Nobelprisvinnere

Innerholmen, Helgelandskysten

Hvor mange av de Nobelprisvinnende forfatterne har du lest bøker av?
Jeg ble litt nysgjerrig selv, og bestemte meg for å finne dette ut for eget vedkommende. Selv om det er forfatteren som får prisen for sitt forfatterskap generelt, er det ikke til å komme forbi at det gjerne er en bestemt bok som ofte er årsaken til pristildelingen. Slike forhold har jeg ikke tatt hensyn til når jeg har gått gjennom listen nedenfor og tellet opp hvor mange Nobelprisforfattere jeg har lest bøker av.

Av de totalt 102 Nobelprisvinnerne i årene 1901 til 2012, har jeg lest 46 (dette tallet oppdateres fortløpende etter hvert - men da jeg opprinnelig laget denne artikkelen, hadde jeg kun lest 36). Det er ikke spesielt mye, og jeg har derfor bestemt meg for å gjøre noe med dette.

For øvrig ble jeg en smule overrasket over at det er så mange av vinnerne jeg rett og slett ikke aner hvem er. Mange forfattere har blitt stående som en slags klippe etter pristildelingen, og "alle" vet hvem de er. Mens andre altså har blitt glemt ... Hvorfor kan man jo lure på. Ble bøkene for spesielle? Overlevde de ikke tidens tann? Kom det aldri noen flere bøker fra samme forfatter? Eller er det mine kunnskaper som rett og slett er mangelfulle?

Det har tidligere pågått en diskusjon på Bokelskere (www.bokelskere.no) om hvorvidt Nobelprisvinnere skriver tyngre litteratur enn andre, dvs. at det skulle være vanskeligere og mer krevende å lese en bok av en Nobelprisvinnende forfatter enn andre. Et stykke på vei er nok dette tilfelle, men det gjelder langt fra alle. Mange av bøkene som er skrevet av Nobelprisvinnere - ofte de bøkene som er årsaken til at forfatterne har havnet på Svenska Akademiens liste - er dessuten både humoristiske og folkelige. Og det er ikke til å komme forbi at man er garantert litteratur av høy kvalitet når man åpner en slik prisbelønt bok. Det forhindrer imidlertid ikke at det er enkelte forfattere som skriver på en slik måte at jeg har hatt problemer med å komme gjennom enkelte bøker. Herta Müller er i så måte et eksempel på dette, skjønt det skal underskrives at den boka jeg i sin tid leste var en av de første hun skrev, flere tiår før pristildelingen. "Pustegynge" av Herta Müller var nemlig noe helt annet! Saramago er en annen forfatter jeg fremdeles ikke har lest noe av - men jeg jobber med saken!

Her finner du oversikten over alle forfatterne som har mottatt Nobels litteraturpris. Ved å klikke på forfatternes navn, får du opp mer informasjon om den enkelte. Jeg har "gulet ut" forfatterne jeg har lest en eller flere bøker av.

Dersom du ser at det er enkelte forfattere du mener at jeg og andre bare MÅ stifte et nærmere bekjentskap med, så ikke nøl med å legge igjen et boktips eller to!

Jeg vedlegger også en link til Wikipedia.

