F. Scott Fitzgerald: "Den store Gatsby"

Overklassedrama fra 1920-tallets USA
F. Scott Fitzgerald (f. 1896 d. 1940) fullførte kun fire romaner (pluss en ufullendt, kan jeg lese på Wikipedia) og en rekke noveller i løpet av sitt relativt korte liv. Han regnes likevel som en av de største amerikanske forfatterne i det 20. århundre, og han var dessuten en selvoppnevnt representant for den (for)tapte generasjon  - "the lost generation" - stadig i følge Wikipedia. Blant hans romaner er "Den store Gatsby" den mest kjente. Første gang den utkom på norsk (i 1927), fikk den tittelen "Den gule bil: historien om Jay Gatsby". Senere utgivelser var mer tro mot originaltittelen - "The Great Gatsby". 

Det er ingen tvil om at det er Jay Gatsby som er hovedpersonen i boka, men vi møter ham likevel gjennom fortelleren og jeg-personen Nick Carraway. Dermed er det med en viss distanse vi betrakter denne mannen, som i begynnelsen av romanen er omspunnet med mange lag av mystikk når han dukker opp i sitt nyervervede og herskapelige sommerpalass utenfor New York våren 1922, og innbyr til et selskapsliv av et omfang ingen i nabolaget har opplevd tidligere. Gjestene dukker opp enten de er bedt eller ikke, og de tar for seg av alle Gatsbys herligheter, ofte uten en gang å ha hilst på verten, som hele tiden holder seg i bakgrunnen.

"Da jeg var yngre og mer påvirkelig, ga far meg et godt råd som jeg ikke har glemt, enda det er temmelig lenge siden jeg fikk det. 

"Når du føler trang til å kritisere noen", sa han, "skal du huske at alle mennesker i denne verden ikke har nytt godt av de fordeler som du har hatt."

Han sa ikke mer, men forholdet mellom oss var slik at vi alltid kunne si en hel del til hverandre uten å bruke mange ord, og jeg skjønte at han mente noe meget mer. Jeg har da også vært lite tilbøyelig til å dømme mine medmennesker, og denne innstillingen hos meg har fått mange merkelige typer til å åpne seg for meg, og dessuten medført at jeg har vært utsatt for svært mange kjedelige betroelser. Unormale mennesker merker det snart når de står overfor en normal person som er slik innrettet, og det var grunnen til at mine college-venner beskyldte meg for å være en streber, siden opphissede ukjente menn kom og røpet sine hemmelige bekymringer for meg. Som oftest følte jeg ingen trang til å motta deres betroelser. I mange tilfeller lot jeg som om jeg var søvnig, distré eller fullstendig likeglad så snart jeg skjønte at nå var det like før jeg kom til å motta en eller annen intim betroelse. For unge mennes intime betroelser, eller iallefall måten de fremsettes på, er som oftest høyst uoriginal og preget av at den som åpner seg for en, undertrykker det viktigste. Men det å vente før en feller en endelig dom, er også et uttrykk for at en aldri slutter å håpe. Jeg er fremdeles litt redd for å gå glipp av noe hvis jeg glemmer det som min far var snobbet nok til å si, og som jeg er snobbet nok til å gjenta, at ikke alle blir født med den samme sansen for sømmelighet og takt." (side 7)

Denne innstillingen som Nick har til verden, skal i løpet av en sommer blir endret for alltid. 

"Det som gjorde at jeg midlertidig mistet interessen for andre menneskers overfladiske sorger og kortvarige gleder, var alt det som snyltet på Gatsby, det triste vrakgodset som fløt i hans drømmers kjølvann." (side 8)

Jay Gatsby forsøker i begynnelsen å formidle et inntrykk av at han er av fin familie, men etter hvert kommer det frem at han er en oppkomling som har klart å tjene mye penger i løpet av kort tid. Han har dessuten hatt en romanse med Daisy, hans store kjærlighet, noen år tidligere, og som han til tross for at hun er gift med den meget velstående Tom Buchanan, håper å vinne tilbake. På tross av at både Tom og Daisy er født med en sølvsje i munnen og sånn sett kanskje burde ha alle muligheter for å lykkes i livet, er de begge ulykkelige i ekteskapet. Tom har forlengst fått seg en elskerinne, mens Daisy er et lett bytte for drømmerier. Etter hvert skal Nick, som er Jay Gatsbys nabo, få en nøkkelrolle når Jay og Daisy møtes, og i løpet av sommeren bygger det opp til et drama som skal få fatale konsekvenser for alle de innvolverte. 

Samtidig som plottet utvikler seg og utfolder seg i sin fulle bredde, blir vi vitne til overklassens totale kynisme og goldhet når viktige verdier står på spill. Den man trodde var skurken, er i realiteten "bare" en romanisk drømmer, mens de som fremsto som ofre, både direkte og indirekte, gjør seg skyldige i mer enn de er i stand til å ta inn over seg. Og Nick som står midt i skuddlinjen, får - som tidligere nevnt - sitt liv og alt han trodde på, endevendt og tråkket på.

Haagen Ringnes har i bokas etterord påpekt at var det noe Fitzgerald kjente godt til, så var det det søte liv, slik dette ble levd blant overklassen på 1920-tallet, altså før krakket i 1929. Forfatteren utviklet etter hvert alkoholisme på grunn av sin livsstil. Utgivelsen av hans første roman "This Side of Paradise" i 1920 vakte i følge Ringnes "øyeblikkelig furore" - først og fremst på grunn av avsløringene av hans egen klasses lengsler, kynisme og jazzalderens hissende rytmer. "Og i Den store Gatsby (1925) greide han da også å gjenspeile det følelseskalde og grådige velstandslivet som langt på vei bidro til å bryte ham selv ned", skriver Ringnes. Han påpeker dessuten at denne romanen handler om "den amerikanske drømmen" - levendegjort gjennom Jay Gatsbys klassereise fra dyp fattigdom til rikdom i løpet av svært kort tid. Vi aner at aksjespekulasjon er det som har dannet grunnlaget for denne rikdommen. Den amerikanske drømmen eller ei - Gatsbys penger blir aldri like mye verdt som pengene til de penere klassene. Og det til tross for at han til syvende og sist viser seg å inneha atskillig mer sømmelighet og takt enn de øvrige. Men da er det i grunnen for sent ... 

Denne romanen kan sikkert leses på mange ulike måter. Boka er først og fremst ypperlig skrevet, og plottet er intrikat og overraskende helt til siste side. I tillegg er det historiske bildet som tegnes fra denne tiden, rett før boblen (les: børsen) sprakk, interessant - ikke minst fordi forfatteren selv åpenbart kjente dette miljøet fra innsiden.  Jeg tror dette er (minst) tredje gang jeg leser denne boka, og for hver gang har jeg oppdaget nye sider ved den. Jeg har også sett filmen "The Great Gatsby" med Robert Redford og Mia Farrow i hovedrollene flerfoldige ganger opp gjennom årene. Når filmen nå foreligger i en flunkende ny innspilling med Leonardo DiCaprio og Carey Mulligan i hovedrollene, er jeg både spent og litt skeptisk, kjenner jeg. For i mitt hode er og blir den store Gatsby mr. Robert Redford i egen person! 

