"Krig og fred" (Regissører: Robert Dornhelm og Brendan Donnison)

Mektig Tolstoj-drama

Innspilt: 2007
Originaltittel: War and Peace
Nasjonalitet: Italia
Genre: Drama
Skuespillere: Alexander Beyer (Pierre Bezukhov), Clémence Poésy (Natasha Rostova), Alessio Boni (Prins Andrej Bolonsky), Malcolm McDowell (Prins Bolkonsky), Andrea Giordana (Grev Rostov), Brenda Blethyn (Marja Dmitrijewna Achrosimowa), Violante Placido (Helene Kuragin),Toni Bertorelli (Vasilii Kuragin), Hannelore Elsner (Grevinne Rostova), Benjamin Sadler (Dolokhov), Pilar Abella (Mademoiselle Bourienne), Ken Duken (Anatole Kuragin), Hary Prinz (Denisov), Vladimir Ilyin (Kutuzov), Dmitri Isayev (Nikolaj), Valentina Cervi (Marja Bolkonsky), Elodie Frenck (Lise), Scali Delpeyrat (Napoleon), Frédéric Gorny (Ramballe), Igor Kostolevsky (Tzar Alexander), Ana Caterina Morariu (Sonja)
Spilletid: 6 t 40 min.

Vakre Natasha Rostova glemmer ikke synet av den kjekke prins Andrej Bolkonsky i forbindelse med et ball. Denne mannen vil hun ha! Problemet er bare at han er gift og veldig utilgjengelig for hennes ungpikedrøm.

Neste gang hun treffer på ham har prins Bolkonsky blitt enkemann. Hans kone døde i barsel etter å ha født ham en sønn. Natasha og prinsen danser hele kvelden, og Natasha er nesten ikke nedpå i tiden etter. Hun blir oppsøkt av prinsen noen dager etter. Han ønsker å gifte seg med henne, og Natasha vil dette av hele sitt hjerte. Det er bare én hindring: Prins Bolkonsky har lovet sin far å delta ved fronten i et år før han gifter seg med Natasha ... Natasha er på sin side overbevist om at hun for den del kunne ha ventet hele sitt liv på prins Bolkonsky!

I løpet av det neste året settes Natasha og prins Bolkonskys kjærlighet på harde prøver. For mens prinsen er travelt opptatt med å forsvare Russland mot Napoleons angrep, går hun hjemme og venter på livstegn som kommer altfor sjelden. Til slutt begynner hun å tvile på deres kjærlighet. Og bedre blir det ikke da hennes beste venns ondskapsfulle kone Helene Kuragin og broren Anatole bestemmer seg for å legge en felle for henne. Aller mest for å ramme prins Bolkonsky, som tidligere har tvunget Anatole til å gifte seg med ei bondejente han har forgrepet seg på og gjort gravid.

Anatole begynner å oppsøke Natasha overalt, og han overøser henne med komplimenter og kjærlighetserklæringer. Og selv om Natasha til å begynne med blir både brydd og irritert, har pågangen fra Anatole effekt! Og mens prins Bolkonsky forsvarer Russland mot franske angripere, lar hun seg kurtisere ... Men til hvilken pris! Så spørs det om hun i tide innser hvilket feilgrep dette kan komme til å bli ...

I denne storslagne filmen som er basert på Leo Tolstojs mesterverk "Krig og fred" skildres en av litteraturens vakreste kjærlighetshistorier. Og mesterverket mangler intet! For her er det intriger, misunnelse, hat, sjalusi, hevn, intens kjærlighet og vakre helter og heltinner så det holder! Det er nesten 25 år siden jeg leste dette storverket, og jeg kjenner at det er på høy tid med en reprise! For selv om filmen er fantastisk, kan den på ingen måte konkurrere med bøkene! Jeg har aldri likt for mye krigsscener, men når de først skal med, synes jeg det er viktig at de virker autentiske. Og det gjorde de i denne filmen. Kostymene, kulissene og miljøskildringene for øvrig var fantastiske. Og musikken - mange kjente stykker - var nydelig. Dette dramaet har ingen happy ending, eller i alle fall ikke en slutt slik man sitter og forventer. For ingen får dem man tror ... derimot noen helt andre. Jeg gir terningkast fem!

Dette dramaet er spilt inn som film utallige ganger, og jeg kommer til å skaffe meg hver eneste innspilling jeg måtte komme over i fremtiden!

