F. Scott Fitzgerald: "Den store Gatsby"

Overklassedrama fra 1920-tallets USA
F. Scott Fitzgerald (f. 1896 d. 1940) fullførte kun fire romaner (pluss en ufullendt, kan jeg lese på Wikipedia) og en rekke noveller i løpet av sitt relativt korte liv. Han regnes likevel som en av de største amerikanske forfatterne i det 20. århundre, og han var dessuten en selvoppnevnt representant for den (for)tapte generasjon  - "the lost generation" - stadig i følge Wikipedia. Blant hans romaner er "Den store Gatsby" den mest kjente. Første gang den utkom på norsk (i 1927), fikk den tittelen "Den gule bil: historien om Jay Gatsby". Senere utgivelser var mer tro mot originaltittelen - "The Great Gatsby". 

Det er ingen tvil om at det er Jay Gatsby som er hovedpersonen i boka, men vi møter ham likevel gjennom fortelleren og jeg-personen Nick Carraway. Dermed er det med en viss distanse vi betrakter denne mannen, som i begynnelsen av romanen er omspunnet med mange lag av mystikk når han dukker opp i sitt nyervervede og herskapelige sommerpalass utenfor New York våren 1922, og innbyr til et selskapsliv av et omfang ingen i nabolaget har opplevd tidligere. Gjestene dukker opp enten de er bedt eller ikke, og de tar for seg av alle Gatsbys herligheter, ofte uten en gang å ha hilst på verten, som hele tiden holder seg i bakgrunnen.

"Da jeg var yngre og mer påvirkelig, ga far meg et godt råd som jeg ikke har glemt, enda det er temmelig lenge siden jeg fikk det. 

"Når du føler trang til å kritisere noen", sa han, "skal du huske at alle mennesker i denne verden ikke har nytt godt av de fordeler som du har hatt."

Han sa ikke mer, men forholdet mellom oss var slik at vi alltid kunne si en hel del til hverandre uten å bruke mange ord, og jeg skjønte at han mente noe meget mer. Jeg har da også vært lite tilbøyelig til å dømme mine medmennesker, og denne innstillingen hos meg har fått mange merkelige typer til å åpne seg for meg, og dessuten medført at jeg har vært utsatt for svært mange kjedelige betroelser. Unormale mennesker merker det snart når de står overfor en normal person som er slik innrettet, og det var grunnen til at mine college-venner beskyldte meg for å være en streber, siden opphissede ukjente menn kom og røpet sine hemmelige bekymringer for meg. Som oftest følte jeg ingen trang til å motta deres betroelser. I mange tilfeller lot jeg som om jeg var søvnig, distré eller fullstendig likeglad så snart jeg skjønte at nå var det like før jeg kom til å motta en eller annen intim betroelse. For unge mennes intime betroelser, eller iallefall måten de fremsettes på, er som oftest høyst uoriginal og preget av at den som åpner seg for en, undertrykker det viktigste. Men det å vente før en feller en endelig dom, er også et uttrykk for at en aldri slutter å håpe. Jeg er fremdeles litt redd for å gå glipp av noe hvis jeg glemmer det som min far var snobbet nok til å si, og som jeg er snobbet nok til å gjenta, at ikke alle blir født med den samme sansen for sømmelighet og takt." (side 7)

Denne innstillingen som Nick har til verden, skal i løpet av en sommer blir endret for alltid. 

"Det som gjorde at jeg midlertidig mistet interessen for andre menneskers overfladiske sorger og kortvarige gleder, var alt det som snyltet på Gatsby, det triste vrakgodset som fløt i hans drømmers kjølvann." (side 8)

Jay Gatsby forsøker i begynnelsen å formidle et inntrykk av at han er av fin familie, men etter hvert kommer det frem at han er en oppkomling som har klart å tjene mye penger i løpet av kort tid. Han har dessuten hatt en romanse med Daisy, hans store kjærlighet, noen år tidligere, og som han til tross for at hun er gift med den meget velstående Tom Buchanan, håper å vinne tilbake. På tross av at både Tom og Daisy er født med en sølvsje i munnen og sånn sett kanskje burde ha alle muligheter for å lykkes i livet, er de begge ulykkelige i ekteskapet. Tom har forlengst fått seg en elskerinne, mens Daisy er et lett bytte for drømmerier. Etter hvert skal Nick, som er Jay Gatsbys nabo, få en nøkkelrolle når Jay og Daisy møtes, og i løpet av sommeren bygger det opp til et drama som skal få fatale konsekvenser for alle de innvolverte. 

Samtidig som plottet utvikler seg og utfolder seg i sin fulle bredde, blir vi vitne til overklassens totale kynisme og goldhet når viktige verdier står på spill. Den man trodde var skurken, er i realiteten "bare" en romanisk drømmer, mens de som fremsto som ofre, både direkte og indirekte, gjør seg skyldige i mer enn de er i stand til å ta inn over seg. Og Nick som står midt i skuddlinjen, får - som tidligere nevnt - sitt liv og alt han trodde på, endevendt og tråkket på.

