Michel Rostain: "Sønnen"

Varmt om et far-sønn-forhold og om å miste et barn

Michel Rostain (d. 1942) er musiker og operaregissør, har undervist i filosofi og psykologi og har skrevet flere bøker om opera, kan jeg lese på bokas smussomslag. I 2003 mistet han sønnen sin, og i 2011 debuterte han med sin roman "Sønnen" - eller "Le Fils" som er den franske originaltittelen. Dette mottok han den prestisjefylte Concourt-prisen for. Ut over dette vet jeg lite eller ingenting om denne forfatteren, før jeg kom over denne boka på Bokbloggertreffet i Gyldendalhuset sist lørdag, der diverse forlag - deriblant Pax Forlag - hadde donert leseeksemplarer til treffet.

Det har vært skrevet et lass med bøker om det å miste et barn, om den bunnløse sorgen som oppstår i kjølevannet av et slikt tap og ikke minst hva det gjør med en familie når et elsket medlem blir borte. Jeg føler at jeg for lengst har fått min dose og vel så det av slike bøker - særlig av slike som er rasket sammen i full fart etter en tragedie for å komme ut mens saken fremdeles er brennende aktuell i samfunnet. Dette er imidlertid ingen slik bok. Riktignok handler den i aller høyeste grad om et selvopplevd tap av et barn, men det har tatt forfatteren bortimot åtte år å skrive den. Teksten er dessuten meget gjennomarbeidet og har litterære kvaliteter, historien fortelles i romanform og fortellergrepet er ytterst originalt. Det blir aldri "kleint" og heller ikke sosialpornografisk - bare rørende, varmt og ekte.

I "Sønnen" er det nemlig forfatterens avdøde sønn som forteller historien om sin sørgende far. Eller for å si det på en annen måte: her har forfatteren og far til Lion, den 21 år gamle gutten som døde av hjernehinnebetennelse etter få dagers dramatisk sykeleie i 2003, diktet seg inn i sønnens hode og forsøker på den måten å formidle hva han tenker om faren og hans sorg. Dermed kommer vi tettere innpå deres far-sønn-forhold.

Det er et varmt og trist-godt portrett som tegnes av faren og hans forhold til sønnen. Noen ganger kjente jeg at tårene presset på, andre ganger at latteren trillet. For faren er tidvis både komisk og patetisk der han saumfarer tingene til sønnen, på leting etter tegn på at sønnen faktisk ville leve og at han hadde fremtidsplaner. 

"Pappa har allerede tenkt tanken tusen ganger: Døde jeg virkelig på grunn av maksimal uflaks, en hissig bakterie dukker opp, og før du vet ordet av det, er du død. Var det ikke heller sånn at jeg hadde senket guarden et øyeblikk? Et minutt med litt mindre livsgnist, og pang! Pappa har alltid trodd, og sågar formulert mer eller mindre klare teorier om det, at hvis han ikke er på vakt absolutt hele tiden, så vil dødskreftene i ham vinne frem. Et sekunds uoppmerksomhet, og vips, så ryker det.

Offisielt tror han ikke noe særlig på dette med dødsdrift, men likevel, han vet da et og annet om det; vi bærer i oss, i alle fall gjør han det, krefter som er i stand til å bryte ned selv det mest robuste liv. Så derfor har han lurt på om jeg også, ubevisst, mer eller mindre frivillig, holdt døra åpen for mine egne destruktive krefter de siste dagene jeg levde." (side 13)

Da faren oppdager at noe av det siste sønnen hans gjorde før han døde var å bestille time hos psykologen, blir han først veldig glad fordi han tolker livsglede inn i dette - deretter fortvilet fordi psykologen selvsagt ikke kan fortelle ham hvorfor sønnen hadde bestilt time hos ham. Dette spørsmålet - var sønnen lykkelig på slutten av sitt liv? - blir det overmåte viktig for ham å finne ut av. Ekstra sårt er det fordi dette var hans eneste barn.

"Pappa leser tvangsmessig i notatene mine for å holde kontakten med meg. En kveld han holder på med disse triste utgravningene, finner han et sitat av Pat Metheny, rammet inn av kraftige røde streker, mellom to avsnitt om Platon: "Musikk er kjærlighet i seg selv." Musikken kjælte med meg, slik den gjør med deg. Han flirer, musikk, kunst? ikke spesielt høyt ansett av Platon, akkurat. Han snakker ennå til filosofistudenten som jeg var. Noen sider lenger fram finner han dette skriblet ned i margen: "Å gi avkall: Hva gir man avkall på?"

Jeg har etterlatt meg hefter du kan bla i i årevis, pappa.

En far som arver sin sønn. Det er en ubegripelig rekkefølge av ord. En tidsforstyrrelse." (side 26)

Og slik fortsetter det gjennom boka som med sine 173 sider er akkurat passe lang. Dette er en bok jeg leste både med hjertet og hodet, fordi den berørte meg på så mange plan og fordi jeg hadde så sansen for måten den er skrevet på. En skjønn liten perle av en bok er det, og som jeg anbefaler på det varmeste! Her blir det terningkast fem!

Utgitt i Frankrike: 2011
Originaltittel: Le fils
Oversatt: Gøril Eldøen
Forlag: Pax Forlag A/S
Antall sider: 173 

Michel Rostain

Andre omtaler av boka:
- Cathrine Krøger i Dagbladet 04.06.2012 - Hjerteskjærende og skremmende realistisk om å miste et barn
- Med bok og palett 19.06.2012
- I Ninas Bokverden 09.05.2012
- Bokprogrammet: Hvordan leve videre? 20.03.2012 - intervju med forfatteren
- thauke2read
- Jeg leser 20.09.2012

Høst ved Langevann

Stillest vann har dypest grunn

Langevann rett før skumringstimen

Hundebilder har vært etterlyst - her kommer et av familiens midtpunkt
- sheltien vår Theo

Bokbloggertreffet 15. september 2012 - rapport fra selve dagen

Lørdag den 15. september 2012 var omsider dagen her - den historiske dagen da bokbloggere endelig skulle møte hverandre i Gyldendalhuset; først for å mingle og bli kjent, dernest med noe fastere program utover dagen. Arrangementskomiteen har bestått av seks bloggere, som jeg har presentert i et annet blogginnlegg tidligere.

