Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

søndag 10. september 2017

Hva kan man egentlig rekke på en helg i London?

Stemningsbilde fra Old Spitalfield Market, London (Foto: Rose-Marie Christiansen)
En weekend i London 

For noen uker siden var mannen min og jeg i London en helg. Dette er en by hvor vi har vært noen ganger, og jeg har tidligere lagt ut bilder med kommentarer både i 2011 og 2013. Jeg vil på ingen måte påstå at vi har sett alt i London, men vi har for lengst vært på de typiske turistattraksjonene. Da vi planla vår lille Londontur denne gangen (fra sen fredag ettermiddag til sen søndag ettermiddag), var vi derfor ute etter noe litt annet. 

 Oxford Circus Station (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det vi var aller mest opptatt av, var å komme oss på en musical. På Leicester Square er det flere utsalgsboder med billetter til halv pris dersom man velger å gå på en oppsetning samme dag. Vi valgte oss TKTS.

TKTS på Leicester Square  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Nå viste det seg at det stykket vi hadde mest lyst til å se - "The Book of Mormon" på The Prince of Wales Theatre - antakelig var det eneste som ikke gikk for halv pris ... Årsaken er nok at denne musicalen er så "hot" at salene fylles med letthet både på dagen (som matiné) og på kvelden. Vi valgte en matiné, som startet 14.30 (og varte til 17.00). Ikke bare var det billigere, men det viste seg også å være veldig greit å sette seg ned og bare nyte teater midt på dagen, før vi var klare for en ny runde i byen. Samtlige teatre ligger for øvrig i nærheten av Leicester Square. Og bare for å ha nevnt det: musicalen er virkelig så morsom som det reklameres med. Man bør imidlertid tåle religiøs satire for å få noe ut av stykket. ("The Book of Mormon" går for tiden på Det norske teatret i Oslo, og alle billetter er utsolgt helt frem til jul.) (Linkene peker til teatrenes nettsider.)

World Cinema-filmer på HMV i Oxford Street  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi bodde i Bayswater, vårt foretrukne distrikt når vi er i London. Derfra er det enkelt å komme seg både til Oxford Street og Regent Street, som vi oppfatter som spot on nær sagt uansett hva man tenker å få ut av et London-opphold. Rett ved Bond stasjon er det dessuten en HMV-butikk som hører med på et hvert London-besøk. Å ha tid til å virre litt rundt der - særlig i World Cinema-hyllene - er lykke! Her fant jeg mye rart denne gangen. Filmer jeg ellers aldri ville ha funnet frem til på egen hånd, men også noe kjent. I ettertid har jeg rukket å se noen av filmene, og et par av dem har jeg også omtalt her på bloggen; "The Salesman"/"En handelsreisende" og "Dumplings". (Linkene peker til mine tidligere blogginnlegg.)

Foyles i Charing Cross Road (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Etter HMV siktet vi oss inn mot Charing Cross Road, hvor den berømte bokhandelen Foyles ligger. 

"Welcome book lover, you are among friends." Foyles, London  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Jeg siterer fra bokhandelens nettsider:

Foyles Now

Foyles is a renowned, even legendary award-winning independent bookstore with a long history, see below. Currently we have four London bookstores and a store in both Birmingham, Bristol and Chelmsford and , as well as this website, which offers delivery to home, business or bookstore, and a Click & Collect option for instore stock items.
Our stores reflect their local markets, but are always noted for their range of Fiction, the Arts and Children's books in particular as well as our friendly and knowledgeable staff. Our largest and best known store is our five-storey Charing Cross Road branch which is famous for covering every specialism and now includes the largest Foreign Language selection in the UK, as well as Sheet Music, Classical and Jazz Music on CD and Vinyl, and a DVD department..
Going across all our stores and the website, Foyles has a popular and rewarding loyalty scheme called Foyalty, and Gift Cards which can be spent and bought in store and online.

Foyles, London.  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
På Foyles har de det meste! Jeg kom selvsagt ut med et par bøker - og i tillegg en boksingel. 

Bøkene jeg kjøpte på Foyles (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Stefan Zweig er en av mine topp ti favorittforfattere, som jeg har skrevet en del om her på bloggen. "Fantastic Night" er en novellesamling. Et par av novellene har jeg riktignok lest tidligere ("Incident on Lake Geneva" og"Moonbeam Alley"), men det er ti andre som er nye for meg. Jeg har dessuten nettopp lest den eneste Deborah Levy-boka som så langt er oversatt til norsk, nemlig "Varm melk". I likhet med den ("Hot milk") ble også "Swimming Home" i sin tid kortlistet til Man Booker-prisen. Vel verdt å få lest, tenkte jeg. Forfatteren bak boksingelen "The Transparent Labyrinth" - Keiichirô Hirano - har jeg aldri hørt om tidligere. (Linkene peker til tidligere innlegg på bloggen min.)

Antikvariater på rekke og rad langs Charing Cross Road (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Langs Charing Cross Road ligger antikvariatene på rekke og rad. Denne gangen nøyde jeg meg med å registrere at de var der, men en annen gang skal jeg nok få tid til å stikke innom. 

Mange glade mennesker i gatene! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Londons China Town var et av målene våre denne gangen. Aller først spiste vi en bedre lunch på en Hot Pot-restaurant - før vi lette opp et bakeri som heter Kowloon Restaurant hvor de selger de herligste mango dumplings! 

De gule kakene er mango dumplings!  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Mango dumplings smakte vi for første gang på en av våre Hong Kong-turer, og siden har dette seilt opp som en favoritt. At det var mulig å få tak i dem her, gjør dette til et sted vi er nødt til å vende tilbake til! 

Flotte damer i bybildet! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
På grunn av det fine været, var det svært folksomt i gatene denne lørdagen midt i august. 

Storby-trengsel i gatene!  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi ønsket også å få med oss Afternoon Tea mens vi var i London. Tilfeldighetene førte oss til et riktig fasjonabelt sted rett ved Piccadilly Circus - Oscar Wilde Bar på Hotel Café Royal. Speilsalen var bare utsøkt lekker! Det samme var serveringen! Vi valgte like godt den heftigste utgaven med champagne, og billig var det ikke. På den annen side fulgte det med så mye mat (les: kalorier) - både i form av snitter og kaker - at det var helt uaktuelt å spise noe mer den dagen. Det er ikke for ingenting at dette kalles High Tea! Både smørbrødfat og kakefat var nemlig riktig høye!

High Tea på Oscar Wilde Bar!
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
På grunn av alle kaloriene, så vi oss nødt til å gå hjem til hotellet. På veien passerte vi Hyde Park, og tok turen innom. Man kan godt si at vi fikk med oss litt sjelefred på veien hjem. 

Hyde Park (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Søndag morgen tok vi undergrunden til Pettycoat Lane Market i Middlesex Street, som ligger i East End av London. Denne gaten er i utgangspunktet ganske kjedelig, men søndagsmarkedet spriter opp stemningen betydelig. Opprinnelig var dette et loppemarked, men i dag er det fortrinnsvis nye ting å få kjøpt - i all hovedsak klær til en billig penge. 

Pettycoat Lane Market i Middlesex Street (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det var veldig få turister på dette markedet, så vi følte oss litt som inntrengere der vi gikk rundt og observerte og ikke var interessert i å kjøpe noe. 

Nesten som salg på Steen & Strøm! Stemningsbilde fra Pettycoat Lane Market
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Så vidt vi kunne bedømme var det mye forskjellig å få kjøpt, fortrinnsvis i lavere prisklasser. For oss fremsto dette markedet eksotisk og fargerikt. Du kan lese mer om markedet på Wikipedia.

Old Spitalfield Market
Før vi forlot området, var vi innom et annet marked i samme nabolag - Old Spitalfield Market. Dette er et innendørs marked, og vareutvalget er helt annerledes enn på Pettycoat Lane Market. Vi kjøpte ikke noe her heller, men det var likevel moro å gå rundt og se på vareutvalget.

