Vinterstemning

Vinteren kan være både til glede og besvær, men en ting er i alle fall sikkert: hvit snø i kombinasjon med sol eller for den saks skyld frost, er svært, svært vakkert! Her er et knippe vinterbilder jeg har tatt de siste par årene.

"Utryddelsen" (Regi: Roselyn Bosch)

Sterkt om jødeutryddelse i Frankrike


Innspilt: 2010
Originaltittel: La Rafle
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama, krigsfilm
Skuespillere:  Jean Reno, Mélanie Laurent, Gad Elmaleh, Raphaëlle Agogué, Hugo Leverdez
Spilletid: 115 min.

Frankrike er okkupert av nazistene, og franske politimenn fikk i juli 1942 ordre om å arrestere alle Paris´ jøder og sperre dem inne på sykkelstadionen Vélodrome d´Hiver før deportasjon videre til ulike konsentrasjonsleire. På den tiden befant det seg nesten 25 000 jøder i Paris, og rundt halvparten var statsløse jøder som hadde flyktet fra nazi-Tyskland.

Franske myndigheter var noe ambivalent til det hele, men de som hadde makt til å påvirke prosessen var fra seg av iver etter å bli kvitt jødene. Særlig de statsløse ... Og for å gjøre deportasjonen av de øvrige mer smakelige, vurderte de å ta fra dem deres franske statsborgerskap. Nazistene hadde f.eks. ikke forlangt at de minste barna skulle følge foreldrene, mens franske myndigheter syntes det var for brysomt å ta seg av en haug med foreldreløse, jødiske barn. "Det ville sprenge sosialtjenesten", ble det sagt. Så ... de tok like godt barna med.

I dagene før arrestasjonene var det massive lekkasjer om hva som skulle skje. Rundt 10 000 jøder lyktes å stikke av før arrestasjonene, og det var derfor mulig "bare" å få fatt i 13 000 individer. De fleste hadde faktisk ikke fantasti til å skjønne alvoret. 
Vi følger 11-åringen Joseph Weismann, og det er hans historie fra virkeligheten som filmen er basert på. Helt vanlige mennesker som levde helt vanlige liv ble innhentet og arrestert. I første rekke ble de internert på sykkelstadioen under etter hvert helt umenneskelige forhold. De sanitære forholdene var så dårlig at mengder med mennesker døde i løpet av kort tid, og vann som det faktisk ikke var mangel på, ble likevel rasjonert ut som den mest kostelig skatt. En håndfull lege- og sykepleierpersonell tok seg av de mest akutte tilfellene. Den jødiske legen Sheinbaum (Jean Reno) og den franske sykepleieren Annette Monod (Melanie Laurent), gjør det de kan for å redde liv. Ingen av dem har den minste anelse om hvilken skjebne som venter jødene østpå (dvs. i Auschwitz i Polen, hvor de blir brakt). 

Under et midlertidig opphold i en leir på den franske landsbygda, i påvente av at togsett gjøres klar for å frakte jødene østover, klarer Joseph Weismann og en annen gutt å flykte. Deretter splittes familier - mennene fra sine kvinner, dem igjen fra sine barn ... Verdisaker strippes av dem, plyndres, før de sendes til den sikre død ...

Denne filmen er uhyggelig sterk! Ikke bare forteller den om en skamplett i Frankrikes historie, men det hele er så rystende, så sjokkerende og så følelsesladet at jeg aldri blir ferdig med denne delen av historien. I denne filmen fokuseres det i enda større grad enn hva jeg ellers har opplevd, på barnas situasjon. Det er klart at det gjør inntrykk! Og jeg synes også at filmen står seg enda bedre fordi den nettopp er franskprodusert. Det er nesten ikke med kjente skuespillere i denne filmen, og det er et pluss synes jeg! Jean Reno som den jødiske legen Sheinbaum var for øvrig fantastisk! Filmen fortjener terningkast seks!

