"Inside Job" (Regissør: Charles Ferguson)

Boblen som brast

Denne filmen har jeg gledet meg lenge til å se! Den kom aldri på kino, og lenge var DVD´en priset betydelig over det i alle fall jeg har oppfatter som makspris på flunkende nye DVD´er. Hvorvidt dette har ført til at avsetningen på "Inside Job" har gått tregere eller ikke, vites ikke. Jeg var i alle fall ikke sen om å sikre meg filmen etter at den ble frembudt til en mer smakelig pris. Omsider har jeg også fått tid til å se den. Jeg ble virkelig ikke skuffet! For i denne dokumentaren, som forsøker å komme til bunns i hvordan i all verden finanskrisen kunne oppstå, borres det dypt. Svært dypt! Og så gjenstår det å se om de riktige personene blir vekket for alvor pga. de avsløringer som her finner sted ...

Innledningsvis presenteres Island og den finansielle katastrofen som har funnet sted i dette lille landet, som egentlig hadde alt; flott natur, rikelig med naturressurser, bærekraftig økonomi osv. På mange måter kan man si at det økonomiske frislippet som fant sted på slutten av 1990-årene må ta mye av skylden. Fra før av var bankene offentlige, de var underlagt mange restriksjoner og det var rett og slett ikke rom for at enkeltpersoners grådighet kunne ta overhånd. For det er ikke til å stikke under en stol at hovedårsaken til at det gikk som det gikk på Island, skyldes et fåtall grådige finansakrobater. Fordi bankene ble privatisert og dermed ikke var underlagt de samme restriksjoner som tidligere, hadde de fritt leide til folks sparepenger som de spekulerte bort som om det hele bare var en lek.

Deretter flyttes fokus til USA, hvor verdens største økonomi gikk over ende under finanskrisen. En rekke personer innenfor finansmiljøet intervjues, og det bildet som tegnes er intet mindre enn meget forstemmende. Når ble det en menneskerett å tjene over 500 millioner dollar i året? Og når ble det en menneskerett å eie fire-fem hus, ditto antall privatfly osv., osv.? På spørsmål om noen virkelig bør kunne innkassere rundt 4-500 mill. dollar i årslønn, svarer alle (og da mener jeg alle!) finansmennene (ja, de er menn alle som en i denne filmen) at javisst er det helt greit. I alle fall når det er fortjent ... Og oppfølgende spørsmål viser at det i grunnen anses fortjent uansett. Lærte de aldri etikk på skolene de gikk på, disse finansfolkene? Dette med habilitet i beslutningsprosesser ser dessuten ut til å være ukjent terreng for de fleste.

Etter at finanskrisen var et faktum, har det dukket opp kritiske røster som hevder at finanskrisen var en bløff. Det er mulig at jeg kan ha misforstått noe underveis, men jeg er ikke i stand til å se annet enn at denne var høyst reell. Riktignok er det betimelig å stille spørsmål om hvem sin krise det egentlig ble til slutt! Svaret er enkelt: dette ble menigmanns og samfunnets store krise. De som forårsaket det hele, ble om mulig enda rikere. Og det verste av alt: de slapp unna! Når finanskrisen var et faktum og udugelige (les: for griske) ledere måtte gå, fikk de nemlig med seg fallskjermer i astronomiske størrelser i tillegg. 100 - 200 millioner dollar var vanlig. Og vanlige folk som f.eks. meg kommer ikke til å tjene en brøkdel gjennom et helt liv - uansett om vi sikkert hadde fortjent mer fordi vi i alle fall ikke har lurt fra noen deres egne penger.

Filmen er bygd opp over fem deler; "How we got there", "The Bubble (2001-2007)", "The Crisis", "Accountability" og "Where are we now". En galopperende utlånsbølge og en tanke om at alt skulle vokse uavbrutt inn i himmelen, var det som startet det hele. I USA har man et system hvor bankene i forbindelse med utlån kan opprette derivater, verdipapir hvis verdi avhenger av det underliggende aktivumet. Ved å kjøpe derivater kan långiveren sikre seg mot opp- og/eller nedsiderisiko, en risiko som dermed flyttes fra utlåner til hensynsløse spekulanter. Etter hvert utviklet det seg en ukultur hvor långiver ikke lenger gadd å sjekke kredittverdigheten hos sine kunder. Jo mer penger de lånte ut, jo mer bonus kunne de selv nemlig påregne. Risikoen var jo forflyttet til noen andre som ikke hadde direkte kontakt med lånekundene. (Risikospredning er svært utbredt i mange bransjer og det er god kutyme for at dette er svært fornuftig, men dette forutsetter at ikke flertallet bak fordringene er dårlige betalere.) Dermed skapte man en illusjon eller boble om at alt bare økte i verdi - helt til boblen sprakk. Solide banker og finansieringsinstitusjoner gikk tomme for likvide midler, og resultatet kjenner vi alt for godt. Krisen brakte hele verden ut i et økonomisk uføre, mange virksomheter gikk konkurs, et utall mennesker ble arbeidsledige og mistet sine hjem.

