"Huset ved sjøen"/"La Villa" (Regissør: Robert Guédiguian)

Fransk idyll med mye alvor

Den franske filmen "Huset ved sjøen" hadde Norgespremiere 11. mai 2018. Med en tematikk som handler om å vende hjem til en døende far, om å gå fortiden opp i sømmene og med båtflyktningkrisen som bakteppe, er nok dette en film som fortrinnsvis tiltrekker seg et nokså voksent publikum. Sånn sett var jeg midt i målgruppen for denne filmen da jeg i går innfant meg på Klingenberg kino i Oslo for å se den.

Den franske regissøren, manusforfatteren og produsenten Robert Guédiguian (f. 1953) har hatt fingeren med i spillet i en rekke filmer i årene fra 1980 og frem til i dag. I tillegg opptrer han fra tid til annen som skuespiller. De fire skuespillerne Ariane Ascaride (f. 1954), Jacques Boudet (f. 1939), Gérard Meylan (f. 1952) og Jean-Pierre Darrousin (f. 1953) har vært med i en rekke av hans filmer; som "Ariane´s Thread" (2014) og "The Snows of Kilimanjaro" (2011) m.fl. Regissøren har i årenes løp engasjert seg sterkt politisk, og filmene hans er derfor for en stor del sosialrealistiske. Lokasjonen i filmene hans er ofte Marseille. 

I filmens åpningsscene er vi vitne til at Maurice får slag mens han sitter på sin flotte veranda og tar seg en sigarett. Her har han sittet i mange år og nytt utsikten ut mot havet. Huset hans befinner seg i en liten bukt i nærheten av Marseille i Frankrike. 

Maurice har tre barn. Armand forlot aldri barndomshjemmet, men ble hjemme hos faren, der de i alle år har drevet en liten restaurant. Søsteren Angèle har imidlertid ikke vært hjemme på 20 år. Både hun og broren Joseph kommer hjem fordi de frykter at det går mot slutten for faren. 

Nokså snart skjønner vi at det er en helt spesiell grunn til at Angèle ikke har besøkt barndomshjemmet på 20 år. Hun hadde nemlig en datter som druknet mens faren passet datteren. Etter dette ble hun forlatt av sin mann, som hatet at datteren var hos konas far der ute ved sjøen, overbevist som han var over at datteren en gang kom til å drukne. Etter dette har Angèle gjort det som har stått i hennes makt for å glemme det hele. Glemme at hun en gang hadde en datter ... Glemme at hun en gang hadde et liv utenom skuespillerkarrieren sin ... 

Joseph venter hjem med kjæresten Bérangère, som er halvparten så gammel som ham selv. Hun har for lengst gått grundig lei Josephs depresjoner, og ønsker seg ut av forholdet. Samtidig skjønner hun at timingen er dårlig nå. 

Tid for den gode samtalen rundt middagsbordet i Maurice´s hus

Faren Maurice har ønsket at Angèle skal arve mer enn sønnene, som om han vil reparere det som en gang skjedde med datteren hennes. Men Angèle er ikke interessert i dette, for det som skjedde kan hun aldri tilgi. 

Søsknene snakker om fortid og fremtid, men kanskje handler livene deres
først og fremst om her og nå?

Midt i dramaet møter vi også på det eldre ekteparet Martin og Geneviève, som nettopp har opplevd at husleien i huset de bor i har blitt tredoblet. De innser at de ikke lenger har råd til å bo på dette idylliske stedet, der de har bodd i hele sitt liv. Rike oppkjøpere står i kø for å sikre seg et sommerhus i den flotte bukta, med det resultat at de allerede bor i en spøkelsesby hvor de fastboende nå er i mindretall. Sønnen Yvan, som er utdannet lege, ønsker å hjelpe dem med betalingen, men det nekter de å være med på. 

Samtidig begynner Yvan og Bérangère å interessere seg for hverandre ... En yngre beundrer av Angèle gjør også sine romantiske fremstøt. Og som om ikke det var nok, kommer båtflyktningkrisen faretruende nær ... 

"Huset ved sjøen" er først og fremst en dialogfilm, der samtalene og de ulike rolletolkningene er viktigst. Selv om det er noen utendørs scener, foregår det meste av handlingen i Maurice´s hus og gir filmen preg av å være et kammerspill. 

Det er mye galgenhumor i replikkvekslingene. Det spøkes dessuten med tabuer, og det på en slik måte at man ikke kan annet enn å le. 

Den lille landsbyen 

Idyllen på stedet avbrytes jevnlig av et tog som dundrer forbi over viadukten som dominerer i bakkant av den lille landsbyen. Dette i seg selv fikk meg til å dra på smilebåndet. På den ene siden minner nemlig landsbyen om et sted der tiden har stått stille i årtier, og på den annen side blir vi hele tiden minnet om at det moderne samfunnet er veldig nær. Det hele blir en slags metafor på det som flere av menneskene i dette dramaet sliter med. Tilbake til røttene eller tilbake til det livet de har levd frem til nå? For dem som ble igjen i landsbyen, handler det om forgangne tider som aldri kommer tilbake, og som for enkelte faktisk handler om et være eller ikke være, om liv eller død. 

Kurtise på kaikanten - hva har en berømt skuespiller og en fisker felles?

Og gamlingen selv? Han blir hentet ned fra loftet og trillet ut mot kanten av sin vakre veranda, der han atter kan nyte sin fantastiske havutsikt. Hva tenker han på? Får han med seg det som skjer rundt ham? 

Så dukker det opp militære styrker som leter etter flyktninger og ønsker at søsknene skal si i fra dersom de finner noen. Det kan nemlig være terrorister blant dem ... Kontrasten til de tre forkomne barna oppe i skogen, som de finner og forbarmer seg over, kunne ikke vært større ... 

Da jeg leste om denne filmen i forkant av mitt kinobesøk, hadde jeg forventninger om en arvestrid av det klassiske slaget, der det handler om å karre til seg mest mulig på bekostning av de øvrige. Denne filmen handler imidlertid om det motsatte. Det handler om verdighet, om å møte sine egne demoner, om fordommer, om ikke å ville være til bry, om nostalgi og om omsorg. Jeg tror det er viktig å møte denne filmen med helt senkede skuldre og puste med magen for å klare å ta inn alle fasetter ved den. Her er det nemlig de små tingene som til sammen gjør filmen til det den er. Da rulleteksten kom, kjente jeg på at dette var en film som virkelig hadde gitt meg mye - på flere plan. 

