste bok. (Årstallene i oversikten refererer seg til da aktuelle bøker opprinnelig ble utgitt - ikke da de ble utgitt på norsk.)

Januar:

1. Kyrre Andreassen: For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges (2016)
2. Åsne Seierstad: To søstre (2016)
3. David Foenkinos: Charlotte (2014)
4. Alejandro Zambra: Bonsai (2006)

Februar:

5. Han Kang: Levende og døde (2017)
6. Michael Köhlmeier: Piken med fingerbølet (2017)
7. Ian McEwan: Nøtteskall (2016)
8. Carson McCullers: Hjertet er en ensom jeger (1940)
9. Demian Vitanza: Dette livet eller det neste (2017)
10. Linda Boström Knausgård: Velkommen til Amerika (2016)
11. Elena Ferrante: Historia om det tapte barnet (2014)

Mars:

12. Paul Auster: Rapport fra det indre (2013)
13. Elena Ferrante: Svikne dagar (2002)
14. Einar Øverenget: Helstøpt - Lær å håndtere etiske dilemmaer (2014)
15. Ingvard Wilhelmsen: Livet er et usikkert prosjekt (2000)

April:

16. Monica Csango: Fortielser - Min jødiske familiehistorie (2017)
17. Jane Gardam: En ulastelig mann (2004)
18. Siri Hustvedt: Kvinne ser på menn som ser på kvinner (2017)
19. José Eduardo Agualusa: Allmenn teori om glemsel (2012)
20. Cecilie Hellestveit: Syria - En stor krig i en liten verden (2017)
21. Sacha Batthyany: En forbrytelse i familien (2016)
22. Katrine Sele: Jølster hotell - Historier frå eit asylmottak (2017)
23. Christian Kracht: De døde (2016)

Mai:

24. Jana Weidemann: Piken fra Europa - En families reise gjennom det 20, århundre (2017)
25. Karl Ove Knausgård: Så mye lengsel på så liten flate (2017)
26. Kenneth Moe: Det åpenbare (2016)
27. Orhan Pamuk: Kvinnen med rødt hår (2016)
28. Ingrid Brekke: Angela Merkel - Et europeisk drama (2016)
29. Kaja Nordengen: Hjernen er stjernen - Ditt eneste uerstattelige organ (2016)
30. Julian Barnes: Tidens larm (2016)

Juni:

31. Dagmar Goovaerts Bern: "Den lille pakkeboken - Pakk smartere og reis lettere" (2017)
32. Orhan Pamuk: Den naive og sentimentale romanforfatteren (2010)
33. Max Porter: Sorg er den greia med fjær (2015)

Juli:

34. Torbjørn Færøvik: Orientekspressen - En vårreise (2016)
35. Richard Ford: Mellom dem (2017)
36. Rebecca Solnit: Menn forklarer meg ting (2014)
37. Ngugi wa Thiong´o: Elven som skiller (1965)
38. Nathan Hill: Nøkken (2016)
39. Aris Fioretos: Mary (2015)
40. Hermann Ungar: De lemlestede (1923)
41. Helga Flatland: Vingebelastning (2016)

August:

42. Albertine Sarrazin: Astragalen (1965)
43. Astrid Sverresdotter Dypvik: Berlin-historier: Kald krig i den delte byen (1917)
44. Patrick Modiano: Så du ikke går deg bort (2014)
45. Inghill Johansen: Bungalow (2017)
46. Deborah Levy: Varm melk (2016)
47. Chigozie Obioma: Den forbudte elven (2015)
48. Haruki Murakami: Elefanten som forsvant (Noveller utgitt i perioden 1980-1991)
49. Erika Flatland: En moderne familie (2017)
50. Claire-Louise Bennett: Dam (2015)
51. Nina Lykke: Nei og atter nei (2016)
52. Elena Ferrante: Den dunkle dottera (2006)
53. Casper A. Lugg og Martin I.H. Fjeld: Surdeig (2015)

September:

54. Agnes Ravatn: Verda er ein skandale (2017)
55. Roy Jacobsen: Rigels øyne (2017)
56. Tommi Kinnunen: Lyset bak øynene (2016)
57. Lena Wold: Ære være mine døtre (2017)
58. Thomas Espevik: Hva ville Johannes gjort? (2017)

Oktober:

59. Carl Frode Tiller: Begynnelser (2017)
60. Maggie Nelson: Argonautene (2015)
61. Colson Whitehead: Den underjordiske jernbanen (2016)
62. Emma Jane Kirby: Optikeren på Lampedusa (2016)
63. Niroz Malik: Slik natten er. Fortellinger fra Aleppo (2015)
64. Rune Christiansen: Fanny og mysteriet i den sørgende skogen (2017)
65. Wenche Fuglehaug: Det store sviket - Æresvold og æresdrap i Norge (2017)
66. Inge Schilperoord: Mudderhund (2015)

