"Everest" (Regissør: Baltasar Kormákur)

Spektakulært fjellklatredrama

Det er en god stund siden jeg så denne filmen på kino. Planen var å skrive om filmen tidligere, men det ble lenge med tanken. De siste par ukene har jeg imidlertid kommet så godt i gang med film-blogging at jeg har lyst til å ta den med likevel. 

"Everest" handler om en katastrofe som skjedde i Mount Everest i 1996. En snøstorm rammet klatrerne som var på ekspedisjon, og førte til at de fleste døde. Det er den samme historien som vi kan lese om i Jon Krakauers bok "I tynn luft", som kom ut på Pax forlag i 2015. Journalisten Krakauer var nemlig med på denne ekspedisjonen, og han unnslapp så vidt døden. 

Det er islandske Baltasar Kormákur som har regissert filmen. Han har flere filmer bak seg - de fleste med tilknytning til Reykjavik og Island. 

Det vi blir vitne til i "Everest" er at turer opp til toppen av fjellet - 8 848 meter over havet - nærmest var blitt en slags event enhver turist kunne få med seg på midten av 1990-tallet, dersom man ønsket dette. Mens det tradisjonelt først og fremst var topptrente folk som bega seg ut på en slik hasardiøs ekspedisjon, var dette nå blitt noe mange flere kunne drømme om. 

Menneskene vi møter i "Everest" er av høyst ulikt slag. Men selv om noen har trent for turen i lang tid, mens andre virker nokså desillusjonerte, har de en ting felles: de vil nå toppen av fjellet, koste hva det koste vil! Dette for resten av livet å kunne bli "the guy who climbed to the top of Everest". Om de ikke presterte så mye annet i livet - dét skulle de i alle fall kunne sole seg i: de hadde nådd toppen av Everest, og de var noen pokker til karer! 

Krevende ekspedisjon

Eventen er godt tilrettelagt av arrangørene. Her er det leger med, klatrerne utstyres med ekstra oksygen i sekkene sine, noen bærer mat og utstyr fra base til base og alle deltakerne er kledd slik at de ikke skal fryse. Det er nemlig kaldt oppe i fjellet, og jo høyere opp de kommer, desto tynnere blir luften. 

Værforholdene er på ekspedisjonens side hele veien. Likevel får vi et godt innblikk i at ekspedisjonen er tøff selv i solskinn. Det er dalsøkk som skal forseres med stiger, det er bratte skråninger der de må balansere langs klipper, det er steder hvor de ville vært helt sjanseløse uten sikkerhetstau ... Dette er ikke en tur for blautfisker. Her kreves det tøffe karer - og damer! Ja, for det var faktisk noen damer med i følget også. 

Drømmen om å komme helt til toppen holder motet oppe

Så nærmer de seg toppen! Noen må gi seg fordi den tynne lufta gir seg utslag i hodepine og andre fysiske utslag. Men for dem som når toppen er det en sann lykke! De greide det! Og blir dermed medlemmer i en meget eksklusiv klubb som har sett de vakre fjelltoppene fra Mount Everest´s absolutt høyeste punkt! Det er berusende, eventyrlig og helt til å miste pusten av!

Så er de der - på toppen av selveste Mount Everest!

Så snur det ... En voldsom storm rammer ekspedisjonen. Det hele skjer så fort at det er for sent å komme seg i sikkerhet. Fasiten kjenner vi. De fleste omkom før de kom seg ned fra fjellet. Enten fordi de frøs ihjel eller pga. fallskader ... De få som overlevde fikk med seg hele tragedien i alle sine grufulle detaljer. De møtte nemlig på alle de døde underveis. Det var ikke lenger et eventyr, men en ufattelig tragedie som med ett fikk det hele til å fortone seg som meningsløs dumskap. 

Det fine med denne filmen er at det - til tross for at den er amerikansk-produsert - ikke spilles på overdrivelser eller one-man-helteshow, slik vi er vant til å se i Hollywood-produserte katastrofefilmer. Hele settingen - ekspedisjonen satt opp mot de enorme fjellene som skal forseres - er tilstrekkelig for å gi filmen den nødvendige spenningen. Selvsagt er det ikke filmet fra toppen av Mount Everest i de mest spektakulære filmscenene. Noen av scenene er filmet i de italienske alper, noen er filmet på Island og noen er filmet i Nepal ved Mount Everest. Siden luften oppe i høyden er så tynn, er det ikke bare å sende opp et helikopter i høyden heller, så her ligger det mye arbeid bak for å gjøre kulissene i filmen så ekte og troverdig som mulig. Det har man lyktes godt med!

Jeg opplevde skuespillerprestasjonene i denne filmen som gode. Her har man riktignok krydret på med litt kjendisfaktor på kvinnesiden, ved at Keira Knightley spiller en gravid kone som sitter hjemme og gråter og venter på mannen sin, og Emily Watson som en av event-arrangørene. Jason Clarke har en rolle som ekspedisjonsleder. Han har hatt en rekke filmroller, men fremstår likevel for meg som relativt ukjent siden jeg knapt har registrert ham i et par filmer tidligere. Tilsvarende gjelder Josh James Brolin og John Hawkes - bare for å ha nevnt noen.  

