Bokbloggertreffet 15. september 2012 - rapport fra selve dagen

Lørdag den 15. september 2012 var omsider dagen her - den historiske dagen da bokbloggere endelig skulle møte hverandre i Gyldendalhuset; først for å mingle og bli kjent, dernest med noe fastere program utover dagen. Arrangementskomiteen har bestått av seks bloggere, som jeg har presentert i et annet blogginnlegg tidligere.

Det var utrolig spennende å møte bokbloggere jeg har snakket og diskutert så mye med på nettet, og i grunnen følte at jeg kjente godt fra før av. Ja, noen av disse har jeg til tider faktisk ført dypere samtaler med enn med mange av dem jeg omgir meg med til daglig. Jeg ble selvsagt også kjent med for meg nye bloggere. Ut fra det jeg selv kunne bedømme, oppsto det mange gode og intime samtaler rundt bordene etter at isen var brutt (om den da egentlig noen gang var der - isen, altså). Bokbloggerne er for øvrig like forskjellige som alle leserne i vårt langstrakte land. De er mao. på ingen måte en homogen masse av likesinnede - rent bortsett fra at alle deler en lidenskapelig interesse for bøker. Vår yngste deltaker var for øvrig 16 år, og den eldste et eller annet sted i 70-årene. Noen har blogget i årevis - andre kun i kort tid. Det er imidlertid ikke veldig mange bokbloggere i Norge, og jeg tror nok at jeg ubekjedent kan si at flertallet av Norges mest markante bokbloggere var til stede.

Underveis hadde vi litteratur-quiz og det laget som fikk flest poeng, fikk velge bøker fra bok-bordet først. Line hadde på forhånd vært i dialog med flere forlag, som raust hadde donert en hel del av høstens nyutgivelser til oss. 

Selv plukket jeg blant annet med med Michel Rostains roman "Sønnen", Eivind Hofstad Evjemos "Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet", Ingvar Ambjørnsens nyeste roman "Natten drømmer om dagen" og "Veien til Barranquilla" av Thomas Hylland Eriksen.

I to-tiden kom Dagavisen innom for å intervjue oss i arrangementskomitéen (og her er artikkelen som kom ut av dette - med tittelen "Bloggere har makt"), og kl. halv tre kom fire representanter fra forskjellige forlag for å fortelle litt om forventningene til oss bloggere. For ordens skyld: flere forlag var invitert, men mest sannsynlig grunnet andre oppgaver var det altså bare fire som hadde anledning til å stille. Elin alias Bokelskerinnen har på en utmerket måte redegjort for signalene som kom fra hhv. Henrik Njaa fra Aschehoug, Ingvild Greaker Myhren fra Gyldendal, Anne Iversen fra Schibsted og Wenche Haugland fra Silke på dette blogginnlegget. 

Invild Greaker Myhren fra Gyldendal på talerstolen

Anne Iversen fra Schibstedt

I firetiden sto den bebudede paneldebatten for tur. Bernhard Ellefsen fra Vagant (og Morgenbladet), Merete Granlund (profesjonell anmelder og aktiv i kritikerlaget), Kristine Tofte (forfatter og blogger), Line Tidemann (blogger), Janicke Stray (blogger) og undertegnede (blogger) satt i panelet. 

Noe av bakteppet for debatten - altså det som var gjenstand for debatt - var bl.a. utspill fra Ellefsen mot blogging tidligere i år, her gjengitt på Kommafeil:

«I Likhet med Facebook og Twitter, har bloggene forskjøvet tyngdepunktet i den offentlige samtalen: Diskusjon om litteratur, filosofi og ideer foregår nå like mye i digitale publiseringskanaler som i avisenes og tidsskriftenes debattspalter, og konsekvensene er tidvis nedslående. For eksempel i litteraturkritikken, hvor amatørismen har glade dager på blogger som bokmerker.org. Entusiasme og halvkvedede viser utgir seg for å være anmeldelser og lesninger, og ut med badevannet forsvinner så vel kritikernes faglighet som den velskrevne og observante fortolkningen. Man kan ta seg i å bli dystopisk når den studentikose «kjærligheten til litteraturen» skal leses på linje med kritikken til en Ane Farsethås eller en Espen Søbye.» skriver Ellefsen.

Dessuten har Merete Røsvik Granlund holdt innlegg på Kritikfestivalen i Malmø den 23. februar i år, hvor hun stilte mange nyanserte spørsmål rundt kritikernes vilkår, herunder om bokbloggernes inntreden på dette feltet. 

Merete Røsvik Granlund og Bernhard Ellefsen

Ut over dette har det foregått mange diskusjoner bloggerne imellom selv, og i et innlegg Line publiserte dagen før bokbloggertreffet, prøvde hun å trekke opp noen problemstillinger som kunne være egnet til å få opp litt temperatur i den forestående debatten. Hun viste bl.a. til diskusjonen som har pågått på Solgunn Sitt (med den treffende tittelen "Å - hvor lei jeg er av disse fellesbloggtemainnleggene! - et innlegg som endte med 52 engasjerte tilbakemeldinger), Thauke2read (Hvor pusete skal vi være?), Skrift (Har blogging litterære kvaliteter?), Flukten fra virkeligheten (Bokbloggere: Hvordan gjør du det med handlingsreferat til bokanmeldelsene dine?) og Nina forfatter (som stiller spørsmål om kritikk egentlig handler om sjalusi). Det skulle mao. være nok å ta tak i for dem som er interessert i å ta en real debatt om det vi faktisk driver med. 

Lise/Knirk - en av initiativtakerne bak treffet - med bloggen Knirk

Kristin Storrusten laget et forsøksvis referat på Bokmerker.org fra debatten, men hun er (heldigvis!) veldig klar på at referatet ikke er uttømmende og noen steder også kan være knapt og dermed noe misvisende. Blant annet ble jeg tillagt at jeg skulle ha uttalt at jeg "hadde fått beskjed om å være forsiktig med nye bøker", noe Merete Røsvik Granlund angivelig ble helt sjokkert over at jeg sa. Det jeg derimot sa var at jeg føler et sterkt ansvar når jeg skal omtale/anmelde en debutantbok, og at jeg da er mer forsiktig i mine uttalelser (det er ikke da jeg spyr ut av meg eder og galle - dersom boka er så dårlig, blir den ganske enkelt ikke lest ferdig og mine oppfatninger kommer dermed aldri på trykk) - samtidig som jeg selvfølgelig er ærlig og ivaretar min egen integritet. Jeg er heller ikke blant dem som har mottatt flest bøker fra forlagene, og i den utstrekning jeg har mottatt bøker enten fra forlagene eller direkte fra forfatterne, har jeg aldri til dags dato opplevd å bli fortalt eller instruert om noe som helst. Der er forlagene - og for den saks skyld også forfatterne - meget ryddige! 

