Om ytringsfriheten under angrep på LItteraturhuset lørdag 10. januar 2015

De syv franske tegnerne i satiremagasinet Charlie Hebdo og politimannen
som ble drept 7. januar 205 (Foto: RMC)

Tidligere denne uka ble syv tegnere ansatt i det franske satiremagasinet Charlie Hebdo og en politimann massakrert mens de befant seg i redaksjonslokalene. Siden ble også en kosherbutikk angrepet, og flere døde i forbindelse med gisseldramaet som utspant seg der. Islamistiske ekstremister står bak ugjerningene. 

En hel verden oppfatter drapene på journalistene/tegnerne som et angrep på ytringsfriheten. Angrepet på den jødiske butikken handler sannsynligvis om noe annet - kanskje om ansvarliggjøring av alle verdens jøder for det som skjer i Midtøsten ... Drapet på tegnerne har utvilsomt fått mest oppmerksomhet i offentligheten - i alle fall nå i den første tiden etter tragedien. Det er også dette som knyttes klarest til debattene om ytringsfriheten.

I dagene etter har sjokkbølgene rullet, og sosiale medier har knapt handlet om noe annet enn denne tragedien. Mange har byttet ut profilbildene sine på Facebook med et svart bilde med teksten "Je suis Charlie". Spørsmålet de fleste stiller seg kan kort oppsummeres til "Hva nå?" Er det grunn til å frykte at angrepet på ytringsfriheten, skal føre til en selvpålagt sensur, og at ytterligere press på ytringsfrihetens grenser vil føre til mer vold? Debattene om ytringsfrihetens grenser kommer til å gå over hele verden i tiden som kommer. 

Litteraturhuset i Oslo arrangerte i samarbeid med Fritt Ord og Norske PEN i går en paneldebatt under tittelen "Ytringsfriheten under angrep", med undertittelen "Hvor mange tør å være Charlie - hvor lenge?" 

Paneldeltakerne var Marie Simonsen (politisk redaktør i Dagbladet), Knut Nærum (forfatter og tegneserietegner), Kyrre Nakkim (magasin- og debattredaktør i NRK), Thomas Spencer (leder Norsk Journalistlag) og Shoaib Sultan (rådgiver ved Antirasistisk Senter). Debattlederne var Knut Olav Åmås (direktør i Fritt Ord) og Ann-Magrit Austenå (sturemedlem i Norsk PEN). Før debatten startet, innledet Grete Brochmann (nestleder i Fritt Ords styre), William Nygaard (styreleder i Norsk PEN) og Fadi Abou Hassan (palestinsk tegner og fribyforfatter). 

Fra Litteraturhuset i går (Foto: RMC)

Litteraturhuset var fyllt til randen med interesserte tilhørere, og en annen sal med videooverføring måtte også åpnes for at alle skulle få plass. 

Jeg vil i det følgende redegjøre for noe av det som skjedde i Litteraturhuset i går. Noe av det jeg skriver om blir kanskje upresist og helt klart ufullstendig - og det er fullt og helt mitt ansvar. Aftenposten streamet debatten, og interesserte bør nok høre denne selv. 

Litteraturhusets nye daglige leder, Andreas Wiese, ønsket alle velkommen og påpekte at dette møtet skulle vi alle gjerne ha sluppet. Hva blir konsekvensene av det som har skjedd? Hva gjør vi i fremtiden?

Ann-Magrit Austenå understreket at det er en annen stemning nå enn under karikaturstriden i 2006. Karikaturtegningene sto på trykk i Jyllandposten 31. september 2005, men det var først da danske imamer dro til Midtøsten at det skjedde noe alvorlig. Den norske kristne avisen Magasinet trykket også en faksimile av tegningene, og ble dermed et av de fremste målene for terrortrusler. Vebjørn Selbekk, lederen i Magasinet, måtte i lang tid ha politibeskyttelse. Utover våren 2006 var det mange demonstrasjoner i den muslimske delen av verden, og mange aviser - også norske - trykket faksimiler av tegningene for å støtte ytringsfriheten. Massakreplaner overfor Jyllandposten ble avslørt senere samme år. 

Redsel og frykt har siden preget media. En oppfatning av at karrikaturtegningene ikke hadde noen nyhetsverdi vokste frem, samtidig som en forståelse for et større mangfold økte. Blant annet er det avdekket at det ikke er ulovlig med bilder i islam. Bevisstheten om ytringsfrihet og religionsfrihet har økt, og spillerommet er større enn man kanskje først trodde. Dette har blitt tydelig særlig den siste uka. Austenå uttalte at hun føler på kontrasten mellom 2006 og 2015, og at de historiske kontekstene er ulike. Fundamentale verdier er angrepet, og kritikk, humor og satire er forsøkt skremt ut av offentligheten. Når frykten får satt seg, resulterer dette i selvsensur. 

Noe av det som er vel verdt å merke seg er at når liberale verdier trues, så tar også muslimske stemmer til orde for å forsvare retten til ytring. I dag er det viktig å rette blikket fremover. Hva venter oss? Vil det blir mer selvsensur? Mer polarisering? I dag er vi Charlie - i går var vi ikke det. 

William Nygaard hadde et sterkt innlegg på Litteraturhuset
i går (Foto: RMC)

William Nygaard stilte blant annet spørsmål ved hvordan vi kan snu tragedien i Paris tidligere denne uka til noe positivt. 

Det er en minoritet som står bak tragedien, og de aller fleste tar avstand fra det som har skjedd. Det er en frykt for at religion urettferdig skal få skylden for dette som har skjedd. 

Hvor kommer de ekstreme fra? Arbeidsledighet, fattigdom, ensomhet o.l. er nok hovedforklaringen, men det er et faktum at også godt utdannede søker ekstremisme. Noen mennesker blir ofre for radikalisert islam, og blir forført til å tro at ekstremisme skaper mening. Dette er et bedrag i Allahs navn. Europa er ikke i brann, men brannfaren gir grunn til å være på vakt. 

Denne gangen var angrepet rettet mot et intelligent organ. Ytringsfrihet på sitt beste gjør oss mer åpne og tolerante. Nygaard stilte spørsmål ved hva som blir konsekvensen for dem som publiserer. Retorikken blir nå en påminnelsen om at ordet og språket selv er en ufordrer. Satire utfordrer manipulasjon fra dem som har makt. Det ligger et samlet ansvar på alle som publiserer. Dette ansvaret har flere nivåer. Lille Norge har sterke tradisjoner for ytringsfrihet, men trenger en sterk og kritisk presse og i tillegg litteratur som utfordrer. 

Nygaard mente også at eiere av kommersielle kanaler må forstå sitt samfunnsansvar. Han siterte til slutt Jimi Henrix: 

"When the power of love overcomes the love of power the world will know peace." 

Ingen kunne unngå å bli sterkt berørt av Fadi Abou Hassans
innlegg på Litteraturhuset i går (Foto: RMC)

Fadi Abou Hassan fortalte at han har vært nødt til å flykte fra Palestina fordi han ble forfulgt på grunn av sine satiriske tegninger. I dag bor han i Drøbak, og han tegner fortsatt. 