"House of Saddam" (Regissør: Jim O´Hanlon og Alex Holmes)

Lavbudsjettfilm om Saddam og hans innerste krets


Innspilt: 2008
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama, mini-serie
Skuespillere: Yigal Naor (Saddam Hussein), Shohreh Aghdashloo (Sajida Khairallah Talfah), Philip Arditti (Uday Hussein), Makram Khoury (Tarik Aziz), Mounir Margoum (Qusay Hossain), Agni Scott (Raghad Hussein), Uri Gavriel (Ali Hassan al-Majid), Amr Waked (Hussein Kamel al-Majid), Christine Stephen-Daly (Samira Shahbandar), Daniel Lundh (Saddam Kamel al-Majid), Amber Rose Revah (Hala Hussein), Shivani Ghai (Rana Hussein), Said Amadis (Adnan Khairallah), Akbar Kurtha (Kamel Hanna)

Spilletid: 244 min.

Denne filmen handler om Saddam Husseins vei til makten i Irak, og hans senere fall - eller som det så elegant fremgår av vaskeseddelen på DVD´en: "the rise and fall of one of the most significant political figures in recent history".

Saddam Hussein ble født nær Tigrit i Irak i 1937. Han hadde en ulykkelig barndom med en far som stakk av før han ble født, og med en stefar som slo og mishandlet ham. Fra han var 10 år gammel vokste han opp hos en onkel i Bagdad, og da han var voksen gikk han inn i partiet hvor onkelen hadde tilhørighet - det pan-arabiske Ba´athpartiet. Etter et mislykket attentat mot daværende president, flyktet Saddam i eksil til Egypt, hvor han studerte jus og egyptologi. Mens han oppholdt seg i Egypt, giftet han seg med sin kusine, Sajida Talfah, som han fikk fem barn med - Uday, Qusay, Rana, Raghad og Hala.

Da Ba´athpartiet seiret i 1963, kunne Saddam vende tilbake til Irak. Og det er idet han overtar makten ved et kupp i 1979 at denne mini-serien starter. På dette tidspunktet var Irak en stormakt pga. landets store oljeforekomster. Etter hvert skulle disse rikdommene gå fullstendig til spille grunnet en rekke mislykkede kriger. I første omgang mot Iran, og senere mot Kuwait ... Utgangen kjenner vi alle.

Vi kommer tett inn på den despotiske tyrannen og hans familie. Hans beryktede eldste sønn Uday levnes lite ære, beryktet som han var for sin grusomhet. Tidvis gjorde dette faren ikke rent lite fortvilet, skjønt den groteske scenen der Saddam raser over sønnen og skriker "drap er ikke et leketøy - det er et redskap!", er et paradoks oppe i det hele. For hadde sønnen enda hatt en hensikt med volden sin hadde det i grunnen vært greit. Vilkårlig vold derimot - det ville han ikke ha noe av! Men var det noe som kjennetegnet Saddams regime, så var det nettopp all den vilkårlige volden. Ingen kunne vite hvem sin tur det var neste gang.

Vi følger Saddam frem til hans fall i 2003, etter at amerikanerne hadde invadert Irak, og Saddam var tvunget til å flykte. Forut for dette er vi vitne til at han forstøter sin første kone, og gifter seg med en ung blondine etter å ha tvunget hennes mann til å skille seg fra henne. Kvinnen selv var imidlertid ikke uvillig. Og selv med sin nærmeste familie skalter og valter Saddam etter eget forgodtbefinnende over deres skjebner. Han velger ektefeller for døtrene, han velger når de skal skilles, han velger når de skal bli enker ... Han bestemmer ALT! Rundt seg har han en gjeng med skrekkslagne menn - ikke de lojale mennene han gjerne hadde sett at de var. Lojaliteten bunner i så fall kun i en eneste ting: redsel for deres eget og familiemedlemmenes liv. Intet middel er hellig når despotens vilje skal oppnås!

Denne filmproduksjonen bærer preg av å være en lavbudsjettfilm, og når aldri de helt store høydene, synes jeg. Når jeg likevel valgte å bruke tid på den, var det fordi temaet som sådan interesserer meg. I begynnelsen ble jeg sittende og fundere på hvem det er som egentlig har skrevet historien. For at dette er en amerikansk produksjon, er det overhode ingen tvil om! Og det neste spørsmålet er da: hvor historisk korrekt er innholdet i filmen? Saddam Hussein spilles av en helt middelmådig skuespiller som er totalt uten sjarme. Saddam Hussein selv var visstnok meget sjarmerende, så jeg synes godt at man kunne ha spandert på ham litt flere menneskelige egenskaper for å balansere bildet noe mer. Da hadde det i alle fall blitt mer forståelig hvordan han kunne sitte med makten i nesten 25 år. 

Vi følger FNs våpeninspektører i deres arbeid, hvordan alle utenlandske journalister blir manipulert til å tro at folket elsker Saddam Hussein, og hvordan alle som kommer i hans vei, blir ryddet bort.