Randi - en av bokbloggerne på treffet (med bokbloggen Reading Randi)

OK - det ble ikke noen skikkelig temperatur under debatten i går, og det kan selvsagt være mange årsaker til det. Det som imidlertid er spennende er at mange blogger i dag har kokt over av diskusjoner. Lise alias Knirk har laget en oversikt over alle diskusjonene som pågår og har pågått det siste døgnet. Det er åpenbart at det faktisk er mye å diskutere der ute i bloggsfæren! Og kanskje er årsaken til at så mange følelser er i sving at de fleste har et veldig nært forhold til bloggen sin. Der får man utløp for sin kreativitet, der kan man møte likesinnede - bloggen er på en måte "babyen", som man er uendelig glad i. Ja, langt på vei er kanskje bloggen blitt ens egen identitet eller et uttrykk for dette. Da er det ikke vanskelig å forstå hvorfor man kan bli i overkant såret når noen begynner å snakke om kvalitet - for ikke å snakke om at man setter ord på at det finnes både gode og dårlige blogger (for det gjør det jo - her som ellers i bloggsfæren). Like fullt blir jeg nokså forbauset over hvor såre enkelte er, og hvilke hensikter som tillegges enkelte bloggere og debatanter, uten at dette tas direkte med den eller dem dette gjelder. Hvis debatten i går var "for pusete" - hvorfor ikke som et minimum ta til orde for en diskusjon der en opplevd provokasjon faktisk er uttrykt?

Tåler vi i det hele tatt en debatt? Jeg sitter i alle fall og kjenner på et kjempeparadoks i dag: Mange har tatt til orde for at debatten ble for tam i går. Samtidig ønsker flere ikke motsetningsfylte diskusjoner med temperatur på bloggene sine. Det er virkelig ikke meningen å henge ut enkeltpersoner, men når en og samme person f.eks. kritiserer debatten som ensidig og samtidig sier at visst må vi tåle en debatt, men at det virker underlig å skrive dette til en person som er av en annen mening enn en selv - ja, hvem skal man da egentlig diskutere med? Ikke med den man er enig med, men heller ikke med den man er uenig med? Jeg bare spør.

Gro alias Groskro - en av initiativtakerne bak treffet - med
bloggen Groskro´s Verden

Personlig tenker jeg at folk selvfølgelig må få skrive det de vil, men at i det øyeblikk man begynner å agere utenfor sin egen bloggsfære (les: ta i mot leseeksemplarer fra forlag og forfattere el.a.), så bør man ha et bevisst forhold til det man driver med. Pressen er underlagt en selvpålagt vær-varsom-plakat, og jeg er ubeskjeden nok til å mene at det samme bør gjelde i bloggsfæren. Noen kjøreregler burde det faktisk være. Og det handler ikke om at andre enn bloggeren selv skal bestemme layout, hva man skal skrive om, hvordan man gjør det, hvilke temaer man ønsker å kjøre hver uke - det er jo ikke der utfordringen ligger. Derimot mener jeg at utfordringen ligger i en del etiske problemstillinger - som ryddighet i forhold til hvilken hatt man har på seg, ryddighet i forhold til habilitet, ryddighet i forhold til vilkår for å skrive om gratiseksemplarer man mottar osv. Og så må jeg jo legge til at jeg synes forfattere som kanskje har brukt flere år på å skrive sine bøker, har krav på en viss respekt fra oss - noe som særlig kommer på spissen når vi "slakter" en bok. Mens leserne på sin side har krav på at vi er ærlige og ikke "overselger" bøker som vi selv innerst inne mener ikke fortjener det. Vi har faktisk mye makt, vi bloggerne, og da må vi også bruke den på en forsvarlig måte. Dessuten må vi tåle at det av og til blir stilt kritiske spørsmål til det vi bedriver - og så er spørsmålet: skal vi ta denne debatten internt blant oss bloggere, eller skal vi overlate dette til f.eks. media? For debatten og kritikken kommer - det er det overhode ingen tvil om! Uansett hva vi, som den uensartede gruppen vi bloggere er, måtte føle og mene om det .... Som i denne artikkelen som finnes på Dagbladets nettsider, ført i pennen av Marie L. Kleive den 17.01.2011 med tittelen "Hva er vitsen med anmeldere når vi har bloggere og tvitrere?"

Jeg gleder meg allerede til neste års bokbloggertreff! Dessuten gleder jeg meg til den evalueringen som vil bli foretatt i etterkant av treffet vårt i år!

Helt til slutt: en stor takk til Gyldendal som stilte sine lokaler til vår disposisjon! 

Etter treffet hadde Dagsavisen dette oppslaget den 18. august 2012. Se for øvrig
Siljes innlegg på bloggen Siljes skriblerier 

"Anonymous" (Regissør: Roland Emmerich)

Mysteriet rundt Shakespeares skuespill
Det har i mange århundrer vært spekulert på om det virkelig var William Shakespeare (f. 1564 d. 1616) som skrev de fantastiske skuespillene som han har blitt kreditert for - ikke minst fordi han visstnok fremsto som en nokså enkel sjel i sin samtid og neppe hadde innsikt i aristokratiets levesett, slik skuespillene vitner om at forfatteren av disse nødvendigvis må ha hatt. Fordi skuespill og teater hadde så lav status på den tiden samt det faktum at mange av skuespillene utleverte overklassen og aristokratiet og tilla mennesker fra de høyere sosiale lag til dels nokså slette egenskaper, noe som skapte voldsomme reaksjoner, antar man at skuespillenes rette forfatter ikke kunne stå frem i sin samtid uten å risikere å bli utstøtt av sin stand.

Vi introduseres for livet på hoffet rundt dronning Elizabeth I (f. 1533 d. 1603). En av dem hun omgikk med var Lord Oxford, som her presenteres som ham som faktisk skrev skuespillene om Hamlet, Othello, Romeo og Julie m.m. Alle skuespillene hadde nemlig det til felles at de hovedsaklig handlet om makt, intriger, sjalusidrap, umulig kjærlighet o.l. i aristokratiet - et miljø William Shakespeare strengt tatt ikke hadde tilgang til.

Lord Oxford fremstilles som en mann som bare måtte skrive for å føle at livet hadde noen verdi for ham. Omgivelsene rundt ham og i særdeleshet hans kone skammet seg dypt over ektemannens hang til å skrive, og det gikk på respekt og selvfølelse løs at han ikke klarte å la være å produsere skuespill, som den gangen provoserte makteliten og tidvis nesten kunne føre til opptøyer da stykkene ble vist på teateret.

Vi får dessuten innblikk i dronning Elizabeth Is kjærlighetsliv, der hun - tross sitt rykte som jomfru - tok for seg av elskere ved hoffet. Dronningen fikk selv en avgjørende rolle i den virkelige forfatterens liv, samtidig som hun ble viklet inn i et kjærlighetsdrama hun neppe hadde forutsatt konsekvensene av ... 