Alt i alt en spennende film, som det er vel verdt å få med seg! At den er basert på virkelige hendelser, gjør filmen interessant etter min oppfatning.

DVD´en slippes den 8. februar i år. 

Innspilt: 2015
Originaltittel: Everest
Nasjonalitet: USA/England
Sjanger: Drama/Thriller
Skuespillere: Jake Gyllenhaal (Scott Fisher - ekspedisjonsleder), Josh Brolin (Beck Weathers - lege), John Hawkes (Doug Hansen - postmann), Jason Clarke (Rob Hall- ekspedisjonsleder), Clive Standen (Ed Viesturs), Vanessa Kirby (Sandy Hill), Michael Kelly (Jon Krakauer - journalist), Martin Henderson (Andy Harris), Sam Worthington (Guy Cotter), Thomas M. Wright (Michael Groom), Keira Knightley (Jan Arnold - Robert Halls gravide kone), Emily Watson (Helen Wilton) m.fl.
Spilletid: 121 min.

"Bølgen" (Regissør: Roar Uthaug)

Katastrofe-film med nerve

"Bølgen" hadde Norgespremiere 28. august 2015, og mitt inntrykk er at "alle" har sett den ... bortsett fra meg. Men - nå har omsider også jeg sett den! Riktignok først etter at den kom på DVD, men likevel!

Regissør Roar Uthaug har ikke en veldig lang filmografi bak seg, men de fleste filmelskere vil nok nikke gjenkjennende til skrekkfilmen "Fritt vilt"(2006) og "Julenatt i Blåfjell" (2009). Det er kanskje ikke så mye som skiller et actiondrama fra en skrekkfilm, idet mange av virkemidlene mye godt er de samme. Men der det i "Fritt vilt" først og fremst er menneskene som er skumle, er det i "Bølgen" naturen selv som er farlig. Å skape en katastrofefilm som "Bølgen" krever vel dessuten et lass av tekniske ferdigheter, fordi man jo må "jukse" litt for å få alt til å se mest mulig naturtro ut. 

Med denne filmen er vi alle blitt kjent med den trusselen som hviler over Geirangerfjorden. Fjellmassivet Åkerneset er ustabilt, og sprekkdannelsene overvåkes kontinuerlig av Norges Vassdrags- og energidirektorat (NVE). Den dagen dette fjellmassivet løsner - og det vil det gjøre en dag, vi vet bare ikke når - så vil et ras kunne skape en flodbølge med en antatt høyde på 80 meter. Denne bølgen vil slå innover fjorden og ta med seg det meste som befinner seg på lavere nivåer enn disse 80 meterne ... 

Noen av sprekkene utvider seg med opptil 15 cm hvert år, mens det andre steder er registrert utvidelser med 0,2-0,4 mm pr. døgn i perioder. Små sensorer er plassert i fjellet, og her registreres det når fjellet beveger seg. Forskerne mener at fjellet vil gi forvarsel før raset kommer. (Kilde: Wikipedia)

Dette er altså bakteppet for filmen "Bølgen". Geologen Kristian Eikjord har sin siste dag på jobben i NVE. Han har fått nye jobb i Stavanger, og hele familien bestående av kona Idun, datteren Vibeke og sønnen Sondre, skal flytte med. Planen er at kona skal gjøre seg ferdig i sin jobb på Geiranger hotell, mens Kristian tar med seg ungene og flyttelasset til Stavanger. Før han kommer så langt, registrerer han at noe er i gjære. Det dukker opp noen mystiske resultater på dataskjermene i NVE, før alle dataene blir borte ... Kristian føler på seg at fjellet forsøker å fortelle dem noe, og i stedet for å kjøre ombord på ferga, bråsnur han og drar tilbake på jobben. 

Undersøkelser inne i fjellmassivet bekrefter Kristians mistanker. Sensorene som skal måle bevegelser i fjellet, er rett og slett kuttet av, og det er ikke tale om slitasjeskader. Her har det skjedd noe dramatisk. Ingen rundt ham orker egentlig å forholde seg helt til at det de har fryktet hele livet antakelig er i ferd med å skje. Funnet blir forsøkt bortforklart, men døgnkontinuerlig vakt blir i alle fall iverksatt. Mens Kristian og datteren overnatter i gamlehuset, velger sønnen å bo på hotellet hvor moren jobber, den påfølgende natta. 

Midt på natta skjer det. Katastrofealarmen går, og evakuering av alle beboere i fjorden blir iverksatt. Fra alarmen går til de må være i sikkerhet, har de 10 minutter å gå på. Det blir en kamp om liv og død. Hvem overlever til slutt naturkatastrofen? Det er hva det hele handler om. For bølgen kommer! Og den er formidabel! Den tar alt som er i veien ... Alt!

