Hong Kong - om byen og øya (2015)

Sidegate til Nathan Road, Kowloon (Foto: RMC)

For litt over en måned siden var mannen min og jeg på en ukes ferie i Hong Kong, og rett etter hjemkomsten laget jeg et innlegg fra turen med noen inntrykk fra turen (denne linken fører til innlegget). 

Det bor i overkant av 7 millioner mennesker i Hong Kong og befolkningstettheten er ca 6500 innbyggere pr. kvadratkilometer. Til sammenligning bor det ca 13 innbyggere pr. kvadratkilometer i Norge. Arealet som disse drøyt 7 millioner menneskene bor på er om lag dobbelt så stort som Oslo fylke. 

Kart over Hong Kong

Det er langt å reise til Hong Kong! Det går ingen direkteflyvninger fra Norge, så man må belage seg på minst en mellomlanding. Vi valgte å reise med SAS og hadde en mellomlanding i Arlanda både på ut- og inn-reise. Flyturen fra Arlanda tok ca. 10 timer (pluss minus). Dersom du har mulighet for det, anbefales det å oppgradere flybilletten til en pluss-billett. Da får du mer komfort under reisen. 

Kowloon (Foto: RMC)

Hong Kong er en spesiell administrativ region i Kina, og dette har sammenheng med at den frem til 1997 var en britisk koloni. Man trenger ikke visum for å reise fra Norge til Hong Kong. Dersom man har planer om f.eks. å reise over grensen til Kina i nord, trenger man derimot visum - i likhet med i resten av Kina. 

Hong Kong består av en halvøy som kalles De nye territoriene. Her ligger blant annet Kowloon, der vi valgte å bo. Dessuten består Hong Kong av Hongkong-øya. Her ligger Hong Kong by, og syd på øya finner vi byene Aberdeen og Stanley, som er vesensforskjellig fra Hong Kong by.

Hong Kong by er overveldende! I deler av byen er trafikken så heftig at man "må" ha pauser fra støyen. Det trengte i alle fall vi. I andre deler av byen finner du nærmest småby-preg. Hong Kong er for øvrig en av verdens dyreste byer å leve i.

Dersom du planlegger å reise til Hong Kong, kan det være verdt å merke seg at det i grunnen ikke spiller så stor rolle hvor du bor. Avstandene er korte, og det tar aldri mer enn maks. en time inn til Hong Kong by uansett hvor du reiser fra. Ønsker du derimot utsikt utover havna, kan det være en fordel å velge et hotell i Kowloon. For det første er det litt rimeligere å bo der i forhold til i Hong Kong by (det var i alle fall vårt inntrykk da vi søkte etter hotell på nettet). For det andre er det færre store veier og derfor mindre trafikk, og båtforbindelsen mellom fastlandet og Hong Kong-øya er meget god. Star Ferry går i skytteltrafikk mellom Tsim Sha Tsui på sydspissen av Kowloon og Hong Kong by. Sitter du under dekk, koster det ca. 2 kroner pr. billett, mens en billett på øvre dekk koster 2,5 kroner. Myntenheten Hong Kong Dollar er tilnærmet 1:1 mot norske kroner. 

En ung jente følger sin bestemor (Foto: RMC)

Det er et par-tre øyer man bør besøke under et Hong Kong-besøk. Den ene øya er man innom når man ankommer Hong Kong, fordi flyplassen ligger der. Øya heter Lantau, og har bruforbindelse til Kowloon. Den andre interessante øya er Cheng Chau, og den bør man besøke! Den tredje øya heter Lamma. Den er ikke fullt så interessant, men bevares: Har du tid, så er det jo morsomt å ha vært der. Vi var på alle tre, og dette skal jeg skrive om i et senere blogginnlegg.

Eksentrisk dame styrter avgårde for å komme først inn i båten ...
(Foto: RMC)

Hong Kong Tram (to etasjes trikker) er virkelig moro å kjøre! Å sitte oppe i andre etasje, og suse frem og tilbake gjennom byen, er fantastisk morsomt! Nå skal jeg riktignok innrømme at tog og lignende har en stor plass i mitt hjerte, men i tillegg er det noe med å se travelheten i byen fra høyden. Trikken i Hong Kong går på tvers av byen, så man får samtidig sett mye. 