Jeg anbefaler "Huset ved sjøen" varmt til alle som har sansen for et relativt stillferdig drama som dette!

Innspilt: 2017
Originaltittel: La Villa
Engelsk tittel: The House by the Sea
Nasjonalitet: Frankrike 
Språk: Fransk
Sjanger: Drama 
Skuespillere: Ariane Ascaride (Angèle), Jean-Pierre Darroussin (Joseph), Gérard Meylan (Armand), Fred Ulysse (Maurice), Anaïs Demoustier (Bérangère) m.fl.
Spilletid: 107 minutter

"The Resistance"/"Die Unsichtbaren - Wir wollen leben" (Regissør: Claus Täfle)

Viktig tysk dokumentar fra andre verdenskrig

Jeg blir i grunnen aldri lei av å se filmer fra andre verdenskrig, og nysgjerrigheten våkner fort når jeg aner at jeg står overfor en kvalitetsfilm. Som denne filmen, som handler om jøder som oppholdt seg i Berlin under krigen, også etter at Hitlers propagandaminister Goebbels hadde erklært Berlin som "judenfrei". Uten hjelp fra gode tyskere, hadde dette aldri gått. Det er anslått at i alt 7000 jøder gikk i dekning i Tyskland (eller Berlin?) under krigen. Kun ca. 1700 av disse overlevde krigen. Det vil si at de fleste ble funnet og sendt til gasskamrene. For de ca. 1700 som overlevde, var dette som å få livet i gave på nytt. Det betydde selvsagt alt for dem. 

Claus Räfle er regissøren bak filmen som på engelsk har fått tittelen "The Resistance". Originaltittelen er "Die Unsichtbaren - Wir wollen leben". (Unsichtbaren betyr usynlig.)

I årenes løp har jeg sett mange filmer som handler om jøder som har levd i dekning for nazistene under andre verdenskrig. Den mest kjente historien er den om Anne Frank, som det er laget flere filmer om. Jeg har imidlertid aldri sett noen filmer eller lest om jøder som levde i skjul i Tyskland. "The Restistance" er i så måte den første. Det forhold at det kommer frem at slike ting foregikk også i Tyskland, tenker jeg er svært viktig. Det handlet om mennesker som våget å sette seg opp mot styresmaktene vel vitende om at dersom de ble tatt, ville de lide den samme skjebnen som jødene de skjulte. Jødene som gikk i skjul på denne måten, hadde egentlig ingenting å tape. Alternativet var uansett døden. Likevel - overlevelsesdriftene er vanvittig sterke i oss mennesker, og når det virkelig gjelder, gjør de aller fleste alt som står i deres makt for å overleve. Akkurat dette kommer meget sterkt frem i denne filmen. Hver dag kunne være deres siste ... 

Cioma Schönhaus - spilt av Max Mauff 

Det helt spesielle med denne filmen, som handler om fire overlevende, er at vi også møter de autentiske personene bak. Vi møter Cioma Schönhaus (f. 1922 d. 2015), Hanne Lévy (f. 1924), Ruth Arndt-Gumpel og Eugen Friede (f. 1926). I filmen er det skuespillere som spiller seg gjennom historiene de har å fortelle. Felles for alle fire er at de levde i Berlin både før og under krigen, og derfor risikerte å bli gjenkjent av folk som kjente dem. Dette gjorde det farlig for dem å bevege seg rundt. 

Hanni Lévy - spilt av Alice Dwyer

Cioma Schønhaus livnærte seg av å forfalske identitetspapirene til mennesker som trengte å flykte for å komme i sikkerhet. Identitetspapirer var alfa og omega for alle som ønsket å forflytte seg i et land der tettheten på politifolk og angivere var høy. Hanni Lévy elsket å gå på kino, og fortsatte med dette også etter at hun hadde gått i skjul. Det var ikke helt ufarlig, og hun bleket derfor håret sitt for å se ut som en arisk tysker. På et tidspunkt var hun uten husvære, men ble reddet ved en ren tilfeldighet. Eugen Friede flyttet rundt hos forskjellige familier under krigen. Som regel etter at kvinnene i huset fikk hetta på grunn av risikoen familien tok ved å skjule ham. Ruth Arndt-Gumpels familie levde også i skjul, og familiemedlemmene ble spredt rundt hos forskjellige familier. En gang en nazist ringte på hos vertinnen de bodde hos, angivelig for å registrere hvor mange hun kunne huse etter at Berlin var bombet og mange var husløse, holdt det på å gå riktig galt. På slutten av krigen jobbet hun og venninnen hennes som hushjelp hos en nazist, som åpenbart skjønte at de var jøder, men som ikke gjorde mine til å ville angi dem. Like fullt var selskapelighetene hjemme hos denne familien, der de to serverte, ikke alltid like hyggelige. 

T.h. Ruth Arndt - spilt av Ruby O. Fee 

Dette er en film som gjør sterkt inntrykk! Den er både velspilt og interessant. I stedet for å lage dyre kulisser har regissøren brukt gamle filmopptak fra Berlin, og har konsentrert filmens oppmerksomhet rundt disse fire personene - både de autentiske personene og skuespillerne som spiller dem da de var unge. Og jeg klarer aldri helt å ta inn over meg at så mange flotte mennesker måtte dø utelukkende på grunn av sin rase ... At dette ble gjort så systematisk, så kaldt og kynisk ... mot mennesker som ikke hadde gjort noe galt, men som altså var født med "feil" rasemessig tilhørighet ... 

Menneskene som skjulte de fire navngitte jødene vi møter i denne filmen, er kreditert med fullt navn. All ære til dem!

Max Mauff, han som spiller Cioma Schönhaus i denne filmen, er kjent fra filmer som "The Reader" (2008), "The Wave"/"Die Welle" (2008), "Berlin Calling" og TV-serien Homeland - bare for å nevne noen. 

Løp og kjøp, sier jeg! Denne filmen er verdt din tid! Filmen har så og si nettopp blitt tilgjengelig på DVD!