I USA er det ikke gjort noe forsøk på å straffeforfølge dem som på mange måter må sies å ha forårsaket krisen. Dokumentaren "Inside Job" viser at den manglende moralen og etikken er segmentert langt inn i utdanningsinstitusjonene (av de samme menneskene). Og at de svært ressurssterke menneskene som har litt for store egeninteresser i egen vinning, gang på gang har forhindret innstramning i et regelverk som kunne ha forhindret at grådigheten fikk blomstre så uanstrengt og uten tilstrekkelige grenser. De samme menneskene har vært viktige støttespillere for Reagan, Bush senior, Clinton, Bush jr. og nå også Obama. Og de samme menneskene som bidro vesentlig til at krisen ble et faktum, sitter i dag og friskmelder økonomien (les: livredde for at innstramninger skal ramme dem selv?). Men krisen er på ingen måte over! Det eneste som kan redde økonomien er sterkere offentlig regulering og kontrollinstitusjoner som faktisk gjør jobben sin. Det er ikke uten grunn at filmens tittel er "Inside Job", for innsidere er nettopp hva disse folkene er.

Jeg gir terningkast seks og håper at riktig mange tar seg tid til å se denne filmen! Den kaster lys over årsaker og virkninger, hvem som er ansvarlige og hvem som kan gjøre noe med det. 

Innspilt: 2010

Nasjonalitet: USA

Genre: dokumentar 

Medvirkende: Simon Johnson, Paul Volcker, Lee Hsien Loong, Christine Lagarde, Matt Damon, Eliot Spitzer, Dominique Strauss-Kahn, George Soros, Barney Frank

Spilletid: 104 min.

Noen av intervjuobjektene

"You don´t know Jack" (Regissør: Barry Levinson)

Morder eller barmhjertig samaritan?

Filmen "You don´t know Jack" er basert på boka "Mellom de døende og de døde: dr. Jack Kevorkians liv og kamp for å legalisere aktiv dødshjelp".  Den armenske legen Jack Kevorkian (f. 1928 d. 2011) var kjent som "dr. Død". Han var patolog, dødshjelpsaktivist, maler, forfatter, komponist og musiker. De siste årene av sitt liv brukte han på å forsvare terminalfase-pasienters rett til å dø ved lege-assistert selvmord, og han sto bak rundt 130 slike selvmord før han ble stanset. "Å dø er ikke en kriminell handling", pleide han å si. Til slutt ble han dømt til 10-25 års fengselsstraff, men han slapp ut etter ca. åtte års soning. (Informasjonen er hentet fra Wikipedia.) Han døde i 2011.

Al Pacino spiller dr. Jack Kevorkian, og dette gjør han som vanlig med stor innlevelse og stil. Det gjorde også han som spilte advokaten hans - Danny Huston - og Susan Sarandon i rollen som medaktivisten Janet Good, som til slutt fikk behov for legeassistert selvmord selv. Jeg elsker filmer som omhandler rettssaker, og selv om jeg er innforstått med at noen av scenene som utspilte seg i rettsapparatet ikke kan ha vært 100 % realistiske, selv ikke etter amerikanske forhold, var det fornøyelig å følge disse. Jeg har for øvrig sett radarparet Al Pacino og John Goodman i hvertfall i en film tidligere (kan det ha vært i "Sea of Love"?), og det er noe fabelaktig med kjemien mellom disse meget erfarne skuespillerne. Ellers er "You don´t know Jack" kjemisk fri for unge og vakre mennesker, og akkurat det er faktisk litt befriende av og til. Her er det nemlig sykdom og død som er temaet fra filmens begynnelse til slutt, kun avbrutt av religiøse aktivister som forsøker å stoppe dr. Død. Scenen hvor han nærmest blir overfalt av alle de kristne aktivistene etter å ha satt seg inn i bilen sin, er bisarr og skremmende. De gode satt opp mot de onde? Og hvem innehar i så fall rollene som de gode og de onde? Det hele kommer ytterligere på spissen når det trekkes paralleller mellom dr. Kevorkians handlinger og folkemord, og rullestobrukere demonstrerer utenfor rettslokalene med skilt ala "Please! Don´t kill me!" Kevorkian som kun hjelper dem som insisterer på aktiv dødshjelp etter år med smerter og uutholdelige lidelser ...

