John Færseth: "KonspiraNorge"

En real motvekt til konspirasjons-teoriene på nettet!

John Færseth (f. 1972) har en bakgrunn som medielærer, forfatter og frilandsskribent, og han er utdannet medieviter fra UiO. På boka vaskeseddel kan jeg dessuten lese at han har flere studieopphold fra Balkan og Russland bak seg, og at han er en aktiv bidragsyter til nettstedet Vepsen (se f.eks. artikkelen "Halldals konspirasjoner" som ble publisert 24.09.2013) og til tidsskriftet Humanist. "Han har vært opptatt av konspirasjonsteorier og ekstremisme i flere år ... og regnes som en av Norges fremste eksperter på konspirasjonsteorier, og blir ofte hentet inn som ekspertkommentator på området. Dette er hans første bok." (sitat fra bokas vaskeseddel)

Jevnlig presenteres vi for ulike påstander som at Israel sto bak terrorhandlingene i Oslo og på Utøya i 2011, at amerikanerne selv sprengte World Trade Center i 2001 (for på den måten å få en unnskyldning til å invadere Irak og sikre seg tilgang til oljereservene der), at politikere og EU-byråkrater ønsker å snikislamisere Europa, at klimakrisen og finanskrisen er en bløff, at jødene er fremtidens verste fiender (godt støttet opp under av Sions Vise Protokoller), at Holocaust er en bløff, at Jens Stoltenberg egentlig er jøde osv. Det er faktisk ingen ende på alle de konspirasjonsteorier som verserer, og nettet er et ynglested for slike teorier. 

"Konspirasjonsteorier tilbyr en sammenhengende verdensforståelse som kan undergrave det demokratiske systemet og i verste fall føre til vold og terror. 

John Færseth tar oss med på en reise i det norske konspirasjonslandskapet, et landskap som på samme tid er både komisk og skremmende." (sitat fra bokas vaskeseddel)

Tvillingtårnene i New York 11. september 2001

John Færseth har intervjuet en rekke personer i forbindelse med sitt bokprosjekt. En blant mange er Torstein Viddal fra den norske Sannhetsbevegelsen for 11. september. Helt fra starten har han hatt som mål å så tvil om "den offisielle versjonen" av det som skjedde, nemlig at al-Qaida og de velkjente 19 mennene i de ulike flyene som ble brukt under aksjonen, sto bak. Han er også skeptisk til at kun en mann sto bak terrorhandlingen i Oslo i 2011. 

"Konspirasjonsteorier er en form for myter eller folklore, nærmere bestemt tilhører de det vi vil kalle "urban legends" eller "samtidsmyter": I likhet med tidligere tiders myter forsøker de å forklare hvordan verden henger sammen. Forskjellen er at de stort sett foregår i nåtiden. Stort sett opererer de heller ikke med overnaturlige forklaringer. 

Den amerikanske statsviteren Michael Barkun (2003) har satt opp tre kriterier for et konspiratorisk verdensbilde:
1. Ingenting skjer ved en tilfeldighet. Alle hendelser er resultater av bevisste, villede handlinger. 
2. Ingenting er hva det ser ut til å være. Konspiratørene ønsker å holde hensiktene sine skjult. Dette gjør at skinnet kan bedra selv om en person eller gruppe tilsynelatende virker uskyldig. 
3. Alt henger sammen med alt. Det finnes mønstre overalt for dem som er i stand til å se dem. Dette gjør at virkelige konspirasjonsteoretikere hele tiden leter etter sammenhenger for å avdekke de skjulte mønstrene." (side 17 -18)

Hekseprosessene i middelalderen

Dette at en bestemt gruppe får skylden for alt som er galt i et samfunn, slik det er vanlig i konspirasjonsteorier, er ikke noe som oppsto med internett, understreker Færseth i sin bok. Dette har eksistert til alle tider - som at jødene fikk skylden for svartedauens spredning på 1300-tallet. Ofte valgte makthaverne bare ut en forhatt gruppe, ga dem skylden - dette forårsaket opptøyer og indrejustisen tok seg av resten. Hekseprosessene er et annet eksempel. Disse viser hvor farlig det er at forestillinger om at det faktisk fantes hekser med forbindelse til onde ånder var, når de først hadde festet seg i folks bevissthet. 

"Også grunnlovsforbudet mot jøder, munkeordener og jesuitter, som ble opphevet først i henholdsvis 1851, 1897 og 1956, var i stor grad et utslag av frykt for hva disse kunne finne på om de fikk adgang til det protestantiske Norge." (side 23)

Sions Vise Protokoller

Det er en vesentlig forskjell på tidligere tiders konspirasjonsteorier og dagens teorier. Tidligere ble disse rettet mot det man oppfattet som utgrupper eller outsidere. I dag er det samfunnsordenen i seg selv som er gjort til fienden. Nå er det mektige nettverk som kontrollerer alt fra bankvesen til media, og det snakkes om en skjult plan om New World Order - en ny verdensordning. Illuminati, en organisasjon som eksisterte for mange hundre år siden og som etter all sannsynlighet opphørte den gang også, er gjennom forfattere som Dan Brown på en måte vekket til live igjen, og det er ikke måte på hvilken ondskap som utøves i regi av denne bevegelsen. Og igjen er det jødene som får skylden. Det vises til Sions Vise Protokoller, som første gang utkom i Russland i 1903. 

"Den var etter alt å dømme skrevet i kretser tilknyttet tsarens hemmelige politi, og et produkt av den reaksjonære, antisemittiske ideologien som var fremherskende blant mange tsarvennlige russere på denne tiden. Dokumentet hevdet å være et referat fra et topphemmelig møte av jødiske ledere, der disse planla å skaffe seg verdensherredømme gjennom å få kontroll over media og finansinstitusjoner, bryte ned respekten for tradisjonell religion og moral, få politiske ledere i sin makt og til sist utløse en storkrig. I det påfølgende kaoset ville verdens folk vende seg til den eneste som tilsynelatende var i stand til å gjenopprette ro og orden - en jødisk verdenskonge. I protokollene ble det også hevdet at jødene hadde skapt den moderne kapitalismen og liberalismen, og ledet an i den internasjonale arbeiderbevegelsen. Videre ble det påstått at de allerede styrte presse og frimurerlosjer, og hadde fremprovosert en rekke kriger, revolusjoner og økonomiske kriser. Et utdrag som illustrerer argumentasjonsmetoden i protokollene lyder:

"Vår løsning er: Vold og bedrag. Kun vold fører frem i politiske anliggender, særlig når den er gjemt under statsmannens åleglatte talemåter. Vold må være sluhetens grunnlov, og forestillelse rettesnor for regjeringer som ikke vil legge sin krone for en ny makts føtter. Det er riktignok et onde, men dog bare et middel til å nå målet, som er det gode. Derfor må vi ikke opphøre med å bestikke, bedra og forråde, når disse ting tjener til å nå vårt mål. I politikken må man vite å utnytte andres svakheter uten å nøle, for gjennom dem sikrer vi oss underkastelse og overherredømme." (side 27 - 28)

Tilfeldig? Neppe!

På tross av at det forlengst er opplest og vedtatt at disse protokollene er forfalsket for å gi jødene skylden for det meste, lever de i beste velgående i mange miljøer og preger deres verdensbilde. Det mest skremmende er at nettopp disse protokollene er opphavet til det aller meste av det som finnes av konspirasjonsteorier den dag i dag. For øvrig nevner jeg at Umberto Eco har brukt protokollene og beslektede konspirasjonsteorier da han skrev sin roman "Gravlunden i Praha" (stedet hvor protokollene påstås å ha oppstått), og at antisemitteksperten Jahn Otto Johansen også nevner dette i sin bok "Den nygamle antisemittisme" - begge bøker er tidligere omtalt på bloggen min (følg linkene). 

Å kalle en påstand for en konspirasjonsteori betyr i realiteten å stemple den som useriøs, helt på grensen til det sinnssyke eller i alle fall noe man ikke trenger å ta alvorlig, sier Færseth på side 29 i boka. "Ved å se hendelser som resultat av en uhyggelig plan slipper vi i det minste belastningen ved å måtte innse at verden i virkeligheten er et kaotisk sted der ingen egentlig har oversikt eller kontroll." 

Grunnen til at noen tror på konspirasjonsteorier bunner i menneskets hang til å gi noen skylden for det som skjer. Vi har en medfødt evne til å tillegge andre hensikter, og dette var antakelig en viktig overlevelsesstrategi for de første tiders mennesker som levde i pakt med naturen og alle dens farer. Når noe går galt, må noen ha villet det og tilfeldigheter utelukkes gjerne tidlig i prosessen. 

Konspirasjonsteorier har til alle tider stått ekstra sterkt spesielt i USA og i Midtøsten. Nytt er at dette nå også florerer i Norge. Spesielt ofre i et samfunn har lett for å ty til konspirasjonsteorier, og derfor er det kanskje ikke tilfeldig at mennesker som er skuffet over statlig styre, kanskje har vært utsatt for barnevernet, er arbeidsledig og har allverdens tid til å grave seg ned i alt som finnes på nettet, er spesielt i risikosonen for å la seg oppsluke av ulike alternative teorier som verserer der ute. Mangelen på tilhørighet i et miljø, som kunne ha korrigert for noen av de mest uheldige utslagene, at man stort sett kun diskuterer med likesinnede på nettet og dermed får sine forestillinger forsterket, opplevelsen av enten latterliggjøring eller sinne fra andre man forsøker å frelse eller få til å våkne opp - alt dette forsterker følelsen av å være marginalisert. For man vet jo "alt", mens de andre ikke vil forstå ... "Vi er de våkne, som ser sammenhengene i verden, de andre er "sovende", "sauer", eller for å sitere den kjente konspirasjonsteoretikeren Milton William Cooper, "sheeple" (en sammensetning av "sheep" og "people".)" (side 46)

Sheeple, sheeple, sheeple - wake up!