Helt til slutt må jeg nevne boka "Saras nøkkel" av Tatiana de Rosnay, som handler om nettopp denne deportasjonen av jøder fra Paris i juli 1942. Kun 24 av de totalt 13 000 jødene overlevde, og ingen av barna som ble brakt til Auschwitz kom levende fra det - av "den enkle grunn" at de ble gasset i hjel umiddelbart etter ankomst. De kunne jo uansett ikke gjøre nytte for seg i arbeidsleiren ... 

En liten glad gutt som ikke skjønner så mye av det som foregår

Joseph Weismann i midten - hans historie som fortelles

Foreldre som er helt fra seg fordi barna deres må bli

igjen mens de fraktes til Auschwitz

Camilo José Cela: "Bikuben"

Om skjebner og vanskjebner i 1940-årenes Madrid


Utgitt i Spania: 1951
Utgitt i Norge: 1980
Originaltittel: La colmena
Oversetter: Kjell Risvik
Forlag: Gyldendal Norsk Forlag
Antall sider: 239
Priser: Nobels litteraturpris i 1989

Handlingen i boka foregår i Madrid i 1942, mye godt rundt Dona Rosas café Bikuben. Her møter vi et utall mennesker i korte glimt. Det er faktisk helt umulig å ha som ambisjon at man skal klare å holde de ulike menneskene fra hverandre, og det kan neppe ha vært forfatterens hensikt heller. Tvert i mot vil jeg anta at det har vært meningen å fange en stemning blant i det alt vesentlige fattige mennesker i tiden etter den spanske borgerkrigen, og i starten av andre verdenskrig.

De fleste menneskene i "Bikuben" lever sjuskete liv. Det er lite penger blant folk, og fattigdommen er vanskelig å forholde seg til. Dette fører til at det for noen ungjenter ikke er noen vei utenom prostitusjonen. Andre har drømmer om et bedre liv, som å bli godt gift for eksempel. Men i et samfunn der alle bare tenker på seg og sitt, på hvor det neste måltidet skal komme fra eller for den sakens skyld den neste hyrdestunden som det eneste lyspunktet i en ellers nedrig tilværelse, er det liten plass til drømmer og naivitet. Likevel skal det heller lite til for å gi et annet menneske håp, og veien til fornedrelse lokket frem via fagre ord, er svært, svært kort.

Jeg slet veldig med å komme gjennom denne boka! Særlig i starten var det tungt, men det løsnet heldigvis etter hvert. Boka føltes vanskelig tilgjengelig på grunn av det omfattende persongalleriet som jeg et stykke på vei prøvde å henge med i svingene i forhold til, før jeg innså at jeg like godt kunne gi opp og heller konsentrere meg om å få mest mulig ut av fragmentene. For boka er faktisk sammensatt av en hel masse fragmenter, og det eneste menneskene vi presenteres for har til felles, er fattigdommen, at de bor i samme leiegård og at de har drømmer om et bedre liv.

Boka ble forbudt i Spania rett etter at den utkom, angivelig fordi den ble oppfattet som en kritikk av det spanske samfunnet. Dette finner jeg rett og slett vanskelig å forstå. I så fall ligger kritikken av samfunnet i beskrivelsen av menneskene som lever nederst på rangstigen, der de fører et liv man kanskje ikke ønsket å forholde seg til at fantes?

Selv om boka var tung å komme gjennom, er jeg glad for at jeg leste den! Det er imidlertid ikke til å komme forbi at antallet mennesker vi presenteres for - jeg vil anslå dette til rundt 2-300 mennesker fordelt på 239 sider - reduserte leseopplevelsen en del. Det er masse svart humor i boka og jeg humret og lo flere ganger. Likevel nådde den aldri de helt store høydene. Det må derfor bli terningkast fire på denne boka. 