Det var utrolig spennende å møte bokbloggere jeg har snakket og diskutert så mye med på nettet, og i grunnen følte at jeg kjente godt fra før av. Ja, noen av disse har jeg til tider faktisk ført dypere samtaler med enn med mange av dem jeg omgir meg med til daglig. Jeg ble selvsagt også kjent med for meg nye bloggere. Ut fra det jeg selv kunne bedømme, oppsto det mange gode og intime samtaler rundt bordene etter at isen var brutt (om den da egentlig noen gang var der - isen, altså). Bokbloggerne er for øvrig like forskjellige som alle leserne i vårt langstrakte land. De er mao. på ingen måte en homogen masse av likesinnede - rent bortsett fra at alle deler en lidenskapelig interesse for bøker. Vår yngste deltaker var for øvrig 16 år, og den eldste et eller annet sted i 70-årene. Noen har blogget i årevis - andre kun i kort tid. Det er imidlertid ikke veldig mange bokbloggere i Norge, og jeg tror nok at jeg ubekjedent kan si at flertallet av Norges mest markante bokbloggere var til stede.

Underveis hadde vi litteratur-quiz og det laget som fikk flest poeng, fikk velge bøker fra bok-bordet først. Line hadde på forhånd vært i dialog med flere forlag, som raust hadde donert en hel del av høstens nyutgivelser til oss. 

Selv plukket jeg blant annet med med Michel Rostains roman "Sønnen", Eivind Hofstad Evjemos "Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet", Ingvar Ambjørnsens nyeste roman "Natten drømmer om dagen" og "Veien til Barranquilla" av Thomas Hylland Eriksen.

I to-tiden kom Dagavisen innom for å intervjue oss i arrangementskomitéen (og her er artikkelen som kom ut av dette - med tittelen "Bloggere har makt"), og kl. halv tre kom fire representanter fra forskjellige forlag for å fortelle litt om forventningene til oss bloggere. For ordens skyld: flere forlag var invitert, men mest sannsynlig grunnet andre oppgaver var det altså bare fire som hadde anledning til å stille. Elin alias Bokelskerinnen har på en utmerket måte redegjort for signalene som kom fra hhv. Henrik Njaa fra Aschehoug, Ingvild Greaker Myhren fra Gyldendal, Anne Iversen fra Schibsted og Wenche Haugland fra Silke på dette blogginnlegget. 

Invild Greaker Myhren fra Gyldendal på talerstolen

Anne Iversen fra Schibstedt

I firetiden sto den bebudede paneldebatten for tur. Bernhard Ellefsen fra Vagant (og Morgenbladet), Merete Granlund (profesjonell anmelder og aktiv i kritikerlaget), Kristine Tofte (forfatter og blogger), Line Tidemann (blogger), Janicke Stray (blogger) og undertegnede (blogger) satt i panelet. 

Noe av bakteppet for debatten - altså det som var gjenstand for debatt - var bl.a. utspill fra Ellefsen mot blogging tidligere i år, her gjengitt på Kommafeil:

«I Likhet med Facebook og Twitter, har bloggene forskjøvet tyngdepunktet i den offentlige samtalen: Diskusjon om litteratur, filosofi og ideer foregår nå like mye i digitale publiseringskanaler som i avisenes og tidsskriftenes debattspalter, og konsekvensene er tidvis nedslående. For eksempel i litteraturkritikken, hvor amatørismen har glade dager på blogger som bokmerker.org. Entusiasme og halvkvedede viser utgir seg for å være anmeldelser og lesninger, og ut med badevannet forsvinner så vel kritikernes faglighet som den velskrevne og observante fortolkningen. Man kan ta seg i å bli dystopisk når den studentikose «kjærligheten til litteraturen» skal leses på linje med kritikken til en Ane Farsethås eller en Espen Søbye.» skriver Ellefsen.

Dessuten har Merete Røsvik Granlund holdt innlegg på Kritikfestivalen i Malmø den 23. februar i år, hvor hun stilte mange nyanserte spørsmål rundt kritikernes vilkår, herunder om bokbloggernes inntreden på dette feltet. 

Merete Røsvik Granlund og Bernhard Ellefsen

Ut over dette har det foregått mange diskusjoner bloggerne imellom selv, og i et innlegg Line publiserte dagen før bokbloggertreffet, prøvde hun å trekke opp noen problemstillinger som kunne være egnet til å få opp litt temperatur i den forestående debatten. Hun viste bl.a. til diskusjonen som har pågått på Solgunn Sitt (med den treffende tittelen "Å - hvor lei jeg er av disse fellesbloggtemainnleggene! - et innlegg som endte med 52 engasjerte tilbakemeldinger), Thauke2read (Hvor pusete skal vi være?), Skrift (Har blogging litterære kvaliteter?), Flukten fra virkeligheten (Bokbloggere: Hvordan gjør du det med handlingsreferat til bokanmeldelsene dine?) og Nina forfatter (som stiller spørsmål om kritikk egentlig handler om sjalusi). Det skulle mao. være nok å ta tak i for dem som er interessert i å ta en real debatt om det vi faktisk driver med. 