Mennesker i gatene (Foto: RMC)

Ellers må jeg si at menneskene i byen fascinerte meg aller mest. Det er så mange av dem, og inntrykket vi satt igjen med er at alt fungerte så smidig. Infrastrukturen er imponerende, både på land og vann. Vi så ikke en eneste trafikkulykke, og selv om vi var ganske vågale i matveien, ble vi ikke syke. Nå skal det sies at man bør være forsiktig med for mye sjømat på denne kanten av verden, fordi lokale råvarer inneholder mer tungmetaller enn vi kanskje liker å tenke på. Sør Kina-havet er forurenset! Men litt lokal sjømat skader ikke! Og bare for å ha presisert det: maten smakte fantastisk, enten vi befant oss på en fin restaurant eller ute på en av øyene under noe mer beskjedne forhold. 

I Soho kommer man tettere på folkene (Foto: RMC)

Dersom du er i Hong Kong og ønsker å komme litt tettere på folkene, er det i gatene litt høyere oppe i byen du skal gå. Soho er en ytterst sjarmerende del av byen. Gatebildet er preget av fotgjengere og syklister og heller lite biler. Her er det dessuten mange matmarkeder, og det er jo litt artig å gå rundt og observere. I denne bydelen er det dessuten mange hippe barer og spisesteder med mat fra hele verden. Soho er bratt - angitt til 25 % stigning flere steder. Det anbefales derfor varmt å ta taxi til toppen og gå ned, i alle fall dersom du befinner deg i byen i den varme delen av året. Og når jeg først er inne på det med taxier: det er billig å ta taxi i Hong Kong! Styr imidlertid unna rushen, fordi du da risikerer å bli stående helt stille i bilkø. Likevel skal det mye til før du selv da risikerer å bli ruinert. Vi opplevde en gang å bli stående i en times stillestående kø mellom Hong Kong by til Stanley, og regningen lød likevel ikke på mer enn om lag 150 kroner til slutt. 

En av de noe kaotiske sidegatene i Soho (Foto: RMC)

Hva shopper man i Hong Kong? Vel - nå er ikke jeg den beste til å komme med shoppingråd, fordi jeg egentlig ikke er så veldig opptatt av det når vi er ute og reiser. Men jeg kan jo nevne spisepinner, te og te-rekvisita, skinn etc. Dessuten er det mye flott kunst å få kjøpt, men vær forberedt på at det koster! Hong Kong er stinn av merkevarebutikker, men billig er det ikke. 

Kowloon Park (Foto: RMC)

Hong Kong har mange severdigheter å by på, og dem skal jeg skrive mer om i senere innlegg. Det er også mulig å komme seg til Macao fra Hong Kong. Vi dro dit, og dette skal jeg også skrive mer om senere.

Synlig politi i gatene (Foto: RMC)

Vi opplevde den vanlige Hong Kong-beboeren som svært hyggelig og vennlig, og dette kombinert med at vi var på et spennende sted, gjorde vår ferie til en flott opplevelse! 

Nathan Road, Kowloon (Foto: RMC)

"Vivianes kamp" (Regissører: Ronit og Shlomi Elkabetz)

Intenst og sterkt ekteskapelig kammerspill fra Israel

"Vivianes kamp" er en israelsk film fra 2014, og den er skrevet og regissert av søsknene Ronit og Shlomi Elkabetz. Ronit spiller selv  hovedrollen som Viviane Ansalem, kvinnen som ønsker skilsmisse fra ektemannen Elisha. (Kilde: Wikipedia) Filmen vant hovedprisen (Sølvspeilet) i forbindelse med filmfestivalen Film fra Sør (som arrangeres i Oslo hvert år) i 2014, og den ble også nominert til Golden Globe i kategorien beste utenlandske film. 

Handlingen i "Vivianes kamp" finner sted i en rabbinerdomstol, og det er et fortettet og intenst kammerspill vi blir vitne til. Ekteparet Viviane og Elisha har vært gift i en årrekke, men nå orker ikke Viviane mer. Hun vil ha skilsmisse. For å få dette må ektemannen samtykke, og uten hans samtykke nekter rabbinerne å gi henne "gett", dvs. skilsmissepapirer. 

Vi skjønner etter hvert at det er viktig for Viviane å få sin skilsmisse uten at det hele skal ende i en skittentøysvask. Hun fremfører derfor ingen klagemål mot ektemannen, men fokuserer på at de ikke passer sammen og aldri har gjort det. Elisha forhaler prosessen ved ikke å møte opp i domstolen, og uten hans tilstedeværelse er rabbinerne øyensynlig låst og kan intet gjøre for henne. Etter sterkt press, dukker han opp til slutt, men kun for å fortelle at han ikke ønsker å tillate skilsmisse.  Rabbinerne insisterer på at Viviane må flytte hjem og gjenoppta samlivet med sin ektemann, fordi de ikke uten videre kan gi opp. Viviane stiller opp, men uten at samlivet på noen måte endrer kurs. 

