Deilig å være norsk i Danmark ...

Tidligere i høst var jeg en snartur i København, og som seg hør og bør ble det tatt noen bilder. Jeg deler gjerne noen av inntrykkene fra turen!

Nyhavn - eller "Norskerenna" som jeg også har hørt dette omtalt som .... 

Nyhavn - danskenes svar på vår Bryggen i Bergen?

En lille dansk i tillegg til både rødvin og vann - det er som
det skal være!

Vindus-shopping hører med!

Folksomt i gatene 

Fascinerende å betrakte folkelivet

Vekker oppsikt når man kjører i gågatene 

Det er ikke bare i Oslo det graves over alt ... 

Et klesutvalg til å bli glad av :-)

"Spies of Warsaw" (Regissør: Coky Giedroyc)

Kjedelige greier ... 

"Spies of Warsaw" er en rykende fersk filmatisering av Alan Furts roman med samme navn, og den handler om spionasje iscenesatt av alle de viktigste landene som etter hvert deltok i andre verdenskrig. Det meste av handlingen finner sted i Polen, nærmere bestemt i Warsawa, og går over et drøyt halvår - fra høsten 1937 til sommeren 1938. Og mens jeg trodde at denne mini-TV-serien var en avsluttet serie, blir jeg noe i stuss når jeg ser at IMBD omtaler den som sesong 1  og det snakkes om fire episoder, mens denne DVD´en kun inneholder to episoder - uten at DVD-coveret inneholder et ord om at det dreier seg om en serie som er ment å skulle fortsette ... På den annen side kan det kanskje forklare hvorfor jeg følte at slutten av filmen var noe uforløst. Jeg tenkte i alle fall at "jammen, det er vel nå det begynner?" 

"Spies of Warsaw" inneholder alle de vanlige ingrediensene som spionfilmer skal inneholde; det handler om kjærlighet, svik og bedrag og at ingen kan stole på noen. Men det er en vesentlig forskjell fra tidligere filmer jeg har sett: her er riktignok helten en pen (men fullstendig sjarmløs) mann, men nå er det han som har de edle motivene (i den grad man i det hele tatt kan påstå det) - ikke nødvendigvis kvinnene ... 

Det legges opp til et stort persongalleri i "Spies of Warsaw" - såpass stort at det i perioder var litt vanskelig å holde styr på alle - inntil dette ble snevret inn til mye godt å handle om Jean-François Mercier og Anna Skarbek og deres kjærlighetsforhold. Dersom jeg allerede fra starten av hadde visst at dette var starten på en bredt anlagt serie som går over flere sesonger, hadde nok min innstilling til hele filmen vært temmelig annerledes. I stedet ble jeg sittende og irritere meg over alle detaljene som på en måte ikke hadde særlig mye med hovedhistorien å gjøre. 

Vi introduseres for et Europa som er meget spenningsfylt, og Warsawa flommer nærmest over av tyske, russiske, engelske og franske spioner - bare for å nevne noen. Det er ikke krig, men den tyske opprustningen gjør at alle bare går og venter på at noe skal skje. Dette setter sitt preg på menneskene som lever i denne tiden, og vi får innblikk i en overklasse som boltrer seg i elleville selskapeligheter, hvor det kan virke som om alle ligger med alle - fordi det gjelder å få med seg alt som kan smake av uforpliktende moro før det er for sent. 

Hovedpersonen i dramaet er utvilsomt Jean-François Mercier, en tidligere dekorert krigshelt, som nå befinner seg i Warsawa som fransk diplomat. Samtidig spionerer han for Frankrike, og prøver å avsløre tyskernes invasjonsplaner av Polen. Det er i Warsawa Jean-François etter hvert treffer Anna, en parisisk advokat som egentlig er bundet til en annen mann, men som altså faller for ham. Etter hvert blir nøkkelpersoner drept, og man aner konturene av noe stort som er i ferd med å skje ... Da det for alvor begynner å brenne under føttene på Jean-François og Anna, skjønner de at de ikke lenger kan oppholde seg i Warsawa, som har blitt en heksegryte av konspirasjoner og hvor ingen kan føle seg trygge. 

