Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

lørdag 28. januar 2012

"Roman Polanski: Wanted and Desired" (Regissør: Marina Zenovich)

Nytt lys over gamle sannheter


Så lenge jeg kan huske har jeg vært vanvittig fascinert av Roman Polanski og hans filmer. Filmene hans tåler å bli sett om og om igjen, uten at magien blir borte. Mannen selv er, om ikke magisk, så i alle fall myteomspunnet grunnet spesielt to hendelser i hans liv - i tillegg til en rekke veldig talentfulle og spesielle filmer. Førstnevnte hendelse handler om drapet på hans kone Sharon Tate på slutten av 1960-tallet - sistnevnte om hans seksuelle forbindelse med en 13 år gammel jente på slutten av 1970-tallet. Det er i all hovedsak den siste hendelsen denne dokumentaren handler om.

Roman Polanski ble født i Frankrike i 1933. Faren var jøde. I 1937 flyttet familien tilbake til Polen, og etter nazistenes okkupasjon av landet, havnet foreldrene hans i deres klør. Selv klarte Roman Polanski å unnslippe, og hans flukt fra jøde-ghettoen i Krakow har senere inspirert ham til å lage den prisbelønte filmen "Pianisten". Han har for øvrig studert ved filmskolen i 
Łódź, kan jeg lese på Wikipedia

Roman Polanski giftet seg med Sharon Tate på slutten av 1960-tallet. Da Sharon var gravid i åttende måned ble hun drept av medlemmer av Charles Mansons "familie". Tilfeldigheter gjorde at Roman ikke var hjemme da ugjerningen fant sted. I tiden som fulgte ble han i amerikanske medier beskyldt for å ha drept sin kone og de andre som var til stede i huset hans på drapstidspunktet. Mediene spekulerte i at en som kunne lage en så okkult film som "Rosemary´s Baby (1968), måtte ha kontakter innenfor slike miljøer. Drapet ble imidlertid oppklart, og Roman Polanski, som var knust pga. tapet av sin elskede hustru, gikk fri fra alle mistanker.

Roman Polanski laget i årene etter en rekke fantastiske filmer - bl.a. "Macbeth" (1971), "Chinatown" (1974) og "Leieboeren" (1976). Hans hang til kvinner - spesielt de yngre - var velkjent.

Våren 1977 ble Roman Polanski innblandet i en skandale hvor han ble beskyldt for å ha voldtatt den 13 årige Samatha Gailey etter først å ha dopet henne ned. Tiltalen lød på voldtekt ved bruk av narkotika, perversjon, sodomi, uanstendig og vellystig seksuell kontakt med en mindreåring under 14 år. Enden på visa var at saken kokte ned til ulovlig seksuell omgang med en midreårig, hvilket var og er alvorlig nok når man befinner seg i USA. Der kan nemlig en slik forbrytelse føre til livstidsstraff.

I begynnelsen stilte Polanski opp for det amerikanske rettssystemet. Etter hvert utviklet det hele seg til en regelrett heksejakt, hvor dommer Laurence J. Rittenband åpenbart var mer opptatt av showet rundt saken enn hensynet til offeret og for den saks skyld den tiltalte. Samantha, som i dag bærer etternavnet Geimer, er intervjuet i dokumentaren, og hun uttaler at hun følte seg mer og mer utilpass. For Roman Polanskis del førte det til slutt til at han rømte landet, for aldri siden å vende tilbake. Han har også unngått opphold i land med utleveringsavtale med USA, inntil han i 2009 ble arrestert i Sveits. Dommer Rittenband ble for øvrig i sin tid tatt av saken, og årsaken er nokså åpenbar. Under etterforskningen inhabiliserte han seg selv i sin iver etter å få tatt Roman Polanski, koste hva det koste ville. Han ønsket også å få Roman underkastet det vi etter norsk rett ville ha kalt judisiell observasjon, bl.a. for å finne ut om han var truende til å kunne gjenta forbrytelsen.

I dokumentaren møter vi de sentrale aktørene i saken mens etterforskningen pågikk. Bl.a. møter vi jentas advokat Roger Gunson, i sin tid plukket ut for å representere uskylden, pen og skoleguttaktig som han den gang fremsto som. Vi møter dessuten Roman Polanskis forsvarer Douglas Dalton, og en av etterforskerne jeg ikke har klart å få med meg navnet på. For øvrig en person med en slik iver etter å ta innersvingen på Roman Polanski at man kan lure på hva som egentlig drev ham, og hvor uhildet han egentlig var ... Roman har hele tiden tilstått å ha hatt sex med en mindreårig, og det er aldri avdekket noe mer enn akkurat dette. Ille nok selvfølgelig, men når man hører på enkelte av de involverte, skulle man tro det dreide seg om en seriemorder. Og paradoksalt nok - slik tittelen antyder: I USA er Roman Polanski ettersøkt ("wanted") - i Europa er han høyt skattet og ønsket ("desired") ...

Denne
dokumentaren kaster nytt lys over historien om heksejakten på Roman Polanski etter at skandalen rundt ham og hans forhold til den 13 år gamle jenta var et faktum. Det er kanskje ikke så rart at han valgte å flykte fra det hele? Det ble aldri noen rettssak etter at han forsvant ut av landet. I ettertid har Roman bedyret at han har angret på det han utsatte jenta for ... 

Her b
lir det uten tvil terningkast seks!

Inn
spilt: 2008
Originaltittel: Roman Polanski: Wanted and desired
Genre: Dokumentar
Spilletid: 100 min.


 

Jeg
tar med en link til en artikkel om arrestasjonen i Sveits, som står på NrKs nettsider og er datert 03.10.2011. 


Roman Polanski etter arrestasjonen i 1977
Roman Polanski og hans kone Sharon Tate

Utvilsomt en flott mann
Regissøren begynner å dra på årene ... 

Helga Flatland: Bli hvis du kan. Reis hvis du må.

