"Miraklet i Lourdes" (Regissør: Jessica Hausner)

Et mirakel at jeg holdt ut ...


Innspilt: 2009
Originaltittel: Lourdes
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Sylvie Testud, Lea Seydoux, Bruno Todeschini, Elina Löwensohn, Linde Prelog
Spilletid: 99 min. 

Christine er en ung kvinne som er rammet av MS (multipel sklerose). Hun sitter i rullestol og har ikke en gang krefter i hendene til å spise selv. Derfor trenger hun hjelp til absolutt alt.

En uheldig side ved sykdommen er at Christine blir svært ensom. Den eneste måten hun kan komme seg ut av ensomheten på, er ved å melde seg på turer av kulturell eller kristelig art. I år går turen til Lourdes, et viktig senter for katolisismens mirakler opp gjennom tidene. Stedet valfartes derfor årlig av millioner av pilgrimmer som kommer i håp om å oppleve helbredelse og andre mirakler.

Christine er ikke troende, og hun tror i hvertfall ikke på mirakler. Hun er der kun for å være sammen med andre mennesker. De unge frivillige jentene som jobber på stedet for å ta seg av slike som henne, behandler henne som en som ikke har følelser på lik linje med dem, og som de heller ikke trenger å konversere med, men bare hjelpe med de rent praktiske tingene. Men Christine er akkurat som dem. Hun kan bare ikke gå, kle seg selv eller spise for egen maskin. Inni seg har hun mange følelser, drømmer og tanker. Like fullt blir hun vitne til at de frivillige ungjentene er mer opptatt av sine gryende romanser med de frivillige mannlige hjelperne på stedet, enn av henne og andre de er der for å hjelpe.

Så opplever Christine plutselig at hun kan reise seg fra rullestolen og gå! Hun blir gjenstand for mye oppmerksomhet - på godt og vondt. Mens noen gleder seg på hennes vegne, er andre  misunnelige og lurer på hvorfor i all verden hun og ikke de er helbredet. Rundt seg har de kirkelige ansatte som henger veldig mye av ansvaret for helbredelsen på den syke selv, at det kun er de som er i stand til å ta imot guds nåde og som først får sjelen helbredet som får gleden av slike mirakler som den Christine har opplevd. Det er imidlertid ikke uvanlig at syke, og kanskje spesielt MS-pasienter, kan oppleve en midlertidig og forbigående bedring av sykdommen sin, og i og med at omverdenen forholder seg til helbredelse og mirakler som noe som kun hender dem som virkelig har fortjent det, kan fallhøyden bli stor når miraklet ikke vedvarer ... Så spørs det om Christine er blant de heldige?

På filmens cover står det blant annet "et lite mirakel av en film - terningkast seks", "en svært elegant liten film - terningkast fem" osv. Og jeg sitter her som et stort spørsmålstegn og lurer på hva det feiler meg som ikke ble rørt i det hele tatt. Jeg opplevde filmen som kjedelig! Grusomt kjedelig! Det som dro opp opplevelsen av den tross alt var miljøskildringen av et fanatisk religiøst samfunn rundt Lourdes, som egentlig er gjenkjennelig uansett hvilken religion eller sekt det er tale om. En utrolig naiv form for humor med kristelig eller religiøst preg, en hang til å holde folk som "truer med å ta av" nede og en tendens til å legge ansvaret for all den urett som rammer et menneske på dets egne skuldre ... som om det var tale om guds straffedom. Bare for å ha nevnt noe ... Uansett - jeg ble skuffet over denne filmen! Her blir det terningkast tre!

MS-pasienten Christine

Kristelige utflukter

Christine er ute av rullestolen og nyter forsiktig en romantisk aften med 

en av de frivillige mannlige hjelperne på stedet

"Henry of Navarre" (Regissør: Jo Baier)

Kamp om kongemakten i Frankrike på slutten av 1500-tallet


Innspilt: 2010
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Krig
SKuespillere: Julien Boisselier, Hannelore Hoger, Armelle Deutsch, Chloe Stefani, Ulrich Noethen, Roger Casamajor, Gabriela Maria Schmeide, Wotan Wilke Mohring, Frank Kessler, Devid Striesow, Kristo Ferkic, Fritz Marquardt
Spilletid: 148 min.

Henrik av Navarra er konge over en liten del av Frankrike, hvor hugenottene (dvs. protestanter) holder til. Resten av Frankrike er katolikker og står under Paven i Roma. Det er ikke rom for religionfrihet og alle som er annerledes tenkende i forhold til den katolske kirke, anses som kjettere.

I perioden 1560 - 1563 fungerte Katharina de Medici som regent for sønnen Henrik II. Hun hadde ett ønske: fred i Frankrike! I et forsøk på å få til en våpenhvile mellom katolikkene og hugenottene, tilbød hun sin datter, prinsesse Margot, som ektefelle for Henrik av Navarra. Som den fornuftige mannen Henrik var, gikk han med på dette, og giftemålet fant sted i 1572.

På selveste bryllupsnatten blir imidlertid titusener av hugenotter regelrett slaktet ned i Paris´ gater. Litt for sent går det opp for Henrik at det hele har vært en felle ...

For historiens skyld bør nevnes at Henrik av Nevarra faktisk ble Frankrikes konge i 1589 og regjerte som kong Henrik IV frem til sin død i 1610. I løpet av denne perioden innførte han religionsfrihet i Frankrike. Dessuten var han opptatt av å bedre de fattiges kår. I denne filmen følger vi ham på hans blodige vei til kongemakten.