Haagen Ringnes har i bokas etterord påpekt at var det noe Fitzgerald kjente godt til, så var det det søte liv, slik dette ble levd blant overklassen på 1920-tallet, altså før krakket i 1929. Forfatteren utviklet etter hvert alkoholisme på grunn av sin livsstil. Utgivelsen av hans første roman "This Side of Paradise" i 1920 vakte i følge Ringnes "øyeblikkelig furore" - først og fremst på grunn av avsløringene av hans egen klasses lengsler, kynisme og jazzalderens hissende rytmer. "Og i Den store Gatsby (1925) greide han da også å gjenspeile det følelseskalde og grådige velstandslivet som langt på vei bidro til å bryte ham selv ned", skriver Ringnes. Han påpeker dessuten at denne romanen handler om "den amerikanske drømmen" - levendegjort gjennom Jay Gatsbys klassereise fra dyp fattigdom til rikdom i løpet av svært kort tid. Vi aner at aksjespekulasjon er det som har dannet grunnlaget for denne rikdommen. Den amerikanske drømmen eller ei - Gatsbys penger blir aldri like mye verdt som pengene til de penere klassene. Og det til tross for at han til syvende og sist viser seg å inneha atskillig mer sømmelighet og takt enn de øvrige. Men da er det i grunnen for sent ... 

Denne romanen kan sikkert leses på mange ulike måter. Boka er først og fremst ypperlig skrevet, og plottet er intrikat og overraskende helt til siste side. I tillegg er det historiske bildet som tegnes fra denne tiden, rett før boblen (les: børsen) sprakk, interessant - ikke minst fordi forfatteren selv åpenbart kjente dette miljøet fra innsiden.  Jeg tror dette er (minst) tredje gang jeg leser denne boka, og for hver gang har jeg oppdaget nye sider ved den. Jeg har også sett filmen "The Great Gatsby" med Robert Redford og Mia Farrow i hovedrollene flerfoldige ganger opp gjennom årene. Når filmen nå foreligger i en flunkende ny innspilling med Leonardo DiCaprio og Carey Mulligan i hovedrollene, er jeg både spent og litt skeptisk, kjenner jeg. For i mitt hode er og blir den store Gatsby mr. Robert Redford i egen person! 

På grunn av bokas språklige kvaliteter, plottet og klassikerpreget (som gjør at man kan lese denne boka om og om igjen og likevel få mer ut av den), tenderer jeg til å gi den et meget sterkt terningkast fem - helt på grensen til en seks´er.

Utgitt: 1925
Originaltittel: The Great Gatsby
Første gang utgitt på norsk med tittelen "Den gule bil": 1927
Denne utgaven er utgitt: 1984
Oversatt: Peter Magnus
Etterord: Haagen Ringnes
Forlag: Den Norske Bokklubben
Antall sider: 167

F. Scott Fitzgerald

Andre som har skrevet om boka:
- Siljes skriblerier - 18. august 2012 
- Elida - 2. Juli 2012 

Per Wallroth: "Mentaliseringsboken"

Hvem er du og hvem er jeg? Om å komme løs fra fastgrodde negative mønstre ... 

Det er ikke veldig lenge siden jeg hørte om begrepet "mentalisering" for første gang. Ikke bare er begrepet relativt nytt, idet det antakelig ble brukt for første gang på slutten av 1960-tallet, samt at begrepet ble brukt utenfor terapirommet antakelig så sent som på 1990-tallet. Og det er svært, svært nytt at begrepet også har fått en plass innenfor lederutvikling og kommunikasjon. Dette har ført til at jeg har vært litt på utkikk etter relevant litteratur om temaet. Det som likevel var en utløsende faktor i forhold til mitt behov for å finne mer ut av dette, var en konkret episode for ikke mange dagene siden som fikk meg til å lure på hva i all verden det var som skjedde. En kjapp rådslagning med en venninne som er psykolog endte med konklusjonen "mentaliseringsbrudd" og anbefaling av Per Wallroths bok "Mentaliseringsboken". 

I en artikkel i Legetidsskriftet (2008 nr. 9) defineres  begrepet "mentalisering" som det å forstå seg selv og andre, hvilket er en nøkkelkompetanse i regulering av følelser. Når man ikke har kontroll på sine følelser, snakker man om hemmet mentalisering eller psykopatologi. For mentalisering er nært knyttet opp til empati, dvs. evnen til å ta andres perspektiv. Manglende evne til å mentalisere, dvs. bl.a. å forstå hva som foregår i andre mennesker, er nemlig (nesten) det samme som manglende empati. 

I "Mentaliseringsboken" tar Per Wallroth utgangspunkt i at mentalisering har sammenheng med utvikling i tidligere tilknytningsforhold. Dette er den første boka som er skrevet for allmennheten om dette temaet, kan jeg lese på bokas smussomslag. I syv kapitler tar han for seg hva mentalisering er, hvordan vi lærer å mentalisere, når mentaliseringsevnen er på plass, når mentaliseringsevnen svikter og å mentalisere deg selv, dine barn og dine medmennesker. Per Wallroth er for øvrig fil.dr., leg. psykolog, leg. psykoterapeut, veileder i psykodynamisk psykoterapi og ledende representant for mentalisering og mentaliseringsbasert terapi (MBT) i Sverige. 

"Den engelske psykoanalytikeren Peter Fonagy, som betraktes som den mest sentrale grunnlegger, utøver og forsker innen mentaliseringsteorien, definerer mentalisering som holding mind in mind, det vil si å være bevisst det bevisste som innebærer å ha kontakt med egne tanker og/eller følelser. En mer omstendlig forklaring kan være at mentalisering handler om å forstå seg selv og andre ut fra mentale tilstander som tanker, følelser, impulser og ønsker. 

Mentaliseringsteorien bygger på kjennsgjerningen om at alle mennesker oppfatter virkeligheten på ulike måter fordi alle har hver sine erfaringer, kunnskaper og interesser." (side 11)

I følge Wallroth er det som skjer når man mentaliserer en annen person at man trer ut av seg selv samtidig som man beholder kontakten med sitt indre - altså at man står med den ene foten i egen sko og den andre foten i den andres sko. Slik kan man se seg selv utenfra og andre mennesker innenfra. Gjennom flere eksempler om forholdet mellom mor og barn, viser Wallroth hvilken betydning mors egen mentaliseringsevne - evne til å sette seg inn i barnets behov på barnets premisser, lese følelsene hos barnet og tippe sånn noen lunde riktig hva barnet vil - får for barnets tilknytning og senere evne til selv å mentalisere. 

