Lest i 2013

Her kan du lese bokomtalene mine utover i 2013 ved å klikke på hyperlinkene som kommer etter hvert. Dersom du i stedet ønsker å lete etter spesielle bøker, kan du gå inn på den alfabetiske oversikten under fanen "bokomtaler". Her ligger det pt. over 650 bokomtaler registrert etter forfattere (på etternavn) og med hyperlink til hver eneste bok. 

Januar:

1. Philip Roth: Indignasjon (2008)
2. Tomm Kristiansen: På Parfymefloden og andre reiser (1995)
3. Kerstin Ekman: Mordets praksis (2009)
4. Amal Aden: Det skal merkes at de gråter (2011)
5. Helle Helle: Ned til hundene (2008)
6. Abdullah Thabit: Den tjuende (2006)
7. Henrik H. Langeland: Hauk og due (2011)
8. Torgrim Eggen: Jern (2010)
9. Martin Seligman: Ekte lykke - Positiv psykologi i praksis (2002)
10. Jan-Philipp Sendker: Kunsten å høre hjerteslag (2002)

Februar:

11. Victoria Bø: Teresa Birnas bortgang (2013)
12. Allegra Goodman: Kokeboksamleren (2010)
13. Åshild Eidem: Spillet om Gaza (2013)
14. Tarjei Vesaas: Kimen (1940)
15. Kathrine Aspaas: Raushetens tid (2012)
16. Hélène Grémillon: Den fortrolige (2010)
17. Linn Strømsborg: Furuset (2013)
18. August Strindberg: Det røde rommet (1879)

Mars:

19. Emilia og Monika Polbratek: Den beste sommeren (2013)
20. Boualem Sansal: Min fars hemmelighet (2008)
21. José Jorge Letria: Hvis jeg var en bok (2011)
22. Josefine Klougart: En av oss sover (2012)
23. Ingvard Wilhelmsen: Sjef i eget liv - en bok om kognitiv terapi (2004)
24. Petter Mathisen: Mentor - om mentoring i teori og praksis (2008)
25. Haruki Murakami: IQ84 - bok 3 (2010)
26. Cormac McCarthy: Frukthagen (1965)
27. Ferdinand von Schirach: Collini-saken (2011)

April:

28. Michael Neenan og Windy Dryden: Livscoaching - tenk annerledes, lev bedre (2005)
29. Hillary Jordan: Mississippi (2008)
30. Ingvar Ambjørnsen: Natten drømmer om dagen (2012)
31. Sofi Oksanen: Da duene forsvant (2012)
32. Susann Gjerde: Coaching - hva-hvorfor-hvordan (2003)
33. Joyce Carol Oates: Graverens datter (2007)
34. Lars Saabye Christensen: Sluk (2012)

Mai:

35. Hilary Mantel: Ulvetid (2009)
36. Édouard Levé: Selvportrett (2005)
37. Édouard Levé: Selvmord (2008)
38. Christian Jungersen: Du forsvinner (2012)
39. Ketil Bjørnstad: Verden forsvinner (2012)
40. Martin Ingvar og Gunilla Eldh: Hjernen styrer vekten din (2010)
41. Torbjørn Færøvik: Midtens rike (2009)
42. Mats Uldal: Følelser og fornuft - tankefeltteknikker i praksis (2011)
43. Stefan Zweig: Twilight (1910) / Moonbeam Alley (1922)
44. P. Alex Linley, Susan Harrington, Nicola Garcea (red.): Oxford Handbook of Positive Psychology and Work (2010)
45. Gry Espedal, Trond Andersen og Tove Svendsen: Løsningsfokusert coaching (2010)
46. Stefan Sweig: Fear (1910)
47. Stefan Zweig: Amok and Other Stories (2010)
48. Ian McEwan: Serena (2012)
49. Elaine Cox, Tatiana Bachkirova og David Clutterbuck (red.): The Complete Handbook of Coaching (2010)

Juni:

50. Anthony Bourdain: Medium rå (2010)
51. Gabi Gleichmann: Udødelighetens elixir (2012)
52. Anne Synnøve Simensen: Kvinnen bak fredsprisen - Historien om Bertha von Suttner og Alfred Nobel (2012)
53. Heidi Linde: Agnes i senga (2012)

Juli:

54. Julian Barnes: Flauberts papegøye (1984)
55. John Boyne: Hendelsenes Hus (2009)
56. Virginia Woolf: Et eget rom (1928)
57. Roar Sørensen: Smertens Aveny (2013)
58. Adam Johnson: Barnehjemsbestyrerens sønn (2012)
59. Hal Sirowitz: Sa mor - dikt (1997)
60. Paul Celan: Snøpart - dikt (1970)
61. Gustave Flaubert: En enkel sjel - novelle (1877)
62. Trude Lorentzen: Mysteriet mamma (2013)

August:

63. Linda Boström Knausgård: Grand mal (2011)
64. Yu Hua: Brødre (2011)
65. Katherine Boo: Bak den vakre fasaden (2012)
66. Gunn Marit Nisja: Porselenspiken (2013)
67. Khaled Hosseini: Og fjellene ga gjenlyd (2013)
68. Mario Vargas Llosa: Det grønne huset (1967)
69. Erik Larson: I dyrets buk (2011)
70. Grace McCleen: I en annen verden (2012)
71. Hans Fallada: Hva nå - lille mann? (1932)
72. Irina Lee: Shoppingfri - Et år med kjøpestopp (2013)
73. Per Olov Enquist: Lignelsesboken (2013)
74. Jonathan Odell: Helbredelsen (2012)

