"Birdman" (Regissør: Alejandro González Iñárritu)

Filmen som fikk Oscar i kategorien beste film i år

Den meksikanske regissøren Alejandro González Iñárritu (f. 1963) har tidligere blant annet regissert filmer som "Biutiful" (2010), "Babel" (2006), "21 gram" (2003) og "Elskede kjøtere" (1999). Siden jeg har sett samtlige av disse filmene, og også har likt disse svært godt, har jeg lenge vært meget spent på "Birdman". Filmen ble for øvrig belønnet med fire Oscar-statuetter i forbindelse med årets prisutdeling - i kategoriene beste film, beste regi, beste originale manus og kinematografi. Totalt var filmen nominert til ni priser. Dette svekket ikke akkurat mine forventninger. 

Rollelisten i filmen er spekket med filmstjerner: Michael Keaton, Emma Stone, Naomi Watts, Edward Norton ... bare for å nevne noen. 

Riggan Thomson, som spilles av Michael Keaton, er berømt for sin rolle som superhelten Birdman. Han har imidlertid takket nei til å spille inn enda en hjernetom film i Birdman-serien, fordi han ønsker å gjøre noe ordentlig. Drømmen er å sette opp Raymond Carvers korte historier "What We Talk About When We Talk About Love" på Broadway (linken fører til Wikipedia-siden om dette stykket). Et stykke på vei ligner dette på Michael Keatons egen karriere, idet han i sin tid takket nei til en fortsatt karriere som Batman.

Scene fra filmen, etter at Mike Shiner har entret teatersettet.

Kort og godt handler det for Riggan om å få til livet sitt, noe som også innebærer å gjøre noe seriøst. For å få suksess på Broadway trenger han imidlertid en skikkelig stjerne. Da passer det godt at en av skuespillerne får en scene-lampe i hodet og blir satt ut av spill. Før Mike Shiner - i Edward Nortons skikkelse - entrer scenen, blir vi vitne til at Riggan driver med telekinese og flytter ting ved hjelp av tanken. Han er også i stand til å lette fra gulvet når han sitter i lotus-stilling, og senere flyr han. Som om han aldri egentlig har sluttet å være Birdman ... Han sliter for øvrig med å få fansen til rive seg løs fra hans Birdman-image.

Duket for rivalisering?

Den feterte Broadway-stjernen Mike Shiner viser seg å være en løs kanon på dekk, fordi han tilfører stykket langt mer av følelsesuttrykk og realisme, men også ikke rent lite uforutsigbarhet. Samtidig blir nettopp dette nøkkelen til stykkets suksess - eller kanskje det motsatte? Utviklingen på scenen gjør det nemlig ikke godt å si hva som er hva er, fordi publikum synes å elske stykket, mens en fryktet kritiker slakter det. Underveis skjønner vi at det er vel så mye drama bak scenen som på scenen. Riggan har en eks-kone som har gått lei av ekteskapet med ham, og en datter som er narkotika-misbruker. Dessuten har han en elskerinne som er gravid. 

Det som kanskje er tematikken her - i alle fall slik jeg var i stand til å oppfatte dette - var hvor langt utøverne er villige til å gå for å oppnå berømmelse og suksess ... Eller kanskje på et dypere eksistensielt nivå: hvor langt er vi villige til å gå for å unngå å forsvinne inn i glemselen når vi en gang har smakt på suksess? Og hvor lei er egentlig eks-kona av Riggan når pendelen peker hans vei (en stakket stund)? For ikke å snakke om: hvor mye tåler en fyr som Riggan at publikum elsker Mike og ikke ham selv?

Bare for å ha nevnt det med det samme; det er mange flere lag i denne filmen enn dem jeg har vært inne på. 

"Birdman" må kunne betegnes som en svart komedie, eller kanskje aller mest en satire. For her harselleres det over spenningen mellom Hollywood og Broadway, og det harselleres med drømmen om berømmelse og sukesess. Så hvorfor får jeg som regel alltid problemer med den amerikanske humoren når den kommer til uttrykk på den måten den gjør i denne filmen? Jeg tror det handler om at personene blir så outrerte at jeg ikke helt klarer å tro på dem. 