"Wooden Boat With Seven People" av Kalliopi Lemos (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det neste som sto på programmet, var British Museum, og på vei dit kom vi over dette kunstverket av den greske kunstneren Kalliopi Lemos. Denne heter "Wooden Boat With Seven People" og ble laget i 2011. Båten er autentisk og ble i sin tid brukt til å transportere flyktninger fra Tyrkia til greske øyer. Kunstverket er ment å skulle reflektere Spitalfield´s rike historie med å gi ly for migranter gjennom århundrer. På denne nettsiden kan du lese mer om kunstneren. 

Fine ungjenter utenfor British Museum (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Så var turen kommet til British Museum. Dette museet er åpent hver eneste dag fra 10.00 - 17.30, og det koster ingenting å komme inn. En av de største attraksjonene på museet er Rosetta-steinen. 

Rosetta-steinen (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Rosetta-steinen ble funnet i en egyptisk havneby i 1799, og har siden 1802 befunnet seg på British Museum. Det er antatt at den ble laget ca. 200 år f.Kr. Fordi steinen inneholder tre språk - hieroglyfer, demotisk og gresk - ble den nøkkelen til å dechiffrere hieroglyfer. Du kan lese mer om steinen på Wikipedia.

Venus-figur på British Museum (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Fordi vi valgte i besøke museet på en søndag, var det litt for mange mennesker der. Dessverre var den asiatiske delen av museet stengt på grunn av oppussing. Det var den sist jeg var der også ...

Turkis mosaikkmaske på British Museum
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Selv om British Museum er mindre storslått enn f.eks. Louvre i Paris, er det likevel ikke til å komme forbi at man ikke klarer å ta inn alt som er utstilt, men må velge seg ut noe. Denne vakre mosaikkmasken av (mest sannsynlig) Tezcatlipoca fra Mexico er laget i det 15. eller 16. århundre. Her kan du lese mer om masken.

The Lewis Chessmen (Foto: Rose-Marie Christiansen)
I forbindelse med en øyloffetur til de skotske øyene i fjor sommer, som også omfattet Harris og Lewis i de ytre Hebridene, hørte vi om The Lewis Chessmen. Sjakkbrikkene ble funnet på Uig på øya Lewis i 1831, og ble mest sannsynlig laget i Norge en gang mellom 1150 og 1175. Sjakk kom opprinnelig til Europa fra den islamske verden. Utformingen av brikkene er humoristiske. Du kan lese mer om Lewis-brikkene på Wikipedia

Sutton Hoo-hjelm på British Museum (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Denne Sutton Hoo-hjelmen ble funnet i 1939, og er fra 625 e.Kr. Det er antatt at det var hjelmen til kong Rædvald, en mektig kriger. På Wikipedia kan vi lese følgende:

The helmet is "the most iconic object" from "one of the most spectacular archaeological discoveries ever made," and one of the most important Anglo-Saxon artefacts ever found.

Det var stort sett det vi rakk i løpet av en helg i London! 

Jeg håper at jeg har klart å gi deg noen ideer til din neste London-tur!

Utstilling på British Museum

onsdag 6. september 2017

Agnes Ravatn: "Verda er ein skandale"

Herlig essaysamling om livet på landet!

Agnes Ravatn (f. 1983) debuterte med romanen "Veke 53" i 2007. Hun har utgitt i alt syv bøker. Jeg har tidligere omtalt fire av hennes bøker her på bloggen, herunder romanen "Fugletribunalet" som vant Bokbloggerprisen i klassen skjønnlitteratur i 2014. Romanen er satt opp som teaterstykke på Hordaland Teater i høst med premiere den 3. oktober. Jeg er så heldig at jeg har fått billetter til forestillingen dagen etter premieren.

Selv om jeg gjerne hadde sett at Agnes Ravatn skrev flere romaner, kjenner jeg at det er som essayist hun har berørt meg mest så langt i sin forfatterkarriere. Bøkene "Operasjon sjølvdisiplin" (2014) og "Stillstand - Sivilisasjonskritikk på lågt nivå" (2009) er så hylende morsomme i alt det gjenkjennelige at jeg fikk vondt i magen av all latteren de utløste underveis i lesningen. Da hun nå var klar med en ny essaysamling, denne gangen om livet på landet, hadde jeg skyhøye forventninger. Agnes Ravatn innfridde - og vel så det! Så selv om hun har flyttet på landet, langt fra hovedstadens hektiske liv og der kultureliten frekventerer Litteraturhuset og dets like, blir hun nok ikke glemt med det første! Til det er hun altfor relevant!

"Verda er ein skandale" inneholder elleve essays (dersom man teller med "Etterord"), som alle har det til felles at de handler om Agnes Ravatn og samboeren hennes som har flyttet til Valestrand. Og om dikteren og vennen Einar Økland ...


"Me veit ikkje kvifor. Me høyrde om andre som flytta til New York, Buenos Aires, Bankok i foreldrepermisjonen. Då sonen vår var nyfødd, diskuterte med kor me skulle flytte hen. London? Paris? Før me begge ropte: Valestrand?!" (side 8)

Det var egentlig bare for et halvt år, og det handlet om å låne et nedlagt lite småbruk til svigerforeldrene i denne perioden. Valestrand er et tettsted som ligger helt nord i kommunen Sveio, helt sør i Hordaland. Her bor det ca syv hundre mennesker. Som naboer fikk de ikke hvem som helst. Dikteren Einar Økland og kona Liv Marit bor nemlig i nabohuset. Agnes Ravatn hadde kjent dem i 10 år før de endte opp som naboer.

Så hva var det egentlig som skjedde og som gjorde at Agnes og samboeren valgte å bli i Valestrand? Noe så banalt som litt tran-søl ned i fugene mellom baderomsflisene, skulle det vise seg. For tranen var ikke til å få bort, og da var det bare én ting å gjøre og det var å kjøpe gården. Å tilstå sin brøde - det overgikk alt hun kunne makte å stå i ... Er det rart vi ler så hele kroppen rister underveis i lesningen? Selvsagt overdriver hun for å få frem morsomme poeng, og selvsagt forstår vi at avgjørelsen ikke kan ha vært enkel, men det gjør ingenting.

Til å begynne med lurte forfatteren på om det faktisk gikk an å bo i den lille
kommunen.

"Det
hadde vore fantastisk morgonsol, og frukost utandørs på tunet. Etterpå hadde eg baka brød og laga suppe med urter og grønkål frå hagen, deretter ein pai med lokale blåbær - ja, det er krampaktig, og eg er klar over at å trykke det i ei bok berre er highbrow-varianten av å dele det i sosiale medium. Men når ingen damebladredaksjonar tar seg råd til å reise hit for å lage livsstilsreportasje om meg, så får eg nesten skrive den sjølv. Eg er smitta av vår tids trong til å leve sitt liv for sosiale mediums skyld meir enn ein skulle tru, for då eg ein ettermiddag sykla ned til vatnet og på vegen susa roleg forbi alle dei hyggelege små gardshusa, med sine hyggelege små hagar, sine rosetre og nyslåtte bakkar, tenkte eg i eit blaff: Kvifor i alle dagar gidd dei å ha det så fint når dei ikkje kan skrive om det?

Mens eg stod der ved kjøkkenbenken og levde ut mitt perfekte landlege instagram-utan-internett-tilvære, tenkte eg altså kva haken kunne vere."
(side 14-15)

Hva ville i så fall være det verste med å bo der, i fall hun skulle måtte advare andre? Været! Selvsagt måtte det være været? Mens hun tidligere var opptatt av alt som var eksistensielt interessant, kom hun til at ingenting egentlig var så veldig interessant når det kom til stykket. Naturen derimot ... Det er interessant så det holder! Dessuten er den 100 %
ekte.