År	Navn	Land
1901	Sully Prudhomme	Frankrike
1902	Theodor Mommsen	Tyskland
1903	Bjørnstjerne Bjørnson	Norge (mine omtaler)
1904	Frédéric Mistral	Frankrike
1904	José Echegaray y Eizaguirre	Spania
1905	Henryk Sienkiewicz	Polen
1906	Giosuè Carducci	Italia
1907	Rudyard Kipling	Storbritannia
1908	Rudolf Christoph Eucken	Tyskland
1909	Selma Lagerlöf	Sverige (mine omtaler)
1910	Paul Johann Ludwig Heyse	Tyskland
1911	Maurice Maeterlinck	Belgia
1912	Gerhart Hauptmann	Tyskland
1913	Rabindranath Tagore	India
1915	Romain Rolland	Frankrike
1916	Carl Gustaf Verner von Heidenstam	Sverige
1917	Henrik Pontoppidan
1917	Karl Adolph Gjellerup	Danmark
1919	Carl Friedrich Georg Spitteler	Sveits
1920	Knut Hamsun	Norge (mine omtaler)
1921	Anatole France	Frankrike
1922	Jacinto Benavente	Spania
1923	William Butler Yeats	Irland
1924	Władysław Stanisław Reymont	Polen
1925	George Bernard Shaw	Irland
1926	Grazia Deledda	Italia
1927	Henri Bergson	Frankrike
1928	Sigrid Undset	Norge (mine omtaler)
1929	Thomas Mann	Tyskland (mine omtaler)
1930	Sinclair Lewis	USA
1931	Erik Axel Karlfeldt	Sverige
1932	John Galsworthy	Storbritannia
1933	Ivan Aleksejevitj Bunin	Russland (mine omtaler)
1934	Luigi Pirandello	Italia
1936	Eugene Gladstone O'Neill	USA
1937	Roger Martin du Gard	Frankrike
1938	Pearl S. Buck	USA
1939	Frans Eemil Sillanpää	Finland
1944	Johannes V. Jensen	Danmark
1945	Gabriela Mistral	Chile
1946	Hermann Hesse	Sveits (mine omtaler)
1947	André Gide	Frankrike
1948	Thomas Stearns Eliot	USA/Storbritannia
1949	William Faulkner	USA
1950	Bertrand Russell	Storbritannia
1951	Pär Lagerkvist	Sverige
1952	François Mauriac	Frankrike
1953	Sir Winston Churchill	Storbritannia
1954	Ernest Hemingway	USA (mine omtaler)
1955	Halldór Laxness	Island (mine omtaler)
1956	Juan Ramón Jiménez	Spania
1957	Albert Camus	Frankrike (mine omtaler)
1958	Boris Pasternak	Russland
1959	Salvatore Quasimodo	Italia
1960	Saint-John Perse	Frankrike
1961	Ivo Andric	Jugoslavia (mine omtaler)
1962	John Steinbeck	USA (mine omtaler)
1963	Giorgos Seferis	Hellas
1964	Jean-Paul Sartre (afviste at modtage prisen)	Frankrike
1965	Mikhail Aleksandrovitj Sjolokhov	Russland
1966	Nelly Sachs	Tyskland/Sverige
1966	Samuel Josef Agnon	Israel
1967	Miguel Ángel Asturias	Guatemala
1968	Yasunari Kawabata	Japan
1969	Samuel Beckett	Irland
1970	Aleksandr Isajevitj Solsjenitsyn	Russland
1971	Pablo Neruda	Chile
1972	Heinrich Böll	Vest-Tyskland
1973	Patrick White	Australia
1974	Eyvind Johnson	Sverige
1974	Harry Martinson
1975	Eugenio Montale	Italia
1976	Saul Bellow	Canada/USA
1977	Vicente Aleixandre	Spania
1978	Isaac Bashevis Singer	USA
1979	Odysseus Elytis	Hellas
1980	Czesław Miłosz	Polen/USA
1981	Elias Canetti	Storbritannia (mine omtaler)
1982	Gabriel García Márquez	Colombia (mine omtaler)
1983	William Golding	Storbritannien
1984	Jaroslav Seifert	Tjekkoslovakia
1985	Claude Simon	Frankrike
1986	Wole Soyinka	Nigeria
1987	Joseph Brodsky	Rusland/USA
1988	Naguib Mahfouz	Egypt (mine omtaler)
1989	Camilo José Cela	Spania (mine omtaler)
1990	Octavio Paz	Mexico
1991	Nadine Gordimer	Sydafrika
1992	Derek Walcott	Saint Lucia
1993	Toni Morrison	USA (mine omtaler)
1994	Kenzaburo Oe	Japan (mine omtaler)
1995	Seamus Heaney	Irland
1996	Wisława Szymborska	Polen
1997	Dario Fo	Italia (mine omtaler)
1998	José Saramago	Portugal
1999	Günter Grass	Tyskland
2000	Gao Xingjian	Frankrike
2001	Vidiadhar Surajprasad Naipaul	Trinidad & Tobago/Storbritannien (mine omtaler)
2002	Imre Kertész	Ungarn
2003	John Maxwell Coetzee	Sydafrika (mine omtaler)
2004	Elfriede Jelinek	Østerike
2005	Harold Pinter	Storbritannia
2006	Orhan Pamuk	Tyrkia (mine omtaler)
2007	Doris Lessing	Storbritannia (mine omtaler)
2008	Jean-Marie Gustave Le Clézio	Frankrike (mine omtaler)
2009	Herta Müller	Tyskland (mine omtaler)
2010	Mario Vargas Llosa	Peru / Spania (mine omtaler)
2011	Tomas Tranströmer	Sverige
2012	Mo Yan	Kina

2013	Alice Munro	Canada (mine omtaler)
2014	Patrick Modiano	Frankrike (mine omtaler)

2015	Svetlana Aleksijevitsj	Hviterussland (mine omtaler)
2016	Bob Dylan	USA

Bloggutfordring

Island neste ...

Beate har utfordret meg til å svare på spørsmålene nedenfor, og jeg måtte jo selvfølgelig ta denne utfordringen på strak arm! ;-) I skrivende stund sitter jeg på en øy langt ut i havgapet på Helgelandskysten, og nettforbindelsen er så som så .... Men jeg får det til!


1. Hvilken romanfigur skulle du ønske du var?

Dette har jeg virkelig aldri tenkt på. Jeg har aldri drømt om å være noen av romanfigurene jeg har lest om - ikke siden den gangen jeg leste Sølvpilen og min største drøm var å være Månestråle.

Uansett måtte det i så fall ha vært en svært fri sjel - som Oda Krogh i Ketil Bjørnstads biografi om henne ... Men jeg ville ikke ha vært kvinne på den tiden, med alle de begrensninger som heftet ved det å være kvinne den gangen. Det er i grunnen skrevet mye mer spennende litteratur om menn enn om kvinner ...

2. Hvilken romanfigur minner mest om deg selv?

Jeg synes i grunnen ikke jeg har lest noen bøker om personer som skulle minne om meg ... Det er derfor veldig vanskelig å svare på dette spørsmålet.

3. Hvilken tittel gir deg gåsehud?

Dave Eggers "Et forbløffende talentfullt, dypt rystende verk". Denne boka er forbløffende på alle mulige måter! Tittelen og de forventningene dette skapte, ble innfridd så det holdt! Flere burde i grunnen få øynene opp for denne perlen av en bok!

4. Nevn minst tre bøker du ikke klarte å legge fra deg.

Jeg velger blant bøkene jeg har lest i inneværende år:
"Min kamp bind 2" av Karl Ove Knausgård (den beste boka i serien, mener jeg!)
"Elskede Sputnik" av Haruki Murakami (besnærende og vakker - en av Murakamis beste!)
"Brente skygger" av Kamila Shamsie (en page turner av de helt store)

5. Nevn tre bøker du irriterte deg over eller ikke orket å lese ferdig.

"Jeg er brødrene Walker" av Jan Kjærstad (oppkonstruert fjas!)
"Frognerfitter" av Alexia Bohwim (gi heller pengene til Frelsesarmeen enn å bruke penger på denne boka!)
"Trist som faen" av Ari Behn (dette var tynne og triste greier ... ikke verdt det papiret de såkalte novellene er skrevet på!)

