Forsidebilde

Forsidebilde

mandag 12. desember 2016

Luke 12: Piet Heins gruk "Om at leve i nuet"

Foto: Rose-Marie Christiansen

Om at leve i nuet

At leve i nuet er livets teknik –
og alle folk gør deres bedste,
men halvdelen vælger det nu, som gik,
og halvdelen vælge det næste.

Og det forrige nu og det kommende nu
bliver aldrig i livet præsente,
og alle folks levetid går sågu
med bare at mindes og vente.

For det nu, som er gået, er altid forbi,
og det næste bliver aldrig det rette.
Næ, sørg for, at nuet, du lever i,
éngang for altid er dette.

Piet Hein

Hver dag i hele adventstiden vil jeg dele et dikt med mine lesere.

lørdag 10. desember 2016

Luke 10: Arne Rusets dikt "Vi kan ikkje eige kvarandre"

Foto: Rose-Marie Christiansen 

VI KAN IKKJE EIGE KVARANDRE

vi kan ikkje eige kvarandre
tusen dikt har fortalt oss
at vi ikkje kan eige kvarandre,
men vi kan låne kvarandre
og gløyme levere tilbake.

Arne Ruset

Hver dag i hele adventstiden vil jeg dele et dikt med mine lesere.

søndag 4. desember 2016

Luke 4: A.O. Vinjes dikt "Den dag kjem aldri ..."

(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Den dag kjem aldri...


Den dag kjem aldri at eg deg gløymer, 
for om eg søver, eg um deg drøymer. 
Om nott og dag er du like nær, 
og best eg ser deg når myrkt det er. 

Du leikar kringom meg der eg vankar. 
Eg høyrer deg når mitt hjarta bankar. 
Du støtt meg fylgjer på ferdi mi, 
som skuggen gjeng etter soli si. 

Når nokon kjem og i klinka rykkjer, 
d'er du som kjem inn til meg, eg tykkjer: 
Eg sprett frå stolen og vil meg té, 
men snart meg sig atter ende ned. 

Når vinden lint uti lauvet ruslar, 
eg trur d'er du som gjeng der og tuslar! 
Når sumt der burte eg ser seg snu, 
eg kvekk og trur det må vera du. 

I kvar som gjeng og som rid og køyrer, 
d'er deg eg ser; deg i alt eg høyrer: 
I song og fløyte- og felelåt, 
men endå best i min eigen gråt. 

A.O. Vinje.

Hver dag i hele adventstiden vil jeg dele et dikt med mine lesere.

torsdag 1. desember 2016

Luke 1: Stein Mehrens dikt "Jeg holder ditt hode"

(Foto: Rose-Marie Christiansen)



JEG HOLDER DITT HODE


Jeg holder ditt hode
i mine hender, som du holder
mitt hjerte i din ømhet
slik allting holder og blir
holdt av noe annet enn seg selv
Slik havet løfter en sten
til sine strender, slik treet
holder høstens modne frukter, slik
kloden løftes gjennom kloders rom
Slik holdes vi begge av noe og løftes
dit gåte holder gåte i sin hånd




STEIN MEHREN

Hver dag i hele adventstiden vil jeg dele et dikt med mine lesere.

søndag 13. november 2016

Når film blir en lidenskap


Jeg har vært opptatt av film så lenge jeg kan huske. Denne interessen har eksistert side om side med min sterke lidenskap for litteratur. Derfor var det naturlig å inkludere min filminteresse i prosjektet da jeg startet med blogg våren 2010.

I årenes løp har jeg omtalt og/eller anmeldt mer enn 600 filmer på bloggen min, jf. en alfabetisk oversikt over samtlige titler som dette handler om. Jeg rekker dessverre ikke å skrive om alle filmene jeg ser, og skulle selvsagt gjerne hatt mer tid både til fordypning, til å lære mer om film, se flere filmer, lage filmprosjekter på bloggen min osv. 