Under
veis utforsker Agnes Ravatn muligheten av å bli selvforsynt. Hun mislykkes med surdeigsbrød og innser at det er bortkastet å bruke tid på å øve på ting man ikke mestrer. Det finnes tross alt en gylden middelvei hva gjelder å lage alt fra bunnen. Selv kan hun ikke tenke seg noe verre enn å sitte der med førti kilo hjemmedyrket squash som man er nødt til å spise opp før den råtner ... (side 27)

I essayet "Bresten i malmen" analyserer hun sin egen innstilling til den falske, vennlige Oslo-omgangstonen, som hun i begynnelsen reagerte så negativt på. Inntil hun altså lærte seg å sette pris på den
.

"... etter
kvart forstod eg at Oslo er ein stad der veldig mange folk er samla på eit avgrensa område, og det er om å gjere at ting glir lett. Mi innbitte, vestlandsironiske stoltheit og mine stille protestar mot hyggetyranniet var berre rusk i maskineriet. ... Og sanninga er at berre folk sa hyggelig! med mange nok smilefjes mange nok gonger, så begynte eg og å synast at det var ganske hyggeleg." (side 32)

Et av de morsomste essayene i boka er "Ei sprø hinne av sivilisasjon", der Ravatn tar for seg knekkebrødbaking. Her skal visstnok Einar Økland være helt eminent! Få kan som han bake mer vellykkede, sprø knekkebrød. Hemmeligheten er å ikke tilsette kruskakli i deigen ... visstnok. For hva skal man med den. Kuskakli smaker ikke godt! I stedet tilsetter han enda mer av de gode tingene - som solsikkekjerner og sesamfrø. (Og hvorfor ikke også gresskarfrø? tenkte jeg mens jeg leste ...)

"Og som den spesielt kloke og trufaste lesar jo for lengt vil ha skjønt: 300 meter sørover, langs ein kjerreveg og gjennom to grindar, eller le, som eg har lært at "me" seier her, blir det i tide og utide servert og konsumert dei lekraste sprøe, flortynne, heimelaga knekkebrød, som kunne fått sjølvaste Trine Sandberg, alle matbloggarars mor, til å slette bloggen sin på sekundet, vende tilbake til stillinga si som seniorrådgivar i Utdanningsdirektoratet og aldri meir sjå seg tilbake." (side 37)

Å bo på landet har likevel sin pris. Man kan ikke velge og vrake i ørten parmesan-typer, og det skal ikke så veldig mye til før man bli ansett som "spesiell", hvilket ikke nødvendigvis er et komplement, selv om det absolutt kan være dét også. Det er heller ikke helt kurant å få tak i italiensk-brente ekspressobønner eller sure og søte aprikoser - med mindre man altså tar turen inn til byen. Hvilket i Ravatns tilfelle betyr å reise inn til Haugesund. Siden dette ikke er noe som skjer veldig ofte, må man kjøpe inn i store kvanta - når man først er der ... I essayet "Spesialhandel i Haugesund" skriver hun om en tur hun og Einar Økland tok til

Haugesund.

"Ved
postkassestativet går Einar av og takkar for innsatsen. Eg køyrer vidare heim og parkerer. Med då eg skal bere inn varene, oppdagar eg forbløffa at eg nesten ikkje har kjøpt noko. Berre litt vin og ein pose sure aprikosar. Har eg allereie mista alle mine fine vanar? Parmesan smakar jo stort sett parmesan, eller? Så spesiell er eg jo heller ikkje.

Derimot er det faktisk ganske greitt å ha litt å velje i når ein treng nye arbeidshanskar."
(side 65)


Jeg knegget og flirte meg gjennom essayene, der forfatteren byr rikelig på seg selv. Alle utlegningene om å bo på landet, redselen for å bli glemt av kultureliten i hovedstaden, jakten på skrivero, utforskningen av alt det ekte som livet på landet har å by på, små og store nevroser (som hvilken penn det er best å skrive med), om jakten på internettforbindelse, om vennene hun og samboeren har forlatt, om hvordan hun ble nestleder i bygdelaget, om hennes streven etter å lage det meste fra bunnen av osv. - det er så elegant og fyndig skrevet og så gjennomsyret av selvironi at det er en fryd å lese. 

Måten hun beskriver dikteren og vennen Einar Økland, som er opptatt av at han er så "vanlig", mens resten av bygda tenker på ham som "spesiell", er også nydelig beskrevet. Her skinner hennes beundring for ham sterkt gjennom, og selv om hun av og til slår på stortromma og overdriver, er det hele så hårfint balansert at det først og fremst blir hylende morsomt. Som det med knekkebrødene hans og sammenligningen med Trine Sandberg. Forfatteren har åpenbart jobbet med tekstene, som er stramme og presist poengtere i stilen. Hun har klart å fange noe universelt i tekstene sine, for jeg tror mange drømmer om å forlate storbyen til fordel for et liv på landet, men ikke våger. Bak all humoren og ironien har hun noe å fortelle. Finner byfolk som flytter på landet, likesinnede i en bitte liten bygd? Det skal jo en del tilfeldigheter og flaks til for å få en så interessant nabo og venn som Einar Økland ...

Bloggeren Beathe har skrevet om denne boka på bloggen Beathes Bokhjerte, og hun har foretatt en interessant sammenligning mellom forfatteren og Allis i Fugletribunalet. Begge har flyttet fra hovedstaden til landet, men der Allis har flyktet fra en pinlig skandale, kan ikke det samme sies om Agnes Ravatn. Kanskje er det sånn med oss alle at før eller siden sluttes ringen i livene våre? Ting vi flyttet eller flyktet fra i vår ungdom, har en tendens til å hjemsøke oss når vi blir eldre. Selv opplevde jeg hvordan foreldrene mine tvang oss unger med på blåbær- og tyttebærturer i barndommen. De nøyde seg ikke med 40-50 liter, men ga seg ikke før vi hadde plukket mange hundre liter med bær. Og dette måtte vi være med på, enten vi ville eller ikke. Det ble saftet og syltet til den store gullmedalje, og vi ungene fikk en sånn avsmak til det hele at det for egen del tok nærmere 40 år før gleden ved selvplukk kom tilbake ... Men tilbake kom den til slutt, gleden ved å dra ut i naturen og sanke mat ... Kanskje var det slik for forfatteren og samboeren hennes med naturen? Den ekte naturen ... den eksistensielle naturen ...

Jeg har i grunnen bare én negativ ting å si om Agnes Ravatns essaysamling "Verda er ein skandale": boka er altfor kort! Det er ikke ofte jeg regelrett hyler ut i latter mens jeg leser en bok, men det gjorde jeg denne gangen! Mange ganger! Dette er intelligent humor på sitt beste! Ravatn er og blir en av mine yndlingsforfattere! Sånn er det med den saken!

Jeg anbefaler denne boka varmt! Den er en perfekte gavebok, og passer i grunnen for alle!

Utgitt: 2017
Forlag: Samlaget
Antall sider: 95

ISBN: 978-82-521-9463-0
Jeg har mottatt et leseeks. av forlaget



Agnes Ravatn til venstre og Ruth Lillegraven til høyre.
Jeg tok bildet av dem i forbindelse med utdelingen av
Bokbloggerprisen i 2014. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

mandag 4. september 2017

Møte med Siri Hustvedt og Chris Kraus på Litteraturhuset i Oslo 21. august 2017

Siri Hustvedt og Chris Kraus (Bildet har jeg lånt fra Litteraturhusets nettsider.)
Kunsten og raseriet

Mandag den 21. august i år arrangerte Litteraturhuset i Oslo et møte mellom Siri Hustvedt, Chris Kraus og Anne-Hilde Neset under tittelen "Kunsten og raseriet". 

Slik ble arrangementet presentert på Litteraturhusets nettsider:

Hvorfor er det fremdeles slik at menn forbindes med intellektet og samfunnet og kvinnene med kroppen og emosjonene? Hva skyldes marginaliseringen av dem som bryter med den «allmenngyldige» middelklassemannens erfaringer?