"Miraklet i Lourdes" (Regissør: Jessica Hausner)

Et mirakel at jeg holdt ut ...


Innspilt: 2009
Originaltittel: Lourdes
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Sylvie Testud, Lea Seydoux, Bruno Todeschini, Elina Löwensohn, Linde Prelog
Spilletid: 99 min. 

Christine er en ung kvinne som er rammet av MS (multipel sklerose). Hun sitter i rullestol og har ikke en gang krefter i hendene til å spise selv. Derfor trenger hun hjelp til absolutt alt.

En uheldig side ved sykdommen er at Christine blir svært ensom. Den eneste måten hun kan komme seg ut av ensomheten på, er ved å melde seg på turer av kulturell eller kristelig art. I år går turen til Lourdes, et viktig senter for katolisismens mirakler opp gjennom tidene. Stedet valfartes derfor årlig av millioner av pilgrimmer som kommer i håp om å oppleve helbredelse og andre mirakler.

Christine er ikke troende, og hun tror i hvertfall ikke på mirakler. Hun er der kun for å være sammen med andre mennesker. De unge frivillige jentene som jobber på stedet for å ta seg av slike som henne, behandler henne som en som ikke har følelser på lik linje med dem, og som de heller ikke trenger å konversere med, men bare hjelpe med de rent praktiske tingene. Men Christine er akkurat som dem. Hun kan bare ikke gå, kle seg selv eller spise for egen maskin. Inni seg har hun mange følelser, drømmer og tanker. Like fullt blir hun vitne til at de frivillige ungjentene er mer opptatt av sine gryende romanser med de frivillige mannlige hjelperne på stedet, enn av henne og andre de er der for å hjelpe.

Så opplever Christine plutselig at hun kan reise seg fra rullestolen og gå! Hun blir gjenstand for mye oppmerksomhet - på godt og vondt. Mens noen gleder seg på hennes vegne, er andre  misunnelige og lurer på hvorfor i all verden hun og ikke de er helbredet. Rundt seg har de kirkelige ansatte som henger veldig mye av ansvaret for helbredelsen på den syke selv, at det kun er de som er i stand til å ta imot guds nåde og som først får sjelen helbredet som får gleden av slike mirakler som den Christine har opplevd. Det er imidlertid ikke uvanlig at syke, og kanskje spesielt MS-pasienter, kan oppleve en midlertidig og forbigående bedring av sykdommen sin, og i og med at omverdenen forholder seg til helbredelse og mirakler som noe som kun hender dem som virkelig har fortjent det, kan fallhøyden bli stor når miraklet ikke vedvarer ... Så spørs det om Christine er blant de heldige?

På filmens cover står det blant annet "et lite mirakel av en film - terningkast seks", "en svært elegant liten film - terningkast fem" osv. Og jeg sitter her som et stort spørsmålstegn og lurer på hva det feiler meg som ikke ble rørt i det hele tatt. Jeg opplevde filmen som kjedelig! Grusomt kjedelig! Det som dro opp opplevelsen av den tross alt var miljøskildringen av et fanatisk religiøst samfunn rundt Lourdes, som egentlig er gjenkjennelig uansett hvilken religion eller sekt det er tale om. En utrolig naiv form for humor med kristelig eller religiøst preg, en hang til å holde folk som "truer med å ta av" nede og en tendens til å legge ansvaret for all den urett som rammer et menneske på dets egne skuldre ... som om det var tale om guds straffedom. Bare for å ha nevnt noe ... Uansett - jeg ble skuffet over denne filmen! Her blir det terningkast tre!

MS-pasienten Christine

Kristelige utflukter

Christine er ute av rullestolen og nyter forsiktig en romantisk aften med 

en av de frivillige mannlige hjelperne på stedet

"Henry of Navarre" (Regissør: Jo Baier)

Kamp om kongemakten i Frankrike på slutten av 1500-tallet


Innspilt: 2010
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Krig
SKuespillere: Julien Boisselier, Hannelore Hoger, Armelle Deutsch, Chloe Stefani, Ulrich Noethen, Roger Casamajor, Gabriela Maria Schmeide, Wotan Wilke Mohring, Frank Kessler, Devid Striesow, Kristo Ferkic, Fritz Marquardt
Spilletid: 148 min.