Til stede i rabbinerdomstolen begynner rabbinerne etter hvert å spørre ut 

Viviane og advokaten om de har et forhold, og det hele ender nærmest som 

en farse. 

Vivianes desperasjon stiger etter som månedene - for ikke å si årene - går. Hun blir sintere og sintere, og skjønner ikke hva som er vitsen med å møte opp i rabbinerdomstolen når rabbinerne likevel ikke foretar seg noe som helst. Etter hvert forstår rabbinerne at noe må gjøres, og vitner innkalles. Nå utvikler rettssaken seg for alvor til en farse. Rabbinerne utspør vitnene om de mest intime detaljer om ekteparet Ansalem, og det ene mer aparte vitneprovet etter det andre avgis. Det handler om søsken og naboer, forretningsforbindelser og andre. Fellestrekket for disse er at alle som støtter Elishas sak beskriver ham som den perfekte ektemann, mens Viviane fremstilles som tvilsom. Vivianes vitner rakker ned på Elisha og fremhever Vivianes edle vesen. Med andre ord et klassisk ekteskapsdrama, men med den vesentlig forskjell at kvinner i de fleste siviliserte samfunn har rett til å avslutte et ekteskap som ikke lenger fungerer.

Hatefulle blikk utveksles i rettssalen.

Til slutt orker ikke Viviane å høre mer, og så kommer den egentlige historien om ekteskapet frem ... Det handler om en ektemann som har utøvd grov psykisk vold gjennom hele ekteskapet. At hun i det hele tatt har klart å holde seg oppreist i alle årene de har vært gift, er faktisk en gåte. Men selv ikke nå kan rabbinerne gjøre noe for henne ... Hvor langt må det hele utvikle seg før det er mulig å få "gett"? Hvor mye verdt er hennes ønske om frihet, om retten til å leve et anstendig liv? Hvor mange år er det mulig å holde det gående i rabbinerdomstolen uten at noe avgjørende skjer?

På gangen sitter partene og vitnene, mens de venter på at det skal bli deres tur.

I og med at handlingen i filmen i sin helhet foregår i en rabbinerdomstol og på et venteværelse, og handler om israelsk skilsmisselovgivning versus det moderne liv, er dette en krevende film å ta inn over seg. Her bør man ikke forvente seg for mye av ytre handling, og det er dessuten en fordel om man er interessert i andre kulturer generelt og jødisk kultur spesielt. Er man det, får man til gjengjeld desto mer ut av filmen. Skuespillerprestasjonene er formidable, og filmen bæres av karakterene i dramaet alene, uten ytre staffasje av noe slag. Jeg vil anta at filmens tema er rimelig provoserende i Israel, fordi den belyser kvinnenes svake situasjon i tilfeller der et ekteskap ikke fungerer og det er kvinnen som ønsker seg ut av det, mens mannen nekter. Innimellom alt det triste er det også rom for humor - særlig under vitneavhørene ... For meg som lever i et helt annet samfunn, der kvinner har rettigheter, var det sterkt å følge den fortvilte kampen for et verdig liv. Rabbinernes grafsing i ekteparets privatliv var også både tankevekkende og provoserende. Hva skulle de egentlig med disse detaljene når alt likevel sto og falt på ektemannens samtykke?

"Vivianes kamp" er den tredje filmen i en triologi som søskenparet Ronit og Shlomi Elkabetz har laget om kvinneundertrykkelse og ekteskap i Israel, kan vi lese på Film Fra Sør sin presentasjon av filmen.  De to foregående het "Take a Wife" (2004) og "7 Days "(2008). "Vivianes kamp" har for øvrig klare paralleller til den iranske filmen "Nader og Simin - et brudd",  som jeg har omtalt på bloggen min for 3 1/2 år siden (linken fører til min omtale).

Innspilt: 2014 
Originaltittel: Gett: Le procès de Viviane Amsalem
Nasjonalitet: Israel
Språk: Hebraisk
Sjanger: Drama
Skuespillere: Ronit Elkabetz (Viviane Ansalem), Menashe Noy, Simon Abkarian m.fl.
Spilletid: 1 t 56 min.

Hvem tror du vinner Nobelprisen i litteratur i år?