Bølgen kommer

Egentlig er jeg lei av de samme norske skuespillerne som går igjen i film etter film. Kanskje gjelder dette særlig Kristoffer Joner. Men i denne filmen spiller han faktisk en av sine beste roller noen sinne. Han kler rollen som intellektuell redningsmann! En som gir alt, er uegennyttig til det siste og bare har én ting for øye: å sikre at skadene etter flommen blir så minimale som mulig. Spenningen er til å ta og føle på, og jeg ble sittende og puste helt øverst i halsen da det verste dramaet pågikk, mens jeg klamret meg til sofa-lenet. Egentlig følte jeg ikke rent lite stolthet over at en naturkatastrofe har blitt så godt fremstilt i en norsk film!

Trafikk-kork gjør at alle må forlate bilene sine og flykte for livet til fots

Så får det heller være at slutten på filmen ble vel forutsigbar og melodramatisk. Slutten er uansett ikke verre enn alle katastrofefilmene vi i årenes løp har fått skyllet over oss fra Hollywood. Der hvor redningen blir et one man-show, og hvor de vi elsker mest i filmen selvsagt overlever til slutt ... 

Kristoffer Joner i sin livs beste rolle?

Har du enda ikke sett filmen? Da synes jeg virkelig at du skal gjøre det! Dette er nemlig noe av det bedre jeg har sett innenfor norsk film. Og så kan man saktens lure på hva filmer som dette gjør med eiendomsprisene i Geirangerfjorden ... 

Innspilt: 2015
Nasjonalitet: Norge
Sjanger: Action/drama/spenning
Skuespillere: Kristoffer Joner (Kristian Eikjord), Ane Dahl Torp (Idun), Jonas Hoff Oftebro (Sondre), Eili Harboe (Vibeke), Edith Haagenrud-Sande (Julia) m.fl.
Spilletid: 104 min.

Lest i 2016

Hong Kong (foto: RMC)

Her kan du lese bokomtalene mine utover i 2016 ved å klikke på hyperlinkene som kommer etter hvert. Dersom du i stedet ønsker å lete etter spesielle bøker, kan du gå inn på den alfabetiske oversikten under fanen "bokomtaler". Her lå det pr. 01.01.2016  951 bokomtaler registrert etter forfattere (på etternavn) og med hyperlink til hver eneste bok. (Årstallene i oversikten refererer seg til da aktuelle bøker opprinnelig ble utgitt - ikke da de ble utgitt på norsk.)

Januar:

1. Edvard Hoem: Bror din på prærien (2015)
2. Karl Ove Knausgård: Om høsten (2015)
3. Afewerq Gebre-Iyesus: Tobbia (1908)
4. Mah-Rukh Ali: Trusselen fra IS (2015)
5. Lucia Berlin: Håndbok for vaskedamer (1977-1999)
6. Elena Ferrante: Historia om det nye namnet (2013)

Februar:

7. Jonas Hassen Khemiri: Alt jeg ikke husker (2015)
8. Merethe Lindstrøm: Fra vinterarkivene (2015)
9. Tommi Kinnunen: Der fire veier møtes (2014)
10. Patti Smith: M Train (2015)
11. Carl-Johan Vallgren: Svin (2015)

Mars:

12. Orhan Pamuk: Herr Cevdet og sønnene hans (1982)
13. Alejandro Zambra: "Mine dokumenter" (2013)
14. Denis Johnson: Togdrømmer (2002)
15. Nils-Øivind Haagensen (red.): Skrivehistorier (2015)
16. Stig Stenslie og Marte Kjær Galtung: 49 myter om Kina (2013)
17. Victoria Bø: Adresse Alberta (2016)

April:

18. Adonis: Vold og islam (2015)
19. Haruki Murakami: Menn uten kvinner (2014)
20. Morten A. Strøksnes: Havboka (2015)
21. John Donoghue: Urmakeren i Auschwitz (2015)

Mai:

22. John Steinbeck: Om mus og menn (1937)
23. William Trevor: Å jukse i canasta (2007)
24. John Irving: Mysterieavenyen (2015)

Juni:

25. Geir Gulliksen: Historie om et ekteskap (2015)
26. Xinran: Gi meg himmelen (2015)
27. Rune Semundseth: Medarbeiderkoden (2015)

Juli:

28. Janne Kjellberg (red.): Flukt (2015)
29. Kressmann Taylor: Adresse ukjent (1938)
30. Ta-Nehisi Coates: Mellom verden og meg (2015)
31. Miriam Stendal Boules: Lykke og eksil - om Rune Christiansens forfatterskap (2016)
32. Carsten Jensen: Den første sten (2015)
33. Karl Ove Knausgård: Om våren (2016)
34. Dr. Spencer Johnson, M.D.: Hvem tok osten min? (1998)
35. Antoine Compagnon: Digital melankoli (2015)
36. Peter Stamm: Omtrentlig landskap (2001)
37. Tom Lotherington: Et dikt om Elise (2014)
38. Knut Engedal: En bok om demens - Husk meg når jeg glemmer (2016)