I Siri Hustvedts siste essaysamling Kvinne ser på menn som ser på kvinner (oversatt av Knut Johansen) undersøker hun hvordan fordommer om kjønn og persepsjon påvirker hvordan vi ser på kunst og litteratur, og tar for seg kunstnere som Louise Bourgeois, Picasso og Mapplethorpe. Hvem er disse kunstnernes kvinnelige fantasifostre, og hvordan erfarer jeg dem, spør hun. Gjennom en rekke romaner og essays har Hustvedt undersøkt kunst og identitet. I hennes siste roman, Den flammende verden, møter vi kunstneren Harriet, som gjemmer seg bak en rekke mannlige identiteter i et forsøk på å oppnå anerkjennelse for sine verk.

Chris Kraus har blitt kalt kunstverdenens favorittforfatter og står bak en rekke sjangeroverskridende essays og romaner, i tillegg til kultromanen I Love Dick (oversatt av Knut Ofstad tidligere i år), som også kan leses som et kunstpolitisk manifest. I likhet med Hustvedt skildrer hun kvinnelige erfaringer i kunstverdenen. I høst er hun aktuell med Kelly Lake Store, oversatt av Paal Bjelke Andersen, og i september kommer en ny bok om forfatteren og punk-ikonet Kathy Acker.

Nå møter Kraus og Hustvedt direktør ved Kunstnernes Hus, Anne-Hilde Neset, til samtale om visuell kunst, følelser som form, fandenivoldsk aura og kvinnelige antihelter.

Om mitt forhold til forfatterne

Da Siri Hustvedts essaysamling "Kvinne ser på menn som ser på kvinner" kom på norsk tidligere i år, var jeg ikke sen om å skaffe meg boka. Jeg leste stor med interesse hennes essays om kunst, kjønn og sinn, om Jeff Koons "Baloon Dog", om filmen "Pina", om hennes forhold til Knausgård og om psykisk sykes opplevelse av det skrevne ords kraft - bare for å ha nevnt noe. Jeg leste dessuten Hustvedts roman "Denne flammende verden" for drøyt tre år siden, og jeg var på Litteraturhuset sist hun var der (i september 2014). Det er særlig i disse to bøkene hun forfølger temaet kvinner i kunsten og menns forhold til dette. Jeg har lest flere av Hustvedts bøker, men de er ikke like relevante i denne konteksten. (Samtlige linker peker til mine tidligere blogginnlegg.) 

Chris Kraus har jeg ikke noe forhold til fra før av. Jeg har selvsagt skaffet meg hennes bok "I love Dick", men har ikke rukket å lese den. Boka kom opprinnelig ut i 1997, men forelå på norsk for første gang i fjor. Som Siri Hustvedt er hun født og oppvokst i USA. Hun er av jødisk opprinnelse. 

Fra arrangementet

Arrangementet foregikk i Wergelandssalen, selve hovedsalen på Litteraturhuset, og her var det smekkfullt. 220 mennesker var samlet i salen, og i tillegg satt det ca. 300 til spredt i tre eller fire andre saler, hvor arrangementet ble overført på video. 

Anne-Hilde Neset åpnet kvelden med å introdusere forfatterne. Samtalen fløt lett i løpet av den neste timen. Diskusjonene var høytflyvende og det var ikke bare enkelt å følge disse skarpt intelligente kvinnene som tidvis snakket i munnen på hverandre, og hvor det ene poenget tok det andre - alt i en rasende fart. Jeg prøvde å henge med så godt det lot seg gjøre. 

Anne-Hilde Neset, Siri Hustvedt og Chris Kraus (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Chris Kraus (f. 1955) har skrevet "I love Dick", og dette er en bok om kunst og kjærlighet, og hvor kvinner blir demonisert. Siri Hustvedt (f. 1955) har skrevet om Harriet Burden i sin forrige roman "Denne flammende verden". Her opptrer intet mindre enn 19 ulike fortellerstemmer. Hver av dem forteller sitt lille fragment av historien om Harriet. Siri Hustvedt fant det meget fornøyelig å skrive i rent raseri uten at dette var forbundet med noe depressivt. Vanligvis er nemlig aggresjon og sinne forbundet med depresjon, særlig når det er tale om kvinner. Menns galskap er mer akseptert enn kvinners galskap, mener hun. 

Chris Kraus var et fyrverkeri på scenen! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Siri Hustvedt ga et eksempel på hvorfor mange finner det vanskelig helt å akseptere at en kvinne både kan være ung og vakker, og en intellektuell. Hun tegnet et bilde av et selskap der flere menn flokker seg rundt en vakker kvinne, og rivaliserer om hennes gunst. Og så viser det seg at hun intellektuelt går dem en høy gang. Mange menn vil ønske å sette henne på plass, slik at de får gjenopprettet en opplevd ubalanse, og noen vil endog gå lenger. Kvinners kunst blir for øvrig raskere kategorisert sammenlignet med menns kunst. 

Anne-Hilde Neset spurte Chris Kraus om hun har opplevd at hennes kvinnelighet har kommet i veien for kritikernes bedømmelse av hennes forfatterskap. Kraus mente at hun ikke har opplevd dette. Hustvedt mener at det er absurd å holde halvparten av menneskeheten utenfor når man snakker om universet. Hva kan man gjøre med dette, lurte Neset på. "Talk and talk," svarte Hustvedt. Dette fikk hele forsamlingen til å le. 

Det ble mye latter og humor underveis. (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Forfatterne kom inn på den eldre kunstneren Louise Bourgeois (f. 1911 d. 2010) som måtte ty til spektakulære virkemidler for å bli berømt. Først da kom kunsten hennes frem. I følge Siri Hustvedt gjelder det i kunsten som i livet for øvrig: "money talks!" I den forbindelse trakk hun frem Koons "Baloon Dog", som hun også har skrevet om i sin siste essaysamling. Hun sammenlignet kunstmarkedet med aksjemarkedet. Det handler om persepsjon og psykologi. Hva tror vi på? Det er vanskelig å skille mellom fysiologiske og psykologiske opplevelser. F.eks. vil et menneske som tror at han/hun drikker en vin til 100 doller flasken få en større vinopplevelse enn ved å drikke en 10 dollar-vin - selv om det i realiteten forholder seg motsatt. Vi tuner inn forventningene på forhånd, og får kart og terreng til å stemme. Sånn er det bare. 

Ingen stor kunstner er blitt til uten et miljø rundt seg. Dermed kan man lure på hvor relevant det er å snakke om "født sånn eller blitt sånn" ... Både menn og kvinner påvirkes av sitt miljø - det gjelder ikke bare ett av kjønnene. 

Kunstnere kan ikke leve uten "adapted grandiosity" - dvs. uten stor tro på egen fortreffelighet eller gradiositet. Problemet er at kvinner har mindre av dette enn hva menn har. Dessuten forventes det at kvinner skal være snillere, og kvinner straffes for aggressivitet. Å være slem hjelper ikke kvinners karriere. For menn derimot er dette en dyd av nødvendighet. Hensynsløshet og et aggressivt ambisjonsnivå belønnes blant menn. Dette er egenskaper som andre menn vil verdsette. Tilsvarende egenskaper hos kvinner virker mot sin hensikt. Kvinner markedsfører dessuten ikke sine fortreffeligheter med like stor selvfølge som menn. Derfor vil menn gjennomgående ansette menn, mens kvinner gjennomgående vil ansette kvinner på arbeidsmarkedet. Særlig når det kommer til lederposisjoner. Det samme gjelder innenfor kunsten, og hvordan vi verdsetter henholdsvis kvinnelige og mannlige kunstnere. 