November:

67. De fem siste nyanskaffelsene på kokebok-fronten (2014-2017)
68. Fjodor Dostojevskij: Forbrytelse og straff (1866)
69. Matias Faldbakken: The Hills (2017)
70. Audun Mortensen: Fire dager i Berlin (2017)
71. Asli Erdoğan: Nå er ikke engang stillheten din (2016)

Desember:

72. Finn Iunker: Stemmer fra Israel (2017)
73. Ingvard Wilhelmsen: Hypokondri og kognitiv terapi (1997)
74. Cecilie Enger: Pust for meg (2017)
75. Peter May: Svarthuset (2009)
76. Peter May: Lewismannen (2011)
77. Anne B. Ragde: Liebhaberne (2017)
78. Zeshan Shakar: Tante Ulrikkes vei (2017)
79. Dan Ringgaard: Litteratur - tenkepauser (2014)
80. Sorel & Seksik: The Last Days of Stefan Zweig (2014)
81. Edvard Hoem: Liv andre har levd (2017)
82. Affinity Konar: Mischling (2016)
83. Christopher Isherwood: Fiolpiken (1945)
84. Jan Kjærstad: Berge (2017)

Luke 24. God jul!

Foto: Rose-Marie Christiansen

God jul til følgere av bloggen min! 

Jeg avslutter min diktjulekalender med et dikt av Stein Mehren. Diktet oppfattes kanskje ikke som spesielt "julete" for de fleste, men for meg er dette et dikt med en tematikk som kanskje spesielt opptar meg i julen. 

For meg handler julen om de store spørsmålene. Ikke nødvendigvis spørsmål om kosmos, gudstro og livet og døden, men mer hvorfor spesielle ting skjer i vår tid, hva som gjør at noe fungerer mens andre ting ikke fungerer,  hva som er bakgrunnen for konflikter og for den sakens skyld misforståelser, hvilke beveggrunner mennesker jeg sliter med å forstå har, hva som gjør at noen mennesker fungerer godt og "alltid" synes å takle de utfordringene livet gir, mens andre liksom ikke får det til og noen ganger låser seg fast i mønstre de ikke kommer ut av ... Mest utfordrende er det nok der hvor selv det å stille spørsmål oppleves som skummelt, fordi det gjør en åpen og ærlig dialog svært vanskelig. 

Spørsmål som dette motiverer meg sterkt i min lesning - først og fremst gjennom valg av bøker (og også film), og dernest i hvordan jeg tilnærmer meg temaene i disse. Jeg har alltid som mål å lære noe nytt, noe som kan gi meg en økt forståelse av alt som ikke er helt A4 ... Og det er jo en hel del! Det oppdager vi etter hvert som vi blir eldre og utvider horisonten vår. Hva får vi gjort noe med, og hva bør vi la fare? En hel del handler om klokskap, mens mye handler om å stille spørsmål og ikke være (altfor) forutinntatt. De fleste diktene jeg har presentert i julekalenderen i år har handlet om slike spørsmål, i større eller mindre grad. 

Takk til alle som har gitt meg fine tilbakemeldinger på min diktjulekalender - både her og i andre sosiale medier!

Store spørsmål

De store spørsmål har ingen

løsninger, har ingen svar

Store spørsmål er ikke til

for at vi skal besvare dem

Men for at vi skal leve dem

De største gåtene forblir

gåter. Og det er som gåter

de lar oss forstå vår plass

i verden, idet de ubønnhørlig

setter oss på plass i oss selv

Stein Mehren

Luke 22: Erling Christies dikt "Døden er ingen avskjed"

Foto: Rose-Marie Christiansen

DØDEN ER INGEN AVSKJED

Hvem sier de døde sover?

Hvem sier at dette var alt, eller at

det finnes en verden av større renhet

der de som forlot oss gikk inn

til evig skinnende ungdom?

Hit har vi fulgt deg

med vår avmektige mildhet

og trøstes hjelpeløst flakkende hender

Hit har vi fulgt deg

med ord av den store uvirkelighet

som ingen klage kan gjennomtrenge.

Til vi igjen

gikk langsomt bort under trærne.

Sover du nu, eller gikk du

inn i de lysende sternetåkers 

frysende fjernhet

Dit våre ord, våre ytterste syner

aldri kan gå?

Barn, jeg sier deg:

Døden er ingen søvn

Døden er ingen avskjed.