August:

39. Orhan Pamuk: Noe fremmed i mitt sinn (2014)
40. Amos Oz: Judas (2014)
41. Kirsti MacDonald Jareg: Øyene i vest - Hebridene, Orknøyene og Shetland (2011)
42. Ketil Bjørnstad: Syttitallet (2016)
43. Anne Enright: Veien til Boolavaun (2015)
44. Hisham Matar: Hjemkomsten (2016)
45. Birger Emanuelsen: Anna og kjærligheten (2016)
46. Sigurd Falkenberg Mikkelsen: Arabisk høst - korrespondentbrev 2011-2016 (2016)
47. Elena Ferrante: Dei som flyktar og dei som blir (2013)

September:

48. Jon Fosse: Trilogien (2015)
49. Ben Lerner: På vei fra Atocha stasjon (2011)
50. Edouard Louis: Voldens historie (2016)
51: Tsung Woo Han: Through Dust and Ruins (1998)

Oktober:

52. Jacqueline Woodson: Another Brooklyn (2016)
53. James Rebanks: Sauebondens liv (2015)
54. Antoine Leiris: Hatet mitt får dere ikke (2016)
55. Monica Isakstuen: Vær snill med dyrene (2016)
56. Tore Renberg: Du er så lys (2016)

November:

57. Vigdis Hjorth: Arv og miljø (2016)
58. Ivo de Figueiredo: En fremmed ved mitt bord (2016)
59. Erling Kagge: Stillhet i støyens tid (2016)
60. Karl Ove Knausgård: Om sommeren (2016)

Desember:

61. Åse Dragland: Kroppen snakker - ny viten om kroppsspråket vårt (2016)
62. Tomas Espedal: Året (2016)
63. Frode Grytten: Menn som ingen treng (2016)
64. Edvard Hoem: Land ingen har sett (2016)
65. Lise Forfang Grimnes: Kaoshjerte (2014)
66. Linn Strømsborg: Du dør ikke (2016)
67. Harry G. Frankfurt: Om sannhet (2006)
68. Ian Buruma: Vekten av skyld (1994)
69. Selma Lønning Aarø: Hennes løgnaktige ytre (2016)

Big Buddha and the Po Lin Monastery, Lantau - Hong Kong

I første halvdel av september i år var mannen min og jeg på en ukes ferie i Hong Kong. Vi hadde selvsagt høye ambisjoner om å rekke det aller meste, og det gjorde vi også. Jeg har allerede laget en del innlegg fra turen; Jeg startet med noen inntrykk, fortsatte med folkene og byen og øya - før jeg skrev om fiskelandsbyen Tai O, Hong Kong sporveier, The Symphony of Lights og Aberdeen. I herværende innlegg skal jeg ta for meg The Big Buddha og The Po Lin Monastry. De fleste topp 10-ti-lister inneholder disse severdighetene, som er de største helligdommene i Hong Kong. 

I løpet av kort tid skal jeg skrive om Victoria Peak, øyene Cheng Chau og Lamma, Stanley, Temple Street Night Market, Tsim Sha Tsui, Macao og om maten. 

For å komme til The Big Buddha og The Po Lin Monastry, må man reise til Tung Chung på Lantau-øya. Dette er den samme øya hvor Hong Kong flyplass befinner seg, og øya har bruforbindelse til Kowloon, som er en del av fastlands-Kina. Man kan ta buss eller T-bane - eller som vi gjorde: ta taxi (spesielt fordi vi reiste på en søndag og forventet lange køer). Det ble ikke spesielt dyrt (med regn med et par hundre kroner fra Tsim Sha Tsui). Med buss og T-bane hadde det imidlertid blitt en helt annen pris. Kollektiv transport er rasende billig i Hong Kong.

Mannen min hadde gledet seg veldig til å ta kabelbanen til helligdommene, men den var "dessverre" stengt på grunn av reparasjoner en ukes tid. Vi ble derfor sendt bort til en busskø. Jeg synes alltid det er spennende å observere hvordan køavviklingen og køkulturen er på nye steder vi besøker. Det bor mange mennesker i Hong Kong, og er det noe de er gode på er det nettopp køavvikling. Og folkene? De oppførte seg forbilledlige! Både sivilisert og høflige, ut fra hva jeg kunne bedømme. (På returen støtte vi riktignok på noen uhøflige og fulle (!!!) kinesere, som helt sikkert ikke var pene i munnen sin - noe vi garantert ville ha fått med oss dersom vi bare hadde skjønt hva de sa, men det var også den eneste gangen vi opplevde noe slikt.)

De fleste i busskøen var nok Hong Kong-kinesere, men inni mellom var det også turister. Mest asiatiske turister, fikk vi inntrykk av. Vi ble verken beglodd eller behandlet annerledes alle andre. Her er man vant til vestlige mennesker i fullt monn, siden Hong Kong er en multikulturell smeltedigel.

Det var aldri vanskelig å finne frem, siden all skilting både var på kinesisk og engelsk. Det var sjelden noe problem å gjøre seg forstått på engelsk, bare for å ha nevnt det.  