Hassan betegner det som har skjedd i Paris som veldig trist og fullstendig galskap. 

Internasjonalt har satiriske tegninger vært et viktig våpen for å få frem politiske poenger. Terroristene vil drepe vår ytringsfrihet, og derfor må vi fortsette å tegne - mer nå enn tidligere - mente Hassan. 

Mange tegnere er imidlertid redde og tør ikke å uttrykke støtte. De frykter kidnapping og drap. 

Hassan oppfordret til ett minutts stillhet av respekt for de syv drepte tegnerne og politimannen i Paris. Alle reiste seg og holdt blikket rettet mot bildene av de åtte som måtte bøte med livet i sitt møte med terroristene sist onsdag. Dette var et utrolig sterkt øyeblikk under debatten i Litteraturhuset i går. 

Knut Olav Åmås startet med å sitere Jens Bjørneboe:

"Der latteren slutter, begynner galskapen."

Hva kan konsekvensene bli for ytringsfriheten etter dette, spurte Amås, før han lot hver av paneldeltakerne holde sine innledninger. 

Paneldeltakerne i debatten "Ytringsfriheten under angrep" (Foto: RMC)

Marie Simonsen sa innledningsvis at hun skulle ønske at alle var Charlie i dag, men understreket at slik er det selvsagt ikke. Et satireblad som Charlie Hebdo ville hatt store problemer med å klare seg i Norge. I vårt land er vi nemlig mest opptatt av ytringsbegrensningene og ikke ytringsfriheten. 

I 2006 ble Vebjørn Selbekk stående sørgelig alene, selv om flere aviser hadde gjort det samme (dvs. at de hadde trykket faksimiler av karikatur-tegningene av Muhammed). Ingen protesterte da fordømmelsene haglet over ham og Magasinet, og Simonsen understreker at hun skulle ønske at flere (også Dagbladet) hadde vært modigere. Alle ble imidlertid tatt på senga, og visste rett og slett ikke hvordan de skulle takle dette. 

Fire år senere - i 2010 - skjedde nesten det samme igjen. Det hele startet med bilder av tegninger på PSTs Facebooksider - tegninger som var en faksimile av noe Dagbladet hadde trykket. Debatten gikk ikke på ytringsfrihetens betydning, men på Dagbladets motiver for å trykke tegningene. Var motivene aktverdige? 

Dagbladet var en av de første som publiserte Charlie-tegningene. I dag ville det være utenkelig ikke å trykke tegningene. Dette viser veldig klart hvilken økende bevissthet det har vært rundt ytringsfrihetens betydning i de senere årene. 

Noe vi må ha klart for oss er at det er i hverdagen ytringsfriheten må testes - igjen og igjen! 

Knut Nærum og Kyrre Nakkim (Foto: RMC)

Knut Nærum har en fortid som tegner, men skriver i dag tegneseriehistorier for Donald Duck. 

Nærum innledet med å fortelle en historie om lille Aisha som bor i Andeby, men som egentlig kommer fra India. Nærum laget en historie om at Aisha, Donald og nevøene skulle reise til India. Hvordan skulle de tegne Aisha? I redaksjonen var man enige om at her gjaldt det å trå varsomt, slik at ingen ble støtt. Fremdeles den dag i dag er akkurat denne historien ikke trykket i Danmark ... 

Nærum savner en debatt om hva tegningene viser, og han påpeker at det ikke er Vestens oppgave å oppdra islam. De fleste ofrene for voldelige islamistiske ekstremister er fremdeles muslimer. 

Nærum er opptatt av grensene for ytringsfriheten og regner med å bli kalt feig. 

Kyrre Nakkim (Foto: RMC)

Kyrre Nakkim innledet med å si at det er redaktørens rett å vurdere ytringer - ikke lovgivningen. Det er en etisk side ved å ytre seg, og han mener at man alltid må stille spørsmål ved om det er nødvendig å bruke ytringsfriheten. Ytringsfriheten må behandles med varsomhet og klokskap. 

Karrikaturtegnere ytrer seg på en annen måte, og kan derfor bryte flere tabuer (enn det ordinære skrevne ord, slik jeg oppfattet ham). 

Det at man ikke kan si hva som helst, handler om respekt. Hvordan forholder vi oss til dette? 

Noen ganger er hensikten å provosere, men dette er ikke nødvendig hver gang. Terroristene ønsker å få dette til å se ut som en kamp mellom sivilisasjoner. Det er viktig å minne om at dette ikke har støtte verken hos kristne eller muslimer. Ytringsfriheten skal for øvrig sikre at ingen grupper blir satt utenfor. NRKs rolle er å inkludere et større "vi". Det typisk norske handler om mer enn salmesang og Hurtigruta minutt for minutt. 

Thomas Spence opplyste at 118 journalister ble drept i fjor; de fleste drapene skjedde i Pakistan, men med Ukraina som en "god" nr. 2. Det har også vært en del kidnappinger av journalister. Sist onsdag ble syv tegnende journalister drept. Det er mao. farlig å være journalist! 

De siste fire årene har en av fire norske journalister mottatt trusler mot liv og helse. Vil mer frykt føre til mer selvsensur og tilbakeholdelse? Dette må snus etter 7. januar i år. Hva gjør vi når hverdagen kommer? Spence mener at vi må styrke det demokratiske immunforsvaret. Mediehusene må styrke tryggheten for sine ansatte i fremtiden, og politianmelde alle truslene som kommer. 

Shoaib Sultan innledet med å si at angrepet den 7. januar er en kamp om narrativer, ikke en kamp mellom sivilisasjoner. (Mao. hvem skal ha definisjonsmakten mtp. hva dette egentlig handler om?)

Selvsensur er et stort problem, men det motsatte er også et problem. Dette handler ikke om islam, men om ekstremister mot samfunnet. Dessuten handler 7. januar om to ting. Det fant sted en terrorhandling. Denne må ikke blandes inn i debatten om ytringsfriheten og dens grenser. 

Åmås stilte følgende spørsmål til Simonsen: Var det frykt og redsel som gjorde at karikaturtegningene ikke ble trykket i 2006? Simonsen understreket at ytringsklimaet har endret seg dramatisk i årene etter 2006. Den gangen da ambassader ble angrepet og satt i brann, var situasjonen ekstremt betent. Akkurat dette preget debatten den gangen. Hver eneste dag må man tenke på at man ikke skal krenke andre, og dette handler ikke bare om muslimer. Spørsmålet er hvem som skal bestemme: lovgiver, redaktøren, andre? Satire og humor handler også om involvering. Når man kan spøke og fleipe om ting, handler det om et  felles "vi". I motsatt fall er det et "vi" og "dem".

Nakkim fikk spørsmål om hvorfor NRK alltid fokuserer på temaer som integrering og religion når innvandrerungdom er i fokus. Nakkim svarte at det er en utfordring for en statskanal som NRK å nå ut til disse gruppene, og at mange av temaer som opptar etnisk norske ikke har interesse for dem. 