Jeg vet ikke helt hva det var med denne mini-serien, men jeg følte aldri noe sterkt engasjement underveis. Faktisk var hendelsesforløpet nesten søvndyssende til tider. Jeg tror ikke hele forklaringen er at jeg ikke visste at dette er en større anlagt TV-serie. Ja, så var helten kjekk, men han var så tilkneppet og mimikkløs at jeg hadde problemer med å tro på at han følte noe som helst. Dermed ble det som skulle være hovedhistorien - nemlig kjærlighetsforholdet mellom Jean-François og Anna - en nokså uengasjerende bit av hele filmen. Det som derimot var mer interessant var hvor forberedt de europeiske landene faktisk var på at Tyskland kom til å invadere Polen, mens dette i historiebøkene stort sett fremstilles som at hele Europa ble tatt fullstendig på senga, uvitende og i sjokk - og derfor ikke klarte å gjøre noe som kunne stoppe det som senere fulgte, med stadig nye invasjoner, inntil andre verdenskrig var et faktum ... 

Min konklusjon er at denne filmen var kjedelig, og jeg akter derfor ikke å se fortsettelsen. 

Innspilt: 2012/2013
Originaltittel: Spies of Warsaw
Nasjonalitet: USA, England, Polen 
Språk: Engelsk, tysk og fransk
Genre: Drama
Skuespillere: David Tennant (Jean-François), Janet Montgomery (Anna Skarbek), Marcin Dorocinski (Antoni Pakulski) m.fl.
Spilletid: 177 min.

"Bon Appetit Mr. President" (Regissør: Christian Vincent)

Om kjærlighet til mat

"Bon Appétit Mr. President" er basert på den sanne historien om Danièle Delpeuch og den tiden hun var ansatt som president François Mitterrands private kjøkkensjef. I filmen har kjøkkensjefen fått navnet Hortense Laborie, mens president Mitterand kun kalles "Mr. President". 

I filmen fortelles historien om en president som er lei av alskens jålete gourmet-mat, og som i stedet ønsker seg noe genuint og ekte fra det gode, gammeldagse franske kjøkken - ala det han fikk servert hos sin bestemor i barndommen. Til alt hell får medarbeiderne hans nyss i Hortense Laborie, som de mener er den perfekte kjøkkensjef for presidentens private kjøkken. Selv er hun sterkt tvilende til om hun er god nok, men hun lar seg til slutt overtale. Dette skal vise seg å bli innledningen til hennes to kanskje mest spennende år som kjøkkensjef - som den første kvinnelige kjøkkensjefen noen sinne på Elyséepalasset - men også de mest frustrerende ... 

Hortense havner nokså umiddelbart midt i en maktkamp mellom presidentens private kjøkkenstab og storkjøkkenet som står for alle de store selskapene. I begynnelsen er hun noe frustrert over at hun ikke får tilbakemeldinger på om presidenten er tilfreds med hennes menyer, men etter hvert skjønner hun at han er mer enn fornøyd. Ja, så fornøyd er han at han oppsøker henne for å snakke om mat, om hva han liker, om hva han savner fra barndommen ... At presidenten tilbringer tid med kjøkkensjefen er alldeles uhørt i et samfunn preget av sterke klasseskiller, og det går ikke lang tid før sjalusien og misunnelsen når uante høyder. Hortense motarbeides fra alle kanter, og da til og med noen beskjedne togbillettutlegg brukt for å få tak i de ypperste råvarer blir møtt med motbør, er det rett før hun gir opp. Hun er og blir en perfeksjonist, og ønsker å levere kun det beste til presidenten. 

Hortense er sta og har en ståpåvilje av en annen verden, men det er sterke krefter i sving for å motarbeide henne ... Hvor lenge orker hun å stå i mot presset fra storkjøkkenet som brenner etter å ta over matlagingen for presidenten?

Selv om "Bon Appétit Mr. President" langt på vei er en feel good-film, rommer den også et dypere alvor. For maktkampen som oppstår mellom presidentens private kjøkken og storkjøkkenet blir en kraftig påminnelse om viktigheten av å være bevisst hvem man egentlig er der for - for sin egen del eller for presidenten og hans ve og vel? Dette blir fullstendig glemt i kampens hete. 

For øvrig var det fornøyelig å være vitne til hvordan staben på presidentens private kjøkken samarbeidet for å komponere de deiligste retter, og hvilket teamarbeid det faktisk er å servere alle rettene i rett tid, slik at samtlige gjester får dem på bordet mens maten fremdeles er rykende varm. Catherine Frot i rollen som Hortense Laborie sjarmerte meg fullstendig i senk, og det samme gjorde Jean d'Ormesson i rollen som presidenten. 