Det har sin pris å gjøre suksess på Broadway

Når det ikke finnes noe å kjenne seg (selv eller andre) igjen i, blir det sjelden veldig morsomt. Da mangler gjenkjennelsens klangbunn - den som er så sentral i all virkelig god humor. Ikke klarte jeg å engasjere meg i dramaet og ikke lo jeg i særlig grad mens jeg så den. Når det er sagt må det likevel presiseres at Edvard Norton gjør en strålende rolletolkning som Mike Shiner. Her blir vi vitne til at han spiller en skuespiller som spiller på en Broadway-scene, og det temperamentet han oppviser er i mesterklassen. Men det var også det eneste mesterlige jeg oppdaget mens jeg så denne filmen. Her er det selvsagt mulig at forståelsen for dramaet er kultuelt betinget, og at det er noe her jeg rett og slett ikke får med meg fra mitt norske ståsted. Filmen har jo fått et lass med priser (ikke bare i USA) ... 

En ting som man for øvrig kan fornøye seg med mens man ser filmen, er at alle scenene ser ut til å være filmet i en tagning - som et paradoks til teaterets grunnleggende karakter, der det nødvendigvis er sceneskifter. Når skuespillerne forlater scenen, følger vi dem gjennom mørke korridorer opp til deres bakrom, for så å følge dem tilbake senere. Akkurat dette er nok årsaken til Oscar for beste kinomatografi. 

Jeg ble som sagt ikke overvettes begeistret for denne filmen. (Spesielt interesserte kan lese mer om filmen på Wikipedia.)

Innspilt: 2014 
Originaltittel: Birdman or (The Unexpected Virtue of Ignorance)
Nasjonalitet: USA
Språk: Engelsk
Sjanger: Komedie/drama
Skuespillere: Michael Keaton (Riggan Thomson), Emma Stone (Samantha, Riggans datter), Naomi Watts (Lesley Truman), Zach Galifianakis (Jake, Riggans advokat og venn), Edvard Norton (Mike Shiner) m.fl. 
Spilletid: 119 min.

Kotor i Montenegro

Kotors hovedtorg (Trg od oruzja) med klokketårnet til høyre, Montenegro (Foto: RMC)

I fjor sommer var mannen min og jeg på ferie i Dubrovnik, en by vi brukte som utgangspunkt for en del turer i området, blant annet til nabolandene Bosnia-Hercegovina og Montenegro. 

Montenegro ligger ca. en times kjøring fra Dubrovnik, retning sydover. Den turen vi hadde meldt oss på omfattet besøk innom både Kotor og Budva. Når man drar ut av Kroatia, må man ha med passene sine - ellers kan man få store problemer.

Underveis fikk vi en innføring i forholdene i Montenegro, og ikke minst om forholdet mellom Kroatia og Montenegro i dag. 

Etter at vi kjørte inn i Montenegro, dukket gateselgerne opp (Foto: RMC)

Selv mens Jugoslavia var et samlet land, var innbyggerne i landet meget bevisst på hvem som var bosniere, kroater, montenegrinere, serbere, kosovere osv. Alle var dessuten svært bevisst hvor grensene mellom de ulike delene av landet gikk. Men mens forholdene tidligere - altså før krigen på Balkan på begynnelsen av 1990-tallet - var fredelige, ble mye ødelagt under krigen. 

Kart over Montenegro, hvor både Kotor og Budva er tegnet inn. Montenegro
er ca. tre ganger så stort som Akershus fylke i Norge.

Montenegro var tidligere en del av Serbia, og sto bl.a. for invasjonen av Kroatia da landet forsøkte å løsrive seg fra unionen med de andre landene i det vi tidligere forbandt med Jugoslavia. I følge guiden vår nøyde de seg imidlertid ikke bare med å invadere Kroatia. I tillegg ble landet plyndret for alt som var å finne av verdier. Fremdeles den dag i dag er f.eks. lysarmaturer fra Dubrovniks flyplass å finne på en flyplass i Montenegro. Det ligger en del gammelt nag der mellom landene selv den dag i dag, selv om alle forsøker å se fremover. 

Billedvakre som få, disse middelalder-gatene i Kotor ...  (Foto: RMC)

Montenegro valgte å løsrive seg fra Serbia i 2006, og dette foregikk relativt smertefritt. Landet er medlem av EU og har Euro som valuta. Det bor i underkant av 700 000 mennesker i landet, som er omgitt av høye fjell på alle kanter. Landet har en flott kystlinje, og seiler nok etter hvert opp som et spennende land å reise til "syden" til. I motsetning til Kroatias skjærgård, som har masse øyer, er det nesten ikke en eneste øy langs Montenegros kyst. Til gjengjeld har Montenegro sandstrender her og der - noe Kroatia ikke har.