Innspilt: 2017
Originaltittel: Die unsichtbaren - Wir wollen leben
Nasjonalitet: Tyskland
Språk: Tysk
Sjanger: Dokumentar/drama
Skuespillere: Cioma Schönhaus (Max Mauff), Alice Dwyer (Hanni Lévy), Ruby O. Fee (Ruth Arndt), Aaron Alteras (Eugen Friede) m.fl. 
Spilletid: 110 min.



Her forteller regissøren om bakgrunnen for filmen - blant annet hvordan han kom borti de fire historiene som har dannet grunnlag for denne filmen:

"Zabriskie Point" (Regissør: Michelangelo Antonioni)

Kontroversiell film fra 1970

Jeg må innrømme at denne filmen havnet i handlekurven ene og alene på grunn av tittelen, som ga løfter om en handling lagt til Death Valley i USA. Der var nemlig mannen min og jeg i fjor. Som jeg skrev om i et blogginnlegg om nasjonalparkene vi besøkte på USA-turen vår i fjor, så var dette også den nasjonalparken vi besøkte som fascinerte oss mest. Zabriskie Point er et kjent landemerke i Death Valley, med sine helt spesielle fjellformasjoner. Mye av handlingen i denne filmen foregår også i Mojave-ørkenen, som vi kjørte gjennom på turen vår. 

"Zabriskie Point" ble spilt inn i 1970, og det er den italienske regissøren Michelangelo Antonioni (f. 1912 d. 2007) som står bak. Antonioni var meget prisbelønt, og flere av filmene hans er nærmest ikoniserte. Blant de mest kjente er "La Notte" (1961) og "L´ Eclisse" (1962). For ikke å glemme "The Passenger" (1975) med Jack Nicholson og Maria Schneider i hovedrollene!

Tematikken i "Zabriskie Point" er studentopprøret som fant sted i USA mellom 1960 og 1970. I filmens åpningsscene befinner vi oss på et universitetsområde i 1970, og flere studenter er tilstede. Det er opprør i emning, og flere uttrykker at de er villig til å dø for saken. Det handler om opprør mot rasisme, opprør mot maktovergrep, opprør mot det bestående ... 

Det hele tilspisser seg da campus blir omringet av politi, og tåregass blir slengt inn i bygningen. Flere fargede studenter rømmer bygningen, og i møte med politiet blir de bedt om å holde armene i været slik at de ikke skal kunne benytte eventuelle våpen. Helt hva som skjer med den siste som kommer ut av bygningen, er ikke godt å si. Han er ikke bevæpnet, men blir likevel skutt. Politiet står sammen og hevder at han hadde våpen, og slik slipper noen å stå til rette for det tragiske drapet av studenten. I bakgrunnen står Mark, også han student. Han har et håndvåpen, og han dreper en av politimennene. (Scenen med drapet på den fargede studenten fikk meg for øvrig til å tenke på Ta-Nehisi Coates´ bok "Mellom verden og meg" og filmen "I am not your negro".)

Mark flykter fra universitetsområdet. I første omgang går han ombord på en buss, og senere finner han et småfly som han kjører avgårde med. Mens han flyr over Mojaveørkenen, får han øye på en Buick som står i en veikant. En meget skjønn ung dame - Daria - fyller vann på radiatoren for å kjøle ned motoren. Senere flyr han lavt over henne flere ganger mens hun kjører på veien. 

Mojaveørkenen - 2017 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

På et nesten absurd vis flørter de to - Daria i bilen, Mark i flyet - inntil han lander i ørkenen. Daria kjører mot flyet og deretter kjører de sammen. Hun er på vei til Phoenix for å treffe sjefen sin, mens han reiser uten mål og mening. 

Zabriskie Point - 2017 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Etter en stund ender de i Death Valley, og de stopper ved Zabriskie Point. Mens de leker seg i fjellformasjonene, som består av mye sand, begynner de å kysse. Mens støvføyken står rundt dem, elsker de i sanden. Innimellom dukker det opp bilder av andre studenter i samme ærende, men det er åpenbart en fantasi. Filmatiseringen er vakker, Mark og Daria er skjønne og det hele har noe uvirkelig over seg. Idyllen kan selvsagt ikke vare ... Og det gjør den heller ikke. 

Fra filmens kjente elskovsscene

Jeg ønsker ikke å røpe mer av filmens handling enn at det ikke går bra til slutt. Hvordan kan det gå bra når politiet ikke er etterrettelig? Når politiet skyter først for sikkerhets skyld, og etterpå dekker hverandre slik at drap ikke skal få rettslige følger ... 

Mark og Daria ved Zabriskie Point

Det interessante og tankevekkende med denne filmen - og det skyldes sikkert at regissøren først og fremst er italiensk - er at den viser det amerikanske samfunnet i all sin grellhet. Vi får alle fordommene våre bekreftet - en etter en. Fordommer jeg for øvrig har brukt mange år på å kvitte meg med. Men når politiet i film etter film etter film blir fremstilt som dum og korrupt, så gjør det noe med en. Som en arrestasjonsscene tidlig i filmen ... Det nytter ikke med fornuftig dialog mellom menigmann og politiet. Det er makta som rår - okke som. Politivolden er stygg og den er livsfarlig! Ikke til å undres over at noen hver ser seg nødt til å bevæpne seg ... Og scenen i en våpenbutikk ... Der gir selgeren råd til våpenkjøperen om at han er i sin fulle rett til å forsvare seg i sitt hus. Dersom han skulle komme til å skyte noen inne på gårdsplassen, må han for guds skyld få liket inn i huset. Da går han nemlig fri ... Slike ting ... Antakelig ment å skulle provosere og gi rom for ettertanke, får vi håpe - ikke for å gi noen idéer om hvordan man kan oppnå straffefritak for grove og ellers straffbare handlinger. Filmen ble også ansett svært kontroversiell i 1970.

Avslutningsvis kan jeg nevne at skuespillerne i filmen ikke er profesjonelle skuespillere (uten at det gjorde noe), og at det er mye god musikk i filmen (bl.a. av Pink Floyd, The Gratedul Dead og The Youngbloods). 

Selv om filmen ikke akkurat kan betegnes som en filmskatt blant de helt store, er den absolutt meget severdig! Selv om det har gått nesten 50 år siden den ble innspilt, har den nemlig tålt tidens tann forbausende godt. DVD`en er i disse dager tilgjengelig på Platekompaniet.