Den som faktisk spilte best synes jeg var han som fremstilte Uday, den onde sønnen til Saddam. Hvordan han skapte frykt hvor han enn kom og gikk, samtidig som han fremsto som en sjarmerende drittsekk, synes jeg ble veldig troverdig fremstilt. For øvrig synes jeg det var ganske interessant å se hvordan det tippet mer og mer over for Saddam etter hvert som hans undergang nærmet seg. Han forholdt seg rett og slett ikke til det som foregikk rundt ham, men ble mer og mer fjern. Bl.a. var han opptatt av det var bevist at han nedstammet fra profeten Mohammed, mens resten av landet befant seg i dyp, dyp krise. Og han klamret seg til tanken om Iraks storhet lenge etter at landet var ruinert.

Like fullt: det er mye kraft i både bøker og filmer, og jeg sitter igjen med en følelse av at denne filmen er laget utelukkende med en hensikt: å rettferdiggjøre krigen mot Irak. Jeg vet ikke helt om filmskaperne har lykkes i dette. Filmen gir uansett en pekepinn om hvordan historien kommer til å bli skrevet i etter tid. For historien ... den skrives jo alltid av seierherrene ... I en artikkel om miniserien på Wikipedia er det for øvrig verdt å merke seg at det er påpekt at serien er blitt godt mottatt i arabiske land ...

Jeg synes at filmen fortjener terningkast fire.

Familien Hussein

Saddam Hussein

Uday Hussain

"My sister´s keeper" (Regissør: Nick Cassavetes)

Født til å være donor


Innspilt: 2009
Nasjonalitet; USA
Genre: Drama
Skuespillere: Cameron Diaz, Abigail Breslin, Jason Patric, Sofia Vassilieva, Alec Baldwin, Evan Ellingson, Thomas Dekker, Joan Cusack, Emily Deschanel
Spilletid: 109 min.

Da det viser seg at Marge og Brian Fitzgeralds datter Kate har fått leukemi og egentlig kun har håp om å overleve dersom hun får blod og ryggmarg fra et vevslikt søsken, er saken klar: Marge og Brian må få et nytt barn. Og slik blir søsteren Anna til. Hun skapes som den perfekte donor for Kate gjennom prøverørsmetoden.

Anna og deres eldre bror vokser opp i skyggen av Kates leukemi. Absolutt alt dreier seg om Kates sykdomsutvikling. Fra Anna var nyfødt har hennes kropp vært stilt til disposisjon for søsteren. Navlestrengsblod, blodoverføringer, benmarg - alt for å forlenge Kates liv. Da Anna er 11 år, har begge Kates nyrer klappet sammen. Hun er avhengig av dialyse annen hver dag, og uten en ny nyre, kommer hun til å dø. Moren bare tar det som en selvfølge at også nyren Kate trenger kan hentes ut fra Annas kropp. Det er da Anna sier nei. Hun vil ikke mer. Hun har sitt eget liv å tenke på, og avgivelse av en nyre betyr at hun kan takke nei til en aktiv ungdomstid. Ikke kan hun sporte og trene, ikke kan hun drikke og feste. I det hele tatt kan hun se frem til et liv hvor alt handler om å være meget forsiktig. Sett opp mot muligheten for at Kates kropp likevel vil kunne avstøte den nye nyren, tenker Anna at det ikke er verdt det.

Å snakke med moren kan Anna bare glemme. Moren mener at "de" ikke har noe valg. Alt som står i deres makt må gjøres for å redde Kates liv. Selv ikke det at Anna sier nei, ønsker hun å forholde seg til. Til slutt ser ikke Anna noen annen råd enn å saksøke sine foreldre. Hun ønsker herredømme over sin egen kropp ... Dette blir starten på en opprivende rettssak med Alec Baldwin i rollen som advokaten Campbell Alexander, mens moren Marge, som opprinnelig er advokat, er selvprosederende for familien og altså mot datteren Anna.

Dette er en skikkelig tårseperse-film. Den som ikke gråter en skvett underveis i denne filmen, kan telles på en hånd, tror jeg. Temaet grep meg virkelig! Cameron Diaz leverer noe av det beste hun noen gang har spilt! Så hvorfor haltet det likevel litt? Kanskje hadde jeg opplevd filmen som enda bedre dersom Anna virkelig hadde ønsket å avstå fra å være nyredonator helt av seg selv, og ikke av den grunnen som kom frem etter hvert, og som for meg ble vel "Hollywoodsk" og edel. Eller om filmen i det minste hadde vært fra virkeligheten? Misforstå meg rett! Kanskje kan det etiske dilemmaet kun forstås mot det bakteppet det er å være født til å være vevsdonator, uten å ha blitt spurt, men bare blitt tatt som en selvfølge fra du var for liten til å ha noen egen oppfatning.