September:

75. Ingvard Wilhelmsen: Det er ikke mer synd på deg enn andre (2011)
76. Albert Camus: Den fremmede (1942)
77. Georges Perec: Livet bruksanvisning (1978)
78. David L. Cooperrider og Diana Whitney: Appreciative Inquery - A positive revolution in change (2005)
79. Hanne Mari Førland: Langs linjene - møter ved Oslos T-banespor (2013)
80. Peter Normann Waage: Midtøsten etter den arabiske våren (2012)
81. Ketil Bjørnstad: Ensomheten (2013)
82. John Irving: I en og samme person (2012)
83. Katja Kettu: Jordmora (2011)

Oktober:

84. Roy Jacobsen: De usynlige (2013)
85. Jonas Gardell: Tørk ingen tårer uten hansker 1. Kjærligheten (2012)
86. Herbjørg Wassmo: Disse øyeblikk (2013)
87. Gaute Heivoll: Over det kinesiske hav (2013)
88. Øystein Wiik: Casanovasyndromet (2013)
89. John Færseth: KonspiraNorge (2013)
90. Henning Bang og Thomas Nesset Midelfart: Effektive ledergrupper (2012)

November:

91. Tore Renberg: Vi ses i morgen (2013)
92. Peter Hawkins: Leadership Team Coaching - Developing collective transformational leadership (2011)
93. Jean-Paul Sartre: Muren (novelle) (1939)
94: Ernest Hemingway: Klokkene ringer for deg (1940)
95. Leni Wildflower og Diane Brennan: The Handbook of Knowledge-based Coaching - From theory to Practice (2011)
96. Cecilie Enger: Mors gaver (2013)

Desember:

97. Odd Klippenvåg: Et personlig anliggende (2013)
98. Finn Sjue: Journalistikkens uutholdelige letthet (2013)
99. Helga Flatland: Det finnes ingen helhet (2013)
100. Jonas Gardell: Tørk aldri tårer uten hansker 2. Sykdommen (2012)
101. Åge Grønning: Det tredje øyet (2013)
102. John Perry: Kunsten å prokrastinere (2012)
103. Henrik H. Langeland: Fyrsten (2013)
104. Nikolaj Frobenius: Mørke grener (2013)
105. Randi Crott m.fl.: Ikke si det til noen! (2012)
106. Frode Grytten: Brenn huset ned (2013)
107. Agnes Ravatn: Fugletribunalet (2013)
108. Nicolai Houm: De håpefulle (2013)

Oppsummering fra leseåret som har gått og litt til ...

Det er noen år siden jeg i grunnen ga opp å legge altfor mange planer for leseåret - av den enkle grunn at jeg oppdaget at jeg ikke er så "flink" til å følge slike planer samt at jeg er litt engstelig for at moroa med en av mine største hobbyer skal bli borte i for mye "pliktløp". Jeg har for den saks skyld tilstrekkelig med "pålagt lesing" i forbindelse med mine lesesirkler, og dessuten ligger det en del forpliktelser i å motta ett og annet leseeksemplar fra forfattere og forlag innimellom alt det andre. 

Like fullt - noen tanker har jeg bak min lesing! Som at jeg ønsker å lese flere klassikere, at jeg ønsker å lese flere Nobelprisvinnere og 1001-bøker (du bør lese før du dør) - kort sagt: bruke tiden min på de bøkene det virkelig er verdt å bruke tiden på. I tillegg kan jeg ikke hjelpe for at jeg er en hund etter nyheter innenfor litteraturen, og kjøper langt flere bøker enn jeg rekker å lese. Jeg har nettopp av den grunn trent meg på å bli flinkere til å si nei når jeg mottar forespørsler om å lese (og omtale) bøker fra ulike hold. 

Hva har jeg oppnådd som leser i 2012? Jeg rakk å lese 121 bøker i løpet av 2012. I og for seg et akseptabelt antall bøker, men altså seks færre enn i 2011. Dette kan skyldes at det ble flere tykke bøker i 2012. Blant annet kunne Knausgårds Min kamp 6 vært byttet ut med opp til syv bøker, og så kunne jeg ha tangert antallet i 2011. Men så er det likevel ikke slik at det er antallet som er viktigst - tross alt!

37 % av leste bøker i 2012 er skrevet av kvinner. Det er faktisk 4 % mer enn i 2011! Og kanskje enda bedre: 19 av de i alt 121 bøkene jeg leste i 2012 ga jeg terningskast seks! At 1-2 av hver tiende leste bok rager helt øverst på kvalitetsskalaen - det er faktisk ikke aller verst! Og jeg sender samtidig gode tanker til alle bloggere jeg kjenner, som har vært med på - direkte eller inndirekte - å påvirke mine bokvalg! Mange av dem var jeg så heldig å få treffe på bokbloggertreffet tidligere i høst. Det tilsvarende tallet for 2011 var for øvrig til forveksling likt. Hvis jeg skulle velge ut de tre beste bøkene jeg leste i 2012, vil listen se slik ut:

1. Stefan Zweig: Verden av i går
2. Orhan Pamuk: Istanbul
3. Karen Blixen: Den afrikanske farm

Det bør for øvrig nevnes at kun to av bøkene jeg leste i 2012 fikk terningkast tre, mens tolv fikk terningkast fire. De resterende havnet på terningkast fem, og dette skyldes (tror jeg) ikke manglende kritisk sans, men mer at utvalget av bøker som jeg valgte å lese i 2012 var så bra. 