Austenå påpekte at det er en realitet at terroristene er der. Er det nødvendig å legge seg på et annet sikkerhetsnivå? Spence svarte at det vil komme mer krav til sikkerhet, fordi folk må få lov til å føle seg trygge. (Dette ser vi for øvrig i en del offentlige bygg i hovedstaden. Nå blir man skannet før man f.eks. får komme inn i Høyesterett. Min kommentar.) Man må imidlertid ta en debatt på hvordan man kan integrere alle i et vanskelig samboerskap her til lands, som i andre land. Simonsen understreket at 100 % sikre blir vi aldri, men at vi må leve mest mulig normalt. For øvrig er det et paradoks at den største trusselen mot ytringsfriheten faktisk er medienes dårlige økonomi i dag.

Sultan opplyste at han jobber med å kartlegge ekstreme miljøer. Han synes det er ille når mediene opptrer nærmest som et rent mikrofonstativ for ekstremister, og knapt stiller et eneste kritisk spørsmål. Han oppfordret til å være forsiktig eller tenke gjennom hva man gjør når ekstremister slipper til i offentligheten. 

Nakkim understreket at også ekstremister har ytringsfrihet, men at det er viktig å sette deres ytringer inn i en kontekst. De ekstreme stemmene ødelegger ofte debatten og meningsutvekslingene, fordi de får for mye plass og ikke bidrar til å nyansere diskusjonene. 

Nærum sa at han liker konsensus. Å sette folk på plass i offentligheten kan samtidig være å gi dem plass. Er dette ønskelig alltid? 

Sidsel Wold på Litteraturhuset i går (Foto: RMC)

Etter dette ble det åpnet for spørsmål fra salen, og en av dem som ba om mikrofonen var Sidsel Wold, tidligere NRKs korrespondent i Midtøsten. 

Wold opplyste at hun var i Palestina da bråket brøt løs i Midtøsten våren 2006. Det var ikke enkelt å være en som skulle forsvare ytringsfriheten da hun befant seg sammen med palestinere som ble sterkt berørt av det som skjedde. 

Wold brakte et nytt perspektiv inn i debatten - nemlig om det er greit å harsellere med ting som er hellig for oss, f.eks. Holcaust? Hun nevnte også en del andre tabuer i norsk presse, som kongehuset, skiløperne våre og annet. Hun overvar selv en utstilling av karikaturtegninger om Holocaust et sted i Midtøsten (?), og kjente på at det var ekkelt. Ytringsfriheten er for øvrig ikke en vestlig verdi, men en universell verdi!

En tilhører i salen reagerte på at angrepet på den jødiske kosherbutikken ikke er nevnt i i norske medier. Dette fikk noen i panelet til å svare at det ikke riktig, selv om det nok ikke har fått like stor oppmerksomhet som drapet på de syv tegnerne. 

Asbjørn Øverås på Litteraturhuset i går (Foto: RMC)

Asbjørn Øverås, forlagsdirektør i Aschehoug, påpekte blant annet at selv om vi er for ytringsfrihet, må vi vurdere hva vi tåler selv. I Frankrike er det en helt annen tradisjon enn i Norge for å karrikere presidenter og den slags. 

Helt til slutt fikk paneldeltakerne komme med en sluttkommentar. Her gikk det veldig fort, og jeg fikk derfor ikke med meg alle de gode poengene. 

Sultan understreket viktigheten av å åpne opp debatten for uenighet, uten at dette tas til inntekt for at man er for eller imot ytringsfrihet. 

Nakkim påpekte viktigheten av at man trenger informasjon for å kunne ta stilling. 

Nærum understreket at tegning er fortsettelse av krig men med andre midler. Det kunsten skal gjøre med menneskene er å forgifte dem med mer menneskelighet. 

Simonsen mente at vi må være mer årvåkne og vokte retten til ytringsfrihet. 

Og med dette var en spennende og nyansert debatt i Litteraturhuset over. Debatten om ytringsfrihetens grenser er derimot ikke over ... Den har så vidt begynt!

En spennende debatt nærmer seg slutten ... (Foto: RMC)

"Gjenforeningen" (Regissør: Anna Odell)

Et spennende kunstprosjekt om mobbing

Anna Odell (f. 1973) er en svensk kunstner og filmregissør som debuterte med filmen "Gjenforeningen" i 2013. Fra  før av hadde hun laget en kunstfilm som sitt eksamensarbeid - "Ukjent, kvinne 2009-349701", et prosjekt som vakte oppsikt fordi hun brukte seg selv som pasient i psykiatrien for å avsløre ulike maktstrukturer innenfor jussen.

Og brukt seg selv har hun også gjort i filmen "Gjenforeningen". Selv opplevde hun å bli mobbet i samfulle ni år på grunnskolen, og dette har satt sine spor. Da hun i tillegg fikk høre at det hadde vært en 20 års jubileumsfest hvor alle bortsett fra hun var invitert, bestemte hun seg for å lage film om dette. 

Filmen handler kort og godt om hva som kunne ha skjedd dersom hun hadde blitt invitert. Der hun ankommer en fest hvor alle klemmer og kysser hverandre, mens hun nok en gang merker at de aller fleste forholder seg til henne på en avmålt måte. Vi aner mye dårlig samvittighet hos enkelte, samtidig som de tidligere klassekameratene er opptatt av hvor spesiell hun tross alt var, og er hun ikke veldig spesiell fremdeles, mon tro?

På festen som Anna forestiller seg at hun er invitert på, tar hun tidlig ordet og forteller de andre hvordan hun hadde det mens hun gikk på skolen. Der hun ble oversett og unngått. Ingen ville sitte ved siden av henne med mindre noen var syke, og hun ble holdt for narr på en klassetur. Det var som om hun var besmittet med noe de andre ikke ønsket å komme i berøring av. Mens Anna snakker, kikker enkelte skamfullt ned mens andre blir forbannet. Er de ikke på en fest for å hygge seg, kanskje? Og dersom Anna trenger en terapeut, kan hun vel ta dette ut et annet sted? 

Så reiser en annen gutt i forsamlingen seg, han som var mest populær av alle mens de gikk sammen på skolen. Han forteller en helt annen historie enn den Anna nettopp har formidlet. En historie om samhold og mye moro. Dette gjør Anna eitrende forbannet, særlig fordi akkurat han var den hun oppfattet som den verste, der han ravet øverst i klassehierarkiet. Ikke at han egentlig kom med noen direkte utfall mot henne. Det var vel snarere det at han ikke gjorde noe som helst, og i tillegg overså Anna fullstendig i samfulle ni år, mens de gikk i samme klasse. På den måten legitimerte han mobbingen, og han så en annen vei da den fikk sine styggeste og verste utslag. Anna reiser seg etter at han har snakket, og dette blir starten på en spiral hvor den sympatien vi hadde for henne gradvis forsvinner. For går hun ikke så altfor langt i sin bitterhet? Til slutt ender det med regelrett slosskamp og Anna blir båret ut av lokalet og skuffet inn i en taxi, ydmyket og forlatt. Mens de andre fortsetter festen og er skjønt enige om at det i alle fall ikke var dem det var noe i veien med ... Dessuten var de jo barn den gangen, og hvem kan vel egentlig stille barn til ansvar for det de en gang gjorde?