At mødre som den Cameron Diaz fremstilte faktisk eksisterer, har jeg derimot ingen problemer med å ta inn over meg. Og som alltid blir jeg sittende igjen og tenke: hvor mye handler egentlig om barnet og hvor mye handler om moren? Svaret er ikke opplagt i noen retninger. I alle fall er det klart at filmen reiser noen interessante etiske problemstillinger! Jeg er glad for at norsk lov aldri hadde tillatt en slik problemstilling å komme til uttrykk overhode. For en ting er å måtte avgi blod eller ryggmarg, en annen er å måtte avgi et organ mot sin vilje ... Hvor langt har egentlig foreldre lov til å gå for å redde et barn på bekostning av et annet?

På tross av min skepsis til noe av det filmen tar opp av etiske problemstillinger, gir jeg terningkast fem.

Camron Diaz og Sofia Vassilieva som hhv. moren Marge og datteren Kate

Marge og datteren Anna i retten

Kate og Marge

London januar 2011

Min årlige tur til London er nettopp tilbakelagt, og det ble som vanlig en kjempefin tur selv om formålet denne gangen var jobb. Her er noen bilder fra oppholdet. 

Også i år bodde jeg vis a vis Cloucester Road Station - på Bailey Hotel

Fremdeles julepyntede gater i Oxford Street

Regent Street

Jamie Olivers berømte restaurant Fifteen

Åpent mellom kjøkkenet og selve restauranten

Fantastisk carpaccio!

Mmmmmmm! Deilige oster!

En nokså innbringende tur innom HMV, Englands 

største DVD-butikk. Der hadde de absolutt ALT! Everything your 

heart can desire! Her fikk jeg tak i gamle perler jeg har sett tidligere, men 

gjerne vil eie for å kunne se flere ganger - i tillegg til filmer som for meg 

var helt "nye", som en om Mary Stuart - queen of Scots!

... og selvsagt en god del bøker som fremdeles ikke er oversatt til norsk 

eller er komplett umulig å få tak i lenger på norsk ... 

... og som om ikke dét var nok: mengder med engelsk te fra Harrods - 

nok til å kose seg i et helt år til! ;-) For ikke å snakke om til 

å glede venner med!

"Slaget om Tobruk" (Regissør: Vaclav Marhoul)

Om tsjekkisk innsats under andre verdenskrig


Innspilt: 2009
Originaltittel: Tobruk
Nasjonalitet: Tsjekkisk
Genre: Krigsfilm
Skuespillere: Jan Meduna, Petr Vanek, Robert Nebrensky, Matej Hadek, Andrej Polak, Krystof Rimsky, Martin Nahalka, Michal Novotny, Radim Fiala, Petr Stach, Petr Lnenicka, Matus Kratky, Petr Halberstad
Spilletid: 99 min.

Denne filmen er basert på virkelige hendelser under andre verdenskrig i 1941, dvs. om deler av det som hendte under slaget ved Tobruk 12. januar 1941. Filmen er tsjekkisk-produsert og er ment som en hyllest til de tsjekkiske soldatene som kjempet på de alliertes side mot Tyskland og Italia. For meg var det helt ukjent at tsjekkerne deltok spesielt mye i krigshandlinger under andre verdenskrig, så sånt sett var denne filmen både lærerik og opplysende.

Tobruk, som er betegnelsen på en havneby i Libya (se kartet nedenfor), hadde en svært viktig strategisk betydning under andre verdenskrig. Selve havnen lå beskyttet fra Middelhavet, og dette innebar at forsyningsskip kunne ligge der, vernet både mot vær og vind og ikke minst for fientlige angrep. I forbindelse med den velkjente ørkenkrigen i Nord-Afrika med Rommel og hans tropper i spissen, var det derfor viktig å sikre seg kontrollen over havnen.

Det var i første rekke italienerne som hadde kontroll over Tobruk, men pga. angrepene fra de allierte, søkte Italia støtte fra Tyskland.

I denne filmen følger vi de tsjekkiske styrkene mens de trener til kamp ute i ørkenen. Krigens grufullheter virker helt fjerne for de unge soldatene, der de vekselsvis trener, spiller kort for å få tiden til å gå, kjeder seg, klager på maten og kives seg imellom. En tsjekkisk jøde får jevnt over gjennomgå, for guttene er ikke nådige mot ham.

Så eksploderer det bokstavelig talt rundt dem. Slaget om Tobruk er i gang, og det skal vise seg at dette blir et slag med store konsekvenser for begge sider av konflikten. Ørkenen er nådeløs, og når det hele atpåtil fremstår som totalt meningsløst, kunne noen hver bli desillusjonerte. Britiske styrker klarte i samarbeid med australske styrker til slutt å ta kontrollen over byen, men dette hadde store omkostninger.

