"Operasjon Argo" (Regissør: Ben Affleck)

"The best bad plan we have ..."

"Operasjon Argo" ble nominert til hele syv Oscars i forbindelse med årets prisutdeling, og vant tre av disse. Den kanskje gjeveste av dem alle: som beste film. Dessuten mottok Alan Arkin prisen for beste birolle, mens Chris Terrio mottok prisen for beste manus ("best adapted screenplay"). I tillegg er filmen så neddynget av nominasjoner og priser at man skjønner at det er tale om en ekstraordinær film. 

"Argo" er basert på virkelige hendelser fra et gisseldrama i Iran under den iranske revolusjonen i 1979. 

Bakteppet var dette: sjahen av Iran flyktet fra landet i januar 1979. I begynnelsen ansett som en slags "ferie", men han skulle aldri vende tilbake til sitt hjemland. Etter dette ankom Ayatollah Khomeini, som hadde levd i eksil i en årrekke. Noen år med uroligheter fulgte, inntil et strikt regime opprettet ro og orden i landet - i alle fall på overflaten. 

Etter sjahens flukt ble det klart at han led av en uhelbredelig form for kreft, og i oktober 1979 ble han sluppet inn i USA for å motta medisinsk behandling. Dette utløste en storm av protester i Iran, som fra før av var rasende på USA.  Den avgåtte sjahen hadde nemlig veltet seg i vestlig luksus og dekadanse, mot at USA fikk fritt leide til landets oljeressurser. 

I åpningsscenen i "Argo" blir vi vitne til en rasende folkemengde som stormer den amerikanske ambassaden i Teheran. Inne i ambassaden forsøker  diplomatene å tilintetgjøre sentrale dokumenter som de frykter senere skal bli brukt mot dem. Imens klarer seks av amerikanerne ved ambassaden å flykte, og havner etter hvert i den canadiske ambassaden som gjester. 66 av de andre ambassadeansatte ble tatt til gisler, og satt i fangenskap i 444 dager, inntil sjahen døde og iranske myndigheter ble noe mer villig til å forhandle om løslatelse av dem. Det er imidlertid ikke disse gislene denne filmen handler om, men de seks som klarte å flykte, og som ble sittende fast i den canadiske ambassaden uten å komme verken frem eller tilbake. Til alt hell visste ikke iranerne om dem, men tiden jobbet mot dem. I den tidligere amerikanske ambassaden jobbet nemlig iransk etterretning frenetisk med å pusle sammen dokumenter som var blitt strimlet i makuleringsmaskinene av amerikanerne rett før stormingen av ambassaden ... Det var bare et tidsspørsmål før de ville skjønne at det manglet seks mennesker ... 

I USA arbeidet amerikanske myndigheter med å legge strategier for hvordan man skulle få løslatt gislene, herunder de seks som satt internert i den canadiske ambassaden. Og det var her Tony Mendez (spilt av regissøren selv - Ben Affleck) kom inn i bildet. Han utarbeidet nemlig en plan om at han med flere skulle utstyres med canadiske pass og late som om de skulle spille inn en film - "Argo" - og deretter sørge for å inkorperere flyktningene ved den canadiske ambassaden i film-crewet. Ved hjelp av falske canadiske pass skulle de så fraktes ut av landet via Sveits. 

Hagia Sofia, Istanbul 2012 (Foto: RMC)

På vei fra USA mellomlandet Tony Mendez i Istanbul, hvor han møtte sine samarbeidspartnere. Vandrende rundt i Hagia Sofia og andre sentrale steder, ble de siste brikkene i planen diskutert. 

Mange av filmscenene som følger i det som angivelig skulle være Teheran, er helt opplagt filmet i Istanbul. Store basar og krydderbasaren er sånn sett nokså lett gjenkjennelig av undertegnede, siden det er bare et år siden jeg besøkte denne byen. 

Store Bazar, Istanbul 2012 (Foto: RMC)

Selv om jeg visste hva utfallet i filmen ville bli, holdt jeg pusten nesten helt til siste slutt. Filmen er på mange måter helt mesterlig. Det er imidlertid én ting jeg alltid reagerer på når amerikanerne skal lage filmer som dette, og det gjorde jeg også denne gangen. Fienden - i dette tilfellet Iran og det iranske folket som vises frem - fremstilles så endimensjonalt at det tidvis er kvalmende. Jeg skjønner jo at de som stormet ambassaden var langt fra vennligsinnede, og jeg skjønner også at menneskene som amerikanerne møtte på slutten av sitt opphold i Iran var meget mistenksomme. Men bildet som tegnes av iranerne nærmest som et ondt folk ... det reagerte jeg på. Det er så og si ingen nyanser i dette bildet - kanskje bortsett fra to iranske kvinner som jobbet ved den canadiske ambassaden. Dette trekker ned mitt helhetsinntrykk av filmen, som ellers er både viktig og ikke minst flott filmet, bare for å ha sagt dét. 

Noe av det jeg dessuten fant underholdende var den gjennomførte 1970-tallskoloritten i ett og alt - i klesdrakt, bilpark, det forhold at "alle" røkte osv. Ikke én eneste detalj var overlatt til tilfeldighetene. Så hvorfor ikke også balansere bildet av iranerne? I den grad bildet nyanseres, er latterliggjøring det nærmeste jeg kommer - som da alle står i utsjekkingsskranken og "bestikker" kontrollørene med latterlige tegninger fra den fiktive filmen "Argo" ... 