Fremdeles er det slik at brorparten av bøkene jeg leser er av norske forfattere. Hele 65 bøker gjaldt dette i 2012 - eller 53 %. Dette er nesten 10 % mer sammenlignet med 2011. 

Jeg vet ikke helt om jeg lyktes godt med å lese flere av de bøkene jeg allerede hadde stående ulest i mine bokhyller, men kun 29 bøker (dvs. 24 %) var utgitt før år 2000. Mye dreide seg om gjenlesning - takket være flere av mine boksirkler som har hatt fokus på gamle klassikere. Kun fem av bøkene jeg leste i 2012 var dessuten 1001-bøker, hvilket må sies å være skuffende lite. Dessuten har jeg kun lest to Nordisk råds litteratur-pris-bøker og kun en Nobelprisvinner ... Hmmm ... Ja, sånn kan det gå når man ikke har mer konkrete mål å gå etter! En aldri så liten tankevekker!

Den morsomste boka jeg leste i 2012 er utvilsomt Joseph Hellers "Catch 22", men Dag Solstads "16.07.41" kommer faktisk ikke så langt etter. I sistnevnte tilfelle anbefales lydbokutgaven! 

Årets flopp er uten tvil Hanne Nabintu Herlands "Alarm! Tanker om en kultur i krise", og i ettertid skjønner jeg ikke helt på hvilket jorde jeg har vært da jeg valgte å gi den terningkast fire ... Kanskje jeg frenetisk forsøkte å respektere hennes holdninger, uansett hvor hårreisende de måtte være? Og at en slags yrkesnevrose om alltid å fremstå så habil og objektiv som mulig, slo til? Noe slikt må det ha vært ... Men min vane tro - jeg går ikke inn og korrigerer vurderinger jeg en gang har gjort, fordi disse får stå for min regning den gangen de ble foretatt.

Den av mine leseopplevelser som faktisk overrasket meg aller mest i 2011/2012, var at jeg skulle oppdage Anne Karin Elstads bøker. Og ikke minst ble jeg overrasket over at bonderomantikken skulle ta meg så til de grader med storm at jeg skulle sippe og grine meg gjennom bok etter bok - først i serien om Julie og deretter i serien om Folket på Innhaug. 

Min vane tro har jeg også i 2012 lest en del faktabøker - som Simen Ekerns bok "Roma", Thorvald Steens "Historier om Istanbul" (i tillegg til Orhan Pamuks tidligere nevnte bok "Istanbul"), et knippe av Tomm Kristiansens bøker - "Langs Myrraveien", "Fra Mandelas land", "Presidentens mann - Oppdrag Sør-Sudan"og "Cape Town i regnbuens tid", Stéphane Hessels "Bli sint!", Torbjørn Færøviks "Kina - en reise på livets elv", Jan Otto Johansens "Den nygamle antisemmitisme", Fredrik Barths "Afghanistan og Taliban", Arne Jon Isachsens "Kinas vei" og Sven Kærup Bjørneboes "Allahs krigere - terror og ekstase" - bare for å nevne noen. Dessuten har det blitt mange bøker innenfor ledelse, kommunikasjon, kognitive strategier og selvledelse, siden jeg har studert på BI i løpet av det året som har passert. 

Ellers har jeg lest fire-fem debutanter i 2012, og blant disse vil jeg spesielt trekke frem Stig Beite Løkens "Det finnes ingenting mer livsbejaende enn å være mørkeredd", Ida Løkås´"Det fine som flyter forbi" og Gerd Hammerstads "En klegg i klisjéenes dal".  Alle tre har helt særegne fortellerstemmer. 

Ingen som har fulgt min blogg over litt tid kan ha unngått å legge merke til min hang til å lese muslimsk litteratur generelt og kanskje arabisk litteratur spesielt. Blant titlene jeg spesielt vil trekke frem, er Baha Tahirs "Der solen går ned", Assia Djebars "Kjærligheten, krigen" og Jamil Ahmads "Vandrefalken". Og jeg er også glad i jødisk litteratur. Med unntak av den tidligere nevnte Stefan Sweig, som rager høyest over alle jødiske forfattere jeg vet om - til og med over Paul Auster (som ikke skriver spesifikt jødiske bøker i ordets egentlige forstand) - så må jeg trekke frem mitt siste bekjentskap på denne fronten - Thomas Bernhard, som har skrevet årets siste leste - og bemerkelsesverdige! - bok "Havaristen". Og helt til slutt: Jeg har lest 11 bøker som kan karakteriseres som gamle klassikere (eksempelvis bøker skrevet av Sigrid Undset, Stefan Zweig, Karen Blixen, Trygve Gulbranssen, Hans Keilson, Virginia Woolf, Arne Garborg og Tarjei Vessas).