Dette er en sterk film om en krig uten helter. Et lite google-søk viser at filmen ikke er satt opp på norske kinoer, og antakelig er det usikkert om den i det hele tatt vil bli vist i og med at DVD´en allerede er sluppet. Kanskje er dette en film for spesielt interesserte, tross alt ... For meg med min interesse for andre verdenskrig, var det imidlertid et must å få den med meg. Filmen fortjener etter mitt skjønn terningkast fem.

Kart over området hvor kamphandlingene fant sted, med
havnebyen Tobruk øverst til høyre.

"Tropa de Elite" (Regissør: Jose Padilha)

Dystert og deprimerende om verdens farligste by


Innspilt: 2007
Nasjonalitet: Brasil
Språk: Portugisisk
Genre: Action / drama
Skuespillere: Wagner Moura, André Ramiro, Caio Junqueira, Milhem Cortaz, Fernanda Machado, Maria Ribeiro, Fábio Lago, Fernanda de Freitas, Paulo Vilela, Marcelo Valle, Marcello Escorel
Spilletid: 111 min.

Rio de Janeiro i Brasil er betegnet som en av verdens farligste byer. Med et gjennomkorrupt politi og kriminelle gjenger som herjer i byen, er det farligste som finnes de gangene det dukker opp en ærlig politimann som faktisk forsøker å gjøre en hederlig jobb. For balansen i byen - i den grad denne måtte finnes - er basert på gjensidige ytelser mellom de kriminelle og politiet. Det eneste som forhindrer fullstendig anarki, er BOPE-styrken, dvs. en stalig elitestyrke av topptrente politifolk eller i realiteten soldater. De er trent på krig! For det er nettopp det som pågår kontinuerlig i denne byen: krig! BOPE-styrken skal visstnok være enda tøffere enn Israels hær, leste jeg et sted.

Rio er omgitt av 700 såkalte favelaer, dvs. slumområder der det hersker krigslignende tilstander mellom politiet og lokale narkotikabander. Denne filmen handler om én av disse 700 favelaene ...

Vi følger en tropp av aspiranter til BOPE-styrken. Bare de aller beste slipper gjennom nåløyet, og gjennomsnittlig klarer fem av hundre kandidater opptaksprøven. Kaptein Nascimento er ute etter å finne sin arvtaker, og merker seg nokså raskt aspirantene Neto og Matias. Kapteinen skal snart bli far, og han har lovet kona at han skal slutte i BOPE så snart han har funnet en erstatter. Nervene er i høyspenn og han har etter hvert fått problemer med angst. Hver eneste dag utsetter han seg for livsfare, og pilleforbruket er økende for at han i det hele tatt skal klare alt presset. Snart nærmer det seg at selveste paven skal besøke Rio, og det gjelder å sikre favelaen hvor lovløsheten herjer. Her gis det ikke ved dørene, og det handler om hvem som skyter først. Eller rettere: hvem som treffer først ...

Dette er en sterk film om en voldsspiral som antakelig er enda verre i det virkelige liv enn det som fremstilles i denne filmen. I Brasils narkoverden er det ikke plass for snillisme, og kanskje heller ikke for rettssikkerhet slik vi kjenner dette begrepet. Det er krig i gatene - verken mer eller mindre. Frontene er knallharde og det handler om hvem som til syvende og sist ikke bare skal vinne, men også overleve - politiet eller de kriminelle. Kampen mot narkobaronene må vinnes ... for enhver pris ... ? I motsatt fall går samfunnet fullstendig til grunne. Og så er det selvsagt et etisk spørsmål om all politivolden løser noe som helst eller tvert i mot eskalerer voldsspiralen ... Jeg føler meg på ingen måte kallet til å felle noen dom i et så vanskelig spørsmål. Filmen er kontroversiell i den forstand at det denne gangen er spesialstyrkens historie som fortelles, og ikke de fattige gatabarnas historie - som f.eks. i "City of God". Det er en svært, svært dyster historie som fortelles.

"Tropa de Elite" vant Gullbjørnen under filmfestivalen i Berlin i 2007. Regissøren Jose Padilha debuterte med denne filmen.

Filmen fortjener etter mitt syn terningkast fem. Det er hevet over enhver tvil at dette er en svært viktig film om et svært alvorlig tema. 

Godt nytt år!

Foto: Anne Christine Bratt

Jeg har tidligere gjort et forsøk på å oppsummere dette leseåret, og lar det stort sett bli med dette. Dvs. jeg tar med en "liten" ting: den beste boka jeg har lest i år er utvilsomt Carl Frode Tillers "Innsirkling 2". Gå ikke glipp av Norges håp i konkurransen om den gjeve Nordisk råds litteraturpris! Denne boka er det vel verdt å få med seg!