Denne filminnspillingen opplevde jeg som svært spesiell og ikke rent lite bisarr. Det tok derfor litt tid å vende seg til konseptet, fordi jeg rett og slett ikke skjønte om det var en komedie eller et seriøst drama jeg satt overfor. Enkelte scener er dratt ut i det helt outrerte, mens andre scener er så seriøse som jeg i grunnen hadde forventet. Men da jeg først kom forbi dette, var filmen både interessant og til tider også svært festlig. Folk av kongelig byrd latterliggjøres og levnes liten ære ... kanskje med unntak av Henrik av Nevarra selv. Jeg tenkte at dette kan tenkes å ha sammenheng med at Frankrike ikke har noe kongehus i dag og at man derfor har et mye mer uærbødig forhold til kongelige enn hva f.eks. England har.

Noe som for øvrig forundret meg da jeg googlet på denne filmen, er at det ikke finnes spor etter den verken på www.filmweb.no eller www.dvdhuset.no. Har filmen i det hele tatt gått på norske kinoer? Jeg vet ikke, fordi det nesten ikke var mulig å finne noen informasjon om filmen på tross av at DVD´en har hatt release en stund og er produsert i 2010.

Jeg gir filmen en svak fem´er på terningen. Det er mulig at jeg er litt urettferdig, fordi filmen er storslagen, tidvis svært morsom og med gode skuespillerprestasjoner. Det som trekker ned er i grunnen det bisarre, som ikke gikk helt hjem hos meg.
Her kan interesserte lese mer om Kong Henrik IV:

"Massakren i Katyn" (Regissør: Andrzej Wajda)

Mesterlig om polske lidelser under andre verdenskrig


Innspilt: 2007
Originaltittel: Katyn
Nasjonalitet: Polen
Genre: Drama, krig
Skuespillere: Maja Ostaszewska, Artur Zmijewski, Andrzej Chyra, Danuta Stenka, Jan Englert, Magdalena Cielecka, Pawel Malaszynski, Agnieszka Glinska, Maja Komorowska, Wladyslaw Kowalski, Sergei Garmash, Antoni Pawlicki, Agnieszka Kawiorska
Spilletid: 117 min.
Nominert til Oscar for beste utenlandske film

På tross av løfter om at Polen ikke skulle angripes, invaderte tyske tropper dette landet i september 1939. Samtidig rullet den Røde Arme inn over grensene fra øst, med den følge at Polen var sjanseløs og måtte gi opp motstanden i løpet av svært kort tid. Starten på andre verdenskrig var et faktum.

Noe av det første som skjedde var at samtlige polske offiserer i den polske armé ble tatt til fange av russerne. Tilbake satt kvinnene og barna, som levde i håpet om å se sine kjære igjen. Men så godt som ingen kom levende fra dette ...

I filmen følger vi en liten håndfull familier som har mistet sønner, ektemenn, brødre og fedre. Livet må gå videre uten mennene, men det er tunge tider. Og ikke bare lederne i hæren får unngjelde. Den samme skjebnen lider de fleste intellektuelle også. All motstand skal knuses!

Da nazistene tapte krigen, ble Polen en del av Sovjetunionen. Det var dermed av største viktighet å skrive om historien, slik at de som seierherrer kom ut som helter. Da historien om massakren i Katyn, hvor 12000 offiserer ble henrettet og dumpet i massegraver, kom frem, kjempet russerne en innbitt kamp om å gi nazistene skylden. Det polske folket visste imidlertid at det var russerne som sto bak denne forferdelige tragedien, og det ble til slutt ikke mulig for Stalin å skjule ugjerningene ...

Denne filmen tok helt innersvingen på meg. Ikke bare forteller den en uhyggelig og viktig historie fra andre verdenskrig, som ikke er så kjent, men den er også utrolig godt regissert. Jeg registrerer at det for tiden kommer mange filmer om andre verdenskrig fra tidligere østblokkland, som på den måten får fortalt sine historier og samtidig hedret sine helter. Når filmen er betegnet som et mesterverk og et utrolig gripende krigsdrama, kan jeg bare slutte meg til dette! Her blir det terningkast seks!

For noen år siden var jeg i Auschwitz-Birkenau utenfor Krakow, og jeg minnes noe guiden påpekte: Det var ikke bare jøder, sigøynere o.l. som ble utryddet i konsentrasjonsleiren. Mengder med polakker ble også utryddet, men dette har kommet helt i skyggen for jødeutryddelsen. Sånn sett blir denne filmen en viktig påminnelse om noen av de tapene det polske folket led under andre verdenskrig. 

Her kan man lese mer om filmen. 

Familier ble splittet.

Navnene på ofrene i Katyn-massakren offentliggjøres

De uhyggelige massegravene

"Veronika vil dø" (Regissør: Emily Young)

Irriterende dårlig om psykiatrien


Innspilt: 2009
Originaltittel: Veronika Decides to Die
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Sarah Michelle Gellar, Jonathan Tucker, Erika Christensen, David Thewlis
Spilletid: 99 min.
Basert på Paulo Coelhos roman "Verionika vil dø"

Veronika har i grunnen "alt". Hun er ung, vakker, har en god jobb, en flott leilighet, god økonomi ... men så er saken den at hun faktisk ikke er lykkelig likevel. Hun har vært deprimert i lang tid, og legene som har behandlet henne har gitt henne mengder med antidepressiva. Joda, hverdagene går rundt ... på et vis ... men meningen med tilværelsen, gleden over livet ... den er ikke tilstedeværende.