Dersom man opplever at ens  egne følelsesmessige reaksjoner følger et visst mønster og er av typen destruktivt - altså at det medfører at andre trekker seg unna, skrekkslagen over f.eks. beskyldninger som ikke står i forhold til det som (antakelig) utløste dem - mangler man mest sannsynlig evnen til å mentalisere i situasjonen. Antakelig handler det om fastgrodde og automatiserte følelses- og handlingsmønstre, som har rot i en dårlig tilknytningsutvikling i barndommen. Det er ikke tilstrekkelig at omsorgspersonen var fysisk til stede - det er også viktig med psykisk nærvær og at omsorgspersonen var i stand til å speile barnet. 

Wallroth beskriver ulike stadier i et barns utvikling, bl.a. psykisk ekvivalensmodus (manglende evne til å skille mellom fantasi og virkelighet), forestillingsmodus (evne til å skille mellom fantasi og virkelighet) og mentalisering (sistnevnte oppstår - forutsatt en sunn utvikling - i tre-fireårs-alderen). Et barn som opplever stor utrygghet i løpet av de første leveårene, eller endog mangler en person å utvikle tilknytning til - eksempelvis barnehjemsbarna i Ceausescus Romania på 1980/1990-tallet - risikerer mangelfull utvikling av hjernen pga. redusert mengde av synapser og derav mangelfull evne til mentalisering. En vesentlig forutsetning for å mentalisere er å ha evne til å konsentrere seg, noe f.eks. ADHD-barn sliter med. 

En god mentaliseringsevne kan beskytte mot traumatisering i kjølvannet av traumatiske hendelser. Ved at man tankemessig kan gå tilbake og kjenne på følelsene som oppsto, vurdere ulike alternativer og betrakte det hele fra flere perspektiver, gjør en mindre fordømmende og mer tolerant overfor både en selv og andre, og man befrir seg fra å bli fastlåst i negative tolkninger av det som skjer rundt en. (side 63)

På side 66 beskriver Wallroth det som er betegnet som mentaliseringsbrudd. Alle opplever fra tid til annet at evnen til å mentalisere reduseres eller forsvinner helt i enkelte situasjoner. Det som skjer er at tilknytningssystemet aktiveres og at forsvarsmekanismene slår inn. Dermed kan det komme en fullstendig urimelig reaksjon på noe som "alle andre" enten ville stilt seg totalt uforstående til eller i beste fall ansett som en bagatell. Det er når slike reaksjoner blir til et fastlåst mønster som oppstår igjen og igjen, og som medfører uvennskap og brutte relasjoner, at man for alvor bør vurdere å gå i terapi. Da er nemlig mønsteret så fastlåst at det ikke nytter bare å lese en bok. 

"Tilknytningssystemet aktiveres når det skjer noe som gjør deg urolig eller engstelig. Da du var bitte liten, begynte du antakelig å gråte i slike tilfeller, og forhåpentligvis ble du tatt hånd om av din mor eller far. Som noe eldre sluttet du antakelig å gråte, men løp til foreldrene dine for beskyttelse og trøst. Som voksen, når du er urolig, tar du kanskje frem mobilen og ringer til partneren din eller en nær venn for å få utløp for følelsene dine. Når tilknytningssystemet er aktivert, dominerer det over alle de andre atferdssystemene som gjør at kapasiteten til å mentalisere blir betraktelig redusert.  .... Når forsvarsatferdssystemet er aktivert, frakobles hjernebarken, og det blir umulig å mentalisere. Dette skjer fordi du trenger alle ressurser for ikke å bli distrahert og dermed ha mindre sjanse for å overleve." (side 66 flg.)

Grubling og bekymring er for øvrig ikke mentalisering. Felles for grubling og bekymring er nemlig at det som regel bidrar til å dra personene ned i destruktive tanker, hvor man ikke ser skogen for bare trær og gjerne repeterer negative tolkninger av omgivelsene om og om igjen. Når man mentaliserer, løfter man blikket, ser seg selv utenfra og forsøker å ta den andres perspektiv. Da kommer det nærmest automatisk flere perspektiver inn, og det er gjennomgående en positiv ting. Mentalisering må heller ikke forveksles med projisering, hvor man tror at man kjenner andre på seg selv, og egentlig bare speiler seg selv i andre. 

"Dersom du overfører trekk fra dine tidlige tilknytningsrelasjoner til dem du møter i dag, reduseres naturligvis muligheten for å mentalisere om andre. For å kunne gjøre det må du ha et så åpnet og ikke-forvrengt blikk som overhodet mulig. Tenk derfor nøye gjennom om det kan ha seg slik at du deler ut ferdigdefinerte roller til andre, og eventuelt hva som karakteriserer disse rollene." (side 133)

"En forutsetning for å kunne mentalisere om andre er at du fokuserer på den andre personen og ikke har hele din oppmerksomhet rettet mot deg selv. Du må kunne "ta inn" andre mennesker for å kunne forstå og samspille med dem. Dette er ikke mulig dersom du bare er opptatt av dine egne tanker." (side 134)

Et sted å begynne, dersom man har problemer med å mentalisere i en opphetet situasjonen, er å utsette sitt eget utspill eller "smi mens jernet er kaldt", som Wallroth kaller det. Gjennom å forsinke sin egen reaksjon, før man går i vante spor og spyr ut eder og galle som ikke står i forhold til det man tror utløste det, får man tenkt seg om. En grunnleggende premiss er selvsagt at man selv er ansvarlig for sine egne følelsesmessige reaksjoner, og ikke kan legge ansvaret på andre. Finnes det andre alternative måter å reagere på? Hva skjer med relasjonen dersom du handler totalt uten impulskontroll og vrenger ut av deg de mest hatefulle uttalelser mot den andre? Ting du mest sannsynlig ikke mener en gang, når det kommer til stykket ... Har du opplevd dette før? Hva skjedde da? Var det så lurt? Angret du? Var det egentlig dette du ønsket? Fikk du sympati tilbake? Eller vraket du hele relasjonen? Jeg tenker på konsekvensanalyse før man agerer - med mindre man har gitt opp relasjonen og bare ønsker å trekke seg ut. Men også der kan det absolutt være lurt å tenke seg om. 