Jeg elsket denne filmen! Å se Vanessa Redgrave i rollen som dronning Elizabeth I var en opplevelse i seg selv! Fra før av har jeg kun sett henne i rollen som Mary Stuart i filmen "Mary, Queen of Scots", og da i en atskillig yngre utgave (1971). I en av scenene i "Anonymous" blir hun nærmest tatt på sengen - ustelt, og med sitt grå og tynne hår hengende i tjafser, for ikke å snakke om at hun var tannløs på sine eldre dager - da en av hennes tidligere elskere kom styrtende inn i hennes sovekammer før hun hadde fått på seg alle lagene med kremer, all staffasjen og alle kostymene som hun var så kjent for. Denne episoden skriver også Richard Herrmann om i sin bok "Livet med Elizabeth". Men i motsetning til Richard Herrmann som forholder seg respektfullt til at dronning Elizabeth I angivelig var jomfru og aldri levde ut sine lyster og drifter, fremstilles hun i denne filmen som en lidenskapelig kvinne med mange elskere i sine yngre dager - en kvinne som ikke giftet seg fordi hun ikke ønsket å spille andrefiolin i et ekteskap, men som ønsket å beholde regien og kontrollen selv.

For øvrig er temaet i filmen uhyre interessant, og jeg synes at Filmweb har oppsummert dette så elegant at jeg tillater meg å sitere dette:

"Temaet Anonymous spekulerer over, har i århundrer fascinert akademikere og briljante begavelser fra Mark Twain og Charles Dickens til Henry James og Sigmund Freud. Eksperter har diskutert, bøker har blitt skrevet, og lærde har viet sitt liv til å beskytte eller avsløre teorier rundt forfatterskapet til de mest kjente verkene i engelsk litteratur. Anonymous fremsetter ett mulig svar, med fokus på en tid da politiske intriger, lyssky romanser i The Royal Court, og de onde planene til grådige adelsmenn som hungrer etter tronens makt, ble eksponert på det mest uventede sted: Londons teaterscene."

Jeg er faktisk litt i tvil om jeg skal gi denne filmen terningkast fem eller seks. Skuespillerprestasjonene, gjenskapingen av et  tidsriktig bilde av 1500-/1600-tallets London, kulissene og dramaturgien er glitrende - og alt dette drar i retning av toppkarakter denne gangen. For Tudor-interesserte er filmen et absolutt must å få med seg! Og Vanessa Redgrave er - som tidligere nevnt - i seg selv vel verdt å få med seg!

Innspilt: 2011
Originaltittel: Anonymous
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama
Skuespillere: Vanessa Redgrave (dronning Elizabeth I), Joely Richardson (den yngre dronning Elizabeth I)Rhys Ifans (Edward de Vere, lord Oxford), Davis Thewlis (William Cecil, den første baronen av Burghley), Xavier Samuel (Henry Wriothesley, den tredje jarlen av Southampton), Jamie Campbell Bower (den yngre lord Oxford) m.fl.
Spilletid: 125 min.

Joely Richardson i rollen som den yngre dronning Elizabeth I - her dansende med
den yngre lord Oxford

dronningen og hennes elsker

Vanessa Redgrave i rollen som den eldre dronning Elizabeth I

William Shakespeare - en enkel bondetamp?

John Martyn - "Angeline" (Live from 1986)

Richard Herrmann: "Livet med Elizabeth - historien om Tudor-dynastiet på den engelske tronen"

Den siste Tudor-monark

Richard Herrmann (f. 1919 d. 2010) var London-korrespondent for NRK i årene 1964 - 1977, og i årene 1967 til 1993 utga han intet mindre enn 16 bøker, som alle handlet om England på et eller annet vis. Det være seg om kjente engelske kriminalgåter (f.eks. Jack the Ripper), om Churchill, engelsk fotball, puber, Englands historie generelt og London bys historie spesielt - og i særdeleshet om engelske dronninger (Elizabeth, Mary Stuart og Victoria).

Jeg vokste opp med Richard Herrmanns radio-reportasjer fra London. Med sin særegne fortellerstil preget av humor og varme, poenger med snert og med et engasjement som smittet over eteren, satt jeg fjetret til radioen for å høre når han fortalte om London, om mordere og ofre, om Henrik VIII og alle hans koner osv. Nettopp hans bok om dronning Elizabeth I fra Tudor-epoken i England har jeg et spesielt forhold til fordi jeg har hørt, lest, hørt og lest denne en del ganger opp gjennom tidene. Dessuten har jeg etter hvert utviklet en spesiell interesse for Tudor-epoken, som varte fra 1485 til 1603, og som i all hovedsak omfatter tre monarker; Henrik VII, Henrik VIII og Elizabeth I (og kun i korte perioder hhv. Edvard VI og (Bloody) Mary - samt nidagersdronningen Lady Jane).

Lydbokutgaven av "Livet med Elizabeth" (som for øvrig ligger på YouTube) er en forkortet utgave av Richard Herrmanns bok med samme tittel, som utkom i 1986. Det er helt nytt av året at lydboka er tilgjengelig på markedet. Mens papirutgaven av boka inneholder 367 sider samt en kronologisk oversikt over de viktigste hendelsene helt bakerst, tar det bare litt i underkant av fem timer å høre seg gjennom lydbokutgaven. Det sier seg selv at man går glipp av ganske mye av Herrmanns historiske verk om den sagnomsuste dronning Elizabeth I, som jeg har ham mistenkt for å holde som sin yndling blant de engelske monarker av kvinnekjønn. På den annen side er det en opplevelse i seg selv å høre ham selv fortelle historien om Tudor-huset, hvor Elizabeth I var så sentral.

"Hun var den mektigste kvinnen i verden. Hun hadde også vært den mest ettertraktede i yngre år. Konger og fyrster, unge og fyrrige, gamle og gebrekkelige hadde stått i kø for hennes slanke hånd. Om det var hennes kjærlighet de var ute etter, eller makten og æren som fulgte med henne - det skal være usagt. Noe av begge deler kanskje for de fleste av dem. Mange hadde stått henne etter livet, blant hennes nærmeste og blant hennes fiender ute i den store verden. Det var ikke få, verken her eller der. Og hun hadde selv mer enn ett liv på samvittigheten av forædere og rivaler, noen mer skyldige eller uskyldige enn andre. Hun hadde selv vært et uønsket barn. Hun var til de grader uvelkommen at hennes egen far nektet å være med da hun skulle føres til dåpen. Han ville ha en sønn. En pike var en fornærmelse. Hennes egen mor var blitt halshugget. Hun var blitt erklært for uekte barn å være av konge og parlament, og gjort arveløs til alt jordisk gods og all menneskelig aktelse. Men hun skulle komme til å sitte på den engelske tronen i nesten et halvt århundre. Og hun skulle gjøre landet sitt til en stormakt mens hun ordnet opp for folket sitt. Fremfor alt en stormakt på havet. Det skulle bli begynnelsen på et verdensrike som kom til å vokse og vokse i fire hundre år, til det største imperium historien har opplevd helt fram til vår egen tid."