En dag bestemmer Veronika seg for at hun ikke orker å leve lenger. Hun tømmer i seg alle sovepillene hun har tilgjengelig.

Stikk i strid med Veronikas intensjoner blir hun reddet, og hun våkner opp på en psykiatrisk institusjon. Der får hun vite at pillene hun tok har skadet hjertet hennes alvorlig og at et aneurysme som er under utvikling, kan sprekke når som helst. Og da dør hun!

Etter først å ha vært nedslått fordi hun overlevde, våkner det opp noe i Veronika som hun ikke ante at hun hadde. Det er en gryende livskraft som våkner ... Og plutselig er det som om hun er utstyrt med en helt ny kompetanse til å leve ... Dette påvirker også en del pasienter hun har rundt seg, og som institusjonen for lengst har gitt opp å kurere.

Det er i alle fall ti år siden jeg leste boka som filmen er basert på. Jeg husker nokså lite av den, annet enn at den var litt rar og veldig annerledes mye annen litteratur jeg har lest.

Denne filmen kan betraktes på to måter. Den ene måten er å betrakte den som en vakker historie om det å komme tilbake til livet, finne livskraften i seg selv og våkne opp fra et rutinepreget liv som ikke gir svært mange gleder i lengden. Ser man på filmen på denne måten, er den utvilsomt vakker.

Den andre måten å se filmen på er at den er irriterende ukorrekt mht hvordan en psykiatrisk institusjon drives, for ikke å si normalt ser ut. Her havnet jeg, og dette kommer derfor dessverre i veien når jeg vurderer filmen. For hvilken psykiatrisk institusjon er befolket med suicidale pasienter som kan komme og gå når de vil? Og som er omgitt av pene ting som kan knuses og brukes som selvmordsvåpen? Hvor det ikke en eneste gang skjer at noen hever stemmen eller mister besinnelsen? Og hvor en pasient som har sluttet å snakke, og som plutselig begynner å snakke, umiddelbart blir omringet av pleiepersonale og dopet ned? Uten å ha vært i nærheten av å gå beserk? 

Alt som skjedde på den psykiatriske klinikken fremsto for meg som så usannsynlig at jeg ikke klarte å engasjere meg i det hele tatt i det som hendte. Jeg opplevde også skuespillerprestasjonene fra dem som skulle fremstille Veronikas medpasienter som svært lite troverdige. Når et psykisk sykt menneske enten blir fremstilt med tics eller med et mimikkløst ansikt, da har de aldri sett et pyskisk sykt menneske i sitt liv. Jeg er veldig i tvil om jeg skal gi denne filmen terningkast tre eller fire, men ender med tre. En sterk treer riktignok, men heller ikke noe mer. 

Sarah Michelle Gellar som Veronika

"Mein kampf" (Regissør: Urs Odermatt)

I grunnen en nokså uinteressant film om en kort periode av Hitlers liv


Innspilt: 2009
Originaltittel: Mein kampf, frei nach George Tabori
Nasjonalitet: Tyskland, Østerike
Genre: Biografi, drama
Skuespillere: Tom Schilling (Adolf Hitler), Gotz George, Anna Unterberger, Bernd Birkhahn, Wolf Bachofner, Elisabeth Orth
Spilletid: 106 min.

Adolf Hitler er på vei til Wien for å søke opptak på kunstakademiet og året er 1910. Den unge Adolf har klokketro på at han skal erobre verden med sin kunst. Desto større er den totale skuffelse da han likevel ikke kommer inn.

Pengelens og uten noen egentlig idé om hvilken retning livet hans skal ta, bor han på et hospits for hjemløse kunstnere. Han knytter spesielt bånd til en eldre jøde, som behandler ham som en sønn og hjelper ham med det meste. Men uansett hvor mye denne mannen står på for Adolf, har han bare forakt å vise tilbake. Allerede den gangen var han opptatt av den rene ariske rase, og ga jødene skylden for alt som gikk galt. Ja, selv det faktum at han ikke kom inn på kunstakademiet, var i grunnen jødenes feil.

Det er en meget sint mann som beskrives i denne filmen. Han er fryktelig sint og alvorlig, og det er nesten vanskelig å forestille seg at han virkelig var akkurat slik og likevel oppnådde en slik makt som han senere fikk. Sånn sett synes jeg ikke at jeg fikk alle svarene her. Det som imidlertid er filmens store poeng er at det var nettopp jøden på hospitset som overtalte ham til å bli politiker da han måtte innse at kunstnerdrømmen var knust. En så liten tilfeldighet, og vips! så har man en av verdens verste massemordere in spe! Hvis denne filmen er basert på virkelige hendelser, så var det også denne jøden som ga ham idéen til den senere boka han skrev - Mein kampf. Dvs. i så fall stjal Hitler denne idéen fra ham.

For å være helt ærlig ble jeg temmelig skuffet over denne filmen. Jeg synes at Gotz George spilte den eldre jøden meget godt, men jeg ble ikke like overbevist over hovedrolleinnehaveren Tom Schilling. Han hadde stort sett ett ansiktsuttrykk, og det er svært likt bildet på DVD-coveret. Dessuten opplevde jeg i grunnen ikke historien som sådan som veldig interessant. Dette tror jeg ville ha stilt seg annerledes dersom hendelsene hadde beveget seg over flere år i Hitlers liv. Noe som imidlertid alltid begeistrer meg er når det er tyskerne selv som lager denne type dokumentariske filmer! Det gir en slik film en helt annen troverdighet enn om den f.eks var produsert i Hollywood. Jeg synes filmen fortjener terningkast fire.