Jeg kunne selvsagt ha trukket frem enda flere bøker, men lar det bli med dette. Og i avslutningen av dette innlegget ønsker jeg å sette opp noen mål for 2013:

1. At jeg skal lese minst 10 1001-bøker (status pr. i dag er 172 leste av i alt 1001 bøker)
2. At jeg skal lese minst 5 nye Nobelsprisvinner-bøker (omtalte Nobelprisvinner-bøker på bloggen min utgjør i dag 55)
3. At jeg skal lese minst 10 gamle klassikere
4. At jeg minimum skal lese 100 bøker - helst mer, selvsagt ... 

Flere mål enn dette ønsker jeg ikke å sette opp, fordi jeg vet at jeg ikke kommer til å holde meg til dem uansett. Og slik ønsker jeg faktisk å ha det, fordi lesing først og fremst skal være gøy! 

Og med dette ønsker jeg alle mine lesere et fantastisk godt leseår! 

Rose-Marie 

Godt nytt år ønskes alle mine lesere!

Her presenterer jeg et lite utvalg av bilder jeg tok på dagens tur på Bygdøy i Oslo!

"Life of Pi" (Regissør: Ang Lee)

En helt utrolig filmopplevelse! 

Endelig! Endelig kom filmen som vi har ventet på så lenge, vi som elsket Yann Martels "Historien om Pi"! Ikke bare det: den er dessuten innspilt i 3D-format! Og bare for å ha sagt det først som sist: 3D-format gjør ikke en dårlig film god. Derimot gjør den en god film helt eminent! Etter å ha sett filmen, er jeg ikke i tvil: den er enda bedre enn boka! Tenk det!

Rammen for historien er en canadisk forfatter som under et opphold i India, hvor han jaktet på en god historie, har fått høre at Piscine Molitor Patel - kalt Pi - har en fantastisk historie å fortelle. Paradoksalt nok befinner Pi seg i Montreal i Canada - ikke i India - der han havnet etter å ha overlevd et skipsforlis i Stillehavet. Og etter å ha truffet Pi i Montreal, begynner Pi, som nå er blitt en godt voksen mann, å fortelle sin historie. En fascinerende historie som nesten er for fantastisk til å være sann ... eller?

Pi begynner med å fortelle at han har fått navn etter et berømt parisisk svømmebasseng. Etter å ha blitt mobbet på skolen fordi navnet Piscine litt for ofte ble til "Pissing", bestemte han seg for at Pi skulle være hans navn. Faren driver en zoologisk hage i Pondicherry, og nærheten til dyrene betyr mye for Pi og broren Ravi. Under sin oppvekst bestemmer Pi seg for at han både vil være hindu, muslim og katolikk, og senere skal han også komme til å studere jødedommen. Da Pi er 16 år skjer det politiske endringer i landet, og dette fører til at faren bestemmer seg for å selge alle dyrene, emigrere fra India og sette kursen mot Canada. Hele familien går etter dette ombord i et japansk skip, og de av dyrene som ikke er solgt enda, er med på overfarten. 

Ikke mange dagene etter at skipet har forlatt Manilla og befinner seg ikke langt fra Marianegropen, kommer de opp i et forferdelig uvær. Skipet forliser, og i kampen om overlevelse er det kun Pi som klarer å komme seg i en livbåt - sammen med en sebra, en orangutang, en hyene og en bengalsk tiger. Etter dette begynner en helt fantastisk ferd over Stillehavet, der det til slutt bare er frykten for tigeren som gjør at Pi ikke gir opp ... 

Hvordan det hele går til? Se - det må du finne ut selv - enten ved å lese boka eller ved å se filmen! Jeg kan i alle fall love et fantastisk eventyr fyllt med nydelig natur, vakker filming, fantastiske filmeffekter (dels takket være 3D-effektene), herlige skuespillere (hvor bl.a. Gérard Depardieu dukker opp i en liten gjesterolle), ikke rent lite humor og med en eksistensiell overbygning til hele historien, som på en måte gir alt mening til slutt. Fire tigre er visstnok brukt under innspillingen - pluss en animert utgave av den. Og det er virkelig ikke mulig å se hvem som er hvem - ekte eller animert ... Her kan det ikke bli annet enn terningkast seks, og jeg erklærer herved filmen som en av mine favoritter! Jeg er overbevist om at "Life of Pi" kommer til å sope inn en hel del Oscarstatuetter! (Etterfølgende kommentar: filmen har mottatt prisen for beste regi, beste kinomatografi, beste originalmusikk og beste visuelle effekter.)

Innspilt: 2012
Originaltittel: Life of Pi
Norsk tittel: Historien om Pi
Nasjonalitet: USA
Språk: Engelsk
Genre: Drama
Skuespillere: Suraj Sharma (Pi som ung gutt), Irrfan Khan (Pi som voksen), Tabu (Pi´s mor), Adil Hussain (Pi´s far), Gérard Depardieu (kokken ombord på det japanske skipet), Rafe Spall (forfatteren) m.fl.
Spilletid: 127 min.

Andre som har omtalt filmen:
- Artemisas Verden - 02.01.2013

Ida Løkås: "Det fine som flyter forbi"

Rørende og lettlest ungdomsroman
Ida Løkås (f. 1985) vant Schibsteds manuskonkurranse med denne romanen om Jamie, 13 åringen som vokser opp i Little Venice i London. I begynnelsen tenkte jeg at jeg ikke skulle lese "Det fine som flyter forbi", rett og slett fordi man jo ikke kan få med seg alt og er nødt til å gjøre noen prioriteringer. Men så har den ene bokomtalen etter den andre dukket opp, og alle har det til felles at de er over seg av begeistring for boka. Tanken på å gå glipp av noe viktig fikk meg derfor til å revurdere min beslutning, og før jeg visste ordet av det, havnet den i handlekurven min. Det angrer jeg overhode ikke på! 