Det hele er altså bare en film, et kunstprosjekt som Anna har konstruert ut fra en idé om hvordan en slik gjenforening kunne ha fortonet seg dersom hun hadde blitt invitert ... 

Nå begynner det egentlige prosjektet - nemlig å invitere de tidligere klassekameratene til å se filmen sammen med henne og kommentere det de ser. Mens hun ringer rundt, møter hun motbør. Enkelte ønsker åpenbart ikke å si at de ikke vil møte henne igjen, men klarer ikke å si nei og kommer med tåpelige unnskyldninger. Andre sier at de skal ringe tilbake, uten at de gjør det. Men sånn ca. 1/3 av Annas tidligere klassekamerater møter faktisk opp, og dette er den spennende delen av historien. For hva tenker de når de ser filmen? Noen blir svært opptatt av å finne ut hvem som spiller dem selv, en - den mest populære gutten i klassen - skjønner ingenting og er redd for å få sitt gode navn og rykte ødelagt av Annas film, mens en tredje faktisk "legger seg flat" i forhold til hva han har påført henne av smerte. Underveis blir det et poeng hvem som egentlig sørget for at Anna ikke skulle inviteres, og de skylder på hverandre. 

Anna tar ordet på gjenforeningsfesten

Anna treffer også den verste mobberen ved å oppsøke hjemmet der han bor. Vi aner at denne mobberen ikke har forandret seg siden skoledagene. Han er den samme nokså følelsesmessig avstumpede gutten nå som den gang, uten evne til empati for Anna eller for den saks skyld noen andre. 

Hva sitter Anna igjen med etter at prosjektet er så godt som fullført? Å lage film om sine klassekamerater må vel være den ultimate hevnen? Men det er ikke hevn hun er ute etter, men å belyse problemet mobbing fra flest mulig sider. Filmen viser med all tydelighet at de tidligere maktstrukturene som gjaldt i den opprinnelige klassen, fremdeles gjelder. Det er de samme som sitter med definisjonsmakten på hvem som var kule og ukule, inne eller ute. Men å få stempelet mobber på seg, det vil de alle ha seg frabedt. Her er det den gamle leksa om at offeret er den egentlig skyldige, som nærmest ba om å bli plaget fordi han/hun var så spesiell. 

Scene fra gjenforeningsfesten

Scene fra gjenforeningsfesten

Et aspekt ved filmen som jeg faktisk savnet, var hvor alle de voksne var den gangen Anna var barn. Foreldrene, lærerne? Som regel er det kanskje nettopp der legitimeringen av mobbing ligger - foreldre som daglig snakker dritt om andre rundt middagsbordet mens barna hører på, som feller dommer over andre uten å vite hvilke byrder de bærer, lærere som ikke orker å gripe inn når elever de selv innerst inne misliker blir plaget av andre. Dette sier filmen intet om. 

Noe Anna Odell virkelig får synliggjort er at det ikke bare er de aktive mobberne som er ansvarlige, men at også de passive - de som sitter med definisjonsmakten fordi de befinner seg øverst i makthierarkiet - faktisk kan sitte med det største ansvaret når det kommer til stykket. Manglende inkludering, utestengning og isolasjon er noe av det verste man kan påføre et barn, og dette var kjernen i det Anna selv opplevde. Hvem hadde egentlig ansvaret for å bryte isen og ta henne inn i varmen? "De andre"? Dermed pulveriserer alle ansvaret bort fra seg selv, med den følge at ingen gjør noe - heller ikke etter 20 år ... 

"Gjenforeningen" er en utrolig sterk og viktig film, som man bør få med seg! Jeg anbefaler den varmt! Se den sammen med tenåringsbarna og diskuter den etterpå!

Innspilt: 2013 
Originaltittel: Återträffen
Genre: Drama
Nasjonalitet: Sverige
Skuespillere: Christopher Wollter, Fredrik Meyer, Mikaela Ramel, Minna Treutiger, Henrik Norlén m.fl. 
Spilletid: 89 minutter 

Oppsummering fra leseåret som har gått ...

Rådhusparken i Lørenskog (Foto: RMC)

Enda et leseår har gått, og i likhet med mange andre bokbloggere, har også jeg som tradisjon å oppsummere ... Denne gangen skal jeg gjøre det litt annerledes enn tidligere, og ikke knytte dette opp til mine personlige mål, fordi jeg tror at dette har liten verdi for andre enn meg selv. 

Noen mål har jeg selvsagt og disse handler i bunn og grunn om hvilken profil jeg ønsker på bloggen min. Målene kan kort oppsummeres slik:
- at bøkene jeg anmelder og omtaler skal ha en viss aktualitet (dvs. mange nyutgivelser)
- at det skal være en viss bredde i utvalget av bøker som presenteres fra min side 
- at jeg skal presentere en del norsk litteratur
- at jeg skal forsøke å trekke frem noen forfattere som er ukjente for mange 

Kvalitet er det aller viktigste kriteriet i min presentasjon nedenfor. 

Stavanger (Foto: RMC)

Litt statistikk:

Jeg leste 126 bøker og fire enkeltstående noveller i løpet av 2014. 

55 av de totalt 130 bok-innleggene mine er om norske bokutgivelser. Over 40 % av det jeg leser er mao. norske bokutgivelser. 

51 av bokomtalene refererer seg til kvinnelige forfattere - mao. rundt 40 %.

Om lag 50 - rundt 40 % - av bøkene jeg leste i 2014 fikk jeg tilsendt fra ulike forlag - i all hovedsak etter initiativ fra meg selv - og de resterende 80 har jeg altså kjøpt selv, lånt på biblioteket eller fått i gave. Bøker tilsendt fra forlagene har ikke minst medvirket til at jeg har lest mange bøker som ble utgitt i 2014. Mange flere enn jeg ellers ville hatt muligheten til. 

Gdansk (Foto: RMC)

Som blogger er jeg også opptatt av sakprosa, og i 2014 omtalte jeg rundt 30 slike utgivelser. Det er noen temaer som går igjen her, og dette kan kort oppsummeres til 2. verdenskrig, Midtøsten-konflikten, ledelse og såkalte selvutviklingsbøker. I tillegg er jeg interessert i alt som har å gjøre med samspill mennesker i mellom, bøker som tar opp samfunnsaktuelle spørsmål m.v. 

For øvrig må jeg med en gang bare fastslå at jeg i min lesing motiveres i jakten på de gode - de virkelig gode - bøkene. Det forhold at det nesten ikke finnes "slaktede" bøker på min blogg betyr derfor ikke at jeg er ukritisk i min tilnærming til bøker - bare at jeg ikke gidder å bruke tid på de dårlige bøkene. 

Nedenfor ønsker jeg å trekke frem noen bøker som har gjort sterkt inntrykk på meg i 2014. Her fremkommer bøkene ikke i noen prioritert rekkefølge - bare for å ha nevnt det. Jeg har delt disse opp i tre kategorier; utenlandske romaner, norske romaner og sakprosa (både utenlandsk og norsk). Titlene på bøkene er klikk-bare. Ved å klikke på disse kommer du til mine bokanmeldelser/bokomtaler.