Vi introduseres blant annet for historien om Elizabeths far, Henrik VIII, han med alle konene. Mange forbinder ham med kongen som tok livet av alle konene sine ved å hugge hodene av dem, men det var faktisk bare to av dem som led denne skjebnen. Den første av dem var som tidligere nevnt Elizabets mor, Anne Boleyn. Vi får også høre om en konge som var langt fra så vakker og feiende flott som han ble fremstilt i TV-serien om Tudor, med flotte Jonathan Rhys Meyers i rollen som Henrik VIII, som jeg tidligere har omtalt på bloggen min. Tvert i mot ble kongen etter hvert en meget fet mann, med en livvidde på mer enn 1,5 meter, og med et verkende og stinkende leddsår han aldri ble kvitt. Med sin første kone, Katherine av Aragon, fikk han datteren Mary (senere Bloody Mary), med sin andre kone, Anne Boleyn, fikk han datteren Elizabeth (senere Elizabeth I) og med sin tredje kone, Jane Seymore, som døde i barsel, fikk han den svakelige sønnen Edvard (som kun regjerte en kort tid som Edvard VI - men som mindreårig med en regent - han døde i en alder av 15 år). Flere barn fikk han ikke, alle sine koner til tross. At det skulle være ham det var noe galt med, streifet ikke menn på den tiden. Kvinnenes oppgave var å føde sønner, og klarte de ikke det, var det vær-så-god-neste.

Kivingen mellom Mary og Elizabeth og deres respektive støttespillere om hvem som var rette arving til tronen etter at Edvard VI døde i 1553, var tøff. Valget sto mellom katolske Mary i et protestantisk land og den uekte, men dog protestantiske Elizabeth. Historien kjenner vi - det ble Mary som i første omgang ble kronet som dronning, men hun regjerte kun i om lag fem år (da døde hun), og etter dette overtok Elizabeth tronen. Ingen av Henrik VIIIs barn fikk etterkommere, og da dronning Elizabeth døde i 1603, var Tudor-husets tid over. Stuartene overtok etter dette tronen. Richard Herrmann forholder seg for øvrig til at dronning Elizabeth I forble jomfru inntil sin død, vel vitende om at hun hadde både kjærester og friere - i motsetning til mange andre historikere som mener at hun hadde et seksuelt forhold til jarlen av Leicester. At hun var en fyrrig kvinne, var det derimot ingen tvil om. Og kanskje var en av grunnene til at hun avsto fra å gifte seg og gi seg kjærligheten i vold at hun fryktet hva voldsomme følelser ville gjøre med henne - jf. farens mange kvinne-historier. Dernest at hun fryktet konsekvensene av å gi fra seg den makten hun hadde og ikke minst likte å ha, som det politiske mennesket hun tross alt var. En annen mulighet er at det var så mange stridigheter ute i Europa på den tiden at det kunne få uante konsekvenser dersom hun valgte en fremfor en annen. Å gifte seg under sin stand fremsto ikke som noe alternativ.

"Livet med Elizabeth" handler også om menneskene rundt henne. Blant annet var hun samtidig med William Shakespeare. Sånn sett er det interessant at Richard Herrmann stiller spørsmål ved om det egentlig var Shakespeare som skrev teaterstykkene han er blitt kredittert, eller om det var en annen som sto dronningen og hoffet nært som sto bak disse. Teaterstykkene handler som kjent mye om makt og rivalisering på høyt nivå, umulig kjærlighet, konspirasjoner o.l. Akkurat dette er det nylig laget en film om - Anonymous - hvor vi treffer Vanessa Redgrave i rollen som den aldrende dronning Elizabeth I. Her fremstilles hun som den hun etter hvert ble da alderen gjorde seg gjeldende; tannløs og tynn i håret, desperat etter å skjule sine alderdoms svakheter blant annet ved å fjerne alle speil på slottet, slik at hun skulle slippe å bli minnet på hva som skjedde med hennes ytre.

Jeg synes som vanlig at Richard Herrmann er en fantastisk historieforteller, og at det dessuten er morsomt å høre ham lese selv. Han er såpass muntlig i formen at det passer med høytlesing av hans utlegninger, hvor han briljerer med sin dybdekunnskap om denne kvinnen over alle kvinner, dronning Elizabeth I. Det er nok ingen annen engelsk dronning det er laget så mange filmer om som av nettopp henne, og selv har jeg både sett en hel del av dem og dessuten omtalt dem i tur og orden på min blogg. Nedenfor følger en oversikt over Tudor-filmer omtalt her.

Jeg synes denne boka fortjener terningkast fem - et sterkt sådan.

Papirutgaven ble utgitt: 1986
Lydboka ble utgitt: 2012
Oppleser: Richard Herrmann
Forlag: Cappelen Damm
Spilletid: 4 t 50 min.

Richard Herrmann

Filmer om Tudor-dynastiet, som jeg har omtalt i bloggen min:
- "Elizabeth" (1998) - Cate Blanchett i rollen som Elizabeth I
- "Elizabeth I" (2006) - Helen Mirren i rollen som Elizabeth I
- "Elizabeth: the golden age" (2007) - Cate Blanchett i rollen som Elizabeth I
- "Søstrene Boleyn" (2007)
- "The other Boleyn Girl" (2003)
- "A man for all season" (1966)
- "Lady Jane" (1986)
- "Mary, Queen of Scots" (1971) - Glenda Jackson i rollen som Elizabeth I
- Tudor-serien (fire sesonger) (2007 - 2010)
- "Anonymous" (2011) - Joely Richardson og Vanessa Redgrave i rollene som hhv. den yngre og den eldre Elizabeth I

"Into the White" (Regissør: Petter Næss)

Krigsdrama fra andre verdenskrig i den norske fjellheimen 
I forbindelse med tyskernes invasjon av Norge i 1940 skjøt mannskapet på et tysk fly ned et britisk fly og vise versa, med den følge at besetningen på begge fly - hhv. tre tyske og to britiske - måtte nødlande i den norske fjellheimen. Dette skjedde den 27. april 1940, og stedet var Strynefjellet. Tilfeldighetene gjorde at både de tyske og de britiske flyverne søkte ly i samme hytte, der de måtte samarbeide for å overleve. "Into the White" handler om dette - om hva som skjedde mens de oppholdt seg i hytta, med stadig minkende matrasjoner og tilgang på brensel, mens uværet raste utenfor.