Jamie er i begynnelsen av tenårene og lever sammen med sin mor, som i motsetning til de fleste som bor i bydelen faktisk er i jobb. Prisen hun betaler for dette er at hun så og si aldri er hjemme og at sønnen hennes stort sett må klare seg selv. Jamie selv er bokas jeg-person, og vi ser alt gjennom hans øyne. En gutt som noen ganger er stor, andre ganger bare den lille gutten han egentlig er ... 

Som gutter flest på Jamies alder er han opptatt av jenter og sex - uten å være i nærheten av å få tilgang på sine drømmer. Han er meget betatt av Ariel, ei jente som bor i kjelleren i huset der han bor. Ariel som hele tiden drømmer om å få seg kjæreste, men som dumpes av den ene etter den andre så snart de endelig har oppnådd sitt med henne ... I blokka bor også Mr. Allen, en fyr alle mener er pedo - av den enkle grunn at han har typiske pedobriller. Alt han foretar seg tolkes i lys av disse mistankene, og derfor er det litt skummelt den dagen Jamie blir invitert inn til ham for å få låne en bok om tegning. Alle veggene i Mr. Allens leilighet er dekket med fotografier, for Mr. Allen er egentlig fotograf. Men selv om han er hyggeligheten selv, er Jamie meget bevisst på hvor døra er i tilfelle det skulle bli nødvendig å flykte i full fart.

I en del scener følger vi Jamie, der han betrakter verden fra sitt 13 årige ståsted. Alt han ser rundt seg er preget av mistrøstighet, og selv ikke et besøk hos morens søster, som er bedrestilt og som bor i Cornwall, klarer å lyse opp tilværelsen hans. Han betrakter langt på vei noe foraktfullt det livet tanten og hennes familie lever, når han sammenligner dette med sitt eget liv sammen med en mor som hele tiden roter seg bort i drittsekker. Like fullt er det noe med ham som i alle fall ga meg som leser et håp om at det bodde noe i ham som ville komme ham til nytte senere i livet - et slags innebygget kompass for hvordan et skikkelig menneske ter seg når det kommer til stykket, selv om ståstedet utsettes for krysspress fra alle kanter ... Og langt inni Jamie er det en lengsel etter faren som moren ikke ønsker å snakke om. 

"I fotoalbumet fant jeg kun ett bilde av pappa. Det var det eneste som var igjen. Jeg vet ikke hvor resten er. De tomme plassene står igjen som sorte hull. Minner som frivillig er fjernet, men sikkert aldri glemt. På bildet sitter han i en grå lenestol og holder meg på fanget. I hånda har jeg en bustete teddybjørn jeg hadde fått av han. Han har mørkt hår, akkurat som meg, brune øyne og bart. Hver gang jeg ser en mann som er litt ubarbert, tenker jeg på pappa. Det er ikke det at jeg savner han eller noe, for man kan jo ikke savne noe man aldri har hatt. Men jeg husker han. Eller, jeg tror jeg gjør det. Jeg var to år da pappa dro, og har ikke sett han siden. Man husker visst ingenting før man er to, noe jeg syns er drittprat, for jeg tror jeg husker hvordan han lunkter. Og så husker jeg øynene hans. De er som mine. Hver gang jeg ser speilbildet mitt, ser jeg han. Jeg prøver å ikke se på meg selv så mye." (side 44)

Jeg må rett og slett medgi at jeg ble fullstendig sjarmert av denne boka om Jamie, som vel mer må karakteriseres som en ungdomsbok og ikke en voksenbok. Språket er enkelt, og Jamies tanker presenteres på en rørende naivisitisk måte, selv om Jamie også forsøker å fremstå som tøff og kul. Man kan selvfølgelig stille spørsmål ved om en 13-14 åring er i stand til å formulere så vidt reflekterte tanker som Jamie gjør, men selv synes jeg det er av underordnet betydning når hensikten - den litterære, må vite - er å få frem et spesielt budskap. Og når jeg tenker på at forfatteren kun var 26-27 år da hun skrev denne boka, er jeg meget imponert! Boka holder såpass høy kvalitet at jeg mener den fortjener terningkast fem! Og det skal virkelig bli spennende å følge hennes utvikling som forfatter i fremtiden!

Utgitt: 2012
Forlag: Schibsted
Antall sider: 187

Ida Løkås

Andre omtaler av boka:
- Beates bokhylle - 15.08.2012
- Tom Egeland - 05.09.2012 - En perle av en debutroman
- Tones bokside - 30.08.2012
- Solgunn sitt - 20.11.2012
- Betraktninger - 30.08.2012
- Bøker & Bokhyller - 09.08.2012
- Ikke bare ei bok - 22.12.2012
- Artemisas Verden - 06.12.2012
- Bokelskerinnen intervjuer Ida Løkås - 13.08.2012
- Tones bokside - 27.08.2012
- Kasiopeiias bøker - 12.08.2012
- Bok-Karete - 10.09.2012

"I all evighet"/"World Without End" (Regissør: Michael Caton-Jones)

Frittstående fortsettelse av Ken Folletts "Stormens tid"

I denne frittstående fortsettelsen av "Stormens tid" møter vi etterkommerne av hovedpersonene i den første serien - nesten 200 år etter. Også her finner handlingen sted i den fiktive byen Kingsbridge, og sentrum for det meste av det som skjer er nå den ferdigbygde katedralen (som var under oppføring i "Stormens tid"). 