Hummertegner? Man blir nesten nasjonalromantisk av idyllen i dette
landet (Foto: RMC)

Fra før av visste vi at Kroatia er en av verdens største produsenter av spesielt østers. Montenegro gjør tapre forsøk på å komme etter, men uten å lyktes helt hva kvalitet angår. Etter å ha fartet litt på kryss og tvers, både nord og syd for Dubrovnik, skjønte vi kanskje hvorfor. I den kroatiske skjærgården var det f.eks. forbudt å bade der østersdyrking foregår. I Montenegro lå det badestrender like ved ... Østers skal visst være sensitiv for det meste - særlig i forhold til forurensning og de generelle bunnforholdene på stedet. Det så for øvrig veldig flott ut, der duppene med østers-bruk lå snorrette, på rekke og rad i sjøen.

Østers-dyrking i den montenegrinske skjærgården (Foto: RMC)

Kotor er en bitte liten by med rundt 13-14 000 innbyggere inne i sentrum, og om lag 23 000 innbyggere i kommunen som byen er en del av. Byen ligger i Kotorbukten, og landskapet minner faktisk om kyst-Norge. På grunn av beliggenheten, har byen og området rundt vært gjenstand for tallrike okkupasjoner og plyndringer i årenes løp, bakgrunn som den har fra 400-tallet før Kr. I dag står byen på UNESCOs verdensarv-liste.

Et av Kotors mange koselige torg (Foto: RMC)

I Kotor er turisme hovednæring. Jeg vil anta at det forhold at kroaterne bringer sine egne turister til Montenegro, som er i ferd med å komme på turistkartet for alvor, bidrar til å bedre forholdet mellom disse to landene. Dermed er det håp om at relasjonen mellom dem skal endre seg til det bedre i årene som kommer. Men at kroaterne føler seg litt bedre enn montenegrinerne, fikk vi faktisk merke. Først og fremst gjennom at det ble fleipet om at montenegrinerne angivelig er så late. Dernest gjennom å fremheve landets pengegriskhet og salg av aravesølvet sitt til russerne. Når det bare er pengene som rår, vulgariseres de tidligere så idylliske perlene langs Montenegros vakre kyst. Det ene moderne bygget etter det andre oppføres, uten noen egentlig plan bak det hele. Vi så det ikke så tydelig i Kotor, mens det var svært tydelig i Budva, som vi dro til senere samme dag. 

Barnedåp i en av Kotors kirker (Foto: RMC)

I en av kirkene vi gikk inn i, var det barnedåp. Samtidig som jeg som turist følte meg ikke rent lite vulgær som tok bilder av det hele, klarte jeg faktisk ikke å besinne meg og følte at jeg var vitne til noe meget autentisk og ekte. Noe jeg måtte bevare og bevitne, for bedre å huske det hele ... 

Fire lys for fremtidig lykke og god helse (Foto: RMC)

Samtidig ivaretok vi våre egne tradisjoner, som består i å tenne lys for en bestemt krets av mennesker - deriblant oss selv - for fremtidig lykke, god helse og det hele ... 

Et lokalt bryllyp i Kotor (Foto: RMC)

Vi kom også over et lokalt bryllup mens vi vandret i Kotors bakgater ... Riktig høytidelig var det, og selv kunne jeg ikke la være å legge merke til hvor høye og flotte kvinnene var - slik de visstnok pleier å være på disse kanter av Europa. Dalmatinske kvinner er også høye, og selv ble jeg flere ganger i løpet av ferien utsatt for både kommentarer og blikk, siden jeg er høy selv. "Beautiful dalmatian woman!" fikk jeg blant annet høre, "and it made my day"! :-)

Domkirken St. Trifon fra 1166, Kotor (Foto: RMC)

Som alltid når man kommer til middelalderbyer, er det spesielt to ting som påkaller oppmerksomheten. Det ene er - som tidligere nevnt - kirkene. Det andre er bymurene. Vi fikk selvsagt med oss begge deler. 

Utenfor Kotors bymur fant vi dette ... (Foto: RMC)

Med fjellene og en irr-grønn og frodig natur, midt i et Middelhavs-klima, blir det en helt egen stemning. Jeg ble fullstendig bergtatt av Montenegros natur, som er så vakker at det nesten gjør vondt!

Kotor ligger ved Montenegros kyst  (Foto: RMC)

Og så er det nesten helt ufattelig å tenke på hvilken slagmark dette var for bare drøyt 20 år siden - midt i Europa ... 

Helt til slutt tar jeg med flere av bildene jeg tok mens vi var i Kotor - og så kommer jeg i løpet av kort tid tilbake med et lite reisebrev fra Budva. 

Enjoy!