Da vi ankom helligdommene med buss, tok vi avstikkeren ned til venstre og entret Ngong Ping Village, som egentlig var en handlegate full av eksotiske souvernirer som spisepinner i alle prisklasser (dvs. fra relativt dyrt til rådyrt), buddhaer i alle varianter og alskens annen nips. Selv om vi ankom tidlig på dagen, var det intenst varmt og om å gjøre å finne skyggefulle områder. Mens vi gikk i handlegaten, ble vi hele tiden minnet om hvorfor vi var der. Big Buddha kunne nemlig ses uansett hvor vi befant oss.  

Igjen ble jeg aller mest fascinert av menneskene, som så vidt jeg klarte å bedømme, virket så tilfredse. De bar preg av ikke å mangle noe - verken av ytre eller indre verdier. Og barna virket så sunne og vitale. 

Men også her er det selvsagt mennesker fra alle samfunnslag, og som ikke tar like stor del i velstanden som resten av befolkningen. 

Etter at vi hadde gjort oss ferdig med Ngong Ping Village, gikk vi inn på tempelområdet. Langs veien innover sto det statuer av diverse krigere i - for oss - nokså banale positurer. 

Høyt, høyt oppe kunne vi skimte Big Buddha. Statuen er 34 meter høy, veier over 250 tonn og er laget av 202 bronse-biter, kan vi lese på Wikipedia. Den ble ferdigstilt i 1993. Buddha-figuren symboliserer det harmoniske forholdet mellom mennesket og naturen, folket og skjebnen. Statuen og området rundt er i tillegg til å være et senter for buddisme i Hong Kong, også en populær turistattraksjon. 

For å komme opp til buddhaen må man gå opp 268 trappetrinn. Det gjorde vi, og det kjentes i lårene - det kan jeg love! Sett nedenfra er buddhaen riktig majestetisk, og det er han sannelig også når man befinner seg helt oppe hos ham.

Mange kommer til klosteret for å tenne røkelse og for å be. Dette bør man utvise respekt for når man er der, og for en foto-entusiast som meg betyr dette å avstå fra å ta bilder selv når dette er veldig fristende. Vi tente forresten en del pinner med røkelse selv, fordi omstendighetene tilsa at det var riktig. Vi har en tradisjon hvor vi tenner lys i alle kirker vi besøker, og for oss var det mindre viktig at det denne gangen dreide seg om røkelse i et buddhist-tempel-område. 

Det er mulig å kjøpe alt fra bittesmå til kjempedigre pinner med røkelse. Eksakt hva dette betyr, aner jeg ikke. 

Interiøret i templene er intet mindre enn svært imponerende. Og ja, jeg tror faktisk det er gull alt som glimrer. Dette taket finnes inne i det som i min engelske guidebok kalles Great hall. Dette er hovedhuset i Po Lin Monastry, og dette tempelet huser også flere buddhaer.

I dette mindre tempelet sitter tre buddhaer i gull. Det var ikke alle steder vi fikk lov til å fotografere, men bare man oppførte seg høflig og anstendig var det meste greit, fikk vi inntrykk av. 

Detaljrikdommen på tempelbygningene tok nesten pusten fra oss. Riktig vakre var de! Du kan lese mer om Po Lin Monastry på Wikipedia og ved å google på navnet. 

Mens jeg gikk rundt og fotograferte, støtte vi på disse canadiske damene. De ønsket at jeg skulle ta bilde av dem, og jeg ba kun om å få ta bilde av dem med mitt eget kamera til gjengjeld. De stilte mer enn gjerne opp - helt uvitende om at de dermed skulle komme til å havne på min blogg til slutt. 

Så var turen kommet til at vi skulle bestige alle trappene opp til buddhaen ... Sola sto allerede høyt på himmelen, og vi visste at vi kom til å bli stekt på veien opp. Men - det var så mye fint å se underveis at det faktisk gikk lettere enn vi hadde fryktet. Det var tydelig at buddhistene hadde pyntet seg til turen. Vi traff for øvrig på overraskende mange yngre kvinner som ut fra klesdrakten å bedømme, måtte være muslimer. Kanskje burde jeg ikke ha blitt så overrasket når jeg tenker meg om, men det ble jeg altså ...

De innfødte gikk med paraplyer for å verne seg mot sola. I begynnelsen (etter at vi kom til Hong Kong) oppfattet jeg dette som litt rart og eksotisk, men jeg skjønte etter hvert at det hadde mye for seg. Kanskje handlet det mest om å beskytte ansiktet mot solens eldende virkning, men vel så mye handlet det nok om ikke å få hodet fullstendig kokt i varmen. 

Langs plattingen oppe ved buddhaen kunne vi betrakte de seks Devasene som ofrer blomster, røkelse, lampe, salve, frukt og musikk til Buddha. 

Det sies at på en klar dag kan Big Buddha ses fra Macao, som ligger en times båttur lenger sør. 