Innledningsvis får vi se at kongen av England, Edvard II (som regjerte i England i perioden 1307 - 1327), blir avsatt av dronningen og kastet i fengsel. Hvorfor får vi først vite senere. 

To unge brødre - Merthin og Ralph - lekesloss ute i skogen ikke langt fra Kingsbridge, da de plutselig blir vitne til et oppgjør som ender med at to av tre menn dør. Den overlevende - angivelig Thomas Langley - trygler guttene om å hjelpe ham. De tar ham med til Kingsbridge, hvor Langley ønsker å bli munk og trekke seg tilbake fra alt verdslig liv. Han forteller samtidig at han bærer på en hemmelighet som dersom han dør, vil bli offentliggjort. Brødrene sverger på at de ikke skal fortelle dette til noen. Etter dette begynner en meget urolig tid for menneskene i Kingsbridge, noe som skal vise seg å ha sammenheng med den nye munken. 

Merthin og Ralphs veier skilles den dagen Ralph blir plukket ut til å være soldat i Rolands -jarlen av Shiring - hær. Mens Merthin livnærer seg på håndtverksarbeider og er forelsket i Caris, kvinnen han håper at han en dag skal få, reiser Ralph ut i den store verden og kriger mot Frankrike i det som senere har blitt kalt 100 års-krigen (fra 1337 - 1453). Her tjenestegjør han for den nye kongen - Edvard III (som regjerte fra 1327 til 1377). Vi introduseres for flere skikkelser, bl.a. fattigjenta Gwenda som mot alle odds får sin Wulfric, men som erfarer at livet skal bli alt annet enn lett fordi livegne ikke har lov til å flytte hvor de vil og er prisgitt den despoten de måtte tilhøre. Vi møter også Caris´fetter Godwyn, hvis mor er meget maktsyk og gjør alt som står i hennes makt for å få sønnen opp og frem her i verden. Og Kingsbridge´s ulykke er at Godwyn en dag blir prior i katedralen, og da begynner ulykkene for alvor å stå i kø for beboerne i byen ... Og midt opp i alt elendet dukker svartedauen opp (mellom 1348 og 1350), en pest som tok livet av et sted mellom 75 og 200 millioner mennesker i Europa - dvs. ca. 1/3 av alle som levde på den tiden. Og Caris, som forsøker å forbedre folks helsesituasjon på den tiden, og bl.a. ønsker å avvikle bruken av jordomslag på åpne sår, blir plutselig anklaget som heks og tvinges til å gå i kloster for å unngå å bli brent. Og selv om kjærligheten mellom henne og Merthin er av det virkelig solide slaget, spørs det hvor lenge han er villig til å vente på henne ... Og hvem er egentlig denne Thomas Langley når det kommer til stykket? Vi blir vitne til et gryende opprør blant bøndene, som nekter å underkaste seg føydalherrene sine - særlig når de ikke en gang får mat nok til å overleve ... 

Jeg elsket "Stormens tid", men opplevde at oppfølgeren "I all evighet" var en hel del svakere. Ikke bare hadde jeg litt problemer med å tro på at mange av dialogene og hendelsene kunne ha funnet sted slik samfunnet var på den tiden, men de fleste personene i serien fremsto dessuten som stereotype og endimmensjonale. Når det først skal lages historiske dramaer fra middelalderen, foretrekker i alle fall jeg at de så langt som mulig fremstår som historisk korrekte - ikke bare i det ytre, men også i forhold til rammevilkårene menneskene levde under, mens historien som sådan gjerne kan være fiktiv. Ken Folletts dramaer inneholder f.eks. sterke kvinneskikkelser, som alle tillegges avgjørende betydning for det som skjer. Men hvor frie var egentlig kvinnene på den tiden? Jeg reagerer også på at mennesker bare kunne komme med en påstand, og så fikk den helt umiddelbart avgjørende betydning for liv og død for dem det gjaldt. Folk var vel ikke dumme den gangen, og hadde vel peiling på intrigemakeri og konspirasjoner? Ikke én gang i serien opplevde jeg at noen stilte spørsmål ved ektheten av ulike påstander, eller hva slags hensikter som lå bak. Menneskene i serien var enten gode eller onde, og var de f.eks. først onde, var det heller ikke grenser for deres ondskap. Dermed ble de også svært forutsigbare. Kunne kvinner brennes som heks etter at kun én geisterlig påsto at de var i ledtok med djevelen, og var det "så enkelt" å slippe unna hekseprosessen at man "bare" kunne bli nonne, og så var man fri? Hmmm ... Nei, dette klarte jeg ikke helt å leve meg inn i denne gangen. Men bevares: dersom man kun ønsker noen timers underholdning uten tanke for hva som realistisk sett kunne skje på den tiden, så er filmen helt ok, den! Her er det i alle fall et utall av intriger, hvor ingenting er slik det først kan se ut som. Jeg ender i alle fall med terningkast fire - et svakt sådan. 