Nettet blir sånn sett både en venn og en fiende. Gjennom Google, Facebook og YouTube møtes likesinnede, og ulike videosnutter og artikler linkes på kryss og tvers. Gjennom å tagge både videoer og artikler, får man opp et ubegrenset antall med samme tema som gjensidig bidrar til å forsterke hverandre. Å dele levende bilder kombinert med musikk og effekter er en effektiv måte å påvirke andre mennesker på. Google indekserer det som ligger på nettet slik at de mest linkede artiklene kommer først. Dermed er det ikke slik en del synes å anta, nemlig at artiklene som kommer først, har størst vekt.

UFOer slik de tradisjonelt har vært oppfattet

Forfatteren nevner en rekke konspirasjonsteorier som har oppstått i tidens løp. Alt fra at jorden jevnlig besøkes av UFOer og vesener fra andre planeter, og at myndigheten gjør det man kan for å skjule dette for befolkningen - til at det bor utenomjordiske ambassadører på jorden vår. Jevnlig dukker det opp historier om mennesker som mener seg bortført av UFOer, og som etter å mistet mange timer fra hukommelsen, levende kan fortelle hva som egentlig skjedde mens de er under hypnose. Det forhold at så mange forteller den samme historien, blir tatt som bevis for at det ligger noe bak. Jeg hørte faktisk for en tid tilbake en påstand om at hver 15. amerikaner mener at de har vært kidnappet av UFOer i løpet av sitt liv. Påstanden kom fra en person som er dypt inne i konspirasjonsverdenen. Hva skal man si til slikt? Er det ikke noe av det samme som har gjort seg gjeldende - at man fester stor lit til dette med fortrengte minner - når det gjelder de mest utrolige påstander om rituelt barnemisbruk innenfor enkelte sekter? "... Snarere er fraværet av slike bevis (på UFOer - min kommentar) med på å styrke troen på at den virkelige sannheten blir holdt skjult." (side 59) 

En av de mest kjente konspirasjonsteoriene i dag er den som handler om terroranslaget den 11. september 2001. Færseth har satt seg grundig inn i problemstillingen, som handler om påstander om at det var helt umulig at tårnene kunne rase sammen som følge av flyene som styrtet inn i dem. På tross av at det faktisk er bevist at dette er fullt mulig, lever konspirasjonsteorier om at det var amerikanerne selv som sto bak, i beste velgående, sammen med påstander om at det er bevist at den offisielle forklaringen er en umulighet. Når vanlige folk uten spesielle ingeniørmessige kunnskaper blir utsatt for denne type påstander, blir man i grunnen litt sjakk matt. (På side 134 - 137 i boka presenterer han for øvrig noen konspirasjonsteorier og motsvar. En av påstandene går på at flybensinbrann ikke kan forårsake at stål smelter, at eksplosjonene som kunne høres da byggene kollapset tyder på at det var eksplosiver som forårsaket disse, at raset av tvillingtårnene så ut som en kontrollert nedrivning osv. - hvem har for øvrig sett et 400 meter høyt bygg rase sammen, noen sinne?)

"Dokumentarfilmen Loose Change, som tok for seg mange av konspirasjonsteoriene omkring 11. september, var som skapt for å spre seg på nettet. Til tross for at filmen var produsert av 21 år gamle Dylan Avery på et minimalt budsjett og klippet på Averys egen laptop, holdt den en høy profesjonell kvalitet. Siden 2005 har Loose Change blitt kjøpt og sett av millioner av mennesker i tillegg til alle dem som har lastet den ned gratis eller sett den online ..." (side 92)

Zeitgeist - en tredelt dokumentarfilm

Dette dannet for øvrig grunnlaget for Zeitgeist, en tredelt dokumentarfilm som i følge Færseth traff Norge for fullt i 2007. "Her forsøkte den tidligere musikkstudenten Peter Joseph i løpet av snaue halvannen time å bevise intet mindre enn at kristendommen i virkeligheten var resultat av en storslått konspirasjon for å slavebinde menneskeheten, satt sammen av ideer stjålet fra egyptiske, indiske og til og med mellomamerikanske myter. Filmen hevder også at de fleste moderne kriger i virkeligheten var organisert av bankkarteller med Federal Reserve i spissen, og - selvsagt - at 11. september i virkeligheten var organisert av den amerikanske regjeringen. Filmen traff en nerve hos mange, ikke minst blant mer alternativt anlagte "truthere" og blant desillusjonerte globaliseringskritikere som i mange tilfeller hadde bakgrunn fra IT-bransjen og var vant til å skaffe seg informasjon ved hjelp av raske nettsøk." (side 92 - 93)

Chemtrails fra fly - reelt eller innbildt?

John Færseth har intervjuet en rekke personer i Norge med tilhørighet til ulike konspirasjonsmiljøer. En av dem er Per-Aslak Ertresvåg, som står bak tre bøker - den første med tittelen "Makten bak makten". Ikke bare påstår han at Illuminati opererer med hemmelige strålevåpen kamuflert som atmosfæreforskning, men han hevder også at menneskeheten utsettes for systematisk sprøyting av giftige kjemikalier kamuflert som kondensstriper fra fly, såkalte Chemtrails. Han har også intervjuet Abel Struksnes, som i sin tid advarte mot å bringe Norge inn under EU, fordi det egentlig var Illuminati, frimurere, Rotschildfamilien, den trilaterale kommisjon og bilderbergerne som sto bak. 

En bok som forårsaket mye
spetakkel da den utkom ...

Færseth viser dessuten til Eva Lundgrens forskning om seksualisert vold blant kvinner i kristne miljøer, opplevelser som ble fortrengte minner som kunne hentes frem under hypnose. I tillegg fremkom påstander om flere hundre ritualmord bare i Sverige ... I dag forsøker vel Lundgren så godt som mulig å glemme at hun en gang var en del av dette ... 

Teorien om at jødene i overveiende grad synes å stamme fra khazarene, et nomadefolk som for over tusen år siden konverterte til jødedommen, skal i følge konspirasjonsteoretikere bety at flertallet av dagens jøder er falske jøder, og ikke det guds utvalgte folk som man møter i det gamle testamentet. Disse påstår å være de egentlige antisemittene når de angriper de semittiske, arabiske palestinerne. Dessuten påstår frimurerne å egentlig være jøder. 

Khazar-jødenes opprinnelsessted

Når det meste av det som er galt i verden settes i sammenheng med at dette skal skyldes en konspirasjon av khazarjødene, er det vanskelig å få annet enn grøsninger nedover ryggen ... 

Tilsvarende verserte det en rekke konspirasjonsteorier både før og etter den fryktede pandemien i forbindelse med svineinfluensavaksinen. Forut for det hele ble et skrekkscenario tegnet i avisene, men det gikk ikke lang tid før det var selve massevaksinasjonen som fikk gjennomgå. Teorier om at vaksiner inngår i et prosjekt for befolkningsreduksjon har også versert, og rett før Færseths bok gikk i trykken opplevde Wales en meslingepidemi som i stor grad er utløst av en generasjon foreldre som har nektet å vaksinere barna sine grunnet frykt for autisme ...

Påstander om at det ikke finnes kreft i Israel og at jødisk medisin holder kunnskap om kreftbekjempelse for seg selv, har også versert i form av konspirasjonsteorier. Slike påstander er imidlertid enkle å tilbakevise rett og slett ut fra det faktum at kreft er den hyppigste dødsårsaken i Israel. Blant araberne i nabolandene er derimot hjerte- og karsykdommene den største dødsårsaken. 

" ... ser vi at konspirasjonsteoretikere er påfallende åpne for andres teorier om hvordan ting henger sammen, så lenge de ikke er "sheeple" som ukritisk godtar den offisielle versjonen." "... ulempen med å sysle med stigmatisert kunnskap (er) at mens man selv "vet at man har rett", opplever man gang på gang å bli satt utenfor det gode selskap." (side 162)

Og enda mer UFO ... 

Mens UFO-historiene tidligere var "snille" og handlet om møter med utenomjordiske vesener som ville oss jordboere alt godt, handler nyere UFO-historier om det motsatte. Nå er det onde krefter som ikke vil oss vel. Forfatteren ønsket i 2012 å delta på UFO-konferansen i Bergen, men ble erklært uønsket. I stedet sendte han en stredfortreder til å dekke hendelsen. Jeg nøyer meg med å vise til side 164 flg., men kan opplyse at dette var spesiell lesning ... 

Noe av problemet med konspirasjonstenkningen er at det ofte er et snev av sannhet blandet opp i det hele. Andre teorier er det mye enklere å ta avstand fra - som at myndighetene i forbindelse med vaksinering implanterer chips under huden vår for å overvåke oss. Det er for øvrig et faktum at mange storbedrifter holder opplysninger tilbake for å tjene penger, men uten at det nødvendigvis er grunnlag for å sette dette i en kontekst som tilsier at det er makthaverne i landet som har en større plan for befolkningen hvor dette inngår som en del av det hele. 

Symbolikk i ulike former

Fra side 179 - 185 gjør John Færseth et forsøk på å kategorisere noen ulike konspirasjonsteoretikere. I første rekke har vi fantasten, som kjennetegnes av en imponerende kunnskapsmengde - svært belest innenfor såkalt stigmatisert kunnskap; pseudovitenskap, spekulativ populærvitenskap, nyåndelige forestillinger og ikke minst konspirasjonsteorier. Han favner om alt som ikke er mainstreamvitenskap. Så har vi aktivisten, som ofte er yrkesdemonstrant og ofte kan havne i politiets søkelys. 

Hevneren har opplevd systemet fra baksiden - enten gjennom et virkelig eller innbildt maktovergrep - f.eks. barnevernet, psykiatrien eller gjennom opplevd overtramp på arbeidsplassen (noe som alltid blir forklart med at vedkommende har vært utsatt for et eller annet plott fra noen) - og som har viet livet sitt til å ta opp kampen. Vedkommende er handlingsorientert. Tante Lilla er med fordi det er så spennende med alternative teorier - ikke fordi hun egentlig vil noe med det. Litt engletro, yoga, raw food-kosthold og selvutvikling hører med. Den nysgjerrige representerer "det tause flertallet" - de som ikke stikker seg særlig frem. Vedkommende blir som regel hentet tilbake til virkeligheten grunnet jobb, studier og familie. 