Lise/Knirk - en av initiativtakerne bak treffet - med bloggen Knirk

Kristin Storrusten laget et forsøksvis referat på Bokmerker.org fra debatten, men hun er (heldigvis!) veldig klar på at referatet ikke er uttømmende og noen steder også kan være knapt og dermed noe misvisende. Blant annet ble jeg tillagt at jeg skulle ha uttalt at jeg "hadde fått beskjed om å være forsiktig med nye bøker", noe Merete Røsvik Granlund angivelig ble helt sjokkert over at jeg sa. Det jeg derimot sa var at jeg føler et sterkt ansvar når jeg skal omtale/anmelde en debutantbok, og at jeg da er mer forsiktig i mine uttalelser (det er ikke da jeg spyr ut av meg eder og galle - dersom boka er så dårlig, blir den ganske enkelt ikke lest ferdig og mine oppfatninger kommer dermed aldri på trykk) - samtidig som jeg selvfølgelig er ærlig og ivaretar min egen integritet. Jeg er heller ikke blant dem som har mottatt flest bøker fra forlagene, og i den utstrekning jeg har mottatt bøker enten fra forlagene eller direkte fra forfatterne, har jeg aldri til dags dato opplevd å bli fortalt eller instruert om noe som helst. Der er forlagene - og for den saks skyld også forfatterne - meget ryddige! 

Randi - en av bokbloggerne på treffet (med bokbloggen Reading Randi)

OK - det ble ikke noen skikkelig temperatur under debatten i går, og det kan selvsagt være mange årsaker til det. Det som imidlertid er spennende er at mange blogger i dag har kokt over av diskusjoner. Lise alias Knirk har laget en oversikt over alle diskusjonene som pågår og har pågått det siste døgnet. Det er åpenbart at det faktisk er mye å diskutere der ute i bloggsfæren! Og kanskje er årsaken til at så mange følelser er i sving at de fleste har et veldig nært forhold til bloggen sin. Der får man utløp for sin kreativitet, der kan man møte likesinnede - bloggen er på en måte "babyen", som man er uendelig glad i. Ja, langt på vei er kanskje bloggen blitt ens egen identitet eller et uttrykk for dette. Da er det ikke vanskelig å forstå hvorfor man kan bli i overkant såret når noen begynner å snakke om kvalitet - for ikke å snakke om at man setter ord på at det finnes både gode og dårlige blogger (for det gjør det jo - her som ellers i bloggsfæren). Like fullt blir jeg nokså forbauset over hvor såre enkelte er, og hvilke hensikter som tillegges enkelte bloggere og debatanter, uten at dette tas direkte med den eller dem dette gjelder. Hvis debatten i går var "for pusete" - hvorfor ikke som et minimum ta til orde for en diskusjon der en opplevd provokasjon faktisk er uttrykt?

Tåler vi i det hele tatt en debatt? Jeg sitter i alle fall og kjenner på et kjempeparadoks i dag: Mange har tatt til orde for at debatten ble for tam i går. Samtidig ønsker flere ikke motsetningsfylte diskusjoner med temperatur på bloggene sine. Det er virkelig ikke meningen å henge ut enkeltpersoner, men når en og samme person f.eks. kritiserer debatten som ensidig og samtidig sier at visst må vi tåle en debatt, men at det virker underlig å skrive dette til en person som er av en annen mening enn en selv - ja, hvem skal man da egentlig diskutere med? Ikke med den man er enig med, men heller ikke med den man er uenig med? Jeg bare spør.

Gro alias Groskro - en av initiativtakerne bak treffet - med
bloggen Groskro´s Verden

Personlig tenker jeg at folk selvfølgelig må få skrive det de vil, men at i det øyeblikk man begynner å agere utenfor sin egen bloggsfære (les: ta i mot leseeksemplarer fra forlag og forfattere el.a.), så bør man ha et bevisst forhold til det man driver med. Pressen er underlagt en selvpålagt vær-varsom-plakat, og jeg er ubeskjeden nok til å mene at det samme bør gjelde i bloggsfæren. Noen kjøreregler burde det faktisk være. Og det handler ikke om at andre enn bloggeren selv skal bestemme layout, hva man skal skrive om, hvordan man gjør det, hvilke temaer man ønsker å kjøre hver uke - det er jo ikke der utfordringen ligger. Derimot mener jeg at utfordringen ligger i en del etiske problemstillinger - som ryddighet i forhold til hvilken hatt man har på seg, ryddighet i forhold til habilitet, ryddighet i forhold til vilkår for å skrive om gratiseksemplarer man mottar osv. Og så må jeg jo legge til at jeg synes forfattere som kanskje har brukt flere år på å skrive sine bøker, har krav på en viss respekt fra oss - noe som særlig kommer på spissen når vi "slakter" en bok. Mens leserne på sin side har krav på at vi er ærlige og ikke "overselger" bøker som vi selv innerst inne mener ikke fortjener det. Vi har faktisk mye makt, vi bloggerne, og da må vi også bruke den på en forsvarlig måte. Dessuten må vi tåle at det av og til blir stilt kritiske spørsmål til det vi bedriver - og så er spørsmålet: skal vi ta denne debatten internt blant oss bloggere, eller skal vi overlate dette til f.eks. media? For debatten og kritikken kommer - det er det overhode ingen tvil om! Uansett hva vi, som den uensartede gruppen vi bloggere er, måtte føle og mene om det .... Som i denne artikkelen som finnes på Dagbladets nettsider, ført i pennen av Marie L. Kleive den 17.01.2011 med tittelen "Hva er vitsen med anmeldere når vi har bloggere og tvitrere?"

Jeg gleder meg allerede til neste års bokbloggertreff! Dessuten gleder jeg meg til den evalueringen som vil bli foretatt i etterkant av treffet vårt i år!

Helt til slutt: en stor takk til Gyldendal som stilte sine lokaler til vår disposisjon! 