Om skjebnesvangre valg

Forfatteren Helga Flatland (f. 1984) debuterte med romanen "Bli hvis du kan. Reis hvis du må.", og for denne fikk hun både Tarjei Vesaas´ debutantpris, Ungdommens Kritikerpris og Aschehougs debutantstipend. Mitt kjennskap til denne forfatteren er fortsettelsen av denne boka - "Alle vil hjem. Ingen vil tilbake." - en bok jeg absolutt burde ha lest etter denne første ... men slik ble det av ulike årsaker ikke.

I "Bli hvis du kan. Reis hvis du må." møter vi fire jeg-personer: Tarjei, Jon Olav, Karin og Trygve. Gjennom disse fire jeg-personene blir vi også introdusert for Tarjeis søster Julie, deres far Hallvard og Trygves kamerat Sigurd. Karin er Tarjei og Julies mor, mens Jon Olav er en godt voksen nabo. Det ungguttene Tarjei og Trygve etter hvert får felles med Kristian, er at de av ulike beveggrunner velger å verve seg som soldater til de norske styrkene i Afghanistan. Dette blir et helt fatalt valg fordi ingen av dem kommer levende hjem.

De fire fortellerst
emmene skreller av ulike lag av en og samme historie. Tarjei forteller om sin oppvekst i den lille navnløse bygda, hvor faren hele tiden har en klar forventning om at det er han og ikke søsteren og odelsjenta Julie som skal overta gården. Men Tarjei har ikke det minste lyst til å bli bonde. Han har akademiske begavelser av de helt sjeldne, men selv om han egentlig har mest lyst til å gå på medielinjen på videregående, gir han etter for presset og velger landbrukslinjen. Og faren som med sin beste vilje ikke mener å presse sønnen, setter ham likevel i en vanvittig lojalitetskonflikt. Skal han følge sine egne drømmer eller farens? Dette dilemmaet er med på å påvirke Tarjei når han skal velge, og når det han aller helst vil er å komme seg vekk, samme hvor ... 

Jon Olav er nabo av Hallvard og Karin, og er Sigurds far. Gjennom ham blir vi vitne til det som etter hvert skjer med naboene - både før og etter at Tarjei og de andre guttene forulykker i Afghanistan. Det har dessuten skjedd noe med sønnen som gjør at han isolerer seg, ikke fikser livet sitt. Men fordi han aldri sier noe, får verken han eller kona tak på hva det er eller hva de kan gjøre for å hjelpe ham.

I bokas tredje del forteller Karin om hvordan hun traff mannen sin i Oslo og etter hvert valgte å gifte seg med Hallvard og flytte til hjembygda hans for å bli gardkjerring. Dvs. det ble hun vel egentlig aldri, for gårdsdriften var fullt og helt mannens ansvar. Hun beskriver et ekteskap av den nokså ensomme sorten, hvor gården hele tiden kommer i veien for hennes nærhet til ektemannen. Morsrollen fyller henne etter hvert fullstendig da Julie kommer til verden, mens hun sliter med skyldfølelse over aldri helt å klare å elske sønnen Tarjei. Dette fører etter hvert til at hun går meget aktivt inn i rollen som mor for ham, og når det kommer til stykket er det faktisk hun som forstår ham best av dem alle. Hun ser hvordan han sliter med alle forventningene fra faren som han ikke helt klarer å innfri, mens han prøver å slippe ut av farens grep uten helt å klare det. Hun lider med sønnen når Hallvard kun vil se sider hos Tarjei som han selv liker, men overser de andre sidene som faktisk er den egentlige Tarjei. Julie og hennes ønske om å overta gården som den rettmessige odelsjenta hun faktisk er, overses totalt. For øvrig følger vi Julie som blir mor til lille Solveig, mens kjæresten og barnets far Mats har reist tilbake til Østlandet.

Helt til slutt er det Trygves historie vi får høre. Han forteller om kivingen mellom guttene i oppveksten, om hvor viktig det er å høre til, være som de andre. Og så er han likevel ikke som de andre, men det må ingen få vite noe om. Han er forelsket i Sigurd. Dette skremmer vettet av ham. Samtidig lengter han etter at alle skal få vite hvem han egentlig er. I alle fall de aller nærmeste. Men når han nevner dette for Sigurd, får han beskjed om at dersom han sier noe om dem, kommer han aldri til å se Sigurd igjen. Med dette i bakhodet, velger han å verve seg til kampen i Afghanistan ... Ikke egentlig fordi han vil vekk, men mest fordi de andre kameratene forventer at han er med.

Jeg sa det da jeg omta
lte oppfølgeren til denne boka ("Alle vil hjem. Ingen vil tilbake."), men gjentar det gjerne: jeg er meget imponert over denne debuten fra en så ung forfatter som Helga Flatland! Ikke bare borrer hun dypt i personskildringene, men dette gjør hun på en så elegant måte at hun aldri overforklarer, men lar det bli igjen noe som leseren selv kan gruble litt videre på. Dessuten har hun skapt fire jeg-personer som hver for seg fremstår som svært troverdige, uten å ty til for mye drama eller klisjéer. Det ligger så mye mellom linjene, så mye uuttalt. Om Karins ekteskap med en fåmælt mann av bygda som ikke sier ting i utrengsmål, om ensomheten dette skaper hos henne, som er fra byen ... Om Tarjeis manglende evne til å gjøre opprør mot en far som ikke vil forholde seg til noe annet enn det han vil se, om hva dette gjør med ham ... Om vanskelighetene ved å stå frem som homofil i ei lita bygd selv nær opp til vår nåtid ... Om hvordan det er å vokse opp og ikke helt vite hvilken retning livet skal ta, og hvor de som står en nærmest kommer med råd nærmest utelukkende for å fremme egne ønsker og ikke barnets. Om hvilke fatale konsekvenser det kan få dersom man ikke følger sine egne drømmer ... Alt dette har Helga Flatland klart å fange i denne lille boka, hvor målformen veksler fra bokmål til nynorsk på en så fortreffelig måte at jeg som leser knapt tenkte over at det skiftet. Her blir det et sterkt terningkast fem!