Tom Schilling som Hitler og Gotz George som jøden

"Krig og fred" (Regissører: Robert Dornhelm og Brendan Donnison)

Mektig Tolstoj-drama

Innspilt: 2007
Originaltittel: War and Peace
Nasjonalitet: Italia
Genre: Drama
Skuespillere: Alexander Beyer (Pierre Bezukhov), Clémence Poésy (Natasha Rostova), Alessio Boni (Prins Andrej Bolonsky), Malcolm McDowell (Prins Bolkonsky), Andrea Giordana (Grev Rostov), Brenda Blethyn (Marja Dmitrijewna Achrosimowa), Violante Placido (Helene Kuragin),Toni Bertorelli (Vasilii Kuragin), Hannelore Elsner (Grevinne Rostova), Benjamin Sadler (Dolokhov), Pilar Abella (Mademoiselle Bourienne), Ken Duken (Anatole Kuragin), Hary Prinz (Denisov), Vladimir Ilyin (Kutuzov), Dmitri Isayev (Nikolaj), Valentina Cervi (Marja Bolkonsky), Elodie Frenck (Lise), Scali Delpeyrat (Napoleon), Frédéric Gorny (Ramballe), Igor Kostolevsky (Tzar Alexander), Ana Caterina Morariu (Sonja)
Spilletid: 6 t 40 min.

Vakre Natasha Rostova glemmer ikke synet av den kjekke prins Andrej Bolkonsky i forbindelse med et ball. Denne mannen vil hun ha! Problemet er bare at han er gift og veldig utilgjengelig for hennes ungpikedrøm.

Neste gang hun treffer på ham har prins Bolkonsky blitt enkemann. Hans kone døde i barsel etter å ha født ham en sønn. Natasha og prinsen danser hele kvelden, og Natasha er nesten ikke nedpå i tiden etter. Hun blir oppsøkt av prinsen noen dager etter. Han ønsker å gifte seg med henne, og Natasha vil dette av hele sitt hjerte. Det er bare én hindring: Prins Bolkonsky har lovet sin far å delta ved fronten i et år før han gifter seg med Natasha ... Natasha er på sin side overbevist om at hun for den del kunne ha ventet hele sitt liv på prins Bolkonsky!

I løpet av det neste året settes Natasha og prins Bolkonskys kjærlighet på harde prøver. For mens prinsen er travelt opptatt med å forsvare Russland mot Napoleons angrep, går hun hjemme og venter på livstegn som kommer altfor sjelden. Til slutt begynner hun å tvile på deres kjærlighet. Og bedre blir det ikke da hennes beste venns ondskapsfulle kone Helene Kuragin og broren Anatole bestemmer seg for å legge en felle for henne. Aller mest for å ramme prins Bolkonsky, som tidligere har tvunget Anatole til å gifte seg med ei bondejente han har forgrepet seg på og gjort gravid.

Anatole begynner å oppsøke Natasha overalt, og han overøser henne med komplimenter og kjærlighetserklæringer. Og selv om Natasha til å begynne med blir både brydd og irritert, har pågangen fra Anatole effekt! Og mens prins Bolkonsky forsvarer Russland mot franske angripere, lar hun seg kurtisere ... Men til hvilken pris! Så spørs det om hun i tide innser hvilket feilgrep dette kan komme til å bli ...

I denne storslagne filmen som er basert på Leo Tolstojs mesterverk "Krig og fred" skildres en av litteraturens vakreste kjærlighetshistorier. Og mesterverket mangler intet! For her er det intriger, misunnelse, hat, sjalusi, hevn, intens kjærlighet og vakre helter og heltinner så det holder! Det er nesten 25 år siden jeg leste dette storverket, og jeg kjenner at det er på høy tid med en reprise! For selv om filmen er fantastisk, kan den på ingen måte konkurrere med bøkene! Jeg har aldri likt for mye krigsscener, men når de først skal med, synes jeg det er viktig at de virker autentiske. Og det gjorde de i denne filmen. Kostymene, kulissene og miljøskildringene for øvrig var fantastiske. Og musikken - mange kjente stykker - var nydelig. Dette dramaet har ingen happy ending, eller i alle fall ikke en slutt slik man sitter og forventer. For ingen får dem man tror ... derimot noen helt andre. Jeg gir terningkast fem!

Dette dramaet er spilt inn som film utallige ganger, og jeg kommer til å skaffe meg hver eneste innspilling jeg måtte komme over i fremtiden!

"House of Saddam" (Regissør: Jim O´Hanlon og Alex Holmes)

Lavbudsjettfilm om Saddam og hans innerste krets


Innspilt: 2008
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama, mini-serie
Skuespillere: Yigal Naor (Saddam Hussein), Shohreh Aghdashloo (Sajida Khairallah Talfah), Philip Arditti (Uday Hussein), Makram Khoury (Tarik Aziz), Mounir Margoum (Qusay Hossain), Agni Scott (Raghad Hussein), Uri Gavriel (Ali Hassan al-Majid), Amr Waked (Hussein Kamel al-Majid), Christine Stephen-Daly (Samira Shahbandar), Daniel Lundh (Saddam Kamel al-Majid), Amber Rose Revah (Hala Hussein), Shivani Ghai (Rana Hussein), Said Amadis (Adnan Khairallah), Akbar Kurtha (Kamel Hanna)

Spilletid: 244 min.