Innspilt: 1970
Originaltittel: Zabriskie Point
Nasjonalitet: USA
Språk: engelsk
Sjanger: Drama
Skuespillere: Mark Frechette (Mark), Daria Halprin (Daria) m.fl.
Spilletid: 112 min.

"Wind River" (Regissør: Taylor Sheridan)

Dyster thriller fra et indianerreservat

Denne filmen har jeg hatt i bakhodet en god stund nå. Jeg rakk dessverre aldri å se filmen på kino. Nå er den å få tak  i på DVD.

Regissøren av "Wind River", Taylor Sheridan (f. 1970), er først og fremst manusforfatter, selv om han har regissert noen filmer. Av og til opptrer han også som skuespiller. Blant annet står han bak manuset til kjente filmer som "Sicaro" (2015) og "Hell or High Water" (2016). Han har også skrevet manuset til herværende film. 

Handlingen i "Wind River" er lagt til Wind River Indianer-reservat i Wyoming. Dette reservatet ble etablert i 1868. I 2011 bodde det ca. 40 000 mennesker her. Dette er shoshone- og arapaho-indianernes reservat. 

Jegeren Cory Lambert (spilt av Jeremy Renner) er ute på jakt da han kommer over liket av en ung indianerkvinne. Han kjenner henne igjen. Kvinnen er Natalie Hansen, hun ble bare 18 år og hun var en venninne av Corys datter som døde tre år tidligere. Han har aldri kommet over sorgen etter datterens død, og Natalies dødsfall minner ham altfor mye om den første tiden etter datterens dødsfall. 

Handlingen foregår i Wind River-reservatet

Natalie var barføtt da hun ble funnet, og det har gått koldbrann i føttene hennes. Det er åpenbart at hun har sprunget for livet, og at hun må ha sprunget langt. Liket har ligget i skogen i et par dager før det ble funnet, uten at noen har etterlyst henne. Hva har skjedd med henne? Hvem løp hun fra?

Janne Banner ber om assistanse fra Cory Lambert

FBI-agenten Jane Banner ankommer for å etterforske saken. Hun møter et macho-miljø som ikke tar henne helt på alvor. Ikke er hun kledd for det røffe vinterklimaet i området. Og det gjør ikke akkurat saken noe bedre at hun heller ikke forstår de sosiale kodene med det samme. Blant annet skjønner hun ikke hvorfor foreldrene ikke har etterlyst datteren sin. Og hun fanger ikke tidsnok opp hvilken ufattelig sorg foreldrene til den indianske jenta bærer på ... Nå har de bare et barn igjen, og han anser de tapt fordi han er rusavhengig. 

Det viser seg at Natalie har vært utsatt for en gjengvoldtekt. Kroppen hennes er full av merker etter slag, så det hele har gått hardt for seg. Døden har inntruffet som følge av at hun har pustet inn iskald luft i lungene mens hun løp for livet. Blodet har krystallisert seg, og så har hun dødd av kvelning til slutt. Var det et drap? Vel, det er ikke patologens oppgave å konkludere med det. Hans konklusjon om den direkte dødsårsaken påvirker imidlertid hvor mye hjelp Jane Banner kan tilkalle. I praksis ingen ... 

Jane Banner skjønner at hun trenger hjelp, og hun ber Cory om dette. Men mens hun jakter på en morder som skal få sin straff, har han en litt annen agenda. Her på bygda gjør man nemlig opp med gjerningsmennene selv, uten innblanding fra myndighetenes side ... 

Mann-til-mann-prat om å miste en datter

Min vurdering av filmen

Jeg starter med noen av filmens svakeste punkter. Jeg synes generelt det er lite heldig at skurkene i en film (eller for den sakens skyld i en bok) fremstilles kategorisk svart-hvitt. I det virkelige liv har selv de største drittsekkene noen forsonende trekk. Den verste gjerningsmannen i denne filmen har virkelig ingen. Det svekker i mine øyne troverdigheten ved skikkelsen. Senere i filmen skal dette også gjøre det litt for enkelt for Cory å få sympati for skjebnen han lar bli denne mannen til del ... 

Jane Banner må låne klær for å kunne bli med ut til stedet der liket av Natalie er funnet. Hele gjengen drar avgårde med snøskutere i et forrykende snøvær. Ikke bare det - det var attpåtil meldt snøstorm. Så kommer de frem til åstedet, og plutselig skinner solen fra skyfri himmel. Dette forklares med at "slik er været her ute", og at plutselig kan det snu igjen. Det virket rart for meg. 

Skytescenene der absolutt alle heltene overlever, mens alle skurkene dør, virker heller ikke helt troverdig for meg. Jeg skal ikke si så mye mer om dette, fordi jeg risikerer å spoile filmen. 

Totalt sett likte jeg likevel filmen, svakhetene til tross. Jeg likte at filmen handler om forholdene i et indianerreservat, og jeg likte at den satte kvinners stilling i et samfunn som dette på dagsorden. Det er ikke mer enn et år siden jeg kjørte gjennom et digert indianerreservat i USA - navajo-reservatet - og det gjorde et sterkt inntrykk på meg. Særlig fordi reservatet så og si kun besto av udyrket mark (amerikanerne har tømt grunnvannsreservoarene slik at området for en stor del mangler vann ...). Det eneste vi så her og der var husvogner - ikke ordentlige hus. Det er mye alkoholisme og andre rusproblemer i indianerreservatene i USA i dag, og dette er en sentral tematikk i "Wind River". I denne filmen ser vi de samme husvognene og lite annet i det golde landskapet ... 

Noen av samtalene, spesielt noen mellom Cory, som er en hardbarket jeger, og Natalies indianske far, virket noe konstruerte. Cory sier alle de riktige tingene. Så har han da også tenkt mye på hva det vil si å miste et barn etter at datteren hans døde tre år tidligere. Men som en mann-til-mann-prat ute i dette macho-landet har jeg liten tro på at menn seg i mellom snakker på denne måten. 

Jeg har vel nærmest karakter-drept filmen etter dette, og blir kanskje ikke helt trodd når jeg likevel sier at jeg likte filmen. For å si det sånn: dette er en film man gjerne liker godt der og da. Det er først og fremst etterpå at man antakelig begynner å tenke at det skurrer her og der ... Som thriller er filmen dyster, skremmende og tankevekkende. Det handler om hvordan menn ser på kvinner, om hvordan ting blir løst, om forholdet mellom en minoritetsbefolkning og storsamfunnet ... Og så er filmen rett og slett drivende spennende. 