U
tgitt: 2010
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 171





Helga Flatland

"Møte med Margueritte" (Regissør: Jean Becker)

Koselig feelgood-film, men heller ikke noe mer


Germain er en 50 år gammel mann som knapt har lært å lese så langt i livet. Gjennom små glimt får vi innblikk i hans kjærlighetsløse oppvekst med en kald mor som heller enn å elske ham, har spottet og ydmyket ham. Germain bor i en campingvogn i hagen utenfor huset til sin mor, og spottingen har hun i grunnen fortsatt med gjennom alle år. Han føler seg som et null, lite verdt og udugelig. Også på skolen ble han utsatt for mobbing fra en lærers side, og dette smittet selvsagt over på klassekameratene. Utrolig nok har han klart å få seg en kjæreste, og det til gjengjeld en ung og vakker kvinne.

En dag han sitter på sin sedvanlige plass i parken for å telle duer, dukker den 95 årige Margueritte opp. Det viser seg at også hun liker å telle duer, og grunnet deres felles interesse på dette punktet, kommer de raskt i snakk. Hver dag treffes de på denne spesielle benken i parken, og etter nokså kort tid begynner Margueritte å lese høyt for Germain fra Albert Camus berømte roman "Pesten". Germain, som aldri har trodd at bøkenes verden var noe for ham, fascineres av historien. Særlig det at han faktisk klarer å se for seg det som skjer i romanen. Det utvikler seg et varmt vennskap mellom Germain og den eldre kvinnen.

Margueritte er imidlertid i ferd med å bli blind, og da det går opp for Germain at hun innen kort tid ikke kommer til å være i stand til å lese for ham, går han inn for å lære å lese selv. Og så er det han som leser for henne. I mellomtiden er det åpenbart at det går mot slutten for Germains mor, som gjør flere og flere pussige ting, helt hinsides all fornuft ...

Filmen "Møte med Margu
eritte" er basert på Marie-Sabine Rogers roman "Å telle duer". Romanen var helt grei, og hadde det ikke vært for at jeg liker Gérard Depardieu svært godt samt at filmen er omtalt som "en uimotståelig perle", ville jeg nok ikke giddet å se den. Sannheten er uansett at jeg ble skuffet. Samtidig er det en koselig feelgood-film som absolutt er severdig. Den gamle kvinnen spilles av Giséle Casadesus, og hun er inntagende og yndig som Margueritte. Gérard Depardieu kommer også ut av det med æren godt i behold. Men som i boka ble det også i filmen litt for lite driv. Sånn sett er det positivt at filmen kun varer i 82 minutter. Kanskje har det blitt litt for mange bøker og filmer av denne typen fra Frankrike, hvor det enten dreier seg om en kassedames betroelser eller for den saks skyld en anonym portnerske som - mot alle odds - faktisk har høy grad av dannelse. Fellesnevneren er at det snus opp-ned på fordommer om hva man forbinder med klassetilhørighet i det ellers meget klasseinndelte franske samfunnet. Men der f.eks. "Pinnsvinets eleganse" var original og kompleks (både som bok og film), blir herværende film litt for grunn. Dessuten er det irriterende (fordi det er lite realistisk) når den mannlige skuespilleren (Gérard Depardieu) er kjempetykk, analfabet og 50 år, mens den kvinnelige skuespilleren er inntagende vakker, åpenbart intelligent og knapt kan være særlig mer enn 20 - 25 ... Her blir det terningkast fire.

Inns
pilt: 2010
Originaltittel: La tête en friche
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama / komedie
Skuespillere: Gérard Depardieu, Gisèle Casadesus
Spilletid: 82 min.


Germain og Margueritte i parken
Germain og moren hans
Germain og kjæresten

"The Story of Qiu Ju" (Regissør: Zhang Yimou)

Byråkrati på landsbygda i Kina


Qiu Ju og ektemannen Qinglai er bosatt på landsbygda i Kina, hvor de lever av å dyrke chili i et slags bonde-kollektiv. Qiu Ju er gravid med sitt første barn, og svangerskapet er i siste fase.

En dag fornærmer Qinglai ved en inkurie sjefen Wang Shantang. Qinglai uttaler noe om at Shangtai bare driver med høns, og dette tar Shangtai som en grov fornærmelse og en nedvurdering av ham som mann siden han kun har fire døtre og ikke har vært i stand til å frembringe en sønn. I sinne sparker han Qinglai i lysken, med den følge at den ene testikkelen hans skades stygt. Han må oppsøke lege og klarer ikke å ta opp sitt arbeid i lang, lang tid.

Qiu Ju er rasende. En ting er at sjefen har sparket hennes mann, men at han forsøker å ramme forplantningsevnen hans, er å gå for langt. Hun ønsker en uforbeholden unnskyldning fra Shangtai. Selv er hun svært nervøs for at barnet hun bærer ikke skal være en gutt, og at hun og mannen heller ikke skal få anledning til å få et barn til dersom det skulle bli en jente.

Qiu Ju oppsøker det lokale politikontoret for å få hjelp, men alt hun oppnår er at politimannen foreslår en salomonisk løsning. Han mener at Shangtai hadde grunn til å bli fornærmet, men at det var galt av ham å sparke en underordnet. Derfor foreslår han at Shangtai må betale en erstatning. Qiu Ju vil imidlertid ikke ha penger, men en unnskyldning, en uforbeholden sådan. Det får hun ikke, og da Shangtai atpåtil strør 20 10 Yuan-sedler utover bakken og ber henne plukke disse opp, samtidig som hun må bøye seg for ham 20 ganger, snur Qiu Ju på hælene og går.

Deretter reiser Qiu Ju og hennes manns yngre søster Meizi inn til byen, og til slutt ender det med rettssak. I mellomtiden anmodes Qinglai om å ta røntgenbilde av ribbenene sine for å få et bevis på hvor alvorlig skaden faktisk var ... Qinglai ønsker etter hvert at de skal gi seg, livredd for at de skal bli stemplet som vanskelige i landsbyen. Qiu Ju gir seg imidlertid ikke! Men kan hun vinne mot et mannsdominert byråkrati når det kommer til stykket? Hvor det i prinsippet er den sterkestes rett som gjelder?