Regjeringskvartalet etter 22. juli 2011

Forskeren er som regel en mann med mye fritid - litt for mye fritid som følge av å være arbeidsledig eller uføretrygdet, eller er i en jobb med mye ukurant arbeidstid. Han tilbringer mye tid på nettet, leser og ser så mange videoer som presenterer et alternativt verdensbilde at dette sakte og gradvis siver inn. Parallelt får venner og familie nok av hans utlegninger om alt han har funnet ut, så han får i stedet nye venner via nettet, og der utveksler de ytterligere bevis på at de "har skjønt det", mens resten av verden er ignorante.  I noen tilfeller kommer forskeren i gang med livet sitt igjen - i andre tilfeller kan det ende med forferdelse (som med han som sto bak 22. juli 2011 ...). 

Helt til slutt nevner Færseth "Skrothøyre", "den oppmerksomhetssyke" og "den patologiske" ... 

På nettet er det særlig to nettsteder som opererer med ulike konspirasjonsteorier. Det ene heter Nyhetsspeilet og det andre heter Folkets info.

"De fleste på Nyhetsspeilet beskriver altså både Stay Behind og bakmennene deres i CIA som marionetter for aktører som befinner seg lenger oppe i pyramiden. Hvem disse er, varierer fra utenomjordiske vesener til onde makter eller begge deler. 

Illuminati og de 13 familiene ...

Hans Gaarder pleier dels å omtale bakmennene som "THEY", og dels som Illuminati. Gaarders beskrivelse av Illuminati er omtrent det samme som hos Fritz Springmeier: Illuminati består av 13 familier eller "blodslinjer, som alle sammen er svært rike og mektige, og som hos Springmeier inkluderer de navn som Rothschild, Rockefeller og - litt overraskende - Disney. Som hos Fritz Springmeier får Charles Taze Russel, som i sin tid grunnla Jehovas Vitner, plass blant sjefsilluminatene. Jehovas Vitner blir også sagt å drive med satanistisk barnemisbruk." (side 190 - 191)

På side 205 påpeker Færseth at en ubehagelig side ved Nyhetsspeilet og andre "ekstremkonspirasjonsnettsteder" er hvordan tilsynelatende svært ubalanserte mennesker har fått status som varslere. 

En av de mest aktive skribentene på Nyhetsspeilet er Jarle Johansen. Hans konspirasjonsteorier går ut på at det hele handler om et kosmisk drama, der ånd står mot materie og godt mot ondt. "Menneskene er åndsvesener som er fanget av materien, omgitt av satanistiske åndsmakter som gjør sitt beste for å holde oss fast ved hjelp av tanketom underholdning, materialistisk vitenskap og - ikke minst - materialistiske ideologier." (side 223)

I følge Jarle Johansen er et av sionistenes virkemidler for å oppnå verdensherredømme multikulturalismen. 

Holocaust-fornekting - en vanlig konspirasjonsteori

Der Nyhetsspeilet er mer bastante, der er Folkets Info i følge Færseth mer forsiktige og antydende spesielt når det gjelder jødene. Her foretrekker man å stille spørsmål i stedet for å konkludere. Så ble da også Folkets Info grunnlagt som en direkte reaksjon på useriøsiteten hos Nyhetsspeilet. Samtidig har de likevel ikke gått av veien for å stille seg kritisk til Holocaust. 

På side 232 siteres Trond Berg Eriksen, professor i idéhistorie:

"Jødene har alltid vært innbegrepet av det som er fremmed og annerledes. De har et språk, hebraisk, som de bare bruker seg i mellom. I tillegg brukte de tyske og polske jødene lenge jiddisch. Dermed vet man aldri hva de snakker om, og når man ikke får den informasjonen man venter å få av dem man omgås sosialt, begynner man å lage den informasjonen man trenger selv. Og da kommer konspirasjonsteoriene inn. De spiser annerledes mat, tar fri på lørdag og jobber på søndag - det virker på en måte som om de gjør narr av de kristne religiøse overbevisningene." 

Jo lenger tid det går siden andre verdenskrig, jo mer legitimt får man inntrykk av at det er å stille spørsmål ved Holocaust, og jo mer "spiselig" er antisemittismen blitt. 

Trond Berg Eriksen fortsetter (side 234):

"Som historiker ser jeg stadig at slike historiske lærdommer ikke varer mer enn en generasjon eller to, sier Eriksen. - Hvis du nå sier til vanlige mennesker med vanlig skolegang at det ble drept seks millioner jøder på industrielt vis fra 1942 til 1945, vil noen kanskje si "Nja ... er det nå så sikkert, da?" Grunnen til dette er at vi hele tiden lager historier for oss selv som er til å leve med, og det blir ubekvemt å leve med en historie som kanskje krever såpass mye av oss. Tyrkerne klarer jo for eksempel ikke å leve med armenerne som ble hugd ned under første verdenskrig, og benekter dette den dag i dag."

Venstresiden - ikke som den var ... 

Det har liksom vært greit med litt konspiranoia på det norske venstresiden. Men det er likevel grenser for hva vi tolererer fra offentlige myndighetspersoner. Her trekker Færseth frem historien om den kjente fredsforskeren Johan Galtung som balanserte på en hårfin egg i et foredrag han holdt  med tittelen "Ti teser om 22. juli" i september (se side 247 flg.).

Amerika som de fordømtes land

I kapittelet "Vi som aldri elsket Amerika" (side 252) påpeker forfatteren at synet på USA som "et land man kan vente nærmest hva som helst av, herunder å forfalske massakrer eller ta liv av tusenvis av egne borgere for å ha en unnskyldning for militærintervensjoner", har festet seg hos svært mange. Selv tenker jeg at dette kan ha noe å gjøre med alt som i ettertid har fremkommet av den typen; de påståtte masseødeleggelsesvåpnene i Irak, omgåelsen av menneskerettighetene for fanger ved Guantanamo, styrting av Allende i Chile, støtte til millitære diktaturer, støtten til sjahen i Iran - eksemplene er mange. Etter at Israel okkuperte Vestbredden og Gazastripen, snudde dessuten den vennlige innstillingen til staten Israel som et prosjekt blant mange i Norge. Men når landene nærmest demoniseres, er det i alle fall for meg klart at det har gått for langt. 

John Færseth fulgte deler av 22. juli-rettssaken i et auditorium i VG-bygget - utstyrt med pressekort fra det antirasistiske nettstedet Vepsen. Saken handler om en mann som har forlest seg på hatske islamhatende nettsider. Her tippet det over, og ingen kunne stoppe ham i å gjøre det han hadde planlagt. Det store spørsmålet har selvsagt hele tiden vært: gjorde han alt helt alene? hvem sto i såfall bak? osv. 

Eurabia-myter

Mange har ment mye om alt som gikk galt den skjebnesvangre dagen i juli 2011. Og her kommer selvfølgelig konspirasjonsmakerne på banen og overlater intet til tilfeldighetene. Alle deltaljene på det som gikk galt puttes inn i et større bilde, som om det var villet fra høyeste hold at alt skulle gå nettopp slik. Her introduseres begrepet Eurabia. 

Ingen vet eksakt hvor mange personer som er opptatt av konspirasjonsteorier på nettet - såkalte kontrajihadister. Det antydes at det i Norge kan finnes mellom 12000 og 15000 mennesker. 

"Ifølge Johansen er Arbeiderpartiet som sagt en del av en marxistisk konspirasjon som igjen er inspirert av satanistiske "khazarjøder", der målet er å skape kaos i verden gjennom krig og utbredelse av multikulturalisme, og slik berede grunnen for en "satanistisk Nye Verdensorden." (side 299)

"Johansen vier også mye plass til å kritisere barnevernet, som han anser som en del av Arbeiderpartiets sataniske plan. Ifølge Johansen har partiet for lengst kommet til at kjernefamilien er roten til alt ondt, og derfor skal brytes opp for å muliggjøre en fullstendig indoktrinering av barn og unge." osv. (side 300)

Fra side 301 og utover stiller forfatteren følgende spørsmål: "Hva nå?"

Det man kan slå fast er at konspirasjonsteorier og trykket på disse endrer seg over tid. Amerikanerne har f.eks. lenge vært opptatt av at Obama ikke engang er født i USA, og mye tid har medgått - for å si det rett ut - til regelrett tull. Likevel er det all grunn til å ta konspirasjonsteorier og menneskene bak på alvor. Det har skjedd mange tragedier i ulike samfunn i verden nettopp fordi man ikke har tatt slike ting på alvor. De fleste som leker seg med konspirasjonsteorier på nettet er helt ufarlige, men så dukker det en sjelden gang opp noen som det faktisk tipper over for, uten at det er mulig for samfunnet å verge seg 100 % mot dette. 

Sisofysarbeid ...

Hvordan skal man møte konspirasjonsteorier da? Færseth betegner det som sisyfosarbeid å diskutere med konspirasjonsteoretikere. Det er med andre nokså fåfengt og ikke veldig mye verdt bryet. Færseth mener at konspirasjonsteoretikere vanskelig lar seg helbrede. "Det man derimot kan gjøre, er å vaksinere andre og slik forhåpentligvis hindre at de blir smittet." (side 313)
Man bør dessuten være forsiktig med å begi seg inn i diskusjoner der man selv ikke har nok "harde fakta" til å kunne motbevise argumenter på en grundig og overbevisende måte. 