Helt til slutt lurte Neset på hvilken rolle besettelse spiller i forfatternes arbeid med bøkene de skriver. Siri Hustvedt uttrykte at hun alltid kommer til et punkt der boka vet mer enn henne. Derfor er det viktig å være tilgjengelig for det som kommer. Selv står hun opp klokka seks og skriver til to. Deretter følger fire timer med lesning. "That´s my life," sa hun smilende. 

To forfattere med stor respekt for hverandre! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Og dermed var samtalen mellom Siri Hustvedt, Chris Kraus og Anne-Hilde Neset over ... Og vi tilhørere satt litt klokere tilbake enn vi var på forhånd! Det var fornøyelig å høre disse to profilerte forfatterne snakke om kvinner og kunst!

Siri Hustvedt (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Casper André Lugg og Martin Ivar Hveem Fjeld: "Surdeig"

Lekker og pedagogisk om surdeigs-baking!

Surdeigsbrød er noe av det beste jeg vet! Å få tak i et nydelig surdeigsbrød er derfor en av de største matgledene jeg kan tenke meg! Som regel er de fleste brødene man får kjøpt i butikken eller på bakeri dessverre full av sukker, og det synes jeg ikke er godt. Sunt er det heller ikke. Tilsvarende gjelder tradisjonelt bakte brød, hvor vanlig gjær er benyttet. Av den grunn begynte jeg for 2-3 år siden å bake mine egne brød - såkalte eltefrie grytebrød med basis i Trines matblogg. Etter hvert har jeg eksperimentert meg frem til melblandinger som familien min og jeg synes er gode. (Linken peker til en Youtube-video der Trine Sandberg demonstrerer denne baketeknikken.) 

Jeg har alltid hatt en drøm om å lære meg å lage egne surdeigsbrød, men hver gang jeg har tenkt tanken, har prestasjonsangsten innhentet meg og satt en stopper for det hele. Inntil den dagen jeg kom over boka "Surdeigsbrød" av Casper André Lugg og Martin Ivar Hveem Fjeld! Ikke bare er boka innbydende og vakker, men den er bygget opp på en slik måte at absolutt alt er forklart i detalj. Boka er illustrert med lekre og forklarende bilder.


Hvordan lage surdeigsstarter og surdeig? Her blir alt forklart i detalj!
(faksimile fra boka)
Noe av det første forfatterne gjør i boka, er å ta ned angsten for ikke å lykkes med å lage et vellykket surdeigsbrød. 

Boka er inndelt i seks kapitler. I det første kapittelet får vi vite at alt vi trenger for å komme i gang er mel, vann og salt. Det er dette som er ingrediensene i surdeigsstarter og surdeig. I kapittel to  får vi vite hvordan man lager dette. 


Lag en starter (faksimile fra boka)
Det tar noen dager å lage en starter og den må "mates". I boka forklares dette i detalj på en meget pedagogisk måte. Du kan bare ikke ta feil dersom du følger oppskriften til punkt og prikke. 

"Mel, vann og salt - det er alt du trenger for å bake surdeigsbrød. Metoden vi presenterer krever ikke mye fysisk arbeid, det handler først og fremst om å la naturlige prosesser skje i sitt eget tempo. Samtidig er det en fleksibel måte å bake brød på, som lar seg tilpasse de fleste timeplaner. Men tid er avgjørende. Tid kan nesten ses på som den fjerde ingrediensen. Det er tiden som lar smakene fra kornet modnes, og gir brødet særpreg og kvalitet." (side 14

Og videre:

"Å bake med surdeig kan virke komplisert til å begynne med. Men når du har hatt deigen i hendene noen ganger, vil du oppleve at læringskurven er bratt. Det finnes bare én måte å bli en god surdeigsbaker på, og det er å bake så mye som mulig."


Starteren må mates (Faksimile fra boka)
Det tar 4-5 dager å lage en starter, som senere blir en sentral ingrediens i surdeigen. Starteren settes i kjøleskapet for senere bruk, og trenger da ikke å bli matet før du tar den ut av kjøleskapet igjen og gir den påfyll eller ny mat. 


Boka er illustrert med lekre bilder! (Faksimile fra boka)
Tidlig i boka får vi en innføring i hvordan vi skal sette en surdeig. Mengden av starter avgjør hvor lenge deigen bør stå til heving etterpå. I kapittel tre lærer vi hvordan vi kan lage et basisbrød - steg for steg. 

Når man skal i gang med å blande ingredienser og senere også "brette deigen" i hevingsprosessen, er det veldig greit å ha en stor eltebolle og en deigskrape. Førstnevnte gir armslag når du skal brette deigen, og sistnevnte gjør at du unngå mye deig-kliss på fingrene. Jeg har dessuten investert i en digitalt temperatur-måler, slik at jeg raskt kan tilpasse vannmengden til 30 grader celsius. Da vet jeg at vannet verken blir for kaldt eller for varmt.     


Mens deigen står til heving, er det mye strekk og brett av deigen. Det handler om å få deigen til å spenne seg ordentlig opp, samt å strekke glutennettverket. Deigen bør heve ca. 30 % i volum de første timene. Dette handler om hvor luftig brødet skal bli når det senere skal stekes. Jo mer luftig brødet blir, dess bedre blir det selvsagt. 

I boka får vi råd om kurvheving og kaldheving i kjøleskap. "Har du bakt om kvelden, skjer kaldhevingen over natten; baker du om morgenen og formiddagen, kaldhever deigen om ettermiddagen fram til kvelden. Mens du sover eller sysler med andre ting skal deigen nå fortsette å utvikle smak, uten at den overhever. Dette skrittet kalles også redardering fordi kulden bremser fermenteringsprosessen. Kaldheving gir masse ekstra smak i brødet, og skorpen blir bedre karamellisert enn hvis du bare hever i romtemperatur. Dessuten blir flere av næringstoffene i brødet tilgjengelig for kroppen ( ...). Så lenge kjøleskapet ditt bremser hevingen effektivt, kan du fint la deigen stå i opptil 36 timer, men det optimale er 12-14 timer. Gjør det som passer med timeplanen din." (side 60)

Det anbefales at man steker surdeigsbrødet i en jerngryte. Jerngryten forvarmes i en times tid på 240 grader. Fordelen med å ha hevet deigen i en hevekurv helt på slutten, er at brødet får en veldig fin fasong. Selv har jeg veltet deigen fra hevekurven og over på et bakepapir til å begynne med, siden jeg ikke er så rutinert enda. Dermed berger jeg i størst mulig grad det fine utseendet på brødet også etter at dette har havnet oppi gryta. 

Et av mine første surdeigsbrød (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det er viktig å snitte deigen før steking. Dette gjør at det hever seg fint og blir enda mer luftig. En gang glemte jeg å gjøre dette, og da ble resultatet ikke så bra. Forfatterne anbefaler et firkantsnitt - inntil man finner sin stil. I alle fall - dette må skje raskt. Deretter skal brødet inn i ovnen, og lokket legges på gryta. Halvveis i stekeprosessen tas lokket av og stekes videre i åpen gryte. 

I kapittel fire tar forfatterne for seg hva som gikk galt, dersom du ikke får det til. Det kan handle om at deigen ikke hever som det skal. Er det noe galt med starteren? Eller har du brukt en surdeig som ikke var helt klar? Sprekker ikke brødet opp? Har du kanskje brukt for mye vann i deigen? Har du overhevet deigen? Setter deigen seg fast i hevekurven? Osv. Her får du svar på det meste. 

I kapittel fem er det mange ulike brødoppskrifter. Her presenteres en rekke ulike kornsorter, og da spesielt flere typer urmel og annet økologisk dyrket korn. I siste del presenteres et knippe av bønder, som produserer mel - blant annet Trygve Nesje fra Holli Mølle i Spydeberg. 