Etter treffet hadde Dagsavisen dette oppslaget den 18. august 2012. Se for øvrig
Siljes innlegg på bloggen Siljes skriblerier 

Ismail Kadare: "Tre sørgesanger fra Kosovo"

Om bakgrunnen for Balkankrigen på 1990-tallet

Ismail Kadare (f. 1936) er en albansk forfatter med en svær produksjon av bøker på sin merittliste. Det er ikke så mye jeg vet om denne forfatteren, rent bortsett fra at han er ansett som Albanias fremste forfatter i dag. Dermed er han en forfatter jeg absolutt føler at jeg burde lese noe av. Da øynene mine falt på denne lille boka sist jeg var innom et antikvariat, var jeg derfor ikke sen om å plukke den frem. På Wikipedia kan jeg lese at han i sin tid kom på kant med albanske styresmakter, og at han i perioder ikke fikk lov til å publisere noe. I 1990 søkte han om asyl i Frankrike. Kun seks-syv av hans bøker er oversatt til norsk.

"Tre sørgesanger fra Kosovo" utkom på albansk i 1998, og det eksemplaret jeg sitter med utkom i 1999, oversatt fra fransk. På forlagets nettsider kan jeg lese at boka er utsogt og ikke kommer i salg igjen. Dermed er man henvist til antikariatene eller bibliotekene dersom man ønsker å få tak i den.

"Aldri hadde det hendt at freden kom styrket ut etter rykter om krig. At det etter håp om fred brøt ut krigshandlinger, var derimot nesten alminnelig på den store halvøya.

Man hadde iblant følelsen av at halvøya virkelig var vidstrakt, at det var plass til alle på den - til atskillige språk og religioner, til ti-tolv folkeslag og statsdannelser, kongedømmer og fyrstedømmer, for ikke å si tre keiserriker, hvorav to - serbernes og bulgarernes - var beseiret, mens det tredje, det bysantiske, til skam for seg selv og for hele kristenheten, hadde underkastet seg tyrkerne.

Men det kom andre tider; folk forandret mening og landområdet virket altfor trangt. Denne følelsen av trangboddhet oppsto ikke så mye av gnisningene mellom territorier og de ulike folkeslagenes språk, som av levninger fra gamle dager. Det var gammelt nag som de angjeldende folkene gikk og ruget over i ensomhet, helt til den dagen da alt virket uutholdelig ... " (side 7)

Våren 1389 skjedde det noe helt usedvanlig på det som etter hvert fikk navnet Balkan:

"Det var det som skjedde denne våren i 1389, da det nesten øyeblikkelig etter den første nyheten som innvarslet en helt ualminnelig fredsperiode, dukket opp en annen som gikk ut på at det ville bli krig, og at det også kom til å bli noe utenom det vanlige." (side 9)

Det store slaget skulle nemlig komme til å stå på Kosovosletten (eller Svarttrostsletten),  hvor serberne tapte i kampen mot tyrkerne. Kadare har en noe distansert fortellerstil når han beretter om det som skjedde i 1389, og som senere - nærmere bestemt i 1989 - ble brukt for alt det var verdt for å hisse til krig på Balkan under Serbias statsleder Slobodan Milosevics ledelse. I tre små beretninger - derav tittelen "tre sørgesanger" - får vi høre Balkans svar på våre norske skalde-historier, om kriger og seire, gammelt nag og hat og "om hvordan menneskene her for alltid siden har vært bundet av sin fortid, ute av stand til å frigjøre seg fra sine gamle lenker av uvennskap og nag" (sitat fra smussomslaget). Bunner all ufreden i denne delen av Europa i en gammel forbannelse og et lik som ligger begravet på sletten?

Selv om denne boka bare rommer 100 sider, har jeg brukt litt tid på den. Ikke fordi den på noe vis er tungt fordøyelig, men mer fordi det var mye jeg ønsket å tenke litt rundt før jeg gikk videre. Mange ulike stemmer slipper til, og helt til slutt er det den døde, han som ligger begravet på sletten som får tale:

"Tiden har gått. Fem århundrer har henløpt siden den dagen som så meg stupe. Og så hundre og søtti år. Så seks hundre. Jeg er fremdeles her, alene i min türbe, under den lille flammen på denne usle lampen. Larmen fra dem, liksom havets bulder, vil stadig ikke ta slutt.

... Allah! Nå er det over ti århundrer og jeg er lei av å ligge i ensom majestet i den kristne uendeligheten. Iblant, i de dystreste stunder, undres jeg på om det ikke er mitt blod som er opphav til alle disse redslene. Keg vet at dette er en vanvittig hypotese; likevel bønnfaller jeg Deg, Herre, i min ikke-væren, om endelig å innvilge meg glemsel! Gjør så mitt blod blir trukket ut og ført bort fra denne iskalde sletten. Og de må ikke nøye seg med å fjerne blyvasen, men pløye opp og spavende jorden under mitt telt, der hvor bakken først ble innsatt med dette blodet. Ja, min Gud, rydd jorden godt omkring meg, for det skal bare noen dråper til for å romme fortsettelsen av all verdens erindring ..." (side 99 - 100)

Dette har nok for mitt vedkommende vært høstens store overraskelse så langt og jeg er veldig klar på at denne boka fortjener terningkast fem. Først og fremst fordi jeg opplevde det språklige som svært godt og dernest fordi det var fascinerende og interessante historier som ble fortalt.

Det kunne være veldig interessant å høre om det er noen andre som har lest noe av Ismail Kadare, og som har et og annet tips å komme med i den forbindelse!

Utgitt på albansk: 1998
Originaltittel: Tri kenge zie per Kosoven
Utgitt i Norge: 1999
Oversatt fra fransk: Tom Lotherington
Forlag: J. W. Cappelens Forlag AS
Antall sider: 100

Ismail Kadare

"The Inner Life of Martin Frost" (Regissør: Paul Auster)

Om skaperevnens pris

Paul Auster er først og fremst forfatter - en av dem jeg skatter høyest - men han opptrer fra tid til annen også i rollen som filmregissør. Så langt har jeg kun sett "Blue in the Face" (1995) og "Smoke" (1995) (til gjengjeld har jeg sett dem mange ganger), men Auster har også regissert filmer som "The Music of Chance" (1993 - basert på hans roman med samme navn), "Lulu on the Bridge" (1998) og "The Inner Life of Martin Frost" (2007 - basert på en bitte liten flik av hans roman "Illusjonenes bok, som egentlig handler om noe helt annet). For et par uker siden lyktes det meg å få tak i de to siste filmene via Amazon, mens jeg fremdeles jobber med å finne ut av hvordan jeg kan få tak i "The Music of Chance".