Uendelig nær er ditt smil, dine henders

gave av jordisk ømhet:

Uendelig nær er du alltid her

er de døde bestandig her og ny

i evig lys over hverdagens skritt 

på jorden.

Erling Christie

Hver dag i hele adventstiden vil jeg dele et dikt med mine lesere.

Julegavetips

Det er knapt en uke igjen til jul, og ikke all verdens med tid dersom alle julegavene enda ikke er i hus. I dette blogginnlegget kommer jeg med noen boktips til deg som er opptatt av kvalitetslitteratur, og som ønsker å finne den perfekte gaven til din kjære, søsken, foreldre, svigerforeldre, fjerne slektninger, gode venner og bekjente. Samtlige linker nedenfor går til mine egne bokomtaler.

Til ham:

De fleste menn jeg kjenner leser ganske lite, men når de først leser går det mye i krim eller typiske "manne-bøker", som feks. Jon Michelets serie om krigsseilerne - "En sjøens helt" - der femte bind kom ut i høst. 

Jeg er selv ingen stor krimelsker, men jeg bor sammen med en som er det. Dersom jeg skal trekke frem en krimforfatter som er meget høyt skattet hjemme hos oss, så må det bli Chris Tvedt! Lars Kepler er eller ikke å forakte. Begge er ute med flunkende nye bøker i år; Chris Tvedt med "Djevelens barn" og Lars Kepler med "Kaninjegeren". 

Dersom han som du ønsker å kjøpe en bok til, er en leser som konsumerer mye forskjellig innenfor litteratur, passer samtlige tips nedenfor - under overskriften "til henne" - også for ham! 

Til henne (og ham?):

En av høstens store snakkiser er Vigdis Hjorths bok "Arv og miljø". Årsaken til dette er blandingen av fiksjon og virkelighet, og en debatt som har rast i mediene om etikk innenfor litteraturen. Personlig likte jeg boka svært godt, men jeg innser samtidig at den ikke passer for alle. Boka er krevende å lese, og man bør ha sansen for bøker med psykologisk dybde for å like den. Gjør man det, kommer man ikke utenom "Arv og miljø"! (For øvrig er det noen lesere som har problemer med boka pga. de etiske sidene ved den. Det er mao. fullt mulig å ha sansen for psykologiske bøker uten å like denne boka.)

Og mens vi er inne på det virkelighetsnære ... Edouard Louis´ bok "Voldens historie" handler om alt som skjer (fortrinnsvis) etter en voldtekt i forfatterens leilighet. Forfatteren borrer dypt i egen psyke, og åpner dessuten opp flere andre perspektiver som det er mulig å se det hele fra. Det er ytterst interessant. Forfatteren, som er homofil,  skriver svært godt!

Hva med å gi Lucia Berlins novellesamling "Håndbok for vaskedamer" til svigermor? Med mindre din svigermor er sart av natur og ikke orker råskapen i disse novellene ... Her er det mye levd kvinneliv, inspirert av det livet som den avdøde forfatteren selv levde i sin tid. Det er kvinner som drikker, kvinner med kols, vaskedamer som vet mer om ektefellene hun vasker hos enn de vet om hverandre osv. 

Eller hva med å sette vennene dine - både hun og han - på sporet av Karl Ove Knausgårds eminente encyklopedi ved rett og slett å gi dem "Om høsten"? Sannsynligheten for at de bare må fortsette med de tre neste bøkene - "Om vinteren", "Om våren" og "Om sommeren" - er stor! Dermed gir du dem muligheten for mye litterær glede - utover den ene boka! 

Patti Smith står for meg som er av de virkelig bedre nålevende forfatterne. Jeg ble fullstendig betatt av hennes bok "Just kids", og var mer enn klar da "M Train" kom ut på norsk. Den nynorske oversettelsen er bare helt fantastisk, og den fikk meg i sin tid til å anbefale lesere følgende: "Les sakte og nyt!" Boka passer for alle som har et forhold til forfatteren og den tiden hun har levd i. Samtidig er det kanskje greit å vite at temaet musikk så godt som fraværende i boka. 

Anne Enrights bok "Veien til Boolavaun" er en bok som jeg vil tro passer for de fleste. Vi følger barna i en familie, hvis liv har blitt høyst forskjellige, på vei hjem til en mor som skal selge barndomshjemmet. Her finner vi et nokså lavmælt familiedrama av typisk irsk merke. Det jordnære og realistiske har stor plass i romanen.