6. Har du leseritualer?

Det kan jeg vel ikke egentlig si at jeg har. Jeg har imidlertid noen lesevaner.

Jeg MÅ alltid ha minst en bok med meg uansett hvor jeg er. Å sitte på bussen uten en bok = bortkastet tid. Å stå i en lang kø uten en bok = bortkastet tid. Osv. Jeg leser i grunnen over alt, mange ganger også når jeg går. Der jeg leser minst er på senga. En periode hørte jeg mengder med lydbøker, men denne interessen har avtatt noe etter hvert.

Ellers liker jeg å ha flere bøker gående på en gang. Spesielt dersom jeg holder på med en veldig tung bok, må jeg ha en annen og lettere bok parallelt. Jeg har tidligere opplevd å få lesesperre når jeg har slitt med en tung bok, og den parallelle lettere boka skal hindre dette .... trur eg ... ;-)

Jeg leser ALDRI slutten på en bok mens jeg holder på med den. Og det er forbudt å lage eselører i mine bøker.

Når jeg har lest en god bok, MÅ jeg eie den. Jeg føler meg rett og slett ikke som et helt menneske dersom jeg ikke har boka innen rekkevidde. Denne vanen - eller uvanen - begynner etter hvert å bli en smule plagsom, fordi jeg snart ikke har plass til en eneste bok til i huset. ;-)

7. Hva synes du om at gode bøker blir filmatisert?

Det synes jeg er strålende, selv om jeg ikke alltid opplever filmene som like vellykkede. Som regel går det helt greit dersom det er så pass lenge siden jeg har lest aktuelle bok at mine egne bilder har gått i glemmeboka. Da begynner jeg nemlig ikke å sammenligne filmen med boka, og klarer å vurdere filmen på dens egne premisser. Dersom regissøren har laget en happy ending på en bok som ikke hadde en slik slutt - bare for å tekkes publikum og lage en feel good-greie på den - DET er for dumt! Ikke bare blir det for dumt, men det irriterer vettet av meg!

En film kan for øvrig aldri leve opp til en bok, ganske enkelt av den grunn at det visuelle uttrykket er så totalt annerledes enn det skrevne ord. F.eks. opplevde jeg filmen "The boy in the striped pyjamas" som en radbrekking av boka, hvor nettopp det gradvis avslørende - sett gjennom et barns naive øyne - utgjorde hele bokas magi. Derfor var jeg nødt til å frigjøre meg fullstendig fra boka, og se filmen på dens egne premisser. For filmen var fin den! I seg selv ...

8. Har du en favorittfilmatisering?

Å, det er mange! Jeg klarer ikke å velge bare en film!

"Postmannen", "Breakfast at Tiffany`s", "Yacobian-bygningen" ... bare for å ha nevnt noen.


Jeg oppfordrer andre bloggere til å gjøre den samme øvelsen! ;-)

Rose-Marie

Ytterholmen

En plass der ingen skulle tro at noen kunne bo ...

Måker i formasjon

Solnedgang ute i havgapet

Havørn

Et magisk øyeblikk

Magisk lys

Solnedgang på Helgelandskysten

Havsule

Ytterholmen

A. O. Vinje: "Den dag kjem aldri ..."

Den dag kjem aldri...

Den dag kjem aldri at eg deg gløymer,
for om eg søver, eg um deg drøymer.
Om nott og dag er du like nær,
og best eg ser deg når myrkt det er.

Du leikar kringom meg der eg vankar.
Eg høyrer deg når mitt hjarta bankar.
Du støtt meg fylgjer på ferdi mi,
som skuggen gjeng etter soli si.

Når nokon kjem og i klinka rykkjer,
d'er du som kjem inn til meg, eg tykkjer:
Eg sprett frå stolen og vil meg té,
men snart meg sig atter ende ned.

Når vinden lint uti lauvet ruslar,
eg trur d'er du som gjeng der og tuslar!
Når sumt der burte eg ser seg snu,
eg kvekk og trur det må vera du.

I kvar som gjeng og som rid og køyrer,
d'er deg eg ser; deg i alt eg høyrer:
I song og fløyte- og felelåt,
men endå best i min eigen gråt.

A.O. Vinje.

"The informant!" (Regissør: Steven Soderbergh)

Innspilt: 2009

Skuespiller: Matt Damon

Spilletid: 103 min.

Bioingeniøren Mark Whitacre var på begynnelsen av 90-tallet en lysende stjerne i landbruksselskapet AMD (Archer Daniels Midland) da han ved en tilfeldighet ble FBIs viktigste informant  ang. avdekking av ulovlig prissamarbeid i markedet. Gjennom flere år forsynte han FBIs agenter med den informasjonen de ønsket. Utallige timer med lydbåndopptak tok han opp, og båndene ble overlatt til etterforskerne.

Hele tiden opptrådte Whitacre som den eneste som var hederlig i AMD. Han så til og med for seg at han ville få forfremmelse når det kom for en dag hvilken heltegjerning han hadde gjort for selskapet.

I forbindelse med en razzia mot AMD ble viktig bevismateriale beslaglagt, og FBI trodde at dette ville bli ren plankekjøring. Nokså raskt kom imidlertid saken helt ut av kontroll. På tross av taleforbud for Mark Whitacres vedkommende, snakket han villig vekk med litt for mange. Og så begynte det å dukke opp ikke bare løse påstander, men også bevis for at Whitacre selv hadde mottatt bestikkelser og vært med på å hvitvaske millioner av dollar mens FBI etterforsket saken.

Whitacre selv endret sin forklaring gang på gang, og til slutt var det umulig å vite hva som er sant og ikke sant. FBIs kronvitne, han som skulle løse saken deres, hadde blitt FBIs store hodepine. Plutselig handlet det heller lite om AMD og desto mer om Whitacre. Da diagnosen bipolar lidelse dukket opp, var saken så å si ødelagt. 