Dette er en historie om mot og en hardnakket tro på at rettferdigheten skal vinne til slutt. Det er også en historie om hvor galt det kan gå dersom det går prinsipper i en sak, og man ikke klarer å stoppe i tide. Stoltheten blir dyrekjøpt for Shangtai som ikke på noe tidspunkt er villig til å innta en mer ydmyk holdning. Med Kinas vakre og fargerike fjellandskap som kulisse følger vi den høygravide Qui Ju på hennes ferd oppover i byråkratiet. Gong Li er også denne gangen sterk og klar i sin rolletolkning, og det er ikke til å undres over at hun har oppnådd den anerkjennelse og berømmelse som har blitt henne til del i årenes løp. Da hun spilte inn "The Story of Qiu Ju" var hun relativ ung - fremdeles ikke 30 år. Dette er dessuten den andre filmen hun i sin tid spilte i, hvor Zhang Yimou var regissør. Filmen er for øvrig ikke så kontroversiell som "Ju Dou" var. Den har mottatt en rekke priser og nominasjoner, både som beste utenlandske film og for Gong Li´s prestasjoner i rollen som Qiu Ju. Jeg leste et sted at mange av scenene i filmen er spilt inn med skjult kamera, slik at dagliglivet i provinsen skulle fremstå så autentisk som mulig. Vi kommer svært tett på dagliglivets rutiner i landsbyen, og det er et fargerikt kulturliv som skildres. Jeg gir terningkast fem - et sterkt sådan!

Innspilt: 1992
O
riginaltittel: Qiu Ju da guansi
N
orsk tittel: Historien om Qiu Ju
Nasjonalitet: Kina
Genre: Drama (politisk drama)
Skuespillere:
Gong Li (Qiu Ju), Ge Zhijun, Yang Liuchun, Liu Peiqi, Lei Laosheng
Spilletid: 99 min.




Gong Li i rollen som Qiu Ju
Qiu Ju og Meizi har dratt inn til byen for å klage saken videre oppover i systemet
Qiu Ju
Qiu Ju og hennes familie

torsdag 26. januar 2012

Thorvald Steen: "Historier om Istanbul"


Boblende fortellerglede!

"Dette er ingen vanlig reiseguide for Istanbul. Det er nok av slike, og flere av dem er gode. Hensikten med denne lille boka er å vise hvorfor du må se denne byen. Her vil jeg skildre noen møter jeg har hatt med mennesker i Istanbul. Personer som har lært meg hvorfor dette er verdens viktigste by. For mange i vår del av verden er dette en godt bevart hemmelighet. Dette er kanskje i seg selv en god nok årsak til å reise. Det er ikke uten grunn at det er blitt slik. Martin Luther var for eksempel så redd for tyrkerne at han sa "Fri oss fra tyrkerne og det onde!" Hva bunner frykten og fordommene i? Jeg skal prøve å gi noen av svarene. Om du reiser til Istanbul, vil møtet med menneskene, praktbyggene, beliggenheten og historien forandre deg for alltid. Fordi blandingen av det bysantinske og det osmanske på så mange direkte og indirekte måter henger igjen i dagens Istanbul, er det mulig å leve seg inn i byens historie."

Slik innl
eder Thorvald Steen sin nokså beskjedne bok, som i papirutgave utgjør 198 sider, og i lydbokformat kun tre CD´er med en spilletid på tre timer. Nokså raskt kommer opplysningen om at det meste av det som er interessant å se i det gamle Istanbul ligger innenfor en radius på en km. Hagia Sofia, ansett som verdens største kirke (og bygget mens bysantinerne hadde makten over byen), skjønt den i dag er et museum etter å ha tjent som moské gjennom mange århundrer, utgjør den aller viktigste severdigheten. Men byen rommer også en rekke flotte moskéer som ble bygget i den osmanske perioden - mest kjent er Den Blå Moské.


Hagia Sofia ligger ved inngangen til Bosporos-stredet som deler byen i to - med en del i Europa og en del i Asia.

Opprinnelig het byen Bysants og den ble grunnlagt 600 f.Kr. Det bysantiske riket varte i nesten 1000 år, og hadde Bysants som sitt hovedsete, inntil byen ble erobret av romerne i 330 e.Kr. Byen skiftet deretter navn til Konstantinopel og hadde sin storhetstid mellom 800 og 1000 e.Kr.

På grunn av sin beliggenhet var byen gjenstand for mange angrep utenfra, og Østromerriket falt etter at byen ble invadert og erobret av osmanerne. Sultanatet ble etablert i 1453.

Det osmanske riket og sultanatet opphørte i 1923, og etter at Kemal Atatürk kom til makten ble Ankara, som ble ansett mer uberørt av påvirkning utenfra og sånn sett mer genuint tyskisk, gjort til hovedstad. Byen endret atter navn, og Konstantinopel ble til Istanbul.

I dag bor det drøyt 12 millioner mennesker i I
stanbul, og det antas at tre millioner er kurdere. Foruten å fortelle den fascinerende historien om Sigurd Jorsalfars pilegrimstokt til Istanbul i 1108 - 1111, hvor formålet var å sikre seg en del av Jesu´kors, forteller forfatteren om de viktigste severdighetene man bør få med seg når man besøker Istanbul. Mye av bysantisk og osmansk kunst er godt bevart, og nettopp dette gjør denne byen så interessant. 


Bildene ovenfor viser hvordan Bosporos-stredet deler byen i to.

Steen gir ogs
å et interessant bilde av de forandringer Tyrkia gjennomgikk etter at Kemal Atatürk overtok makten i 1923, og hva han gjorde for at Tyrkia skulle bli en sekulær stat hvor religiøs tro var og ble et privat anliggende. Han er dessuten innom de mest kjente forfatterne i dag, som Orhan Pamuk og Yasar Kemal. Vi får ellers innblikk i det yrende livet i basarene og de mest elementære regler for pruting.

Den
ne lille boka elsket jeg! Thorvald Steen levendegjør sitt livs elskede by så godt at jeg for min del ikke er i tvil om jeg reise dit, og det snart! Jeg lærte dessuten mye som jeg ikke visste fra før. Her blir det terningkast fem!

Utg
itt første gang: 
Lydboka er innspilt: 2008
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Thorvald Steen
Spilletid: 3 t. 1 min.