Som alltid når jeg ser filmer fra virkeligheten, griper historiene meg ekstra når jeg vet at de er basert på sanne historier. Jeg tror enda ikke jeg har opplevd å se Al Pacino eller Susan Sarandon i dårlige filmer. Heller ikke denne gangen ... Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 2010
Originaltittel: You don´t know Jack

Nasjonalitet: USA, Canada

Genre: Biografi, drama

Skuespillere: Al Pacino (dr. Jack Kevorkian), Danny Huston (Geoffrey Fieger), Susan Sarandon (Janet Good), Brenda Vaccaro (Margo Janus), John Goodman (Neal Nicol), James Urbaniak (Jack Lessenberry), Eric Lange (John Skrzynski), John Engler (John Engler som spilte seg selv), Richard E. Council (dommer David Breck)

Spilletid: 2 t 14 min.

Dr. Kevorkian i samtale med sin advokat

Dr. Kevorkian i rettssak etter rettssak ...

Dr. Død - hatet og elsket

"La dolce vita" / "Det søte liv" (Regissør: Federico Fellini)

Fellini-klassiker om livets uutholdelige letthet

Filmen "La dolce vita" handler om en uke i kjendis-journalisten Marcello Rubinis liv. For å få noe å skrive om, må han leve tett på skuespillerne når disse fester og lever det søte liv på utestedene i Romas Via Veneto. Han gjør seg så og si til en del av deres liv, og er på den måten med på å skape de historiene han selv planlegger å skrive om. Prisen han betaler for dette, er imidlertid høy. For han finner ikke ro til å skrive. I stedet blir han dratt inn i sosietetsmiljøet, og opplever at nattelivet gjør ham rastløs og ukonsentrert. I jakten på lykken finner han dessuten kun forfall. Ikke bare andres forfall, men også sitt eget.

Filmen er delt inn i sekvenser svarende til hver dag i Marcellos Roma-uke. Han spiller et høyt spill hvor han lar seg besnære av den ene skuespiller-skjønnheten etter den andre. Høydepunktet er selvsagt da den feterte skjønnheten Sylvia entrer byen. Anita Ekberg gjorde her sin livs rolle, der hun bl.a. badet i Trevi-fontenen i hjertet av byen. Det var neppe skuespillertalentene som bidro til denne oppfatningen - snarere hennes kvinnelige skjønnhet og sjeldent fagre barm ... Hun bidro sånn sett til å bygge opp under alle mytene hun selv var omgitt med i det virkelige liv. Samtidig får vi innblikk i hvor ensom rollen som diva må ha vært, der alle ønsker en liten bit av henne og fotografene svermer rundt henne i håp om at noe helt uventet og spektakulært skal skje. Alle vil bli sett - det er tross alt det de lever av. Men ikke hele tiden og av hele verden ... Interessant nok oppsto begrepet paparazzi som følge av denne filmen, hvor en av de ivrige skandalefotografene nettopp het Paparazzo ... Som rotter svermet de rundt skuespillerne og gjorde hva som helst for å knipse de beste bildene.

I en av sekvensene blir vi vitne til en kvinne som stripper. Isolert sett en besnærende scene, men tross alt i 1950-tallets ramme og sånn sett ikke rent lite av en tragedie. Etter å ha lest Simen Ekerns bok "Roma", som var den som inspirerte meg til å se denne filmen akkurat nå, skjønner jeg også Fellinis arbeidsmetoder bedre. Mange av scenene, herunder strippescenen, er hentet fra det virkelige liv. Senere skulle det bli nettopp denne filmen som inspirerte det virkelige liv, slik det ble levd i Romas Via Veneto. Filmen vakte i sin tid moralsk forargelse. Og det er ikke vanskelig å forstå nettopp dette når man tenker på at Roma har Vatikanstaten i sitt midte. Hvorvidt dette er en film som kan kalles en tidløs klassiker, kan sikkert diskuteres. Jeg synes nok at tiden har gått fra denne filmen, som er i lengste laget. Derimot er den interessant rent historisk, innspilt som den er for mer enn 50 år siden.