Jeg tror ikke du vil angre dersom du ser filmen. Samtidig håper jeg at du tar med deg noen av momentene jeg har pekt på. Kom gjerne tilbake til bloggen min med noen synspunkter! Jeg diskuterer gjerne!

Innspilt: 2017
Originaltittel: Wind River
Nasjonalitet: USA
Språk: Engelsk
Sjanger: Thriller 
Skuespillere: Jeremy Renner (Cory Lambert), Elizabeth Olsen (Jane Banner), Graham Greene (Ben Shoyo - politisjef i reservatet), Kelsey Asbille (Natalie Hanson), Gil Birmingham (Martin Hanson, Natalies far) m.fl.
Spilletid: 111 min.

Marrakech på tre-fire dager

Dette er kanskje ikke det mest rettferdige bildet å vise frem etter en tur til
Marrakech, men jeg synes likevel at fargene og forfallet man ser mange
steder, kommer godt frem her. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Marrakech på tre-fire dager

Det er nesten ett år siden sist mannen min og jeg var i Marrakech. Vi reiste med Norsk Tur i mars 2017, og dette var en matreise med Trines matblogg. I løpet av drøyt fire dager fikk vi med oss to matkurs om det arabiske kjøkken, og vi besøkte bl.a. Atlasfjellene, et berber-marked og Medinaen i Marrakech. Så sjarmert ble vi at vi bestemte oss for at hit ville vi tilbake - og det relativt raskt. Jeg har for øvrig skrevet om denne turen her på bloggen. Det har også Trine Sandberg fra Trines Matblogg, og bloggeren Anne Cathrine Gulbrandsen fra ENEstående mat.

Ferskpresset granateple-juice er en luksus man bør unne seg når man er i
Marrakech. Pass på at den ikke blir spedd ut med vann før du får den servert!
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Hvordan kommer man seg til Marrakech?

Vi planla turen vår en del måneder i forveien, og fikk derfor tak i ganske rimelige billetter. Vi valgte å fly med Norwegian, som har direkte flyvninger mellom Gardermoen og Marrakech. Flyturen tar ca. 5 timer hver vei. I januar hadde vi i grovt sett to valg. Det gikk nemlig fly bare på onsdager og lørdager. Vi valgte å fly tur-retur onsdag-lørdag, og fikk dermed med oss tre overnattinger. Ankomst- og avreise-tider var såpass gunstige at vi fikk en del ut av begge reisedagene. Dersom du skal reise til Marrakech for første gang, anbefaler jeg minst fire overnattinger. (Hvis du velger Norwegian i tiden fremover, ser jeg på nettsidene deres at det er fire flyvninger hver uke - tirsdag, onsdag, torsdag og lørdag.)

Hvor bør du bo?

Når man reiser til Marrakech kan man enten bo inne i Medinaen (gamlebyen), eller i "nybyen" (der franskmennene bodde mens området var en del av et fransk protektorat). Jeg er ikke i tvil om hva du bør velge! Selvsagt bør du bo inne i Medinaen, og selvsagt bør du bo i en riad. 

En riad er et tradisjonelt marokkansk hus eller palass med en indre hage eller gårdsplass. Tidligere var dette privathus som var bygget med tanke på å beskytte privatlivet og også fungere som vern mot vær og vind. I dag er de fleste riadene i bruk som hoteller. Det er mange å velge mellom i Marrakech!

Sist gang vi var i Marrakech, bodde vi i Riad Dar Justo - en nydelig riad med klasse og stil. Denne gangen valgte vi Riad Jardin Des Rêves. I og med at vi reiste i midten av januar i år, fikk vi det riktig rimelig. Jeg tror ikke vi kom over 1000-lappen for tre netter. 

Noe av det vi la vekt på ved valg av riad, var at det måtte være wifi der. Å være på nettet med norske telefoner i Marrakech er nemlig så dyrt at det er helt uhensiktsmessig å bruke roaming i det hele tatt. Vi snakker 40 kroner pr. MB, og det betyr at hundrelappene forsvinner fortere enn du liker å tenke på. 

Desto større var irritasjonen da vi erfarte at wifien på hotellet overhode ikke fungerte, og at vi ble oppholdt med snakk. Vi fikk wifi-vifte på telefonen, men den var altså helt ubrukelig. Ute i gangen vår sto det en ruter, og wifi-viften forsvant ikke da vi trakk ut kontakten på ruteren. Mao.: den sto der til pynt og kanskje mest av alt for å roe ned irriterte hotellkunder. Eieren kunne da si at dette var utenfor hans kontroll. Han skyldte på været og at det var bare akkurat nå det var slik. (På en cafe rett i nærheten var wifi´en til sammenligning 100 % stabil under hele vårt opphold.)

Mitt råd er: sjekk ut på Trip advisor hva folk er mest fornøyd med og ditto misfornøyd med - før du bestiller! - og avstem dette i forhold til egne forventninger. Rent bortsett fra det med wifi-en, var vi helt greit fornøyd med vår riad, selv om det må innrømmes at spesielt jeg kjente en god del på irritasjonen underveis i oppholdet, og skulle ønske at vi hadde gjort bedre research på forhånd. (Jeg ønsket å poste bilder fra turen på sosiale medier, uten å bli flådd økonomisk.)

Riaden vår, som var hyggelig, hjemmekoselig og strøken mtp. renhold -
men altså uten wifi ... (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Hva gjør man i Marrakech?

Egentlig er Marrakech et ypperlig utgangspunkt for utflukter - både ut til kysten, opp i Atlasfjellene og til nabobyer. Her vil jeg spesielt henlede oppmerksomheten til bloggeren Kleppanrova, som i flere innlegg har skrevet om Marokko - bl.a. med et besøk til kystbyen Essaouira, som ikke ligger veldig langt fra Marrakech. Dersom du har lyst til å reise rundt i Marokko, i alle fall til de nærmeste byen, trenger du imidlertid atskillig mer enn noen få dager. 