Min konklusjon er at denne filmen fortjener terningkast fem - et sterkt sådan. Når det ikke blir en seks´er er dette fordi jeg synes den endimensjonale fremstillingen av iranere skjemmer helhetsinntrykket. 

(Filmen fikk Oscar i kategoriene beste film og beste adapterte manus i forbindelse med Oscar-utdelingen for 2013.)

Innspilt: 2012
Originaltittel: Argo
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama / thriller 
Skuespillere: Ben Affleck (Tony Mendez), Bryan Cranston (Jack O´Donnell), Alan Arkin (Lester Siegel), John Goodman (John Chambers) m.fl.
Spilletid: 120 min.

Per Petterson på Lørenskog bibliotek torsdag 11. april 2013

Per Petterson på Lørenskog bibliotek (Foto: RMC)

Torsdag 11. april 2013 kl. 19.00 var det duket for bokbad på Lørenskog bibliotek! Gjesten denne gangen var intet mindre enn Per Petterson, og den som skulle intervjue ham var dessuten den meget erfarne Hilde Kramer. Temaet for bokbadet var Per Pettersons forfatterskap og i særdeleshet hans siste bok "Jeg nekter", samt hvor han henter inspirasjon til sin skriving. Allerede da programmet var klart, sørget jeg for å merke av arrangementet i kalenderen. Dette skulle jeg få med meg! "Jeg nekter" er nemlig en av de fineste leseopplevelsene jeg hadde i fjor høst! 

Hilde Kramer (Foto: RMC)

Aldri tidligere har jeg opplevd Lørenskog bibliotek så smekkfull i forbindelse med et arrangement! Arrangørene endte med å bære inn mange ekstra stoler, og bildet ovenfor viser bare en liten del av de fremmøtte. Da det var klart at det ikke var plass til flere, startet bokbadet, selv om klokka ikke var mer enn sånn ca. kvart på syv. 

Noe av det første Hilde Kramer startet med var å presentere Per Pettersons bibliografi. Hele ni bøker har det blitt fra Per Petterson debuterte med novellesamlingen "Aske i munnen, sand i skoa" i 1987. Siden har den ene romanen fulgt den neste, med sånn ca. 3-4 års mellomrom. Titlene har med årene blitt mer og mer "krakilske" - som "Jeg forbanner tidens elv" og "Jeg nekter". Det neste blir vel "Nei!", spurte Hilde Kramer - etterfulgt av humring fra salen og ikke minst fra forfatteren selv. 

Per Petterson forklarte at tittelen kommer av seg selv underveis i skrivingen. Plutselig bare er den der, dukker gjerne frem i en setning midt i boka - og da holder han fast på det, og går ikke tilbake på det han har bestemt seg for. Tittelen er med på å bestemme retningen for boka, og binder sånn sett handlingen på et vis. Det synes han er helt greit. I "Jeg nekter" er det flere personer som alle nekter på ulike nivåer i boka. 

(Foto: RMC)

Per Petterson hører mye på musikk mens han er i en skriveprosess. F.eks. er "Til Sibir" en Puccini-bok, mens "Jeg nekter" er en Jimi Hendrix-bok. 

Per Petterson liker Østlandsområdet pga. dets variable landskap, men han må av og til til Danmark "der en liten mann kan se langt". I sine yngre år var han svært urban og frekventerte Oslos barer, men han flyttet etter hvert på landet pga. kjærligheten. 

På spørsmål om bruk av litterære virkemidler svarer forfatteren at det er viktig at man ikke merker at det er et virkemiddel som blir brukt - bare at "det virker". 

Når Per Petterson begynner å skrive på en bok, starter han gjerne med å skrive en lang handling, og så håper han at det skjer noe etterpå. Som regel gjør det nettopp det, men selv aner han ikke hva når han begynner. Han har lært seg til å stole på intuisjonen sin - dvs. at fortsettelsen kommer på et eller annet tidspunkt. For ham handler det en hel del om musikalitet i teksten, og han hører med en gang dersom noe lyder falskt. Uten å ha noen plan fra starten av, og uten å vite hvor det bærer hen, skriver han akkurat det som faller ham inn. Det ligger ikke for ham å "finne på ting". Da han skrev på "Ut å stjæle hester" ante han ikke at boka også skulle komme til å handle om andre verdenskrig. Selv hater han å gjøre research før han begynner å skrive. Det tar han alltid etterpå. Ellers er han redd for at dette skal ødelegge skriveprosessen. 

Underveis ble det spilt musikk - med inspirasjon hentet fra

Per Pettersons egne bøker (Foto: RMC)

Når han skriver om hendelser som spenner over f.eks. to tidsepoker, med store tomrom midt i, satser han på at leseren fyller ut det som mangler. Romanen må være klokere enn forfatteren - større enn seg selv. I motsatt fall er det ingen stor litteratur etter hans mening. Leserne, som er høyst forskjellige, fyller ut med sine egne preferanser, og dermed kan en og samme bok gi ulike lesere høyst forskjellige ting. Det er dette som kjennetegner stor litteratur! 