På grunn av bokas språklige kvaliteter, plottet og klassikerpreget (som gjør at man kan lese denne boka om og om igjen og likevel få mer ut av den), tenderer jeg til å gi den et meget sterkt terningkast fem - helt på grensen til en seks´er.

Utgitt: 1925
Originaltittel: The Great Gatsby
Første gang utgitt på norsk med tittelen "Den gule bil": 1927
Denne utgaven er utgitt: 1984
Oversatt: Peter Magnus
Etterord: Haagen Ringnes
Forlag: Den Norske Bokklubben
Antall sider: 167

F. Scott Fitzgerald

Andre som har skrevet om boka:
- Siljes skriblerier - 18. august 2012 
- Elida - 2. Juli 2012 

Bente Bratlund Mæland: "Det å savna"

Foto: RMC - Nygårdsparken i Bergen høsten 2012

Det å savna

Det er eit privilegium

å kjenna savn.

Vondt, ja

og tungt.

Men det fortel 

om ein nærleik

som var.

Om varme, lys 

og latter.

Det å savna er 

den andre sida 

av det å ha fått.

Å ikkje kjenna 

savn, ville vera å

aldri ha elska.

Bente Bratlund Mæland

Nelson Mandela: "Livskraft"

"Livskraft" av Nelson Mandela



(Fra tiltredelsestalen som president i Sør-Afrika i 1994, etter 27 år i fangenskap.)

Din dypeste frykt er ikke
din utilstrekkelighet.
Din dypeste frykt er at
du er ubegrenset og kraftfull.

Det er ditt indre lys, ikke mørket

som skremmer deg mest.

Du tenker: Hvem er jeg som våger


å tro at jeg er briljant, strålende
 

talentfull og fantastisk?

Jeg spør: Hvem er du,


som ikke våger å være alt dette?

Du er et barn av Gud.

Det finnes ingen klokskap i å

krympe deg og gjøre deg selv liten.

Det gjør ikke verden bedre.

Guds storhet finnes i alle mennesker.

Du er født til å bekrefte dette Lys

slik det brenner i ditt hjerte.

Du er ment å stråle, slik et barn gjør.

Når du lar ditt indre lys skinne,

gir du andre mennesker

rett til å gjøre det samme.

Når du frigjør frykten,
 

vil din tilstedeværelse 

frigjøre andre.

Thorbjørnrud Hotel

For en tid tilbake var jeg innom Thorbjørnrud Hotel på Jevnaker sammen med mannen min, fordi vi visste at dette hotellet til enhver tid har kunstutstillinger som det er vel verdt å få med seg. I den forbindelse tok jeg noen bilder av utstillingen, som jeg har lyst til å vise frem her. Jeg har for øvrig ingen bindinger til hotellet, verken økonomisk eller på annen måte. Jeg er bare svært begeistret for hotellet, dets beliggenhet og usmykningene inne på hotellet. Dessverre noterte jeg ikke opp hvilke kunstnere som har laget de ulike kunstverkene, annet enn at jeg vet at menneskene i båten samt katten er laget av skulptøren Anne Berit Nedland. 

Helt til slutt tar jeg med en liten filmsnutt fra Anne Berit Nedlands atelier. 

"The last Nazis" (Regissør: Dov Freedman)

BBC-dokumentar om jakten på de siste gjenlevende nazistene, samt et møte med tre lebensborn ... 

Denne BBC-dokumentaren er delt i tre deler; "The Hunt for Dr. Death", "Most Wanted" og "Children of the Master Race". 

I "The Hunt for Dr. Death" møter vi Dr. Efraim Zuroff, mannen bak jakten på et utall av nazister som lyktes å flykte fra straffeforfølgelse etter andre verdenskrig. Han har gjort det til sin livsoppgave å jakte på de siste gjenlevende nazistene, men innser at det begynner å haste. De fleste nazistene er nemlig - dersom de fremdeles er i live - langt oppe i 90-årene. For Zoroff er det av største viktighet at disse synderne ikke skal få dø i fred. 

Dr. Efraim Zuroff

I denne dokumentaren følger vi Dr. Zuroff i hans jakt på Dr. Death, en østeriksk lege ved navn Aribert Heim. I løpet av ca. seks uker tok han livet av hundrevis av fanger som var internert i Mauthausen konsentrasjonsleir, og dette gjennom de største pinsler og smerter for ofrene. 

Like fullt levde Aribert Heim i flere tiår i Tyskland etter krigen, før et fornyet fokus på gamle krigsforbrytere førte til at han flyktet ut av landet. Dr. Zuroff fikk på et tidspunkt nyss i at Aribert Heim muligens oppholdt seg i Chile. Nazistene ble nemlig ønsket velkommen til Latin-Amerika etter andre verdenskrig, blant annet fordi man trengte vitenskapsmenn i kampen for å utvikle viktige våpen til krigføring. Ved bruk av massiv mediadekning og løfte om dussør til tipsere, håpet Dr. Zuroff at han skulle klare å få tak i Dr. Heim. Det forhold at en bankkonto fremdeles sto urørt med om lag 2 mill. Euro, penger arvingene ville ha krav på så snart han var erklært død, styrket hans tro på at mannen var i live, på tross av at han ville ha vært i begynnelsen av 90-årene. 

I "The Most Wanted" møter vi to journalister som oppsøker tre nazi-krigsforbrytere - alle godt oppe i 90-årene. En av dem (Joseph Scheungraber) var endog under etterforskning, og endte med å bli dømt. De to andre ble av ulike grunner ansett som for senile til å bli straffeforfulgt, skjønt dette endret seg for den ene som var av ungarsk opprinnelse (Sandor Kepiro) etter at dokumentaren var laget. Møtene med alle tre bar preg av manglende innsikt i og forståelse av hva de hadde gjort, der de - i den grad de i det hele tatt ønsket å snakke om det - bagatelliserte sine egne bidrag. Et betydelig alkoholkonsum - noe alle tre hadde til felles - bar imidlertid bud om et miserabelt liv, patetisk som alle tre fremsto som. Kanskje hadde de likevel fått sin straff?

Joseph Scheungraber 

I "Children of the Master Race" - den sterkeste av de tre delene, synes jeg - møter vi tre personer som alle var såkalte "lebensborn" mens nazistene regjerte i Tyskland. Heinrich Himmler, Hitlers aller nærmeste medarbeider, hadde som prosjekt å dyrke frem en ren arisk rase, og dette innebar også kidnapping av en mengde barn med "det riktige" utseendet. En rekke lebensborn-barnehjem ble opprettet, og tyske soldater fikk i oppdrag å befrukte kvinner som kunne føde frem ariske barn. For å kvalifisere til å bli tatt vare på i disse instiusjonene, ble barnets forhistorie grundig kartlagt. Ved å fjerne barna fra sitt egentlige miljø, var formålet å dyrke frem mennesker som satte landet sitt (les: Tyskland) fremfor alt, fordi slektskap og røtter ville være av underordnet betydning. Når det gjaldt behandlingen av kvinnene som fødte tyske barn, er denne en skamfull del av historien - også den norske. Barna led dessuten sterkt. (Dette har bl.a. Helle Aarnes skrevet utførlig om i sin bok "Tyskerjentene".)