Henrik av Navarra er konge over en liten del av Frankrike, hvor hugenottene (dvs. protestanter) holder til. Resten av Frankrike er katolikker og står under Paven i Roma. Det er ikke rom for religionfrihet og alle som er annerledes tenkende i forhold til den katolske kirke, anses som kjettere.

I perioden 1560 - 1563 fungerte Katharina de Medici som regent for sønnen Henrik II. Hun hadde ett ønske: fred i Frankrike! I et forsøk på å få til en våpenhvile mellom katolikkene og hugenottene, tilbød hun sin datter, prinsesse Margot, som ektefelle for Henrik av Navarra. Som den fornuftige mannen Henrik var, gikk han med på dette, og giftemålet fant sted i 1572.

På selveste bryllupsnatten blir imidlertid titusener av hugenotter regelrett slaktet ned i Paris´ gater. Litt for sent går det opp for Henrik at det hele har vært en felle ...

For historiens skyld bør nevnes at Henrik av Nevarra faktisk ble Frankrikes konge i 1589 og regjerte som kong Henrik IV frem til sin død i 1610. I løpet av denne perioden innførte han religionsfrihet i Frankrike. Dessuten var han opptatt av å bedre de fattiges kår. I denne filmen følger vi ham på hans blodige vei til kongemakten.

Denne filminnspillingen opplevde jeg som svært spesiell og ikke rent lite bisarr. Det tok derfor litt tid å vende seg til konseptet, fordi jeg rett og slett ikke skjønte om det var en komedie eller et seriøst drama jeg satt overfor. Enkelte scener er dratt ut i det helt outrerte, mens andre scener er så seriøse som jeg i grunnen hadde forventet. Men da jeg først kom forbi dette, var filmen både interessant og til tider også svært festlig. Folk av kongelig byrd latterliggjøres og levnes liten ære ... kanskje med unntak av Henrik av Nevarra selv. Jeg tenkte at dette kan tenkes å ha sammenheng med at Frankrike ikke har noe kongehus i dag og at man derfor har et mye mer uærbødig forhold til kongelige enn hva f.eks. England har.

Noe som for øvrig forundret meg da jeg googlet på denne filmen, er at det ikke finnes spor etter den verken på www.filmweb.no eller www.dvdhuset.no. Har filmen i det hele tatt gått på norske kinoer? Jeg vet ikke, fordi det nesten ikke var mulig å finne noen informasjon om filmen på tross av at DVD´en har hatt release en stund og er produsert i 2010.

Jeg gir filmen en svak fem´er på terningen. Det er mulig at jeg er litt urettferdig, fordi filmen er storslagen, tidvis svært morsom og med gode skuespillerprestasjoner. Det som trekker ned er i grunnen det bisarre, som ikke gikk helt hjem hos meg.
Her kan interesserte lese mer om Kong Henrik IV:

"Massakren i Katyn" (Regissør: Andrzej Wajda)

Mesterlig om polske lidelser under andre verdenskrig


Innspilt: 2007
Originaltittel: Katyn
Nasjonalitet: Polen
Genre: Drama, krig
Skuespillere: Maja Ostaszewska, Artur Zmijewski, Andrzej Chyra, Danuta Stenka, Jan Englert, Magdalena Cielecka, Pawel Malaszynski, Agnieszka Glinska, Maja Komorowska, Wladyslaw Kowalski, Sergei Garmash, Antoni Pawlicki, Agnieszka Kawiorska
Spilletid: 117 min.
Nominert til Oscar for beste utenlandske film

På tross av løfter om at Polen ikke skulle angripes, invaderte tyske tropper dette landet i september 1939. Samtidig rullet den Røde Arme inn over grensene fra øst, med den følge at Polen var sjanseløs og måtte gi opp motstanden i løpet av svært kort tid. Starten på andre verdenskrig var et faktum.