Denne filmen handler om Saddam Husseins vei til makten i Irak, og hans senere fall - eller som det så elegant fremgår av vaskeseddelen på DVD´en: "the rise and fall of one of the most significant political figures in recent history".

Saddam Hussein ble født nær Tigrit i Irak i 1937. Han hadde en ulykkelig barndom med en far som stakk av før han ble født, og med en stefar som slo og mishandlet ham. Fra han var 10 år gammel vokste han opp hos en onkel i Bagdad, og da han var voksen gikk han inn i partiet hvor onkelen hadde tilhørighet - det pan-arabiske Ba´athpartiet. Etter et mislykket attentat mot daværende president, flyktet Saddam i eksil til Egypt, hvor han studerte jus og egyptologi. Mens han oppholdt seg i Egypt, giftet han seg med sin kusine, Sajida Talfah, som han fikk fem barn med - Uday, Qusay, Rana, Raghad og Hala.

Da Ba´athpartiet seiret i 1963, kunne Saddam vende tilbake til Irak. Og det er idet han overtar makten ved et kupp i 1979 at denne mini-serien starter. På dette tidspunktet var Irak en stormakt pga. landets store oljeforekomster. Etter hvert skulle disse rikdommene gå fullstendig til spille grunnet en rekke mislykkede kriger. I første omgang mot Iran, og senere mot Kuwait ... Utgangen kjenner vi alle.

Vi kommer tett inn på den despotiske tyrannen og hans familie. Hans beryktede eldste sønn Uday levnes lite ære, beryktet som han var for sin grusomhet. Tidvis gjorde dette faren ikke rent lite fortvilet, skjønt den groteske scenen der Saddam raser over sønnen og skriker "drap er ikke et leketøy - det er et redskap!", er et paradoks oppe i det hele. For hadde sønnen enda hatt en hensikt med volden sin hadde det i grunnen vært greit. Vilkårlig vold derimot - det ville han ikke ha noe av! Men var det noe som kjennetegnet Saddams regime, så var det nettopp all den vilkårlige volden. Ingen kunne vite hvem sin tur det var neste gang.

Vi følger Saddam frem til hans fall i 2003, etter at amerikanerne hadde invadert Irak, og Saddam var tvunget til å flykte. Forut for dette er vi vitne til at han forstøter sin første kone, og gifter seg med en ung blondine etter å ha tvunget hennes mann til å skille seg fra henne. Kvinnen selv var imidlertid ikke uvillig. Og selv med sin nærmeste familie skalter og valter Saddam etter eget forgodtbefinnende over deres skjebner. Han velger ektefeller for døtrene, han velger når de skal skilles, han velger når de skal bli enker ... Han bestemmer ALT! Rundt seg har han en gjeng med skrekkslagne menn - ikke de lojale mennene han gjerne hadde sett at de var. Lojaliteten bunner i så fall kun i en eneste ting: redsel for deres eget og familiemedlemmenes liv. Intet middel er hellig når despotens vilje skal oppnås!

Denne filmproduksjonen bærer preg av å være en lavbudsjettfilm, og når aldri de helt store høydene, synes jeg. Når jeg likevel valgte å bruke tid på den, var det fordi temaet som sådan interesserer meg. I begynnelsen ble jeg sittende og fundere på hvem det er som egentlig har skrevet historien. For at dette er en amerikansk produksjon, er det overhode ingen tvil om! Og det neste spørsmålet er da: hvor historisk korrekt er innholdet i filmen? Saddam Hussein spilles av en helt middelmådig skuespiller som er totalt uten sjarme. Saddam Hussein selv var visstnok meget sjarmerende, så jeg synes godt at man kunne ha spandert på ham litt flere menneskelige egenskaper for å balansere bildet noe mer. Da hadde det i alle fall blitt mer forståelig hvordan han kunne sitte med makten i nesten 25 år. 

Vi følger FNs våpeninspektører i deres arbeid, hvordan alle utenlandske journalister blir manipulert til å tro at folket elsker Saddam Hussein, og hvordan alle som kommer i hans vei, blir ryddet bort.

Den som faktisk spilte best synes jeg var han som fremstilte Uday, den onde sønnen til Saddam. Hvordan han skapte frykt hvor han enn kom og gikk, samtidig som han fremsto som en sjarmerende drittsekk, synes jeg ble veldig troverdig fremstilt. For øvrig synes jeg det var ganske interessant å se hvordan det tippet mer og mer over for Saddam etter hvert som hans undergang nærmet seg. Han forholdt seg rett og slett ikke til det som foregikk rundt ham, men ble mer og mer fjern. Bl.a. var han opptatt av det var bevist at han nedstammet fra profeten Mohammed, mens resten av landet befant seg i dyp, dyp krise. Og han klamret seg til tanken om Iraks storhet lenge etter at landet var ruinert.

Like fullt: det er mye kraft i både bøker og filmer, og jeg sitter igjen med en følelse av at denne filmen er laget utelukkende med en hensikt: å rettferdiggjøre krigen mot Irak. Jeg vet ikke helt om filmskaperne har lykkes i dette. Filmen gir uansett en pekepinn om hvordan historien kommer til å bli skrevet i etter tid. For historien ... den skrives jo alltid av seierherrene ... I en artikkel om miniserien på Wikipedia er det for øvrig verdt å merke seg at det er påpekt at serien er blitt godt mottatt i arabiske land ...

Jeg synes at filmen fortjener terningkast fire.