De fleste som har fulgt bloggen min en stund og som har hatt interesse for å følge med på filmene jeg har omtalt, har kanskje sett noen tendenser i retning av "prosjekter". Blant annet er jeg glødende interessert i arabisk film, og prøver å få med meg Arabiske filmdager i Oslo hver vår. Jeg synes også at det er spennende å få med meg Film Fra Sør-festivalen i Oslo (som arrangeres hver høst), selv om jeg heller ikke i år rakk å skrive om dette på bloggen min. Dessuten liker jeg å holde meg orientert om Oscar-nominasjonene, og her er nominasjonsprosessen vel så interessant som selve kåringen. Endelig har jeg skrevet om og omtalt filmer fra Cannes filmfestival. Dersom tiden hadde strukket til, ville jeg ha fulgt mye tettere med på flere filmfestivaler, og drømmen er selvsagt å være til stede på en av de store festivalene. Det får bli en annen gang, i et annet liv ... 


Noe av problemet med de store filmfestivalene er at det tar relativt lang tid fra filmer blir vist i en slik setting, til de når ut til oss vanlige film-elskere. De færreste filmene når frem til norske kinoer, og det er i tillegg ofte besværlig å få tak i filmene på DVD (men det har blitt bedre!). Vi er avhengig av gode distributører, som sørger for at kvalitetsfilmer blir gjort tilgjengelig for oss. 


Arthaus er en stiftelse for filmkunst, som ble dannet i 1992. Stiftelsens formål er å bedre vilkårene for kunsterisk verdifull film i Norge, både gjennom import og distribusjon av film til kinoer og filmklubber. I tillegg er det et mål å medvirke til å spre kunnskap og informasjon om film som kunstnerisk og kulturelt medium, leser jeg på Arthaus sin nettside.  


Sett fra mitt ståsted tenker jeg at det kommer altfor mange filmer fra Hollywood, og at det er et sunnhetstegn at vi får påfyll også fra andre kanter av verden. 


Da Arthaus tidligere i høst søkte etter 100 filmentusiaster fra hele landet til en ny runde av Scope100 (2016-2017), hvor publikum blir direkte involvert i å stemme frem sin favorittfilm, var jeg ikke sen om å melde min interesse. Jeg var heldig og ble plukket ut, og skal fremover se syv helt nye europeiske filmer via streamingtjenesten til Festival Scope. Det er som å få en filmfestival rett hjem i stua! Utrolig spennende! 


Det er viktig for Scope100 at medlemmene skal representere publikum fra hele landet. Man kan være filmkritiker, blogger, kulturjournalist eller student, men viktigst av alt er at man er filminteressert. Vi som er med får diskutere filmene i et lukket forum på Facebook.


Vinnerfilmen skal distribueres av Arthaus neste år. Det betyr i praksis at vinnerfilmen blir vist på kino i 2017. 


For øvrig er dette det andre året Arthaus er en del av Scope100. (Den islandske filmen "Småfugler" vant i fjor.) 


De syv filmene jeg skal se i forbindelse med Scope100, er følgende:




"After love" (L`Èconomie du couple) - regissør Joachim Lafosse:
- Fransk-belgisk film, 2016, 96 minutter
- Et ektepar med to døtre går fra hverandre. Hun eier huset - han har pusset det opp etter alle kunstens regler. Han nekter å flytte før han har fått sin halvpart av husets verdi. 
- Hva skjer i relasjonen mellom et ektepar som tidligere elsket hverandre svært høyt, når alt som skjer plutselig blir tolket med helt andre briller, slik at det normale blir fremstilt som unormalt, og det unormale som normalt?
Filmen ble vist på Cannes Filmfestival 2016. 

"Porto" - regissør Gabriel Klinger:
- Fransk-portugisisk-polsk, 2016, 75 minutter
- En fransk kvinne og en amerikansk mann lever i Porto og opplever et kort, men intenst forhold. Noe mystisk og uventet skjer da deres veier skilles ... 
Filmen har blant annet blitt vist på filmfestivalen i San Sebastian 2016.