En ti-på-topp liste over utenlandske romaner jeg leste i 2014:

Ephrussi-palasset i Wien (Foto: RMC)

Edmund de Waal: Haren med øyne av rav

En sterk familiekrønike om en jødisk families storhetstid og fall i forbindelse med andre verdenskrig, det meste sentrert rundt Ephrussi-palasset i Wien. Det eneste som er igjen av formuen i dag er en samling med netsuker - deriblant en hare med øyne av rav ... Netsukene går som en rød tråd gjennom familiens historie og frem til i dag - fra den gangen jøder ikke fikk eie fast eiendom, til de slo seg opp som de dyktige forretningsmenn mange var, antisemittismens fremvekst og Holocaust, til de få overlevende som kom seg unna og frem til vår tid.

Da jeg var i Wien i desember 2014, oppsøkte jeg selvsagt Ephrussi-palasset, som en gang tilhørte familien som "Haren med øyne av rav" handler om.

Kjell Westö: Svik 1938

Kjell Westö (Foto: RMC)

Dette er boka som fikk Nordisk Råds litteraturpris i 2014. Romanen gir et godt tidsbilde av hvordan det var i Helsinki like før utbruddet av andre verdenskrig. Det handler om splittelse av familier, vennekretser og ekteskap, og om hva som skjer med oss når vi blir utsatt for press. Hva bor i oss når det kommer til stykket? Her møter vi et interessant persongalleri, hvor alle har ulik baggasje med seg. 

Kjell Westö var på Litteraturhuset 12. mars 2014, og jeg var der.

Jun'ichirō Tanizaki: Søstrene Makioka

Dette japanske mesterverket fra 1943-1948 kom ut for første gang på norsk i sommer. Det er virkelig en skatt gjemt blant de nærmere 700 sidene som denne romanen rommer! 700 sider som går som en vind når man blir inntatt av søstrenes skjebne, der de er fanget mellom tidligere tiders tradisjoner og de nye, moderne tidene. Det handler om en søster som skal giftes bort i en familie som en gang var rik, men ikke lenger ... og som likevel ønsker å fremstå som en respektabel familie som ivaretar de gamle tradisjonene ... En fascinerende historie på alle måter!

Emilie Ajar: Med livet foran seg

"Med livet foran seg" handler om den foreldreløse gutten Momo, som vokser opp hos den aldrende Madame Rosa. Madame Rosa var tidligere prostituert, men livnærer seg på sine eldre dager med å ta hånd om andre prostituerte mødres barn. Nå er hun i ferd med å bli dement, og det er bare Momo som er igjen av alle barna som en gang kom til henne. Ingen kom og hentet ham. En trist og vemodig roman om de fattigste fattige i etterkrigstidens Paris, sett gjennom øyne til lille Momo som ikke aner hvor han kommer fra - i det hele tatt hvem han er ... En skatt av en bok!

Siri Hustvedt (Foto: RMC)

Siri Hustvedt: Denne flammende verden

"Denne herlige flammende verden" er et lekent eksperiment med hva som skjer med vår oppfatning av kunst når den presenteres av menn og ikke av kvinner. Boka er bygget opp som en slags dokumentar der hovedpersonens liv og virke ses fra mange ulike synsvinkler. Hva er egentlig sannheten om henne, når alt kommer til alt?

Siri Hustvedt var i Norge 3. september 2014, og jeg var der. 

Michel Laub: Fallet. Dagboknotater

Denne boka kom jeg ved en ren tilfeldighet over i fjor. Dette er en av de mest bemerkelsesverdige og provoserende bøkene jeg har lest om Holocaust. Bokas navnløse hovedperson forteller om familien sin, som overlevde Holocaust. Holocaust ligger som en skygge over familien i ett og alt de foretar seg. "Går det an å hate en som har overlevd Holocaust?", spør han. Hovedpersonen opponerer og vil ikke være med på filosofien om at "de" når som helst kan komme og ta dem ... Min påstand er at dette er en bok med helt umiskjennelige klassikertegn!

Nadifa Mohamed: De tapte sjelers land

Her får vi historien om starten på borgerkrigen i Somalia i 1988. Hva skjedde, og hvordan innvirket dette på menneskene som bodde der? Vi følger tre kvinner rett etter utbruddet av borgerkrigen i Hargeisa. Alle tre med vidt forskjellige utgangspunkter, men som skal forenes i en slags felles skjebne til slutt. 

Nadifa Mohamed skriver godt, og jeg gleder meg til nye norske oversettelser av bøkene hennes!

Stefan Hertmans: Krig og terpentin

"Krig og terpentin" ble høstens store høydepunkt for meg. Ikke hadde jeg hørt om forfatteren tidligere, og ikke ante hvilken perle jeg hadde fått mellom hendene før jeg begynte å lese. Denne romanen handler om Stefan Hertmans´ bestefar. Forfatteren trodde han hadde hørt det meste før da han omsider bestemte seg for å lese bestefarens dagbøker 30 år etter hans død. Historiene han fant, blant annet om bestefarens deltakelse i 1. verdenskrig, var så eksepsjonelle at han bestemte seg for å skrive bok om det. Det er mange lag i denne romanen, som strekker seg over mange år. Dette er en bok man kan lese flere ganger, og stadig få mer ut av.

Assia Djebar: Stort er fengselet

For dem som ikke har oppdaget Assia Djebar tidligere, er det bare en ting å si: Våkn opp! Djebar kommer til å få Nobel-prisen en dag! Som den kanskje viktigste forfatterstemmen fra Algerie - dog i eksil - skriver hun de mest fantastiske bøker. Bøker som dels er selvbiografiske, men som aller mest handler om kvinners stilling i det muslimske Algerie. 

Den 8. oktober 2014 overvar jeg et foredrag om Assia Djebar og Péter Nádas ved Gabi Gleichmann. 

Daniel Kehlmann (Foto: RMC)

Daniel Kehlmann: F

Etter å ha vært på Litteraturhuset 18. februar 2014, hvor Daniel Kehlmann ble bokbadet, endte jeg opp med å lese de fleste bøkene av ham som er oversatt til norsk. 

Blant bokutgivelsene til Kehlmann seilte utvilsomt hans siste roman "F" opp som en klar favoritt. Her møter vi familien Friedland - fortrinnsvis mennene i familien, bare for å ha nevnt det. Et nokså spesielt forhold mellom tre brødre og dere far beskrives, og i neste omgang deres tre totalt forskjellige karrierevalg. 

Språkføringen i Kehlmanns bøker er elegant og intelligent, og det er mye humor av den underfundige og subtile typen. "F" er en topproman man bør få med seg!


En ti-på-topp-liste over norske romaner jeg leste i 2014:

Carl Frode Tiller: Innsirkling 3

Carl Frode Tiller (Foto: RMC)

I høst utkom endelig den siste boka i Innsirkling-triologien! Og som vi lesere har ventet på den! Carl Frode Tiller har skrevet seg inn i norsk litteraturhistorie med denne triologien, som hører noe av det beste som noen sinne er skrevet i vår samtid!