Til å begynne med hadde tyskerne overtaket og holdt britene som fanger. Tanken var å ta seg frem til tettbebygde strøk, men dette viste seg å være helt umulig pga. uværet. Underveis ble rollene skiftet, slik at det var britene som fikk overtaket og holdt tyskerne som fanger. Inntil det kun handlet om å overleve, og de begynte å samarbeide. Sakte men sikkert vokste det frem et sterkt vennskap, som for et par av dem som overlevde krigen skulle komme til å vare livet ut.

Skuespillerprestasjonene i denne filmen er etter min mening av ypperste kvalitet. Spesielt vil jeg fremheve tyske Florian Lukas, som spiller løytnant Horst Schopis, og norske Stig Henrik Hoff, som spiller feldwebel Wolfgang Strunk. Den første i rollen som en korrekt tysk soldat som ønsket at alt skal gå riktig for seg - den andre som en noe mutt, misforstått kunstner som hadde flyktet inn i soldatrollen for å slippe unna sin fars forventninger om at han skulle overta familiebusinessen. Lachlan Nierboer som den britiske kaptein Charles P. Davenport, er for øvrig fornøyelig i rollen som en bortskjemt britisk aristokrat som ikke vet bak-frem på de mest elementære kjøkkenredskaper. Men i stedet for å bli et dyptgripende psykologisk drama, fikk filmen i stedet et komikkens skjær over seg. Dermed ble en i og for seg interessant del av historien rundt tyskernes invasjon av Norge, en grei nok film, men ikke blant de store som kommer til å bli stående igjen som en klassiker av noe format. Alt i alt en film som etter min mening fortjener terningkast fire.

Innspilt: 2011
Originaltittel: Into the White
Nasjonalitet: Norge 
Språk: Engelsk/tysk/norsk
Genre: Drama / krigsfilm
Skuespillere: Rupert Grint (skytter Robert Smith), Stig Henrik Hoff (feldwebel Wolfgang Strunk), David Kross (underoffiser Josef Schwartz), Florian Lukas (løytnant Horst Schopis), Lachlan Nieboer (kaptein Charles P. Davensport), Kim Haugen, Knut Joner, Sondre Krogtoft Larsen, Morten Faldaas
Spilletid: 1 t 40 min.

De tyske soldatene tenner på sitt havarerte fly og legger i vei til fots

Stig Henrik Hoff i rollen som tyske feldwebel Wolfgang Strunk

David Kross som tyske underoffiser Josef Schwartz

Lachlan Nieboer og Rupert Grint som hhv. engelske kaptein Charles P. Davenport
og skytter Robert Smith

Florian Lukas som tyske løytnant Horst Schopis

Stockholm september 2012

Jeg har nettopp vært en tur i Stockholm, og i den forbindelse tok jeg noen bilder i Gamla Stan. Her er et bitte lite utvalg.

Margaret Skjelbred: "Du skal elske lyset"

Vakkert og grusomt om en oppvekst i et strengt religiøst bygdemiljø 

Lille Alva er som åtteåringer flest. I alle fall som lykkelige åtteåringer flest, glad som hun er i både sin mor og sin far - forskånet for det som er vondt her i verden har hun levd i familiens lille lykkeboble med en pappa som betyr så uendelig mye for henne.

"Pappa, sier jeg, - vi skal bo i dette huset bestandig, ikke sant?
- Bestandig! sier pappa med stort ettertrykk. - Bestandig, lille rapphøne ... små rapphøns, forandrer han det til, for han har løftet meg opp for å svinge meg rundt mens han gjentar ordet "bestandig", og dermed har søsteren min kommet pilende, slik hun - bestandig - gjør, med sitt rop om trekosing. - Trekosing!
  Og så danser vi rundt på stuegolvet, på det av golvet som ikke er dekket av flytteekser, oppnedvendte stoler og stålamper på halv tolv, mens vi skråler: - Bestandig, bestandig, vi skal bo her bestandig! Helt til mamma kommer inn med en middagstallerken i hver hand. Hun prøver å kjefte på pappa fordi han har sluttet å rydde, mens hun blir fanget av oss tre i en runddans og en firkosing. Det er jeg og søsteren min som griper tak i henne med hver vår arm, den som vi ikke har slynget rundt halsen på pappa, og hun lar seg dra med, vi kan høre klirret fra tellerknene idet de møtes bak pappas rygg, så brått at vi alle etterpå, da den elleville dansen er over, må undersøke om det er gått skår av dem. Det er det ikke. De er like hele." (side 9)

Og akkurat slik kunne kanskje lykken ha smilt til den lille familien fortsatt - hadde det ikke vært for at pappa en dag ikke kommer hjem. Aldri skal han komme hjem, for han er død.

"Mamma vil bare ha pappa, men pappa kommer ikke, han skal aldri komme. Søster prøver å rope på ham, men pappa kan ikke høre lenger. Han kan ikke se heller. Han er død og skal begraves på kirkegården." (side 11)

"Jeg er åtte år. Ingen har lært meg å sørge. Så jeg gjør det på min måte ... " (side 13)

I løpet av denne korte innledningen i romanen er rammen for historien satt. Den skal handle om sorg, om det å miste noen man er glad i, noen som betyr alt for en. Fortellerstemmen veksler gjennom boka - noen ganger er det moren som er fortellerstemmen - andre ganger barnet Alva, mest hun faktisk. Mens moren forsvinner inn i en sorg så dyp at hun nesten ikke er i stand til verken å se eller ta hensyn til sine barn, flytter den nå reduserte familien tilbake til morens hjembygd. Der er det streng religiøsitet som gjelder, og alt Alva har forbundet med livet - lyset, gleden og latteren - er med ett revet bort fra henne. Redningen blir på mange måter alle minnene hun har fra tiden sammen med faren, og at faren dukker opp en slags trøsterolle i henns fantasi hver gang hun har behov for det. Spesielt den strenge bestefaren, som er strengere enn Gud selv, fremstår som en skremmende figur for Alva. Mye av det han står for, klarer hun aldri helt å forstå. Kjærlighet, omsorg og virkelig nærhet er fraværende i bestefarens humørløse formaninger, og mon tro om han ikke egentlig forakter både datteren og barnebarna på grunn av de valgene datteren gjorde da hun valgte å gifte seg med en mann utenfor menigheten?