De fleste som besøker Marrakech i noen få dager, kommer (tror jeg) pga. maten og shoppingmulighetene. Selv er jeg veldig glad i det marokkanske kjøkken, som er rangert blant de ypperste i hele verden, og hvor mat laget i taginer står i fokus. Jeg reiser sjelden på turer med tanke på shopping, men Marrakech er unntaket. Her er det så mye fint å få kjøpt at man oppdager opptil flere behov man ikke ante at man hadde - før man får snudd seg ... 

Caféen med wifi i nærheten av riaden vår. Her gikk det unna en del mynte-te etter hvert,
siden dette var ett av få steder med forbindelse til utenomverden ...
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Om Medinaens souker og "guidene"

Inne i Medinaen ligger soukene, det vil si markedene der man kan få kjøpt det meste. For oss turister er det så og si umulig å få full oversikt over alle labyrintene inne i souken. Vi brukte Djemaa el Fna, en stor markedsplass med forbindelse til Koutoubia-moskeen, som et utgangspunkt, og prøvde å manøvrere oss rundt i de ulike soukene herfra. Med større eller mindre hell til tider. Når vi fant tilbake til steder vi hadde vært tidligere, kjentes det som bare flaks. Men - det hjalp å ha vært her før! 

Inne i soukene er det meste under tak, og dette gjør det vanskelig å orientere seg. Å spørre noen om hjelp fører kun til at du plutselig har en "guide" på slep. Å være guide for turister er en stor industri i Marrakech. Hotelleieren vår advarte oss mot dette. Likevel klarte vi "å pådra oss guider" flere enn en gang, og ved i alle fall en anledning ble dette direkte ubehagelig. (Mer om dette senere i dette innlegget.)

Guiden fotfølger deg over alt, og er nærmest umulig å riste av seg. Ikke bare krever vedkommende penger til slutt, men han skal også ha kommisjon av selgere du handler av. Dette legger selgeren på prisen, som du må betale. Du får med andre ord en dårligere handel enn du ellers ville hatt. Og dersom du faktisk har kommunisert med guiden og ønsket å få hjelp til å finne en spesiell butikk, kommer du garantert til fetteren hans og ikke til den beste butikken ... Det mest irriterende vi opplevde var når selgeren ikke hadde det vi spurte etter, men insisterte på at vi måtte stå og vente mens han selv løp byen rundt. Bare for å komme tilbake med noe som var helt fjernt fra det vi spurte etter. Vi spurte f.eks. etter en vannkaraffel i tinn, og opplevde flere ganger at selgeren kom tilbake med en vase ... Nå var visst ikke Marrakech det rette stedet å lete etter en vannkaraffel i tinn, og dette kunne selgeren ganske enkelt ha fortalt oss med det samme. 

Ellers opplevde vi hver eneste dag at noen tilbød seg å lede oss til et berber-marked. Det var "siste dag" og "siste sjanse" - hver dag ... Den første gangen bet vi på, men etter å ha gått og gått og gått og gått ... sluttet vi å følge vedkommende. Hvor han ville ha ført oss til slutt, er jammen ikke godt å si ... 

Noen gode råd: Prøv å finne frem på egen hånd. Sørg for å ha god tid. Hold deg til områder der det er folk. Bare gå - du finner frem til slutt! Medinaen og soukene er tross alt ikke så stor. 

Busstasjonen i den nye bydelen (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Shopping i Medinaens souker 

Det er veldig moro å bevege seg rundt i soukene, men det er også ganske slitsomt. Det nytter ikke å virre rundt med et ubesluttsomt uttrykk i ansiktet. Da nedrennes man av "Madam! Look at my shop!" "Madam! Just one minute!" "Madam ...." Etter noen timer kan en stakkars introvert sjel får mer enn nok av maset. 

Alt er enklere dersom man på forhånd har en noen lunde klar idé om hva man ønsker seg, og er i stand til å improvisere. Dersom du finner noe du liker, er mitt råd at du kjøper det med det samme. Sannsynligheten for at du finner tilbake til nettopp den butikken, er antakelig relativt liten uansett. Dette er heller ikke stedet der det er enkelt å fly rundt og sammenligne priser. Er du først i gang med å diskutere pris, er nemlig handelen i gang. 

I Marrakech pruter man. Kvalitet koster - også her. Bestem deg på forhånd for hva du kunne tenke deg å betale for en gjenstand, og forhold deg til det. Skambud fornærmer bare selgeren. Det verste som skjer er at du kommer hjem med dårlig kvalitet, som du har betalt altfor mye for. Regn imidlertid med at mange av varene i soukene er B-varer. 

Vi ønsket oss et fint fat, og opplevde at det meste av keramikken hadde krakelert glasur. Selgerne prøvde seg med at dette er "prisen" man betaler for håndlagde ting, nemlig at tingene da ikke er perfekte slik de fabrikklagde tingene gjerne er. Alle vet at dette er tull og tøys. Sjekk sømmene på tekstiler. Hvordan er de sydd? Er de bare tråklet sammen? Det opplevde vi med et sengeteppe vi kjøpte på forrige tur. Etter en vask var det lekre 1001-natt-sengeteppet rett og slett ødelagt. 

Jeg vil spesielt trekke frem en butikk, som du faktisk bør prøve å finne frem til, og det er Max & Jan. Her selges design-ting, og alt som frembys har god kvalitet. Her fikk jeg f.eks. tak i en skinn-puff med utsøkt design. Den kostet 2-3 ganger så mye som det jeg måtte ut med for en vanlig skinnpuff i soukene, men likevel godt under halvparten av hva jeg måtte ha gitt for en atskillig kjipere utgave hjemme i Norge. (I Marrakech er det mulig å få en skinnpuff ned i rundt 4-500 kroner, riktignok ikke av beste kvalitet - i Norge må du gjerne ut med det fire- eller femdoble uansett hvor du forsøker - Kremmerhuset eller en fornorsket utgave av en marokkansk butikk.) 

Inne i desigbutikken Max & Jan - finner du ikke noe du liker her, finner du
ingenting noen steder, er min påstand. Her selges kvalitet og ikke B-varer.
I utgangspunktet pruter man ikke er, men det går likevel an å be om en "god pris".
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Andre ting som det er mulig å få kjøpt er arabiske lamper, brukskunst av ymse slag, bilder, tepper, krydder, skinnprodukter m.m. 