Verket er dypt psykologisk, og personene vi møter er fascinerende, hver på sin måte! En studie i dysfunksjonell kommunikasjon, kan man vel på mange måter si ...

Carl Frode Tiller var på Litteraturhuset 10. september 2014, og jeg var der.

Edvard Hoem: Slåttekar i himmelen

Edvard Hoem på Lørenskog
biblioteki mars 2013 (Foto: RMC)

Endelig er Edvard Hoem tilbake som romanforfatter, og nok en gang har han latt seg inspirere av sin egen slekt når han skriver om svunne tider i Norge. Denne gangen følger vi hans egen oldefar og barna hans. Det handler om det fattige bygde-Norge på slutten av 1800-tallet, hvor mange valgte å utvandre til Amerika. Kun der var det et håp om en bedre fremtid, hvor man fikk eie den jorda man dyrket. 

Boka er nydelig skrevet. Få norske forfattere kan vel vår norske 1800-talls historie bedre enn nettopp Hoem, som det siste tiåret har befattet seg med monster-verket om Bjørnstjerne Bjørnson! 

Edvard Hoem var på Lørenskog bibliotek 23. april 2013, og jeg var der. Da snakket han om Bjørnson-utgivelsene sine.

Ida Hegazi Høyer: Unnskyld

"Unnskyld" handler om et kjærlighetsforhold av det virkelig destruktive slaget. Og historien er fortalt på en helt spesiell måte, ved at den unge navnløse jeg-personen hele tiden henvender seg til sin urimelige samboer i teksten, og forsøker å forstå ham fullstendig ihjel. Vi skjønner at dette bærer rett mot katastrofen, og historien tar et slikt tak i en at det gjør vondt.

Budapest (Foto: RMC)

Dette er den første boka av Høyer jeg har lest, men jeg har to til liggende på vent, som jeg skal ta fatt på om ikke veldig lenge. 


Rune Christiansen: Ensomheten i Lydia Ernemans liv

Dette er boka som Rune Christiansen fikk Brage-prisen for høsten 2014. Ikke bare er historien i denne romanen meget fascinerende, men det rent språklige og litterære er på et nivå som gjør det til en sann glede å lese den. Tematikken er ensomhet eller alenetilværelse, og handler om en kvinne som er lykkelig på en måte som bryter med det vi vanligvis tenker på som lykke. Handlingen er først og fremst på det indre plan.

Jeg har skaffet meg et par bøker til av Rune Christiansen, som jeg tenker å få lest i løpet av våren. 

Lotta Elstad: Et eget rom

Dette må være årets morsomste roman! Med intelligens og vidd har forfatteren skapt den eksentriske professor emeritus Anna Louisa Germaine Millisdotter, som har "sovet" i 15 år og som våkner opp med et brak pga. en kronikk fra erkefienden Katarina Ulv. Handlingen foregår i løpet av en dag, som skal ende helt annerledes enn hva Anna Louisa hadde tenkt ... 

Ingrid Storholmen: Her lå Tirpitz

I denne romanen har Ingrid Storholmen (fiktivt) gitt stemme til mange soldater som var om bord på Tirpitz og en håndfull nordmenn som hadde med dem å gjøre. Gjennom et kor av stemmer får vi innblikk i hele følelsesregisteret som preget de involverte. Det handler om savn, drømmer og lengsler - og om angst for å dø. 

Odd Klippenvåg: Ada

Dersom du ikke har oppdaget denne forfatteren tidligere, er det på høy tid, tenker jeg. Dette er den andre boka jeg har lest av Klippenvåg, og begge leseopplevelsene har vært flotte. Det handler mye om følelser i Odd Klippenvågs forfatterskap, og i romanen "Ada" utforsker han et kjærlighetsforhold mellom en kvinne som er stygg (pga. et skjemmende fødselsmerke i ansiktet) og en yngre, pen mann. Historien fortelles av denne mannen, som nå er blitt gammel og som ser tilbake på livet sitt. En hudløs skildring av den første kjærligheten man aldri glemmer ... 

Lars Ramslie: Liten fugl - mors bok, sangen om skogen og kornet

Dette er en nydelig bok som har fått alt for liten oppmerksomhet, synes jeg. Romanen handler om en mors grenseoverskridende omsorg - omsorg gitt på en slik måte at det ikke lenger handler om uegennyttig kjærlighet, men om kjærlighet som kveler og dreper ... Boka er tenkt som den første i en triologi, ut fra det jeg har forstått.

Øystein Wingaard Wolf: Brighton Blues

Brighton, England (Foto: RMC)

Denne boka utkom for flere år siden, men jeg leste den først i fjor. Jeg ble nysgjerrig på Wolfs bøker etter å ha sittet sammen med ham i juryen i en delfinale av Forfatterfight på Kulturhuset i Oslo rett før påske 2014. 

"Brighton Blues" handler om en ung gutt som vokser opp med diagnosen bipolar lidelse og personlighetsforstyrrelsen borderline. Underveis lurer vi på hvem som egentlig er "galest" - han eller moren ... 

Dette er en sår og vakker roman, som jeg ble veldig sjarmert av. 

Ingvild H. Rishøi: Vinternoveller 

Dette er novellekunst på sitt beste! "Vinternoveller" inneholder tre noveller, som alle har det til felles at barn står sentralt. 

Jeg imponeres av språket og av hvordan Rishøi levendegjør persongalleriet. Hva vet hun om hva som beveger seg i en ung manns hode, nettopp sluppet ut av fengsel og institusjonalisert så det holder, før han hjelpeløst skal ha samvær med sønnen sin ... ? Like fullt er det hele så gjennomført, så troverdig og ekte. 

En ti-på-topp-liste over norsk og utenlandsk sakprosa lest i 2014:

Sigmund Aas og Thomas Vestgaarden: Skammens historie

Her introduseres vi for det som vanligvis ikke er å finne i historiebøkene, i alle fall ikke frem til nå. At vårt norske demokrati, som vi jo er så stolte over, har en rekke skampletter som lenge ikke har tålt dagslys, har vi vel egentlig visst en god stund. Dette er imidlertid - så vidt jeg vet - første gang det er gjort et forsøk på en samlet fremstilling av det hele. Interessant, lærerikt og på en del punkter sjokkerende. Boka er godt skrevet, og virkelig et "must" å få med seg!

Amin Maalouf: Identitet som dreper

Denne boka utkom i 1998, men er like aktuell fremdeles i en verden som stadig polariseres mellom "dem" og "oss", ofte mellom muslimer og kristne. Maalouf belyser temaet identitet på en måte som gjør at alle som leser denne boka vil sitte igjen med en grunnforståelse av at identitet er så mye, mye mer enn kun religion. Når vi forstår dette, våkner vår nysgjerrighet for andre på en måte som gjør at vi ikke lenger generaliserer og skjære alle over en kam. Min drøm er at denne boka skal nå ut til riktig mange! 