Det har for øvrig vært veldig morsomt å følge med på hvilke av mine innlegg som har fått flest treff og forhåpentligvis også blitt mest lest (og det er ikke nødvendigvis to sider av samme sak), takket være googles nye statistikk-verktøy for blogspot. At "1001 bøker du må lese før du dør" samt en konkurranse jeg kjørte tidligere i år skulle toppe listen, hadde jeg kanskje ikke regnet med. Ellers har mitt innlegg om Nobelprisvinnerne i Litteratur også fått mange treff.

Jeg har jobbet mye med å optimalisere søkefunksjonene på min blogg ved hjelp av stikkord-skyer eller "clouds" som det heter i IT-verdenen. Dersom noen likevel skulle synes at disse ikke er optimale, er jeg åpen for innspill! Det er nå mulig for alle - også dem uten google-profil eller lignende - å legge inn kommentarer på mine innlegg.

Idet dette året toner ut, har jeg på min blogg nå over 400 bokomtaler og nesten 250 filmomtaler. Jeg håper jeg runder 500 bokomtaler og 400 filmomtaler i løpet av 2011!

Jeg ønsker alle venner, familie, bekjente, kollegaer, bokbloggere, lesesirkelvenner, lesere av bloggen min - kort sagt alle! - et riktig godt nytt år!

"The Bunker - the evil is within" (Regissør: Rob Green)

Kultklassiker fra andre verdenskrig

Innspilt: 2001
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Thriller, skrekk
Skuespillere: Jason Flemyng, Charley Boorman, Jack Davenport, Andrew Lee Potts,Christopher Fairbank, Nicholas Hamnett
Spilletid: 95 min.

Andre verdenskrig er inne i siste fase og en tropp med krigstrette tyske elitesoldater har søkt tilflukt i en bunkers rett ved grensen mot Belgia, ettersom amerikanerne er rett i hælene på dem. Med stort alvor forsvarer de bunkersen med det de har igjen av kuler og krutt. Men beholdningen av ammunisjon er avtagende og spørsmålet er hvor lenge de kan klare å holde fienden på avstand.

Bunkersen er i ferd med å bli en felle da det går opp for dem at de alltids kan flykte gjennom de underjordiske tunnelene som bunkersen er forbundet med. Men så begynner den eldste av soldatene å fortelle historier hvor tunnelen fremstår som infisert av det onde selv. Hekseprosesser foregikk i stor stil i dette området, og de utbrente likene ble dumpet ned i underjordiske grotter med forbindelse til tunnelene. Tør de i det hele tatt å bevege seg ned i tunnelene?

Det går etter hvert opp for soldatene at de faktisk ikke har noe valg. Dersom de skal ha noe håp om å slippe fra det med livet i behold, er de nødt til å flykte gjennom tunnelene. Og så spørs det hva som utgjør den største faren når det kommer til stykket: amerikanerne, onde krefter i tunnelene eller deres egne demoner ...

Det er lenge siden jeg har sett en så spennende film! Jeg hadde faktisk nesten glemt hvor mye jeg egentlig misliker grøssere før jeg befant meg i en åndeløs spenning som satte seg fast i alle musklene mine, og gjorde meg støl og lemster. Dette er en film man ikke bør se når man er alene hjemme! Med mindre man altså er en skikkelig tøffing ... noe jeg definitivt ikke er ... 

Skuespillerprestasjonene er intet mindre enn glitrende, og filmen inngår ikke blant kultklassikerne uten grunn. Jeg er for øvrig forundret over at den ikke er nevnt i "1001 filmer du bør se før du dør". Alt i alt er film som fortjener terningkast fem, selv om dette altså ikke er min yndlings-genre.

Dersom du er interessert i filmer og bøker om andre verdenskrig, kan du se nærmere på min tema-oversikt her.

Hvilke bøker fikk du til jul?

De fleste som kjenner meg vet at jeg elsker bøker! Derfor er det ikke spesielt overraskende når brorparten av julegavene til meg (og min mann) faktisk er bøker. Og FOR en glede å pakke opp slike gaver! Kanskje særlig når noen har funnet bøker som de vet er gode, men som jeg kanskje ikke en gang har hørt om .... eller ville brukt atskillig tid på å "oppdage" ... Her er bøkene jeg fikk til jul, og som jeg kommer til å omtale i tur og orden på bloggen min utover i 2011. Dersom du har synspunkter på noen av bøkene, er jeg lutter øre! Tilsvarende gjelder dersom du selv har fått en eller flere spesielle bøker som du ønsker å fortelle om. Legg gjerne igjen en kommentar på denne diskusjonstråden!