Filmen er basert på en sann historie om en varsler. Saken endte med at varsleren fikk betydelig strengere straff enn dem han varslet om … Og dette til tross for at Whitacre bare var for småfisk å regne kontra de virkelig store gutta. En klassisk varslerhistorie?

Matt Damon er en flott skuespiller, som jeg tidligere har sett i en rekke prisbelønte actionfilmer. Derfor var det litt rart å se ham i rollen som Mark Whitacre, en noe unnselig mann med en svært ukledelig bart. Han spiller bra her også, så det er ikke dét. Han passet bare ikke til rollen, synes jeg. Musikken i filmen bidro til å skape en stemning av komedie, og det har sikkert også vært hensikten.  Spesielt effektfullt var dette i scener der FBIs agenter kom gående målbevisst, akkompagnert av farselignende musikk. Ikke akkurat egnet til å gi FBI helteglorie … Dette var en helt grei film, men ingen høydare. Og det var virkelig ikke Matt Damons skyld.

Terningkast fire.

"Harry Brown" (Regissør: Daniel Barber)

Innspilt: 2010 

Skuespillere: Michael Caine, Emily Mortimer, Iain Glen, Liam Cunningham, Jack O'Connell, David Bradley

Spilletid: 1 t 43 min.

Pensjonisten Harry Brown har en fortid som elitesoldat. Nå har han nettopp blitt enkemann, og bor i en heller stusslig leilighet i en temmelig forslummet del av byen. Den eneste han faktisk kjenner, er Leonard. De to møtes daglig på puben for å spille sjakk.

Både Harry og Leonard er vitne til at  miljøet rundt der de bor har hardnet til. Kriminelle gjenger gjør livet både surt og utrygt for de andre som bor der. Harry tør ikke å passere gjennom en undergang, men går heller rundt. Man kan nemlig aldri vite hvem som holder til i den mørke undergangen.

Så blir Leonard myrdet. Han har lenge følt seg truet av ungdommene som henger rundt i nabolaget, og de har lenge plaget ham med ymse påfunn. Til slutt føler han seg ikke en gang trygg når han er hjemme bak låste dører, og det med god grunn. Harry er ikke i tvil om at det er noen av disse ungdommene som står bak drapet.

Politiet er rådvill. Egentlig aner de sammenhengen, men hva kan de gjøre? De møter overhode ingen respekt selv når ungdommene blir brakt inn til avhør. De banner, slenger ukvemsord mot politiet og er i det hele tatt så usympatiske og provoserende som det går an å bli. Men bruk av vold er ikke tillatt. Ikke en gang når politiet forsøker å stoppe gateslagsmål og får brannbomber slengt mot seg, kan de bruke skytevåpen. 

Det er da Harry bestemmer seg for å ta saken i egne hender … Kan denne eldre pensjonisten hamle opp med dophuer, hardkokte kriminelle, umenneskelige og uempatiske drittsekker … ja, de reneste drapsmaskiner? Harry, som til og med er dårlig til bens …

I rollen som Harry møter vi Michael Caine, en av Storbritannias mest legendariske skuespillere opp gjennom tidene. Men det er ikke bare han som fortjener æren for at dette har blitt en toppfilm. I tillegg til helt mesterlig filming og en vanvittig sterk historie, er det et lass med yngre skuespillere som har bidratt til at filmen fremstår nesten autentisk. Man slutter faktisk å tenke at dette bare er film og skuespilleri. Regissøren av filmen, Daniel Barber, skal ha uttalt at ingen av scenene i filmen er overdrevne. Han benyttet rådgivere fra politiet i forbindelse med filmingen, og de skal ha sagt at de hadde atskillig verre historier å fortelle enn det som vises her.

Filmen reiser for øvrig en rekke moralske spørsmål. Er det galt å drepe en potensiell morder av langt flere mennesker? Og hvor mye er livet til et i utgangspunktet ødelagt menneske verdt når det kommer til stykket? Er livet virkelig så hellig som vi vil ha det til i absolutt alle sammenhenger?  Og hvem er den som har rett til å veie et liv opp mot et annet?

Dette er en film som virkelig gjør inntrykk. Jeg ble nesten deprimert av å se den – fordi jeg vet at det både i England og andre steder ikke langt unna Norge er en tendens til økt voldsbruk blant unge mennesker som har falt utenfor samfunnet. Vi og våre forfedre har kjempet for fred opp gjennom historien, og så er den største trusselen kanskje den som kommer innenfra … i vårt eget land? Som eks-elitesoldaten Harry uttalte da en politikvinne påpekte at ”dette er ikke Nord-Irland, Harry Brown!” Han uttalte da at irene hadde i det minste en sak å kjempe for, noe de trodde på. ”Disse ungdommene gjør det kun for underholdningens skyld …” Fordi de kjeder seg … Hva slags samfunn er vi egentlig i ferd med å få?

Det må bli terningkast seks! 

"Vera Drake" (Regissør: Mike Leigh)

Innspilt: 2004
Skuespillere: Imelda Staunton, Phil Davis, Peter Wight
Spilletid: 120 min.


Vera Drake er en elskelig eldre kvinne som bor i London, og vi befinner oss på 1950-tallet. Hennes mann beundrer henne bl.a. pga. hennes geskjeftighet, kundene hun vasker hos for hennes grundighet i jobben, venner og kjente for hennes store hjerte … Og hun er en fantastisk mor for sine etter hvert voksne, men hjemmeboende barn. Men Vera har en hemmelighet som hun ikke har delt med noen av sine nærmeste; hun hjelper unge kvinner som har havnet i ”uløkka”. Uten å ta så mye som en penny i betaling, hjelper hun dem med å ta abort. Skjønt Vera ser ikke slik på det. Hun får jo bare menstruasjonsblødningene deres i gang igjen og så gjør kroppen resten av jobben med å bli kvitt et begynnende uønsket svangerskap.