"La dolce vita" er selvsagt nevnt i "1001 filmer du må se før du dør", og der introduseres filmen på følgende måte:

"Federico Fellinis portrett av et sted og en tid er et epos om livets trivialiteter, og skildrer perfekt stilen og holdningene hos Romas jetsettere sommeren 1959, samtidig som de fordømmes som samfunnets parasitter. At Det søte liv fremdeles har stor verdi, skyldes dens harde angrep på en verden full av eksesser som er hinsides satire, og den fascinasjon man ikke kan unngå å føle overfor denne vanvittige dekadensen.

I likhet med Clockwork Orange, Apokalypse nå! og Wall Street er dette en film som paradoksalt nok skaper like mange trender som den har for mål å rive ned. Den oppmuntrer folk til å sitte på kafeer langs Via Veneto i et alvorlig ment forsøk på å etterligne det søte liv ...."

Alt i alt en film jeg er i tvil om jeg skal gi terningkast fire eller fem ...

Innspilt: 1960
Originaltittel: La dolce vita

Nasjonalitet: Italia, Frankrike

Genre: Drama

Skuespillere: Marcello Mastroianni (Marcello Rubini), Anita Ekberg (Sylvia), Anouk Aimée (Maddalena), Yvonne Furneaux (Emma), Magali Noël (Fanny), Alain Cuny (Steiner), Nadia Gray (Nadia), Annibale Ninchi (Marcellos far), Walter Santesso (Paparazzo), Lex Barker, Valeria Ciangottini (Paola), Alan Dijon (Frankie Stout)

Spilletid: 2 t 53 min.

Den berømte scenen av Anita Ekberg som Syliva badende i Trevi-fontenen

Marcello og Sylvia

Jetset-liv ved Via Veneto

Januarsol over gamle Fredrikstad

Greg Mortenson med David Oliver Relin: "Tre kopper te"

Svulstig, klisjéfylt og veldig "amerikansk"

Da jeg i oktober 2010 fikk se et intervju med Greg Mortenson om hans heroiske innsats for å bygge jenteskoler i Pakistan, var jeg ikke sen om å skaffe meg papirutgaven av denne boka - svært sikker på at den kom til å bli lest omgående. Slik skulle det ikke gå. Da jeg kom over lydbokutgaven på biblioteket for et par tre uker siden, tenkte jeg at det sannelig var på tide å få lest den ... en gang for alle.

Jeg var knapt kommet i gang med boka før jeg fikk vite at Greg Mortenson angivelig var en svindler, og at grådigheten tok overhånd i forhold til veldedighetsmidlene han har rådd over. Dette hadde jeg ikke fått med meg tidligere. I alle fall ødela det veldig mye av opplevelsen min av denne boka, og jeg lurte til og med på om jeg skulle gidde å fortsette.

Underveis i lesningen har jeg for øvrig prøvd å lese meg opp på hva denne svindelen egentlig handler om, uten at jeg har funnet ut annet enn at det er snakk om påstander som så langt ikke er endelig bevist. Særlig er det en meget irritert giver ved navn Jon Krakauer som i sin tid donerte 75 000 dollar til organisasjonen Central Asia Institute (CAI), som har gått historiene i "Tre kopper te" nærmere i sømmene. Dette har resultert i boka "Three Cups og Deceit" (Tre kopper svik), hvor Krakauer tar for seg alt som fremlegges som fakta i "Tre kopper te", og som han altså mener er oppspinn. Som Krakauer så lakonisk uttaler: "It´s a beautiful story, and it´s a lie." Uansett - det hele koker ned til at det blir opp til hver enkelt hvem man vil tro på, for noen fasit foreligger ikke, så vidt jeg har klart å finne ut. Kanskje er det ikke så rart at en mann som har oppnådd så mye og til og med har blitt nominert til Nobels fredspris (i 2010), utsettes for mistenksomhet og til og med litt misunnelse? Og hva tror egentlig de som donerer penger til slike prosjekter? At hver dollar skal gå til bygging av skoler, mens de som står bak ikke skal ha noe å leve av?

I "Tre kopper te" forteller Davis Oliver Relin Greg Mortensons historie, som starter med et mislykket forsøk på å bestige K2 i 1993. Han ble reddet av befolkningen i landsbyen Korphe i Nord-Pakistan, og i takknemlighet over dette lovet han å komme tilbake for å bygge en jenteskole. Mortenson holdt ord, og boka inneholder historien om alle vanskelighetene og utfordringene han møtte underveis i sitt prosjekt. I dag står han bak en rekke skolebygninger og er dessuten leder av CAI.