"Med tanke på hvordan INternett i økende grad har blitt en tumleplass for underlige forestillinger, er det langt fra overraskende om konspirasjonsteorier er på vei inn i ungdomskulturen, spesielt med tanke på at ungdom i enda større grad enn voksne henter informasjon fra nettet. Spørsmålet blir da hva som kan gjøres for å motvirke dem." (side 312)

"I motsetning til dette er konspirasjonsteoretikerne fullstendig seriøse og stivnet i sine egne verdensbilder. De vet at de har rett, og at alle utenfor deres egen krets av likesinnede tar feil. I egne øyne står de hele tiden på tampen av et gjennombrudd - verden vil snart gjennomskue makteliten og forstå at de har rett. Selv negativ oppmerksomhet er et tegn på at folk er interessert i dem og det de står for." (side 319)

Sånn sett minner dette kanskje først og fremst om en sekt. I alle fall har den alle de kjennetegn som sekter tradisjonelt har vært forbundet med; én eneste sannhet, at man lider og er en outsider fra fellesskapet er nok et bevis på at man har rett osv. Når sekten sluker et medlem med hud og hår, er det som regel tapt for omverdenen ... Og alle teoriene minner mest av alt om klassiske dommedagsprofetier - fremstilt som at det haster med å våkne opp før det er for sent. At menneskeheten kan bekjempe onde makter fra universet med kjærlighet ... Størst av alt er kjærligheten! Er ikke dette fellesnevneren for nær sagt alle de store verdensreligionene? Dessverre er det ikke annerledes dersom vi bytter ut ordet sekt med konspirasjonsteorier ... 

Jeg har lest John Færseths bok "KonspiraNorge" med så stor interesse at det var helt umulig å legge boka fra seg før siste side var vendt. Endelig har det kommet et motsvar til alle konspirasjonsteoriene som jeg for min del har rukket å møte ved noen anledninger. Konspirasjonsteorier i sin mest outrerte form er så negativ, så selvforherligende, så ugjennomtrengelig for motargumenter og så arrogant at man like gjerne kan stå over diskusjonen. Når jeg har referert fra boka, har jeg hatt store problemer med å begrense meg, men jeg understreker at boka inneholder så mye, mye mer. Blant annet har jeg ikke referert særlig mye fra konspirasjonsteoriene om islam og muslimenes plass i Europa. Her er det nesten bare å bytte ut ordet jøde med muslim, og trykke på repeat-knappen ... Historieløst, men sant. 

Færseth har en autoritet innenfor konspirasjonsfeltet som det bare er å ta av seg hatten for. Her har han gravd dypt, funnet frem til det som er av konspirasjonsteorier "der ute i cyperspace", gitt faktaene som presenteres som sannheten en motvekt, tatt til motmæle og øst av sine kunnskaper. Jeg har stor beundring for hans prosjekt, som må ha krevd mye av ham. Han har intervjuet mange av de mest sentrale personene i det konspiratoriske Norge, og har stilt spørsmål på spørsmål på spørsmål ... Intervjuobjektene har fortalt villig vekk om sine overbevisninger, og dermed tegnes det er bilde av en verden som heldigvis er helt ukjent for de aller fleste av oss, men skremmende reell for dem som faktisk er overbevist. Som Færseth selv er sitert med på vaskeseddelen: det norske konspirasjonslandskapet er både komisk og skremmende. 

Jeg anbefaler virkelig alle å lese denne boka! Det kan nemlig være greit å vite noe om dette når man kommer over konspirasjonsteorier - enten det er på nettet eller i samtaler med andre mennesker. "Jammen, det står jo på nettet!" er et argument jeg har blitt møtt med - som om det som står på nettet er sannere enn det man kan lese i avisen, i en bok, i et tidsskrift eller se på TV. Hvem som helst kan jo legge igjen hva som helst på nettet, og det at noen har skrevet noe om sine overbevisninger gjør det ikke til noe annet enn (enda) en meningsytring - verken mer eller mindre. Et stikkord er kildekritikk! Det som i alle fall er klart er at konspirasjonsteorier må bekjempes med fakta, slik at de ikke brer om seg og sluker våre ungdommer - uansett etnisk opprinnelse - inn i dette negative havet av mistenksomme teorier ... 

"Nettet har fått en forholdsvis hard medfart i denne boken. ... Påstander som disse ville tidligere ha vært nærmest umulig å faktasjekke. I dag kan dette gjøres på under en halvtime. Det finnes i dag en rekke gode nettsteder dedikert denne typen faktasjekking, eller "debunking", som det ofte kalles. Et av de beste her er Snopes.com, som siden 1995 har sjekket, avvist eller bekreftet vandrehistorier, rykter og nyheter med tvilsomt opphav. I Norge har Forskning.no og Skepsisbloggen (se Facebooksiden Skepsis - Guide til kritisk tenkning - se også artikkelen Hvordan kontre konspirasjonsteorier og annen desinformasjon - mine kommentarer), som sammen med tilhørende skepsisforumet drives av foreningen Skepsis, gjort en god jobb. For den som vil se nærmere på tvilsomme påstander som ofte fremmes om religion, kirkehistorie og det historiske forholdet mellom religion og vitenskap, anbefales bloggen Dekodet, som drives av den kristne apologeten og sivilingeniøren Bjørn Are Davidsen. Ønsker man å utforske høyreekstremisme, anbefales Vepsen, det svenske søsterorganet EXPO og det nå nedlagte Monitor som fortsatt finnes arkivert på nett." (side 314)

Her gir jeg terningkast fem - et sterkt et! Bare for å nevnt det: boka har et rikholdig noteverk helt bakerst, med henvisninger til kildene forfatteren har brukt mens han har jobbet med boka.

Jeg gleder meg allerede til neste bok av John Færseth!

Utgitt: 2013
Forlag: Humanist Forlag
Antall sider: 334

John Færseth (bildet er lånt fra Jødisk museums nettsider)

Andre artikler om boka m.v.:

- Dag og Natt v/Linda Klakken 04.09.2013 - Vi har lest KonspiraNorge

- Vepsen v/Tor Bach 28.08.2013 - En reise i KonspiraNorge

- Fritanke v/Even Gran 23.08.2013 - Ikke så bekymret for Nyhetsspeilet

- Fritanke v/Even Gran 28.08.2013 - Sivilisert om konspirasjonsteorier

- Julies Bokbabbel 29.09.2013

- Kronikk i Dagbladet v/John Færseth 05.08.2011 - Konspiranoia etter 22. juli

- Aftenposten v/Aage Borchgrevink 12.09.2013 - Tilfeldig? Neppe.

- Morgenbladet v/Lasse Midttun 29.08.2013 - Blant de konspiranoide

- Universitas v/Anne Fougner Helseth 04.09.2013 - Samvittighetsfull konspirasjonsguide

- Utrop v/Are Vogt Moum 24.09.2013 - De mistenksomme blant oss

- ABC-nyheter v/Ole Peder Giæver 25.09.2013 - Hatet mot Arbeiderpartiet

- Dagavisen v/Svein-Erik Bjørnstad 16.09.2013 - KonspiraNoia og spørsmålene de ikke berører

Øystein Wiik: "Casanovasyndromet"

Forførende krim fra Øystein Wiik

Øystein Wiik (f. 1956) er vel først og fremst kjent gjennom sin sangkarriere - både på scenen (bl.a. i rollen som Jean Valjean i musicaloppsetningen Les Miserables) og i platestudio. Dessuten har han spilt i et lite knippe med filmer. 

Jeg har for så vidt fått med meg at også Øystein Wiik har kastet seg på krimforfatterkarrieren i de senere år, men uten egentlig å ta dette veldig inn over meg. Så er heller ikke krim-genren det jeg brenner aller mest for. Da jeg tidligere i høst slumpet borti Aschehougs pressekonferanse for høstens bøker, og overvar Øystein Wiiks fantastiske presentasjon av sin egen bok - der han både sang litt og dessuten påpekte at handlingen var lagt til Venezia - fikk jeg rett og slett innmari lyst til å lese boka!  Selv om jeg ikke har noe forhold til hans tre foregående bøker om Tom Hartmann ("Dødelig applaus", "Slakteren" og "Hvit panter") ... Hver bok står for øvrig på egne bein. 

Innledningsvis i boka presenteres vi for to hendelser som får betydning for det som skjer videre. Først blir vi vitne til at roeren Georg Johnson blir drept under en regatta i Boston. Han som alltid pleide å sitte lenger bak i båten, blir plutselig plassert helt forrest - og da en vaier ryker er det nettopp hans hode som blir snittet av. Det hele ser ut som en ulykke, men er det det? Dernest får vi høre at Tom Hartmanns ekskone Cathrine Price skal gifte seg. Rett før vielsen forsvinner brudgommen Peter Werring ... 

Sporene etter den forsvunne brudgommen fører oss til Venezia, og dit reiser Tom på oppdrag fra ekskona for å lete. Den italienske etterforskeren Marco Paradossi er dessuten satt på saken. Det som videre skjer er så ellevillt og fortalt med en slik intensitet at man kan miste pusten av mindre. 

Med en blanding av gjenkjennende episoder i Venezia for alle som har vært der, gir Øystein Wiik det leseren vil ha. Her får vi høre om hvordan Peter Werring forvirrer seg ut på Markusplassen hvor han ønsker å innta en rådyr cappuccino (eller var det caffe latte?) på en av turistfellene, men opplever at en av Venezias mange titusener av duer driter oppi akkurat hans kopp. Som om duen var bebodd av noe ondt og gjorde dette med en utspekulert plan i hodet ... I stedet for å klage til kelneren og be om en ny kopp, bestemmer han seg for å gå. Men før han har rukket veldig langt av sted, ser han at den snobbete kelneren gir koppen hans til en intetanende gjest. Idet denne gjesten skal til å sette koppen til munnen, får Werring stoppet ham. Og så er vi i gang! Denne gjesten er nemlig ingen hvem som helst, og før Werring vet ordet av det er han utstyrt med en tiltrekningskraft på det annet kjønn som de fleste menn nok ville ha gitt høyrearmen sin for å oppnå. Det er bare én hake ved det hele: alle damene han nedlegger, dør etter hvert ... 