Som tidligere nevnt klarer ikke Per Petterson å finne på historier som er fiks ferdige fra starten av, og med sirlige disposisjoner for hva som kommer når i hendelsesforløpet. Han stoler på sin egen intuisjon samt underbevisstheten, og når det stopper opp, venter han litt. Han ser hva som skjer, og så kommer historiene nærmest av seg selv - alt som konsekvenser av det foregående. For ham er det viktig at historien har noe naturlig over seg. 

Hilde Kramer trekker frem at det er et felles referansepunkt i mange av bøkene hans - f.eks. at de foregår på Grorud, at Arvid Jansen går igjen osv. Forfatteren medgir at Arvid er hans alterego, men at absolutt all handling er og blir fiksjon. Det er sjelden at damene i bøkene har den samme klangen som mennene, men fru Berggren i "Jeg nekter" er et hederlig unntak. Hun er ganske enkelt ikke helt god, der hun f.eks. plutselig forlater barna sine. Ellers viste Kramer til at det kun ett sted i bøkene hans er en referanse til billedkunst, og at dette gjelder René Magrittes marerittaktige bilde "Not to be reproduced". 

René Magritte: Not to be reproduced

Per Petterson innrømmer at han slet veldig med "Jeg nekter". Etter ca. 100 sider stoppet det helt opp. Intuisjonen fungerte ikke, underbevisstheten var ikke med og selv ante han ikke hvordan det skulle gå. Men like plutselig som det stoppet opp, like plutselig kom han på sporet av historien igjen. Han medgir at det er en litt risikabel måte å skrive bøker på, fordi han kan ramle ut og ikke finne tråden igjen. Hilde Kramer ga uttrykk for stor overraskelse over dette fordi hun selv opplever handlingen nærmest som filmatisk, med glidende overganger mellom sceneskiftene. I den forbindelse opplyser forfatteren at han har sett mye eldre film, og at han kanskje er påvirket av den opprinnelige måten slike filmer med mange dialoger ble bygget opp på. Selv elsker han dialoger og det faller ham veldig lett å skrive dialoger.

Helt til slutt leste forfatteren høyt fra 

"Jeg nekter" (Foto: RMC)

For øvrig spurte Hilde Kramer om hans forhold til dyr og kanskje hester i særdeleshet. Forfatteren flirte og påpekte at han har noen traumatiske opplevelser med hester og anser dem som livsfarlige dyr. 

"Ut og stjæle hester" er den boka Per Petterson har opplevd som lettest å skrive. Det tok ham "bare" tre år å fullføre den - mot normalt opp mot fire år. I boka er det mange beskrivelser av natur fra Romerike. Før Per Petterson flyttet til Aurskog-Høland bodde han i Rælingen, og han kjørte mye rundt i bil i området. Da får man sett mye, og sånn sett skriver han en hel del om det å kjøre rundt i bil i dette området av Østlandet. 

Når Per Petterson skriver om natur, prøver han å gjøre naturen til subjekt og personene til objekt. Man kommer ikke utenom naturen, og den presser seg alltid på i handlingen, som nødvendigvis alltid foregår et sted. Han elsker å skrive om naturen. Og noen ganger i sitt liv har han vært ute i naturen og opplevd at det ikke er han som ser på trærne, men de som ser på ham. Det har vært spesielt.

I bøkene hans er det mange referanser til litteratur. Felles for dem alle er at dette er bøker han selv har lest. Alle har sin egen stjernehimmel av litteraturpreferanser. F.eks. leste han i sin tidlige ungdom Simone de Beauvoirs selvbiografi, som er proppfull av litteraturpreferanser. Han skrev opp henvisningene, og siden ble dette hans kilde til egen lesing. Dette igjen førte ham bort i Albert Camus, som igjen hadde sine preferanser, og slik økte hans litteratære univers. 

Per Petterson (Foto: RMC)

Mot slutten av bokbadet kom Per Petterson inn på hva som gjorde at han faktisk valgte å bli forfatter. Dette hadde noe å gjøre med hans forhold til Blindern, hvor det forhold at han ikke turte å spørre hva en kollokviegruppe var gjorde at han aldri mer viste seg der. Han mener at dersom han hadde kommet fra en annen kant av landet, kunne han fint spurt om dette. Men ikke når han kom fra Oslos østkant ... 

Han mener at det er Uelandsgate og ikke Akerselva som deler Oslo inn i øst og vest. I essaysamlingen "Måne over porten" har han skrevet om klassereiser. Det var vel da han fant ut at han ikke var interessert i å gjøre en klassereise. Han trivdes på Veitvet, likte naboene og hadde ikke lyst til å flytte til et "penere" strøk av byen. Det forhold at han hadde leiligheten full av mange rare bøker og gikk med pussige kunstnerskjerf ble dessuten uten videre akseptert av alle han hadde rundt seg. Det var helt greit at han var den han var. Hans far hadde paradoksalt nok en helt bokhylle full av gamle klassikere han aldri hadde lest, mens moren hans ikke eide en eneste bok, men lånte mye på biblioteket. Selv leste Per Petterson allerede som 14-åring bl.a. Leo Tolstojs "Krig og fred", som han fant i farens bokhylle, og som han slettes ikke opplevde som tung eller vanskelig å lese. Det var først etterpå at han "skjønte" at denne boka liksom skulle være så vanskelig å nærme seg ... 