Kjenner du noen som har planlagt en ferietur til Shetland, Orknøyene eller Hebridene? I så fall er Kirsti MacDonald Jaregs bok "Øyene i vest - Hebridene, Orknøyene og Shetland" den perfekte gave for dem! Boka utkom i 2011, men er fremdeles enkel å få tak i. Jareg kom i høst ut med en ny bok - denne gangen om Irland. Jeg har ikke lest den enda, men har selvsagt kjøpt den. I hennes bøker får du høre alle historiene om stedene hun har besøkt på øyene. Historier du selv aldri vil få tak i som vanlig turist, men som altså beriker din egen turistopplevelse. 

I "Gi meg himmelen" skriver den kinesiske eksil-forfatteren Xue Xinran om Kinas ettbarnspolitikk. Kanskje er dette en bok for en av familiens kvinner?

Adonis problematiserer i sin bok "Vold og islam" forholdet mellom islam og makt, helt fra islams begynnelse og frem til i dag. Boka er en samtalebok, og underveis kommer forfatteren inn på den arabiske våren, som han mener har vært helt katastrofal. Men - kanskje er det for tidlig å trekke de helt store konklusjonene enda? I alle fall - dette er en bok å bli klokere av! Og hans budskap må for all del ikke misforståes (med eller uten bevisst vilje), slik at frontene mellom Vesten og arabiske land forsterkes ytterligere. 

Sigurd Falkenberg Mikkelsen kom i høst ut med boka "Arabiske høst", og her kommer vi virkelig tett på det som skjedde  tiden fra 2010 og frem til i dag. Les og bli litt klokere, tenker jeg! Dette er nok ikke boka du gir i gave til en innvandrerfientlig slektning eller venn, men kanskje til en som gjerne søker mer kunnskap for å få en balansert oppfatning av det som skjer i verden?

Edvard Hoems bøker om egen slekt på Mørekysten og utvandring til USA og Canada, passer for alle, er min påstand. Selv har jeg både lest "Slåttekar i himmelen", "Bror din på prærien" og "Land ingen har sett" (den siste har jeg ikke rukket å omtale enda), og jeg elsker serien! Det er noe med ømheten i skildringen både av kvinne- og manneskjebner som virkelig berører dypt! Jeg har blitt utrolig glad i menneskene i disse bøkene, og kjenner på en sterk glede ved at det skal komme flere bøker i serien! Disse bøkene kan du gi til hvem som helst - menn og kvinner, unge og gamle, storlesere og sporadiske lesere ... De kommer til å elske den, alle som en!

Og mens vi først er inne på serier, så kommer vi selvsagt ikke utenom Elenea Ferrantes bøker. "Mi briljante venninne", "Historia om det nye namnet" og "Det som flyktar og dei som blir". Den fjerde og siste boka i serien kom i høst. Jeg har ikke rukket å lese den enda. Napoli-kvartetten passer for de fleste, fordi det er så mange 
lag i serien. Hva du enn gjør: Ikke kall dette "damelitteratur"! For det er det ikke! Serien passer også for menn - vel og merke de av dem som også leser andre ting enn bare krim. 

Ketil Bjørnstad har begynt på et spennende prosjekt, der han skal skrive seg gjennom tiår for tiår. Dette er bøker for den nostalgiske, som vil ha et tilbakeblikk på våre nære historie. Vi følger ham gjennom barndom og ungdomstid i "Sekstitallet", og inn i voksentilværelsen i "Syttitallet". 

Av norske boktitler i høst nevner jeg også Monica Isakstuens bok "Vær snill med dyrene", Tore Renbergs bok "Du er så lys", Tomas Espedals bok "Året", Ivo de Figueiredos bok "En fremmed ved mitt bord", Erling Kagges bok "Stillhet i støyens tid" og Miriam Stendal Boulos´ bok "Lykke og eksil - om Rune Christiansens forfatterskap". 

Og nesten helt til slutt nevner jeg Ta-Nehisi Coates´ bok "Mellom verden og meg", som er en knallsterk bok om rasisme i vår tids USA. Få øynene opp for denne viktige boka! Gi den til tenåringen, til svigerfar, til mannen din eller kona! Alle har godt av en dose litteratur av dette kaliberet! 

Glem heller ikke Tommi Kinnunens bok "Der fire veier møtes", som bærer bud om et spennende nytt finsk forfatterskap. Her kommer det en oppfølger. 

"Den første sten" av den erfarne danske forfatteren Carsten Jensen er også vel verdt å få med seg. I ytterste konsekvens en "manne-bok" om krigen i Afghanistan! 

"Hatet mitt får dere ikke" av Antoine Leiris er en litterært sterk bok om det som skjer etter en terroraksjon, der forfatteren og hans sønn blir fratatt hhv. sin kone og mor ...

Jeg håper at jeg har gitt deg opp til flere idéer om julegaver til familie og venner! 

Lykke til og god jul! 

Rose-Marie 😊