Jeg skal ikke røpe mer av plottet, men nevne at resten av boka, som tidvis var i det svulstigste laget etter min smak, men som overlevde lesingen på grunn av overfloden av humor, inneholder det meste; elskovskunst, musikk, ville forfølgelser i Venezias kanaler, gastronomiske opplevelser, mystiske droner med drapsevner osv. Og med forfatteren selv som oppleser, og hvor måten han leser på bidro til å løfte hele lese- eller lytteopplevelsen, ble det hele riktig så fornøyelig. Morsomt og fornøyelig - ikke stor litteratur, bare for å ha sagt det. Og fullstendig ulikt alt annet jeg har lest innenfor krim-genren! Det skal Øystein Wiik ha for! Når jeg likevel ender med å gi boka terningkast fire - et sterkt sådan riktignok - er det pga. originaliteten og humoren i boka. Svulstigheten trekker ned helhetsinntrykket, rett og slett. For øvrig tenker jeg at forfatteren må ha hatt det fantastisk morsomt mens han skrev denne romanen. Det tyter liksom ut mellom linjene. En noe strammere regi i skrivingen ville imidlertid ha løftet den opp noen hakk - dog med risiko for å ødelegge den særegne nerven i hans fortellerstemme. Her er det først og fremst eventyret som bærer historien frem - ikke det realistiske. Når man skal lese boka bør man derfor ha dette i mente. Og for alle som lurer på om man skal lese boka, anbefaler jeg sterkt å velge lydbokutgaven! Plugg proppene i ørene, len deg tilbake og mor deg kostelig i sånn ca. 11 timer! Og les for all del Ingvar Ambjørnsens fantastiske omtale av boka!

Utgitt: 2013
Forlag: Lydbokforlaget (Aschehoug står bak papirboka)
Oppleser: Øystein Wiik
Spilletid: 10 t 41 min. (298 sider)
Takk til Lydbokforlaget for høre-eksemplaret!

Øystein Wiik (foto: Christian Clausen)

Andre omtaler av boka:

- VG v/Ingvar Ambjørnsen 03.09.2013 - Spinnvill sex i Venezia - terningkast fem

- Folloliv v/Ole Kjeldsberg Endresen 16.09.2013 - Øystein Wiik forfører i ny bok 

- Berit sin bokblogg 12.09.2013 - terningkast fem

"The Night Porter" (Regissør: Liliana Cavani)

Charlotte Rampling på sitt mest provokative?

Charlotte Rampling er en av mine yndlingsskuespillere, og i sin tid var det derfor naturlig å få med seg "The Look", hvor skuespillerinnen samtalte med en rekke kunstnere og venner om ulike temaer. Skjønnhet og eksponering, tabu og begjær, kjærlighet og død, demoner og ressonans - slike temaer løftet hun frem i de ulike dialogene i filmen. I den forbindelse ble spesielt filmen "The Night Porter" løftet frem som et eksempel på alle de ulike temaene. I denne filmen fra 1974 spiller Charlotte Rampling en overlevende fra en av Hitler-Tysklands konsentrasjonsleire, som etter 15 år møter igjen en sadistisk nazivakt som utnyttet henne gjennom et sadomasochistisk forhold mens hun var internert. 

Det er regissøren Liliana Cavana som står bak "The Night Porter", og denne filmen har for ettertid blitt stående som hennes beste film, til tross for - eller kanskje nettopp på grunn av - at innholdet i filmen er provokativt og på grensen til det spekulative. Etter en gjennomgang av hennes filmografi på Wikipedia, mener jeg at jeg kun har sett "Ripley´s Game" med Matt Damon i hovedrollen. For øvrig en mesterlig film på alle måter, synes jeg. 

"The Night Porter" dukket plutselig opp på Platekompaniet for en tid tilbake, og jeg var ikke sen om å sikre meg den. Virkelig en må-se-og-eie-film på alle måter, tenkte jeg. Og med en vaskeseddel like provoserende som filmens innhold, skjønt her er det lite som får en til å tenke offer-overgriper-relasjon ... 

Bare for å ha sagt det med en gang: her spoiler jeg filmen. Dersom du ikke ønsker å lese mer, anbefaler jeg å hoppe til de to-tre siste avsnitt, hvor jeg oppsummerer mine inntrykk. 

I filmens innledende scene befinner Lucia Atherton og hennes mann seg på et lukseriøst hotell i Berlin ca. 15 år etter andre verdenskrig. Gjennom Lucias tilbakeblikk skjønner vi at hun har en fortid som Holocaust-fange. I likhet med andre yngre kvinner i leiren, ble hun utnyttet på det groveste av fangevokterne, som forsynte seg av det de ville ha. De brydde seg heller ikke om å skjule dette, og overgrepene fant like godt sted med de andre fangene som vitner som i skjul. Så sikre var de nemlig på at det ikke kom til å være noen overlevende vitner til slutt ...

Forholdet som etter hvert utviklet seg mellom Lucia og SS-offiseren Maximilian The Aldorfer bar preg av vold og avmakt, og i en scene ser vi f.eks. Lucia springe naken omkring inne i et bad, mens Maximilian skyter etter henne. 

Maximilian arbeider tilfeldigvis som nattevakt på hotellet hvor Lucia og hennes mann bor mens de er i Berlin. Både Lucia og Maxilimian forskrekkes da de får øye på hverandre. Hun fordi hun dermed igjen får rippet opp minnene om det forferdelige som en gang hendte ... Han fordi han frykter at hun skal avsløre og angi ham, slik at han til slutt må ta sin straff ... 

Maximilian er medlem av en gruppe eks-nazister som gjør det som står i deres makt for å ødelegge gamle bevis på de ugjerninger de begikk under krigen. På et punkt begynner han å beskytte Lucia, hvis liv ellers vil være i fare dersom de andre i gruppen skjønner sammenhengen. 

Lucia blir igjen på hotellet da hennes mann reiser videre til neste by. Det har forsåvidt vært planen hele tiden, men på dette punktet i filmen ville jeg kanskje ha forventet en flukt. I stedet tar hun samme kveld i mot Maximilian på sitt hotellrom, og etter en del slossing og basketak, ender det med at begjæret tar overhånd. Dermed starter de på et løp som det skal vise seg er umulig å stoppe. Etter hvert forskanser de seg i Maximilians leilighet som de andre eks-nazistene har omringet, klar til å ta livet av dem så snart de måtte vise seg utenfor. (Klar til å sette en stopper for den forrykte sexleken deres, i følge filmens smussomslag - et poeng som ikke akkurat kommer veldig tydelig frem i filmen, synes jeg ... )

Dagene går og matlagrene i leiligheten svinner hen. Til slutt er paret tilbake der de en gang var. Hun utsultet og avmagret, han med full kontroll over alt som skjer. Skjønt han mener å elske henne, men kanskje uten å skjønne helt hva dette faktisk innebærer ... Det ligger an til stor dramatikk, som bygger seg gradvis opp til et slags antiklimaks ... 

Charlotte Rampling var 28 år da hun spilte inn denne filmen, og det skal ha vært denne  som medvirket til at hun for alvor slo gjennom som skuespiller og ble kjent. Kanskje først og fremst fordi filmen er så dyster, så mørk og så tragisk og hun så uendelig vakker og med helt opplagte talenter for karakterskuespillerroller? 



Den mest berømte scenen i filmen, der hun synger Marlene Dietrichs sang "Wenn ich mir was wünchen dürfte", beveger hun seg syngende rundt med bar overkropp - nokså oppsiktsvekkende i 1974 vil jeg anta, og sikkert noe av grunnen til at Charlotte Rampling for alvor ble lagt merke til - og den bibelske symbolikken ligger opp i dagen. Lucia fikk som belønning for denne opptredenen en av fangenes plageånders hode på et fat - en gave fra Maximilian. Kjærlighet? Makt og avmakt? Hvordan skal man ellers kunne forstå denne scenen fullt ut?

Hvorfor går Lucia tilbake til sin tidligere nazi-overgriper? Fikk hun ikke nok etter sitt tidligere fangenskap med grov mishandling for 15 år siden? Handler alt om det hun ble vant til, og som dermed fremstår som det trygge - selv om alle andre ville ha stukket av så fort beina kunne bære dem? Dette gir filmen ikke svar på. I seg selv temmelig provoserende etter mitt skjønn, fordi jeg ikke ser noen hensikt eller mening med denne vendingen i historien. Når det er sagt er det likevel grunn til å understreke at Charlotte Rampling gjør en glitrende tolkning av rollen som Lucia. Dirk Bogarde får også frem Maximilians dualisme. Han er en mann man ikke riktig kan bli klok på, der han rommer både ondskap og på et vis godhet. Han er ikke utelukkende et monster. Dette kommer frem mens han sitter som medlem av eks-nazist-gruppen, og hvor han egentlig bare ønsker å legge alt bak seg og leve et så anonymt og stillferdig liv som mulig. Og han beskytter Lucia, som har dukket opp fra fortiden og som kan avsløre alt ... Men så er det likevel ikke så enkelt å forsvinne inn i anonymiteten i et land som på den tiden var opptatt av å ta et skikkelig oppgjør med sin fortid - alt for å komme videre som et fullverdig medlem av den siviliserte verden. 

Alt i alt en merkverdig og sammensatt film det er vanskelig å forstå fullt ut, men som åpner opp for glitrende skuespillerprestasjoner fra de to hovedrolleinnehaverne Dirk Bogarde og Charlotte Rampling. Jeg kommer ikke unna en femmer på terningen her. 

Helt til slutt: mens jeg googlet på Charlotte Rampling og leste om hennes meritter på Wikipedia (som avslører en fantastisk liste over alle filmene hun har spilt i, og hvor det faktisk kan se ut til at hun bare blir mer og mer populær/brukt jo eldre hun blir, skjønt det nok er lenger mellom hovedrollene i dag enn tidligere), oppdaget jeg til min store glede at både "Night Train to Lisbon" (jf. romanen "Nattoget til Lisboa" av Pascal Mercier - release i februar i år og med Bille August som regissør) og "The Sea" (jfr. romanen "Havet" av John Banville - release i juni i år med Stephen Brown som regissør) er innspilt i år, og at Charlotte Rampling innehar rollene som hhv. Adriana do Prado og Miss Vavasour i disse filmene. Det er mao. bare å glede seg! 