Dette er et fargeglad land! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Selgerne i Medinaens souker er blide og trivelige. Jeg vet ikke helt hva som skjedde etter hvert, men på slutten av oppholdet vårt i Marrakech opplevde vi å få så hyggelige priser på det vi ønsket å handle at vi rett og slett ikke gadd å prute. Kanskje merket de at vi var erfarne i prutingens kunst? Det var rett og slett hyggelig!

Her er noen av menneskene vi gjorde handler med. En solgte fargerike lykter,
en solgte dadler, fikener og aprikoser og de to siste (berbere) solgte
telys-lamper. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Djemaa el Fna

Jeg har nevnt denne plassen tidligere i dette innlegget. Djemaa el Fna er først og fremst en markedsplass om dagen, der tilreisende berbere frembyr sine varer. Her er det også slangetemmere, tildekkede kvinner som går rundt og tilbyr henna-maling på hendene (pass på ringene dine!), frukthandlere som tilbyr ferskpresset juice osv. 

Jeg turte ikke å gå bort til slangetemmerne, siden jeg sist gang holdt på å få
en kobraslange slengt over nakken ... (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Et godt råd: Dersom du ikke for ditt bare liv vil risikere å få en slange rundt halsen, må du holde deg langt unna slangetemmerne! Trikset er nemlig å slenge en kobraslange rundt halsen til en livredd kvinne, og så må mannen betale i dyre dommer for at slangen skal bli fjernet. Jeg tuller ikke! Bare hold deg unna! 

På denne uterestauranten på Djemaa el Fna likte kokkene å lage mat!
Dette merket vi! Maten ble laget med kjærlighet, og det smakte bare
så godt! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Om kvelden forvandles Djemaa el Fna til en gigantisk uterestaurant. Hele plassen fylles opp av et utall restauranter som i all hovedsak serverer det samme. Like fullt: det gjelder å velge riktig restaurant. Det første stedet vi satte oss ned på serverte ikke god mat, og dette sa noen som forlot restauranten idet vi kom. Vi bestilte bare litt mat, og så gikk vi videre. Vi var langt mer heldig med det neste stedet. 

Sauehodene ble holdt varme og fuktige hele tiden, slik at kjøttet ikke skulle
bli tørt. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Flere steder serverte restaurantene sauehoder, og dette spiste mannen min - med god apetitt! Selv bestilte jeg sitron-kylling-tagine, en svært tradisjonell marokkansk tagine-rett. Det smaker godt - hver gang! 

En romantisk aften på byen! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

De fleste besøkende var marokkanere selv. Noe av det morsomme med stedet var å observere matgleden og stoltheten over maten - både fra de som serverte og de som spiste. 

For øvrig er det et sånt støynivå på denne plassen - særlig om dagen - at man ikke orker å oppholde seg her for lenge av gangen. 

Jardin Majorelle

Man går selvsagt glipp av mye når man besøker Jardin Majorelle i midten av januar - lenge før blomstringen er i gang. Vi dro dit likevel - mest fordi vi har hørt så mye fint om denne hagen. 

En vakker park! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Hagen ble anlagt i 1923, men det er først i nyere tid at den har vært åpen for publikum. Yves Saint-Laurent hadde i sin tid en finger med i spillet for å bevare hagen. I tilknytning til hagen er det tre museer: Islamic Art Museum, Berber Museum og Musee Yves Saint Laurent. 

Vakre kontraster! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Hagen er utsøkt vakker, selv om det i all hovedsak er kaktuser som vokser i den, og det er også en liten karpedam her. Blått og gult går igjen i eksteriøret. Få planter er så vakre under blomstringen som kaktuser, så de må være litt av et syn når våren og sommeren kommer!

Mange utsøkte detaljer (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Den nye bydelen

Denne gangen besøkte vi også den "nye" bydelen - dvs. der hvor franskmennene bodde mens området var fransk protektorat. Okkupantene hadde visstnok såpass finfølelse at de lot marokkanerne få ha sin medina for seg selv, og så bygget de i stedet opp en ny by. Jeg vet ikke helt hva vi så for oss da vi besøkte denne bydelen, men vi forventet nok at det skulle være en enda større kontrast til resten av byen enn det vi fant. 

Kvinner i bybildet. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

En av tingene jeg merket meg er at det var flere kvinner å se i bybildet, enn hva vi hadde sett inne i Medinaen. Her var det også moderne kledte kvinner. De fleste gikk med hijab, skjønt det var noe variabelt. Inne i Medinaen gikk alle tildekket på hodet, og i lange ytterplagg. Der gikk mennene også svært tradisjonelt kledd, mens det inne i den nye bydelen var en hel del dresskledde menn. 

En bygning i den nye bydelen. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Den største kontrasten mellom ny og gammel bydel er likevel boulevardene, der det stort sett trafikkerer biler og mopeder. Inne i Medinaen er det stort sett fotgjengere, men også mange esler, gammeldagse traller/kjerrer og et urovekkende antall mopeder som kjører altfor fort rundt i de smale gatene (!). 

En bokhandler i Marrakech. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Mannen min og jeg kom til at sjarmen med Marrakech først og fremst er å finne inne i Medinaen. Det er der det er mest spennende å være når man besøker Marrakech. Og for meg som elsker å fotografere, var det også der jeg fant flest objekter som trigget fotogleden. 

En liten historie fra Medinaen

Ved første øyekast kan kanskje deler av Medinaen virke litt sjuskete. Her og der ligger det en del søppel, og det er en hel del forfalne bygninger rundt forbi. Likevel er det forbausende lite å se av revne bygninger. I stedet bygges det nytt inni gamle bygningsskråg, og her og der så vi mye av restaureringsarbeid. Vi turister slipper ikke til i boligområdene inne i Medinaen, så det er vanskelig å få inntrykk av hvordan folk bor. 

Folkeliv i gatene i nærheten av riaden vår. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi fikk for øvrig et noe ufrivillig opphold inne i et boligområde den nest siste dagen vi var der. Da hadde vi klart å påkalle en caféeiers vrede fordi vi ikke ville sitte der etter å ha funnet ut at wifi´en ikke fungerte (noe vi på forhånd hadde fått vite at de hadde). Plutselig hadde vi - uten å skjønne det til å begynne med - fått en "guide", som ønsket å vise oss veien til Djemaa el Fna. Med raske skritt gikk han foran oss, og vår skepsis økte etter hvert som vi beveget oss vekk fra folk. (Vi tror at det som senere skjedde var en direkte konsekvens av at vi ikke satte oss ned på aktuelle café ...)