Vera har drevet med dette i en årrekke, vel vitende om at det er strengt ulovlig å bistå med svangerskapsavbrytelser. Så lenge kvinnene hun hjelper ikke sier noe til noen, går alt greit. For disse ubemidlede kvinnene er hun siste utvei, og betyr starten på et nytt liv. Døtre av rikfolk trenger ikke slike som henne. De finner alltids en utdannet lege som kan hjelpe dem – for klekkelig betaling, selvsagt. Men fattige kvinner har ingen slike muligheter.

Så lenge Vera har holdt på med denne ”businessen”, har det aldri skjedd at noen har dødd etterpå. Hun benytter en pumpe som redskap, og oppfatter dette som svært trygt – i motsetning til dem som holder på med strikkepinner og den slags. Men så skjer det uunngåelige: en av dem hun har hjulpet, holder på å dø. Fordi hun kommer under kyndig behandling i tide, overlever hun med et nødskrik. Jentas mor blir satt under politiavhør, og så kommer det for en dag at det er Vera Drake som står bak.

Vi følger en familie i sjokk etter at avsløringene kommer frem. Skuffelse og vemmelse veksler, uvitende som de har vært frem til da om hva Vera har bedrevet.

Dette er en meget sterk film om kvinners skjebne for en del tiår tilbake, da abort var forbudt i de fleste land i verden. Samfunnet så meget strengt på illegal abort, uten at dette hadde noen som helst preventiv effekt på frekvensen av slike inngrep. Derimot var det stor fare for kvinnenes liv dersom de som utførte abortene ikke var dyktige nok. Og som alltid var de fattige og ubemidlede mest utsatt. Sånn sett er det godt at utviklingen har gått i riktig retning. Dette er en film dagens unge kvinner, som tar det meste som en selvfølge, har godt av se!

Imelda Staunton er for øvrig glitrende i rollen som Vera Drake, en rolle hun har mottatt flere priser for. 1950-talls-miljøet i London er også meget troverdig fremstilt.

Jeg gir filmen terningkast fem. 

Imelda Staunton som Vera Drake

IF ......

IF you can keep your head when all about you
Are losing theirs and blaming it on you,
If you can trust yourself when all men doubt you,
But make allowance for their doubting too;
If you can wait and not be tired by waiting,
Or being lied about, don't deal in lies,
Or being hated, don't give way to hating,
And yet don't look too good, nor talk too wise:

If you can dream - and not make dreams your master;

If you can think - and not make thoughts your aim;

If you can meet with Triumph and Disaster

And treat those two impostors just the same;

If you can bear to hear the truth you've spoken

Twisted by knaves to make a trap for fools,

Or watch the things you gave your life to, broken,

And stoop and build 'em up with worn-out tools:

If you can make one heap of all your winnings 

And risk it on one turn of pitch-and-toss,

And lose, and start again at your beginnings

And never breathe a word about your loss;

If you can force your heart and nerve and sinew

To serve your turn long after they are gone,

And so hold on when there is nothing in you

Except the Will which says to them: 'Hold on!'

If you can talk with crowds and keep your virtue,

' Or walk with Kings - nor lose the common touch,

if neither foes nor loving friends can hurt you,

If all men count with you, but none too much;

If you can fill the unforgiving minute

With sixty seconds' worth of distance run,

Yours is the Earth and everything that's in it,

And - which is more - you'll be a Man, my son!


Rudyard Kipling

"Faustas perler" (Regissør: Claudia Llosa)

Innspilt i Peru: 2009
Skuespillere: Magaly Solier, Susi Sancez, Efrain Solis
Spilletid: 1 t 38 min.

Den peruanske ungjenta Fausta har vokst opp i skyggen av sin mors grusomme opplevelser fra tiden hun gikk gravid under terroren på 1980-tallet. Mannen hennes ble drept, hun selv ble voldtatt og det var virkelig ingen grenser for alt hun var gjennom. Vi aner at hun har sunget om alle detaljene rundt dette for Fausta i hele hennes oppvekst. Det mest grusomme Fausta kan tenke seg er å risikere å bli voldtatt.

Da moren ligger på dødsleiet synger hun atter ut sin sorg og i detalj det hun opplevde som ung. Idet de siste lydene av morens sang toner ut, dør hun. Fausta er nærmest lammet av skrekk. Hun er en angstfull og forknytt jente, og alle i landsbyen mener at dette skyldes at hun lider av ”fryktens melk”. Sannheten er vel heller at en oppvekst med en mor som aldri har spart henne for noen detaljer av sine grusomme opplevelser, har satt sine spor …

Fausta vil så gjerne oppfylle morens ønske om å bli begravd på hjemstedet. Problemet er imidlertid at hun ikke har penger. Hun tar seg jobb som husholderske hos en eldre kvinnelig komponist og pianist, Aida, for å tjene penger til å frakte liket av moren til hennes hjemsted. Jevnlig truer angsten med å knekke henne, og da synger Fausta inntil angstanfallet går over. Hun dikter opp sanger og melodier der og da. Dette fascinerer Aida. Hun oppfordrer Fausta til å synge mer, og for å fremskynde prosessen lover hun at Fausta skal få en perle fra et kjært smykke hun eier, men som har gått i stykker, hver gang hun synger. Gradvis vokser haugen med perler som snart skal bli hennes. I mellomtiden komponerer Aida nye pianostykker basert på de sangsnuttene Fausta har diktet opp.

Det vokser samtidig frem et vennskap mellom Aidas gartner og Fausta. Noe ved ham gjør at Fausta gradvis tør å slippe seg mer fri og våger å leve. Hennes angst for å bevege seg ute blant folk slipper langsomt taket.