Et av mine første surdeigsbrød (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Møtet med baketeknikkene som presenteres i denne boka har vært utrolig spennende! Jeg er på ingen måte noen fullbefaren surdeigsbaker enda, men drømmen er å bli skikkelig god på dette. Denne boka er midt i blinken for å kunne få dette til! Det morsomste av alt er at mine eksperimenter med surdeigsbrød har gjort meg til en bedre baker av ordinære brød og vise versa. For når vi snakker om gjærbakst og surdeigsbrød handler det om det samme: å få luftige brød som er rike på smaksopplevelser! 

Min drøm er å komme meg på brødbakekurs med forfatterne bak denne boka! De har et kurs den 17. september i år (som jeg dessverre ikke har anledning til å bli med på), men jeg håper selvsagt at dette kurset ikke blir det siste! 

Jeg anbefaler "Surdeig" av hele mitt hjerte for alle som elsker å bake og som ønsker å bringe sine bakekunnskaper opp til nye høyder! 

Utgitt: 2015
Forlag: Vigmostad og Bjørke
Antall sider: 175
ISBN: 978-82-419-1130-9
Boka har jeg kjøpt selv. 

søndag 3. september 2017

"Dumplings" (Regi: Fruit Chan)

Grøss fra Hong Kong

Jeg kom over filmen "Dumplings" da jeg for et par uker siden var innom HMV på Oxford Street i London, og rotet rundt i World Film-reolene. Normalt tiltrekkes jeg ikke veldig av grøssere (lenger), men så var det noe med at filmen er Hong Kong-produsert. Jeg har selv vært der et par ganger, og fascineres både av stedet og av maten (blant annet dumplings eller dim sum). 

Regissøren Fruit Chan (f. 1959) er fra Hong Kong, og han er kjent for filmer som reflekterer dagliglivet for Hong Kong-folk flest. Det er mye grøss i hans filmografi. Aller mest kjent er han likevel for "The 1997 Triology", som handler om overgangen fra engelsk styresett til Kina. "Made in Hong Kong" er den første filmen i denne triologien. (Kilde: Wikipedia.) (For øvrig er det lenge siden "Made in Hong Kong" betydde dårlig kvalitet. I dag er Hong Kong forbundet med noe mer ekslusivt.)

Mrs. Li er en tidligere skuespillerinne som er gift med en noe eldre velstående mann. Ikke bare er lidenskapen mellom dem i ferd med å tørke inn, og ikke bare er mannen utro etter noter, men hun betrakter sitt eget aldersforfall med meget stor bekymring. Fortsetter det slik er hun snart ingenting verdt lenger som kvinne. 

Mrs. Li på skjønnhetskur
Så en dag får Mrs. Li høre om Aunt Mei, en mystiske eks-gynekolog fra Kina, som lager noen helt spesielle dumplings med foryngende effekt. Hun ønsker å få en behandling hos Aunt Mei - koste hva det koste vil! Daglig kommer hun innom og får en porsjon med dumplings. Etter hvert antar dumplingene en merkeligere og merkeligere konsistens. Mrs. Li registrerer at huden faktisk har blitt strammere både i ansiktet og på kroppen, og hun blir derfor mer og mer nysgjerrig på hva de egentlig inneholder ... 

Ønsker Mrs. Li å finne ut hva Aunt Mei putter i dumplingene sine?
En dag sniker hun seg inn på kjøkkenet til Aunt Mei, og hun sjokkeres over det hun får se ... 
Likevel velger hun å komme tilbake for å få mer. 

Hjemme registrerer også mannen til Mrs. Li at kona er blitt mer attraktiv, og plutselig blomstrer lidenskapen opp mellom dem. I mellomtiden har hans massasje-elskerinne blitt gravid. Mr. Li overhører en fortvilet samtale mellom kona og Aunt Mei etter et selskap der alle gjestene har bemerket at det lukter så rart i rommet. Mrs. Li skjønner med ett at lukten kommer fra henne, og at hun må tilbake for å få flere dumplings. Mr. Li kommer henne imidlertid i forkjøpet ... 

Aunt Mei lager dumplings - innholdet er en dypt bevart hemmelighet.
Ja, hva synes jeg egentlig om filmen ... På et vis virker den litt "hjemmesnekret", og den er i alle fall sær så det holder. Det meste av handlingen foregår i Aunt Meis leilighet, men i små glimt får vi øye på det hektiske folkehavet i Hong Kongs gater, markedene, utsikten fra the Peak, Victoria Harbor og de nedslitte leilighetskompleksene der vanlige folk bor, med klesvask hengende til tørk på helt like balkonger så langt øyet rekker. Egentlig var det dette jeg opplevde som mest "morsomt", dvs. alle gjenkjennelsespunktene. 

Hvor gammel er egentlig Aunt Mei?
Persongalleriet er en smule karrikert, toppet av den meget eksentriske Aunt Mei, som spilles av Bai Ling. Hun har medvirket i et imponerende antall filmer, men det er først og fremst for rolletolkningene i "Dumplings" (2004), "Red Corner (1997), "Speed Dragon" og "The Gauntlet" (2013) at hun har fått kred i forbindelse med  internasjonale filmfestivaler. Rollen som Aunt Mei virker skreddersydd for henne. Hun synger, danser, utfolder seg på kjøkkenet og har en ansiktsmimikk som er helt ubetalelig. 

Noen av scenene er sjokkerende. Jakten på skjønnhet og evig ungdom kjenner liksom ingen grenser. Som da Mr. Li gumler i seg et andeegg, og vi får øye på et andefoster i egget ... Det går ned på høykant. Eller når Mrs. Li tar ut et helt brett med andeegg og går løs på disse med stiletthæler. Plutselig dukker det opp en forpjusket, spill levende andunge. Hun tråkker på denne også. Og enda mer sjokkert skal vi bli før rulleteksten kommer ...

En liten digresjon: Første gang mannen min og jeg var i Hong Kong, så vi fra tid til annen at det sto "Bird´s Nest" på menyen, og at denne retten kostet skjorta. Vi var også i en gate med navnet "Bird´s Nest", og der lå butikkene som solgte fuglereir på rekke og rad. Hva i all verden var dette? lurte vi på. Vi spurte en guide vi hadde på en tur i Beijing, og hun svarte at det er spyttet som fuglene binder sammen kvister og annet til et fuglereir, som er det folk er ute etter. Tidligere var det konkubiner på høyt nivå som brukte dette som et skjønnhets- og foryngelsesmiddel. Grunnen er at dette var et svært dyrt remedium. Det er det fremdeles. Men at det serveres på restauranter i tillegg, fremstår som underlig. Og prisene? Flere tusen kroner for ett måltid! Det er antakelig i denne konteksten man må forstå en film som "Dumplings". 

Denne filmen har hatt én viktig funksjon på meg: jeg har lyst til å se "The 1997 Triology" av samme regissør! 

Du må selv bedømme om dette kan være en film for deg. Jeg har på ingen måte røpet alt i handlingen i dette innlegget. 

Innspilt: 2004
Originaltittel: 餃子/ Gaau2zi2
Nasjonalitet: Hong Kong
Språk: Kantonesisk/mandarin
Sjanger: grøsser
Skuespillere: Miriam Yeung (Mrs. Li), Tony Leung Ka-fai (Mr. Li), Bai lIng (Aunt Mei)
Spilletid: 91 min.

lørdag 2. september 2017

"En handelsreisende" (Regi: Asghar Farhadi)

Iransk ekteskaps-drama

Den iranske filmen "En handelsreisende", som kanskje er mer kjent med den engelske tittelen "The Salesman", ble i forbindelse med årets Oscar-utdeling kåret til den beste fremmedspråklige filmen. Filmen konkurrerte med den danske filmen "Land of Mine", svenske "A Man Called Ove", australske "Tanna" og tysk-østerikske "Toni Erdmann". I tillegg vant filmen priser for beste manus og beste mannlige hovedrolle under filmfestivalen i Cannes i 2016, og en rekke andre nominasjoner og priser på internasjonale filmfestivaler. Regissøren Asghar Farhadi står blant annet bak filmen "A Separation" (med den norske tittelen "Nader og Simin - et brudd" - 2011) og "About Elly" (2009). (Linkene peker til mine filmanmeldelser her på bloggen.) 