Thorvald Steen

"Annie Leibovitz - Life Through A Lens" (Regissør: Barbara Leibovitz)

Spennende portrett av en berømt fotograf


Annie Leibovitz (f. 1949) er en av USAs mest kjente fotografer. Det hun er aller mest berømt for er sine bilder av nesten alt som kan krype og gå innenfor showbiz. Enkelte av fotografiene hun har tatt har til og med endret menneskers liv. Som bildet av den gravide Demi Moore, noe som i begynnelsen var "too much" for det amerikanske publikum ... Som bildet av Whoopi Goldberg nedsenket i et badekar med melk ... Som bildet av en naken John Lennon som omfavner sin kvinne Yoko Ono få timer før han ble drept ... Som flere bilder av Arnold Schwarznegger som ung og relativt ukjent kroppsbygger ... Og som Bette Midler badende i et hav av roser ... Bare for å nevne noen av bildene Annie Leibovitz er kjent for. Få har vel dessuten vært så nær viktige historiske hendelser gjennom såvidt mange år som nettopp hun.

I
perioden 1970 til 1983 jobbet Annie Leibovitz for musikkmagasinet Rolling Stone. Dette ga henne tilgang til mange celebriteter, deriblant rockestjerner som Mick Jagger og Keith Richard, som også er intervjuet i denne dokumentaren. Noe av det som gjør Annies bilder så gode er bl.a. at hun ikke opptrer som en primadonna selv, slik mange berømte fotografer har en tendens til, og at hun bruker mye tid på å bli kjent med dem hun skal fotografere. Dermed får hun frem det menneskelige i sine fotoobjekter. Hun glir inn i miljøene og bare er der uten å gjøre for mye ut av seg. Nærmest ubemerket og fullstendig ujålete kommer hun inn i de innerste sirkler, der fotografer normalt ikke slipper til. Dette kombinert med stor respekt for dem hun skal fotografere, slik at ingen er engstelige for at uheldige bilder skal bli brukt mot dem når det minst passer seg slik. Tror jeg etter å ha sett denne dokumentaren om henne, hvor man får innblikk i mye av det unike ved hennes bilder ...

Etter hvert har Annie blitt vel så berømt som dem hun fotograferer, og i dag kan hun diktere hvordan hun ønsker kulissene. Berømtheter som Donald Trump som ønsker å få sin gravide kone fotografert halvnaken i profil - med struttende mage - mens hun kommer ut av kroppen på en jumpojet, betaler det som skal til for å få dette til, må vite. Jeg for min del ble aller mest fascinert av bildene Annie tok før hun ble skikkelig berømt selv, fordi jeg mener at svart-hvitt-bildene hun tok den gangen er betydelig mer kunsteriske enn de oppstyltede bildene hun har tatt i senere år, som mest av alt minner om reklame-boards, kun produsert for å selge et produkt. Det var noe mer ekte over de opprinnelige bildene, rett og slett.

For me
g som er godt over gjennomsnittet interessert i fotografering selv, var denne filmen særdeles interessant. Historien om Annie Leibovitz er også historien om en kvinne med et spesielt blikk for egnede foto-objekter, som lever i symbiose med sitt kamera og som nesten ikke er i stand til å se verden uten å tenke på hvordan den vil ta seg ut gjennom en kameralinse. Det er en spennende kvinne vi blir kjent med i denne filmen! Her blir det terningkast fem!

Annie Leibovitz har for øvrig gitt ut flere bøker med sine bilder.

Sitat
fra en artikkel om Leibovitz på Wikipedia:
"Leibovitz claims she never liked the word "celebrity". "I've always been more interested in what they do than who they are, I hope that my photographs reflect that." She tries to receive a little piece of each subjects personality in the photos."


Innspilt: 2006
Originaltittel: Annie Leibovitz - Life Through A Lens
Nasjonalitet: USA
Genre: Dokumentar 
Spilletid: 90 min.


Meryl Streep
Whoopi Goldberg
Yoko Ono og John Lennon
Annie Leibovitz foran sitt berømte bilde av Demi Moore

Annie Leibovitz
Bette Midler

tirsdag 24. januar 2012

Julie Orringer: "Den usynlige broen"

Meget velskrevet om ungarske jøders skjebne under andre verdenskrig

Den ungarske jøden Andras Lévi har fått oppfylt en drøm han nesten ikke hadde turt å håpe på skulle gå i oppfyllelse: han har fått et stipend til den prestisjetunge arkitektskolen Ecole Speciale i Paris. I Ungarn er det ikke enkelt for jøder å få seg skolegang, fordi det er svært begrenset hvor mange jøder som blir tatt opp. Da han pakker med seg det lille han har av eiendeler i en koffert og skal reise avgårde til Paris i 1937, får han med seg et brev fra noen bekjente av foreldrene som han skal levere til den mystiske C. Morgenstern. Lite aner han da at denne kvinnen, som livnærer seg som danseinstruktør, etter hvert skal bli hans livs store kjærlighet.

Etter kun kort tid i Paris skjer det utenkelige; stipendet blir av ukjente grunner stoppet, og en stund ser det svært mørkt ut for Andras. Men så får han seg heldigvis jobb som løpegutt på teateret Sarah Bernhard, og det blir dermed mulig for ham både å få betalt skolepenger og å overleve på et vis.

I årene før utbruddet av andre verdenskrig er det ikke helt ufarlig å være jøde i Paris, for jødehatet sitter dypt hos folk og det er mange - ikke bare nazistene - som ønsker å få jødene fjernet fra samfunnet. I begynnelsen er det først og fremst høyreekstreme grupper som regelrett banker opp og til og med dreper jøder. Etter hvert får jødene skylden for det meste som er galt. Selv før Frankrike ble okkupert av tyskerne, ble det innført lover som nærmest gjorde det umulig for jøder uten fransk statsborgerskap å bli der.

I mellomtiden har Andras og Klara (som frk. C. Morgenstern egentlig heter) innledet et forhold. Klara er nesten ti år eldre enn Andras, men dette bryr han seg ikke det minste om. Han elsker Klara og det er henne han vil ha. Klara som er eksil-ungarer og som skjuler en hemmelighet så grufull at hun ikke for sitt bare liv vil røpe den for hvem som helst ...