Man er ikke uberørt når man står så nær den berømte buddha-statuen ... Vi betalte ekstra for å få gå inn i buddhaen. Vi gikk opp noen etasjer, og der fikk vi bl.a. se flotte kalligrafier og annen kinesisk kunst. Her var det strengt forbud mot fotografering. Og jeg som vanligvis ikke er så nøye på slike forbud, gjorde som jeg ble bedt om. 

Utsikten utover dalen, men Devasene i front, var formidabel! 

Og selv håper jeg at det etter hvert skal bli mer vanlig å reise til Hong Kong. Forhåpentligvis vil det føre til bedre reisehåndbøker enn den vi måtte ta til takke med - nemlig Top 10 Hong Kong i Eyewitness Travel-serien. En altfor overfladisk reisehåndbok etter min mening.

Alle bildene i dette innlegget er det jeg som har tatt. 

"Høst" (Regissør: Jan Vardøen)

Søvnløs i Oslo

Det er ikke så ofte jeg kommer meg på kino for tiden, men når jeg først gjør det, er det viktig for meg at filmen er en fulltreffer. Det forventet jeg også da valget falt på den norske filmen "Høst", som så mange har skrytt opp i skyene. Med et topplag av skuespillere, musikk av Nils Petter Molvær og rikelig med nydelig Oslo-filming, lå det an til en film i den tyngre klassen (linken går til en artikkel om musikeren på Wikipedia). Tenkte nå jeg ... 

Og bare for å ha sagt det: Rent filmteknisk er "Høst" en perfekt perle av en film! Scenene hvor det ikke snakkes er fantastiske. Med filming av lett gjenkjennelige Oslobybilder i et nesten overjordisk preg (enten duse, halvmørke eller lett utflytende som de fleste scenene er), lett akkompagnert av Nils Petter Molværs deilige saksofon-spill, kan man riktig drømme seg bort. For min del kunne faktisk dette ha holdt lenge! 

Jan Vardøen (f. 1962) er kanskje ikke den man forbinder med norske filmer, men han har faktisk regissert en film før "Høst". Filmen het "Søvnløs i Lofoten", og den ble slaktet, leser jeg i en artikkel i Dagens Næringsliv og i VG. I denne artikkelen kan vi dessuten lese at Vardøen anses som "Kongen av Grünerløkka", der han har åpnet intet mindre enn ti utesteder. Når jeg slår opp på Wikipedia, ser jeg at han har utgitt ni bøker, mens artikkelen er sørgelig lite oppdatert om filmene hans. 

Historien i "Høst" er nokså enkel. Ingvild jobber som stage-manager på Nationalteateret. Egentlig drømmer hun om å bli manusforfatter, men hun har ikke hatt mot til en gang å forsøke å få manuset sitt antatt. 

I filmens åpningsscene blir teaterforestillingen avbrutt av tilrop fra salen. Der sitter en forfyllet utgave av den tidligere så vel ansette skuespilleren Jeppe Friele. Det er lenge siden han hadde noen rolle å snakke om. Ingvild får ham kastet ut. 

Skuespilleren Hans er betatt av Ingvild og prøver stadig å be henne ut, men til ingen nytte. Er det noe Ingvild absolutt ikke ønsker, så er det å ende opp med en skuespiller. Den aktuelle kvelden går hun på bar alene, og hvem andre treffer hun om ikke nettopp Jeppe? Han er blitt nektet servering, men hun forbarmer seg over ham og spanderer en whisky. Irsk av alle ting ... Deretter blir de begge kastet ut, og Ingvild bestemmer seg for å få den forfyllede og avdankede skuespilleren trygt hjem. I iveren etter å få ham stablet ut av taxien, glemmer hun bagen sin og så kjører taxien av gårde ... Dette fører til at hun like godt blir med Jeppe inn i hans leilighet. 

Jeppe sovner etter en kort stund, og forundret blir Ingvild gående rundt i leiligheten hans og betrakte alt som tyder på et helt annet liv enn hva hun hadde forestilt seg at han levde. Her er imponerende boksamlinger - blant annet med førsteutgaver av Ibsen-skuespill. Her er mengder med plakater fra scenen, en stor LP-samling, gamle og stilfulle møbler, et kjøkken som innbyr til gourmet-måltider ... (Leiligheten er Ruth og Rolf Wesenlunds på Frogner, leste jeg et sted.)  Til slutt sovner også hun på en sofa, med nesen ned i en halvlest bok.

Dagen etter blir Ingvild vekket av en strålende opplagt Jeppe, som har laget frokost til henne. Han disker opp med posjerte egg, rykende ferske bakevarer - alt pyntet med fargerike grønnsaker - og te servert fra en arabisk tekanne. Gamlingen er sjarmerende og gentleman til fingerspissene, og han kan virkelig lage lekker og smakfull mat. Det og, skal det vise seg. Han oppvarter henne etter alle kunstens regler, før de blir sittende med nesen ned i hver sin bok inne i et karnapp, hvor høstlyset strømmer inn. Så går det som det vel måtte gå. De ender til sengs og resten kan vi sikkert gjette selv. Jeppe har lært seg mye i et langt liv, og kan by på langt mer enn de selvopptatte jevnaldrende mennene som Ingvild så langt har vært borte i ...