I "The Inner Life of Martin Frost" møter vi forfatteren Martin Frost , som nettopp har blitt ferdig med en roman, og som har fått låne huset til noen venner av seg mens de er på reise. Der har han tenkt å slappe av i et par uker - få seg en hardt tiltrengt ferie i ensom majestet. Han blir derfor noe overrasket over at han rett etter ankomst får en idé til en novelle. Som alltid har han skrivemaskinen sin med, så det er uansett ingen krise.

Dagen etter ankomst i vennenes hus våkner Martin Frost opp, glad og fornøyd - inntil han forskrekkes av at det ligger en kvinne ved siden av ham i sengen. Kvinnen er tilsynelatende like forskrekket som Martin. Hun forteller at hun heter Claire og er niesen til dem som eier huset. Også hun har kommet dit for å slappe av, lese og kose seg.

Martin og Claire blir enige om at de skal holde til i hver sin del av huset, og gjøre sine egne ting uten å forstyrre hverandre. Martin begynner å skrive på sin historie, mens Claire tar med seg en bok ut i hagen hvor hun fordyper seg i en tekst. Da det nærmer seg middagstid, oppsøker Martin likevel Claire. Kanskje først og fremst fordi hun er en vakker kvinne som vekker hans attrå? I alle fall er det noe med henne som gjør at han føler seg svært tiltrukket av henne. Nokså snart viser det seg at Claire har det på samme måte, og før kvelden har passert, havner de i heftige favntak.

Etter hvert som forholdet til Claire utvikler seg, er det som om en stor skapertrang forløses i Martin. Han skriver og skriver, og det han får til føles genialt. Det er som om Claire fungerer som hans muse. Så skjer det underlige ting. I første rekke får Martin telefon fra vennene han låner huset av, og da han forteller om Claire, kan de avkrefte at de over hode har noen niese. I første omgang skaper det forvirring hos Martin, inntil Claire tilstår at hun har kommet dit nettopp pga. ham. Martin bestemmer seg for å gi forholdet en sjanse, ikke minst fordi han har utviklet dypere følelser for Claire. Han fortviles imidlertid over at Claire synes å bli sykere og sykere jo nærmere slutten av historien han nærmer seg. Martin tvinges til å ta et slags valg; kunsten eller kjærligheten? Men valget skal likevel vise seg å ikke bli fullt så enkelt, for plutselig er Claire forsvunnet. Hvem var hun egentlig? Et virkelig menneske eller en fantasi? Det hele kompliseres ytterligere da en av bygdas menn Jim Fortunato dukker opp med en ny kvinne som han tilbyr Martin ...

For å ta det viktigste først: Paul Austers filmer er ikke som andre filmer! Her må man forvente det uventede, at handlingen tar en helt annen retning enn man først tror, at man plutselig sitter der med flere spørsmål enn svar. De rutinerte skuespillerne Davis Thewlis og Irène Jacob i rollene som henholdsvis Martin og Claire fungerte ypperlig i samspillet seg i mellom. Jeg fikk virkelig tro på deres lidenskap. At bøker og skriveprosesser står i fokus i mye av det Paul Auster skriver om, er heller ikke ueffent. Paul Austers datter Sophie Auster dukker for øvrig overraskende opp på slutten av filmen - kanskje som en ny muse? Den delen av filmen var kanskje det jeg likte minst, fordi det på en måte bidro til å gjøre poengene overtydelige. Mysteriet kunne godt ha hengt i en slags løs tråd, og fått meg som seer til virkelig å lure og gruble i lang tid etterpå. For øvrig vil jeg fremheve filmmusikken og stemningen denne skapte. Nettopp musikken er svært sentral i Paul Austers filmer, og der overlates intet til tilfeldighetene. Jeg fikk derfor lyst til å skaffe meg filmmusikken, slik jeg i sin tid gjorde etter å ha sett spesielt "Smoke". Alt i alt en film jeg føler for å gi terningkast fem. 

Innspilt: 2007
Originaltittel: The Inner Life og Martin Frost
Nasjonalitet: USA, England
Genre: Drama 
Skuespillere: David Thewlis (Martin Frost), Irène Jacob (Claire Martin), Michael Imoerioli (Jim Forunato), Sophie Auster (Anna James)
Spilletid: 93 min.

Skrivingen går trått ...

En morgen er det plutselig en ukjent kvinne i Martins seng ...

Hvem er denne Claire egentlig?

"Anonymous" (Regissør: Roland Emmerich)

Mysteriet rundt Shakespeares skuespill
Det har i mange århundrer vært spekulert på om det virkelig var William Shakespeare (f. 1564 d. 1616) som skrev de fantastiske skuespillene som han har blitt kreditert for - ikke minst fordi han visstnok fremsto som en nokså enkel sjel i sin samtid og neppe hadde innsikt i aristokratiets levesett, slik skuespillene vitner om at forfatteren av disse nødvendigvis må ha hatt. Fordi skuespill og teater hadde så lav status på den tiden samt det faktum at mange av skuespillene utleverte overklassen og aristokratiet og tilla mennesker fra de høyere sosiale lag til dels nokså slette egenskaper, noe som skapte voldsomme reaksjoner, antar man at skuespillenes rette forfatter ikke kunne stå frem i sin samtid uten å risikere å bli utstøtt av sin stand.