Wallroths bok er tankevekkende på mange plan. På en meget lettfattelig måte fremstiller han årsak og virkning ved mentalisering, i tillegg til å angi noen konkrete øvelsesoppgaver for å øke ens egen evne til mentalisering. Ikke en gang bruker han begreper som kognitive strategier - heller ikke emosjonell intelligens. Jeg vet ikke om det er bevisst fra hans side, men alt han skriver rundt mentalisering og som har med bevisstgjøring av egne tanker og følelser å gjøre, er til forveksling nokså likt med det man innenfor kognitiv terapi kaller selvobservering. Det handler om å bryte tidligere mønstre og finne mer hensiktsmessige måter å reagere på. (En kjapp prat med min psykologvenninne har imidlertid fått meg til å forstå at mentalisering ikke er det samme som kognitive strategier likevel, idet det er ulike deler av hjernen som aktiveres (mentaliseringsprosessen foregår dypere i hjernen, kognitive prosesser mer på overflaten i hjernen - dessuten fungerer mentaliseringsterapi godt på psykisk syke mennesker, mens kognitiv terapi fungerer best på allerede relativt godt fungerende mennesker, skjønt her kan det være ulike oppfatninger i fagmiljøet)).

Boka ga meg en innsikt som det er vel verdt å ta med seg videre, og som forhåpentligvis vil øke min egen bevissthet rundt hva som egentlig skjer i dysfunksjonell kommunikasjon, hva enten det er jeg eller den andre som sporer av. Og jeg er mer enn klar for å finne mer litteratur om temaet, men da fortrinnsvis litteratur knyttet opp mot ledelsesfaget. "Mentaliseringsboken" gir jeg terningkast seks!

Utgitt i Sverige første gang: 2010
Originaltittel: Mentaliseringsboken
Utgitt på norsk: 2011
Forlag: Arneberg forlag
Antall sider: 149

Per Wallroth

Bente Bratlund Mæland: "Det å savna"

Foto: RMC - Nygårdsparken i Bergen høsten 2012

Det å savna

Det er eit privilegium

å kjenna savn.

Vondt, ja

og tungt.

Men det fortel 

om ein nærleik

som var.

Om varme, lys 

og latter.

Det å savna er 

den andre sida 

av det å ha fått.

Å ikkje kjenna 

savn, ville vera å

aldri ha elska.

Bente Bratlund Mæland

Nelson Mandela: "Livskraft"

"Livskraft" av Nelson Mandela



(Fra tiltredelsestalen som president i Sør-Afrika i 1994, etter 27 år i fangenskap.)

Din dypeste frykt er ikke
din utilstrekkelighet.
Din dypeste frykt er at
du er ubegrenset og kraftfull.

Det er ditt indre lys, ikke mørket

som skremmer deg mest.

Du tenker: Hvem er jeg som våger


å tro at jeg er briljant, strålende
 

talentfull og fantastisk?

Jeg spør: Hvem er du,


som ikke våger å være alt dette?

Du er et barn av Gud.

Det finnes ingen klokskap i å

krympe deg og gjøre deg selv liten.

Det gjør ikke verden bedre.

Guds storhet finnes i alle mennesker.

Du er født til å bekrefte dette Lys

slik det brenner i ditt hjerte.

Du er ment å stråle, slik et barn gjør.

Når du lar ditt indre lys skinne,

gir du andre mennesker

rett til å gjøre det samme.

Når du frigjør frykten,
 

vil din tilstedeværelse 

frigjøre andre.

Thorbjørnrud Hotel

For en tid tilbake var jeg innom Thorbjørnrud Hotel på Jevnaker sammen med mannen min, fordi vi visste at dette hotellet til enhver tid har kunstutstillinger som det er vel verdt å få med seg. I den forbindelse tok jeg noen bilder av utstillingen, som jeg har lyst til å vise frem her. Jeg har for øvrig ingen bindinger til hotellet, verken økonomisk eller på annen måte. Jeg er bare svært begeistret for hotellet, dets beliggenhet og usmykningene inne på hotellet. Dessverre noterte jeg ikke opp hvilke kunstnere som har laget de ulike kunstverkene, annet enn at jeg vet at menneskene i båten samt katten er laget av skulptøren Anne Berit Nedland. 

Helt til slutt tar jeg med en liten filmsnutt fra Anne Berit Nedlands atelier. 

"The last Nazis" (Regissør: Dov Freedman)

BBC-dokumentar om jakten på de siste gjenlevende nazistene, samt et møte med tre lebensborn ... 

Denne BBC-dokumentaren er delt i tre deler; "The Hunt for Dr. Death", "Most Wanted" og "Children of the Master Race". 

