Istanbul II (2012)

Kveldsstemning ved Bosporos

Inngangen til Haremet i Topkapi-palasset, som ble bygget av osmanerne
(nærmere bestemt Mehmet II) i årene mellom 1459 - 1465. Palasset ble Mehmet IIs
hovedresidens. Haremet utgjør i dag palassets hovedattraksjon (i tillegg til skattekammeret)
og huset på det meste rundt 1000 haremskvinner. De siste haremskvinnene forlot
palasset i 1909.

Fra Haremet i Topkapi-palasset

Fresker i Haremet

En av de flotte peisene i Haremet

Blendende vakkert interiør i Haremet

Utstilling i Haremet i Topkapi-palasset

En av mange kupler i Haremet

Topkapi-palasset

Topkapi-palasset

Topkapi-palasset

Flotte unge menn bruker fridagen sin på Topkapi-museet 

Pusekatten var ikke til salgs

Galatatårnet

Teppeforhandlere over alt

Utsikten fra Galata-tårnet

Utsikten fra Galata-tårnet med Galata-brua og byens berømte moskéer i horisonten

Galata-tårnet ble opprinnelig bygget rundt 500 år e.Kr. ligger i
bydelen Beyoglu på Det gylne horn

Ved Galata-tårnet

Gatebilde fra Istiklâl Caddesi, gågata i Beyoglu 

Istanbul I (2012)

Jeg har tilbrakt påsken i Istanbul, og her presenterer jeg et bittelite utvalg av noen bilder jeg tok under oppholdet. Det kommer flere etter hvert!

Utsikten fra hotellrommet vårt (mot Marmara-havet og Bosporos)

Solmoden frukt!

Salgsboder absolutt over alt

Fra Store Bazar - for øvrig verdens største med sine 40 000 butikker

Utsalg av alt hva hjertet måtte begjære

Et utvalg av lamper som savner sidestykke

Fra en liten bakgate i nærheten av Den blå moské

På arkeologisk museum - tyrkiske barn oppdras til å bli stolt av sine fortidsminner
(her fra den bysantiske delen av muséet)

Disse tyrkiske barna forlangte at jeg tok et bilde av dem. Etterpå
måtte jeg være med på deres bilder. 

Fra Han Restaurant - her bakes det pannekaker og andre godsaker

T.h. Hotel og Café Kybele - virkelig vel verdt et besøk!

Fra Kybele

Fra kryddermarkedet

Fra kryddermarkedet

Galata-tårnet på Det gylne horn

"Stockholm Östra" (Regissør: Simon Kaijser)

Sterkt drama med Mikael Persbrandt i hovedrollen

Johan er på vei til jobb, og han er i strålende humør. Hele bilen er fylt av gladmusikk - nærmere bestemt "La luna u el pescador" - og for Johan kunne ikke dette øyeblikket vært lykkeligere. Idet han bøyer seg etter noe ved føttene sine, smeller det ... Han har kjørt på et barn, som senere dør av skadene. Han følger med til sykehuset, og der får han et glimt av jentas foreldre. Synet av moren glemmer han ikke, og der og da oppstår det noe inne i ham. Ømhet? Kanskje kjærlighet?

Johan blir tiltalt for drapet på jenta, og under rettssaken er kun jentas far til stede. Jentas mor orker nemlig ikke å forholde seg til rettssaken. Det hele ender med frifinnelse.

Deretter går det en stund og så støter Johan tilfeldigvis på Anna, moren til barnet han en gang kjørte på og drepte. Han vet hvem hun er, men hun aner ikke hvem han er. I en tid hvor Anna er fra seg av sorg og ikke klarer å legge det som skjedde bak seg, og hvor hun klandrer mannen sin for å ville glemme deres fantastiske datter, er det paradoksalt nok Johan som blir hennes store trøst. Uten ham ville hun aldri ha klart å komme gjennom denne tiden. De innleder et lidenskapelig og intenst forhold, som blir helt livgivende for dem begge i en tid hvor de - hver på sin måte - står på randen av stupet i livene sine ... pga. en og samme hendelse.

Johan ønsker å fortelle Anna hvem han er, men får det ikke til. Han slites i stykker av skyldfølelse. Uansett - sannheten kommer for en dag, og så spørs det om deres kjærlighet tåler dette. Og hva med deres respektive ektefeller, som jo er en del av det hele?

Mikael Persbrandt er en av de flotteste skuespillerne jeg vet om, og i denne filmen spiller han igjen helt mesterlig! Tidligere har jeg tenkt at "bedre enn dette kan det ikke bli" ... Dette tenkte jeg både da jeg så "I en bedre verden" og "Maria Larssons evige øyeblikk". Men så er det slik at for hver film når denne skuespilleren nye høyder. "Stockholm Östra" slo nesten knock out på meg. I en svensk anmeldelse av filmen leste jeg overskriften "Aldrig en falsk ton", og det er dette som gjør filmen så utrolig sterkt. I tillegg til en meget original historie, er samspillet mellom skuespillerne og spesielt mellom Johan og Anna veldig ekte og autentisk. Derfor er det litt underlig at filmen ikke er satt opp på norske kinoer enda, men dette er for alt jeg vet utsatt inntil "Hamilton" med Persbrandt i hovedrollen er ferdigvist på kinoene? (Det forhold at DVD´en ikke har hatt release i Norge enda - kun i Sverige - gjør at jeg har et håp om at den kommer på kino etter hvert. Det fortjener den nemlig!) For øvrig vil jeg fremheve de filmtekniske sidene ved filmen. Om det er et lite snev av sepia eller i alle fall økt metningsgrad av noe gult i bildesekvensene, vet jeg ikke helt, men denne spesielle filmteknikken ga i alle fall filmen en stemning av tristesse. Dette er for øvrig en film både for ham og henne. Min mann og jeg var i alle fall helt enige da rulleteksten kom: her blir det terningkast seks!