Vi introduseres for livet på hoffet rundt dronning Elizabeth I (f. 1533 d. 1603). En av dem hun omgikk med var Lord Oxford, som her presenteres som ham som faktisk skrev skuespillene om Hamlet, Othello, Romeo og Julie m.m. Alle skuespillene hadde nemlig det til felles at de hovedsaklig handlet om makt, intriger, sjalusidrap, umulig kjærlighet o.l. i aristokratiet - et miljø William Shakespeare strengt tatt ikke hadde tilgang til.

Lord Oxford fremstilles som en mann som bare måtte skrive for å føle at livet hadde noen verdi for ham. Omgivelsene rundt ham og i særdeleshet hans kone skammet seg dypt over ektemannens hang til å skrive, og det gikk på respekt og selvfølelse løs at han ikke klarte å la være å produsere skuespill, som den gangen provoserte makteliten og tidvis nesten kunne føre til opptøyer da stykkene ble vist på teateret.

Vi får dessuten innblikk i dronning Elizabeth Is kjærlighetsliv, der hun - tross sitt rykte som jomfru - tok for seg av elskere ved hoffet. Dronningen fikk selv en avgjørende rolle i den virkelige forfatterens liv, samtidig som hun ble viklet inn i et kjærlighetsdrama hun neppe hadde forutsatt konsekvensene av ... 

Jeg elsket denne filmen! Å se Vanessa Redgrave i rollen som dronning Elizabeth I var en opplevelse i seg selv! Fra før av har jeg kun sett henne i rollen som Mary Stuart i filmen "Mary, Queen of Scots", og da i en atskillig yngre utgave (1971). I en av scenene i "Anonymous" blir hun nærmest tatt på sengen - ustelt, og med sitt grå og tynne hår hengende i tjafser, for ikke å snakke om at hun var tannløs på sine eldre dager - da en av hennes tidligere elskere kom styrtende inn i hennes sovekammer før hun hadde fått på seg alle lagene med kremer, all staffasjen og alle kostymene som hun var så kjent for. Denne episoden skriver også Richard Herrmann om i sin bok "Livet med Elizabeth". Men i motsetning til Richard Herrmann som forholder seg respektfullt til at dronning Elizabeth I angivelig var jomfru og aldri levde ut sine lyster og drifter, fremstilles hun i denne filmen som en lidenskapelig kvinne med mange elskere i sine yngre dager - en kvinne som ikke giftet seg fordi hun ikke ønsket å spille andrefiolin i et ekteskap, men som ønsket å beholde regien og kontrollen selv.

For øvrig er temaet i filmen uhyre interessant, og jeg synes at Filmweb har oppsummert dette så elegant at jeg tillater meg å sitere dette:

"Temaet Anonymous spekulerer over, har i århundrer fascinert akademikere og briljante begavelser fra Mark Twain og Charles Dickens til Henry James og Sigmund Freud. Eksperter har diskutert, bøker har blitt skrevet, og lærde har viet sitt liv til å beskytte eller avsløre teorier rundt forfatterskapet til de mest kjente verkene i engelsk litteratur. Anonymous fremsetter ett mulig svar, med fokus på en tid da politiske intriger, lyssky romanser i The Royal Court, og de onde planene til grådige adelsmenn som hungrer etter tronens makt, ble eksponert på det mest uventede sted: Londons teaterscene."

Jeg er faktisk litt i tvil om jeg skal gi denne filmen terningkast fem eller seks. Skuespillerprestasjonene, gjenskapingen av et  tidsriktig bilde av 1500-/1600-tallets London, kulissene og dramaturgien er glitrende - og alt dette drar i retning av toppkarakter denne gangen. For Tudor-interesserte er filmen et absolutt must å få med seg! Og Vanessa Redgrave er - som tidligere nevnt - i seg selv vel verdt å få med seg!

Innspilt: 2011
Originaltittel: Anonymous
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama
Skuespillere: Vanessa Redgrave (dronning Elizabeth I), Joely Richardson (den yngre dronning Elizabeth I)Rhys Ifans (Edward de Vere, lord Oxford), Davis Thewlis (William Cecil, den første baronen av Burghley), Xavier Samuel (Henry Wriothesley, den tredje jarlen av Southampton), Jamie Campbell Bower (den yngre lord Oxford) m.fl.
Spilletid: 125 min.

Joely Richardson i rollen som den yngre dronning Elizabeth I - her dansende med
den yngre lord Oxford

dronningen og hennes elsker

Vanessa Redgrave i rollen som den eldre dronning Elizabeth I

William Shakespeare - en enkel bondetamp?

John Martyn - "Angeline" (Live from 1986)

Richard Herrmann: "Livet med Elizabeth - historien om Tudor-dynastiet på den engelske tronen"

Den siste Tudor-monark

Richard Herrmann (f. 1919 d. 2010) var London-korrespondent for NRK i årene 1964 - 1977, og i årene 1967 til 1993 utga han intet mindre enn 16 bøker, som alle handlet om England på et eller annet vis. Det være seg om kjente engelske kriminalgåter (f.eks. Jack the Ripper), om Churchill, engelsk fotball, puber, Englands historie generelt og London bys historie spesielt - og i særdeleshet om engelske dronninger (Elizabeth, Mary Stuart og Victoria).

Jeg vokste opp med Richard Herrmanns radio-reportasjer fra London. Med sin særegne fortellerstil preget av humor og varme, poenger med snert og med et engasjement som smittet over eteren, satt jeg fjetret til radioen for å høre når han fortalte om London, om mordere og ofre, om Henrik VIII og alle hans koner osv. Nettopp hans bok om dronning Elizabeth I fra Tudor-epoken i England har jeg et spesielt forhold til fordi jeg har hørt, lest, hørt og lest denne en del ganger opp gjennom tidene. Dessuten har jeg etter hvert utviklet en spesiell interesse for Tudor-epoken, som varte fra 1485 til 1603, og som i all hovedsak omfatter tre monarker; Henrik VII, Henrik VIII og Elizabeth I (og kun i korte perioder hhv. Edvard VI og (Bloody) Mary - samt nidagersdronningen Lady Jane).