Det alle de tre lebensborn-barna hadde til felles, og som fremkom meget tydelig i denne filmen, var en lengsel etter å få vite hvor de kom fra, samtidig som to av dem hadde en frykt for å være arvelig belastet med den ondskap de regnet med at deres fedre innehadde. Den tredje ble i sin tid kidnappet fra sine ukrainske foreldre, en vokste opp sammen med sin mor som var en del av lebensborn-prosjektet selv og en hadde først i voksen alder klart å spore opp hvem hans far var. Dette førte til at sistnevnte oppsøkte datteren av et av ofrene i en masakre i Polen, hvor nazistene hadde som mål å drepe alle polakker som tilhørte kretsen av landets intelligente elite. Alle tre tok på det sterkeste avstand fra det de ufrivillig hadde vært en del av, og det var mye sorg og smerte i deres historier.

Min interesse for andre verdenskrig gjør at jeg gjerne ser filmer som dette. Selv om episoden om jakten på de siste gjenlevende nazister kanskje ikke var den mest interessante av de tre delene som denne dokumentaren består av, er den like fullt viktig for å belyse hvor saken står i dag. De siste nazistene er nemlig i ferd med å dø ut. Like fullt - det var den delen som omhandlet lebensborn som gjorde sterkest inntrykk på meg. Selve fenomenet er godt kjent for meg, men det er ikke ofte det knyttes konkrete personer til historiene. Som den ene av "barna" sa: om hennes mor hadde tilslørt sin fortid med taushet og hemmelighold, så ønsket hun å gjøre det motsatte! Kun gjennom åpenhet går verden videre. Det er vanskelig å gi denne serien terningkast, så det avstår jeg fra denne gangen - samtidig som jeg understreker at denne serien er vel verdt å få med seg for andre verdenskrig-interesserte. 

Innspilt: 2009
Originaltittel: The last Nazis
Nasjonalitet: England
Genre: dokumentar
Spilletid: 2 t 32 min.

"Elles" (Regissør: Małgorzata Szumowska)

En film om verdens eldste yrke
Hver gang det dukker opp en ny film med Juliette Binoche i hovedrollen, må jeg se den. En side ved saken er at jeg har veldig sansen for Binoche´s ujålete måte å tolke sine roller på. En annen side ved saken er at hun så og si utelukkende spiller i hva jeg vil karakterisere som kvalitetsfilmer. Hennes genre er ikke underholdningsindustrien, idet filmene er mer dyptpløyende enn som så. Regissøren  (Małgorzata Szumowska) av denne filmen kjenner jeg ikke til, men på Wikipedia kan jeg lese at denne polske kvinnen har regissert en rekke filmer. Dessuten var hun co-producer av Lars von Triers film "Anti christ". "Elles" hadde release på DVD for få dager siden.

Journalisten Anne (spilt av Juliette Binoche) lever et vellykket liv som journalist for magasinet Elle. Hun er gift, og hun og ektemannen Patrick har to barn. Artikkelen hun for tiden jobber med er studentprostitusjon, og i den forbindelse møter hun to unge kvinner som har valgt (luksus-)prostitusjon for å finansiere sine studier. Ingen av dem kjenner hverandre, og Anne har lovet dem begge full anonymitet. 

Charlotte - eller Lola som hun har valgt å kalle seg - er en helt alminnelig litteraturstudent, men med et ualminnelig vakkert ytre. Ingen har tvunget henne inn i prostitusjonen, og hennes beveggrunner for å gå inn i dette yrket er utelukkende penger. Alle pengene hun tjener gjør at hun ikke trenger å jobbe så mye, men kan vie det meste av sin oppmerksomhet mot studiene. I begynnelsen møter Anne noe som vel må karakteriseres som en nokså lykkelig hore, men det går ikke veldig lang tid før fasaden slår sprekker. Alle løgnene hun omgir seg med gjør nemlig noe med henne. Familiemiddagene med foreldrene er ikke lenger de samme, og en dag stopper alt opp overfor kjæresten, som hun ikke lenger orker å ha sex med. Og så opplever hun det som nesten måtte komme: en syk kunde som holder på å ødelegge henne ... 

Alicja er en polsk student som kommer til Frankrike for å studere. Da hun under reisen blir frastjålet sin koffert og studiebeviset, får hun store problemer med å få seg et student-husvære. Helt opprådd for både penger og hjelp, havner hun nokså raskt i verdens eldste yrke, prostitusjonen. Med utsikter til en lekker leilighet og et luksusliv, frister det etter hvert ikke å gå tilbake til en fattigslig studenttilværelse. Alicja velger utelukkende gifte menn som kjeder seg i sine ekteskap. Med henne kan de leve ut sine seksuelle fantasier som de aldri ville drømt om å presentere for sine koner. Alicja herdes raskt, og hun tar for seg av det horekundene har å by henne. I motsetning til Lola skammer hun seg ikke plagsomt over det hun driver med. Helt til mamma kommer på besøk ... 

Møtene med Charlotte og Alicja gjør noe med Anne og hennes forhold til ektemannen, vennene deres og hennes syn på egen seksualitet. Er alle menn egentlig potensielle horekunder? Og hva med hennes eget ekteskap? Det ville være en løgn å si at ekteskapet blomstrer, og dette får henne til å lure på om ektemannen også er en horekunde. Hun har i alle fall oppdaget at han ser mye på porno på PC´en ... i smug ... 

Juliette Binoche er som vanlig helt fantastisk og meget troverdig som journalisten Anne. Hun møter horene med stor respekt, og får dermed frem ting som nesten ingen før henne har klart. Anaïs Demoustier og Joanna Kulig i rollene som henholdsvis Charlotte og Alicja er også overbevisende. Filmen inneholder mange sterke scener og dette har derfor gitt den aldersgrensen 15 år. Man sitter ikke uberørt etter å ha sett denne filmen, og den gjør noe med en som seer. Selv om regissøren gjør alt for å unngå å moralisere, er det ikke vanskelig å oppdage at dette yrket har sine baksider. Baksider som gjør at alle som ser filmen vil tenke at prostitusjonen har sin pris, selv om fasaden til de luksusprostituerte er glamorøs nok. Mens jentene tenker at det er like vanskelig å slutte med dette som å slutte å røyke. For pengene og de mulighetene dette gir, medfører en farlig avhengighet ... Her blir det terningkast fem. 

Innspilt: 2011
Originaltittel: Elles
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama 
Skuespillere: Juliette Binoche (Anne), Anaïs Demoustier (Charlotte), Joanna Kulig (Alicja), Louis-Do de Lencquesaing (Patrick) m.fl.
Spilletid: 1 t 25 min.