Marte Michelet: Den største forbrytelsen

"Den største forbrytelsen" handler om norske jøder, Holocaust og dem som gjorde det mulig for nazistene å drepe dem. Det er en sterk og rystende historie som sjokkerer på flere plan. Ikke minst fordi Michelet dokumenterer at den norske eksil-regjeringen i London visste om nazistenes jødeutryddelse uten å løfte en finger. Og om at de få stakkars overlevende omtrent ikke slapp inn i Norge igjen etter krigen, siden de ikke lenger var norske statsborgere ... 

Carsten Jensen og Anders Sømme Hammer: Alt dette kunne vært unngått - En reise gjennom det nye Afghanistan"

Hvorfor gikk det så galt i Afghanistan? Ja, hvorfor kunne det ikke gå annet enn galt? Den danske forfatteren Carsten Jensen og den norske journalisten Anders Sømme Hammer har reist rundt i Afghanistan for å finne ut av nettopp dette. Resultatet har blitt en praktbok som omfatter Afghanistans nyere historie, mordet på Ahmad Shah Massoud den 9. september 2001, 11. september og alt som fulgte i kjølevannet av denne tragedien, som ikke ble noe mindre ved at USA med Bush bestemte seg for å invadere landet. Total mangel på kunnskap om kulturen i landet, for ikke å snakke om geografien - sammenblanding av Taliban og al-Qaida ... det er bare noe av det som ble fullstendig feil. Det er mange flotte bilder i boka, som er tankevekkende og interessant på flere plan. 

Bernt Gran: Hundreår med hodebry - Utilregnelighetens historie 

Diskusjonen rundt tilregnelighetsbegrepet nådde vel sitt høydepunkt i forbindelse med 22. juli-rettssaken her i Norge. Nå har historikeren og juristen Bernt Gran skrevet bok om temaet, og han har i den forbindelse tatt for seg alle norske dommer hvor dette har vært et tema, for derigjennom å undersøke hvor autonome domstolene egentlig er. Resultatet er nedslående, med landssvik-oppgjøret som noe av det verste som har skjedd. Gran konkluderer med at utilregnelighetsdommene er forbeholdt "de mislykkede attentatmenn", mens gjerningsmennene som har begått de mest groteske handlinger, sjelden slipper straff, uansett hvor gale de måtte være ... 

Karl Ove Knausgård: Sjelens Amerika

At Knausgård er en stor essayist vet alle vi som har jobbet oss gjennom romansyklusen Min kamp. Denne romansyklusen inneholdt nemlig ikke helt få essayer innbakt i teksten - om alt mellom himmel og jord. Essayene i denne samlingen spenner også over mange temaer - fra litteraturkritikk til 22. juli, om det onde, om forholdet mellom en forfatter og hans redaktør osv. For alle Knausgård-fans er denne boka vel verdt å få med seg! Jeg vil påstå at essaysamlingen også kan være en fin inngangsport til Knausgårds forfatterskap. 

Frode Fanebust: Dypt urettferdig

I høst kom Frode Fanebust ut med en brannfakkel av en bok om nordsjødykkerne. Har enkelte av dem virkelig lurt oss, slik Fanebust hevder? I denne boka får vi vite sannheten om både nordsjødykkerne, medias rolle og politikernes ståsted i saken. Det er forstemmende lesning, dette!

Francesca Borri: I krigen - Et vitnesbyrd fra Syria

Forfatteren har tilbrakt mange måneder i den syriske byen Aleppo, hvor det har pågått kamper helt siden den arabiske våren i 2011 og frem til i dag. Fremdeles pågår det kamper i Aleppo, og mange millioner syrere er på flukt. Hva handler egentlig krigen i Syria om i dag? Borri tar oss med til Syria og prøver å få oss til å forstå hva som skjer, samtidig som hun også viser frem hvordan krigen har endret karakter. Konflikten er sammensatt og ikke (lenger) enkel å forstå. Boka gir en innføring slik at det blir enklere å orientere seg når man leser om konflikten i avisene. Den gir også et viktig innblikk i hvilken risiko en krigsreporter tar ved å være til stede ute på slagmarken. De fleste er freelancere, uten forsikring (fordi intet forsikringsselskaper vil ha dem som kunder) dersom de skulle komme til skade. 

Fredrik Græsvik: Den tapte krigen - Norge i Afghanistan

Aldri før har noen gitt en så fullstendig fremstilling av Norges deltakelse i Afghanistan-krigen som TV2-reporteren Fredrik Græsvik gjør i denne boka. Selv om mye er kjent fra før av, er det noe med å lese alt i sammenheng. Hvorfor ble egentlig Norge med i denne krigen? Av frykt for å bli sviktet av vår kanskje viktigste beskytter den dagen vi trenger militær assistanse - f.eks. mot russerne? Græsvik gir oss lesere innblikk i hvordan en ansatt krigsreporter jobber, svakheter og styrker ved nyhetsrapportering av denne typen m.v. Boka inneholder for øvrig mange interessante analyser. Jeg er veldig sikker på at denne boka kommer til å bli et viktig referanseverk når Norges bidrag i Afghanistan-krigen skal gås nøyere etter i sømmene.

Ebba D. Drolshagen: Den vennlige fienden - Wehrmachtsoldater i det okkuperte Norge

Denne boka utkom i 2012, og den handler om det ingen snakket om etter andre verdenskrig; nemlig samspillet og av til også vennskap mellom tyske soldater og nordmenn. De fleste måtte jo på et vis forholde seg til fienden i de fem årene Norge var okkupert. Med sånn ca. 10 % av befolkningen bestående av tyskere, sier det seg selv at dette var uunngåelig. De fleste soldatene var heller ikke i maktposisjoner, men vanlige vernepliktige som ikke hadde noe reelt valg. Mange norske forretningsmenn tjente seg søkkrike på tyskerne. Likevel var det kvinnene som fikk gjennomgå etter krigen - særlig de som hadde innledet kjærlighetsforhold til tyske soldater. Økonomisk gevinst versus kjærlighet - hva var verst? Droshagens bok er svært, svært interessant og hører med når man skal forsøke å forstå det som skjedde under andre verdenskrig i Norge.

---------------------------------------------------------

Jeg kunne selvsagt ha tatt med så mange, mange flere bøker. Blant annet Eivind Hofstad Evjemos nydelige roman "Velkommen til oss", Hanne Østaviks "På terrassen i mørket", Frank Aarebrots "200 år på 200 sider", Tore Renbergs "Angrep fra alle kanter", Ida Jacksons "Morfar, Hitler og jeg", Péter Esterházys "Hjertets hjelpeverb", Marit Kaldhols "Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz", Hermann Hesses "Steppeulven", John Williams "Stoner", Donna Tartts "Stillitsen", Jonas Gardells triologi "Tørk aldri tårer uten hansker", Otto Dov Kulkas "Landskaper i dødens metropol", Selma Lagerlöfs "Keiseren av Portugalia", Hans Keilsons "Motstanderens død", Péter Nádas´"Parallelle historier" bind I, Kim Leines "Profetene i Evighetsfjorden", Mats Gilbert og Erik Fosses bok "Øyne i Gaza", Tomas Espedals "Bergeners" og Steffen Kvernelands "Munch". 