Da Aida omsider skal ha konsert og høster en voldsom applaus for melodier Fausta på sett og vis har gitt henne for noen billige perler, går det opp for Fausta at hun har blitt grundig lurt …

I begynnelsen tenkte jeg at dette var jammen en spesiell og sær film. Etter hvert satt jeg fjetret og ønsket å få vite mer om denne unge jenta og hennes traumer. Filmen er både trist og vakker. Spesielt vil jeg fremheve musikken, som etter hvert bergtok meg. Dessuten er det jo litt eksotisk med en film fra Peru. Det er faktisk ikke hvert år slike filmer får oppmerksomhet i Europa. Jeg nevner også at filmen ble nominert til Oscar som beste fremmedspråklige film i 2009. Filmen vant Gullbjørnen i Berlin samme år. Dette er en damefilm som det ikke en gang er noen vits i å prøve å få kjæresten til å se sammen med deg – med mindre han er nyforelsket i deg. ;-)

Terningkast fem.

"Sin nombre" (Regissør: Cary Joji Fukunaga)

Innspilt i Mexico: 2010

Skuespillere: Paulina Gaitan, Edgar Floresm Kristyan Ferrer, Tenoch Huerta Mejia, Diana Garcia, Luis Fernando Pana, Héctor Jiménez

Spilletid: 92 min.

Casper, som også kalles Willy, er medlem av den beryktede gjengen Mara i Mexico. Disiplinen er beinhard, og man må ha drept noen for å bli et fullverdig medlem. Gjenglederen krever bunnløs lojalitet, og det er lite som skal til før det oppfattes som farlig illojalt.

Casper har nettopp rekruttert Smiley inn i gjengen. Smiley er en lettpåvirkelig guttunge, som kan formes som gjenglederen ønsker. Da det kommer for en dag at Casper har skjult for lederen at han har en kjæreste, ender dette svært tragisk. Kjæresten blir drept, riktignok ved et uhell midt under et forsøk på voldtekt fra gjenglederens side. Dette fører til at Casper begynner å tvile på  den lojaliteten han har sverget på.

Da gjenglederen tvinger Casper og Smiley til å rane de fattigste av de fattige, nemlig flyktninger som sitter på taket av et togsett på vei mot grensen til USA, gjør Casper noe fatalt. Dette fører ham på flukt. Han kan ganske enkelt ikke bli i landet uten å risikere å bli drept. Han slår følge med flyktningene, som til å begynne med er svært skeptiske til ham. Imidlertid fører flukten ham i kontakt med Sayra, en ung jente som er på vei fra Honduras til USA sammen med sin far og sin onkel. Spørsmålet er om de klarer å komme seg over grensen til USA i tide - før den fryktede gjengen innhenter Casper ...

Dette er en utrolig sterk film som handler om skjebnen til svært, svært mange mennesker som flykter fra fattigdommen i Latin-Amerika til det forgjettede landet USA, hvor det lever et stort antall millioner illegale flyktninger. Selv om de også i USA må friste en heller kummelig tilværelse fordi det å leve i skjul har sine begrensninger, velger mange likevel denne utveien. Alternativet - et liv i Latin-Amerika - er nemlig for mange atskillig verre ...  For øvrig handler filmen også om vold og anarki i et lutfattig land hvor de minst ressurssterke ikke har noen fremtid.

Jeg gir denne spanske filmen toppkarakter. Rent teknisk var filmen fantastisk. Naturen og fargene var nesten overjordiske, og skuespillerprestasjonene så gode at det var enkelt  å leve seg inn i skjebnen til dem filmen handlet om. Her var det heller ikke de store spillfekteriene ute og gikk. Denne type filmer virker ganske enkelt mer autentiske når det er andre enn filmindustrien i Hollywood som har laget dem. Det kan imidlertid være greit å merke seg at det er en del nokså sterke og til dels makabre scener i filmen, men uten at dette ble opplevd som spekulativt. Jeg anbefaler like fullt denne filmen på det sterkeste!

"Defenders of Riga" (regissør: Aigars Grauba)

Innspilt i Latvia: 2007

Original tittel: "Rigas Sargi"

Skuespillere:Janis Reinis, Elita Klavina, Girts Krumins, Romualds Ancans

Spilletid: 1 t 58 min.

I denne latviske filmen får vi innblikk i hvordan latvierne kjempet for et fritt Latvia i forbindelse med første verdenskrig. Med sin strategiske plassering ut mot Østersjøen var Riga en ledende havneby, og sånn sett et viktig knutepunkt mellom øst og vest. Uheldigvis lå Riga dessuten midt i frontlinjen da de allierte og Tyskland kjempet mot hverandre. Krigen ble derfor blodig for latvierne og spesielt for dem som bodde i Riga. Lenge sto tyskerne og russerne sammen mot de allierte, med indre stridigheter ødela heldigvis for dette samarbeidet.

Med dette som bakteppe følger vi det unge paret Elza og Martin, som skal gifte seg. Men så kommer krigen, og Martin ser ingen annen råd enn å verve seg i kampen for et fritt Latvia. Dermed forsvinner han ut av Elzas liv i flere år. Elza venter og lengter, men selv om Martin skriver brev til henne, svinner håpet om å se ham igjen i live sakte men sikkert. Til slutt er minnet om Martin så fjernt at Elza begynner å tvile på om hun i det hele tatt elsker ham.

Mirakuløst nok dukker Martin opp igjen. Han har stått i bresjen for kamphandlingene om et fritt Latvia, og vender hjem som en helt. Men spørsmålet er om dette er nok for Elza. Samtidig skal det mye til før gammel kjærlighet ruster, og på nytt forsøker de å bli smidd i hymnens lenker. Bare for nok en gang å bli skilt rett før vielsen finner sted …  Krigen er nemlig langt fra over.