Innspilt: 2011
Originaltittel: Stockholm Östra
Nasjonalitet: Sverige
Genre: Drama
Skuespillere: Mikael Persbrandt (Johan), Iben Hjejle (Anna)
Spilletid: 95 min.

Mikael Persbrandt

Iben Hjejle

Til Andøya

(Bildet er lånt)

Til Andøya

Du min øy i midnatt sol

ligger så langt fra min lenestol,

men et bilde av deg jeg ser

henger på veggen og mot meg ler.

Å Andøy i regn og vind

rusker så ømt i min hagegrind.

Sjøen bryter mot hvite strender

og vasker landet med vare hender.

...

Når jeg er ensom, tankene flyr

mot dine strender og ditt røde fyr.

Øyet det ser over myrene,

lengselen og savnet er styrende.

Å Andøy i regn og vind

rusker så ømt i min hagegrind.

Sjøen bryter mot hvite strender

og vasker landet med vare hender.

Og når jeg er på Røykens topp,

ser jeg det alt som et eventyr slott,

dukke fram fra sitt tåkeslør,

så øyet blir vått og mitt hjerte blør.

Å Andøy i midnatt sol,

stryker kjærlig vår vakre fjord.

Til deg jeg ærbødig stille vil be

at her jeg vil finne mitt hvilested.

Rolf Hanssen.

Snart påske ...

Det er snart påske, og selv om jeg ikke har tenkt å legge inn årene mht. blogging riktig enda, ønsker jeg å benytte sjansen til å ønske alle mine lesere en riktig god påske! 

Rose-Marie 

"Little Red Flowers" (Regissør: Zhang Yuan)

Rørende om effekten av belønning og straff i barne-oppdragelse 

Fireåringen Fang Qiangqiang plasseres av sin far i en barnehage som i realiteten er et barnehjem. Verken han eller kona er i stand til å ha ham hjemme pga. jobbene sine - moren fordi hun arbeider utenbys og faren fordi han reiser for mye. Qiang er fra seg av sorg da faren drar, og han gråter og gråter.

På barnehjemmet blir de snille og flinke barna belønnet med en liten rød blomst hver gang de har gjort seg fortjent til dette. Lykken er å få tilsammen fem røde blomster i løpet av en uke, fordi man da blir ordensmann den neste uka.

Qiang prøver å være snill og gjøre det han blir bedt om, men han klarer ikke å gjøre fra seg på kommando, og han har store problemer med å kle av og på seg selv. Dessuten tisser han i senga nesten hver natt. Han drømmer om at et monster er ute etter ham, og dette monsteret forsvinner når han tisser på det. Etter hvert skjønner lille Qiang at han aldri kommer til å få noen rød blomst ... Han har prøvd alt, men det eneste han oppnår er kjeft og straff. Til slutt gir han fullstendig opp, og etter dette er han bare slem. Han slår de andre barna, han svarer frekt når barnehjemstantene snakker til ham, han lager uorden i rekkene når de prøver å gjøre små voksne av barna ... Straffetiltakene øker på, men selv ikke det å bli stengt inne i et kott med mange skumle ting som ser ut som monstre, får Qiang til å holde opp med å være slem ... Barnehjemstantene prøver med isolasjon, og de andre barna blir instruert til ikke å ville ha noe med ham å gjøre, men Qiang blir bare slemmere og slemmere ... Og mens han i begynnelsen kun hadde den strengeste av barnehjemstantene mot seg, er snart alle i mot ham ... Ingen ser den redde, lille gutten som lengter etter ømhet og kjærlighet.

Jeg skal ikke begi meg inn på å psykologisere for mye, men tenker at dette er en klassiker i forhold til at det du gir oppmerksomhet, er nettopp det du får mer av. I sin tid kanskje noe av det som gjorde at det i vestlig barneoppdragelse skjedde en dreining mot mer positiv oppmerksomhet overfor barn. Her ser man i alle fall i all sin grellhet hva fokus på feil og mangler fører med seg.

Denne filmen har fått en mengde internasjonale priser. Selv om temaet i filmen er nokså trist, er filmen som sådan nydelig. De små troskyldige barna som spiller rollene som barnehjemsbarn, tok meg med storm. En rørende film som ikke etterlater en uberørt. Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 2006
Originaltittel: 看上去很美
Nasjonalitet: Kina
Genre: Drama
Skuespillere: Dong Bowen (Fang Qiangqiang), Zhao Rui (Miss Li), Li Xiaofeng (Miss Tang), Chen Li (Principal Kong)
Spilletid: 88 min.

Qiang

Barna læres opp til å gjøre fra seg i samlet flokk

Å være barn og leke foregår i smug

Qiang isoleres fra de andre barna - uten at han blir "snillere" av den grunn ... 

Stemningsrapport fra Oslo