Etter hvert slipper flere stemmer til, blant annet en aldrende Alva (som i realiteten er den som forteller historien om sin barndom og følgende det fikk for familien hennes da faren døde), og tidvis var det en utfordring å henge med på hvem som var hvem - særlig fordi jeg valgte lydbokutgaven i stedet for papirutgaven av boka. Et dystert bedehusmiljø tegnes, og spesielt i de sekvensene hvor Alva er fortellerstemmen blandes virkelighet og fantasi på en slik måte at det fra tid til annen var litt vanskelig å skille mellom hva som var hva. Når det er sagt opplevde jeg dette som en nydelig roman - både vakker og grusom som sitt vis - hvor fortellergrepet minnet en hel del om Skjelbreds tidligere roman "Gulldronning, perledronning". Vi er noen ganger i det mørke og dystre, andre ganger i det lyse og glade. Og lille Alva, som etter hvert vokser til og kommer i tenårene, kjenner inni seg hva som føles riktig og hva som føles galt, men det er ikke alltid at de voksne følger disse spillereglene. Dette forvirrer henne - særlig fordi hun ikke har noen å gå til for å spørre. Dermed står hun i fare for å få ødelagt sin naturlige rettesnor i livet - magefølelsen - fordi hun aldri får bekreftet at hun på en måte føler "rett". Det handler også om Alvas mor, som i sin tid forlot alt det dystre i hjembygda for å få et bedre liv fylt av kjærlighet og varme, men som etter sin manns død må vende hjem til alt hun i sin tid tok avstand fra, fordi hun i realiteten ikke har noe valg. Men det er en høy pris hun betaler for dette.

Ingrid Vollan leste nydelig, men i etterpåklokskapens lys angrer jeg likevel på at jeg ikke leste papirutgaven i stedet. Dette har ingenting å gjøre med selve opplesningen, men desto mer å gjøre med hvordan boka er skrevet. Jeg ser derfor ikke bort fra at dette er en bok jeg på et senere tidspunkt kommer til å få behov for å lese på nytt. Alt i alt - når jeg hensyntar både det språklige og det rent innholdsmessige - mener jeg at denne boka fortjener terningkast fem. Med noe tydeligere overganger ville jeg kanskje tenkt i retning av terningkast seks, men det blir det altså ikke denne gangen. Uten at jeg dermed mener at romanens kompleksitet og avdekkingen av gamle familiehemmeligheter - lag på lag - på noen måte trekker ned helhetsinntrykket av boka ...

Utgitt: 2011
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Ingrid Vollan
Spilletid: 8 t 23 min.

Margaret Skjelbred

Anna Funder: "Alt jeg er"

En roman om kjærlighet og mot

Anna Funder (f. 1966) er fra Australia og jobbet tidligere som en internasjonal advokat med menneskerettigheter som ett av sine spesialområder. Hun utga sin debutbok "Stasiland" i 2003 - en dokumentarisk bok som handler både om de som gjorde opprør mot kommunismen og de som jobbet for det hemmelige politiet Stasi i det tidligere Øst-Tyskland, kan jeg lese på Wikipedia. I 2011 utga hun romanen "All that I am" - en roman som på norsk har fått tittelen "Alt jeg er" og som utkom i 2012 i Norge. I mylderet av nye bøker som hele tiden utgis, og hvor det kun er de store forlagene som er sikret plass til å stille ut sine bøker i front i butikkene, fant jeg faktisk denne boka nettopp i front, dog med en nokså beskjeden plassering. Da jeg skjønte at boka handlet om tysk motstandskamp forut for andre verdenskrig, var jeg ikke sen om å sikre meg denne.

I bokas åpningsscene har Hitler nettopp kommet til makten og året er 1933. Ruth Becker og Hans Wiesemann tilbringer en for dem helt normal kveld sammen, nokså uvitende om hva dette skal komme til å få av følger for dem etter hvert. I de påfølgende kapitlene introduseres vi for ytterligere tre personer. I første rekke Ruth, som nå nærmer seg hundre år og som ser tilbake på sitt liv, dernest Toller - dvs. den jødiske forfatteren Ernst Toller - en mann som etter å ha tilbrakt noen år i fengsel kun klarer å skrive når det er et gitter utenfor vinduet hans, og som derfor sørger for at hans senere skrivestue har nettopp gitter utenfor vinduet ... Og til slutt Dora, kvinnen som en periode ble Tollers elskerinne ... Det er disse fem personene denne boka først og fremst handler om. Alle er autentiske historiske personer, og Anna Funder har fått fatt i deres historie gjennom Ruth, som var gift med Hans i mellomkrigstiden, og gjennom tekster Toller etterlot seg. Hun har i forbindelse med utformingen av selve boka selvsagt diktet seg inn i livene på disse personene, men den ytre rammen for historien er basert på virkelige hendelser. Det er i all hovedsak det som skjer mellom 1933 og 1934 som har fokus.

Felles for alle fem - i tillegg til at de alle hadde såkalte frie yrker som bl.a. innebar å skrive - var at de flere år før andre verdenskrig brøt ut, var nødt til å flykte fra Tyskland pga. den truselen de ble ansett å representere mot det tredje riket. De havnet i London, og vilkåret for oppholdstillatelse var at de ikke fikk lov til å drive med politisk virksomhet.

Vårt engelske visum stilte også som krav: "ingen politisk aktivitet av noe slag". Men for oss hadde livet ingen mening hvis vi ikke kunne fortsette å hjelpe motstanden i Tyskland, og prøve å gjøre omverdenen oppmerksom på Hitlers krigsplaner. Vi ble tilbudt eksil på betingelse av at vi tidde om hva som utløste behovet for det. Tausheten tæret på oss; den ga oss følelsen av å svikte dem vi reiste fra. Britiske myndigheter insisterte på å forholde seg til Hitler som om han var en grei kar, som om de håpet at han da skulle bli til en. (side 162)

Det skal vise seg å bli helt umulig for dem å holde seg utenfor politisk virksomhet. Ikke bare fordi de merket at tyske myndigheter motarbeidet dem langt utenfor deres egne landegrenser, men også fordi de med økende bekymring så hvor lite alvorlig verden tok Hitler og hans økende makt. Dette kom særlig på spissen da de skjønte at det måtte være en angiver blant dem, fordi en etter en av deres kontakter ble myrdet ... Samtidig følger vi spesielt Ruth og Toller tett, der de begge veksler på å være fortelleren, og får derfor et godt innblikk i hvordan det f.eks. var å være flyktning generelt og jøde spesielt i disse omskiftlige tider, der få - om egentlig noen - ønsket å ta imot jødiske flyktninger og hvor ingen syntes å ta Hitlers nazi-Tyskland særlig alvorlig ...

Det var litt tungt å komme i gang med denne romanen, kanskje særlig fordi starten på historiene som etter hvert rulles opp, var noe fragmentarisk og rett og slett litt vanskelig å få helt taket på før jeg var kommet et stykke ut i boka. Mitt råd til andre som i denne fasen av lesingen tenker å gi opp boka, er at den kommer seg veldig etter hvert! Historiene som fortelles gjorde et sterkt inntrykk på meg, og underveis tenkte jeg at mye av dette - særlig at omverdenen ikke tok Hitler alvorlig nok - er noe av det den jødiske forfatteren Stefan Zweig var så opptatt å få frem i sin bok "Verden av i går". Hvor annerledes kunne ikke historien ha sett ut dersom stormaktene som USA og Storbritannia tidsnok hadde skjønt hva som egentlig var i gjære? Prisen for at de og andre ikke våknet opp i tide var i særdeleshet at et helt folk holdt på å bli utryddet. Dette i et Europa som fra før av ikke var særlig vennligsinnet mot mennesker med en annen kulturbakgrunn enn dem selv ... Samtidig tenker jeg at det er viktig at historier som den Anna Funder her forteller, kommer ut, fordi den viser at det var motstand i det tyske folket mot et regime som i mange år senere ble ansett som noe tyskere generelt hadde ansvaret for. Selv ikke Stefan Zweig går så langt i sine konklusjoner, selv om han var jøde selv og i aller høyste grad fikk være med på å betale konsekvensene for verdens unnlatenhet på den tiden.