Avslutningsvis - før Per Petterson leste høyt fra "Jeg nekter" - påpekte han at rytmen i setningene er viktig for ham, og at dette fører til en del disputter med f.eks. hans danske oversetter. Det er helt avgjørende for ham at rytmen bevares i oversettelsen av bøkene hans. Petterson avsluttet med å oppfordre alle til å møte opp på Lørenskog bibliotek på  Verdens bokdag den 23. april kl. 19.00, for da kommer Edvard Hoem for å snakke om sin Bjørnstjerne Bjørnson-biografi.

Og med dette var et særdeles interessant bokbad over for denne gang, og jeg sitter tilbake med et sterkt inntrykk av en forfatter som jeg faktisk beundrer enda mer enn før jeg møtte ham på Lørenskog bibliotek. Jeg tror det kommer til å påvirke min lesing av hans bøker i fremtiden! Er det noe Per Petterson er god på, så er det å skrive romaner som er større enn ham selv - romaner som kommer til å leve videre og som blir lest om og om igjen! Og han er en mester til å beskrive stemninger, mellommenneskelige forhold og ikke minst natur! Og så er det selvsagt morsomt å ha hans signatur og hilsen i mitt eksemplar av "Jeg nekter" ... 

Hillary Jordan: "Mississippi"

Om forbudt kjærlighet, rasisme og Ku Klux Klan i sørstatene

Hillary Jordan var for meg en fullstendig ukjent forfatter da jeg første gang hørte om hennes roman "Mississippi". Så langt jeg har klart å finne ut har hun heller ikke gitt ut flere enn to romaner. Hun debuterte med "Mississippi" i 2008 og kom ut med "When She Woke" i 2012. Den siste er foreløpig ikke oversatt til norsk. Utover dette ligger det sparsomt med opplysninger om forfatteren som sådan på nettet. Ikke annet enn at hun vokste opp i Dallas, TX og Muskogee, og i dag bor i Brooklyn (kilde: Wikipedia), og slettes ikke når hun f.eks. er født. Forfatteren har imidlertid en hjemmeside, og her kan man bl.a. lese at hun mellom bokutgivelser og skriving reiser rundt og holder foredrag på litteraturfestivaler og biblioteker.

Handlingen i "Mississippi" er lagt til en bomullsplantasje nettopp i Mississippi i tiden før, under og etter andre verdenskrig. Flere jeg-stemmer slipper til i boka etter hvert som handlingen skrider frem. I første rekke møter vi Laura McAllan, en kvinne på over 30 år som fremdeles bor hjemme hos foreldrene fordi hun er ugift, og som ingen - heller ikke hun selv - tror noen gang skal bli gift. Men det er helt til Henry dukker opp. Han er ikke blant de mest romantiske, men han fremstår med en edel karakter og er skikkelig og solid på alle vis. Laura blir betatt av Henry, som er en mann av få ord og som ikke uten videre deler sine tanker og følelser med henne. Da han omsider frir, takker hun ja. 

Rett før bryllupet blir Laura introdusert for Henrys bror Jamie. Han er en lidenskapelig mann som vet hvordan man skal kurtisere en kvinne, og Laura blir sterkt tiltrukket av ham. Etter at Pearl Harbor blir angrepet og USA dras med i krigen, reiser Jamie ut som flyver. I mellomtiden bestemmer Henry at han og Laura skal flytte til Mississippi, hvor han plutselig har kjøpt en bomullsplantasje. Meningen er at Laura og barna skal bo inne i byen, slik hun er vant til, men slik skal det ikke gå. Henry er en ordholden mann, men det er dessverre ikke alle andre. Han blir lurt og det huset han trodde han hadde leid og betalt depositum for, viser seg for lengst å være solgt da de ankommer. I mellomtiden har det skjedd mye i Henrys familie, og det ender med at den lille familien må ta seg av Henrys svigerinne og hennes farløse barn samt den sta og egenrådige faren, som er en innbitt rasist. 

Livet på gården blir beinhardt, og alt regnet forvandler hele området til et gjørmehøl - derav originaltittelen "Mudbound". Vi introduseres etter hvert for Ronsel, en farget mann som også reiser ut i krigen som soldat, og hele hans familie. Hver gang noen fargede går utenfor de rammer som de mest rasistiske elementer i det amerikanske samfunnet har satt opp for dem, trer Ku Klux Klan frem fra skyggene og "gjenoppretter ro og orden" i rekkene.  Da Jamie og Ronsel kommer hjem fra krigen, begge med sine hemmeligheter i bagasjen, forrykkes den skjøre freden som har eksistert på gården, og ingenting blir det samme lenger ... Her er elementer av forbudt kjærlighet både på det ene og andre viset, her er intriger og til og med mord, og her er en gryende bevissthet rundt de fargedes posisjon i et samfunn med en stygg forhistorie med slaveri og annen rangs borgere osv.