"Indivisible" (Indivisibili) - regissør Edoardo De Angelis:
- Italiensk, 2016, 100 minutter
- To siamesiske tvillinger forsørger familien sin med inntektene fra sine opptredener som sangere. Alt er vel inntil de finner ut at de kan bli skilt fra hverandre ... 
Filmen har vært vist på filmfestivalen i Venezia 2016 og filmfestivalen i Toronto 2016.

"Suntan" - regissør Argyris Papadimitropoulos (linken peker til min omtale av filmen):
- Gresk, 2016, 105 minutter
- En middelaldrende gresk doktor blir betatt av en yngre kvinnelig turist. Det er duket for drama når han blir med henne og vennene på party. 
Filmen har vært vist på filmfestivalen i Rotterdam 2016. 

"Remainder" - regissør Omer Fast:
- Tysk-engelsk, 2015, 97 minutter
- En ung mann får utbetalt en stor erstatning pga. hukommelsestap etter en ulykke. Han bestemmer seg for å bruke pengene til å rekonstruere sitt tidligere liv ned til den minste detalj. 
Filmen har vært vist på filmfestivalen i Berlin 2016. 

"24 Weeks" - regissør Anne Zohra Berrached:
- Tysk, 2016, 102 minutter
- En cabaretartist er i sjette måned av sin graviditet da hun får vite at noe er galt med barnet. Hun og ektemannen får kun kort tid til rådighet for å ta et valg med enorme konsekvenser. 
Filmen har vært vist på filmfestivalen i Berlin 2016. 

"Baden Baden" - regissør Rachel Lang:
- Belgisk-fransk, 2016, 95 minutter.
- En ung kvinne slutter i en jobb hun har hatet og reiser hjem til Strasbourg for å finne både kjærlighet og sorg ... 
Filmen har vært vist på filmfestivalen i Berlin 2016.

-----------------------------------

(Jeg kan ikke skrive omtaler/anmeldelser av filmene før de er tilgjengelig for andre enn oss 100 som er med i Scope100. Disse kommer derfor senere.)

søndag 9. oktober 2016

"Hyena Road" (Regissør: Paul Gross)

Afghanistankrigen sett med canadiske øyne 

Hver gang det dukker opp krigsdramaer om Afghanistan, kjenner jeg på at dette må jeg få med meg. Det samme skjer i grunnen hver gang jeg kommer over filmer som handler om krig når jeg tenker meg om ... Jeg tror det mest av alt handler om et genuint ønske om å forstå hva som skjer, og ikke minst å få inn noen flere perspektiver på ulike hendelser. 

Det har allerede både blitt skrevet mange bøker og laget mange filmer om Afghanistan-konflikten. Fredrik Barth skrev i sin tid boka "Afghanistan og Taliban" (2008). I 2014 kom Fredrik Græsvik ut med boka "Den tapte krigen - Norge i Afghanistan", og samme år utkom Carsten Jensen og Anders Sømme Hammers "Alt dette kunne vært unngått - En reise gjennom det nye Afghanistan". Tidligere i år kom også den skjønnlitterære boka til Carsten Jensen - "Den første stein" - ut. Nevnes må også Phil Klays bok "Hjemkomsten" (2014), selv om denne handler både om Irak- og Afghanistankrigen. Filmer som "Osama" av regissør Siddiq Barmak (2003), "A war" av regissør Tobias Lindholm (2015) og "Armadillo" av regissør Janus Metz (2010) tar også frem litt ulike perspektiver. Og så må vi ikke glemme Atiq Rahimis bøker "Faen ta Dostojevskij" (2011) og "Tålmodighetens stein" (2009) - begge med handlingen lagt til Kabul. "Syersken i Khair Khana" (2011) av Gayle Tzemach Lemmon er annen, selv om dette ikke er noe storverk. Da er det kanskje viktigere å merke seg Yasmina Khadras roman "Svalene i Kabul" fra 2002. Og sist men ikke minst nevner jeg Khaled Hosseinis bøker, og da kanskje spesielt "Tusen strålende soler" fra 2007 - en bok som har bidratt til økt interesse for Afghanistan-problemet, selv om mange har stilt spørsmål ved om boka fortjente den suksessen den fikk. Ikke minst fordi persongalleriet er svært stereotypt fremstilt. Den gangen satte vel jeg likhetstegn mellom alle tårene jeg felte under lesningen og bokas litterære kvaliteter ... (Samtlige linker i dette avsnittet fører til mine tidligere bloggomtaler.)