I "The Hunt for Dr. Death" møter vi Dr. Efraim Zuroff, mannen bak jakten på et utall av nazister som lyktes å flykte fra straffeforfølgelse etter andre verdenskrig. Han har gjort det til sin livsoppgave å jakte på de siste gjenlevende nazistene, men innser at det begynner å haste. De fleste nazistene er nemlig - dersom de fremdeles er i live - langt oppe i 90-årene. For Zoroff er det av største viktighet at disse synderne ikke skal få dø i fred. 

Dr. Efraim Zuroff

I denne dokumentaren følger vi Dr. Zuroff i hans jakt på Dr. Death, en østeriksk lege ved navn Aribert Heim. I løpet av ca. seks uker tok han livet av hundrevis av fanger som var internert i Mauthausen konsentrasjonsleir, og dette gjennom de største pinsler og smerter for ofrene. 

Like fullt levde Aribert Heim i flere tiår i Tyskland etter krigen, før et fornyet fokus på gamle krigsforbrytere førte til at han flyktet ut av landet. Dr. Zuroff fikk på et tidspunkt nyss i at Aribert Heim muligens oppholdt seg i Chile. Nazistene ble nemlig ønsket velkommen til Latin-Amerika etter andre verdenskrig, blant annet fordi man trengte vitenskapsmenn i kampen for å utvikle viktige våpen til krigføring. Ved bruk av massiv mediadekning og løfte om dussør til tipsere, håpet Dr. Zuroff at han skulle klare å få tak i Dr. Heim. Det forhold at en bankkonto fremdeles sto urørt med om lag 2 mill. Euro, penger arvingene ville ha krav på så snart han var erklært død, styrket hans tro på at mannen var i live, på tross av at han ville ha vært i begynnelsen av 90-årene. 

I "The Most Wanted" møter vi to journalister som oppsøker tre nazi-krigsforbrytere - alle godt oppe i 90-årene. En av dem (Joseph Scheungraber) var endog under etterforskning, og endte med å bli dømt. De to andre ble av ulike grunner ansett som for senile til å bli straffeforfulgt, skjønt dette endret seg for den ene som var av ungarsk opprinnelse (Sandor Kepiro) etter at dokumentaren var laget. Møtene med alle tre bar preg av manglende innsikt i og forståelse av hva de hadde gjort, der de - i den grad de i det hele tatt ønsket å snakke om det - bagatelliserte sine egne bidrag. Et betydelig alkoholkonsum - noe alle tre hadde til felles - bar imidlertid bud om et miserabelt liv, patetisk som alle tre fremsto som. Kanskje hadde de likevel fått sin straff?

Joseph Scheungraber 

I "Children of the Master Race" - den sterkeste av de tre delene, synes jeg - møter vi tre personer som alle var såkalte "lebensborn" mens nazistene regjerte i Tyskland. Heinrich Himmler, Hitlers aller nærmeste medarbeider, hadde som prosjekt å dyrke frem en ren arisk rase, og dette innebar også kidnapping av en mengde barn med "det riktige" utseendet. En rekke lebensborn-barnehjem ble opprettet, og tyske soldater fikk i oppdrag å befrukte kvinner som kunne føde frem ariske barn. For å kvalifisere til å bli tatt vare på i disse instiusjonene, ble barnets forhistorie grundig kartlagt. Ved å fjerne barna fra sitt egentlige miljø, var formålet å dyrke frem mennesker som satte landet sitt (les: Tyskland) fremfor alt, fordi slektskap og røtter ville være av underordnet betydning. Når det gjaldt behandlingen av kvinnene som fødte tyske barn, er denne en skamfull del av historien - også den norske. Barna led dessuten sterkt. (Dette har bl.a. Helle Aarnes skrevet utførlig om i sin bok "Tyskerjentene".)

Det alle de tre lebensborn-barna hadde til felles, og som fremkom meget tydelig i denne filmen, var en lengsel etter å få vite hvor de kom fra, samtidig som to av dem hadde en frykt for å være arvelig belastet med den ondskap de regnet med at deres fedre innehadde. Den tredje ble i sin tid kidnappet fra sine ukrainske foreldre, en vokste opp sammen med sin mor som var en del av lebensborn-prosjektet selv og en hadde først i voksen alder klart å spore opp hvem hans far var. Dette førte til at sistnevnte oppsøkte datteren av et av ofrene i en masakre i Polen, hvor nazistene hadde som mål å drepe alle polakker som tilhørte kretsen av landets intelligente elite. Alle tre tok på det sterkeste avstand fra det de ufrivillig hadde vært en del av, og det var mye sorg og smerte i deres historier.

Min interesse for andre verdenskrig gjør at jeg gjerne ser filmer som dette. Selv om episoden om jakten på de siste gjenlevende nazister kanskje ikke var den mest interessante av de tre delene som denne dokumentaren består av, er den like fullt viktig for å belyse hvor saken står i dag. De siste nazistene er nemlig i ferd med å dø ut. Like fullt - det var den delen som omhandlet lebensborn som gjorde sterkest inntrykk på meg. Selve fenomenet er godt kjent for meg, men det er ikke ofte det knyttes konkrete personer til historiene. Som den ene av "barna" sa: om hennes mor hadde tilslørt sin fortid med taushet og hemmelighold, så ønsket hun å gjøre det motsatte! Kun gjennom åpenhet går verden videre. Det er vanskelig å gi denne serien terningkast, så det avstår jeg fra denne gangen - samtidig som jeg understreker at denne serien er vel verdt å få med seg for andre verdenskrig-interesserte. 

Innspilt: 2009
Originaltittel: The last Nazis
Nasjonalitet: England
Genre: dokumentar
Spilletid: 2 t 32 min.