Underveis blir vi vitne til skuespiller-Hans´noe fåfengte fremstøt overfor Ingvild. Man skulle kanskje tro at en skuespiller er elegant med ord og kjenner takt og tone ut og inn. Alt Ingvild klarer å se er imidlertid klossetheten hans, selvopptattheten, hvordan han snubler der hvor Jeppe hadde klart seg elegant ... Elegant med ord er han definitivt ikke, og det gjør at scenene dem i mellom aldri blir romantiske. Når han i tillegg blir fettete rundt munnen mens han spiser, vokser Ingvilds motvilje. Han faller igjennom rett og slett. Og Ingvild oppsøker Jeppe på nytt og på nytt. Hun klarer ikke å sove alene i Oslo-natten. Til slutt har de faktisk et forhold gående. 

Så skjer noe fullstendig uventet, som snur alt på hodet ... Noe som gjør at kjærligheten går fra å være vakker til å bli farlig, for å sitere fra filmplakaten ... Uansett med en farlighets-valør som har null betydning for folk flest (og dermed helt uinteressant, spør dere meg) - så pass kan jeg røpe ... 

Jeg skal ikke si mer om handlingen, fordi jeg ellers risikerer å ødelegge filmopplevelsen for dem som ønsker å se filmen selv. 

Som jeg nevnte innledningsvis, er det ingenting å si på filmingen og musikken. Det var dessuten fornøyelig å oppleve Helge Jordal i en hovedrolle igjen! Denne filmen er som skapt for ham! Han fortjente rett og slett en slik rolle! Siden jeg aldri har sett Hotel Cæsar, har jeg ikke noe forhold til Ingeborg Sundrehagen Rausdøl. At hun er en up coming-skuespiller, burde det ikke være det minste tvil om etter denne filmen. Dessuten er det alltid forfriskende med noen nye ansikter innenfor norsk film, som i alt for stor grad domineres av de samme gamle - om at at og om at at ... 

Det er Ingeborg Sundrehagen Rausdøl og Helge Jordal som bærer hele filmen, og jeg skulle ønske at Jan Vardøen hadde nøyd seg med å skildre et kjærlighetsforhold mellom dem og droppet det aller siste stuntet i filmen, som satte alt det vakre i et meget ubehagelig relieff. Det var sikkert meningen også, men jeg hadde altså foretrukket en romantisk "fjase-film" (som Hollywood lager 13 på dusinet av) fremfor dette! Vardøen redder virkelig ikke filmen ved å legge inn dette svært kunstige vendepunktet i filmen. Filmen blir ikke "dypere" av den grunn.

Av de øvrige kjente skuespillerne er det bare Hege Skøyen som virkelig leverer. De andre går på tomgang. Hege Skøyen som bitchy feminist-litteratur-bokhandler på Bislet er helt ubetalelig! Scenene med henne kunne jeg sett om og om igjen, og ledd like høyt av hver eneste gang. Hun er uslåelig! Og litt kred bør også Hilde Louise Asbjørnsen få, selv om dialogene har noe kunstig over seg. Venninne-scenene mellom henne og Ingvild var litt deja vu, rett og slett. 

Min dom er som følger: Denne filmen er ikke en innertier! Jeg angrer litt på at jeg brukte dyrebar kino-tid på akkurat denne filmen (en DVD i ettertid hadde holdt lenge!), og at jeg ikke i stedet gikk på "Taxi Teheran" eller noe i den gata. Det hadde nemlig vært mye mer my cup of tea. I ettertid sitter jeg og lurer på akkurat hvilke musikkstykker Nils Petter Molvær spilte i filmen. Hadde det ikke vært for elendige nett-forhold i kino-salen, hadde jeg Shazam´et alle låtene, og gått inn for å skaffe meg dem etterpå. Musikken gjorde et sterkt inntrykk! Helt til slutt må jeg jo nevne at selv om de vakre høst-scenene fra Frognerparken nærmest var egnet til å ta fullstendig pusten fra oss seere, fikk jeg en blandet følelse av å ha sett dette før ... Var det i "Søvnløs i Seattle" eller i "Dis" ... liksom ... ?

Men bevares: For alle som elsker Oslo, er filmen selvsagt et "must"! 

Og tenkt: så fant jeg Nils Petter Molværs musikk til slutt likevel! Mapping Oceans er tittelen på CD´en! Så vet dere det, dere som også ble nysgjerrig på musikken!

Innspilt: 2015

Nasjonalitet: Norge

Sjanger: Drama

Skuespillere: Ingeborg Sundrehagen Raustøl, Helge Jordal, Bjørn Sundquist, Hege Schøyen, Hilde Louise Asbjørnsen, Sverre Anker Ousdal
Spilletid: 1 t 37 min.