Så tilbake til "Hyena Road" ... Det er Paul Gross (f. 1959) som både har regissert denne filmen, skrevet manus, redigert den og som spiller hovedrollen selv. Da filmen ble presentert på 2015 Toronto International Film Festival i september i fjor, skrev en kritiker i dette innlegget følgende:

Paul Gross' third film shines a light on Canadian soldiers in Afghanistan, but sticks by the Hollywood playbook.

It’s a little surprising the makers of Canadian-soldiers-in-Afghanistan drama “Hyena Road” didn’t opt for the more obvious title “Canadian Sniper,” but maybe it’s because the sniper in question reps only half the story in this Hollywood-style war picture. Alternately detailed and derivative, thesp-filmmaker Paul Gross’ third feature has a relatively offbeat point of view that only partially masks its formulaic characters and narrative twists. Production values are slick enough for worldwide distribution, but the film is destined to play best on home turf following its Toronto fest gala premiere.


Man erkjenner altså at filmen passer best for hjemmepublikumet i Canada ... Filmen er heller ikke vist på norske kinoer. Selv vil jeg legge til at jeg er veldig glad for at filmen ikke fikk tittelen "Canadian Sniper", fordi dette ville ha skapt assosiasjoner til Clint Eastwoods film "American Sniper", en film jeg mislikte meget sterkt. (Jeg har sett og omtalt den - linken peker til mitt innlegg.) "Hyena Road" fortjener bedre rett og slett fordi det er en vesentlig bedre film enn Eastwoods film. Dybden i persongalleriet og den mer ikke-stereotype fremstillingen av afghanerne gjør nemlig sitt til at inntrykket man som seer blir sittende tilbake med, er av en helt annen kaliber enn etter "American Sniper". Der var nemlig alle amerikanerne helter og alle afghanerne gærne. Filmen segmenterte også en oppfatning av at kvinner i burka skjuler ødeleggelsesvåpen under alle kjolestoffene. "Hyena Road" viser også soldater med betydelig mer innsikt i den afghanske kulturen enn hva tilsvarende amerikanske filmer noen gang har vist, uansett hvilket land man befinner seg i. 

Innledningsvis i filmen blir vi introdusert for den kanadiske spesialenheten, som bare er en av flere i den vestlige koalisjonen som er etablert i Afghanistan. De er der for å vokte en rute som er svært utsatt for miner, bomber og bakholdsangrep. På et utsatt punkt langs denne ruten sitter Ryan Sanders og hans snikskytterteam. En rekke kjøretøyer er på vei opp til et sårbart punkt, da Ryan får øye på noen flekker i veien. De gir beskjed om at den kjørende troppen skal stanse, og så skyter de mot flekkene. Plutselig eksploderer hele veien, og ned fra den andre åskammen strømmer det en mengde med fiendtlige soldater. Snikskyttergruppen skjønner at de ikke har en sjanse fordi de er for få, og de søker derfor tilflukt i en landsby like ved. 

Snikskyttere i Afghanistan
Ryan Sanders og mennene hans ender opp i et hus sammen med landsbyens eldste, en mann som mistenkes for å være en legendarisk mujaheddin-kriger. Senere skal han få en sentral rolle i maktkampen om området, der man ikke kan vite hvem som er venn og hvem som er fiende. Underveis blir vi vitne til kidnapping av barn, spesielt jenter, og maktesløsheten de som blir utsatt for dette, opplever. Særlig fordi overgrepene gjøres av mennesker med så mye makt at det kan få uante konsekvenser dersom man tar til motmæle. Vi blir også vitne til frustrasjonene blant snikskytterne, som må forholde seg til gjeldende regelverk og ikke kan gripe inn så lenge ingen trues direkte på livet ... 