Martin leder latvierne til et gigantisk motangrep mot tyske og russiske tropper, som teller rundt 50 000 mann. Selv rår han kun over 11 000 mann, og han har på langt nær tilgang til våpen, kanoner, kuler og krutt i den utstrekning det er nødvendig for i det hele tatt å ha en sjanse. Men Martin vet råd, og mot alle odds går soldatene hans løs på oppaven med å befri Riga. For den som vinner herredømmet over Riga, har i praksis vunnet kampen om Latvia.

Jeg syntes det var utrolig spennende å få mer kjennskap til denne delen av historien, som jeg fra før av ikke kjente veldig mye til – annet enn at de baltiske statene i det alt vesentlige har ligget under andre lands herredømme opp gjennom nesten hele historien. Det er i det hele tatt beundringsverdig at menneskene i Latvia har opprettholdt en oppfatning av å være et samlet folk, uansett hva som har skjedd under de ulike herredømmene.

Når det gjelder bedømmelsen av filmen, synes jeg det er mest rettferdig å skille mellom selve historien, skuespillerprestasjonene og det rent filmtekniske. For å starte med det filmtekniske så mangler det en god del på at filmen når opp til den kvaliteten vi er vant til i den vestlige filmindustrien. Enkelte scener var for mørke, og det gjorde det av og til vanskelig å få med seg alle detaljene i handlingen. Samtidig vil jeg understreke at dette på ingen måte ødela filmopplevelsen som sådan. Ellers synes jeg at skuespillerprestasjonene var noe varierende, med med enkelte glitrende prestasjoner. F.eks. kunne både Martin og Elza godt ha variert ansiktsuttrykkene sine noe mer enn de gjorde. Den fordrukne vennen til hotellbestyrerinnen ble derimot svært så godt spilt. Enkelte av rolletolkningene fremsto mer som karikaturer enn autentiske mennesker fra denne historiske epoken, men dette gjorde vel mer at jeg tidvis lurte på om det ikke var en komedie likevel, og ikke ”bare” en krigsfilm. Kjærlighetshistorien var søt! I den forbindelse ble det verken spilt på klisjeer eller tåredryppende scener. Mest av alt opplevde jeg det spennende å sitte med en latvisk film – av alle ting – mellom hendene, og erfare hva skaperne av denne filmen hadde fått til. Latvia er fremdeles en ung filmnasjon, og det skal bli spennende å se hva de klarer å levere i fremtiden!  

"Engelen" (Regissør: Margreth Olin) - 2010

Innspilt: 2010

Skuespillere: Maria Bonnevie, Antti Reini

Spilletid: 95 min.

I filmen ”Engelen” har regissør og manusforfatter Margreth Olin fortalt historien om ei jente hun en gang kjente, men hun har omgjort dette til en fiktiv historie. Jenta i filmen, som vi følger gjennom hele oppveksten, heter Lea.

Da lille Lea er 5-6 år gammel, dør faren hennes av kreft. Inntil da har livet stort sett vært nokså trygt og godt, og Lea har vært livsglad og nysgjerrig som unger flest i den alderen. Hun har riktignok skjønt at det er noe med moren, uten at hun helt får taket på hva dette er. Etter farens død dukker morens gamlekjæreste Ole opp, og da blir det meste forandret. Ole er både sjalu, alkoholisert og voldelig, og han misliker sterkt alt som befinner seg i huset og som kan minne om Leas far. 

Ole slår moren når han er full, og etter hvert som han er full oftere og oftere er det snarere det unormale og utrygge som er det vanlige enn omvendt. Ikke en gang da moren er skamslått og havner på sykehus, makter hun å bryte båndene til Ole. Dermed går årene, og alt Lea kjenner til er det utrygge. Etter hvert drikker også moren når Ole har sine fyllekuler. Vi aner også at Ole bryter en del grenser i forhold til Lea når han har slått moren hennes så ettertrykkelig at det ikke er mer for ham å hente der. Lea er ikke bortskjemt med vennlighet og fysisk kontakt, og et stykke på vei føler hun seg plutselig verdt noen ting.

Ingen ser hva Lea står oppe i. De fleste skjønner nok at ikke alt er som det skal, men når de som svar på spørsmålet ”Har du det bra?”, får ”Jada, det går helt fint” eller lignende, stopper de der og går ikke videre. Dersom noen bare hadde blitt med henne hjem, ville de jo ha sett hvilket helvete hun levde oppe i. Det er sjelden mat i kjøleskapet, og det er ingen som venter på henne med middagen klar når hun kommer hjem fra skolen. Moren klamrer seg til datteren og får henne også til å si at hun har det bra når hjelpeapparatet kommer for tett på. Dermed får hun Lea til å hjelpe seg med å holde fasaden rundt det begredelige livet hun har å tilby datteren.  ”For man gir ikke opp sitt barn!” hevder moren …  Moren skjønner ikke at hun i kampen for å beholde datteren, drar datteren med seg ned i sitt bedritne liv. Og at hun selv egentlig velger mannen sin gang på gang, mens datteren taper ... 

Hva skjer så videre med Lea når hun beveger seg inn i voksenverdenen? Hun som hele livet har hatt en voksende klump inne i brystet – en klump som bare blir borte når hun drikker eller ruser seg? Hun som aldri har opplevd at noen har tatt vare på henne, men som på best mulig måte har vært nødt til å klare seg selv – omgitt som hun har vært av voksenpersoner som har trengt henne – et barn – til å ta vare på seg. Kun i rusen kjenner hun noe som kan ligne lykke, inntil også dette truer med å ta knekken både på henne og dem hun har rundt seg. Ikke minst den lille, nydelige datteren hun har fått. Hva gjør hun den dagen hun innser at hun ikke greier å ta vare på datteren, mens moren skriker ”man gir bare ikke opp sitt barn!” … ?