Familien Hussein

Saddam Hussein

Uday Hussain

"My sister´s keeper" (Regissør: Nick Cassavetes)

Født til å være donor


Innspilt: 2009
Nasjonalitet; USA
Genre: Drama
Skuespillere: Cameron Diaz, Abigail Breslin, Jason Patric, Sofia Vassilieva, Alec Baldwin, Evan Ellingson, Thomas Dekker, Joan Cusack, Emily Deschanel
Spilletid: 109 min.

Da det viser seg at Marge og Brian Fitzgeralds datter Kate har fått leukemi og egentlig kun har håp om å overleve dersom hun får blod og ryggmarg fra et vevslikt søsken, er saken klar: Marge og Brian må få et nytt barn. Og slik blir søsteren Anna til. Hun skapes som den perfekte donor for Kate gjennom prøverørsmetoden.

Anna og deres eldre bror vokser opp i skyggen av Kates leukemi. Absolutt alt dreier seg om Kates sykdomsutvikling. Fra Anna var nyfødt har hennes kropp vært stilt til disposisjon for søsteren. Navlestrengsblod, blodoverføringer, benmarg - alt for å forlenge Kates liv. Da Anna er 11 år, har begge Kates nyrer klappet sammen. Hun er avhengig av dialyse annen hver dag, og uten en ny nyre, kommer hun til å dø. Moren bare tar det som en selvfølge at også nyren Kate trenger kan hentes ut fra Annas kropp. Det er da Anna sier nei. Hun vil ikke mer. Hun har sitt eget liv å tenke på, og avgivelse av en nyre betyr at hun kan takke nei til en aktiv ungdomstid. Ikke kan hun sporte og trene, ikke kan hun drikke og feste. I det hele tatt kan hun se frem til et liv hvor alt handler om å være meget forsiktig. Sett opp mot muligheten for at Kates kropp likevel vil kunne avstøte den nye nyren, tenker Anna at det ikke er verdt det.

Å snakke med moren kan Anna bare glemme. Moren mener at "de" ikke har noe valg. Alt som står i deres makt må gjøres for å redde Kates liv. Selv ikke det at Anna sier nei, ønsker hun å forholde seg til. Til slutt ser ikke Anna noen annen råd enn å saksøke sine foreldre. Hun ønsker herredømme over sin egen kropp ... Dette blir starten på en opprivende rettssak med Alec Baldwin i rollen som advokaten Campbell Alexander, mens moren Marge, som opprinnelig er advokat, er selvprosederende for familien og altså mot datteren Anna.

Dette er en skikkelig tårseperse-film. Den som ikke gråter en skvett underveis i denne filmen, kan telles på en hånd, tror jeg. Temaet grep meg virkelig! Cameron Diaz leverer noe av det beste hun noen gang har spilt! Så hvorfor haltet det likevel litt? Kanskje hadde jeg opplevd filmen som enda bedre dersom Anna virkelig hadde ønsket å avstå fra å være nyredonator helt av seg selv, og ikke av den grunnen som kom frem etter hvert, og som for meg ble vel "Hollywoodsk" og edel. Eller om filmen i det minste hadde vært fra virkeligheten? Misforstå meg rett! Kanskje kan det etiske dilemmaet kun forstås mot det bakteppet det er å være født til å være vevsdonator, uten å ha blitt spurt, men bare blitt tatt som en selvfølge fra du var for liten til å ha noen egen oppfatning.

At mødre som den Cameron Diaz fremstilte faktisk eksisterer, har jeg derimot ingen problemer med å ta inn over meg. Og som alltid blir jeg sittende igjen og tenke: hvor mye handler egentlig om barnet og hvor mye handler om moren? Svaret er ikke opplagt i noen retninger. I alle fall er det klart at filmen reiser noen interessante etiske problemstillinger! Jeg er glad for at norsk lov aldri hadde tillatt en slik problemstilling å komme til uttrykk overhode. For en ting er å måtte avgi blod eller ryggmarg, en annen er å måtte avgi et organ mot sin vilje ... Hvor langt har egentlig foreldre lov til å gå for å redde et barn på bekostning av et annet?

På tross av min skepsis til noe av det filmen tar opp av etiske problemstillinger, gir jeg terningkast fem.

Camron Diaz og Sofia Vassilieva som hhv. moren Marge og datteren Kate

Marge og datteren Anna i retten

Kate og Marge

London januar 2011

Min årlige tur til London er nettopp tilbakelagt, og det ble som vanlig en kjempefin tur selv om formålet denne gangen var jobb. Her er noen bilder fra oppholdet. 

Også i år bodde jeg vis a vis Cloucester Road Station - på Bailey Hotel

Fremdeles julepyntede gater i Oxford Street

Regent Street

Jamie Olivers berømte restaurant Fifteen

Åpent mellom kjøkkenet og selve restauranten

Fantastisk carpaccio!

Mmmmmmm! Deilige oster!

En nokså innbringende tur innom HMV, Englands 

største DVD-butikk. Der hadde de absolutt ALT! Everything your 

heart can desire! Her fikk jeg tak i gamle perler jeg har sett tidligere, men 

gjerne vil eie for å kunne se flere ganger - i tillegg til filmer som for meg 

var helt "nye", som en om Mary Stuart - queen of Scots!

... og selvsagt en god del bøker som fremdeles ikke er oversatt til norsk 

eller er komplett umulig å få tak i lenger på norsk ... 

... og som om ikke dét var nok: mengder med engelsk te fra Harrods - 

nok til å kose seg i et helt år til! ;-) For ikke å snakke om til 

å glede venner med!