Innspilt: 1974
Originaltittel: The Night Porter
Nasjonalitet: Italia
Språk: Engelsk
Genre: Drama
Skuespillere: Charlotte Rampling (Lucia Atherton), Dirk Bogarde (Maximilian Theo Aldorfer) m.fl.
Spilletid: 113 min.

Gaute Heivoll: "Over det kinesiske hav"

Om psykisk helsevern i etterkrigstidens Norge

Gaute Heivoll (f. 1978) har en formidabel produksjon av bøker bak seg - i følge Wikipedia hele 17 bøker faktisk, og det er svært imponerende for mannen har jo ikke rukket å bli mer enn 35 år. Seks av bøkene hans er romaner. De øvrige er barnebøker, antologier, dikt og annet. 

Selv har jeg kun lest tre av Gaute Heivolls bøker tidligere. Da han kom ut med romanen "Før jeg brenner ned" (2010), hadde jeg aldri hørt om ham før og var fra meg av begeistring over å ha oppdaget en ny og helt særegen fortellerstemme innenfor norsk litteratur. Siden fulgte jeg opp med "Himmelarkivet" (2008) og "Kongens hjerte" (2011). Jeg har gitt samtlige bøker terningkast fem. 

Noe som går igjen i Heivolls romaner er at han tar utgangspunkt i virkelige hendelser, og dikter seg inn i hovedpersonenes liv. Som regel har han hatt svært lite å gå ut fra, og jeg har hatt stor beundring for hva han har klart å skape ut av dette. I "Over det kinesiske hav" har han faktisk hatt atskillig mer å ta utgangspunkt i. Like fullt synes jeg dette er hans svakeste roman så langt blant dem jeg har lest. Dette skal jeg komme nærmere tilbake til nedenfor. 

Kort sagt handler "Over det kinesiske hav" om et ektepar som etablerer sitt eget forpleiningshjem for "åndssvake" i en liten bygd på Sørlandet etter krigen. Faren i familien har en fortid som dekan fra Dikemark, og fordi dette har utgjort hans lykkeligste år, ønsker han altså å  gjenskape en slags mini-institusjon i sitt eget hjem. Han gifter seg med ei Oslo-jente som legger egen sangkarriere på hylla for å følge ham. Hun er tilfeldigvis også sykepleier. De får etter hvert to barn - vår navnløse hovedperson og hans søster Tone. Jeg-personen vår sover i en gammel appelsinkasse som en gang angivelig har reist over det kinesiske hav, og denne kassen følger oss utover i boka. Derav tittelen på boka. 

Mens hovedpersonen og bokas jeg-person mange år senere er i barndomshjemmet for å rydde opp i tingene etter sin avdøde mor, strømmer gamle minner på etter hvert som han finner gamle klær, dokumenter, ting ... Historien veksler frem og tilbake i tid - fra tiden etter krigen og frem til midten av 1990-årene. 

En kveld i februar 1945 kommer en søskenflokk på fem til den lille familien på fire, som allerede har et par pleietrengende pasienter boende hos seg, i tillegg til en åndssvak onkel. Det ligger en tragisk historie bak med alvorlig omsorgssvikt, og barnevernet har tatt barna fra deres foreldre. 

"- Så dette er de nye tullingene, sa han. 

Søskenflokken sto der som om de hadde reist to ganger over Atlanteren, akkurat som Jensen og Matiassen, som på dette tidspunktet hadde gått til ro oppe på loftet. Lilly stilte alle på rekke, fra Nils som var høyest, til Sverre som var minst, og så kom pappa og tok dem alle i hånda. De bukket høflig, bortsett fra  Erling som bare veivet med hodet, og Ingrid som neide nesten like dypt og adelig som Lilly. Sjåføren som hadde stått og hutret hele tida, satte seg i bilen og startet motoren. Frontlyktene kom på, og igjen kunne jeg se jordene og skogbrynet og granene der borte som liksom stivnet til i det plutselige lyset." (side 19)

Måten man betrakter disse barna på i en tid hvor det å bli stemplet som "åndssvak" er noe som blir hengende ved dem og blir umulig å endre, er virkelig til å grine av. Alle skjæres over en kam, og flere ganger sammenlignes de med dyr. Tvangssterilisering hører dessuten med. Selv ble jeg sittende med en nagende tvil - for Lilly var vel ikke åndssvak? Hun tok vare på søsknene sine, var den moren de aldri hadde hatt. Men ingen tok seg bryet med å undersøke henne særskilt, og også hun blir tvangssterilisert. Etter hvert blir hun så institusjonalisert og ute av stand til å klare seg på egen hånd at det kanskje kunne være det samme ... 

"Synet av Matiassen og søskenflokken og den enfoldige Josef hadde reist spørsmål av grunnleggende art, om hva det egentlig vil si å være menneske. Muligens en naturlig reaksjon. Muligens et naturlig spørsmål. I et glimt hadde han sett dem, i et glimt hadde Oldervik sett seg selv. Og han hadde ikke vært sikker på hva han så." (side 156)

Bokas jeg-person og hans familie lever tett sammen med pasientene de har tatt i forpleining, og sammen beriker de på et vis hverandres liv. Men å sitte ved samme bord som familien, det får disse barna ikke. Nei, man satte inn mat til søsknene på rommet deres, og så spiste de sammen, mens familien satt i etasjen under og inntok sine måltider der. 

Så skjer det noe dramatisk som snur det meste på hodet for familien. Parallelt følger vi myndighetenes håndtering av søsknene, som i svært liten grad tar hensyn til at de har følelsesmessige bånd seg i mellom ... 

Gaute Heivoll skriver poetisk og vakkert som alltid, og likevel blir det litt kjedelig det hele. Historien tar liksom aldri av. Ikke at jeg venter meg veldig mye action når jeg har en Gaute Heivoll-roman foran meg, men denne gangen fikk jeg en påtrengende følelse av at han godt kunne ha fornyet fortellerstemmen litt, ikke la det gå rutine i å kjøre alle historier over den samme lesten. Særlig dette at han tværer ut alle detaljene, gjentar og gjentar det samme. Noen ganger fungerer dette svært godt, og f.eks. i "Kongens hjerte" var det nettopp dette som skapte magien i historien, slik jeg opplevde det. Men i herværende bok ble det unødig trøttende. Da jeg var kommet godt over midten av "Over det kinesiske hav", syntes jeg likevel at den tok seg betydelig opp. Og bare for å ha sagt det: boka har sine glitrende partier! Like fullt: det blir for mye gjentakelser og dveling ved detaljer, uten at forfatteren egentlig graver seg dypere ned i persongalleriet, og dette ødela min leseopplevelse et stykke på vei. Samtidig ser jeg at dette er en bok det er mange ulike oppfatninger av, og hvor de aller fleste synes å elske boka. Selv er jeg litt mer lunken denne gangen, selv om jeg absolutt vil si at boka er godt skrevet og at historien som sådan er både viktig og har en stor verdi. Jeg hadde imidlertid forventet mer av en så dyktig forfatter som Gaute Heivoll, og kanskje i særdeleshet at han kunne ha gjort noe mer ut av persongalleriet og gitt personene mer dybde. Her ender jeg på terningkast fire. 

Utgitt: 2013 
Forlag: Tiden
Antall sider: 248
Forfatterens nettsider
Takk til forlaget for leseeksemplar av boka!

Andre omtaler av boka:

- VG v/Sindre Hovdenakk 19.08.2013 - Følsomt om annerledeshet

- Dagbladet v/Silje Stavrum Norevik 19.08.2013 - Skriver om oppvekst med fem tilbakestående søsken - Melodramatisk roman fra Gaute Heivoll

- Dagsavisen v/Turid Larsen 14.08.2013 - Gir "tullingene" en stemme 

- Reading Randi 10.08.2013

- Artemisas Verden 12.09.2013

- Tine´s blogg 24.08.2013 

- Den boka! 23.08.2013

- Bok-Karete 09.10.2013

- Aftenposten v/Veronica Karlsen 09.07.2013 - Gaute Heivoll skriver muntrere

Salif Keita: Papa

Høst

Herbjørg Wassmo: "Disse øyeblikk"

Om et fandens kvinneliv

Herbjørg Wassmo (f. 1942) har på en måte vært der bestandig - helt fra hun for alvor slo gjennom med "Huset med den blinde glassveranda" i 1981, og frem til i dag. Hun er ikke blant våre mestproduserende forfattere siden hun "kun" har skrevet 12 romaner over en drøy 30 årsperiode, men det bør også nevnes at hun har utgitt tre diktsamlinger og noen skuespill i tillegg. Jeg har stort sett fulgt henne i alle år, selv om jeg må innrømme at jeg falt litt av etter romanen "Lykkens sønn" (1992), som jeg ikke oppfatter som hennes beste bok. 

Med "Et glass melk takk" (2006) befestet Wassmo atter sin stilling som en forfatter jeg anser meg rimelig lojal i forhold til - i den forstand at jeg nå leser alt hun utgir. Og etter at den selvbiografiske romanen "Hundre år" utkom (og som jeg valgte å gi terningkast seks), ruver hun atter i teten blant mine mest skattede forfattere. Jeg har derfor ikke vært det minste i tvil om at "Disse øyeblikk" (2009) er en bok jeg var nødt til å få med meg. 

"Disse øyeblikk" er i likhet med "Hundre år" selvbiografisk. Men der forfatteren i "Hundre år" har et bredere blikk på slektens kvinner, der er blikket i "Disse øyeblikk" stort sett rettet mot henne selv. Dette er en nådeløst ærlig bok man tidvis kan få pustebesvær av, og som oppleser Gjertrud Jynge leser så glitrende. Hun leser tidvis med en nokså besk og bitende stemme, på grensen mot det rasende, og det skulle da faktisk bare mangle! Forfatteren har vært sint mens hun skrev "Disse øyeblikk", og dette tvinger seg frem overalt i teksten. Hun er sint på omstendighetene, sint på seg selv, sint på sin første ektemann, sint på familien som ikke skjønte ... Og fremfor alt på sin far ... 