Anna Fadler skriver svært godt, og måten hun får frem hvordan det faktisk er å være flyktning, har noe universelt over seg som har betydning langt utover den settingen de historiske hendelsene i hennes bok finner sted. En tankevekkende og viktig bok jeg virkelig håper at flere får øynene opp for! Her blir det terningkast fem!

Utgitt: 2011
Originaltittel: All That I Am
Oversatt: Linn Øverås
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 365

Anna Funder

Andre omtaler av denne boka:
- Jeg leser
- Bok-Karete
- Med Bok og Palett
- Ellikkens bokhylle
- Cathrine Krøger i Dagbladet

Atiq Rahimi: "Faen ta Dostojevskij"

Raskolnikov i Kabul

Atiq Rahimi ble i følge Wikipedia født i Kabul i 1962. Han lever i dag i Frankrike, etter at han i sin tid fikk innvilget politisk asyl. Hans første bok ble utgitt i 2000, og hans seneste bøker er alle skrevet på fransk. Før "Faen ta Dostojevskij" er to av hans bøker oversatt til norsk - i første rekke gjennombruddsromanen "Aske og jord" som utkom i 2000, og dessuten "Tålmodighetens stein" som utkom i 2010. Rahimi har dessuten vært involvert i en rekke TV-dokumentarer. Romanen "Aske og jord" er filmatisert. 

"Rassul har knapt løftet øksa for å slå den i hodet på den gamle damen, før historien om Forbrytelse og straff dukker opp i hodet hans. Den paralyserer ham. Det rykker i armene, bena vakler, og øksa glipper ut av hendene på ham og kløyver skallen på damen. Uten et skrik segner gamla om på det røde og svarte teppet. Sløret med epleblomstmotiv flagrer i luften før det daler ned på den dvaske og velfødde kroppen. Det rykker i henne. Ett åndedrag til, kanskje to. De vidåpne øynene hennes huker tak i Rassul, som står der midt i rommet og holder pusten, blekere enn et lik. Han skjelver, og patu´en glir ned fra hans magre skuldre. Det forferdede blikket hans dras mot strømmen av blod som renner fra skallen til gamla. Det går i ett med det røde teppet, visker ut dets svarte mønster og beveger seg langsomt mot damens kjøttfulle hånd, som tviholder på en bunt med sedler. Pengene kommer til å bli tilsølt med blod ... " (side 5)

Slik innledes "Faen ta Dostojevskij" med Rassul som hovedperson - en ung mann hvis far ikke bare var kommunist, men også en kafir, en vantro. Rassul har studert juss i Sovjetunionen, men har vært nødt til å avbryte studiene. Vi befinner oss på 1990-tallet, russerne har forlatt Afghanistan og borgerkrigen raser i landet. Situasjonen i Kabul er kaotisk, og det meste av infrastruktur har brutt sammen. Folk dømmes uten rettergang, og ingen synes helt å vite hvem som egentlig har makt og myndighet. I denne konteksten myrder Rassul en gammel pantelånerske, som også kan mistenkes for å drive bordellvirksomhet. Parallellene til Dostojevskijs "Forbrytelse og straff" er overtydelige, og Rassul, som kjenner Dostojevskijs verker etter å ha studert i Sovjetunionen, lammes av dette. Egentlig hadde han tenkt å robbe den gamle pantelånersken, men allerede før forbrytelsen er fullbyrdet, overmannes han av angst og skyldfølelse og flykter avgårde uten andre tanker enn å komme seg vekk.

Til å begynne med er Rassul så paralysert over hva han har gjort at han mister evnen til å snakke. Han opptrer forvirrende for omgivelsene, som er overbevist om at det har rablet for ham. Da han omsider gjenvinner taleevnene og overbevises om at han bør få sin straff for det han har gjort, oppstår om mulig enda mer forvirring. Intet lik har dukket opp, og spørsmålet er om han faktisk har myrdet den gamle pantelånersken. Dessuten er det ikke uten videre gitt at hans forbrytelse er så ille som han selv vil ha det til, fordi det foregår atskillig verre ting i kjølevannet av borgerkrigen. Dessuten: hvor mye verdt er livet til en grisk pantelånerske som også kan mistenkes for å føre uskyldige kvinner ut på den brede sti?

Mens Rassul sliter med skyldfølelse, fremstår verden omkring ham nærmest uvirkelig.

"Ute er byen en stekeovn. Alt bølger i heten: fjellet, husene, steinene, trærne, sola ... Alt skjelver av frykt. Bortsett fra Rassul. Han er lett, rolig. Som om han var det siste menneske på jorden, streifer han gjennom gatene uten å møte et eneste blikk, kjærtegne en eneste sjel, høre et eneste ord. Han har lyst til å skrike ut at han er det siste menneske, at alle de andre er døde, døde for ham, og deretter gi seg til å løpe, til å le ..." (side 154)

Da Rassul omsider blir tatt på alvor idet han melder fra om sin forbrytelse, forskrekkes han over at ingen tror at han ikke har robbet pantelånersken samtidig og av den grunn ønsker å dømme ham til døden. Klarer han tidsnok å stoppe utviklingen?

"Egentlig drepte du denne bordellvertinnen for å fjerne en kakerlakk fra jordens overflate, og fremfor alt for å hevne forloveden din ... Men du oppdager at du ikke har endret på noe. Mordet har ikke slukket din hevntørst. Det har ikke gitt deg fred. Tvert imot har det skapt en avgrunn som du synker dypere ned i for hver dag ... Det som plager deg i dag, er altså ikke at forbrytelsen din var en fiasko, og heller ikke din dårlige samvittighet. Du er snarere plaget av at handlingen din er betydningsløs. Kort sagt er du offer for din egen forbrytelse ..." (side 171)

"Faen ta Dostojevskij" er en original og tankevekkende bok om hva som skjer med et menneske som har utført et mord og som deretter sliter med en følelse av skyld og et behov for å gjøre opp for seg. Boka er både spennende og godt skrevet. Romanen belyser flere sider ved et Afghanistan på randen av sammenbrudd i tiden etter at russerne hadde trukket seg ut av landet på 1990-tallet. Den ga meg dessuten lyst til å gjenoppfriske Dostojevskijs roman "Forbrytelse og straff" om Raskolnikov, som jeg leste da jeg var i midten av 20-årene. Jeg gir den terningkast fem. 