"En handelsreisende" hadde Norgespremiere 10. mars i år, og DVD´en har nettopp hatt release i Norge.

Ekteparet Emad og Rana er begge skuespillere i teaterstykket "Death of a Salesman" av Arthur Miller i Teheran. Her spiller de ekteparet Willy og Linda Loman.  Emad er i tillegg instruktør på en skole. 

Emad og Rana har nettopp flyttet inn i et bygningskompleks, hvor de har fått seg en leilighet. Det pågår bygningsarbeider i nabolaget, og en natt truer bygningen med å kollapse. Alle beboerne flykter ut av bygningen. Heldigvis bryter ikke bygningen fullstendig sammen, men det går ikke lenger an å bo der. Beboerne får hentet ut tingene sine, slik at de kan etablere seg andre steder. 


En visuelt vakker film!
Ekteparet blir tildelt en leilighet hvor det åpenbart har bodd en annen kvinne, fordi tingene hennes er stuet inn på et av rommene. Hvem hun var er det ingen som ønsker å fortelle dem.   En kveld er Rana alene hjemme, og hun går inn på badet. Det ringer på og hun antar at dette er ektemannen. Hun låser derfor opp ytterdøren og fortsetter på badet. 

Senere kommer Emad hjem og han undres over at Rana ikke er der. Så oppdager han en masse blod på badet ...

Det viser seg at Rana er på sykehuset, hvor hun blir sydd i ansiktet på grunn av skadene hun har fått. Emad får vite at hun er blitt overfalt, men Rana er lite meddelsom om hva som egentlig hendte. Rana vil helst at han skal tro at hun bare ble slått og at det ikke hendte noe mer. Hun nekter å dra til politiet. 

Emad begynner å gjøre undersøkelser for å finne ut hvem som bodde i leiligheten før dem. Hvem var denne kvinnen? Og hvem var det egentlig den fremmede mannen - for en mann var det - ønsket å besøke? Mens Emad gjør sine undersøkelser, glir ekteparet lenger og lenger fra hverandre ... 

Mer ønsker jeg ikke å røpe av handlingen, fordi dette kan ødelegge filmopplevelsen. 


Scene fra filmen
Tematikken i filmen er svært tabubelagt, og derfor er vi seere henvist til å tenke det meste selv. Samtidig er det liten tvil om at noe mer enn stump vold må ha skjedd. Konsekvensene av at omgivelsene får vite dette er så store at det beste er å gjemme det bort og aldri mer snakke om det - med store følger for parforholdet. Vil mannen klare å ta i sin kone dersom det skulle komme frem at en annen mann har hatt henne? Hva vil omgivelsene tenke om hans kone dersom de får vite mer? Det er en hårfin balanse i det hele, og dette er hovedessensen i filmen, som for øvrig er visuelt vakker og nydelig filmet. I tillegg er den handlingsmettet og med et spenningskurve som gjør at enkelte har kalt den en thriller. Jeg for min del holder på at dette er et drama. Det er også slik filmen er kategorisert da den ble vist på norske kinoer tidligere i år. Filmen fikk da-9 årsgrense.

Det er mye symbolikk i filmen. Bygningene som truer med å kollapse er et slags forvarsel til ødeleggelsene som ekteparet har i vente. Å flytte inn i en leilighet der den forrige leietakeren har flyktet hals over hode og ikke en gang har fått med seg alle tingene sine, har åpenbart også sin pris. Når noe kommer mellom ektefeller og dette er noe de ikke kan snakke om, vil det uvegerlig føre til problemer - før eller siden. Tabuer er aldri enkle å forholde seg til. I et samfunn der alt som har med seksualitet utenfor ekteskapets rammer, er strengt forbudt, vil selv det minste brudd på reglene kunne få fatale konsekvenser. Kanskje er det tross alt best for samfunnet å feie det hele under teppet? For enkeltindividene er det imidlertid i verste fall ødeleggende. 

Denne filmen har hatt stor suksess over alt hvor den har blitt vist. Det skjønner jeg godt. Filmteknisk er filmen lytefri. Lyssettingen i scenene - både på teaterscenen i filmen og i scenene som utspiller seg mellom ektefellene - er utsøkt nydelig, og får frem stemningen ettersom handlingen skrider frem. I begynnelsen er det lyst, for så å bli mørkere og mørkere.  Det er heller ikke tilfeldig at det er "A Salesmans Death" som spilles på teaterscenen, for parallellene mellom skuespillet og det levde livet er flere, selv om rollene på et vis er omvendte i det virkelige liv. Skuespillerne i filmen er dyktige, og samspillet mellom dem er svært troverdig. 

Jeg synes de fleste filmene som vi i Vesten får tilgang til fra Iran, er svært interessante. Måten tabuer angripes på, uten at det blir for politisk, er beundringsverdig (og antakelig helt nødvendig for å få kunstnerisk frihet ...). Skilsmisser og ekteskapsdrama går igjen (i filmer som "Ten" og "Nader og Simin - et brudd"), og tilsvarende gjelder forbudt kjærlighet - som i "Circumstance". Sensur et tema i "Taxi" (og det er problematisk i et land som Iran, noe ikke minst regissøren Jafar Panahi har fått merke) og kvinneundertrykkelse er tema i "Women without men". "Spurvenes sang" er kanskje først og fremst humoristisk, men under ligger det mye alvor. Fattigdom og lemfeldig behandling av arbeidstakere er her bakteppet. Og atter andre ganger kan det bli vel sært - som i "Shirin" ... (Samtlige linker peker til mine omtaler av disse filmene.)

Jeg anbefaler "En handelsreisende" varmt! 

Innspilt: 2016
Originaltittel: فروشندهForušande
Engelsk tittel: The Salesman
Nasjonalitet: Iran
Språk: Persisk
Sjanger: Drama
Skuespillere: Taraneh Alidoosti (Rana), Shahab Hosseini (Emad), Babak Karimi (Babak)
Spilletid: 119 min.



fredag 1. september 2017

Elena Ferrante: "Den dunkle dottera"

Enda en glitrende Ferrante-roman om kvinners valg!

Etter utgivelsen av Napoli-kvartetten (i 2012-2014 i Italia, og i 2015-2016 i Norge) har det herjet en Elena Ferrante-feber over landet! Selv om det skjæres ned på bokanmeldelser og annet litteraturstoff i landets aviser, har alle med en viss grad av respekt for seg selv, anmeldt Ferrantes bøker. Det er ikke så rart, for disse bøkene har så mange lag, og de gir leserne noe, enten det er tale om svært trente lesere eller lesere som ikke leser så mye. Det er noe universelt ved kvinneskikkelsene i bøkene, der de slites mellom den tradisjonelle kvinne- og morsrollen og det å ønske å realisere egne evner og talenter. Sammen med en drøm om å bli økonomisk selvstendig og fri i et kvinneundertrykkende samfunn ... 

Samlaget ga ut boka "Svikne dagar" (i 2002 i Italia) tidligere i år, og nylig kom også "Den dunkle dottera" (i 2006 i Italia) ut. I førstnevnte bok blir den kvinnelige hovedpersonen forlatt av sin mann, og hun går nesten til grunne i kjølvannet av skilsmissen, der hun strever med å skaffe seg en jobb og inntekter etter en tilværelse som hjemmeværende mor over flere år. I sistnevnte bok forlot den kvinnelige hovedpersonen både mann og barn for å realisere drømmen om en karriere ved universitetet. Mors-rollen blir endevendt i begge bøker. 

Leda er 47 år og jobber som universitetslektor i Firenze. Da barna var små, forlot hun både dem og mannen uten forvarsel. Den utløsende faktoren var en forelskelse, men egentlig handlet det mest om at hun ikke trivdes som hjemmeværende småbarnsmor, der hun aldri fikk utviklet egne evner og talenter. Etter noen år angret hun seg og kom tilbake for å ta seg av døtrene. Nå har de reist til sin far i Canada, der de skal studere. Leda har leid en leilighet og ser frem til noen ukers strandferie, der hun planlegger å forberede høstens undervisning. 