Denne boka valgte jeg å "lese" som lydbok, og det var ingenting å si på Bodil Vidnes-Kopperuds opplesning. Jeg synes alltid at det er vanskeligere å vurdere en boks litterære kvaliteter når jeg hører lydbok fremfor å lese selv, men jeg vil likevel hevde at "Mississippi" er godt skrevet - uten at den har de typiske litterære kjennetegnene. Historien er sånn sett litt vel mye fortellende i stilen, og det overlates lite til leserens fantasi. Det har vært skrevet et utall av bøker om de fargedes posisjon i USA, om rasisme og Ku Klux Klan. Mitt første møte med denne type litteratur må ha vært "Onkel Toms hytte" i tidlig ungdom - en bok jeg husker at jeg gråt meg igjennom fra perm til perm, og nesten ikke klarte å lese bokstavene for bare snørr og tårer. Siden har "Bienes hemmelige liv" og ikke minst "Barnepiken" dukket opp, mens "Drep ikke en sangfugl" står som en av få virkelig store klassikere på området. Så hva har "Mississippi" å tilføre av nye ting? Svært lite i grunnen. Den er og blir en bestselger, men like fullt en bestselger som hever seg godt i konkurransen innenfor genren. Hvis det er noe jeg likevel skulle sette fingeren på er det at jeg synes det har gått litt inflasjon i å slippe for mange jeg-stemmer inn i bøkene for tiden. Dette virkemiddelet medvirker i seg selv til at leseren liksom får vite alt, og at lite overlates til leserens fantasi. Det andre er at boka slutter for brått. Det er på slutten det virkelig skjer noe, og vips så er det hele over. Som om forfatteren har blitt lei og ønsket å avslutte på en noen lunde hederlig måte. Denne boka kunne imidlertid kledd i alle fall hundre sider til. Min konklusjon og dom er etter dette at her blir det terningkast fire. Og jeg tror nok at jeg skal gi Hillary Jordans nye bok en sjanse så snart denne kommer på norsk. 

Utgitt: 2008
Originaltittel: Mudbound
Utgitt i Norge: 2012
Oversatt: Benedicta Wundt-Val
Forlag: Lydbokforlaget (papirutgaven utkom på Pax forlag)
Spilletid: 9 t 8 min.

Hillary Jordan

Andre som har omtalt boka:

- Groskro - 22.05.2012

- Bok-Karete - 21.05.2012

- Bokspeilet - 14.06.2012

Palma april 2013

I forrige uke var jeg en tur i Palma på Mallorca. Jeg deler gjerne noen av inntrykkene fra turen!

Fra havneområdet i Palma 

Havneområdet i Palma 

Et eldorado for kresne mat- og vin-nytere

Lekre gågater i sentrum

Palma sentrum 

Abaco Bar - en meget hyggelig turistfelle med rådyre drinker

Abaco Bar 

Mye flott arkitektur i gamlebyen 

Underholdning og avansert tigging også her ...

Matmarkedet i Palma - lekkerbiskener så langt øyet rekker

Alt hva magen kan begjære! 

Ingen enerett på de gode, smakfulle jordbærene i Norge akkurat ... 

Jeg for min del blir aldri lei av å betrakte mat ;-)

Ikke blir jeg lei av å betrakte bøker heller ... 

Himmelske smaksvarianter!

Arabiske filmdager 19. - 21. april 2013

Neste helg braker det løs på Cinemateket (Filmens hus) i Dronningens gate 16 i Oslo! Fredag den 19. april åpner nemlig Arabiske filmdager, som skal vare frem til søndag den 21. april. 

Men bare for å ha sagt det med en gang: Arabiske filmdager er ikke bare film. I tillegg arrangeres det to debatter, som betegnes som både spennende og hyperaktuelle på Arabiske filmdagers egen nettside. Dessuten tilbys en spennende og eksotisk ramme rundt festivalen - "bestående av god mat og drikke, suggererende arabiske rytmer, hoftesvinging på dansegulvet og andre kjente og kjære stimulerende aktiviteter fra den arabiske verden". Dette er for øvrig tredje år på rad at Arabiske filmdager har vært arrangert i Oslo. Noe av formålet med festivalen er - i tillegg til å vise god film - å få frem at arabisk kultur består av atskillig mer enn terror, konflikter og undertrykte kvinner. 

Programmet for filmdagene finner du her. Hele elleve filmer står på programmet, og jeg vil nedenfor presentere tre av dem. Jeg anbefaler alle å ta en titt på nettsidene til Arabiske filmdager, som er meget informative og med mange teasere til festivalens filmvisninger. 

Selve åpningsfilmen er "The Attack" - eller "L´attentat" som er originaltittelen. Filmen, som er fra 2012, betegnes som en thriller av de sjeldne, og vil både provosere og utfordre vår forståelse av Israel-Palestina-konflikten. Filmen er basert på Yasmina Khadras roman "Etter attentatet", som jeg tidligere har omtalt i bloggen min. Filmen blir vist fredag 19. april kl. 18.00 og lørdag 20. april kl. 17.45. Regissøren Ziad Doueiri er for øvrig gjest under festivalen. 