Innspilt: 2012
Originaltittel: World Without End
Nasjonalitet: Tyskland, Canada
Språk: Engelsk
Genre: Drama
Skuespillere: Cynthia Nixon (Petranilla), Miranda Richardson (Mor Cecilia), Ben Chaplin (Sir Thomas Langley), Peter Firth (Roland), Charlotte Riley (Caris), Tom Weston-Jones (Merthin), Rupert Evans (Godwyn), Nora von Waldstätten (Gwenda), Oliver Jackson-Cohen (Ralph) m.fl.
Spilletid: 6 t 14 min.

Dronning Isabella avsetter kong Edvard II og lar ham arrestere

Hvem er han egentlig, Sir Robert Langley?

Caris søker trøst hos tanten Petranilla, som tar livet av alle som kommer i veien
for henne og sønnen Godwyn

Den fanatiske og gjennomonde prioren Godwyn

"The Borgias" - sesong 2 (Regissør: Neil Jordan m.fl.)

Om Borgiafamiliens oppstigning og fall på slutten av 1400-tallets Italia

Serien om Borgias går over to sesonger, og består av 19 episoder. I første sesong var vi vitne til hvordan Rodrigo Borgias ved hjelp av kløkt og sluhet tilranet seg pavemakten i 1492 - en makt han skulle beholde frem til 1503. Som pave Alexander Sextus med kone og fire barn (som snart ble til tre), var han nødt til å skille seg fra sin kone for å leve i sølibat. Like fullt skulle han bli den paven som for ettertiden huskes som den mest korrumperte og umoralske av dem alle. 

Pavens tre barn - Cesare, Giovanni og Lucrezia - skulle komme til å få sentral betydning i årene som fulgte mens pave Alexander Sexus satt ved makten. Datteren Lucrezia var gudsbenådet vakker, og henne ønsket paven å gifte bort til erkefienden Giovanni Sforza, i håp om å skape en allianse. I sesong 1 fikk vi se hvilken tragedie dette innebar for Lucrezia, som på bryllupsnatten ble voldtatt av sin ektemann, fordi han var avsindig av raseri pga. sin impotens. Senere tok hun en stallgutt som elsker - en forbindelse som fikk som resultat at hun fødte en sønn. Elskeren skulle imidlertid komme til å betale en høy pris for denne forbindelsen. 

Paven utnevnte sønnen Giovanni til hærfører og Cesare som kardinal - dette for å sikre seg kontroll over landets to viktigste maktområder. Vi må huske på at Italia på denne tiden ikke var samlet til et rike, og at paven i likhet med mange andre var å regne som en slags småkonge for sitt område av landet. Han var mao. ikke bare hersker innenfor den katolske kirken. Etter hvert vokste det frem et hat mellom brødrene Giovanni og Cesare, og kun farens - dvs. pavens - iherdige kamp for å opprettholde fred og fordragelighet innad i familien, forhindret at brødrene gikk løs på hverandre på et tidligere tidspunkt ... 

I mens hadde Lucrezia kommet hjem igjen til familien etter sitt mislykkede ekteskap, og hennes fyrrige spanske blod gjorde at hun ikke hadde tenkt å finne seg i å bli giftet bort til den første og den beste. Farens iherdige forsøk på å få henne til å forstå at hele familiens ære og trygghet sto og falt på at de fikk henne godt gift, fikk henne ikke til å endre oppfatning. 

Hatet mellom Borgia-familien og Sforza-familien ble ikke mindre etter at Cesare tok et oppgjør med Giovanni Sforza, men i motsetning til broren Giovanni hadde han hodet med seg når han tok sine beslutninger. Lenge før begrepet psykologisk krigføring var oppfunnet, brukte han det han hadde av kløkt og klokskap for å unngå krig med franskmennene. Og paven hadde virkelig nok med å håndtere det indre opprøret som var i ferd med å bygge seg opp i Rom, som en direkte følge av hans egen dårskap og horing med alt som beveget seg i skjørt i hans nærhet, om han ikke også skulle måtte forholde seg til trusler utenfra. 

Alle annerledes tenkende ble torturert og sperret inne før de ble drept, og det fantes virkelig ingen grenser for utspekulerte metoder for å fremkalle smerter og pinsler for ofrene. Samtidig skjønner vi at det bare er et spørsmål om tid før pave Alexander Sextus´tid er over, og at hans omvendelse til et mer nøysomt og kysk liv etter at at taket i en kirke nesten dreper ham, kommer for sent ... Her planlegges opprør, giftdrap og kupp, og spørsmålet er etter hvert hvem som først klarer å ta paven av dage ... 

Selv om serien om Borgias ikke er 100 % historisk korrekt, handler den om en pave som rent faktisk har levd, og som var meget omstridt pga. sin livsførsel. Som alltid er det imidlertid grunn til å stille spørsmål ved om absolutt alt ved hans ettermæle er i overensstemmelse med virkeligheten, fordi det først og fremst er hans fiender som har skrevet historien. Her som i sesong 1 har i alle fall produsenten lykkes i å lage et storslagent drama som holder seeren i en skrustikke fra første til siste episode, med en dramaturgi og en spenning som gjør at man blir helt avhengig og bare må se en epiode til - og enda en og enda en til ... Den eneste virkelig kjente skuespilleren som opptrer i serien, er Jeremy Irons, men de øvrige skuespillerne gjør også flotte rolletolkninger. Her er det duket for intriger, hete elskovsscener mellom vakre mennesker, en ondskap som ikke kjenner noen grenser og et begjær som er til besvær for dem dette gjelder. Og selv om det var ålreit at alle plottene på en måte fant sin løsning til slutt, beklager jeg sterkt at det ikke er en sesong nr. 3 ... Jeg gir terningkast fem til denne serien! 