Kotors hovedtorg (Foto: RMC)

Pittoreske smug i Kotor (Foto: RMC)

Litt vindusshopping ble det også tid til (Foto: RMC)

Den som kunne tatt med seg denne kommoden hjem ...
(Foto: RMC)

Dyreliv i Kotor (Foto: RMC)

Kotors bymur (Foto: RMC)

Kotors hovedtorg (Foto: RMC)

Kotors hovedtorg (Foto: RMC)

Dubrovnik i Kroatia

Utsikten fra Srd Hill - fjellet bak gamlebyen i Dubrovnik (Foto: RMC)

I fjor sommer var jeg (og mannen min) på ferie i Kroatia, nærmere bestemt i Dubrovnik. (Jeg har tidligere skrevet om en av utfluktene vi gjorde mens vi var der - til Mostar i Bosnia-Hercegovina.)

Dubrovnik er en svært gammel by - grunnlagt i 639 etter Kr. Byen kalles Adriaterhavets perle, der den ligger ved Adriaterhavets kyst i Dalmatia. At byen er en turistattraksjon av de helt store, fikk vi virkelig erfare mens vi var der, for det var mye mennesker over alt. Da er det godt å vite at myndighetene i landet har bestemt at det ikke skal bygges flere hoteller i området. Det holder med turister nå! Utleie av egne boliger er imidlertid en blomstrende business for lokalbefolkningen ... Så får vi håpe at byens sjarme ikke ødelegges av oss turister, som valfarter stedet i tusentalls hver eneste sommer. 

Havna i gamlebyen (Foto: RMC)

For øvrig bor det mellom 40 og 50 000 innbyggere i Dubrovnik, og byen ble i 1979 oppført på UNESCOs verdensarvliste. Det er selvsagt gamlebyen som er turistattraksjon nr. 1 når man først er i Dubrovnik. Gamlebyen ble sterkt skadet under krigen på Balkan i 1991, selv om byen var fullstendig uten millitær betydning. En hel verden fulgte den gangen med på ødeleggelsene, mens man holdt pusten. Ødeleggelsene ble reparert etter krigens slutt, og byen fremstår i dag intakt, omgitt som den er av de berømte bymurene - selve symbolet på gamlebyen. (Kilde: Wikipedia)

Pile-porten (Foto: RMC)

Vi bodde litt utenfor byen på et sted som het Lapad Beach. Der var det god bussforbindelse til gamlebyen, og derfor enkelt å ta seg frem og tilbake. Hotellet vi bodde på, er for øvrig ikke verdt å anbefale. Det var en gigantisk skuffelse, rett og slett. 

Hotellet vårt (Foto: RMC)

I Kroatia får du det du betaler for. Vi valgte å komponere vår egen tur, og det vi trodde var et Wifi-hotell (noe som var viktig for oss), viste seg å være alt annet enn dét. (Dvs. det var litt dårlig nett-dekning - i realiteten helt ubrukelig - i resepsjonsområdet, tilstrekkelig til å kunne oppføre seg som et hotell med Wifi ... Jeg ante heller ikke at jeg hadde vegg-til-vegg-teppe-allergi, men det fikk jeg i løpet av ferien.) 

Joda, stranda så i og for seg helt grei ut - i nitiden om morgenen (Foto: RMC)

I Kroatia er det forbudt å holde andre mennesker borte fra private strender, og det er vel og greit. Men når du trodde at det ikke var mulig for andre å plassere seg mellom din solseng og vannet - vel, så var det faktisk det likevel ... For meg ble det i meste laget. En annen ting vi opplevde var at vi ga tips til serveringsdamene på strandbaren, bare for å oppleve at de ble redde. De hadde ikke lov til å ta imot tips selv, og måtte gi alt til eieren. Da mistet jeg lysten til å gi tips. 

Ut fra det vi fant ut mens vi var i Dubrovnik, ville vi - dersom vi en gang reiser tilbake - ha bodd syd for gamlebyen, hvor det er mange ålreite hoteller med båtforbindelse inn til byen. 

Navnene på fine steder man kan bo syd for Dubrovnik (Foto: RMC)

Dersom man drar til Dubrovnik hovedsaklig på badeferie, vil jeg faktisk fraråde å bo midt i byen. Det blir for varmt, og på bystranda kan man omtrent få klaustrofobi pga. mengden med mennesker. Ut fra det vi så, ville vi dessuten ha frarådet helpensjon, fordi det man øyensynlig får, er storkjøkken-kantinemat uten hjerte og sjel i matlagingen. 