Etter hvert tvinges Andras til å forlate Frankrike og vende tilbake til Ungarn. Klara følger med fordi hun ikke vil forlate det som etter hvert har blitt hennes ektemann. I Budapest venter imidlertid en nokså ublid skjebne. Selv om Ungarn kanskje ikke var det landet som behandlet sine jøder verst, heller ikke etter at landet ble alliert med Tyskland, ble spesielt jødene innkalt til arbeidsleire, hvor forholdene var så elendige at det var mer flaks enn noe annet som gjorde at enkelte i det hele tatt overlevde. Andras blir i likhet med sine mannlige familiemedlemmer - deriblant to brødre - og andre jøder bl.a. brukt som mineryddere langs grensen mot Sovjetunionen. I mens må Klara, som er gravid med parets første barn, klare seg som best hun kan alene. Dvs. hun har sin familie rundt seg, men hun er uvitende om at henne velstående far presses for store verdier av ungarske tjenestemenn for å sikre at det ikke blir rippet opp i hennes gamle hemmelighet.

Andre verdenskrig skrider frem, og med dette følger lidelser og død, sult og forfrysninger ... Ren flaks avgjør hvem som overlever. De fleste er imidlertid ikke så heldige ... Vi følger familiene til Andras og Klara frem til krigens slutt, som ender med at Budapest bombes sønder og sammen. De få som greide å overleve, flyktet til slutt til USA ... I mellomtiden hadde de opplevd at deres allierte - Tyskland - okkuperte Ungarn, hvilket førte til massive angrep på den jødiske delen av befolkningen. Rundt 400 000 jøder ble drept i tyske konsentrasjonsleire under okkupasjonen. Deres befriere, russerne, endte til slutt opp som nye okkupanter, og den forventede friheten uteble dermed. Slaget om Budapest regnes for øvrig som et av de blodigste slagene i andre verdenskrig, og det var russerne som kjempet mot tyskerne om å få herredømme over byen. Etter langvarige beleiringer av byen, ga tyskerne til slutt opp og kapitulerte i midten av februar 1945. Under den to måneder lange okkupasjonen overlevde byens ungarere i det som var igjen av byen, uten tilgang til nye matforsyninger. Da var 70 % av byen bombet i stykker, og alle broene som en gang hadde forbundet bydelene Buda og Pest var ødelagte ...

Denne over 700 sider lange bo
ka var ikke så mye som en eneste side for tykk! Tvert i mot følte jeg at det kanskje gikk vel fort på slutten. Ikke siden jeg leste Hans Falladas "Alle dør alene" i fjor høst har jeg vært så til de grader engasjert over en bok som da jeg leste "Den usynlige broen". Noe skyldes selvsagt at jeg er veldig glad i og fascinert av Ungarn som land, og noe skyldes at andre verdenskrig og spesielt jødenes skjebne engasjerer meg sterkt. Mens jeg leste boka tenkte jeg mer og mer på hva som har ført til at Julie Orringer, en relativt ung amerikansk forfatter, har interessert seg så voldsomt for ungarske jøders skjebne at hun har skrevet denne kolossen av en roman. Svaret fikk jeg da jeg leste etterordet. For dette handler ikke overraskende om hennes egen families historie, skjønt selve romanen er en fiksjon. Dermed ramlet mange brikker på plass. Jeg tror nemlig ikke det er mulig å lete frem så mange detaljer om hva som egentlig skjedde i Ungarn uten å ha andre kilder å gå til enn kun dokumenter. Ungarn deler skjebne med alle de andre sovjet-okkuperte statene som tidligere utgjorde Østblokken, hvor historien ble skrevet for å fremme russifiseringen av landet og ikke for å dokumentere den egentlige sannheten om det som skjedde. Derfor sitter jeg tilbake med en følelse av å ha lest noe helt unikt, som det tidligere ikke har vært skrevet altfor mye om.

"Den usyn
lige broen" er både velskrevet, dypt rørende, interessant, brutal og opplysende om Ungarns rolle under andre verdenskrig, vinklet fra et par jødiske familiers ståsted. Det helt surrealistiske i hvilken skjebne som ble jødene til del, har Orriger fått godt frem uten å ty verken til klisjéer eller tårseperse-tendenser. Kanskje var det nettopp den etter hvert fortettete fortellerstilen på slutten som gjorde at de mest grusomme detaljene ikke fremsto som så gråtkvalte som de mest sannsynlig ellers kunne ha blitt? Selv om boka er meget godt skrevet og selv om historien er svært interessant, har jeg vært noe i tvil om jeg skal gi terningkast fem eller seks. Blant annet savnet jeg de virkelig gode og dyptpløyende personskildringene som sekser-kandidater preges av. Når jeg likevel ender med å gi terningkast seks, er det historien og det unike ved bredden og dybden i denne som har vært avgjørende for meg. Boka er virkelig vel verdt å få med seg, og jeg anbefaler den på det varmeste. Selv fant jeg begynnelsen av boka litt tung, men etter å ha passert side 100, fløt sidene nærmest av seg selv.

Utg
itt: 2010
Originaltittel: The Invisible Bridge
Oversatt: Kari og Kjell Risvik
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 712

Julie Orringer

mandag 23. januar 2012

"Orchestra rehearsal" (Regissør: Federico Fellini)

Fornøyelig orkestermoro

Et orkester møtes for å øve under ledelse av en dirigent. Dirigenten har bedt et TV-team om å filme under øvingen, men dette møtes umiddelbart med sterke protester fra orkester-medlemmene da de skjønner at de ikke får betalt. Inntil enkelte skjønner at dette er en utmerket måte å få profilert og markedsført seg selv på ...

En etter en står orkester-medlemmene frem og presenterer sine instrumenter. Med humor og vidd forfekter hver av dem sine egne instrumenters fortreffelighet og særstilling i orkesteret. Tidvis fører dette til piping og latterliggjøring fra de øvrige medlemmene, noe som igjen fremkaller ikke rent lite bitterhet og beskhet fra dem som blir utsatt for dette.