Arrangørene bak Arabiske filmdager har fremhevet tunisiske "Silence of the Palace" fra 1994 er klassikeren under arrangementet. Filmen vises både fredag den 19. april kl. 18.15 og søndag 21. april kl. 20.45, og den er regissert av Moufida Tlatli. En ung pike - Alia - er tjenestepike ved kongens palass. Mens krigen raser på utsiden ønsker en ung prins å ta Alia til sin elskerinne, men så nekter pikens mor. Dette får dramatiske konsekvenser og handler til syvende og sist om en kvinnes kamp for sin frihet. Filmen inneholder i tillegg til en gripende historie også fantastisk musikk og en vakker cinematografi. Det er noen år siden jeg så denne filmen, men jeg husker fremdeles at den gjorde et meget sterkt inntrykk på meg. 



"Horses of God" fra 2012 har som tema hvordan islamisme kan oppstå. Den vises lørdag 20. april kl. 13.00 og søndag 21. april kl. 21.00. Vi følger noen barn fra slumen utenfor Casablanca i tiden før og etter 11. september 2001. Et behov for tilhørighet og trygghet utnyttes av sterkere krefter, og dette fremstilles mesterlig av barneskuespillere. Etter visningen på lørdag blir det paneldebatt med følgende tema som utgangspunkt: Hvem blir voldelige islamister? 



Det er bare en ting å si: jeg gleder meg! 

Ferdinand von Schirach: "Collini-saken"

Rettsdrama på sitt beste!

Når den tyske advokaten og forfatteren Ferdinand von Schirach (f. 1964) kommer ut med ny bok, er dette en begivenhet jeg nødig vil gå glipp av. Tidligere har jeg lest novellesamlingene "Forbrytelser" (2009) og "Skyld" (2010), og herværende bok "Collini-saken" (2011) er hans tredje bok og første roman.  

Innledningsvis i boka møter vi Collini som har drept indiustrimagnaten Hans Meyer på et luksushotell i Berlin. Alt tyder på at drapet er begått på bestialsk vis mot en forsvarsløs mann, og Collini tilstår det hele og nekter til alt overmål å forklare seg om motivet. 

Caspar Leinen har nettopp etablert seg som selvstendig advokat og han er mer enn ivrig til å påta seg oppdraget da han blir oppringt fra straffedomstolen. Men det er før han vet hvem han skal forsvare ... For ikke å snakke om før han vet hvem som er drept. Hans Meyer er nemlig en gammel bekjent. Siden skal han gjøre det han kan for å komme løs fra oppdraget - inntil han møter den meget erfarne advokaten Mattinger, som er oppnevnt som bistandsadvokat for de pårørne av avdøde. 

"Mattinger ristet på hodet. "Ja, og hva så? I neste sak minner drapet Dem om en såkalt tragisk opplevelse i Deres barndom. Og i den følgende må De hele tiden tenke på at De en gang har hatt en venninne som ble voldtatt. En annen gang liker De ikke oppsynet på klienten Deres eller De synes at narkotikaen han handlet med, er menneskehetens største onde. De vil være forsvarer, herr Leinen, altså må De også oppføre Dem som en forsvarer. De har påtatt Dem forsvaret av en mann. Vel, kanskje var det en feil. Men det var bare Deres egen feil. De er alt han har der inne. De må fortelle ham om Deres forhold til den døde og så spørre om han fremdeles vil at De skal forsvare ham. Hvis han vil det - og bare det kommer det an på - må De ta Dem av ham, anstrenge Dem og gjøre tingene Deres ordentlig. Dette er en drapssak, ikke et seminar på universitetet." (side 37)

Etter dette skjønner Leinen at han ikke har noe valg. Han er nødt til å stå ved sitt oppdrag - riktignok etter å ha spurt mannen han er satt til å forsvare, og som ikke egentlig ønsker noe forsvar, om han har noe i mot dette. Collini har intet å tape og heller ingen innsigelser. 

Leinen innser at han kommer til å tape saken - inntil han faktisk begynner å legge sjelen sin i oppdraget som går ut på å forsvare noe de aller fleste anser som et rovmord uten noe forståelig motiv. Når gjerningsmannen selv ikke vil bidra til sakens opplysning, må han gjøre det selv. Og den som leter, finner. Og det han finner er så oppsiktsvekkende at ingenting blir det samme etterpå ... 

Nok en gang har jeg kommet over en velskrevet og poengtert bok av Ferdinand von Schirach, som holdt meg i åndeløs spenning helt til det siste. Uten å røpe for mye av handlingen er konteksten ytterst interessant, nemlig om hvordan den tyske stat omdefinerte alvorlige spørsmål om skyld og straff via en lovendring, noe som gjorde at krigsforbrytelser med ett var foreldet i 1968 - det året da tysk ungdom for alvor begynte å interessere seg for fedrenes synder fra andre verdenskrig. Igjen handler det om at ingenting er slik det tilsynelatende kan se ut som. Bokas tema fikk som følge at det kort tid etter utgivelsen ble nedsatt en komité med oppdrag å granske nazifortiden i justisdepartementet. Jeg gir terningkast fem!