"Då døtrene mine flytta til Toronto, der far deira hadde budd og arbeid i mange år, blei eg skamfull og overraska då eg oppdaga at eg ikkje var det minste lei meg, snarare kjende eg meg lett, som om eg først då hadde sett dei til verda. For første gong på nesten tjuefem år følte eg ikkje lenger at ansvaret eg hadde overfor dei, tyngde meg. Leiligheita var ryddig som om ingen budde der, eg tenkte ikkje konstant på klesvask og innkjøp, hushjelpa som i mange år hadde hjelpt meg med husarbeidet, fann seg ein annan, meir innbringande jobb, og eg hadde ikkje behov for å erstatte henne." (side 6)

Leda finner seg godt til rette på stranda og begynner å arbeide. Innimellom bader hun og soler seg. Så blir hun plutselig oppmerksom på en ung mor og hennes tre-fire år gamle datter. Datteren har en dukke som hun forguder. Den er med i all lek, og de to er fullstendig uadskillelige. Forholdet mellom moren og datteren er nært og trygt, og det hun ser er så idyllisk at det skjærer henne i hjertet. Mest av alt fordi hun tenker tilbake på sitt eget svik av sine egne to døtre mens de var på samme alder. 

Det viser seg at moren og datteren er en del av en stor og bråkete, napolitansk familie. Dette vekker åpenbart ubehagelige minner fra Ledas egen oppvekst. Her er det de tradisjonelle kjønnsrollemønstrene som dominerer, der menn er menn, og kvinner nærmest kun er til for å behage dem. Hun kan ikke like dem, og når blikket hennes likevel trekkes mot den støyende flokken, tenker hun stort sett usympatiske tanker om dem. Bortsett fra når hun betrakter moren og datteren ... De har et mor-datter-forhold hun gjerne hadde sett at hun hadde hatt overfor sine egne døtre. 

"Eg veit ikkje kvifor eg noterte dei namna i notatboka mi. Elena, Nani, Nena, Leni; kanskje likte eg måten Nina uttalte dei på. Ho snakka med jentungen og med dokka i eit behageleg, dialektalt tonefall, eit napolitansk som eg elskar, det mjuke av den leikne og ømme typen. Eg var trollbunden. For meg har språka eit hemmeleg sekret som no og då skummar opp, og som det ikkje finst motgift for. Eg hugsar dialekten i munnen til mor mi når det mjuke tonefallet brast og ho skreik til oss, forgifta av misnøye: Eg held dykk ikkje ut lenger, eg held dykk ikkje ut. Ordrar, brøl, krenkingar, livet spente seg ut i orda hennar, som når ein tynnsliten nerve, straks den er rørt ved, smertefullt skrapar vekk all sjølvkontroll. Éin gong, kanskje to, kanskje tre, trua ho oss ungane med at ho ville dra sin veg: Ein morgon vaknar de opp og finn meg ikkje lenger. Kvar morgon vakna eg og skalv av skrekk. Frå røynda forsvann  ho aldri, i orda forsvann ho heile tida. Denne kvinna, Nina, verka derimot roleg, eg misunte henne." (side 18)

Leda truet aldri med å dra. Men i motsetning til moren dro hun faktisk en dag - uten forvarsel. Hva var verst? Truslene eller realitetene? 

Den bråkete familien kommer tettere på Leda, som da hun en dag blir spurt om hun kan flytte seg slik at familien kan holde seg samlet, nekter å flytte over til en annen solseng. Det oppstår en viss spenning på stranda etter dette. Samtidig blir hun vitne til en hel del dramatikk som utspinner seg mellom familiemedlemmene, mens hun spekulerer i om Nina elsker mannen sin eller ikke. Hun bedømmer det hun ser med en holdning som røper at hun har store tanker om sin egen treffsikkerhet. 

En dag er den lille datteren borte, og i panikken som oppstår under leteaksjonen, finner Leda den lille jentas kjære dukke. Hun tar den og putter den i vesken sin. Planen er å gi den tilbake, men hun gjør ikke det. Det lille barnet er hysterisk da hun oppdager at dukken er borte, og så med ett er idyllen mellom mor og barn borte. Barnet hyler og skriker og er helt utrøstelig. 

Leda vasker dukken da hun kommer hjem til leiligheten hun har leid, og hun kjøper også klær til den. Omstendighetene rundt dukken gjør at det bygger seg opp en uhyggestemning mellom de impliserte. Hva handler det om, dette at hun ikke vil levere dukken tilbake? Handler det om misunnelse, der hun nyter å se at det likevel ikke er så perfekt mellom mor og datter som man skulle tro, eller handler det om at dukken blir et slags symbol for hennes egne mangler som mor, og som på et vis blir forsøkt reparert ved at hun tar hånd om dukken? Eller handler det mest av alt om makt til å forrykke noe som var pent, og som ikke lenger er det? Det hele topper seg da Leda plutselig får makt til å gripe inn i noen skjebner. Får hun det til, eller faller hun til slutt for eget grep?

Underveis får vi innblikk i Ledas forhold til sine egne døtre, ikke minst til Bianca, en av døtrene som hun i en periode følte sterk motvilje mot. " ... var (det) berre ein refleks av motviljen eg hadde mot meg sjølv (?) ..." (side 62) I et glimt ser vi også den gangen hun var voldelig mot sin fem år gamle datter. "Ah, kunne eg berre gjere dei usynlege, ikkje lenger føle krava frå kroppane deira, som viktigare og mer kraftfulle enn dei som kom frå kroppen min. Eg skrelte ferdig appelsinen og drog. Etter det verken såg eg dei eller høyrde stemma deira på tre år." (side 109

"Den dunkle dottera" har mange elementer som har klare likhetstrekk med Napolikvartetten. Det er noe med settingen, miljøskildringene og det napolitanske, den klaustrofobiske tradisjonelle kvinnerollen, navnene som er valgt og kostnadene ved å være kvinne og ønske seg noe mer enn kun å være mor. 

Elena Ferrantes fortellerstemme er så særegen at jeg ville ha kjent igjen bøkene hennes på mils avstand. Den nynorske oversettelsen er bare helt fantastisk, og jeg vil hevde at dette bidrar til å gi romanene en helt spesiell stil. Fortellergrepet, der vi får innblikk i en strøm av tenkte tanker fra en kvinnelig jeg-person, går igjen i alle bøkene jeg så langt har lest av henne. Det handler om kvinner som må velge - enten den tradisjonelle morsrollen eller et selvstendig liv der man får realisert seg selv. Ingen får i pose og sekk, og uansett hva de velger, betaler de en høy pris. For om det i det ene tilfellet er slekten og familien som får avsmak for kvinnens egoisme når hun velger seg selv fremfor familien sin, så er ikke kvinnens bebreidelser overfor seg selv mindre kraftfulle. Det setter nemlig dype spor å vokse opp i en mannskultur der kvinnen er navet i familien, og den som må "ofre alt" for mann og barn. Å rive seg løs koster, og man rister ikke uten videre av seg skyldfølelsen. Beskrivelsene er brutale og rett på sak, og ingenting pakkes inn. Det vi leser er sterkt og følelsesladet, uten noen gang å bli klisjéfylt eller tårepersete!

Denne boka bare du lese! Dette er nemlig romankunst av ypperste klasse!

Samlaget har lovet en ny Ferrante-oversettelse til våren, så det er bare å glede seg!

Utgitt i Italia: 2006
Originaltittel: La figlia oscura
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Samlaget
Oversatt fra italiensk: Kristin Sørsdal
Antall sider: 151 
ISBN: 978-82-521-9335-0
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Populære innlegg