Journalisten Anne møter Lola/Charlotte for første gang

Lola - en lykkelig hore?

Alicja

Anne og ektemannen Patrick

Arne Garborg: "Bondestudentar: Forteljing"

Om en klassereise på slutten av 1800-tallet

Arne Garborg (f. 1851 d. 1924) er kanskje mest kjent for nettopp romanen "Bondestudentar" og diktsamlingen "Haugtussa", men han skrev i tillegg en rekke romaner, skuespill, sakprosatekster, dikt og annet i løpet av sin forfatterkarriere som startet på 1870-tallet og fortsatte til århundreskiftet. Han skrev på landsmål eller nynorsk, og videreførte på mange måter det arbeidet Ivar Aasen (f. 1913 d. 1896) igangsatte atskillige år tidligere. 

I "Bondestudentar" møter vi bondesønnen Daniel Braut, en gutt med et lysere hode enn sine sambygdinger. Dette legger Kapellanen i bygda merke til, og han ønsker å gi gutten en sjanse til å få seg litt skolegang. Det er imidlertid ikke noen selvfølge at en far vil gi slipp på arbeidskraften til en sønn, men ved hjelp av smiger og kløkt lykkes det Kapellanen å overtale Daniels far, Ole Johannes. 

"Han vart tilslut litt leid av alle desse aandlause Motlegg og Tvilsmaal hjaa denne u-opplyste Bonden, og sagde, at han totte ikkje Ole Johannes burde setja seg imot dette, naar han so tydeleg saag, at det var Guds Vilje, og han skulde tenkja, at Vaarherre kanskje hadde større Tankar med Guten, enn han kunde fata. Daa Ole Johannes høyrde dette, gav han seg strakst. Tilbodet var no og so godt, at det i Grunnen ikkje gjekk an aa bjoda det av. So gjekk daa Ole Johannes heim baade byrg og uroleg yver det, som i Dag var avgjort; men Kapellanen var glad som ein Landvinnar. Det skulde verta eit herleg Arbeid aa faa saa og planta i slik ei naturfrisk Barnesjæl. -" (side 17)

Det verken far eller sønn vet er at Kapellanen har sine egne planer, idet han ønsker å prøve ut en spesiell metode på gutten. I begynnelsen blir Daniel forvirret. Han er forberedt på å pugge latinsk og tysk gramatikk, men blir i stedet introdusert for poesi, nordisk gudetro og annet. Etter hvert våger han ikke å fortelle foreldrene hva han og Kapellanen bruker dagene til. Det skal gå to år uten at han lærer verken latin eller tysk, og innen Kapellanen innser at hans metode i grunnen ikke holder mål. 

" ...endeleg forstod han, at han kunde ikkje gjennomføra "Metoden" sin, og han tok til aa ræddast fyre, at han kanskje hadde gjort galet i aa gjera denne stakkars Guten til Prøveklut for sine uferdige Forsøk i Uppfostringskunsten." (side 38)

Kapellanen bestemmer seg for å koste på Daniel videre skolegang, og så kan han for alvor gå i gang med både latinen, tysken og det som er!

Med økte kunnskaper kommer drømmene om en bedre fremtid til Daniel. På den ene siden føler han seg ikke lenger hjemme blant sine egne, og på den annen side passer han ikke helt inn der han kommer heller. Han er flau over sin beskjedne bakgrunn og gjør etter hvert alt som står i hans makt for ikke å bli identifisert med bøndene han en gang delte skjebne med. Men at han blir for fin for sine egne, tas ikke nådig opp. Dermed begynner et nokså splittet liv, hvor Daniel forsøker å passe inn uansett hvem han er sammen med - helst ved å snakke alle etter munnen og ikke står for noe selv. Dette kommer særlig på spissen i forhold til dem som sponser ham med penger og gjør det mulig for ham å gå på skole. Og Daniel drømmer om å bli student! Og om å fri til Inga! Veien tilbake til det livet han kom fra stenges for alvor den dagen faren dør og hans avindsyke eldste bror overtar gården, og til slutt selger den for å reise til Amerika. 

Etter hvert oppdager Daniel det søte liv i Kristiania, og han tar for seg av både øl og sterke drikker, der han fester bort det lille han har av penger. Midt oppi eksamensperioden skrumper pengebeholdningen inn, og den verste eksamenslesingen foregår i sult og pinsel, noe som forverres ved at almissene fra dem som har brakt ham så langt i livet, uteblir ... Å ta seg en jobb på si´- nei, det orker han ikke tanken på, lat som han er. Underveis fremkommer det at Daniel klarer seg best i de fagene han trodde han kunne dårligst ("men det kom seg vel av, at han no som altid visste meir enn han i Grunnen visste, når han sat under Eksamensklemma" (side 148)), mens det går dårligere der han trodde han kunne mer ("han svarad burti Hytt og Ver og stod stundom fast" (side 149)). Dermed glipper den etterlengtede lauden, og han må nøye seg med haud. Eksamen artium får han, men han må skuffet erkjenne at duskelua ikke gjør ham til et annet menneske. Han er og blir en bondetamp uansett.

Å være pengelens og sulten blir et så stort problem for Daniel at han nesten holder på å gå til grunne. Og for den som trodde at Hamsun var først ute med å beskrive sult, så er det altså ikke riktig. Garborg gjorde det før ham - allerede i 1885! Daniel tigger og låner penger, lyver og snylter - alt for å overleve. Og han snakker hvem som helst etter munnen for å smigre seg inn på dem som kan hjelpe ham. Men ingen har mye penger og til slutt blir kameratene så lei av ham at de skygger unna. 

"Han tilstod det ikke heilt for seg sjølv, men i Grunnen hadde han det so, at han var ikkje so rædd for aa lida litt Naud, - naar han berre kunde sleppa aa arbeide." (side 208)

Til slutt er det ingen annen råd enn å pantsette duskelua - selve studentlua. For han måtte jo ha mat!

"Draumarna um "Studenterlivet" skjemdest han yver; alt det han hadde gjort og tenkt vart Synd og Skam og ynkeleg Daarskap." (side 225)

Men heller ikke dette varer lenge, og så går han til pateren og tar i mot nye almisser, mot at han lar seg "frelse". Da skal det bli slutt på fest og drikk, og han skulle begynne et nytt og bedre liv. 

"I sine syndige Dagar hadde han livt altfor mykje paa annat Folks Pengar; no vilde han fylgja Guds Ord, og det sagde, at den, som vilde eta, skulde arbeida. Han vilde altso spyrja Pater um Arbeid. Han lengtad etter aa faa tala med denne Mannen; han totte han elskad han alt paa Forhaand." (side 228)

Men selv etter å ha blitt frelst og mottatt almisser, havner Daniel atter på fylla. Og så er han igjen i en klemme fordi han skjems over at han har latt seg frelse og er livredd for at kameratene skal få vite dette - samtidig som han er redd for at pateren skal få kjennskap til hans dobbeltliv og hans løgner. 