"Slaget om Tobruk" (Regissør: Vaclav Marhoul)

Om tsjekkisk innsats under andre verdenskrig


Innspilt: 2009
Originaltittel: Tobruk
Nasjonalitet: Tsjekkisk
Genre: Krigsfilm
Skuespillere: Jan Meduna, Petr Vanek, Robert Nebrensky, Matej Hadek, Andrej Polak, Krystof Rimsky, Martin Nahalka, Michal Novotny, Radim Fiala, Petr Stach, Petr Lnenicka, Matus Kratky, Petr Halberstad
Spilletid: 99 min.

Denne filmen er basert på virkelige hendelser under andre verdenskrig i 1941, dvs. om deler av det som hendte under slaget ved Tobruk 12. januar 1941. Filmen er tsjekkisk-produsert og er ment som en hyllest til de tsjekkiske soldatene som kjempet på de alliertes side mot Tyskland og Italia. For meg var det helt ukjent at tsjekkerne deltok spesielt mye i krigshandlinger under andre verdenskrig, så sånt sett var denne filmen både lærerik og opplysende.

Tobruk, som er betegnelsen på en havneby i Libya (se kartet nedenfor), hadde en svært viktig strategisk betydning under andre verdenskrig. Selve havnen lå beskyttet fra Middelhavet, og dette innebar at forsyningsskip kunne ligge der, vernet både mot vær og vind og ikke minst for fientlige angrep. I forbindelse med den velkjente ørkenkrigen i Nord-Afrika med Rommel og hans tropper i spissen, var det derfor viktig å sikre seg kontrollen over havnen.

Det var i første rekke italienerne som hadde kontroll over Tobruk, men pga. angrepene fra de allierte, søkte Italia støtte fra Tyskland.

I denne filmen følger vi de tsjekkiske styrkene mens de trener til kamp ute i ørkenen. Krigens grufullheter virker helt fjerne for de unge soldatene, der de vekselsvis trener, spiller kort for å få tiden til å gå, kjeder seg, klager på maten og kives seg imellom. En tsjekkisk jøde får jevnt over gjennomgå, for guttene er ikke nådige mot ham.

Så eksploderer det bokstavelig talt rundt dem. Slaget om Tobruk er i gang, og det skal vise seg at dette blir et slag med store konsekvenser for begge sider av konflikten. Ørkenen er nådeløs, og når det hele atpåtil fremstår som totalt meningsløst, kunne noen hver bli desillusjonerte. Britiske styrker klarte i samarbeid med australske styrker til slutt å ta kontrollen over byen, men dette hadde store omkostninger.

Dette er en sterk film om en krig uten helter. Et lite google-søk viser at filmen ikke er satt opp på norske kinoer, og antakelig er det usikkert om den i det hele tatt vil bli vist i og med at DVD´en allerede er sluppet. Kanskje er dette en film for spesielt interesserte, tross alt ... For meg med min interesse for andre verdenskrig, var det imidlertid et must å få den med meg. Filmen fortjener etter mitt skjønn terningkast fem.

Kart over området hvor kamphandlingene fant sted, med
havnebyen Tobruk øverst til høyre.

"Tropa de Elite" (Regissør: Jose Padilha)

Dystert og deprimerende om verdens farligste by


Innspilt: 2007
Nasjonalitet: Brasil
Språk: Portugisisk
Genre: Action / drama
Skuespillere: Wagner Moura, André Ramiro, Caio Junqueira, Milhem Cortaz, Fernanda Machado, Maria Ribeiro, Fábio Lago, Fernanda de Freitas, Paulo Vilela, Marcelo Valle, Marcello Escorel
Spilletid: 111 min.

Rio de Janeiro i Brasil er betegnet som en av verdens farligste byer. Med et gjennomkorrupt politi og kriminelle gjenger som herjer i byen, er det farligste som finnes de gangene det dukker opp en ærlig politimann som faktisk forsøker å gjøre en hederlig jobb. For balansen i byen - i den grad denne måtte finnes - er basert på gjensidige ytelser mellom de kriminelle og politiet. Det eneste som forhindrer fullstendig anarki, er BOPE-styrken, dvs. en stalig elitestyrke av topptrente politifolk eller i realiteten soldater. De er trent på krig! For det er nettopp det som pågår kontinuerlig i denne byen: krig! BOPE-styrken skal visstnok være enda tøffere enn Israels hær, leste jeg et sted.

Rio er omgitt av 700 såkalte favelaer, dvs. slumområder der det hersker krigslignende tilstander mellom politiet og lokale narkotikabander. Denne filmen handler om én av disse 700 favelaene ...

Vi følger en tropp av aspiranter til BOPE-styrken. Bare de aller beste slipper gjennom nåløyet, og gjennomsnittlig klarer fem av hundre kandidater opptaksprøven. Kaptein Nascimento er ute etter å finne sin arvtaker, og merker seg nokså raskt aspirantene Neto og Matias. Kapteinen skal snart bli far, og han har lovet kona at han skal slutte i BOPE så snart han har funnet en erstatter. Nervene er i høyspenn og han har etter hvert fått problemer med angst. Hver eneste dag utsetter han seg for livsfare, og pilleforbruket er økende for at han i det hele tatt skal klare alt presset. Snart nærmer det seg at selveste paven skal besøke Rio, og det gjelder å sikre favelaen hvor lovløsheten herjer. Her gis det ikke ved dørene, og det handler om hvem som skyter først. Eller rettere: hvem som treffer først ...