Utgitt: 2011
Originaltittel: Der fall Collini
Utgitt i Norge: 2013
Oversatt: Sverre Dahl
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 137

Ferdinand von Schirach

Andre omtaler av boka:
-VG 28.01.2013 - Elegant og viktig roman v/Ingvar Ambjørnsen
- Dagbladet 22.01.2013 - Nazibestefar som modell v/Cathrine Krøger
- NRK 23.01.2013 - En Hemingway fra Tyskland v/Knut Hoem
- Dagsavisen 16.01.2013 - Skarpt rettsdrama v/Gerd Elin Stava Sandve
- Jeg leser 26.02.2013 v/bloggeren Janicke
- Tones bokmerke 16.03.2013 v/bloggeren Tone H.
- Artemisias Verden 25.03.2013 - En spennende litterær perle v/bloggeren Anita Ness
- Den boka! 07.02.2013 
- Asker bibliotek 25.03.2013 v/Rannveig Kvanum
- Den har jeg lest 19.02.2013 v/ bloggeren Linn
- Aktuell 28.01.2013 - Et mesterverk v/Jan Erik Østlie
- Bokofilia 25.09.2012 (anmeldelse av den tyske utgaven) 

"One Day" (Regissør: Lone Scherfig)

Skuffende tretten-på-dusinet-film

Emma og Dexter møter hverandre og tilbringer en dag sammen den 15. juli 1988, samme dag som de får utdelt vitnemålet sitt. Uten at noen av dem skjønner dette, faller de begge pladask for hverandre, men klarer å skusle bort anledningen til at det skal bli noe mer. I stedet innleder de noe som skal bli et livslangt vennskap.

"One Day" handler om Emma og Dexter de neste drøyt tyve årene, og om hva som skjer hvert år den 15. juli. Emma er en snusfornuftig arbeiderklassejente som er vant til å jobbe målrettet for det hun vil oppnå, mens Dexter kommer fra overklassen og er bortskjemt og vant til å få det som han vil. 

I årenes løp krysses deres veier uavlatelig. Etter hvert blir Emma en suksessfull forfatter, mens Dexter blir en populær kjendis-TV-programleder. Emma havner i et samboerforhold med en mann hun ikke elsker, mens Dexter etter å ha rundet 30 og vel så det betaler prisen for et liv i sus og dus, med en dame på hver finger og et altfor høyt alkoholforbruk. Til slutt mister han jobben sin, forholdet til de fleste av vennene hans havarerer og det meste ser nokså svart ut. Ingen liker den overfladiske bleien han har blitt, kynisk uansett hva han foretar seg og så fordrukken at han har problemer med å holde fokus under samtaler med f.eks. Emma. Inntil han altså blir "reddet" inn i et ekteskap med en kvinne - Sylvie - som er betydelig rikere enn hans familie ... men som han egentlig ikke elsker ... 

Skjønner Dexter før det er for sent at kjærligheten har vært der rett foran øynene hans hele tiden? Men at hun heter Emma og ikke Sylvie?

"One Day" er en sukkersøt og sjarmerende film med to vakre og uimotståelig sjarmerende skuespillere. Uansett hvordan filmen foregir å fremstille livets harde trivialiteter, blir den aldri mer enn en overfladisk feel good-film, som det i grunnen går 13 på dusinet av. Like fullt - av og til er det deilig å bare la seg underholde og leve seg inn i vakre og tidvis meget vellykkede menneskers liv. "One Day" bæres 110% av skuespillerne Anne Hathaway som Emma og Jim Sturgess som Dexter. Jim Sturgess får noen flere rollemessige utfordringer enn Anne Hathaway, fordi han skal gå gjennom hele spekteret med tolkninger som råkjekk sjarmør, sliten sjarmør, fordrukken drittsekk, forhenværendende fordrukken drittsekk som prøver å ta seg sammen, angrende råkjekk, moden sjarmør som endelig har skjønt hva som er viktig her i verden osv. Mens Anne Hathaway forvandles fra en sjenert, bebrillet ungpike med kjedelig langt hår til en moden skjønnhet med linser og kul hårsveis ... Noe mer dyptpløyende enn dette ble det heller ikke. Nå lurer jeg i grunnen på om det lenger er noen vits å lese "En dag" av David Nicholls, som filmen er basert på. Filmen har vært vist på norske kinoer, men har så langt jeg kan se ikke mottatt noen priser. Noe annet ville for øvrig ha overrasket meg. Her blir det terningkast tre!

Innspilt: 2011
Originaltittel: One Day
Nasjonalitet: USA
Genre: Romantisk komedie
Skuespillere: Anne Hathaway (Emma), Jim Sturgess (Dexter Mayhew), Romola Garai (Sylvie), Rafe Spall (Ian), Ken Stott (Dexters far), Patricia Clarkson (Dexters mor), Jodie Whittaker (Tilly) m.fl.
Spilletid: 108 min.

Cormac McCarthy: "Frukthagen"

Cormac McCarthys debutroman fra 1965 for første gang på norsk

Cormac McCarthy (f. 1933) er en forfatter jeg har lest alt for lite av, tross gode intensjoner om dette. Dette er nemlig mannen bak "Veien" - den eneste boka jeg så langt hadde lest av ham - senere filmatisert som "The Road". Det er også han som står bak romanen "No country for old men", som også er filmatisert. For øvrig en film som for alvor fikk mine øyne opp for den spanske skuespilleren Javier Bardem. Kanskje er det vissheten om all den brutale volden i bøkene hans som holder meg tilbake ... Det som imidlertid kan være greit å merke seg er at denne forfatteren regnes blant de helt store, nettopp på grunn av de litterære kvalitetene i bøkene hans. 