Mistanken som hviler over Greg Mortenson preger min oppfatning av denne boka. Akkurat det klarer jeg ikke å se helt bort fra. Når det er sagt må jeg også si at jeg ble grundig skuffet over boka. Den handler for mye om Greg Mortenson og for lite om prosjektene hans. Dessuten er fremstillingen av ham så ukritisk og glorifiserende at man kan spørre seg hvem som egentlig har skrevet boka - han selv eller biografen David Oliver Relin? Det eneste kritiske som fremkommer om Greg er at han ikke akkurat er noen organisator - ofte til de andre samarbeidspartnernes store fortvilelse. Jeg reagerer også over at det er mulig å få til så mye som Greg har fått til, og samtidig fremstå nærmest som rørende naiv. Han har tross alt fartet rundt i Taliban-dominerte områder, er amerikaner og det i en periode hvor USA ikke akkurat har styrket sin posisjon som verdenspoliti - definitivt ikke i det området han har operert i.

Jeg er i tvil om jeg skal gi denne boka terningkast tre eller fire, og kanskje er det riktigst å ende på noe midt i mellom. Ved denne vurderingen er det spesielt det ukritiske bildet av Greg Mortenson som trekker ned, i tillegg til at boka langt på vei handlet om noe annet enn jeg hadde håpet på. Boka er dessuten så full av klisjeer at dette tidvis kom i veien for budskapet.

Utgitt første gang: 2006
Originaltittel: Three Cups of Tea - One man´s mission to fight terrorism and build nations ... one school at a time
Utgitt på norsk: 2010

Oversatt: Gunnar Nyquist

Forlag: Gyldendal

Spilletid: 14 t 11 min.

Helt til slutt tar jeg med noen linker til artikler som bl.a. kan belyse mer av påstandene rundt dette med svindel og urettmessig bruk av donerte midler:
- NRK - 20.04.2011 - Beskyldes for løgn og pengemisbruk
- Outside - 13.04.2011 - Greg Mortenson speaks 
- Bokanmeldelse av "Tre kopper te" - NRK - 12.10.2010
- 60 minutes - 15.04.2011 - Questions over Greg Mortenson´s stories

Greg Mortenson

"Hushjelpen" (Regissør: Im Sang-soo)

Koreansk kvalitetsfilm

Eun-yi har fått arbeid som au pair eller hushjelp hos det velstående ekteparet Hae Ra og hennes mann Hoon. De har ei lita jente på seks-syv  år fra før, og Hae Ra er gravid med tvillinger.

Hoon er en mann som vet å ta for seg av livets goder. Når kona ikke makter å stille opp til hans forventninger på soverommet, faller hans øyne på den nye hushjelpen. Eun-yi er skilt og har ingen barn, og hun lengter etter kjærlighet. Derfor er det ikke lett for henne å avvise husets herre, som at på til er en meget flott mann. Men dermed innleder hun seg på et spill som skal komme til å koste henne dyrt.

For ikke bare er den noe aldrende hushjelpen i huset meget sjalu og misunnelig på den oppmerksomhet som blir Eun-yi til del. Hun hvisker noen ord i øret til Hae Ra´s mor om svigersønnens utroskap, og begge skjønner også lenge før Eun-yi selv at hun er gravid ... Både Hae Ra og hennes mor er livredde for at deres posisjoner i det velstående hjemmet skal være truet, og dette blir begynnelsen på noen desperate handlinger som ingen helt aner konsekvensene av ... Men uansett hvilke prøvelser Eun-yi utsettes for, klarer hun ikke å få øye på ondskapen rundt seg.

Først og fremst ønsker jeg å fremheve hvor vakker denne filmen er! Sånn sett føyer den seg inn i rekken av mange asiatiske filmer jeg har sett, som er så estetisk nydelige at bare det i seg selv gjør filmen meget severdig. Det bygges opp en spenning rundt Hoon og hans utroskap med au pair´en, og til slutt må også den eldre hushjelpen bestemme seg for hvilken side hun egentlig ønsker å stå på; herskapets eller hushjelpen som står henne nærmest i sosial rang? Slutten på filmen er spektakulær, men der ramlet også jeg av lasset. På grunn av det vakre og estetiske uttrykket i filmen, den gryende uhyggestemningen, nydelig musikk og fine skuespillerprestasjoner, blir det terningkast fem. Og så gleder jeg meg veldig til å komme over flere filmer fra Korea fremover!