"Aldri i sine Dager hadde han havt det so vondt, ikkje eingong daa han svalt. - " (side 248)

Det plager Daniel at han ikke har selvstendige tanker.

"For Daniel hadde ikkje voret sjølvstendig. Han visste det no. Han hadde havd det med aa meina som dei, han mest var i Lag med, og naar han hadde høyrt ei Meining framsett med Fynd, so hadde han teket den god og gløymt det, han fyrr trudde. Meir enn ein Gong hadde han høyrt Folk snakke um, at ein skulde hava "sjøvstendige Meiningar"; men han hadde aldri lagt Merke til det. Han var heimangjort i den Trui, at det gjaldt aa hava rette Meiningar. Og det kunde han ikkje kome ifraa enno. Kva kunde det nytta aa tenkja sjølvstendig, naar ein tenkte galet?" (side 254)

Etter hvert som Daniel vingler i sin tro på hva som er rett og galt her i livet, velger han å holde fast ved de meningene han en gang hadde, men velger å tie om dem inntil han ble sin egen herre. 

Så får Daniel fast jobb og med det tilgang til et mer verdig liv med faste innkomster hver måned, selv om det ikke er utsikter til rikdom. Med mindre han skrinlegger drømmen om Inga og i stedet gifter seg til penger ... Og med det i seg at han har respekt for embetsstanden og andre autoriteter, og i grunnen forakter dem som gjør opprør mot det bestående, staker han etter hvert ut kursen for sitt videre liv - hele tiden livredd for at fortiden skal innhente ham ... 

Det har vært skrevet mye og mangt om Arne Garborgs "Bondestudentar", og i ulike sammenhenger kan man lese om klassereise, svik mot sine røtter og opprinnelige idealer, om hva fattigdom gjør med mennesker i ytterste konsekvens, klasseskille, motsetningene mellom bondestanden og embetsmannskulturen, om konsekvensene av lærdom i en tid hvor dette ikke var noen selvfølge osv. Boka er også betegnet som en selvbiografisk nøkkelroman, og det er på det rene at Garborgs samtidige Aasmund O. Vinje (Dølen), Olaus Fjørtoft (Fram) og Christopher Bruun (kandidat Meier) kan gjenkjennes under andre navn, kan jeg lese på Wikipedia. 

Romanen føyer seg inn i rekken av naturalistiske romanverk, som fremsto som en motreaksjon til den foregående epoken romantikken. Derfor burde det ikke overraske noen at Daniel tildeles lite flatterende egenskaper som latskap, tendenser til drukkenskap, manglende lag med penger osv. - alt som en følge av sin arv og sitt miljø. Det ligger i sakens natur at Daniel derfor alltid ville forbli en plaget person, aldri riktig lykkelig uansett hva som skjedde i livet hans. Dette bekreftes gjennom at han valgte bort kjærligheten til fordel for pengene. Men i motsetning til forfatteren selv, som var i opposisjon til alt og alle, ønsket Daniel å være alle til lags. Dette ironiserer forfatteren grovt over, jf. sitatet ovenfor på side 254. Man kan saktens lure på om Garborgs prosjekt var å vise hvor galt det kunne gå dersom man lot unge gutter av bondestanden slippe til i læreanstaltene på den tiden, eller om han ønsket å vise hva som skjer med ufrie mennesker som er altfor avhengige av andre, holdt nede og gitt almisser kun dersom de "skikket seg vel". Svaret gir seg vel selv i og med at romanen har selvbiografiske trekk fra forfatterens eget liv. 

Det gammelmodige språket i boka gjorde den i begynnelsen noe vanskelig tilgjengelig, men dette ga seg forbausende fort. Boka er dessuten riktig fornøyelig. Garborg strør om seg med humoristiske og lattervekkende beskrivelser av de dilemmaene Daniel etter hvert kom opp i, og selv om mye som skjer underveis er både trist og leit, er det først og fremst humoren som preger fremstillingen. Romanen er dessuten meget interessant idet den beskriver et gryende opprør mot det bestående. Dette kommer ikke minst til uttrykk idet romanen nærmer seg slutten. Jeg gir denne boka terningkast fem, og avslutter med et sitat på side 334:

"Han saag det so klart som Soli: Embættsstanden maatte bergast uppe. Den raae Hopen vilde, at alt skulde vera Hop, og so laag dei og nivellerad og nivellerad og vilde røra alting saman i ei Sørpe; det var komet so vidt, at Bondegutar gjekk her og gjorde Narr av Embættsmennerne ... og dei hadde litt Rett: Embættsstanden var ikkje lenger det, han hadde voret. Men slik gjekk ikkje an. Nokot maate der vera i eit Samfund, som lyfte seg upp yver Mugen; nokot maate der vera, som var stort og ædeltog hadde Glans og Autoritet; ein Statstenar og hans Yrke maatte staa som nokot høgt og heilagt i Folket. Embættsstanden var den einesta her i Landet, som kunde liva eit Aandsliv; den akademiske Daning var Ideens Presteskap; og det gjekk ikkje an, at Ideens Prestar svalt. Men Folket skulde arbeida, - arbeida og tena Pengar. Daa vilde alt verta hyggjelegt og godt som i gamle Dagar; Skillingspolitikken vilde døy, og den gamle Odelsbonden vilde paa nytt koma til Magt i Norigs Dalar."

Og spesielt interesserte kan lese mer om Arne Garborg her. 

Utgitt: 1885
Forlag: Huseby & Co.
Antall sider: 345

Studentbilde av Arne Garborg

Bodil Wennberg: "EQ - Emosjonell intelligens i livet og på jobben"

Klokt om EQ - den viktigste menneskelige egenskapen vi har

Bodil Wennberg (f. 1941) er utdannet psykolog og arbeider med lederutvikling og konflikthåndtering. Hun var med på å introdusere EQ i Sverige og leder i følge bakteksten på herværende bok ettertraktede kurs om EQ på skoler og i bedrifter og organisasjoner. Tidligere har hun blant annet utgitt "Känslans makt" (1991) og "Spelet kring självkänslan" (1995). "EQ - Emosjonell intelligens i livet og på jobben" utkom i Sverige i 2000 under tittelen "EQ på svenska". Hun har dessuten en EQ-blogg. 

"EQ - Emosjonell intelligens i livet og på jobben" inngår som pensum på BIs kurs "BIK 2914 Coaching, selvledelse og emosjonell intelligens", og det er i den forbindelse jeg har kommet til å lese den. 

Innledningsvis i boka introduseres vi for et par sentrale personer som første gang brukte betegnelsen emosjonell intelligens. Personene det dreide seg om var John D. Mayer og Peter Salovey. Det er imidlertid Reuven Bar-On som har arbeidet mest med det teoretiske fundamentet. Han stilte i 1980 følgende sentrale spørsmål (side 10):

* Hvorfor opplever noen mennesker større følelsesmessig velvære enn andre?
* Hvorfor er noen flinkere til å oppnå suksess enn andre?
* Hvorfor mislykkes noen mennesker i livet, selv om de har meget høy intelligens?
* Hvorfor lykkes andre i livet selv om de har middels intelligens?