Wow! Spennende bok om litteratur, film OG juss! Fulltreffer! Atpåtil skrevet av
mannen til en bekjent av meg. ;-) Jeg gleder meg!

Så morsomt! Denne boka har jeg - sikkert med skam og melde -
aldri hørt om. Desto morsommere å stifte bekjentskap med denne forfatteren,
som vant Nordisk Råds litteraturpris i 2005!

Ja, det har jeg alltid lurt på! Denne boka virker spennende!

Denne boka har jeg aldri hørt om tidligere. Virker forfriskende!

Denne boka har jeg hørt så mye om! Endelig skal jeg få lest den!
Mahfouz mottok i sin tid Nobels litteraturpris, og føyer seg sånn sett inn i
rekken av mine prioriteringer for leseåret 2011!

Her er altså hele Shakespeares samlede verker! Jeg kommer nok aldri
helt gjennom denne, men FOR en fryd faktisk å ha den i boksamlingen!
Jeg har ambisjoner om å se flere av Shakespeares verker som film neste år,
og da er det greit at alle dialogene står her - så kan jeg slå opp i dem når
jeg har problemer med å forstå den gammelmodige engelsken. ;-)

Jeg skjønner at jeg antakelig ikke har fulgt med i timen når
jeg ikke har fått med meg denne forfatteren og/eller boka. Jeg har løslig
googlet litt på den, og den virker lovende!

I mine yngre dager leste jeg alt av Ken Follett, og det er på
høy tid med en gjenvisitt til hans forfatterskap!

Bokgaver i år

Inspirert av Lena som står bak bloggen Les mye, har jeg bestemt meg for å røpe noen av bøkene jeg gir bort til jul i år. Det er ingen overhengende fare for at gavemottakerne leser bloggen min på selveste julaften uansett ... Her i gården gis det bort lite annet enn bøker og film, så DEN siden av saken er i grunnen veldig grei ... ;-)

Les om boka her

Les om filmen her

Les om boka her

Les om boka her

Les om boka her

Jeg vil tro at det er litt for enhver smak - fra 15 år og oppover til 83 ... og fra den uerfarne til den erfarne leser ... Jeg har ikke lest mer enn halvparten av dem selv. Hvis du har synspunkter på disse bøkene, må du gjerne poste en kommentar på denne diskusjonstråden!


Jeg ønsker alle en riktig fredelig og god lesejul!

Status for leseåret 2010 og litt om veien videre ...

Damms Antikvariat i Oslo

Oppsummering av leseåret 2010


Leseåret 2010 nærmer seg slutten og inspirert av en annen bokblogger som står bak Migrating Coconuts, har jeg kommet til at også jeg skal gjøre opp en slags status over hva jeg har lest i 2010. Jeg ønsker dessuten å legge noen planer for leseåret 2011.

Mitt mål som leser er å favne over mest mulig av bredden innenfor litteraturen, med noe nytt og noe gammelt samt noe fra alle verdens hjørner. Jeg er også sterkt opptatt av å lære noe av det jeg leser. Nettopp i år har jeg dessuten så smått begynt å få øynene opp for Nobelprisvinnere i litteratur opp gjennom tidene, og har ønsket å lese flere bøker av disse.

Det store spørsmålet er imidlertid hvorvidt jeg har lykkes i dette, og om jeg har noen huller som bør tettes i 2011.

Naturlig nok er det ikke til å komme forbi at det jeg leser mest av er norsk litteratur. Status så langt i år er 18 leste bøker innenfor norsk litteratur. Dette tilsvarer nesten 25 % av bøkene jeg har lest i 2010. Nettopp i år vil jeg vel si at det har skjedd mye mer spennende ting innenfor norsk litteratur enn jeg kan huske på lenge. En av de største hendelsene er Knausgårds Min Kamp-prosjekt, hvor jeg har hengt med hele tiden, og nesten ikke kan vente på bind 6! Dernest vil jeg fremheve Tillers Innsirkling-prosjekt, som har toppet seg ved at Innsirkling 2 nå er innstilt til Nordisk Råds Litteraturpris. Morsomt har det også vært å bli kjent med de for meg - før 2010 - ukjente forfatterne Gaute Heivoll og Tomas Espedal. 

Jeg leser også en del skandinavisk litteratur. Hele elleve bøker, dvs. litt i underkant av 15 % av alle leste bøker i år, er skrevet av skandinaviske forfattere. Akkurat i år er det islandsk og finsk litteratur det ble mest av, selv om antallet uansett er lite. For første gang fikk jeg bl.a. lest en bok av Nobelprisvinneren Halldór K. Laxness. Det ga mersmak! Dessuten vil jeg fremheve finsk-estiske Sofi Oksanens bøker, med "Utrenskning" som hennes beste.