Noe av det første som skjedde var at samtlige polske offiserer i den polske armé ble tatt til fange av russerne. Tilbake satt kvinnene og barna, som levde i håpet om å se sine kjære igjen. Men så godt som ingen kom levende fra dette ...

I filmen følger vi en liten håndfull familier som har mistet sønner, ektemenn, brødre og fedre. Livet må gå videre uten mennene, men det er tunge tider. Og ikke bare lederne i hæren får unngjelde. Den samme skjebnen lider de fleste intellektuelle også. All motstand skal knuses!

Da nazistene tapte krigen, ble Polen en del av Sovjetunionen. Det var dermed av største viktighet å skrive om historien, slik at de som seierherrer kom ut som helter. Da historien om massakren i Katyn, hvor 12000 offiserer ble henrettet og dumpet i massegraver, kom frem, kjempet russerne en innbitt kamp om å gi nazistene skylden. Det polske folket visste imidlertid at det var russerne som sto bak denne forferdelige tragedien, og det ble til slutt ikke mulig for Stalin å skjule ugjerningene ...

Denne filmen tok helt innersvingen på meg. Ikke bare forteller den en uhyggelig og viktig historie fra andre verdenskrig, som ikke er så kjent, men den er også utrolig godt regissert. Jeg registrerer at det for tiden kommer mange filmer om andre verdenskrig fra tidligere østblokkland, som på den måten får fortalt sine historier og samtidig hedret sine helter. Når filmen er betegnet som et mesterverk og et utrolig gripende krigsdrama, kan jeg bare slutte meg til dette! Her blir det terningkast seks!

For noen år siden var jeg i Auschwitz-Birkenau utenfor Krakow, og jeg minnes noe guiden påpekte: Det var ikke bare jøder, sigøynere o.l. som ble utryddet i konsentrasjonsleiren. Mengder med polakker ble også utryddet, men dette har kommet helt i skyggen for jødeutryddelsen. Sånn sett blir denne filmen en viktig påminnelse om noen av de tapene det polske folket led under andre verdenskrig. 

Her kan man lese mer om filmen. 

Familier ble splittet.

Navnene på ofrene i Katyn-massakren offentliggjøres

De uhyggelige massegravene

"Veronika vil dø" (Regissør: Emily Young)

Irriterende dårlig om psykiatrien


Innspilt: 2009
Originaltittel: Veronika Decides to Die
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Sarah Michelle Gellar, Jonathan Tucker, Erika Christensen, David Thewlis
Spilletid: 99 min.
Basert på Paulo Coelhos roman "Verionika vil dø"

Veronika har i grunnen "alt". Hun er ung, vakker, har en god jobb, en flott leilighet, god økonomi ... men så er saken den at hun faktisk ikke er lykkelig likevel. Hun har vært deprimert i lang tid, og legene som har behandlet henne har gitt henne mengder med antidepressiva. Joda, hverdagene går rundt ... på et vis ... men meningen med tilværelsen, gleden over livet ... den er ikke tilstedeværende.

En dag bestemmer Veronika seg for at hun ikke orker å leve lenger. Hun tømmer i seg alle sovepillene hun har tilgjengelig.

Stikk i strid med Veronikas intensjoner blir hun reddet, og hun våkner opp på en psykiatrisk institusjon. Der får hun vite at pillene hun tok har skadet hjertet hennes alvorlig og at et aneurysme som er under utvikling, kan sprekke når som helst. Og da dør hun!