I 1985 mente Bar-On at han hadde kommet frem til et svar, og dette valgte han å kalle EQ eller emosjonell intelligens. Denne mente han kunne måles, og instrumentet han utviklet kalles Baron EQ-i. Dette måler fem hovedområder eller grunnleggende ferdigheter:

* Evne til å lede og kjenne seg selv
* Evne til å samarbeide med andre
* Tilpassningsevne
* Stressmestring
* Generell sinnsstemning

Disse fem områdene ble igjen delt inn i femten komponenter - bl.a. selvinnsikt, selvhevdelse, selvbilde, empati, fleksibilitet og impulskontroll. 

Mens IQ måler intelligenskvotienten - altså de rasjonelle sidene ved mennesket - måler EQ hvordan vi forstår tanker, følelser og atferd, både egen og andres. Det er egentlig ikke noen motsetning mellom disse komponentene - snarere utfyller de hverandre. Et emosjonelt intelligent menneske er også et modent menneske. 

Sentralt i teoriene rundt emosjonell intelligens er det såkalte EQ-stigen, som består av fem trinn:
* Selvinnsikt
* Empati
* Ansvar
* Kommunikasjon
* Problem- og konflikthåndtering
Disse fem trinnene har avgjørende betydning "for at vi skal kunne utvikle følelsesmessig intelligens og deretter omsette denne begavelsen i handling" (jf. Peter Saloveys forord i boka, side 16). 

EQ-trappen eller EQ-stigen

Bodil Wennbergs bok er delt inn i seks kapitler, hvorav kapittel 3 - 6 om EQ i foreldrerollen, EQ i parrelasjonen, EQ på arbeidsplassen og EQ i skolen er viet størst plass.  I kapittel 1 (Begavelsen EQ) foretas en del viktige avgrensninger og definisjoner, mens EQ-trappen beskrives i kapittel 2. 

På side 22 defineres EQ på følgende måte:

"Følelsesmessig intelligens, emosjonell intelligens - forkortet EQ - er evnen til å tolke og forstå våre egne ekte følelser og derav trekke adekvate konklusjoner. 

Av dette følger evnen til å tolke og forstå andre menneskers følelser og å trekke adekvate konklusjoner av dem."

Når man skal utvikle sin egen emosjonelle intelligens er det viktig å ha fokus på at man har kontakt med sine følelser, at man kan håndtere sine følelser, at man kan motivere seg selv, at man kan oppfatte følelser hos andre og at man kan skape og bevare relasjoner. 

At man har selvinnsikt innebærer at man har evne til å se og forstå sine følelser. Å kunne identifisere sine følelser er det første og viktigste skrittet mot selvinnsikt. En dårlig selvfølelse er roten til mye vondt mellom mennesker. God selvfølelse handler om å virkelige like seg selv for den man er. Personer med god selvfølelse lengter ikke etter andres bekreftelse - de bekrefter seg selv. En dårlig selvfølelse ledsages gjennomgående av en sterkt kritisk holdning til omverdenen, særlig til dem som truer ens egen dårlige selvfølelse. Empati handler om å ane hva som beveger seg følelsesmessig i et annet menneske. Det handler ikke om - slik mange synes å tro - om vennlighet eller en hyggelig fremtoning, selv om dette også kan være elementer som gjenkjennes hos et empatisk menneske. Det er dessuten viktig at vi tar ansvar for våre egne handlinger. Men dette kan også dras for langt slik at det kan bli negativt - ikke bare for den som påtar seg for mye ansvar, men også for omgivelsene som nærmest kan føle seg umyndiggjort (jf. begrepet "ansvarsstøvsugere", side 53). Impulskontroll - frivillig sådan! (i motsatt fall snakker vi om undertrykking) - er en nødvendig del av et individs utvikling. 

I kommunikasjonen mellom mennesker er det mange fallgruber, og her gjelder det å holde fra hverandre hva som er hva. Hvem har ikke opplevd at en annen person med lav selvfølelse beskylder oss for at det vi som har fått dem til å føle seg underlegen? Når Wennberg på side 60 i sin bok skriver "det faktum at jeg føler meg underlegen faller ikke på noen andres ansvar. Det problemet finnes inni meg selv" - bekrefter hun det jeg har lest flere andre steder tidligere. Hun skriver også om manipulasjon med skyld, manipulasjon med smisk samt fornedringer. Begrepet "fornedring" var nytt for meg. På side 66 definerer hun dette som "at alle typer fornedrende atferd går ut på å peke ut og bekrefte en annen persons underlegenhet på en så lumsk måte at den utsatte personen ikke kan verge seg (Goleman, 1997)".

Særdeles interessant fant jeg det Wennberg skriver om skyld på side 61:

"Skyld kan defineres som den følelsen som oppstår av mangelen på evne til å leve opp til de mål vi har satt oss selv, bevisst eller ubevisst. Vi føler oss skyldige når vi ikke lykkes med det vi krever av oss selv. Hvis jeg føler meg skyldig for at en annen for eksempel føler seg sint, redd, ulykkelig, misforstått eller lei seg, bunner skylden antakelig i at jeg krever av meg selv at jeg ikke er en person som gjør andre sinte, lei seg osv. Våre krav til oss selv kan være helt urimelige, og det vi krever kan være fullstendig urealistisk å tro at noen skulle kunne klare. Slavedriveren i oss tar ikke hensyn til virkeligheten, men plager oss så fort vi ikke klarer det umulige. Straffen for vår maktesløshet heter skyldfølelse.

Skylden utfordrer vårt behov for å være elsket og det gjør oss sårbare. Det fører til at vi til og med handler mot vårt bedre vitende. Målet for disse handlingene og anstrengelsene er å lindre skyldfølelsene. Det er ingen grenser for hva vi gjør for å kunne føle oss som litt bedre mennesker. Vi arbeider uendelig mye, vi inviterer mennesker hjem til oss, vi hilser på andre når vi egentlig ikke har tid, vi mosjonerer, vi har storrengjøring, vi stresser, vi lover ... Alt dette gjør vi ikke fordi vi innerst inne vil, men for å slippe å kjenne oss dårlige. Skylden eller trusselen om skyld blir motoren i vår atferd. Vi kan til og med miste evnen til å føle etter hva vi innerst inne vil. I stedet blir drivkraften i vårt liv behovet for å føle oss dyktige og unngå å føle oss utilstrekkelige."

Under kapittelet om problem- og konflikthåndtering (side 67) viser Wennberg til Kreidler (1984) som deler konflikter i tre ulike typer: konflikter om ressurser, konflikter om behov og konflikter rundt meninger. Den aller vanskeligste konflikten er den som går på meninger, og årsaken er at dette er forhold som truer de involvertes selvfølelse på en grunnleggende måte.