Innspilt: 2012
Originaltittel: The Borgias - the original crime family: Season 2
Nasjonalitet: Canada, Irland, Ungarn
Genre: Drama, TV-serie
Skuespillere: Jeremy Irons (Rodrigo Borgia - pave Alexander Sextus), François Arnaud (Cesare Borgia), Holliday Grainger (Lucrezia Borgia), Lotte Verbeek (Giulia Farnese), David Oakes (Juan Borgia), Ronan Vibert (Giovanni Sforza), Sean Harris (Micheletto), Michel Müller (Kong Karl VIII av Frankrike), Luke Pasqualino (Paulo), Peter Sullivan (Cardinal Ascanio Sforza) m.fl.
Spilletid: 8 t 17 min.

Cesare

Lucrezia og Cesare

Paven og hans elskerinne

Lucrezia og hennes sønn

"This is England" (Regissør: Shane Meadows)

Om skinheads, rasisme og vold

Vi befinner oss i England, året er 1983, Falklandskrigen (som varte i 74 dager i 1982) er over, Margaret Tatcher styrer England med jernhånd, arbeidsledigheten er skyhøy og en stor gruppe ungdommer vokser opp uten særlig håp for hva fremtiden kan ha å by dem. De er ikke bare skuffede og desillusjonerte - de er sinte og farlige! Og hva er "mer nærliggende" enn å angripe dem som på et vis er enda lenger nede på rangstigen - de som tar jobbene fra engelskmennene fordi de er villige til å jobbe for luselønn: innvandrerne! 

Med dette som bakteppe vokser Shaun og ungdommene i nabolaget opp. Faren til Shaun ble drept i Falklandskrigen, og moren hans sliter med å få endene til å møtes, samtidig som hun er deprimert og egentlig har mer enn nok med seg selv. Shaun må gå i latterligere bukser, og på grunn av dette blir han mobbet på skolen. Han er dermed et lett bytte når noen eldre ungdommer i nabolaget som stort sett driver dank, tilbyr ham innpass i gjengen sin. Like fullt - det denne gjengen driver det til for å slå ihjel tiden, er nokså uskyldige greier tross alt. 

Så kommer Combo ut av fengsel etter å ha sonet en voldsdom. Med seg har han kompisen Banjo, som han har sittet inne med. Disse to typene er atskillig mer hardkokte enn de øvrige i gjengen, og dette gjør at noen av ungdommene trekker seg vekk. De vil ikke ha bråk, og de har åpenbart noen ikke helt gode minner om Combo fra før av. Combo apellerer imidlertid til Shaun og hans ønske om at faren hans ikke skal ha dødd forgjeves i en ellers helt latterlig krig som de færreste engelskmenn noen gang har forstått poenget med, og to-tre andre i gjengen blir også med. Dermed blir Shaun trukket inn i en rasistisk vold som er alt annet enn uskyldig ... Underveis blir det mer og mer tydelig at Combo er i stand til hva det skulle være, og at enten er man med ham, eller så er man mot ham ... Så spørs det hvor langt det hele må utvikle seg før Shaun får opp øynene for hva han egentlig er med på ...

Denne filmen slo nesten knockout på meg. Ikke bare var Thomas Turgoose helt fabelaktig i rollen som 12 årige Shaun, men Stephen Graham som spilte Combo, hele tiden balanserende på en syltynn psykopatisk egg, var så overbevisende at det var vondt å se på. Denne typen nasjonalistiske gjenger, som utøver vold mot innvandrere, har eksistert i mange ulike former i de aller fleste land opp gjennom tidene. Ungdommer uten særlig fremtidshåp retter alt sitt raseri mot en gruppe mennesker som er alt annet enn homogen, men som uansett får skylden for alt som er galt i samfunnet. Parallellen til Hitlers Nazi-Tyskland (som jeg for tiden leser om i Karl Ove Knausgårds Min kamp 6) er sterk - med den vesentlige forskjellen at der kom mobben faktisk til makten på toppen av det hele - med alle de konsekvenser som dette fikk. Filmer som "This is England" er uhyre viktige, fordi tematikken har effekt på samfunnsdebatten. Som alltid når jeg ser denne typen filmer, blir jeg sittende og lure på hva som kom først, høna eller egget? Er det samfunnets skyld at slike tendenser oppstår, eller er det hele et individproblem? 

Skuespillerprestasjonene, miljøskildringene - 1980-talls-koloritten - og tematikken gjør at jeg ender med terningkast fem denne gangen. 

Innspilt: 2007
Originaltittel: This is England
Nasjonalitet: England
Genre: Drama
Skuespillere: Thomas Turgoose (Shaun Field), Stephen Graham (Andrew "Combo" Gascoine), Jon Gilgun (Richard "Woody" Woodford) m.fl.
Spilletid: 103 min.