Etter først å ha vært nedslått fordi hun overlevde, våkner det opp noe i Veronika som hun ikke ante at hun hadde. Det er en gryende livskraft som våkner ... Og plutselig er det som om hun er utstyrt med en helt ny kompetanse til å leve ... Dette påvirker også en del pasienter hun har rundt seg, og som institusjonen for lengst har gitt opp å kurere.

Det er i alle fall ti år siden jeg leste boka som filmen er basert på. Jeg husker nokså lite av den, annet enn at den var litt rar og veldig annerledes mye annen litteratur jeg har lest.

Denne filmen kan betraktes på to måter. Den ene måten er å betrakte den som en vakker historie om det å komme tilbake til livet, finne livskraften i seg selv og våkne opp fra et rutinepreget liv som ikke gir svært mange gleder i lengden. Ser man på filmen på denne måten, er den utvilsomt vakker.

Den andre måten å se filmen på er at den er irriterende ukorrekt mht hvordan en psykiatrisk institusjon drives, for ikke å si normalt ser ut. Her havnet jeg, og dette kommer derfor dessverre i veien når jeg vurderer filmen. For hvilken psykiatrisk institusjon er befolket med suicidale pasienter som kan komme og gå når de vil? Og som er omgitt av pene ting som kan knuses og brukes som selvmordsvåpen? Hvor det ikke en eneste gang skjer at noen hever stemmen eller mister besinnelsen? Og hvor en pasient som har sluttet å snakke, og som plutselig begynner å snakke, umiddelbart blir omringet av pleiepersonale og dopet ned? Uten å ha vært i nærheten av å gå beserk? 

Alt som skjedde på den psykiatriske klinikken fremsto for meg som så usannsynlig at jeg ikke klarte å engasjere meg i det hele tatt i det som hendte. Jeg opplevde også skuespillerprestasjonene fra dem som skulle fremstille Veronikas medpasienter som svært lite troverdige. Når et psykisk sykt menneske enten blir fremstilt med tics eller med et mimikkløst ansikt, da har de aldri sett et pyskisk sykt menneske i sitt liv. Jeg er veldig i tvil om jeg skal gi denne filmen terningkast tre eller fire, men ender med tre. En sterk treer riktignok, men heller ikke noe mer. 

Sarah Michelle Gellar som Veronika

"Søstrene Boleyn" (Regissør: Justin Chadwick)

Dronning for enhver pris


Innspilt: 2007
Originaltittel: The Other Boleyn Girl
Nasjonalitet: England
Genre: Drama
Skuespillere: Natalie Portman (Anne Boleyn), Scarlett Johansson (Mary Boleyn), Kristin Scott Thomas (Lady Elizabeth), Eric Bana (Henrik VIII)
Spilletid: 115 min.

Ryktene om at kong Henrik VIII og dronning Catherine av Aragon ikke lenger har et intimt forhold, svirrer på hoffet. Dermed er det duket for at man ved å fremby sine døtre som mulige elskerinner for kongen kan sikre sine posisjoner bedre. Dette er bakgrunnen for at Sir Thomas Boleyn bestemmer seg for å få datteren Anne til å forføre kongen.

Kongen blir invitert på besøk hos familien Boleyn, men ting går ikke helt etter planen. For kongen faller ikke for Anne, men derimot for søsteren Mary. Problemet er bare at Mary allerede er gift. Dette viser seg imidlertid ikke å være noe problem fordi kongen rett og slett bare beordrer hele familien til å komme til hoffet. Marys mann sender han avgårde.

Mary blir kong Henrik VIIIs elskerinne, men selv om hun føder ham hans etterlengtede sønn, er og blir dette en bastard. Og fødselen forhindrer ikke at kongen allerede har gått lei av henne, og har kastet sine øyne på Anne - "the other Boleyn girl" - som nylig har kommet tilbake fra hoffet i Frankrike. Hun ønsker imidlertid ikke å bli enda en elskerinne som kongen etter hvert skal gå grundig lei av. Nei - hun ønsker å bli intet mindre enn Englands nye dronning ... Og historien kjenner vi jo, for dronning ble hun!