Jeg anbefaler denne filmen varmt til alle som elsker å se filmer som handler om kjærligheten til mat!

Innspilt: 2012 
Originaltittel: Haute Cuisine
Nasjonalitet: Frankrike 
Genre: Drama / komedie 
Skuespillere: Catherine Frot (Hortense Laborie), Arthur Dupont (Nicolas Bauvois), Jean d'Ormesson (presidenten), Hippolyte Girardot (Davis Azoulay) m.fl.
Spilletid: 90 min. 

London 2013

Familien min og jeg var i London i høstferien i år, og i den forbindelse hadde jeg selvsagt med meg speilrefleksen, og koste meg med å fotografere mens vi trålet byen på kryss og tvers i noen dager. Her er et bitte lite utvalg av bildene jeg tok. 

Multikulturell storby

Familie på søndagsutflukt

Det gjelder å holde alle sanser åpne - for plutselig kan det dukke opp kjentfolk

Tower Bridge 

Tower Bridge

Trafalgar Square

Carnaby Street

Carnaby Street  

Inntrykk fra teater-distriktet

Brick Lane - en by i byen, totalt annerledes det meste i London (Etter å 
ha lest Monica Alis bok "Brick Lane"  og sett filmen, har jeg hatt veldig 
lyst til å besøke denne bydelen av London, men det har liksom aldri passet. 
Denne gangen derimot .... denne gangen ble det noe av!)

Fra Brick Lane

En sidegate til Brick Lane - her serveres det ikke alkohol, bare god mat!

Et sammensurium av inntrykk i Brick Lane

London Dungeon - kanskje ikke stedet for de lett-skvetne, men moro for alle som
liker litt horror ;-)

Alle triks brukes for å fravriste turister pengene deres 

Madame Tussauds er ikke hva det en gang var - det er
MYE bedre! Voksdukkene er en ting - noe annet er 4D-film, skrekk-kammer og
og en reise gjennom Englands historie ... Full underholdning for alle penga!
Og svært moro både for store og små! 

Jeg elsker Truman Capotes roman "Frokost på Tiffany´s"
og filmen med Audrey Hepburn i hovedrollen
(begge deler omtalt på min blogg)!  

Av alle Englands konger er Henrik VIII og Tudor-perioden den
aller mest fascinerende! 

Hvem husker ikke Hulken? Han her finner du på Madame Tussauds

London Eye

Utsikten fra London Eye - utover Themsen 

Utsikten fra London Eye

Fra London Sea Life - byens stolthet av et akvarium

Piccadilly Circus

Høst

Mathallen i Oslo

Alle hovedsteder med respekt for seg selv, har en mathall, og for mitt vedkommende er dette kanskje noe av det første jeg orienterer meg mot når jeg er i en ny by. Barcelona har sin mathall, likeså Firenze, Riga og Budapest - bare for å nevne noen byer. Da Oslo fikk sin Mathall for ett år siden, var det et tomrom som ble fylt - og på høy tid, for å si det mildt! 

Førstkommende lørdag - dvs. 12. oktober 2013 - er det nøyaktig ett år siden åpningen av Mathallen Oslo. Da er det duket for bursdagsfeiring.

Mathallen Oslo har selvsagt sin egen nettside, og her kan man lese at stedet huser intet mindre enn 29 restauranter og/eller butikker. Neida, den er ikke spesielt stor, Oslos Mathall. Til gjengjeld holder butikkene og restaurantene der en meget høy kvalitet - gourmet-standard! Billig er det heller ikke, men for dem som har sans for kvalitet fremfor kvantitet, er det mye godt å velge i. 

Det morsomste med å besøke stedet er - slik jeg ser det - ikke at man skal gå stappmett derfra, men å få smake litt her og litt der. Timene går fort når man har det moro, og den vanlige følelsen av at det koster mer enn det smaker når man beveger seg ut i Oslos restaurantverden, er som blåst bort på dette stedet. Smakseksplosjoner, overraskende smaksopplevelser, inspirasjoner til neste rett man kan servere gjester - her får man full valuta for pengene! Synes nå jeg ... 

I dette innlegget presenterer jeg noen av bildene jeg tok sist gang jeg var i Mathallen. Enjoy!