Etter hvert kan øvingen omsider starte. Til dirigentens store fortvilelse spiller orkesteret ikke i takt, og det er som om de ikke skjønner hva det vil si å spille sammen i et orkester. Han raser mot orkester-medlemmene, bare for å bli ettertrykkelig satt på plass av den tillitsvalgte. Til slutt bryter det reneste anarki ut, fordi spillerne nekter å føye seg etter dirigenten. Ikke før veggene i øvingslokalet begynner å rase sammen, skjønner medlemmene av orkesteret at det kanskje er greit å følge dirigenten likevel ...

Filmen er blitt karakterisert som en sosial og
 politisk allegori, dvs. som en slags metafor eller et bilde på hva som skjer når man står uten en leder eller nekter å følge denne. Dersom alle følger sine egne innskytelser og behov uten tanke på fellesskapet, oppstår det reneste kaos/anarki. Orden og harmoni kan kun oppstå når alle er enige om å følge lederen. Kanskje er filmen også et bilde på hva som skjer dersom man utøver en lederstil uten å ta hensyn til enkeltindividene? Uansett hvordan man enn snur og vender på det, er filmen et bilde på at også høyt kvalifiserte mennesker trenger en leder. Rent bortsett fra at filmen inneholder en rekke virkelig morsomme sekvenser med sære og spesielle orkester-medlemmer, var det i grunnen dette jeg fikk ut av den. Det er selvfølgelig morsomt i seg selv å se en Fellini-film, fordi Fellinis filmer er så totalt annerledes alt annet som er laget innen for filmgenren. Når filmen kalles "a little masterpiece", så har jeg ingen problemer med å være enig. For maken til kreativ og original regi skal man virkelig lete lenge etter! Her blir det terningkast fem!

In
nspilt: 1979
Originaltittel: Prova d´orchestra
Nasjonalitet: Italia
Genre: Drama
Skuespillere: Balduin Baas (Conductor), Clara Colosimo (Harp player), Elizabeth Labi (Piano player), Ronaldo Bonacchi (Bassoon player), Ferdinando Villella (Cello player), Franco Iavarone (Bass tuba player (as Giovanni Javarone)), David Maunsell (First violin), Francesco Aluigi (Second violin), Andy Miller (Oboe player), Sibyl Mostert (Flute player), Franco Mazzieri (Trumpet player), Daniele Pagani (Trombone player), Luigi Uzzo (Violin player), Cesare Martignon (Clarinet player), Umberto Zuanelli (Copyist), Filippo Trincaia  (Head of orchestra), Claudio Ciocca (Union man), Angelica Hansen (Violin player), Heinz Kreuger (Violin player)
Spilletid: 70 min.





søndag 22. januar 2012

Kost, helse og julefett - hør på dette innlegget!

Trude Marstein: "Ingenting å angre på"

En roman om utroskap

Det er sommer og Vegard og Heidi skal tilbringe ferien på hytta sammen med de tre døtrene Mathilde (12 år), Julia (8 år) og Klara (5 år). Heidi er imidlertid ikke ferdig med halvårsregnskapet på jobben. Mens Vegar og døtrene reiser i forveien, skal Heidi komme med toget dagen etter.

Men Heidi drar ikke på jobben idet hun vinker familien avgårde. I stedet drar hun til elskeren Mikkel, som hun planlegger å tilbringe det neste døgnet med. Hun har truffet Mikkel på et kurs, og alt hun har i hodet er all den deilige sexen de to skal ha sammen før hun reiser ut på hytta. Hun er så forelsket at hun ikke greier å tenke klart, ikke greier å styre seg, ikke greier å kontrollere seg.

Parallelt følger vi Vegard og jentene som i mellomtiden har kommet frem til hytta. Vegard er full av omsorg for alle sine kvinner, store som små. Med en beundringsverdig tålmodighet takler han barnas småkrangling, deres utøvelse av petimeterrettferdighet innad i søskenflokken, et evindelig mas spesielt fra minstejenta Klara ... uten å miste besinnelsen. Skjønt det holder hardt noen ganger. Han lengter etter litt alenetid om kvelden, hvor han kan kose seg med en av sine heller bedre rødvinsflasker, men opplever at når tiden endelig er inne for ham, er han bare trøtt og sliten. Underveis får han besøk av Geir, en hyttenabo som har lovet å hjelpe ham med å skifte vindskiene på hyttetaket.

Heidi og Mikkel kan ikke få nok av hverandre, og deres intense lidenskap truer nesten med at tære dem i stykker, der de stjålent nyter sin forbudte kjærlighet. Av og til overmannes Heidi av dårlig samvittighet når hun tenker på Vegard. De har jo ikke akkurat noe dårlig ekteskap. Det er jo ikke det. Men de har i årenes løp - 14 år for å være nøyaktig - blitt nokså trivielle overfor hverandre. Nysgjerrigheten er for lengst borte. De deler dessuten ikke så mange interesser lenger. Vegard er opptatt av sine gode viner, klassisk musikk og litteratur, mens hun ... hun er opptatt av å bli mer sett som kvinne. De varme, lidenskapelige følelsene de en gang hadde for hverandre har utvilsomt blitt mer lunkne etter hvert. Samtidig har de en hel masse som binder dem sammen, tross alt. Ikke bare har de barna sammen, men det er ingen som kjenner den andre så godt - på godt og vondt - som nettopp ektefellen. Like fullt - hun klarer ikke å nekte seg selv opplevelsen med den fyrrige og vakre mannen Mikkel. De har tatt inn på et hotell for å dyrke hverandre 100 %.

Ute på hytta sitter Vegard og tenker på sitt ekteskap med Heidi. Hans virkelighetsoppfatning er noe annerledes enn Heidis. Han elsker sin kone og kunne aldri tenke seg noen annen enn henne. Visst har han vært fristet til sidesprang både en og to ganger, men han kunne aldri fått seg til virkelig å gjøre det, ta spranget fullt ut. Like fullt har han merket at Heidi er blitt fjernere, at hun forholder seg til deres seksuelle samliv som noe hun vil ha overstått i full fart, uten egentlig å legge så mye mer i det. Likevel - han elsker sin kone! Og han gleder seg veldig til at hun skal komme ut på hytta neste dag.