Innspilt: 2010
Engelsk tittel: The Housemaid
Nasjonalitet: Korea
Genre: Erotisk thriller

Skuespillere: Jeon Do-youn (Eun-yi), Lee Jung-jae (Hoon), Youn Yuh-jung (Byeong-sik), Seo Woo (Hae Ra), Park Ji-young (Hae Ra´s mor), Ahn Seo-hyun (Nami), Hwang Jung-min, Moon So-ri, Kim Jin-ah

Spilletid: 106 min.

Lee Jung-jae i rollen som Hoon

Jeon Do-youn i rollen som Eun-yi

Lest i 2012

Her kan du lese bokomtalene mine utover i 2012 ved å klikke på hyperlinkene som kommer etter hvert. Dersom du i stedet ønsker å lete etter spesielle bøker, kan du gå inn på den alfabetiske oversikten under fanen "bokomtaler". Her ligger det pt. over 640 bokomtaler registrert etter forfattere (på etternavn) og med hyperlink til hver eneste bok. 

Januar:

1. Greg Mortenson og David Oliver Relin: Tre kopper te (2006)

2. Sigrid Undset: Lykkelige dager (1942)

3. Simen Ekern: Roma (2011)

4. Tomas Espedal: Imot naturen (2011)

5. Frode Grytten: Saganatt (2011)

6. Dag Solstad: 16.07.41 (2002)

7. Trude Marstein: Ingenting å angre på (2009)

8. Julie Orringer: Den usynlige broen (2010)

9. Thorvald Steen: Historier fra Istanbul (2003)

10. Helga Flatland: Bli hvis du kan. Reis hvis du må. (2010)

11. Tomm Kristiansen: Langs Myrraveien (2002)

Februar:

12. Carl-Johan Vallgren: Den vidunderlige kjærlighetens historie (2002)
13. Finn Skårderud: "Uro - En reise i det moderne selvet" (utdrag) (1998)
14. Stefan Zweig: De utålmodige av hjertet (1939)
15. Boris Akunin: Fandorins første sak: Vinterdronningen (2002)
16. Johan B. Mjønes: Orkanger (2010)
17. Kristín Marja Baldursottir: Jeg er Freyja / Måkelatter (2004)
18. Stéphane Hessel: Bli sint! (2010)
19. Hanne Nabintu Herland: Alarm! Tanker om en kultur i krise (2010)
20. Nina Krohn og Per Olav Reinton: Opera! En håndbok (2008)
21. Arto Paasilinna: En lykkelig mann (1976)
22. Fabio Geda: I havet er det krokodiller (2010)

Mars:

23. Anne Karin Elstad: Folket på Innhaug (1976)
24. Torhild Viken: Leselykke - en liten bok om bøkenes verden (2010)
25. Thomas Hylland Eriksen m.fl.: Selvledelse - menneskelig kapital i det nye arbeidslivet (2011)
26. Anne Karin Elstad: Magret (1977)
27. Anne Karin Elstad: Nytt rotfeste (1979)
28. Ingvard Wilhelmsen: Kongen anbefaler - holdninger for folket (2006)
29. Anne Karin Elstad: Veiene møtes (1980)
30. Anne-Mette Røsting: Mulighetsloven (2008)
31. Karen Blixen: Den afrikanske farm (1937) - filmatisert
32. Marianne Terjesen: For Leas skyld (2011)
33. Trygve Gulbranssen: Og bakom synger skogene (1933)
34. Linn Ullmann: Det dyrebare (2011)
35. Hans Keilson: Komedie i moll (1947)
36. Haruki Murakami: 1Q84 - bok 1 (2009)
37. Randi B. Noyes: Kunsten å lede seg selv (1995)
38. Merethe Lindstrøm: Dager i stillhetenes historie (2011)
39. Hisham Matar: Forsvinningens anatomi (2011)
40. Shilpi Somaya Gowda: Indias datter (2010)

April:

41. Charles C. Manz og Henry P. Sims jr.: The New SuperLeadership (2001)
42. Carolina De Robertis: Perla (2012)
43. Haruki Murakami: 1Q84 - bok 2 (2009)
44. Orhan Pamuk: Istanbul (2003)
45. Umberto Eco: Gravlunden i Praha (2010)
46. Øyvind L. Martinsen (red.): Perspektiver på ledelse (2009)
47. Stefan Zweig: Verden av i går (1942)

Mai:

48. Tomm Kristiansen: Fra Mandelas land (1996)
49. Anne Karin Elstad: Odel (2003)
50. Torbjørn Færøvik: Kina - En reise på Livets elv (2003)
51. Geir Thompson: Situasjonsbetinget ledelse (2011)
52. Tomm Kristiansen: Presidentens mann - Oppdrag Sør-Sudan (2009)
53. Helen Simonson: Majorens siste forelskelse (2010)
54. Stig Beite Løken: Det finnes ingenting mer livsbejaende enn å være mørkeredd (2012)

Juni:

55. Ferdinand von Schirach: Forbrytelser (2009)
56. Anne Brudevold: Stress og det lille øyeblikks avspenning (2008)
57. Aslak Sira Myhre: Herskap og tjenere (2010)
58. Ebba Haslund: Bare et lite sammenbrudd (1975)
59. Gerd Hammerstad: En klegg i klisjéenes dal (2012)
60. Lars Saabye Christensen: Bernhard Hvals forsnakkelser (2010)
61. Tore Renberg: På fest hos litteraturen (2012)
62. Ebba Haslund: Sekskanten (2007)
63. Jahn Otto Johansen: Den nygamle antisemittisme (2010)
64. Vigdis Hjorth: Tredve dager i Sandefjord (2011)

Juli:

65: Sonallah Ibrahim: Det stinker (1966)
66. Gert Nygårdshaug: Chimera (2011)
67. Arne Jon Isachsen: Kinas vei (2012)
68. Fredrik Barth: Afghanistan og Taliban (2008)
69. Roy Jacobsen: Anger (2011)
70. Jakob Lothe og Anette Storeide: Tidsvitner (2006)
71. Ingalill Roos: Energityver i familien, i relasjoner og på jobben (2006)
72. Moritz Nachtstern og Ragnar Arntzen: Falskmyntner i Sachsenhausen (1949)
73. Helen Dunmore: Beleiringen (2001)
74. Gayle Tzemach Lemmon: Syersken i Khair Khana (2011)
75. Yiyun Li: Omstreifere (2009)

August:

76. Herman Koch: Sommerhus med svømmebasseng (2011)
77. Tomm Kristiansen: Cape Town i regnbuens tid (2011)
78. Anne Ch. Østby: Kjærlighetsgata (2012)
79. Mahbod Seraji: Tak over Teheran (2009)
80. Colum McCann: La kloden spinne (2009)
81. Erik Grønner: Easy Raider (2011)
82. Parinoush Saniee: Det som ventet meg (2004)
83. Assia Djebar: Kjærligheten, krigen (1985)
84. Paul Auster: Vinteropptegnelser (2012)
85. Virginia Woolf: Til fyret (1927)
86. Anne Swärd: Polarsommer (2003)
87. Carl-Johan Vallgren: Havmannen (2012)

September:

88. Atiq Rahimi: Faen ta Dostojevskij (2011)
89. Anna Funder: Alt jeg er (2011)
90. Margaret Skjelbred: Du skal elske lyset (2011)
91. Richard Herrmann: Livet med Elizabeth (1986)
92. Ismail Kadare: Tre sørgesanger fra Kosovo (1998)
93. Michel Rostain: Sønnen (2011)
94. Ferdinand von Schirach: Skyld (2010)
95. Baha Tahir: Der solen går ned (2007)

Oktober:

96. Joseph Heller: Catch 22 (1961) 
97. Philippe Claudel: Granskningen (2010)
98. James A. Levine: Den blå skriveboken (2009)
99. Karl Ove Knausgård: Ute av verden (1998)
100. Morten Borgersen: Jeg har arvet en mørk skog (2012)
101. Chris Tvedt: Av jord er du kommet (2012)
102. Sven Kærup Bjørneboe: Allahs krigere - Terror og ekstase (2006)
103. Sunniva Lye Axelsen: Jerusalemsyndromet (2012)

November:

104. Thor Heyerdahl: Kon-Tiki-ekspedisjonen (1948)
105. Javier Marías: Forelskelsene (2011)
106. Bodil Wennberg: EQ - Emosjonell intelligens i livet og på jobben (2001)
107. Per Petterson: Jeg nekter (2012)
108. Arne Garborg: Bondestudentar: Forteljing (1885)
109. Per Wallroth: Mentaliseringsboken (2010)
110. Morten Emil Berg: Coaching - å hjelpe medarbeidere til å lykkes (2006)
111. F. Scott Fitzgerald: Den store Gatsby (1925)

Desember:

112. Julian Barnes: Fornemmelsen for slutten (2011)
113. Jamil Ahmad: Vandrefalken (2011)
114. Agnes L. Matre: Stryk meg over håret (2012)
115. Karl Ove Knausgård: Min kamp 6 (2011)
116. Hjalmar Söderberg: Doktor Glas (1905)
117. Khushwant Singh: Toget til Pakistan (1956)
118. Ida Løkås: Det fine som flyter forbi (2012)
119. Tarjei Vesaas: Is-slottet (1963)
120. Oh Jung-hee: Fuglen (2005)
121. Thomas Bernhard: Havaristen (1983)

"Melancholia" (Regissør: Lars von Trier)

Skuffende og kjedelig


Innspilt: 2011
Originaltittel: Melancholia
Nasjonalitet: Danmark
Genre: Drama / Science Fiction 
Skuespillere: Kirsten Dunst (Justine), Charlotte Gainsbourg (Claire), Kiefer Sutherland (John), Charlotte Rampling (Gaby), John Hurt (Dexter), Alexander Skarsgård (Michael), Stellan Skarsgård (Jack), Cameron Spurr (Leo), Brady Corbet (Tim)
Spilletid: 2 t 15 min.

I filmens åpningsscene blir vi vitne til tilintetgjørelsen av jorda. Et uvirkelighetens slør hviler over bildene, som om det hele bare var en fantasi. Kort tid etter er vi tilbake i virkeligheten, og det handler om bryllup.

Justine og Michael har giftet seg, og Justines søster Claire og hennes mann John, som sitter meget godt i det, har spandert hele selskapet på dem. Men det som skulle være en gledens dag, blir alt annet enn nettopp det. Justine og Claires foreldre er skilte, og deres tilstedeværelse legger en sterk demper på flere av gjestenes feststemning. Det beste moren Gaby klarer å klemme ut av seg er at hun ikke tror på ekteskapet, og hun råder derfor datteren til å nyte det så lenge det varer. Alt mens faren Dexter nyter all den oppmerksomhet han kan få av alle damer med navnet Betty den kvelden ...

Justines sjef er en kynisk djevel som skalter og valter med makten sin. I det ene øyeblikket er man inne i varmen - i det neste i kulden. Han fornekter seg heller ikke under bryllupet. Justine smiler på tross av alle påkjenningene, men det koster! Med en svoger som hele tiden minner henne om at det er han som har betalt kalaset, og en søster som for enhver pris ønsker å oppleve noen scener fra Justines side, har hun egentlig bare å oppføre seg. Det går en stund, men til slutt har hun fått nok, og selv brudgommen stikker. Og i mellomtiden nærmer planeten Melancholia seg jorden ...

I neste del av filmen kommer Justine tilbake til sin Claire og Johns hjem. Hun har sunket inn i melankolien og er knapt kontaktbar for omverdenen. Sakte kommer hun seg imidlertid tilbake til livet. Utsikten til at jorda kan gå under dersom planeten Melancholia skulle treffe, gjør ikke særlig inntrykk på Justine. Hvilket tap vil det i så fall bli for verden om jorda forsvinner? Den er jo bare ond likevel. Claire derimot fylles av angst mtp. det som kan komme til å skje ... Mens ektemannen går rundt og forsøker å roe henne ned.

"Melancholia" er blitt omtalt som et mesterstykke blant en del kritikere. Selv fant jeg den ulidelig langtekkelig og grensende til kjedelig. På en måte skjønte jeg aldri hva del 1 (bryllupet) og del 2 (undergangen) av filmen egentlig hadde med hverandre å gjøre. I del 1 er det tendenser til mesterlige partier både rent filmteknisk og dialogmessig, men det stoppet i grunnen der. Jeg ser for øvrig at en del av skuespiller-prestasjonene er glitrende. Spesielt vil jeg trekke frem Stellan Skarsgård som den kyniske sjefen Jack, samt Kirsten Dunsts rolletolkning av Justine. Charlotte Gainsburg spiller imidlertid den samme rollen som hun ofte gjør - en bekymret, angstfull kvinne med spisset munn. Kanskje er det noe i dette jeg ikke har forstått, og jeg skulle i så fall gjerne visst hva. Det filmtekniske, lyssettingen og den mollstemte - eller melankolske - stemningen i filmen var for øvrig flott. Her var det mye godt historien jeg ikke helt falt for. Alt i alt en helt grei film jeg måtte få med meg tross alt, men som kun fortjener terningkast tre etter min oppfatning. 

Far og sønn (Alexander og Stellan Skarsgård) i rollene som hhv.

brudgom og sjef

Brudeparet

Kommer planeten nærmere, eller fjerner den seg?

Jeg ønsker alle et strålende nytt år!