"Elles" (Regissør: Małgorzata Szumowska)

En film om verdens eldste yrke
Hver gang det dukker opp en ny film med Juliette Binoche i hovedrollen, må jeg se den. En side ved saken er at jeg har veldig sansen for Binoche´s ujålete måte å tolke sine roller på. En annen side ved saken er at hun så og si utelukkende spiller i hva jeg vil karakterisere som kvalitetsfilmer. Hennes genre er ikke underholdningsindustrien, idet filmene er mer dyptpløyende enn som så. Regissøren  (Małgorzata Szumowska) av denne filmen kjenner jeg ikke til, men på Wikipedia kan jeg lese at denne polske kvinnen har regissert en rekke filmer. Dessuten var hun co-producer av Lars von Triers film "Anti christ". "Elles" hadde release på DVD for få dager siden.

Journalisten Anne (spilt av Juliette Binoche) lever et vellykket liv som journalist for magasinet Elle. Hun er gift, og hun og ektemannen Patrick har to barn. Artikkelen hun for tiden jobber med er studentprostitusjon, og i den forbindelse møter hun to unge kvinner som har valgt (luksus-)prostitusjon for å finansiere sine studier. Ingen av dem kjenner hverandre, og Anne har lovet dem begge full anonymitet. 

Charlotte - eller Lola som hun har valgt å kalle seg - er en helt alminnelig litteraturstudent, men med et ualminnelig vakkert ytre. Ingen har tvunget henne inn i prostitusjonen, og hennes beveggrunner for å gå inn i dette yrket er utelukkende penger. Alle pengene hun tjener gjør at hun ikke trenger å jobbe så mye, men kan vie det meste av sin oppmerksomhet mot studiene. I begynnelsen møter Anne noe som vel må karakteriseres som en nokså lykkelig hore, men det går ikke veldig lang tid før fasaden slår sprekker. Alle løgnene hun omgir seg med gjør nemlig noe med henne. Familiemiddagene med foreldrene er ikke lenger de samme, og en dag stopper alt opp overfor kjæresten, som hun ikke lenger orker å ha sex med. Og så opplever hun det som nesten måtte komme: en syk kunde som holder på å ødelegge henne ... 

Alicja er en polsk student som kommer til Frankrike for å studere. Da hun under reisen blir frastjålet sin koffert og studiebeviset, får hun store problemer med å få seg et student-husvære. Helt opprådd for både penger og hjelp, havner hun nokså raskt i verdens eldste yrke, prostitusjonen. Med utsikter til en lekker leilighet og et luksusliv, frister det etter hvert ikke å gå tilbake til en fattigslig studenttilværelse. Alicja velger utelukkende gifte menn som kjeder seg i sine ekteskap. Med henne kan de leve ut sine seksuelle fantasier som de aldri ville drømt om å presentere for sine koner. Alicja herdes raskt, og hun tar for seg av det horekundene har å by henne. I motsetning til Lola skammer hun seg ikke plagsomt over det hun driver med. Helt til mamma kommer på besøk ... 

Møtene med Charlotte og Alicja gjør noe med Anne og hennes forhold til ektemannen, vennene deres og hennes syn på egen seksualitet. Er alle menn egentlig potensielle horekunder? Og hva med hennes eget ekteskap? Det ville være en løgn å si at ekteskapet blomstrer, og dette får henne til å lure på om ektemannen også er en horekunde. Hun har i alle fall oppdaget at han ser mye på porno på PC´en ... i smug ... 

Juliette Binoche er som vanlig helt fantastisk og meget troverdig som journalisten Anne. Hun møter horene med stor respekt, og får dermed frem ting som nesten ingen før henne har klart. Anaïs Demoustier og Joanna Kulig i rollene som henholdsvis Charlotte og Alicja er også overbevisende. Filmen inneholder mange sterke scener og dette har derfor gitt den aldersgrensen 15 år. Man sitter ikke uberørt etter å ha sett denne filmen, og den gjør noe med en som seer. Selv om regissøren gjør alt for å unngå å moralisere, er det ikke vanskelig å oppdage at dette yrket har sine baksider. Baksider som gjør at alle som ser filmen vil tenke at prostitusjonen har sin pris, selv om fasaden til de luksusprostituerte er glamorøs nok. Mens jentene tenker at det er like vanskelig å slutte med dette som å slutte å røyke. For pengene og de mulighetene dette gir, medfører en farlig avhengighet ... Her blir det terningkast fem. 

Innspilt: 2011
Originaltittel: Elles
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama 
Skuespillere: Juliette Binoche (Anne), Anaïs Demoustier (Charlotte), Joanna Kulig (Alicja), Louis-Do de Lencquesaing (Patrick) m.fl.
Spilletid: 1 t 25 min.

Journalisten Anne møter Lola/Charlotte for første gang

Lola - en lykkelig hore?

Alicja

Anne og ektemannen Patrick

Arne Garborg: "Bondestudentar: Forteljing"

Om en klassereise på slutten av 1800-tallet

Arne Garborg (f. 1851 d. 1924) er kanskje mest kjent for nettopp romanen "Bondestudentar" og diktsamlingen "Haugtussa", men han skrev i tillegg en rekke romaner, skuespill, sakprosatekster, dikt og annet i løpet av sin forfatterkarriere som startet på 1870-tallet og fortsatte til århundreskiftet. Han skrev på landsmål eller nynorsk, og videreførte på mange måter det arbeidet Ivar Aasen (f. 1913 d. 1896) igangsatte atskillige år tidligere. 

I "Bondestudentar" møter vi bondesønnen Daniel Braut, en gutt med et lysere hode enn sine sambygdinger. Dette legger Kapellanen i bygda merke til, og han ønsker å gi gutten en sjanse til å få seg litt skolegang. Det er imidlertid ikke noen selvfølge at en far vil gi slipp på arbeidskraften til en sønn, men ved hjelp av smiger og kløkt lykkes det Kapellanen å overtale Daniels far, Ole Johannes. 