I alle fall - da jeg kom over denne boka, som forfatteren debuterte med i 1965 og som først nå foreligger i oversatt utgave til norsk, og i tillegg falt pladask for bildet på smussomslaget (for slik er det noen ganger), ja, så måtte jeg bare ha den. Og for at den ikke skulle lide den samme skjebnen som så mange av McCarthys øvrige bøker som har havnet i min boksamling (uleste, uleste og atter uleste), så begynte jeg like godt på den med en gang. Bare for å ha sagt det med en eneste gang, så tror jeg ikke at dette er den beste boka han har skrevet. For selv om boka er både vakkert og nærmest "forblommende" skrevet, slet jeg med å få tak i hva den egentlig handlet om. Jeg angrer likevel ikke på at jeg ga meg i kast med den, fordi den for meg kan fungere som en fin inngangsport til alt det andre forfatteren har skrevet, og som allerede står i bokhylla.

Vi befinner oss i Tennessee i 1930-årene, og smugleren Marion Sylder er på vei inn til det nokså gudsforlatte stedet Knoxville, et sted de fleste ville gitt alt for å slippe unna. Uten å være klar over det, tar han livet av Kenneth Rattner (ikke mors beste barn, han heller), faren til 14 åringen John Wesley, som vi senere skal bli bedre kjent med. Dvs. at han tar livet av fyren, er han smertelig klar over - bare ikke hvems far han er. 

"Gjennom vinduspusserens mødige glidning over frontruten og vannet som ble sluset vekk så Sylder regnet danse i lysskinnet og sprette på den sorte veibanen. Bak ham lød sirenen igjen, sterkere nå, mer insisterende. Jeg har aldri prøvd det i regnvær, tenkte han. Gasspedalen ble klemt hardt under foten hans og han så speedometernålen strebe mot nitti før han slapp opp mot neste sving. Må gjøre det før bakkene opp mot fjellet, sa han til seg selv, ellers sitter jeg i saksa." (side 85)

Det meste av det som skjer i boka, blir bare antydet, og litt for ofte måtte jeg lese store deler av boka om igjen for å være sikker på at jeg hadde fått med meg alle detaljene. Det skjer en del brå skifter i handlingen underveis, og man aner uhyggen bak det tilsynelatende grå og hverdagslige på stedet. Som liket som dukker opp i en brønn ... og som stinker mer og mer etter som tiden går. Og bakom alt sitter det en gamling og betrakter alt, mens foreldreløse John Wesley forsøker å finne nytt fotfeste ...

Det jeg i grunnen fikk ut av denne romanen var flotte skildringer av natur og dyreliv. Det er til gjengjeld så utsøkt vakkert og levende beskrevet at jeg ikke har problemer med å skjønne hvorfor Cormac McCarthy har blitt en så stor forfatter som han tross alt er. For boka er full av nærmest magiske skildringer av dyr og natur, som her på side 195:

"På Tiptons åker satt fire kråker i et sort gresshoppetre på rad og rekke langs de nakne grenene, med hodet lavt mellom vingebladene kartla de den sølvgrå ødemarken, det tause regnet over landskapet. De så katten komme over jordet i langsomme byks, en urytmisk dans der hun hoppet sikksakk for å holde seg til de få tørre flekkene. Kraene deres i ettermiddagsstillheten hadde en dyster melankoli over seg, sørgmodige som godstogfløyter. De lettet fra treet og defilerte lavt over hodet på henne med et stup og utfall. Katten spant lavt rundt på bakpotene og slo mot dem. Slik jaget de henne ut av åkeren, og hun stoppet opp for hvert angrep for å forsvare seg med fekting i dragsuget av passasjene deres, slet hardt for å beholde verdigheten mens fuglene flatet ut, kretset og kom mot henne på ny i ondskapsfullt lune. De etterlot henne ved bekkebredden og dro tilbake, slo seg ned med flappende vinger på grenene i gresshoppetreet. Hun satte blikket sitt i dem, de gule øynene smale av forakt, før hun satte kursen nedstrøms og fulgte den flomstore bekken til broen ..."

Alt i alt en fin leseopplevelse med sterke litterære kvalitetere, synes jeg. Det som imidlertid trekker ned helhetsinntrykket er at det er virkelig vanskelig å få tak i det som skjer underveis. Samtidig er jeg glad for at jeg likevel kom over boka og lot meg friste, fordi den kommer til å ha som effekt at min terskel for å lese andre bøker av McCarthy nå er betydelig mindre. Jeg kommer nemlig uhyre sjelden over forfattere som til de grader behersker beskrivelsens kunst slik som ham. Her tror jeg det uansett må bli terningkast fem - et svakt et. Igjen er det de litterære kvalitetene som er avgjørende, og som hever denne boka over bestselgergenren, der de gode bøkene stort sett havner i terningkast fire-kategorien hos meg. Helt til slutt: her må oversetteren få sin del av æren for et godt stykke håndtverk!

Utgitt første gang: 1965
Originaltittel: The Orchard Keeper
Utgitt første gang på norsk: 2012
Oversatt: Knut Ofstad
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 277

Cormac McCarthy som ung mann

En vinterdag med Theo ...