"Man kan lure på hva det er som iblant gjør oss så umedgjørlige: En årsak er at man i en konflikt lett kan låse seg ved nettopp det faktum at man er to parter som står mot hverandre og at bare en av partene kan "vinne". Da kan det hjelpe å ta et skritt tilbake og se det hele som et felles problem som skal løses i stedet for en konflikt der en part skal vinne." (side 68)

Evnen til å roe seg ned er helt essensielt dersom man ønsker å bli god til å håndtere konflikter. Av de involverte kreves dessuten at man unngår å forulempe og kritisere hverandre, at man unngår å diagnostisere hverandre eller true, moralisere og generalisere. Bruk av "jeg"-budskap i stedet for "du"-budskap er dessuten konfliktdempende. 

Enten man er forelder, leder, lærer eller partner i et forhold, gjelder i all hovedsak de samme reglene - selv om disse kan ha en noe annerledes valør der det er tale om f.eks. mindreårige barn, et kjærlighetsforhold, leder-medarbeider eller lærer-elev. Men på samme måte som et barn ikke trenger perfekte foreldre, trenger heller ikke medarbeidere en allvitende leder. Det derimot alle trenger er modne rollemodeller, som er trygge på seg selv og ikke avhengige av å bli bekrefet - mennesker som kan bidra til å styrke ens selvfølelse og ikke bryte den ned. 

"Et barn trenger ingen perfekte foreldre. Et barn trenger i stedet vanlige, levende mennesker med feil og mangler som til tross for disse kan lose barnet kjærlig ut i livet. Ens eget behov for å være perfekt forelder, noe som ikke kreves for at barnet skal ha det bra og utvikles godt, kan komme til å bli en belastning som i lengden villeder og gjør mer skade enn nytte." (side 77)

Ja, tenk det! I tillegg påpeker Wennberg viktigheten av at vi klarer å holde fra hverandre hvilke behov vi prøver å tilfredsstille - våre egne eller barnets? I de fleste tilfeller når foreldre foregir å ville barnets beste, er det i realiteten egne behov de fremelsker. Hvordan kan man så hjelpe barna til å få kontakt med sitt følelsesliv? Ved rett og slett å akseptere deres følelser, jf. Faber og Mazlish (side 80). Alle har rett til å føle hva som helst, men ikke å gjøre hva som helst! Og uansett hvor velvillige foreldre er overfor sine barn, kan de like fullt oppdra barn med sviktende selvfølelse. Som Wennberg skriver på side 86: "Livet er altfor komplisert for at min velvilje og mine ambisjoner skal være nok til å gi barnet god selvfølelse." Den største gaven foreldre kan gi til sine barn er å vise at man er glad i seg selv på tross av sine mangler! Forhåpentligvis hjelper man da barnet med å være fornøyd med seg selv. 

Grunnlaget for empati er medfødt, men for å bli empatiske mennesker kreves noe mer enn medfødte gener. Når foreldrene viser barnet at det er en forskjell mellom hva man føler og hva man gjør, og lar empati komme fra hjertet og ikke som "en ordre" (f.eks. "nå ber du om unnskyldning!"), gir det barnet anledning til å utvikle sine empatiske sider. Opplevelsen av konsekvenser av egne handlinger er i følge Cloud og Townsend (1992) den eneste veien mot forandring av egen atferd.

"Et barn skal gis forutsetnigner for å kunne oppføre seg på en slik måte at omgivelsene holder ut med det. Vi bør oppdra barnet slik at andre mennesker vil like det. Målet er ikke at vi selv  skal bli likt." (side 101)

Både i foreldrerollen og i lederrollen gjelder det samme: vi må våge å utfordre vår popularitet! Det går dessuten ikke an å vokse opp og lære noe dersom man ikke får lov til å gjøre feil, men blir møtt med den reneste "rettergang". 

På side 142 oppsummeres kapittelen om foreldrerollen slik:

"Barn trenger mer enn kjærlighet. Foreldre elsker sine barn, men det er ikke nok for at barnet skal utvikles til en flink og godt fungerende voksen. Barn trenger en følelsesmessig veileder, noen som hjelper dem til å kjenne etter og til å forstå seg selv og sine følelser. Gottman (1998) beskriver den følelsesmessige veiledningen i fem trinn. Det første trinnet innebærer at man retter sin oppmerksomhet mot barnets følelser, på trinn to lar man barnets følelse bli en anledning til nærhet og veiledning, på trinn tre lytter man med innlevelse og bekrefter barnets følelser, på trinn fire hjelper man barnet med å sette ord på følelsene sine og det siste trinnet innebærer at man setter grenser og hjelper barnet til å finne løsninger på problemet." 

I kapittelet om EQ i parrelasjonen påpekes det at vi trenger å utvikle vår emosjonelle intelligens for å kunne krangle med godt resultat. "Så vel god selvinnsikt, empati, evne til å ta personlig ansvar som det å kommunisere på en givende måte, er nødvendige bestanddeler i vellykket konflikthåndtering." (side 163). Det påpekes dessuten at det er en sannhet med store modifikasjoner at en krangel renser luften. En krangel kan nemlig inneholde angrep som det etterpå kan være vanskelig å tilgi, og som voksne mennesker slipper man ikke unna med at man var sint og opprørt og derfra sa en hel masse man egentlig ikke mente. Vi bærer uansett hele ansvaret for det vi sier og gjør - sinte eller ikke sinte! 

Det mest interessante kapittelet i boka for mitt vedkommende har vært "EQ på arbeidsplassen". 

"Hovedingrediensen i begrepet emosjonell intelligens er i henhold til Salovey kunnskap, kunnskap om ens egne følelser. Dermed er det ikke sagt at man med slik kunnskap blir en mye hyggeligere kollega. Kunnskapen hjelper oss til å forstå hva som beveger seg i vårt indre, og denne kunnskapen kan i beste fall medføre at vi tar ansvar for våre følelser, noe som i blant kan gjøre oss hyggeligere. Men emosjonell intelligens handler ikke om vurdering. Det er ikke slik at de "bedre" menneskene på en arbeidsplass automatisk er de som har stor emosjonell intelligens. Kunnskap om mine følelser kan for eksempel føre til at jeg forstår når jeg blir manipulert. Innsikten gjør at jeg motsetter meg det, noe som omgivelsnee - og manipulatøren i særdeleshet - kan oppfatte som svært usympatisk. Å være emosjonelt intelligent på arbeidsplassen er ikke så enkelt som å være snill og forsøke å skjule sitt sinne." (side 166)

Wennberg stiller bl.a. spørsmål ved hvordan sjefer påvirkes av medarbeidernes ulike strategier. Edward Lawler (1994) har forsket rundt begrepet motivasjon, og et av funnene hans går ut på at ledere er svært ulikt utrustet når det gjelder evne til å bedømme kvaliteten på medarbeidernes innsatser. "En nøkkelkompetanse som sjefer absolutt bør ha, er å kunne bedømme medarbeideres innsatser uten å bli følelsesmessig engasjert personlig. Først da kan den individuelle lønnsfastsettelsen fungere som tenkt." (side 171)

"Å bedømme en medarbeiders prestasjoner er en konfliktsituasjon der forsvarssystemer kan bli mobilisert. Sjefen glemmer, rasjonaliserer, kompenserer, sublimerer, projiserer og identifiserer seg med medarbeiderne, alt i den hensikt å beholde sin sinnsro. Dessuten møtes han/hun av sleskhet, smiger, selvhevdelsesbegjær og martyratferd. I slike situasjoner gjelder det å ha seg selv under bevoktning slik at man ikke faller som offer for sine eller andres følelser." (side 173)

Det er begrenset hvor mye empati eller innlevelse et menneske er i stand til å føle for andre, rett og slett fordi våre egne behov er så alvorlige og påtrengende at dette tar stor plass. Som leder er det dessuten viktig å ha en viss følelsesmessig distanse til dem man skal lede, fordi man ellers kan få problemer med å fatte avgjørelser som nødvendigvis vil fremkalle negative følelser hos personalet. 