"Han vart tilslut litt leid av alle desse aandlause Motlegg og Tvilsmaal hjaa denne u-opplyste Bonden, og sagde, at han totte ikkje Ole Johannes burde setja seg imot dette, naar han so tydeleg saag, at det var Guds Vilje, og han skulde tenkja, at Vaarherre kanskje hadde større Tankar med Guten, enn han kunde fata. Daa Ole Johannes høyrde dette, gav han seg strakst. Tilbodet var no og so godt, at det i Grunnen ikkje gjekk an aa bjoda det av. So gjekk daa Ole Johannes heim baade byrg og uroleg yver det, som i Dag var avgjort; men Kapellanen var glad som ein Landvinnar. Det skulde verta eit herleg Arbeid aa faa saa og planta i slik ei naturfrisk Barnesjæl. -" (side 17)

Det verken far eller sønn vet er at Kapellanen har sine egne planer, idet han ønsker å prøve ut en spesiell metode på gutten. I begynnelsen blir Daniel forvirret. Han er forberedt på å pugge latinsk og tysk gramatikk, men blir i stedet introdusert for poesi, nordisk gudetro og annet. Etter hvert våger han ikke å fortelle foreldrene hva han og Kapellanen bruker dagene til. Det skal gå to år uten at han lærer verken latin eller tysk, og innen Kapellanen innser at hans metode i grunnen ikke holder mål. 

" ...endeleg forstod han, at han kunde ikkje gjennomføra "Metoden" sin, og han tok til aa ræddast fyre, at han kanskje hadde gjort galet i aa gjera denne stakkars Guten til Prøveklut for sine uferdige Forsøk i Uppfostringskunsten." (side 38)

Kapellanen bestemmer seg for å koste på Daniel videre skolegang, og så kan han for alvor gå i gang med både latinen, tysken og det som er!

Med økte kunnskaper kommer drømmene om en bedre fremtid til Daniel. På den ene siden føler han seg ikke lenger hjemme blant sine egne, og på den annen side passer han ikke helt inn der han kommer heller. Han er flau over sin beskjedne bakgrunn og gjør etter hvert alt som står i hans makt for ikke å bli identifisert med bøndene han en gang delte skjebne med. Men at han blir for fin for sine egne, tas ikke nådig opp. Dermed begynner et nokså splittet liv, hvor Daniel forsøker å passe inn uansett hvem han er sammen med - helst ved å snakke alle etter munnen og ikke står for noe selv. Dette kommer særlig på spissen i forhold til dem som sponser ham med penger og gjør det mulig for ham å gå på skole. Og Daniel drømmer om å bli student! Og om å fri til Inga! Veien tilbake til det livet han kom fra stenges for alvor den dagen faren dør og hans avindsyke eldste bror overtar gården, og til slutt selger den for å reise til Amerika. 

Etter hvert oppdager Daniel det søte liv i Kristiania, og han tar for seg av både øl og sterke drikker, der han fester bort det lille han har av penger. Midt oppi eksamensperioden skrumper pengebeholdningen inn, og den verste eksamenslesingen foregår i sult og pinsel, noe som forverres ved at almissene fra dem som har brakt ham så langt i livet, uteblir ... Å ta seg en jobb på si´- nei, det orker han ikke tanken på, lat som han er. Underveis fremkommer det at Daniel klarer seg best i de fagene han trodde han kunne dårligst ("men det kom seg vel av, at han no som altid visste meir enn han i Grunnen visste, når han sat under Eksamensklemma" (side 148)), mens det går dårligere der han trodde han kunne mer ("han svarad burti Hytt og Ver og stod stundom fast" (side 149)). Dermed glipper den etterlengtede lauden, og han må nøye seg med haud. Eksamen artium får han, men han må skuffet erkjenne at duskelua ikke gjør ham til et annet menneske. Han er og blir en bondetamp uansett.

Å være pengelens og sulten blir et så stort problem for Daniel at han nesten holder på å gå til grunne. Og for den som trodde at Hamsun var først ute med å beskrive sult, så er det altså ikke riktig. Garborg gjorde det før ham - allerede i 1885! Daniel tigger og låner penger, lyver og snylter - alt for å overleve. Og han snakker hvem som helst etter munnen for å smigre seg inn på dem som kan hjelpe ham. Men ingen har mye penger og til slutt blir kameratene så lei av ham at de skygger unna. 

"Han tilstod det ikke heilt for seg sjølv, men i Grunnen hadde han det so, at han var ikkje so rædd for aa lida litt Naud, - naar han berre kunde sleppa aa arbeide." (side 208)

Til slutt er det ingen annen råd enn å pantsette duskelua - selve studentlua. For han måtte jo ha mat!

"Draumarna um "Studenterlivet" skjemdest han yver; alt det han hadde gjort og tenkt vart Synd og Skam og ynkeleg Daarskap." (side 225)

Men heller ikke dette varer lenge, og så går han til pateren og tar i mot nye almisser, mot at han lar seg "frelse". Da skal det bli slutt på fest og drikk, og han skulle begynne et nytt og bedre liv. 

"I sine syndige Dagar hadde han livt altfor mykje paa annat Folks Pengar; no vilde han fylgja Guds Ord, og det sagde, at den, som vilde eta, skulde arbeida. Han vilde altso spyrja Pater um Arbeid. Han lengtad etter aa faa tala med denne Mannen; han totte han elskad han alt paa Forhaand." (side 228)

Men selv etter å ha blitt frelst og mottatt almisser, havner Daniel atter på fylla. Og så er han igjen i en klemme fordi han skjems over at han har latt seg frelse og er livredd for at kameratene skal få vite dette - samtidig som han er redd for at pateren skal få kjennskap til hans dobbeltliv og hans løgner. 