Snikskytterne kan ikke gripe inn så lenge kidnapperne ikke bruker våpen eller
truer livet til barna ... 
Jeg opplevde denne filmen som meget severdig, selv om det ikke skal underslås at vi også her blir vitne til canadiske helter versus afghanske skurker. Samtidig vil jeg trekke frem at det i denne filmen er mange afghanere som spiller svært sympatiske og kloke roller, og dette bidrar til en helhetsopplevelse av filmen som nyansert og ikke for svart-hvitt. Underveis stusset jeg kanskje over det solospillet canadierne sto for. Hvor var de andre allierte? Men her kan det tenkes at jeg mangler sentrale kunnskaper om hvordan samspillet mellom de vestlige deltakerne i koalisjonen fungerte. Captein Pete Mitchell (spilt av Paul Gross) syntes å ha svarene på det meste, og han fremstilles som en person som hadde full kontroll. Men er det virkelig slik i en krig? Og var det slik i Afghanistan? - en krig som var særdeles spesiell ut fra hva jeg har forstått. Det var vel her jeg følte at Hollywood-faktene ble for fremtredende. 

Captain Pete Mitchell og "the Ghost"
Jeg klarer selvsagt aldri å betrakte en film av denne kaliberen som ren underholdning. Til det er tematikken for alvorlig. Filmen er basert på en sann historie, og jeg regner med at regissøren har tatt seg noen kunstneriske friheter for å gjøre filmen mer "publikumsvennlig". Humoren, vittige replikker, kanskje kjærlighetshistorien vi blir vitne til mellom Ryan og Jenn? Ikke vet jeg. Det er en del skyting og sterke scener i filmen, men den har også mye mer ved seg. (Veldig synd at traileren fokuserer så mye på skytingen, bare for å ha nevnt det.) Summa summarum vil jeg uansett konkludere med at dette er en film over middels, selv om den ikke når opp til det beste jeg har sett. Skuespillerprestasjonene trekker opp opplevelsen av filmen. Jeg opplevde også fremstillingen av den afghanske tolken som tankevekkende, og skjønner hvor umulig det måtte være å bli igjen i dette samfunnet etter at alle de vestlige soldatene dro hjem ... 

Dersom du er interessert i Afghanistan-krigen, er denne filmen absolutt verdt å få med seg. 

Innspilt: 2015
Originaltittel: Hyena Road
Nasjonalitet: Canada
Sjanger: Drama/krig
Skuespillere: Paul Gross (Captain Pete Mitchell), Rossif Sutherland (Warrant Officer Ryan Sanders), Clark Johnson (Brigadier General Rilman), Allan Hawco (Master Corporal Travis Davidson), Christine Horne (Captain Jennifer Bowman), David Richmond-Peck (Hickie), Jennifer Pudavick (Mary), Aqqalu Meekis (Wolf) og Neamat Arghandabi (the Ghost)
Spilletid: 120 min.

torsdag 29. september 2016

Enda mer Brooklyn og litt til ... - New York, 2016

Brooklyn Bridge (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Mannen min og jeg er for tiden i New York på ferie, og jeg har i flere tidligere blogginnlegg skrevet om inntrykkene fra turen vår. Blant annet har jeg skrevet om Little Italy, om litt av hvert (herunder om Strand Bookstore), Coney Island og Brooklyn generelt. I herværende blogginnlegg skal jeg skrive mer om Brooklyn.