Aberdeen Harbour, Hong Kong

Aberdeen, Hong Kong (Foto: RMC)

I tidligere blogginnlegg har jeg skrevet om The Symphony of Lights i Hong Kong, Hong Kong sporveier,  Fiskelandsbyen Tai O på Lantau, folkene i Hong Kong, om byen og øya Hong Kong og noen inntrykk.  I dette blogginnlegget skal jeg skrive litt om Aberdeen, en by på sørkysten av Hong Kong-øya. 

Aberdeen, Hong Kong (Foto: RMC)

Aberdeen var et av de første stedene hvor britiske tropper ankom i 1841. Stedet ble oppkalt etter den fjerde jarlen av Aberdeen, George Hamilton-Gordon. Hong Kong var som kjent en britisk koloni i 100 år (frem til 1997), og alle engelske navn har selvsagt et kinesisk parallell-navn. Aberdeens kinesiske navn er Heung Gond Tsai. 

Aberdeen, Hong Kong (Foto: RMC)

Aberdeen Harbour er vakker, og i likhet med det meste av bebyggelsen i Hong Kong og omegn består boligmassen i all hovedsak av skyskrapere, egnet til å få plass til mest mulig folk. I disse blokkene bor folk trangt. 

Aberdeen, Hong Kong - herfra gikk båtene (Foto: RMC)

Aberdeen er den største byen på Hong Kong-øya utenom selve Hong Kong by, og Aberdeen Harbour er en av Hong Kongs ni havner. Byen var på 1960- og 70-tallet kjent for sitt båtfolk (Tanka og Hoklo). I dag ligger det for det meste yachter og fritidsbåter i havna. Aberdeen er ellers kjent for sine flytende restauranter, og i den forbindelse er det særlig The Jumbo som er populær. 

Aberdeen, Hong Kong - flytende restaurant (Foto: RMC)

Bare for å ha nevnt det med det samme: The Jumbo er virkelig en turistfelle i ordets egentlige forstand. Ut fra det vi kunne bedømme - vi var nemlig der - kostet de fleste menyer rundt 800 kroner pluss pluss. Nå er det visst slik at maten på The Jumbo er riktig god, men hele opplegget er og blir svært turistifisert. Jeg ville heller ha brukt pengene mine på en annen type restaurant enn dette. Utenom de store sesongene er det dessuten litt stusselig å sitte nærmest alene i en diger restaurant, samtidig som det må være veldig slitsomt når det faktisk er stappende fullt med mennesker ... 

The Jumbo Floating Restaurant ble etablert i 1976. Det sies av mer enn 30 millioner besøkende har spist på denne restauranten i årene fra åpningen og frem til i dag. 

Aberdeen, Hong Kong - flytende restaurant (Foto: RMC)

Nede ved havna kan man for en hundrelapp få seg en båttur litt utenom det vanlige i havneområdet. Her ligger båtene tett i tett, og det å kjøre sikk-sakk mellom båtene var både morsomt og spennende. 

Aberdeen, Hong Kong (Foto: RMC)

Vi kom ganske tett på en del fiskebåter underveis. Noen av båtene så nærmest ut som noen utrangerte gamle holker, der de lå og duvet i havnebassenget. Her og der satt fiskere og reparerte garn og annet fiskeutstyr. 

Aberdeen, Hong Kong (Foto: RMC)

Det jeg tenkte på mens vi kjørte rundt, var hvilket flittig folk kineserne er. Her går det ikke mye tid til spille, og man tar vare på eiendelene sine. En livsinnstilling og et verdivalg jeg føler har gått litt tapt i den vestlige verden, fordi holdningen om at det bare er å kjøpe nytt, har tatt for mye over ... 

Aberdeen, Hong Kong (Foto: RMC)

Vi var ikke de eneste som var på båttur denne dagen. Plutselig kom det nemlig en båt med mange damer som åpenbart tok bilde av det samme motivet. 

Aberdeen, Hong Kong (Foto: RMC)

Å kjøre rundt i båt i Aberdeens havnebasseng var som å befinne seg i en litt fremmed verden, der absolutt intet virket kjent fra før av. Og det på tross av at havnebassenget visstnok er svært berømt pga. scener fra filmer med James Bond og Bruce Lee ...

Det er mye fint å se og finne på i Aberdeen utenom å ta en båttur i havnebassenget. Blant annet finnes det en kinesisk te-hage, parker man kan besøke og restauranter man kan spise på (og som ikke har de prisene som The Jumbo opererer med.)  I så måte anbefaler jeg nettsiden chinahighlights.com. 

Helt til slutt tar jeg med noen flere bilder fra turen vår. For oss var båtturen en høydepunkt, fordi det ga mange muligheter for morsom fotografering!

Aberdeen, Hong Kong (Foto: RMC)

Aberdeen, Hong Kong - detalj fra The Jumbo (Foto: RMC)

Aberdeen, Hong Kong - detalj fra The Jumbo (Foto: RMC)

Aberdeen, Hong Kong  - detalj fra The Jumbo (Foto: RMC)