Sånn sett er det alltid interessant å lese selvbiografiene til store anerkjente forfattere, fordi man da får svar på det skjellsettende spørsmålet alle lesere fra tid til annen stiller seg: hvor mye av det våre forfattere skriver om er fiksjon, og hvor mye er hentet fra deres egne levde liv? Her får vi svar (noen svar fikk vi dessuten også i "Hundre år"), og det er smertelig. Som at hun i Tora-bøkene har brukt egne erfaringer til å skrive incest ... Nå er hun så pass gammel, de hun kunne såre gjennom å være åpen er for lengst døde, og da er det greit ... I alle fall nesten ... 

Noe av det mest spesielle med Herbjørg Wassmos selvutleverende selvbiografiske roman er at hun omtaler seg selv i tredje person entall. Hun er for så vidt ikke den første som gjør dette. Per Olov Enquist er blant dem som har gjort dette før - da han skrev om sitt eget liv i selvbiografien "Et annet liv". Kanskje er det enklere å rette et nådeløst blikk mot seg selv når man setter seg i betrakterens sted - ser seg selv utenfra og ikke innenfra? I alle fall fungerer teksten i Wassmos roman godt gjennom dette fortellergrepet, hvor hun omtaler seg selv som et navnløst "hun", og alle rundt seg som hhv. "mannen", "sønnen" osv. Og antakelig forskåner hun dem fra en direkte opplevd utlevering på denne måten. 

I et intervju med Dagsavisen tidligere i høst ble hun stilt spørsmål ved om det er uproblematisk å skrive så tett på andres liv som det hun gjør i "Disse øyeblikk". Hun svarte da følgende:

"Nei. Å skrive en roman med biografisk tilsnitt skal ikke være uproblematisk. Det skal koste. Det skal svi. Men det er ikke den bokstavelige sannhet her. Det er ingen navn, ingen tidsangivelser. Jeg har tatt meg friheter, trykket sammen episoder, skilt andre episoder, flyttet på folk, skiftet yrke på dem - dette er min fiksjon om en hovedperson som jeg kjenner godt."

Wassmos første ekteskap var - slik jeg opplevde det gjennom lesing av boka - ikke spesielt lykkelig. Fra før av hadde hun en sønn født utenfor ekteskap, og vi aner at dette på den tiden må ha vært tøft for henne. Og at hun antakelig ikke følte at hun var i posisjon til å velge på øverste hylle da det handlet om å bli gift, men på en måte flyktet inn i ekteskapet og trodde at dette skulle bli en slags redning for henne og sønnen. Når de siden krangler, opplever hun at veggene kommer mot henne, bøyer seg over henne og gjør rommet trangere og vanskeligere å få puste i. 

Det at Wassmo ønsket å skrive, noe som ofte kom i konflikt med de oppgavene ektemannen mente at hun skulle sette høyest, var noe hun opplevde som smertelig. Selv klarte hun ikke å la være å skrive. Ordene, trangen til å skrive - det var der hele tiden - og tvang seg frem i henne. Etter hvert hjalp ektemannen henne til å få ro rundt skrivingen, men da var det åpenbart at ekteskapet hadde fått noe inne i henne til å stivne helt, og hun klarte ikke å ta i mot det som måtte komme av omtanke og velment kjærlighet. De befant seg så til de grader på forskjellige planeter, og hadde ingen felles plattform i ekteskapet sitt. At hun tross omstendighetene klarte å skape stor litteratur, er det i grunnen bare å ta av seg hatten for! Så gikk også ekteskapet over styr til slutt, men kanskje ikke på den måten jeg hadde forventet. Jeg trodde jo hele tiden at "nå går hun" ...

I boka briljerer Herbjørg Wassmo med sin særegne fortellerkunst. Hun beskriver naturen på en måte som gjorde at jeg kjente fukten, kulden, vinden. Gjennom øyeblikksbeskrivelser  ser vi inn i et levd liv med all den smerte og alle de gleder også forfatterens liv var fyllt med. Skjønt inntrykket av at barndommens sår hele tiden lå der i veien for det livet hun kanskje aller helst hadde ønsket å leve, er det som fester seg aller mest ... 

Små og store hendelser beskrives, som møtet med Hamsuns enke. Dvs. navnet sies aldri her heller, men vi forstår det likevel. Møtet beskrives vart og respektfullt. 

"Hun spør om han fortalte henne noe om det han skrev før det ble trykket. Etter hvert synes hun at den andre svarer henne innenfra. Stemmen er tydelig, akkurat som i virkeligheten. Den forteller om ensomhet, uten å si det direkte. Ikke klagende, mer som om hun leser opp fra en bok. Om å være annerledes i folks øyne fordi hun kommer fra en annen kant av landet. Om å leve med en mann som ingen forstår seg på. Være den som står mellom bygda og dikteren og må løse alle praktiske floker. Hvordan det er å komme tilbake til dette stedet, se dette huset som hun har bodd i og født barn i, og gården hun drev mye alene sammen med gårdsfolkene. Det er vemodig. Hun bruker det ordet, vemodig. Det gir henne blanke øyne. Ikke at hun er lei seg, det er vemodet som gjør det. 

Hun skal for alltid huske dette vakre ordet. Vemod. Men hun tør ikke å spørre hvordan det var å være en berømt manns hustru. Han som siden kastet skam og elendighet over familien." (side 40 - jeg måtte bare skaffe meg papirutgaven av boka også, og leste litt parallelt underveis)

Herbjørg Wassmo bekrefter med sin bok myten om at virkelig gode forfattere helst bør ha lidd litt for å kunne skape stor litteratur. Hun befester dessuten sin stilling som en dronning blant de norske kvinnelige samtidsforfatterne våre. Denne forfatteren hvis sterkeste fortrinn er å beskrive kvinners liv og levned - på godt og vondt! Jeg håper at det vil komme enda flere bøker fra hennes hånd i årene fremover! For "Disse øyeblikk" gir jeg et sterkt terningkast fem! Helt på grensen mot en sekser ... 

Utgitt: 2012
Forlag: Lydbokforlaget (Gyldendal står bak papirutgaven av boka)
Oppleser: Gjertrud Jynge
Spilletid: 10 t 48 min. (372 sider)
Takk til Lydbokforlaget for høre-eksemplar av boka!

Andre omtaler av boka:
- VG v/Guri Hjeltnes 05.09.2013 - Intens oppvekstroman under harde kår i nord, utleverende og velskrevet
- Dagbladet v/Maya Troberg Djuve 07.09.2013 - Ingenting å skamme seg over 
- Dagbladet v/Pål Nordseth 03.09.2013 - Herbjørg Wassmo planla å drepe sin egen far
- Tines blogg - 03.09.2013
- Dagsavisen v/Bernt Erik Pedersen og Mimsy Møller 07.09.2013 - Mitt liv som hun
- Med bok og palett - 11.09.2013
- Hjemmet v/Nina M. Rambøl - Herbjørg Wassmo (70) med ny, selvbiografisk bok
- Bøker & bokhyller 09.10.2013
- Kleppanrova 20.09.2013 - En utrolig sterk bok! Et manifest over kvinners pågangsmot og vilje!
- Røyken og Hurums avis v/Hilde Mysen Løkken 02.10.2013 - Det ble damenes aften med Herbjørg Wassmo (på Slemmestad bibliotek)
- Groskro´s Verden - 01.04.2014 - Samlesning av "Disse øyeblokk"

Salif Keita: "Mandjou"

Tøffe rytmer fra Afrika!

Jonas Gardell: "Tørk aldri tårer uten hansker - 1. Kjærligheten"

Hudløst om å være annerledes

Jonas Gardell (f. 1963) er både forfatter, komiker, dramatiker og æresdoktor i teologi, kan jeg lese på bokas smussomslag. På Wikipedia kan man dessuten lese at han har utgitt en hel haug med bøker før han i 2012 - 2013 har jobbet med og fått utgitt triologien "Tørk aldri tårer uten hansker". Første bok har tittelen "Kjærligheten", bok nr. 2 heter "Sykdommen" (er i salg på norsk i november 2013) og bok nr. 3 heter "Døden" (er i salg på norsk i februar 2014).

I "Kjærligheten" møter vi en døende mann som ligger på sykehus. Han er rammet av en kreftform - Kaposis sarkom -  som fortrinnsvis rammer HIV-infiserte pasienter. Mannen har kun få dager igjen å leve, og han lider sterkt. En sykepleier bøyer seg over ham og tørker tårene hans, hvoretter hun straks blir irettesatt av en kollega som påpeker at dersom hun skal tørke tårer, må hun bruke hansker. Og dermed hensettes vi som lesere til tiden etter at AIDS-epidemien var et faktum, og hvor debattene raste rundt akkurat hvor smittsom denne sykdommen egentlig var ... 

"Det som fortelles, skjer også i dag. Det skjer hele tiden. Men heller ikke det hører hjemme i denne beretningen, selv om den strekker seg helt inn i nåtid. 
Det å fortelle er en slags plikt.
En måte å hedre på, sørge og minnes på.
Slå et slag for minnet. Mot glemselen." (side 8)

Forfatteren, som selv er homofil, har i triologien valgt å fortelle om sin egen ungdomstid i homsemiljøet i Stockholm, og bøkene har også blitt til film. Bøkene handler om den første tiden etter at homofili ble legalisert. I den tiden da det å være homofil var noe skamfullt, noe som måtte skjules for en hver pris, skjedde som regel den seksuelle debuten under svært uverdige forhold - f.eks. blant ukjente menn på sentralbanestasjonen i Stockholm. Det handlet om ubeskyttet sex, noe som også kan forklare det enorme omfanget av AIDS-epidemien da denne slo ned i homsemiljøet som en bombe på begynnelsen av 1980-tallet. Forfatteren mener selv at han har hatt utrolig flaks som har unngått smitte. Bøkene har han skrevet for å hedre sine døde venner (se intervju med ham i NRK 12.02.2013).