BookCourt i Brooklyn - ikke la deg lure av det relativt beskjedne inngangspartiet. Her er det
mye som skjuler seg bak fasaden.  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
For å være helt ærlig ville det vært et helt utrolig høydepunkt på turen vår dersom vi hadde slumpet borti å treffe på Paul Auster mens vi ruslet rundt i Brooklyn. Hvor bor han? Gjett om jeg har googlet! Det eneste jeg har klart å finne ut er at han har bodd i Cobble Hill-området, men ikke gjør det lenger. Han bor fremdeles i Brooklyn, men denne bydelen er stor. Googlesøket førte oss i alle fall til BookCourt i 163 Court Street i Cobble Hill ved Brooklyn Heights, så vi la turen dit. (Og hadde vi kommet hit to uker tidligere, kunne vi ha møtt ham under Brooklyn Bookfestival ... )

BookCourt i Brooklyn  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
BookCourt er en bokhandel som ble etablert i 1981. Den anses som den beste i Brooklyn. Dette skjønner man i grunnen når man går inn i denne bokhandelen, fordi det merkes at her har man ambisjoner om å "pushe" god litteratur, og ikke bare litteratur som det er mye penger i fordi det er så mainstream. Utvalget er likevel ikke smalt, og mitt inntrykk er at her har de det meste. Men det er noe med måten bøkene frembys på. Og ikke minst hvilke bøker som er lagt frem som teasere på bordene inne i butikken.
                            
Karl Ove Knausgårds bøker på engelsk i BookCourt (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Naturligvis faller blikket lettest på det man kjenner til fra før av, som Karl Ove Knausgårds bøker "My struggle". Interessant nok er det ikke bokryggene som møter oss. Her er bøkene stilt ut med forsiden ut, slik at de skal vekke interesse hos den nysgjerrige leser. Knausgård er stor "over here", så antakelig kjenner den typiske BookCourt-kunden til bøkene allerede?
En bok jeg må finne ut av! BookCourt i Brooklyn.
(Men den ble med hjem likevel ... :-) )
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Inntrykket jeg satt igjen med er at BookCourt er Brooklyns svar på Oslos Tronsmo. I tillegg til Strand Bookstore er dette en bokhandel en bokelsker derfor bør få med seg under et New York-besøk. Neida, Paul Auster dukket ikke opp mens vi var der, men jeg er ganske sikker på at dersom han akkurat den dagen hadde beveget seg ut for å kjøpe en bok eller to, er det her vi ville ha møtt ham. Selv kom jeg ut med kun en bok denne gangen, nemlig William B. Helmreichs bok "The Brooklyn nobody knows - An urban walking guide". Og så merket jeg med Jacqueline Woodsons bok "Another Brooklyn", som jeg absolutt skal lese meg opp på før jeg vurderer om jeg skal lese den.
Gourmet-burger i BrooklynBookCourt i Brooklyn  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
 New York er berømt for sine excellente hamburgere, og vi gjorde et google-søk for å finne ut hvor vi kunne få noe virkelig bra. Dermed dukket Mooburger-kjeden opp. Denne kjeden har en avdeling i 240 Court Street. Burgeren smakte fortreffelig, men du godeste for noen priser! For to små burgere og to små øl kom regningen på litt over 60 dollar, inklusive 20 % tips som det forventes at man gir fordi dette er nesten den eneste lønnen de stakkars arbeiderne faktisk får.

Brooklyn Heights Promenade (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi ruslet rundt i Brooklyn Heights, der hvor fiffen i Brooklyn bor. Husene er flotte, der hver boenhet er townhouses som ligger vegg i vegg med hverandre. Det ene mer herskapelig enn det neste ... Og for en utsikt de har, de som er så heldige å bo langs Brooklyn Heights Promenade. Intet mindre enn Manhattan skyline! It`s all about the view! Den betaler de nok solid for også.

It`s all about the view! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi var ikke de eneste som gikk rundt med kameraet dinglende rundt halsen heller. Brooklyn Hights og spesielt The Promenade står nemlig høyt på listen over ting man bør få med seg når man befinner seg i dette området.


Herlige småbarn på tur  (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Plutselig dukket det opp en barnehage på tur. Barna var bundet sammen i en snor slik at ingen skulle klare å stikke av, og scenen minnet meg om noe tilsvarende vi opplevde i Hong Kong. Jeg knipset bilder av scenen, men ble raskt irettsatt av den ene voksenpersonen. "Ikke ta bilder av barna!" Men hvordan kunne jeg la være? Ungene kvitret lykkelige, og lot seg ikke affisere av voksenpratet.