Men Heidi kommer ikke neste dag. Hun r
inger Vegard og forteller at hun ikke rakk toget. Dessuten har hun fått et solid migreneanfall (for første gang på flere år), og trenger å sove for å komme seg til hektene. Derfor kan hun ikke komme før dagen etter. Vegard blir selvfølgelig skuffet, men godtar forklaringen. Ut på ettermiddagen ringer han henne for å forhøre seg om hvordan det går. Men hvorfor svarer ikke Heidi på hjemmetelefonen?

"Ingentin
g å angre på" er en fascinerende beretning om utroskapens sanne natur. Vi følger de to ektefellene Heidi og Vegard tett over et par døgn. Mens Heidi hygger seg med elskeren sin og kun har sine egne behov i fokus, tar Vegard seg av de hverdagslige trivialitetene på hjemmebanen. Det er to vidt forskjellige virkelighetsoppfatninger som skildres. Heidi føler at hun ikke får nok oppmerksomhet som kvinne i sitt ekteskap. Vegard føler at Heidi bare skal ha og ha uten at det blir nok, mens hun ikke gir tilsvarende tilbake. Etter hvert som jeg ble kjent med Vegard og Heidi, lå min sympati utvilsomt hos Vegard. Kanskje var det noe med det repeterende og manende i hvordan forfatteren fremstilte Heidi, som fikk meg til å få litt avsmak for henne? Jeg tror ikke dette er en bok som kommer til å gjøre noe varig inntrykk på meg, selv om jeg må medgi at forfatteren på et finurlig vis fikk frem noe vesentlig om utroskapens natur. Den besettende forelskelsen satt opp mot et mangeårig og kanskje noe traust forhold, åpner opp for det eksistensielle spørsmålet om hva som er viktigst når det kommer til stykket ... Det som til syvende og sist trekker ned helhetsinntrykket av boka er at den er for lang og at det er for mange repetisjoner på de samme tingene. Her blir det terningkast fire

Utgitt: 2009

Forlag: Lydbokforlaget
Opplesere: Christoffer Staib og Anna Backe-Wiig
Spilletid: 13 t 2 min.

Trude Marstein

Lilies In The Valley (fra filmen "Pina")

Januarstemning ved Langevann


"Pina" (Regissør: Wim Wenders)

Spektakulær, vakker og vel verdt å få med seg!

Filmen "Pina" hadde kinopremiere i Norge i begynnelsen av november 2011, og var tilgjengelig på DVD tidligere denne uka. På grunn av det kraftfulle coveret ble jeg umiddelbart oppmerksom på filmen da jeg sveipet innom en av DVD-forhandlerne "mine". Dette er uten tvil en må-eie-film, fordi den kommer til å bli fin å se flere g
anger.

Philippina
 "Pina" Bausch (f. 1940 d. 2009) var en tysk utøver av moderne dans, koreograf, danselærer og ballet-regissør. Hun var kjent for sin unike stil, en blanding av bevegelser, lyder og fremtredende kulisser, og med et utdypet samarbeid med utøvere i komposisjonen av såkalte stykker (en stil som nå er kjent som Tanztheater), ble hun ledende pga. sin innflytelse på moderne dans helt fra 1970-tallet. (Disse opplysningene har jeg hentet fra en artikkel på Wikipedia om Pina).

Film
en "PIna" er en tysk produksjon med 3D dans. Filmen var ment som en dokumentar om Pina Bausch, men under forberedelsene døde Pina svært uventet og plutselig. Regissøren Wim Wenders kansellerte filmplanene, men ble overtalt av danserne i Tanztheater Wuppertal om å lage en film likevel. I filmen får vi presentert noen av de mest kjente danse-stykkene som Pina laget i såkalt Tanztheater-stil. Vi får se fire stykker som har titlene "La sacre du printemps", "Café Mueller, "Kontakthof" og "Vollmond". Spesielt interesserte kan lese mer om filmen på Wikipedia.

Jeg foregir m
eg ikke selv å ha greie på dans, annet enn at jeg synes det er pent å se. Noe av det som foregikk spesielt i begynnelsen av denne filmen, fremsto som noe sært for mitt vedkommende, men dette løsnet etter hvert som filmen skred fremover. Noe lignende har jeg faktisk aldri sett før. Korreografien er og blir spesiell, men det er noe med dansernes bevegelser, lyssettingen, musikken - stort sett det hele - som gjorde at jeg ble sittende som fjetret. Til og med husets tenåring løftet blikket opp fra laptopen og måtte få med seg de fascinerende bevegelsene. Vi så ikke filmen i 3D, og jeg tviler egentlig på at min utgave er i 3D siden dette ikke står eksplisitt på filmcoveret, men jeg er i så fall overbevist om at vi gikk glipp av noe helt vesentlig pga. denne mangelen. Det estetiske ved filmen kombinert med en utsøkt vakker musikk gjør at jeg ender opp med å gi terningkast fem. Og så tviler jeg ikke på at en som hadde satt mer pris på den delen hvor danserne opptrer på en scene dekket med jord, ville ha konkludert med terningkast seks. Filmen har for øvrig opplevd et prisdryss, og er nylig nevnt som en av kandidatene til Oscar for beste utenlandske film og beste dokumentar. Dersom filmen skulle oppnå en Oscar i begge kategorier, vil det bli den første filmen som noen gang har oppnådd dette, kan jeg lese på Wikipedia.

Inn
spilt: 2010
Originaltittel: Pina
Nasjonalitet: Tyskland
Genre: Dokumentar
Medvirkende: Malou Airaudo, Jorge Puerta Armenta, Andrey Berezin, Damiano Ottavio Bigi, Clementine Deluy, Josephine Ann Endicott, Lutz Foerster, Silvia Farias Heredia, Barbara Kaufmann, Nayoung Kim, Dominique Mercy, Ditta Miranda Jasjfi, Cristiana Morganti, Nazareth Panadero, Jean Sasportes, Julie Shanahan, Fernando Suels Mendoza, Tsai-Chin Yu
Spilletid: 104 min.



Pina




Populære innlegg