Dette er en film som fikk meg til å gråte. Den er så inderlig, inderlig trist. Mine tanker går selvsagt til alle barn som lever slik som dette eller i lignende forhold med omsorgssvikt, men som aldri blir ”sett” eller reddet fra det helvete de lever i. Og slik forblir tragedien i enkelte familier gjennom mange generasjoner. Tre skuespillere spiller Lea fra hun er 5-6 til hun er voksen, sistnevnte av Maria Bonnevie.  Hennes skuespillerprestasjoner som den voksne, rusede Lea er det rett og slett bare å ta av seg hatten for! Hun er ganske enkelt glitrende! Jeg likte også godt fortellerstemmen som av og til kommer på banen. Den knyttet på en måte denne i utgangspunktet fiktive historien opp mot virkeligheten. Avslutningsvis vil jeg nevne at dette er en film man godt kan se sammen med tenåringsbarn. Historien er i tillegg til å være engasjerende, også egnet for felles verdidebatt etterpå! Her glorifiseres nemlig ikke narkotikamisbruk på noen måte ... 

"Et spill for piano" (Regissør: Denis Dercourt)

Innspilt: 2006

Original tittel: "La Tourneuse de Pages"

Skuespillere: Catherine Frot, Déborah Francois

Spilletid: 81 min.

Mélanie er et talent av de sjeldne innen piano da hun 10 år gammel skal avlegge opptaksprøven til musikk-konservatoriet. Hele hennes fremtid står og faller på at hun skal bestå prøven. Da en av sensorene er mer opptatt av å skrive en autograf enn å følge med på spillet hennes, er dette nok til at Mélanie distraheres. Hun klarer ikke å hente seg inn igjen, med den følge at hun stryker på prøven. Etter dette spiller hun aldri mer piano. Hun glemmer imidlertid aldri hva – for ikke å si hvem - som gjorde at hun strøk …

Mange år senere dukker Mélanie opp i sin tidligere sensors liv, Ariane, denne gangen som barnepike. Ariane er fremdeles en berømt pianist, men noe har skjedd i hennes liv. Hun har vært utsatt for en bilulykke, og etter dette har hun vært rammet av sceneskrekk. Hele hennes karriere som pianist står i fare dersom hun ikke klarer å prestere. Da Ariane skjønner at Mélanie kan lese noter, tilbyr hun henne en stilling som notelus, dvs. den som skal bla om i notene under konsertene. Hun husker ikke Mélanie.

Før Ariane vet ordet av det, har hun gjort seg fullstendig avhengig av Mélanie på mange plan i livet. Mélanie har på sin side lagt en djevelsk plan for å få hevn.

I denne småuhyggelige, franske dramathrilleren møter vi Catherine Frot og Déborah Francois. Begge spiller sine roller glitrende. Den sitrende uhyggen er der hele tiden, og etter hvert skjer det svært uventede ting. Ingen skjønner noe som helst før alt bare rakner …

Terningkast fem fra meg. 

"Sherlock Holmes" (Regissør: Guy Ritchie)

Innspilt: 2009

Skuespillere: Robert Downey Jr., Jude Law, Rachel McAdams, Kelly Reilly, Mark Strong

Spilletid: 128 min.

I regissør Guy Ritchies utgave av Sherlock Holmes møter vi nok en ganske annen detektiv enn hva forfatteren Sir Arthur Conan Doyle i sin tid tenkte seg. Sherlock Holmes spilles her av Robert Downey Jr., mens Jude Law spiller Dr. Watson. Sherlock Holmes fremstår som en karikert og litt komisk tegneseriefigur, som er noe klønete, men som like fullt snor seg ut av alle mulige og umulige situasjoner. Når det kommer til stykket, er han den reneste slosskjempen. Mengder med voldelige og halsbrekkende stunts fremkalte stort sett latteren hos meg. I tillegg er Sherlock Holmes en lynende intelligent mann med sans for detaljer, samtidig som han fremstilles som et rotehue. Innimellom voldsscenene eksperimenterer han med ulike bedøvelsesmidler på bulldogen Gladstone, som ofte ligger i en døs på gulvet i leiligheten hans.

Vi befinner oss altså i London på slutten av 1800-tallet. Lord Blackwood skal henges, men står etter hvert tilsynelatende opp fra de døde for å overta det britiske imperium ved hjelp av magi og ondskap. Sherlock Holmes´ oppgave er å redde England fra Lord Blackwoods onde grep. Noe særlig hjelp fra Dr. Watson forventer han ikke, i og med at Dr. Watson er mer opptatt av å være sammen med sin forlovede enn å henge sammen med ham. Det hele ender i en kamp, hvor tiden sakte men sikkert renner ut, og det store spørsmålet er om Sherlock Holmes klarer å løse mysteriet tidsnok – med eller uten hjelp fra Dr. Watson?

Jeg skal ikke røpe mer av handlingen, annet enn at dette er vås fra ende til annen. Men selv om jeg vanligvis ikke pleier å interessere meg for denne typen filmer, er dette virkelig noe av det beste innen denne genren jeg har sett noen gang! Robert Downey Jf. var ganske enkelt helt uovertruffen som Sherlock Holmes! Det kan ikke ha vært den enkleste sak å gjenskape et London fra 1800-tallet, men teknikken har kommet langt. En del filming i sepia-farger ga som regel den rette 1800-tallsstemningen.

Robert Downey Jr. har tidligere stort sett voldsfilmer bak seg - som ”Natural Born Killers”, ”Iron Man”, ”Gothika” etc. Dette er filmer jeg vanligvis styrer unna.

Jeg gir filmen terningkast fem.