Dette er en sterk film om en voldsspiral som antakelig er enda verre i det virkelige liv enn det som fremstilles i denne filmen. I Brasils narkoverden er det ikke plass for snillisme, og kanskje heller ikke for rettssikkerhet slik vi kjenner dette begrepet. Det er krig i gatene - verken mer eller mindre. Frontene er knallharde og det handler om hvem som til syvende og sist ikke bare skal vinne, men også overleve - politiet eller de kriminelle. Kampen mot narkobaronene må vinnes ... for enhver pris ... ? I motsatt fall går samfunnet fullstendig til grunne. Og så er det selvsagt et etisk spørsmål om all politivolden løser noe som helst eller tvert i mot eskalerer voldsspiralen ... Jeg føler meg på ingen måte kallet til å felle noen dom i et så vanskelig spørsmål. Filmen er kontroversiell i den forstand at det denne gangen er spesialstyrkens historie som fortelles, og ikke de fattige gatabarnas historie - som f.eks. i "City of God". Det er en svært, svært dyster historie som fortelles.

"Tropa de Elite" vant Gullbjørnen under filmfestivalen i Berlin i 2007. Regissøren Jose Padilha debuterte med denne filmen.

Filmen fortjener etter mitt syn terningkast fem. Det er hevet over enhver tvil at dette er en svært viktig film om et svært alvorlig tema. 

Godt nytt år!

Foto: Anne Christine Bratt

Jeg har tidligere gjort et forsøk på å oppsummere dette leseåret, og lar det stort sett bli med dette. Dvs. jeg tar med en "liten" ting: den beste boka jeg har lest i år er utvilsomt Carl Frode Tillers "Innsirkling 2". Gå ikke glipp av Norges håp i konkurransen om den gjeve Nordisk råds litteraturpris! Denne boka er det vel verdt å få med seg!

Det har for øvrig vært veldig morsomt å følge med på hvilke av mine innlegg som har fått flest treff og forhåpentligvis også blitt mest lest (og det er ikke nødvendigvis to sider av samme sak), takket være googles nye statistikk-verktøy for blogspot. At "1001 bøker du må lese før du dør" samt en konkurranse jeg kjørte tidligere i år skulle toppe listen, hadde jeg kanskje ikke regnet med. Ellers har mitt innlegg om Nobelprisvinnerne i Litteratur også fått mange treff.

Jeg har jobbet mye med å optimalisere søkefunksjonene på min blogg ved hjelp av stikkord-skyer eller "clouds" som det heter i IT-verdenen. Dersom noen likevel skulle synes at disse ikke er optimale, er jeg åpen for innspill! Det er nå mulig for alle - også dem uten google-profil eller lignende - å legge inn kommentarer på mine innlegg.

Idet dette året toner ut, har jeg på min blogg nå over 400 bokomtaler og nesten 250 filmomtaler. Jeg håper jeg runder 500 bokomtaler og 400 filmomtaler i løpet av 2011!

Jeg ønsker alle venner, familie, bekjente, kollegaer, bokbloggere, lesesirkelvenner, lesere av bloggen min - kort sagt alle! - et riktig godt nytt år!

"The Bunker - the evil is within" (Regissør: Rob Green)

Kultklassiker fra andre verdenskrig

Innspilt: 2001
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Thriller, skrekk
Skuespillere: Jason Flemyng, Charley Boorman, Jack Davenport, Andrew Lee Potts,Christopher Fairbank, Nicholas Hamnett
Spilletid: 95 min.

Andre verdenskrig er inne i siste fase og en tropp med krigstrette tyske elitesoldater har søkt tilflukt i en bunkers rett ved grensen mot Belgia, ettersom amerikanerne er rett i hælene på dem. Med stort alvor forsvarer de bunkersen med det de har igjen av kuler og krutt. Men beholdningen av ammunisjon er avtagende og spørsmålet er hvor lenge de kan klare å holde fienden på avstand.

Bunkersen er i ferd med å bli en felle da det går opp for dem at de alltids kan flykte gjennom de underjordiske tunnelene som bunkersen er forbundet med. Men så begynner den eldste av soldatene å fortelle historier hvor tunnelen fremstår som infisert av det onde selv. Hekseprosesser foregikk i stor stil i dette området, og de utbrente likene ble dumpet ned i underjordiske grotter med forbindelse til tunnelene. Tør de i det hele tatt å bevege seg ned i tunnelene?

Det går etter hvert opp for soldatene at de faktisk ikke har noe valg. Dersom de skal ha noe håp om å slippe fra det med livet i behold, er de nødt til å flykte gjennom tunnelene. Og så spørs det hva som utgjør den største faren når det kommer til stykket: amerikanerne, onde krefter i tunnelene eller deres egne demoner ...

Det er lenge siden jeg har sett en så spennende film! Jeg hadde faktisk nesten glemt hvor mye jeg egentlig misliker grøssere før jeg befant meg i en åndeløs spenning som satte seg fast i alle musklene mine, og gjorde meg støl og lemster. Dette er en film man ikke bør se når man er alene hjemme! Med mindre man altså er en skikkelig tøffing ... noe jeg definitivt ikke er ... 

Skuespillerprestasjonene er intet mindre enn glitrende, og filmen inngår ikke blant kultklassikerne uten grunn. Jeg er for øvrig forundret over at den ikke er nevnt i "1001 filmer du bør se før du dør". Alt i alt er film som fortjener terningkast fem, selv om dette altså ikke er min yndlings-genre.

Dersom du er interessert i filmer og bøker om andre verdenskrig, kan du se nærmere på min tema-oversikt her.