Lydbokutgaven av "Livet med Elizabeth" (som for øvrig ligger på YouTube) er en forkortet utgave av Richard Herrmanns bok med samme tittel, som utkom i 1986. Det er helt nytt av året at lydboka er tilgjengelig på markedet. Mens papirutgaven av boka inneholder 367 sider samt en kronologisk oversikt over de viktigste hendelsene helt bakerst, tar det bare litt i underkant av fem timer å høre seg gjennom lydbokutgaven. Det sier seg selv at man går glipp av ganske mye av Herrmanns historiske verk om den sagnomsuste dronning Elizabeth I, som jeg har ham mistenkt for å holde som sin yndling blant de engelske monarker av kvinnekjønn. På den annen side er det en opplevelse i seg selv å høre ham selv fortelle historien om Tudor-huset, hvor Elizabeth I var så sentral.

"Hun var den mektigste kvinnen i verden. Hun hadde også vært den mest ettertraktede i yngre år. Konger og fyrster, unge og fyrrige, gamle og gebrekkelige hadde stått i kø for hennes slanke hånd. Om det var hennes kjærlighet de var ute etter, eller makten og æren som fulgte med henne - det skal være usagt. Noe av begge deler kanskje for de fleste av dem. Mange hadde stått henne etter livet, blant hennes nærmeste og blant hennes fiender ute i den store verden. Det var ikke få, verken her eller der. Og hun hadde selv mer enn ett liv på samvittigheten av forædere og rivaler, noen mer skyldige eller uskyldige enn andre. Hun hadde selv vært et uønsket barn. Hun var til de grader uvelkommen at hennes egen far nektet å være med da hun skulle føres til dåpen. Han ville ha en sønn. En pike var en fornærmelse. Hennes egen mor var blitt halshugget. Hun var blitt erklært for uekte barn å være av konge og parlament, og gjort arveløs til alt jordisk gods og all menneskelig aktelse. Men hun skulle komme til å sitte på den engelske tronen i nesten et halvt århundre. Og hun skulle gjøre landet sitt til en stormakt mens hun ordnet opp for folket sitt. Fremfor alt en stormakt på havet. Det skulle bli begynnelsen på et verdensrike som kom til å vokse og vokse i fire hundre år, til det største imperium historien har opplevd helt fram til vår egen tid."

Vi introduseres blant annet for historien om Elizabeths far, Henrik VIII, han med alle konene. Mange forbinder ham med kongen som tok livet av alle konene sine ved å hugge hodene av dem, men det var faktisk bare to av dem som led denne skjebnen. Den første av dem var som tidligere nevnt Elizabets mor, Anne Boleyn. Vi får også høre om en konge som var langt fra så vakker og feiende flott som han ble fremstilt i TV-serien om Tudor, med flotte Jonathan Rhys Meyers i rollen som Henrik VIII, som jeg tidligere har omtalt på bloggen min. Tvert i mot ble kongen etter hvert en meget fet mann, med en livvidde på mer enn 1,5 meter, og med et verkende og stinkende leddsår han aldri ble kvitt. Med sin første kone, Katherine av Aragon, fikk han datteren Mary (senere Bloody Mary), med sin andre kone, Anne Boleyn, fikk han datteren Elizabeth (senere Elizabeth I) og med sin tredje kone, Jane Seymore, som døde i barsel, fikk han den svakelige sønnen Edvard (som kun regjerte en kort tid som Edvard VI - men som mindreårig med en regent - han døde i en alder av 15 år). Flere barn fikk han ikke, alle sine koner til tross. At det skulle være ham det var noe galt med, streifet ikke menn på den tiden. Kvinnenes oppgave var å føde sønner, og klarte de ikke det, var det vær-så-god-neste.

Kivingen mellom Mary og Elizabeth og deres respektive støttespillere om hvem som var rette arving til tronen etter at Edvard VI døde i 1553, var tøff. Valget sto mellom katolske Mary i et protestantisk land og den uekte, men dog protestantiske Elizabeth. Historien kjenner vi - det ble Mary som i første omgang ble kronet som dronning, men hun regjerte kun i om lag fem år (da døde hun), og etter dette overtok Elizabeth tronen. Ingen av Henrik VIIIs barn fikk etterkommere, og da dronning Elizabeth døde i 1603, var Tudor-husets tid over. Stuartene overtok etter dette tronen. Richard Herrmann forholder seg for øvrig til at dronning Elizabeth I forble jomfru inntil sin død, vel vitende om at hun hadde både kjærester og friere - i motsetning til mange andre historikere som mener at hun hadde et seksuelt forhold til jarlen av Leicester. At hun var en fyrrig kvinne, var det derimot ingen tvil om. Og kanskje var en av grunnene til at hun avsto fra å gifte seg og gi seg kjærligheten i vold at hun fryktet hva voldsomme følelser ville gjøre med henne - jf. farens mange kvinne-historier. Dernest at hun fryktet konsekvensene av å gi fra seg den makten hun hadde og ikke minst likte å ha, som det politiske mennesket hun tross alt var. En annen mulighet er at det var så mange stridigheter ute i Europa på den tiden at det kunne få uante konsekvenser dersom hun valgte en fremfor en annen. Å gifte seg under sin stand fremsto ikke som noe alternativ.