Ikke overraskende følger USA og England med hhv. ni og åtte leste bøker. Blant de amerikanske forfatterne  vil jeg spesielt fremheve Jonathan Franzens bøker samt den nyeste av Paul Auster. Samtlige bøker var store leseropplevelser! Blant de engelske er det i grunnen kun Ian McEwans nyeste bok "Solar" jeg finner grunn til å fremheve her.

For øvrig domineres min lesing i 2010 av i det alt vesentlige europeisk litteratur. Det forhold at jeg i år "oppdaget" Stefan Zweig har gjort at Østerrike har kommet sterkt på banen i min lesning. En ren fryd har det vært å lese hans bøker, og jeg befinner meg i den lykkelige tilstand av å ha flere til gode i tiden fremover! Noen spennende stemmer fra Tyskland har jeg også fått høre - som Thomas Manns "Buddenbrooks" og Siegfried Lenz´ "Ett minutts stillhet".

Vanligvis pleier jeg å lese mye mer litteratur fra Afrika, Asia og Latin-Amerika enn jeg har gjort så langt i år. Et par bøker fra Midt-Østen har det riktignok blitt, men de fleste er skrevet av eksil-forfattere. "Morgen i Jenin" av Susan Abulhawa er kanskje den boka som har gjort sterkest inntrykk, men jeg må også nevne den bittelille boka "Tålmodighetens stein" av Atiq Rahimi, som gjorde noe med meg. I år ble det kun et par bøker av japanske forfattere, men begge var - nær sagt som forventet - til gjengjeld meget sterke; Haruki Murakamis "Elskede Sputnik" og Nobelprisvinneren Kenzaburo Oe´s "Lær oss å vokse fra vår galskap". Dessuten bør "Herr Han" av den koreanske forfatteren Hwang Sok-Yong nevnes. Jeg er også veldig fascinert av indiske forfattere, men i år ble det kun en - "Et halvt liv" av Nobelprisvinneren V. S. Naipaul. Han må i alle fall kunne kalles etnisk indisk, selv om han verken er født eller oppvokst i India.

For øvrig har jeg kun lest et par dokumentarer i år - en bok av eksil-kineseren Xinran ("Tapte døtre") og en av den tyrkiske forfatteren Ayse Onal ("Æresdrap"). Ellers liker jeg godt å lese bøker som omhandler andre verdenskrig, men i år ble det heller lite også på dette punktet. Verdt å nevne er i så måte "Glassrommet" av Simon Mawer og "Om så det gjelder" av den danske forfatteren Richard Beck. Ellers har det nok blitt mest filmer som har gått på dette temaet.

I og med at jeg ikke har lest en eneste bok fra Afrika i år (dvs. av en afrikansk forfatter - jeg har imidlertid lest et lite knippe bøker med handling som er lagt til Afrika), og det dessuten er lite bøker fra Latin-Amerika og Asia generelt på min 2010-leseliste, ønsker jeg i 2011 å ha mer fokus på disse kontinentene. Bl.a. har jeg flere uleste bøker av Nobelprisvinneren Mario Vargas Llosa til gode. Dessuten ønsker jeg fortsatt å lese flere bøker spesielt av Nobelprisvinnere, og mye av dette finner jeg faktisk i egne bokhyller, blant stablene av uleste bøker. Jeg har f.eks. noen bøker liggende av Nobelprisvinneren og afrikaneren Coetzee og tilsvarende av Doris Lessing, også hun Nobelprisvinner og afrikaner. Jeg ønsker dessuten å lese flere bøker av indiske og japanske forfattere og flere fra Midt-Østen.

Leseåret 2010 er heldigvis ikke over enda, og jeg har rett og slett lurt på om jeg skal dypdykke litt i det jeg har valgt å kalle "muslimsk litteratur" denne jula. I første rekke starter jeg med "Den motvillige fundamentalist" av Mohsin Hamid ...

Jeg hadde tenkt å nevne minst en bok under merkelappen "årets nedtur", med dette var faktisk vanskelig i år (et lite hederlig unntak er kanskje Arto Paasilinnas "Den senile landmåleren"). Jeg har mao. mye å takke både andre bloggere og bokelskere for mht. nyttige tips i jungelen av bøker som hele tiden strømmer på. Det har blitt mye lettere å velge seg ut gode bøker nå enn det var tidligere, og jeg opplever derfor at jeg som regel "treffer" godt med mine bokvalg. I motsetning til tidligere ...

Selv om dette definitivt ikke blir siste innlegg på bloggen min i år, benytter jeg likevel anledningen til å ønske alle mine lesere, med-bloggere etc. 
en riktig god jul og et godt nytt år!