Sjarmerende barn på tur
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Egentlig hadde vi også planer om å besøke Brooklyn Museum i går, men dette museet er stengt mandager og tirsdager. På torsdager er det åpent fra kl. 11.00 til 22.00, mens det er åpent fra kl. 11.00 til 18.00 onsdag og fra fredag til søndag. Det får bli i morgen ...
 
Brooklyn Bridge (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Da vi skulle tilbake til Manhattan, valgte vi å gå over Brooklyn Bridge. Akkurat det har vi gjort et par ganger tidligere. For å si det sånn: vi blir aldri lei av utsikten mot Manhattan! Det var riktig mange som var ute og gikk i det fine været, så det var direkte folksomt på brua.

Brooklyn Bridge (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Brooklyn Bridge er et yndet sted for selfies, men noen gjør det likevel mer skikkelig. Som denne gjengen midt på brua. De gjorde ingenting av at også jeg tok et bilde - mens de like godt sto der oppstilt.

Brooklyn Bridge (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Brooklyn Bridge ender i Financial District på Manhattan-siden. Her er det kort vei til Wall Street og Ground Zero. Vi besøkte Ground Zero da vi var i New York i fjor, men hadde likevel lyst til å besøke St. Paul`s Chapel siden stedet var stengt i fjor. Det var imidlertid fremdeles stengt der, viste det seg da vi ankom stedet ... Det skuffet oss sterkt.

St Paul`s Chapel, bygget i 1766 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
St. Paul`s Chapel spilte en nokså sentral rolle i tiden etter 11. september 2001. Få steder er det vel bedt mer intenst og inderlig enn akkurat her. Kirken ligger så og si vegg i vegg med Ground Zero. En helt spesiell utstilling om 11. september har stått i kirken mens den var åpen for publikum. Nå er kirken under totalrenovering.
Turistbuss i Financial District på ManhattanBrooklyn Bridge (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Jeg kommer tilbake med flere reisebrev fra New York.

mandag 26. september 2016

Coney Island og et sveip verden rundt - New York, 2016

San Gennaro-festivalen i Little Italy (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Jeg har tidligere skrevet to blogginnlegg fra New York; ett om San Gennaro-festivalen og ett om å rekke mest mulig i løpet av en dag.

Coney Island  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Dersom jeg skal oppsummere vår tredje dag i New York med få ord, må det bli at dette har vært en reise verden rundt rent matmessig. Vi har vært innom det typisk amerikanske, det asiatiske, det europeiske og det latinamerikanske. På hvilken måte skal jeg komme nærmere tilbake til.

På konditoriet Ferrera i Little Italy (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi startet dagen med å gå gjennom Little Italy, stakk vi like godt innom Ferrara, Little Italays berømte konditori. Det var kanskje ikke helt meningen at dette skulle bli vår frokost, men da vi sto og skulle velge mellom aller lekkerbisknene, klarte vi ganske enkelt ikke å styre oss. Det ble a little bit of this and a little bit of that. En "skikkelig" American breakfast, med et kaloriinnhold vi ikke orker å forholde oss til ... For hva velger man når man har tilgang til de lekreste kaker? En lobster tail, en napoliansk kake (dvs. napoleonskake) og cannoli ... Egentlig bestilte vi enda en kake, men det fikk ikke kelneren med seg. Og like godt kunne kanskje det være, for ellers hadde vi vel krabbet der fra ...

Togstasjonen på Coney Island (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Siden været var så strålende i dag, valgte vi å dra ut til Coney Island. Vi spurte en innfødt, og fikk som råd at vi burde ta N-subwayen. Dette er ekspresstoget til Coney Island, og det brukte ca. tre kvarter fra Canal Street.
 
Stranda på Coney Island (Foto: Rose-Marie Christiansen)


Jeg vet ikke helt hva vi forventet oss av Coney Island på forhånd. Det jeg visste om stedet, kjente jeg til via litteraturen og filmen. Patti Smith skriver om Coney Island i sin selvbiografiske bok "Just kids", og det unge forelskede paret i filmen og boka "Brooklyn" (av Colm Tòibin) tilbringer en fridag her.