"Filosofen Peter Koestenbaum (1994) beskriver nødvendigheten av at det han kaller en etisk, innlevende holdning også balanseres av en modig holdning. Med mot mener han i dette tilfellet at man forstår og aksepterer lederskapets isolerte posisjon. Det innebærer blant annet at man står tilstrekkelig alene og selvstendig for ikke å la andre følelser og behov styre ens avgjørelser." (side 177)

Wennberg hevder at det på de aller fleste større arbeidsplasser finnes minst en eller to martyrer. "Martyrene mener at de bare er ofre for omstendigheter utenfor deres egen kontroll. Egentlig styrer de arbeidsplassen med jernhånd. Det skjer fordi alle tvinges til å vise hensyn. Å handle imot martyrens vilje ville innebære altfor mye lidelse." (side 178)

Det er ikke mulig å forandre andre mennesker. Derimot er det en hel del vi kan gjøre med oss selv. Ved å endre måten vi forholder oss til andre mennesker på, vil vi oppdage at andres uheldige atferd ikke lenger vil fungere slik vi er vant til. Dermed kan man faktisk oppnå den forandring man kanskje i lang tid hadde ønsket skulle komme fra den andre. 

"Sjefer er viktige personer for sine medarbeidere og sjefen har i kraft av sin funksjon stor makt over medarbeideren. Denne makten gjør at en sjef alltid befinner seg i faresonen for å bli et manipulasjonsobjekt. Men med kunnskap om sine egne følelser, og dermed større forståelse for medarbeidernes motiver, løper sjefen mindre risiko for selv å bli manipulert og kan bedrive en mer effektiv styring av virksomheten." (side 180)

Når medarbeidere spiller på skyldfølelsen til lederen - f.eks. ved å gråte sine modige tårer over at man ikke fikk uttelling under lønnsforhandlingene - handler det ikke om lidelse. Derimot handler det om makt. Antakelig er vedkommende vant til tårenes makt i andre sammenhenger. Lederen må da stålsette seg og orke å stå i det, og ikke gi etter for den maktutøvelsen han/hun blir utsatt for - ved at man utfordres på å orke å bære at man er "årsak" til at medarbeideren bli lei seg. Budskapet fra medarbeideren er "hvis du ikke gjør som jeg sier/antyder, er det din feil at jeg lider". Gir han/hun derimot etter for presset, kan anseelsen blant de øvrige medarbeiderne i virksomheten lide sterkt. For det oppfattes ikke som rettferdig at denne type atferd belønnes. 

Wennberg er også innom temaet ros og negativ kritikk, blant annet hvor krenkende det er å bli rost for selvfølgeligheter og hvor viktig det er at ros virkelig kommer fra hjertet og er konkret, fornedring på arbeidsplassen, baksnakking, konflikthåndtering og mobbing. Når det spesielt gjelder mobbing, påpeker hun at man bør være mer oppmerksom på at en person som mener seg mobbet, ikke alltid er det. Det kan faktisk være omvendt - at det er vedkommende selv som utsetter andre for ubehag. Som hun sier: skinnet kan bedra. Ikke alle ønsker å være en del av fellesskapet, men stiller seg frivillig utenfor for å kunne lide og kjenne smaken av martyriets sødme. Når det gjelder baksnakking og behov for å klandre andre, skyldes dette som regel at man klandrer seg selv. Gjennom å kritisere andre, holder man ut å være den man er. Først når man forsones med den man er selv, vil man også for alvor forsøke å slutte å dømme andre. 

Helt til slutt i Wennbergs bok er det et kapittel om EQ i skolen. Her redegjør hun bl.a. for et skoleforsøk som ble gjort i New Haven i USA på midten av 1980-tallet. Økt fokus på empati, selvfølelse, mestring etc. ga fantastiske resultater for elevene. Hun kommer dessuten inn på lærerrollen, og her trekker hun inn mye av det samme som hadde gyldighet i foreldrerollen og lederrrollen. 

"Vi voksne, fremfor alt foreldre, har et stort ansvar for våre barn og deres atferd. Hvis barn kan få fortelle om hva de følte når en krangel startet eller for eksempel forklare hvorfor de ikke ville sitte stille og tegne, utvikles deres evne til å komme i kontakt med følelsene sine. Når barn trenes til å verbalisere og tenke på hvilke følelser som ligger bak deres handlingsmåter, øker også deres forståelse for andre mennesker atferd - de utvikler sin emosjonelle intelligens." (side 218)

Fra før av hadde jeg ikke lest noe særlig om EQ. Det nærmeste jeg kom var antakelig Susan Forwards bok "Emosjonell utpresning - etter alt jeg har gjort for deg", som jeg leste da den utkom i 2001. Like fullt er mye av det som fremgår av Bodil Wennbergs bok på mange måter gammelt nytt i ny påkledning. Noe finner man i ledelsesteori, noe i Jesper Juuls barneoppdragelsesbøker (skjønt han nok ville steile ved å få begrepet "oppdragelse" knyttet til sin person), noe i bøker om kognitiv terapi eller kognitive strategier, bøker om konflikthåndtering og om kommunikasjon, noe i bøker ala "Energityver i familien, i relasjoner og på jobben" av Ingalill Roos osv. Dette forhindret imidlertid ikke at jeg fant denne boka svært spennende og givende, og leste den med stor iver og interesse. Wennbergs budskap i boka er poengtert, og forankringen til vitenskapelig teori gjør at den tilbyr noe annet og mer enn de utallige selvhjelpsbøkene man ellers finner på markedet, og som har en heller diffus verdi. Språket er lett og ledig, begrepene forklares underveis og man trenger virkelig ikke å være eksamenskandidat på BI for å få utbytte av denne boka. Boka er dessuten både klok og innsiktsfull, og jeg følte at jeg lærte mye, selv om en hel del var gammelt nytt. Jeg gleder meg allerede til å lese den enda en gang i forbindelse med siste innspurt til eksamen. Her blir det terningkast fem!

Utgitt i Sverige: 2000
Originaltittel: EQ på svenska
Utgitt i Norge: 2001 - denne utgaven: 5. opplag 2011
Forord: Morten Emil Berg
Oversatt til norsk: Bodil Sunde
Forlag: N. W. Damm & Søn
Antall sider: 218

Bodil Wennberg