Hvert eneste år spekulerer bokelskere på hvem som blir årets vinner av den virkelig mest høythengende litteraturprisen av dem alle, nemlig Nobels litteraturpris! I tillegg gambles det over en lav sko og opereres med odds, slik som på denne nettsiden. (Alle linker nedenfor fører til mine egne omtaler av aktuelle forfatteres bøker her på bloggen.)

Ian McEwan - får han Nobels litteraturpris i år? (Foto: RMC)

Blir det Ian McEwan? Eller kanskje Haruki Murakami? Kanskje er det endelig Philip Roths tur, eller kanskje Péter Nádas? Sistnevnte var en av de mer hete kandidatene i fjor, og uansett hva oddsen indikerer, må vi vel kunne si at han neppe er mindre aktuell i år. Hva med spanske Javier Marias, en forfatter som knapt er oversatt til norsk? Dét ville lignet svenska akademien å tildele prisen nettopp til en slik forfatter! Det har de jo gjort i noen år, som om det er ekstra morsomt å trekke frem en vinner som absolutt ingen har gjettet på tidligere ... Eller knapt hørt om ...

Studerer man oddsen nærmere, slår navn som Hilary Mantel, Joan Didion, Margaret Atwood, Richard Ford, Umberto Eco, Daniel Kahneman, Cormac McCarthy, Yan Lianke, Karl Ove Knausgård, Rohinton Mistry og Merethe Lindstrøm imot en. For ikke å snakke om Milan Kundera, Amos Oz, Claudio Magris, Colm Toibin, Peter Handke og Jon Fosse ... Eller Joyce Carol Oates, Salman Rushdie, Don De Lillo og Kjell Askildsen? Og da er ikke en gang Assia Djebar nevnt.

I fjor var jeg til stede under et arrangement hos Aschehoug forlag, hvor Gabi Gleichmann hadde et innlegg om de to heteste kandidatene han tippet det året; Péter Nádas og Assia Djebar. Jeg hadde dessuten en liten uhøytidelig konkurranse på bloggen min, der det gjaldt å tippe hvem Nobels litteraturpris i 2014 ville gå til. Ingen gjettet den gangen at Patrick Modiano skulle stikke av med den gjeve prisen. For hvem hadde nå hørt om ham?

I den grad man kan si at det går en slags rød tråd gjennom foregående års Nobelpristildelinger, så må det være at prisen ofte går til forfattere av typisk eksistensiell litteratur. Prisvinnerne er dessuten noe opp i årene. Nettopp av den grunn tror jeg at en del av navnene på listen ovenfor faller bort. En forfatter jeg f.eks. gjerne skulle sett flere oversettelser til norsk fra, er Javier Marias. Han er imidlertid mest sannsynlig for ung, født som han er i 1951. Og er han for ung, så kan vi vel uten videre konkludere med at vår egen Karl Ove Knausgård (f. 1968) ikke har en sjanse. Ikke enda. Svenskene er visstnok heller ikke så begeistret for ham, ut fra hva jeg har forstått. 

Yan Lianke er født i 1958, og selv om han skriver eksistensiell litteratur i bøtter og spann, er også han i yngste laget. Haruki Murakami (f. 1949) skriver nok for lett for akademiets medlemmer, er min påstand. Mens Claudio Magris (f. 1939) har modnet lenge nok. Det samme har Amos Oz, og hans forfatterskap er virkelig blant de mer viktige og spennende i våre dager! (Selv har jeg dessverre lest alt for lite av ham, men en pris ville garantert ført til at jeg hadde prioritert hans forfatterskap høyere.) Akademiet synes å ha sansen for jødeproblematikk og andre verdenskrig - særlig Holocaust-relaterte temaer - og her passer Amos Oz godt inn. Ellers vil jeg trekke frem Assia Djebar (f. 1936) - i år som i fjor. De siste 20 årene er det kun fire kvinner som har fått Nobels litteraturpris. Jeg mener selvsagt ikke at det skal være kjønnskvotering på Nobelprisen, men du godeste! Kvinner skriver også god litteratur! Det må da herrene i svenska akademien være enige i!

Et interessant tips som har dukket opp i det siste er for øvrig kenyanske Ngugi wa Thiong. I løpet av få dager kommer hans roman "Hvetekornet" ut på Bokvennen forlag. 

Da er det bare å smøre seg med tålmodighet til i morgen! 

Hvem tror du blir årets vinner av Nobels litteraturpris?