Stranda på Coney Island (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Coney Island er strand så langt øyet rekker. Strand, strand, strand. Området er omgitt av fornøyelsesparker som har sett sine bedre dager. Vi ankom tidlig på dagen, og erfarte at det da var nokså lite folk her ute. Etter hvert strømmet folk til. Fornøyelsesparkene så like fullt ut som spøkelsesbyer, der fraværet av besøkende var påfallende.

Stranda på Coney Island (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi gikk langs strandpromenaden, og tenkte at vi skulle få oss frokost et sted. Men erfarte at ingenting fristet ...
 
Det gikk virkelig ikke an å spise dette! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Kaloriinnholdet i maten var så høyt at vi konkluderte med at dette gikk det bare ikke an å spise. Jeg forsøkte meg på en vegetarpizza, men konkluderte med at den var så smakløs at den var en fornærmelse mot det italienske kjøkken. Vulgariteten slo mot oss. Dette preget i grunnen hele stedet. Det eneste poenget med stedet var å bade, men mannen min kom til at sesongen definitivt var over. Vannet var for kaldt.
 
Coney Island (Foto: Rose-Marie Christiansen)
 Etter knapt et par timer på Coney Island gjorde vi vendereis og dro tilbake til Manhattan.
 
Coney Island  (Foto: Rose-Marie Christiansen)



 Vi tok samme bane tilbake - N - og tre kvarter senere var vi på Manhattan igjen.

Med subwayen tilbake til Manhattan (Foto: Rose-Marie Christiansen)
I og med at San Gennaro-festivalens siste dag fant sted i Mulbery Street i Little Italy, dro vi dit. Underveis ble vi oppmerksom på en kinesisk restaurant i 122 Mulberry Street; Master Bao. Vi var ganske sultne og bestemte oss for å innta et enklere måltid der.
 
På kinesisk restaurant i 122 Mulberry Street

 Stor var gleden da vi oppdaget at menyen inneholdt dim sum! Vi spurte kelneren hva vi burde velge, og fikk som råd at husets spesielle chili dumpling burde prøves. I tillegg bestilte vi fish dumpling/dim sum og jasmin-te. Dette viste seg å være et utmerket valg. Vi delte rettene, og sikret oss dermed mot å bli for mette til vi skulle gå gjennom San Gennaro-festivalområdet.

På italiensk matfestival (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Etterpå gikk vi gjennom Little Italy og Mulberry Street, og det ble både østers, pølse og spinatpai på oss. Vi smakte også på noen pannekaker med ost i, men disse var ikke gode. Grunnen var at bakverk-delen inneholdt for mye sukker. Vi kastet derfor den halvspiste pannekaken.

San Gennaro, Little Italy (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det var så mye mennesker i festivalområdet at det var vanskelig å komme seg frem i gatene. Politiet var sterkt tilstedeværende.
 
Tilstedeværende politi  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Etter at vi hadde jobbet oss gjennom festivalområdet, dro vi tilbake til hotellet for å sove noen timer - for å rette opp jetlag-døgnrytmen. Deretter dro vi ut og spiste på en restaurant vi hadde fått spesielt anbefalt - mexicanske Hecho En Dumbo i 354 Bowery. Og FOR en matopplevelse det skulle vise seg å bli!
 
Maten vi spiste på Hecho En Dumbo i 354 vBowery Street
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)




Vår Mexico-preferanse er for all fremtid endret enn denne kvelden på Hecho En Dumbo! Restauranten faller definitivt inn under betegnelsen gourmet, og den grillede octopusen/blekkspruten vi fikk servert, er noe av det beste vi har smakt! Vi fikk dessuten kamskjell, tacos, fylte auberginer og krabbe. Alt av ypperste kvalitet! Virkelig noe å skrive hjem om!

Det var alt for denne gang. Jeg kommer tilbake med flere New York-stemningsrapporter! Følg med!

Populære innlegg