Kart over Dubrovnik (Foto: RMC)

Når jeg først snakker om maten, så er det fullt mulig å få god mat i Dubrovnik - selv om det er et stykke mellom restaurantene som byr på noe annet enn nokså vanlig turistmat, i alle fall i Lapad-området. Dersom man ønsker mer spennende mat, må man faktisk dra inn til gamlebyen. For øvrig lærte vi oss et triks hva gjaldt den kroatiske vinen, som var nydelig bare man visste hva man skulle se etter. De gode rødvinene er nemlig produsert langs kysten, mens de gode hvitvinene er produsert i innlandet. Druedyrkings-vilkårene blir da optimale for å gi den rette sødme og aroma. 

En god rødvin vi fikk til lam (Foto: RMC)

Det er fort gjort å gjøre seg kjent i gamlebyen, og mange anbefaler å ta seg en tur opp på bymuren. Så langt kom aldri vi, for enten var det for mørkt til at det var noen vits (i alle fall for meg, som ville ha opplevd turen som bortkastet dersom jeg ikke samtidig hadde kunnet sikre meg noen fine bilder) eller så var vi for sultne. Vi nøyde oss derfor med å gå rundt i byen til fots. 

Kabelbanen til Srd Hill (Foto: RMC)

Noe vi valgte å prioritere var å ta en tur med kabelbanen opp til Srd Hill, fjellet bak gamlebyen. Kabelbanen ble bygget i 1969 og har fraktet mer enn 2,5 millioner besøkende opp og ned. Det koster 100 kroatiske kuna (ca. 112 norske kroner) tur-retur, og med på kjøpet får man den mest fantastiske utsikten som er å oppdrive over gamlebyen i Dubrovnik og omegn.

Panorama restaurant & Snack bar, Dubrovnik (Foto: RMC)

Oppå toppen av Srd Hill ligger Panorma restaurant & Snack bar. Jada, det er en turist-felle, men en av de hyggeligste turist-fellene man kan velge å gå i med åpne øyne, synes nå jeg. Regn med 2-3 ganger´n av prisene du opplever nede i gamlebyen (men vant som vi fra før av er med norske priser, var det likevel overkommelig). Med på kjøpet får du garantert en av verdens flotteste restaurant-utsikter, over 400 meter over vannflaten. Dessuten var maten god og vi fikk gode vin-tips. 

Solnedgang sett fra Srd Hill (Foto: RMC)

Det kan nok lønne seg å bestille bord til Panorama-restauranten på forhånd. Det hadde ikke vi tenkt på, men vi fikk bord likevel (flaks!) - og det holdt vi på helt til solnedgangen var over. 

En bakgate i Dubrovnik (Foto: RMC)

Bakgatene i Dubrovnik er koselige på kveldstid, og her florerer det med restauranter for enhver smak - alt fra a la carte-restauranter til thai-fast food-utsalg, hvor maten kunne inntas sittende i en trapp. Utrolig godt dét også, bare for å ha nevnt det! 

Rektorpalasset i bakgrunnen (Foto: RMC)

Gamlebyen er full av interessante, gamle bygninger. Selve porten inn til gamlebyen, Pile-porten, er et syn i seg selv. Den leder inn til Stradun, hovedgaten i Dubrovnik. 

Stradun - hovedgaten i Dubrovnik (Foto: RMC)

Her finner man både Dubrovniks katedral og en rekke andre kirker, Rektorpalasset fra 1400-tallet, Onofrios store fontene og mye mer. Alle gatene er dekket med marmor. 

I det følgende har jeg tatt med noen flere bilder fra gamlebyen i Dubrovnik, og håper at dette gir et greit bilde av hva byen har å by på. 

Fullt mulig med "vindus-shopping" i Dubrovniks gamleby (Foto: RMC) 

Lokal kunst i Dubrovniks butikker (Foto: RMC) 

En av Dubroviks kirker (Foto: RMC)

Pile-porten fra 1537, hvor man krysser en vollgrav for å komme inn i
gamlebyen (Foto: RMC) 

Trappa opp fra gamlebyen til kabelbanen (Foto: RMC)

Gamlebyen i Dubrovnik (Foto: RMC)

En bokhandel i Dubrovnik (Foto: RMC) 

Koselig uterestaurant i Dubrovnik (Foto: RMC) 

Uterestauranter i Dubrovnik gamleby (Foto: RMC)

Den barokke trappen "Uz Jezuite" i Dubrovniks gamleby (Foto: RMC)

Lammeskank på kroatisk (Foto: RMC) 

Skalldyrsuppe (Foto: RMC)

En typisk dalmatinsk pizza (Foto: RMC)

Onofrios store fontene - den eneste drikkevannskilden under okkupasjonen av
Dubrovnik under Balkan-krigen - se min omtale av "A Dubrovnik War Story"
(Foto: RMC)