I en av de labyrintiske gatene i Medinaen. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Da vi hevdet at dette ble helt feil, ble han sint og sa at "I know the souks!" (Hva er det med oss nordmenn som gjør at vi fortsetter å følge etter, når vi egentlig føler sterkt at noe er galt? Høflighet?) Vi beveget oss gjennom boligområder, der haugevis av barn lekte i gatene. Vi gikk og vi gikk ... Da mannen min nok en gang tok til orde for at dette ble feil, pekte han mot sola og sa at nå var det rett før vi var ved moskéen (dvs. Koutoubia-moskeen). En gang snudde vi, og da kom han plutselig opp med at vi måtte bli med til et berbermarked, for i dag var det siste dagen de var her. De stengte om en time ... Det var bare det at dette hadde vi da hørt de foregående dagene også ... Da han skjønte at vi ikke lenger var med på "leken", krevde han penger av oss. Plutselig dukket det opp tre til, og det ble direkte ubehagelig. Mannen min betalte ham 100 dirham (noen lunde svarende til 100 norske kroner), men han skulle ha mer. Han skulle ha 200 dirham. Niks - det fikk han ikke. Mannen min ga ham 20 til, og da slapp de taket på ham. (Jeg sto et stykke unna.) Da skulle vi "bare ta til høyre og så til venstre og så ville vi se moskeen ... Han løy. Vi hadde rotet oss helt bort og visste ikke hvor vi var.

Gatebilde fra Medinaen (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi begynte å gå og hadde klokketro på at vi kom til å finne frem til slutt. Plutselig dukket det opp to unggutter som hevdet at nei, vi kunne ikke gå inn der og i hvertfall ikke der osv. Hvorfor? spurte vi. "Fordi det er veien til moskeen, og der har ikke turister lov til å gå!" Enda en løgn, men det skjønte vi først etterpå. I alle fall ble vi gående et lite stykke sammen med disse to guttene, og etter kort tid kom vi tilbake til relativt kjente strøk. Men da var det fullstendig umulig å riste dem av oss. De fulgte etter over alt. Vi ville gå inn i en annen gate en dem, og da kom de løpende og sa at der var det stengt. "Bullshit!" sa jeg og så gikk vi videre i en gate som aldeles ikke var stengt. Og så kom det uunngåelige: de ville ha penger av oss. Da var vi blant folk igjen, og tenkte at de kunne få en 50 dirham-seddel - for å være grei med dem. Men neida, det var ikke nok. Han andre ville også ha en 50 dirham-seddel. Det fikk han ikke.  

Det som faktisk var synd for Marrakech og for soukene var at vi da var så dritlei at vi i stedet for å fortsette å gå i soukene og kanskje legge igjen litt penger her og der, ikke orket mer og dro hjem til det wifi-løse hotellet vårt. Riktignok med et lite stopp innom en café i nærheten, der de hadde både wifi og en meget god mynte-te. Vi la igjen noen dirham på te der, for å si det sånn! Mens vi surfet rundt på nettet og oppdaterte oss på hva som hadde skjedd rundt forbi ...

Folkene i Marrakech

Jeg vil nødig etterlate et inntrykk av at Marrakech er en utrygg by eller at menneskene her ikke er hyggelig. Folkene i Marrakech er nemlig svært hyggelige! Og Marrakech er ingen utrygg by! Men her som ellers er det selvsagt brodne kar, som man skal passe seg litt for. Dersom man følger helt alminnelige forsiktighetsregler, slik man bør gjøre uansett hvor man ferdes, er det svært trygt her. 

Kvinnefellesskapi Marrakech. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det føles svært eksotisk å være i Marrakech! Marokko er jo en del av Nord-Afrika, og det merker man når man er her! Folkene som bor her er stort sett enten arabere eller berbere, og de har levd i fredelig sameksistens i århundrer. Akkurat dette er marokkanerne stolte av. Marokko er et sivilisert land med en stolt kulturarv. Selv kjente jeg mange ganger på en følelse av å være vitne til filmkulisser, og det skyldes flere ting. Ikke minst fargene og det litt gammelmodige preget. Marokko befinner seg ikke så langt fra Europa, og likevel fikk jeg følelsen av å befinne meg et godt stykke tilbake i fortiden. 

Folk i Marrakech. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det er store forskjeller blant folk på hvordan de lever livene sine, i alle fall ut fra hva jeg kunne bedømme ut fra klesdrakten. Her møter man alt fra kvinner med stil og som liker å vise det frem, til kvinner som skjuler alt ved seg. Man møter menn med langt skjegg og ikke skjegg i det hele tatt. Lange kjortler og tradisjonelle klesplagg har visstnok fått en renessanse her, leste jeg et sted. Det handler om identitet og tilhørighet, og det å ha regien på hva som er ens eget i forhold til ytre påvirkning ... tenker nå jeg. 

Flere folk i Marrakech. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det var i grunnen alt jeg hadde tenkt å fortelle om denne gangen ... Helt til slutt tar jeg med noen flere bilder fra turen. Enjoy!

Ivrige innkastere i Marrakech (Foto: Rose-Marie Christiansen) 

Utenfor en moské satt kvinner og tigget penger.
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Fargerike krydderier, te etc. (Foto: Rose-Marie Christiansen) 

En av inngangene til soukene. (Foto: Rose-Marie Christiansen) 

En uterestaurant i Medinaen (Foto: Rose-Marie Christiansen) 

I soukene (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Mor og sønn kanskje? (Foto: Rose-Marie Christiansen) 

Marokkansk kunst (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Marokkansk kunst (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Café Arabe er verdt et besøk! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Fruktselgerne på Djemaa el Fra (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi spiste på restauranten La Maison Arabe,
og det var rett og slett en storveis opplevelse!
(Foto: Rose-Marie Christiansen) 

Vakker arabisk brukskunst (Foto: Rose-Marie Christiansen) 

Koutoubia-moskeen (Foto: Rose-Marie Christiansen) 

Krydder, oljer og annet - her hadde de alt!
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Snegler til middag? (Foto: Rose-Marie Christiansen)