I boka møter vi i første rekke Benjamin, som er medlem av sekten Jehovas Vitner. Benjamin har gjennom hele oppveksten fulgt med foreldrene på deres dør-til-dør-runder, der de deler ut Vakttårnet og Våkn Opp! til hedninger de forsøker å verve til sekten. Dessuten møter vi Rasmus, som omsider kan legge småstedet Koppom bak seg, og reise inn til hovedstaden for å finne seg selv, leve ut sine hittil skjulte sider. Etter at Benjamin har banket på hos Paul, en homse av det virkelig frivole slaget, skal livet hans aldri mer blir det samme. For Paul skjønner intuitivt at Benjamin egentlig er homofil. Akkurat det er det kanskje bare Benjamin selv som ikke har forstått ... 

Samtidig som "Kjærligheten" forteller historien om et knippe mennesker, handler den også om de homofiles situasjon mer generelt på den tiden da AIDS så vidt begynte å bli kjent. Og en ufattelig sårhet i det å være annerledes ... 

"Jeg vil så gjerne i løpet av mitt liv få elske noen som elsker meg.
Dette ufattelige, bunnløse behovet for kjærlighet." (side 206)

Underveis utsettes homsemiljøene for razziaer der de samles, og deres behov for å danne foreninger eller steder de kan treffes, møtes med mistenksomhet. Som om det er sexorgier som er formålet med disse møtestedene ... 

"For det er jo det som er så merkelig med foreninger for seksuelt avvikende: Man går jo ikke dit for å gjøre det avvikende, man går dit for å drikke kaffe, ta en øl, skravle, kanskje danse. 
Man er der for å slippe å være avvikende for en stakket stund. Bak lukkede dører." (side 207)

Og så skammen for de første som ble rammet av HIV eller AIDS - fordi de jo på en måte var skyld i deg selv, men faktisk ikke visste om risikoen før det var for sent. Og om hvordan det da var å umulig å skjule hvordan det var fatt med en, fordi sykdommen - det faktum at man fikk den - jo avslørte alt ... 

"Hvordan skulle de kunne vite, hvordan skulle de kunne ane at denne dødelige nye sykdommen som nå så ut til å ha nådd Sverige, men som bare rammer homofile, at akkurat denne sykdommen fullstendig skal forandre deres liv, også der i den lille verdenen, i Koppom, at sykdommen skal komme og feie med seg lykke, liv og fremtid - og deres engstelig oppstilte nissedekorasjoner vil ikke kunne verge dem mot noe som helst." (side 223)

"De der, de lever jo umoralsk, så hva venter de seg?" (side 224)

I romanen balanserer forfatteren hårfint mellom det dokumentariske og det skjønnlitterære, fordi iveren etter å fortelle hvordan det faktisk var på en like frem og dokumentarisk måte noen ganger tar over. Like fullt var jeg ikke i tvil om at det først og fremst var en roman jeg hadde foran meg. En roman med et helt klart nærmest "politisk" budskap, for å få oss lesere til å forstå, ta inn over oss og leve oss inn i hvordan det har vært å være homofil på 1970- og 1980-tallet - først etter liberaliseringen og den økende aksepten og åpenheten rundt det å være homofil, så i forbindelse med AIDS-epidemien som brakte tidligere fordømmende holdninger opp til overflaten igjen. 

Boka er godt skrevet, og den gjorde et dypt inntrykk på meg. I enkelte sekvenser er den nærmest hudløs i sin beskrivelse av hovedpersonenes liv. I den forbindelse har jeg lyst til å trekke frem et sitat fra bokas smussomslag om hvorfor forfatteren i sin tid ble utnevnt til æresdoktor ved Lund universitet i 2007:

"I hele hans forfatterskap er det et fokus på marginaliserte mennesker, mennesker som står utenfor, og det er gjennomsyret av forsvar for menneskelig verdighet og menneskelige rettigheter. Få mennesker kan som ham samle folk på tvers av generasjonene og kombinere humor og alvor med en slik treffsikkerhet, noe som gjør ham til en viktig samfunnskommentator og kritiker."

Så langt blir det terningkast fem! Og det er helt klart at jeg skal lese fortsettelsen når disse bøkene kommer! 

TV-serien kommer på NRK i november. 

Utgitt i Sverige: 2012
Originaltittel: Torka aldrig tårar utan handskar 1. Kärleken
Utgitt i Norge: 2013 
Oversatt: John Erik Frydenlund
Forlag: Vigmostad og Bjørke
Antall sider: 289

Takk til forlaget for leseeksemplaret av boka!

Jonas Gardell

Andre som har skrevet om boka:
- VG v/May Grethe Lerum 03.09.2013 - "Vakkert om homokulturen"
- NRK v/Hilde Bjørnskau 12.02.2013 - "Jeg gjør det for mine døde venner"
- Dagbladet v/Ingvild Kjøde 02.10.2013 - "Levde med falsk HIV-diagnose"
- Artemisias Verden 23.09.2013 - "Fantastisk bra og gripende bok"
- Elikkens bokhylle 19.09.2013 
- Kasiopeiias bøker 21.08.2013 
- Les mye 01.10.2013

"The Reluctant Fundamentalist" (Regissør: Mira Nair)

Mektig film om fordommer og ekstremisme! 

For få dager siden oppdaget jeg denne filmen i hyllene hos Platekompaniet, og gjenkjente den umiddelbart som filmatiseringen av Moshin Hamids bok med samme navn - "Den motvillige fundamentalist". Jeg har i min omtale av boka nokså utførlig gjort rede for hendelsesforløpet, og fordi filmen stort sett er tro mot boka, tenker jeg at det ikke er nødvendig å gjøre dette om igjen fullt så grundig. Og bare for å ha nevnt det: filmen hadde Norgespremiere på norske kinoer i går.

Pakistaneren Changez er en meget talentfull analytiker som etter å ha tatt utdannelsen sin i USA, gjør det meget godt i amerikansk næringsliv. I filmen beskrives forholdet mellom amerikanerne og deres nye landsmenn som riktig respektfullt og hjertelig.

Bobby og Lincoln i samtale over et cafébord i Lahore

Så inntreffer terrorhandlingene 11. september 2001, og etter dette er ingenting det samme. Changez og andre som ham har ikke en sjanse mot den amerikanske paranoiaen som preger samfunnet etter disse terrorhandlingene. Samtidig som alle med muslimsk bakgrunn - også Changez, som ikke en gang er spesielt religiøs - blir mistenkeliggjort som potensielle muslimske fundamentalister, begynner det også å skjære seg mellom Changez og kjæresten Erika. Vi blir vitne til den uverdige behandlingen av utlendinger på flyplassene, der de blir bedt om å strippe og får hver trevl av kroppen undersøkt, som om det var mulig å sy inn bomber under huden. 

11. september 2001 ... 

Til slutt øyner ikke Changez noen annen utvei enn å reise tilbake til Pakistan, landet han en gang forlot for å gjøre karriere i det som etter hvert skulle bli hans elskede USA. Og det er her vi møter ham i filmen innledende scene, der han sitter og forteller sin livshistorie til CIA-agenten som er sendt til Pakistan for å løse en kidnappingssak, hvor en amerikansk akademiker er kidnappet av anti-amerikanske fundamentalister. CIA har Changez mistenkt for å stå bak det hele. Forutinntattheten fra amerikansk hold skal nok en gang ikke levne Changez en sjanse, og spørsmålet man sitter igjen med etter å ha sett denne filmen er hvem som egentlig er fundamentalist - amerikaneren eller Changez? Og med en undertekst av at drar man det hele langt nok, kan selve angsten for terror nettopp skape terror, fordi det blir en slags selvoppfyllende profeti ... 

Changez og Erika

"The Reluctant Fundamentalist" er en vakker og viktig film om vår tids største fiende: frykten og det den gjør med oss. Her skal det riktignok understrekes at den amerikanske frykten er så til de grader mye sterkere enn "den vestlige frykten" for øvrig. Samtidig har nettopp USA satt på dagsorden regler som andre land påtvinges å følge - enig eller ikke enig - fordi det står i dette landets makt å gjøre nettopp det. I den konteksten er dette en film som snur det meste fullstendig på hodet. Jeg håper at riktig mange går på kino for å se nettopp denne filmen! 


Skuespillerprestasjonene er formidable på en nokså stillferdig måte, og hele tematikken viser til fulle hvor liten troverdighet spesielt USA har til å være retningsgivende på hva som er rett og galt her i verden. Mange av scenene, som dessverre er meget troverdige, er til å få frysninger av. Som f.eks. da Changez må sverge for at han faktisk elsker USA for å få slippe fri - mens nettopp dette som skjer, absurditeten i det, får ham til å elske USA mindre og faktisk forlate landet ... 

Tendenser til opptøyer i Lahore

For øvrig vil jeg understreke at filmen inneholder mange nydelige scener, som da Changez endelig har tatt mot til å bryte med en nokså despotisk sjef og seiler ut fra Istanbul, gjennom Bosporosstredet ... Det eneste som faktisk irriterte meg var hvordan Erika ble fremstilt, fordi hun i stedet for sårbar og sørgende nærmest fremsto som nokså skrullete, en person det var vanskelig å tro helt på. Hun blir til og med tillagt ansvaret for sin eks-kjærestes død, mens han i Moshin Hamids roman døde av kreft. 

Avslutningsvis nevner jeg at den indiske regissøren Mira Nair står bak mange store filmer - som "Salaam Bombay!", "Monsoon Wedding" og "Vanity Fair".

Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 2012 
Originaltittel: The Reluctant Fundamentalist
Nasjonalitet: Storbritannia/USA
Språk: Engelsk, urdu
Genre: Thriller
Skuespillere: Riz Ahmed (Changez), Kate Hudson (Erica), Liev Schreiber (Bobby Lincoln), Kiefer Sutherland (Jim Cross), Om Puri (Abu) m.fl.
Spilletid: 126 min.