Link til en oversikt over samtlige leste bøker i 2014 finner du her, mens du finner en fullstendig oversikt over samtlige omtalte bøker i alfabetisert rekkefølge her (pt. 884 bokomtaler) - med klikkbare linker til hver bokomtale i oversikten. 

Palma, Mallorca (Foto: RMC)

Om snøen som falt i fjor ...

Akebakken i Rådhusparken ved Langevann, Lørenskog (Foto: RMC)

Joda, julesnøen i fjor kom tidsnok, og den varte akkurat så lenge som den måtte for at julestemningen ikke skulle bli borte. 

Den 30. desember 2014 var jeg i Rådhusparken i Lørenskog, og tok disse vinterbildene. Været var helt perfekt - rim på trærne, blå himmel og sol. Det skulle vise seg at det ble med denne ene dagen, for så kom mildværet og snøen smeltet bort på rekordtid, dessverre. Det kommer garantert mer snø før vinteren er omme, men i mellomtiden kan vi kose oss med minnene om det som var ... 

Ved Kjenn ungdomsskole, Lørenskog (Foto: RMC)

Rådhusparken i Lørenskog (Foto: RMC)

Rådhusparken i Lørenskog (Foto: RMC) 

Rådhusparken i Lørenskog (Foto: RMC) 

En glad vovs på tur (Foto: RMC) 

Rådhusparken i Lørenskog (Foto: RMC)

Ved Solheim skole i Lørenskog (Foto: RMC)

Lest i 2015

Rådhusparken i Lørenskog (Foto: RMC)

Her kan du lese bokomtalene mine utover i 2015 ved å klikke på hyperlinkene som kommer etter hvert. Dersom du i stedet ønsker å lete etter spesielle bøker, kan du gå inn på den alfabetiske oversikten under fanen "bokomtaler". Her lå det pr. 01.01.2015  884 bokomtaler registrert etter forfattere (på etternavn) og med hyperlink til hver eneste bok. (Årstallene i oversikten refererer seg til da aktuelle bøker opprinnelig ble utgitt - ikke da de ble utgitt på norsk.)

Januar:

1. Ketil Bjørnstad: Veien til Mozart (2014)
2. Bjørn Stærk: Ytringsfrihet (2013)
3. Siri Aabel: Det er ikke din skyld at du er tjukk (2015)
4. Kristian Løvås: Hormonbalansen (2014)
5. Levi Henriksen: Harpesang (2014)
6. Mokhtar Barazesh: Den innbilte fristelse til lykke (2010)

Februar:

7. Jeffrey Eugenides: Middlesex (2002)
8. Aage Georg Sivertsen: 9. april 1940 - Et historisk bedrag (2014)
9. Lars Kittilsen: Hei, jeg heter Lars ... En alkoholikers dobbeltliv (2015)
10. Isaak Babel: Fortellinger fra Odessa (1924/1925)
11. Hiromi Kawakami: Merkelig vær i Tokio (2001)
12. Anne B. Ragde: Jeg har et teppe i tusen farger (2014)
13. Ketil Bjørnstad: Barnevakt (1994)
14. Patti Smith: Just Kids (2010)

Mars:

15. Walter Mischel: Marshmallow-testen (2014)
16. Vibeke Riiser-Larsen: Et sted skinner det (2015)
17. Edouard Louis: Farvel til Eddy Bellequeule (2014)
18. Juan Gabriel Vásquez: Lyden av ting som faller (2011)
19. Tove Nilsen: Konge i snø (2014)

April:

20. Ian Buruma: År null - En fortelling om 1945 (2013)
21. Stig Beite Løken: Skogen i tapetet (2015)
22. Helle Helle: Hvis du vil (2014)
23. Adriana Lisboa: Snø fra Brasil (2010)
24. Ida Simons: Timen før midnatt (1959)
25. Bergsveinn Birgisson: Svar på brev frå Helga (2010)
26. Stine Pilgaard: Min mor sier (2012)
27. Halldór K. Laxness: Sin egen herre (1934/35)

Mai:

28. Svein Harald Røine: Modig - Finn ditt hverdagsmot (2015)
29. Nazish Khan: Da himmelen falt (2015)
30. Dag Ingvar Jacobsen: Organisasjonsendringer og endringsledelse (2014)

Juni:

31. Thomas Wågström og Karl Ove Knausgård: Nakker (2014)
32. Elena Ferrante: Mi briljante venninne (Napoli-kvartetten) (2012)
33. Andy Jones: Sammen (2015)
34. Helen Macdonald: H for hauk (2014)
35. Erling S. Andersen m.fl.: Målrettet prosjektstyring (2011)
36. Mathias Énard: Tyvenes gate (2012)
37. Jeffrey Eugenides: The Virgin Suicides / Jomfrudød (1993)

Juli:

38. Svein Arne Jessen: Prosjektledelse trinn for trinn (2011)
39. Denise Epstein: Å overleve og å leve (2008)
40. Ketil Bjørnstad: Verden som var min - Sekstitallet (2015)
41. Kristín Marja Baldursdóttir: Karitas (2004)
42. Jennifer Clement: En bønn for de bortførte (2015)
43. Antoine Compagnon: En sommer med Montaigne (2013)
44. Hans-Ulrich Treichel: Den bortkomne (1998)
45. Curzio Malaparte: Kaputt (1944)

August:

46. Joseph Roth: Jøder på vandring (1927)
47: Linda Olsson: I skumringen synger svarttrosten (2014)
48. Ian McEwan: Barneloven (2014)
49. Patrick Gale: En tvers igjennom god mann (2012)

September:

50. Michel Houellebecq: Underkastelse (2015)
51. Arne Schrøder Kvalvik: "Min fetter Ola og meg" (2015)

Oktober:

52. Frederick Douglass: En amerikansk slaves liv (1845)
53. Roy Jacobsen: Hvitt hav (2015)
54. Svetlana Aleksijevitsj: Bønn for Tsjernobyl (2005)
55. Lisa Galaasen: Jenna (2015)
56. Kenneth Moe: Rastløs (2015)
57. Madame Nielsen: Den endeløse sommeren (2014)
58. Maja Lunde: Bienes historie (2015)

November:

59. Tiril Broch Aakre: Redd barna (2015)
60. Harper Lee: Sett ut en vakpost (2015)
61. Sidsel Wold: Landet som lovet alt. Min israelske reise (2015)
62. Anders Giæver: Første stopp Brooklyn (2015)
63. Linn Ullmann: De urolige (2015)
64. Kjell Askildsen: Vennskapets pris (2015)

Desember:

65. Betty Smith: Det vokser et tre i Brooklyn (1943)
66. Karl Ove Knausgård: Om vinteren (2015)
67. Ida Hegazi Høyer: Fortellingen om øde (2015)
68. Helene Uri: Fordi jeg elsker deg (2015)
69. Heidi Linde: Norsk sokkel (2015)