"Harry Brown" (Regissør: Daniel Barber)

Innspilt: 2010 

Skuespillere: Michael Caine, Emily Mortimer, Iain Glen, Liam Cunningham, Jack O'Connell, David Bradley

Spilletid: 1 t 43 min.

Pensjonisten Harry Brown har en fortid som elitesoldat. Nå har han nettopp blitt enkemann, og bor i en heller stusslig leilighet i en temmelig forslummet del av byen. Den eneste han faktisk kjenner, er Leonard. De to møtes daglig på puben for å spille sjakk.

Både Harry og Leonard er vitne til at  miljøet rundt der de bor har hardnet til. Kriminelle gjenger gjør livet både surt og utrygt for de andre som bor der. Harry tør ikke å passere gjennom en undergang, men går heller rundt. Man kan nemlig aldri vite hvem som holder til i den mørke undergangen.

Så blir Leonard myrdet. Han har lenge følt seg truet av ungdommene som henger rundt i nabolaget, og de har lenge plaget ham med ymse påfunn. Til slutt føler han seg ikke en gang trygg når han er hjemme bak låste dører, og det med god grunn. Harry er ikke i tvil om at det er noen av disse ungdommene som står bak drapet.

Politiet er rådvill. Egentlig aner de sammenhengen, men hva kan de gjøre? De møter overhode ingen respekt selv når ungdommene blir brakt inn til avhør. De banner, slenger ukvemsord mot politiet og er i det hele tatt så usympatiske og provoserende som det går an å bli. Men bruk av vold er ikke tillatt. Ikke en gang når politiet forsøker å stoppe gateslagsmål og får brannbomber slengt mot seg, kan de bruke skytevåpen. 

Det er da Harry bestemmer seg for å ta saken i egne hender … Kan denne eldre pensjonisten hamle opp med dophuer, hardkokte kriminelle, umenneskelige og uempatiske drittsekker … ja, de reneste drapsmaskiner? Harry, som til og med er dårlig til bens …

I rollen som Harry møter vi Michael Caine, en av Storbritannias mest legendariske skuespillere opp gjennom tidene. Men det er ikke bare han som fortjener æren for at dette har blitt en toppfilm. I tillegg til helt mesterlig filming og en vanvittig sterk historie, er det et lass med yngre skuespillere som har bidratt til at filmen fremstår nesten autentisk. Man slutter faktisk å tenke at dette bare er film og skuespilleri. Regissøren av filmen, Daniel Barber, skal ha uttalt at ingen av scenene i filmen er overdrevne. Han benyttet rådgivere fra politiet i forbindelse med filmingen, og de skal ha sagt at de hadde atskillig verre historier å fortelle enn det som vises her.

Filmen reiser for øvrig en rekke moralske spørsmål. Er det galt å drepe en potensiell morder av langt flere mennesker? Og hvor mye er livet til et i utgangspunktet ødelagt menneske verdt når det kommer til stykket? Er livet virkelig så hellig som vi vil ha det til i absolutt alle sammenhenger?  Og hvem er den som har rett til å veie et liv opp mot et annet?

Dette er en film som virkelig gjør inntrykk. Jeg ble nesten deprimert av å se den – fordi jeg vet at det både i England og andre steder ikke langt unna Norge er en tendens til økt voldsbruk blant unge mennesker som har falt utenfor samfunnet. Vi og våre forfedre har kjempet for fred opp gjennom historien, og så er den største trusselen kanskje den som kommer innenfra … i vårt eget land? Som eks-elitesoldaten Harry uttalte da en politikvinne påpekte at ”dette er ikke Nord-Irland, Harry Brown!” Han uttalte da at irene hadde i det minste en sak å kjempe for, noe de trodde på. ”Disse ungdommene gjør det kun for underholdningens skyld …” Fordi de kjeder seg … Hva slags samfunn er vi egentlig i ferd med å få?

Det må bli terningkast seks!