"Livet med Elizabeth" handler også om menneskene rundt henne. Blant annet var hun samtidig med William Shakespeare. Sånn sett er det interessant at Richard Herrmann stiller spørsmål ved om det egentlig var Shakespeare som skrev teaterstykkene han er blitt kredittert, eller om det var en annen som sto dronningen og hoffet nært som sto bak disse. Teaterstykkene handler som kjent mye om makt og rivalisering på høyt nivå, umulig kjærlighet, konspirasjoner o.l. Akkurat dette er det nylig laget en film om - Anonymous - hvor vi treffer Vanessa Redgrave i rollen som den aldrende dronning Elizabeth I. Her fremstilles hun som den hun etter hvert ble da alderen gjorde seg gjeldende; tannløs og tynn i håret, desperat etter å skjule sine alderdoms svakheter blant annet ved å fjerne alle speil på slottet, slik at hun skulle slippe å bli minnet på hva som skjedde med hennes ytre.

Jeg synes som vanlig at Richard Herrmann er en fantastisk historieforteller, og at det dessuten er morsomt å høre ham lese selv. Han er såpass muntlig i formen at det passer med høytlesing av hans utlegninger, hvor han briljerer med sin dybdekunnskap om denne kvinnen over alle kvinner, dronning Elizabeth I. Det er nok ingen annen engelsk dronning det er laget så mange filmer om som av nettopp henne, og selv har jeg både sett en hel del av dem og dessuten omtalt dem i tur og orden på min blogg. Nedenfor følger en oversikt over Tudor-filmer omtalt her.

Jeg synes denne boka fortjener terningkast fem - et sterkt sådan.

Papirutgaven ble utgitt: 1986
Lydboka ble utgitt: 2012
Oppleser: Richard Herrmann
Forlag: Cappelen Damm
Spilletid: 4 t 50 min.

Richard Herrmann

Filmer om Tudor-dynastiet, som jeg har omtalt i bloggen min:
- "Elizabeth" (1998) - Cate Blanchett i rollen som Elizabeth I
- "Elizabeth I" (2006) - Helen Mirren i rollen som Elizabeth I
- "Elizabeth: the golden age" (2007) - Cate Blanchett i rollen som Elizabeth I
- "Søstrene Boleyn" (2007)
- "The other Boleyn Girl" (2003)
- "A man for all season" (1966)
- "Lady Jane" (1986)
- "Mary, Queen of Scots" (1971) - Glenda Jackson i rollen som Elizabeth I
- Tudor-serien (fire sesonger) (2007 - 2010)
- "Anonymous" (2011) - Joely Richardson og Vanessa Redgrave i rollene som hhv. den yngre og den eldre Elizabeth I

"Into the White" (Regissør: Petter Næss)

Krigsdrama fra andre verdenskrig i den norske fjellheimen 
I forbindelse med tyskernes invasjon av Norge i 1940 skjøt mannskapet på et tysk fly ned et britisk fly og vise versa, med den følge at besetningen på begge fly - hhv. tre tyske og to britiske - måtte nødlande i den norske fjellheimen. Dette skjedde den 27. april 1940, og stedet var Strynefjellet. Tilfeldighetene gjorde at både de tyske og de britiske flyverne søkte ly i samme hytte, der de måtte samarbeide for å overleve. "Into the White" handler om dette - om hva som skjedde mens de oppholdt seg i hytta, med stadig minkende matrasjoner og tilgang på brensel, mens uværet raste utenfor.

Til å begynne med hadde tyskerne overtaket og holdt britene som fanger. Tanken var å ta seg frem til tettbebygde strøk, men dette viste seg å være helt umulig pga. uværet. Underveis ble rollene skiftet, slik at det var britene som fikk overtaket og holdt tyskerne som fanger. Inntil det kun handlet om å overleve, og de begynte å samarbeide. Sakte men sikkert vokste det frem et sterkt vennskap, som for et par av dem som overlevde krigen skulle komme til å vare livet ut.

Skuespillerprestasjonene i denne filmen er etter min mening av ypperste kvalitet. Spesielt vil jeg fremheve tyske Florian Lukas, som spiller løytnant Horst Schopis, og norske Stig Henrik Hoff, som spiller feldwebel Wolfgang Strunk. Den første i rollen som en korrekt tysk soldat som ønsket at alt skal gå riktig for seg - den andre som en noe mutt, misforstått kunstner som hadde flyktet inn i soldatrollen for å slippe unna sin fars forventninger om at han skulle overta familiebusinessen. Lachlan Nierboer som den britiske kaptein Charles P. Davenport, er for øvrig fornøyelig i rollen som en bortskjemt britisk aristokrat som ikke vet bak-frem på de mest elementære kjøkkenredskaper. Men i stedet for å bli et dyptgripende psykologisk drama, fikk filmen i stedet et komikkens skjær over seg. Dermed ble en i og for seg interessant del av historien rundt tyskernes invasjon av Norge, en grei nok film, men ikke blant de store som kommer til å bli stående igjen som en klassiker av noe format. Alt i alt en film som etter min mening fortjener terningkast fire.

Innspilt: 2011
Originaltittel: Into the White
Nasjonalitet: Norge 
Språk: Engelsk/tysk/norsk
Genre: Drama / krigsfilm
Skuespillere: Rupert Grint (skytter Robert Smith), Stig Henrik Hoff (feldwebel Wolfgang Strunk), David Kross (underoffiser Josef Schwartz), Florian Lukas (løytnant Horst Schopis), Lachlan Nieboer (kaptein Charles P. Davensport), Kim Haugen, Knut Joner, Sondre Krogtoft Larsen, Morten Faldaas
Spilletid: 1 t 40 min.

De tyske soldatene tenner på sitt havarerte fly og legger i vei til fots

Stig Henrik Hoff i rollen som tyske feldwebel Wolfgang Strunk

David Kross som tyske underoffiser Josef Schwartz

Lachlan Nieboer og Rupert Grint som hhv. engelske kaptein Charles P. Davenport
og skytter Robert Smith

Florian Lukas som tyske løytnant Horst Schopis

Stockholm september 2012

Jeg har nettopp vært en tur i Stockholm, og i den forbindelse tok jeg noen bilder i Gamla Stan. Her er et bitte lite utvalg.