"Aldri i sine Dager hadde han havt det so vondt, ikkje eingong daa han svalt. - " (side 248)

Det plager Daniel at han ikke har selvstendige tanker.

"For Daniel hadde ikkje voret sjølvstendig. Han visste det no. Han hadde havd det med aa meina som dei, han mest var i Lag med, og naar han hadde høyrt ei Meining framsett med Fynd, so hadde han teket den god og gløymt det, han fyrr trudde. Meir enn ein Gong hadde han høyrt Folk snakke um, at ein skulde hava "sjøvstendige Meiningar"; men han hadde aldri lagt Merke til det. Han var heimangjort i den Trui, at det gjaldt aa hava rette Meiningar. Og det kunde han ikkje kome ifraa enno. Kva kunde det nytta aa tenkja sjølvstendig, naar ein tenkte galet?" (side 254)

Etter hvert som Daniel vingler i sin tro på hva som er rett og galt her i livet, velger han å holde fast ved de meningene han en gang hadde, men velger å tie om dem inntil han ble sin egen herre. 

Så får Daniel fast jobb og med det tilgang til et mer verdig liv med faste innkomster hver måned, selv om det ikke er utsikter til rikdom. Med mindre han skrinlegger drømmen om Inga og i stedet gifter seg til penger ... Og med det i seg at han har respekt for embetsstanden og andre autoriteter, og i grunnen forakter dem som gjør opprør mot det bestående, staker han etter hvert ut kursen for sitt videre liv - hele tiden livredd for at fortiden skal innhente ham ... 

Det har vært skrevet mye og mangt om Arne Garborgs "Bondestudentar", og i ulike sammenhenger kan man lese om klassereise, svik mot sine røtter og opprinnelige idealer, om hva fattigdom gjør med mennesker i ytterste konsekvens, klasseskille, motsetningene mellom bondestanden og embetsmannskulturen, om konsekvensene av lærdom i en tid hvor dette ikke var noen selvfølge osv. Boka er også betegnet som en selvbiografisk nøkkelroman, og det er på det rene at Garborgs samtidige Aasmund O. Vinje (Dølen), Olaus Fjørtoft (Fram) og Christopher Bruun (kandidat Meier) kan gjenkjennes under andre navn, kan jeg lese på Wikipedia. 

Romanen føyer seg inn i rekken av naturalistiske romanverk, som fremsto som en motreaksjon til den foregående epoken romantikken. Derfor burde det ikke overraske noen at Daniel tildeles lite flatterende egenskaper som latskap, tendenser til drukkenskap, manglende lag med penger osv. - alt som en følge av sin arv og sitt miljø. Det ligger i sakens natur at Daniel derfor alltid ville forbli en plaget person, aldri riktig lykkelig uansett hva som skjedde i livet hans. Dette bekreftes gjennom at han valgte bort kjærligheten til fordel for pengene. Men i motsetning til forfatteren selv, som var i opposisjon til alt og alle, ønsket Daniel å være alle til lags. Dette ironiserer forfatteren grovt over, jf. sitatet ovenfor på side 254. Man kan saktens lure på om Garborgs prosjekt var å vise hvor galt det kunne gå dersom man lot unge gutter av bondestanden slippe til i læreanstaltene på den tiden, eller om han ønsket å vise hva som skjer med ufrie mennesker som er altfor avhengige av andre, holdt nede og gitt almisser kun dersom de "skikket seg vel". Svaret gir seg vel selv i og med at romanen har selvbiografiske trekk fra forfatterens eget liv. 

Det gammelmodige språket i boka gjorde den i begynnelsen noe vanskelig tilgjengelig, men dette ga seg forbausende fort. Boka er dessuten riktig fornøyelig. Garborg strør om seg med humoristiske og lattervekkende beskrivelser av de dilemmaene Daniel etter hvert kom opp i, og selv om mye som skjer underveis er både trist og leit, er det først og fremst humoren som preger fremstillingen. Romanen er dessuten meget interessant idet den beskriver et gryende opprør mot det bestående. Dette kommer ikke minst til uttrykk idet romanen nærmer seg slutten. Jeg gir denne boka terningkast fem, og avslutter med et sitat på side 334:

"Han saag det so klart som Soli: Embættsstanden maatte bergast uppe. Den raae Hopen vilde, at alt skulde vera Hop, og so laag dei og nivellerad og nivellerad og vilde røra alting saman i ei Sørpe; det var komet so vidt, at Bondegutar gjekk her og gjorde Narr av Embættsmennerne ... og dei hadde litt Rett: Embættsstanden var ikkje lenger det, han hadde voret. Men slik gjekk ikkje an. Nokot maate der vera i eit Samfund, som lyfte seg upp yver Mugen; nokot maate der vera, som var stort og ædeltog hadde Glans og Autoritet; ein Statstenar og hans Yrke maatte staa som nokot høgt og heilagt i Folket. Embættsstanden var den einesta her i Landet, som kunde liva eit Aandsliv; den akademiske Daning var Ideens Presteskap; og det gjekk ikkje an, at Ideens Prestar svalt. Men Folket skulde arbeida, - arbeida og tena Pengar. Daa vilde alt verta hyggjelegt og godt som i gamle Dagar; Skillingspolitikken vilde døy, og den gamle Odelsbonden vilde paa nytt koma til Magt i Norigs Dalar."

Og spesielt interesserte kan lese mer om Arne Garborg her. 

Utgitt: 1885
Forlag: Huseby & Co.
Antall sider: 345

Studentbilde av Arne Garborg