Utgitt: 2011
Originaltittel: Maudit soit Dostoievski
Utgitt i Norge: 2012
Oversatt fra fransk: Egil Halmøy
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 234

Atiq Rahimi

Herman Wildenvey: "I tanker"

Bildet er tatt ved Forum Romanum i Roma i 2006

I tanker

I haven vandrer en prestemann.

Han tenker alvorlig på Gud.

Da lister lett over gangens sand

en søt liten sommerens brud.

Og presten slår øynene opp og ser

at piken er såre skjønn.

"Barn" sier presten "se, presten ber,

og du forstyrrer hans bønn."

"Jeg var på vei til min elskede, jeg",

sier piken med senkte blikke.

"Jeg tenkte på ham og jeg så deg ikke.

Og da er det underlig rart av deg,

som tenkte på Gud, - at du så meg!"

Herman Wildenvey

Høststemning

Det går utvilsomt mot høst ... Dette bildet tok jeg i helga i forbindelse med en tur til Porsgrunn. 

Bokbloggertreffet 15. september 2012

Nå er det bare et par uker igjen før det braker løs i hovedstaden! Fra 14. - 16. september er det nemlig Bokfestival i Oslo. Programmet som er lagt ut om arrangementet er meget variert, så her skulle det være noe for de fleste, uansett smak og preferanser.

Men visste du at programmet også inneholder et arrangement for og med bokbloggere? Dette er faktisk det første i sitt slag her i landet, og det er jammen på tide! Seks bokbloggere - deriblant undertegnede - har gått sammen om å snekre sammen et program, som forhåpentligvis frister bokbloggere til å dukke opp fra alle kanter av landet. Interessen så langt har vært over all forventning!

Den første delen av programmet er lukket i den forstand at her får hovedsaklig kun bloggere melde seg på. Detaljer rundt opplegget, som foregår i Gyldendalhuset lørdag den 15. september mellom kl. 13.00 og 16.00, er sendt ut til de påmeldte. Den andre delen av programmet starter kl. 16.00 og finner også sted i Gyldendalhuset. Her blir det paneldebatt med bloggere og profesjonelle anmeldere - forhåpentligvis en debatt med både temperatur og interessante vinklinger! For hva synes egentlig de profesjonelle bokanmelderne om oss bloggere? Går vi dem i næringen? Har våre synspunkter relevans for det lesende folk? Ja, hvilken plass har vi egentlig i denne settingen? Dette og selvsagt mye mer håper vi at vi kan få belyst under debatten, som er åpen for alle som er interessert i å komme. Er du interessert? Så kom da vel, og ha gjerne med deg noen spørsmål til panelet!

Lurer du på hvem vi som står bak arrangementet er? Nedenfor følger en kort presentasjon av oss - med tilhørende bilder og linker til respektive blogger. 

Dette er Silje - damen bak bloggen Siljes skriblerier. Dette er egentlig en nokså ren bokblogg, men innimellom dukker det også opp filmomtaler. Hun anmelder et bredt spekter av bøker. Her finner du både gamle klassikere, krim, fantasy m.m. For øvrig ønsker jeg å fremheve at Siljes blogg er preget av en lun og herlig humor, som ofte viser at hun ikke har glemt barnet i seg - noe f.eks. denne bloggposten om Frøken Detektiv viser til gangs.

Dette er Lise - damen bak bloggen Knirk. Hun anmelder i all hovedsak bøker, men også hun omtaler fra tid til annen filmer. Lises blogg bærer preg av at hun er opptatt av norsk og nordisk samtidslitteratur, barne- og ungdomslitteratur, norske debutanter, fantasy og ellers litt av verdt. Lise er den av oss som har vært mest i media tidligere pga. bloggingen sin, og dersom du er interessert i å lese mer om dette, kan du gå inn her. Samlesning sammen med andre bokbloggere er noe Lise brenner for. Man skal dessuten lete lenge etter noen som er mer engasjert enn Lise i serien om Song for Eirabu.

Til venstre ovenfor er Elin - damen bak bloggen Bokelskerinnen. Ikke bare er hun blogger, men hun skriver også bøker (serieromaner), som utgis av Cappelen Damm. Hun er nok den av oss i arrangementkommiteen med flest lesere på bloggen sin. Hun favner meget bredt og hun har ofte interessante intervjuer med forfattere. For øvrig har hun bl.a. lest den første boka i den meget omtalte serien Fifty Shades of Grey, og her kan du lese hva hun har ment om denne. Denne boka har også Lise/Knirk sine meninger om.

Til høyre ovenfor er Line - damen bak bloggen Lines bibliotek. Hun er den av oss som faktisk har skolering innenfor litteraturvitenskap - med master of arts. Hun er helt klar på at hennes blogg er en gjennomført spoilerblogg, og det kan jo være greit å vite dersom man har tenkt å lese bokomtaler uten å ha lest aktuelle bok først. Line er mer dyptpløyende enn de fleste bokbloggere - i alle fall blant dem undertegnede kjenner til, og hun omtaler en grei blanding av nye og gamle bøker. Et tema som går igjen på hennes blogg er lesing av 1001-bøker-du-bør-ha-lest-før-du-dør. 

Gro er damen bak bloggen Groskro´s verden. Hun skriver både om bøker, filmer, hekling og strikking - men aller mest om bøker, faktisk. Dessuten hender det at hun skriver litt om reiser, bl.a. sitt siste London-opphold under OL. Hun og Lise/Knirk er de to som fikk idéen til dette bokbloggtreffet og kontaktet oss fire andre en gang i vinter. Hennes blogg bærer for øvrig aller mest preg av bestselgere - fortrinnsvis nokså ferske utgivelser innenfor skjønnlitteraturen. 

Undertegnede - Rose-Marie - står bak herværende blogg, som både er en litteratur- og filmblogg, men som også inneholder bilder jeg selv har tatt samt en og annen reisebeskrivelse. Jeg er nokså altetende innenfor litteratur - bare det er godt skrevet eller inneholder historier som gjør at jeg kan lære noe. Min blogg inneholder omtaler av alt fra nye bøker til gamle klassikere, men det er vel ikke til å stikke under en stol at jeg er veldig interessert i både bøker og filmer om andre verdenskrig, samt at jeg liker å lese om andre kulturer - særlig jødisk, arabisk, muslimsk og asiatisk litteratur, kort sagt litteratur fra lukkede miljøer som vi i Vesten vet alt for lite om. Dessuten samler jeg på dikt.

Alle vi i arrangementskomitéen - Silje, Lise, Elin, Line, Gro og jeg - gleder oss til å treffe likesinnede på årets bokfestival! 

Vær velkommen!

;-) Rose-Marie