Både Natalie Portman og Scarlett Johansson spiller sine roller som Boleyn-søstrene meget godt! Og sjelden har jeg sett kong Henrik VIII bli fremstilt så sympatisk som nettopp her! Kristin Scott Thomas hadde for øvrig en liten rolle som søstrenes mor. Kulissene, skuespillerprestasjonene, kostymene, det filmtekniske - alt fungerte meget godt i denne filmen! Fremdeles sitter imidlertid den 32 timer lange Tudor-produksjonen i ryggmargen på meg, slik at jeg egentlig uten å ville det, ble sittende og sammenligne de ulike personene ... Dersom jeg hadde visst at denne filmen var en tro kopi av en annen film jeg har sett med samme navn - "The Other Boleyn Girl" - tror jeg ikke jeg hadde giddet å se denne filmen. Men i valget mellom disse to filmene, ville jeg utilsomt valgt herværende film. Terningkast fem!

En kjekkere kong Henrik VIII enn denne i Eric Banas skikkelse skal man lete lenge etter!

Scarlett Johansson og Natalie Portman som Mary og Anne Boleyn

"Mein kampf" (Regissør: Urs Odermatt)

I grunnen en nokså uinteressant film om en kort periode av Hitlers liv


Innspilt: 2009
Originaltittel: Mein kampf, frei nach George Tabori
Nasjonalitet: Tyskland, Østerike
Genre: Biografi, drama
Skuespillere: Tom Schilling (Adolf Hitler), Gotz George, Anna Unterberger, Bernd Birkhahn, Wolf Bachofner, Elisabeth Orth
Spilletid: 106 min.

Adolf Hitler er på vei til Wien for å søke opptak på kunstakademiet og året er 1910. Den unge Adolf har klokketro på at han skal erobre verden med sin kunst. Desto større er den totale skuffelse da han likevel ikke kommer inn.

Pengelens og uten noen egentlig idé om hvilken retning livet hans skal ta, bor han på et hospits for hjemløse kunstnere. Han knytter spesielt bånd til en eldre jøde, som behandler ham som en sønn og hjelper ham med det meste. Men uansett hvor mye denne mannen står på for Adolf, har han bare forakt å vise tilbake. Allerede den gangen var han opptatt av den rene ariske rase, og ga jødene skylden for alt som gikk galt. Ja, selv det faktum at han ikke kom inn på kunstakademiet, var i grunnen jødenes feil.

Det er en meget sint mann som beskrives i denne filmen. Han er fryktelig sint og alvorlig, og det er nesten vanskelig å forestille seg at han virkelig var akkurat slik og likevel oppnådde en slik makt som han senere fikk. Sånn sett synes jeg ikke at jeg fikk alle svarene her. Det som imidlertid er filmens store poeng er at det var nettopp jøden på hospitset som overtalte ham til å bli politiker da han måtte innse at kunstnerdrømmen var knust. En så liten tilfeldighet, og vips! så har man en av verdens verste massemordere in spe! Hvis denne filmen er basert på virkelige hendelser, så var det også denne jøden som ga ham idéen til den senere boka han skrev - Mein kampf. Dvs. i så fall stjal Hitler denne idéen fra ham.

For å være helt ærlig ble jeg temmelig skuffet over denne filmen. Jeg synes at Gotz George spilte den eldre jøden meget godt, men jeg ble ikke like overbevist over hovedrolleinnehaveren Tom Schilling. Han hadde stort sett ett ansiktsuttrykk, og det er svært likt bildet på DVD-coveret. Dessuten opplevde jeg i grunnen ikke historien som sådan som veldig interessant. Dette tror jeg ville ha stilt seg annerledes dersom hendelsene hadde beveget seg over flere år i Hitlers liv. Noe som imidlertid alltid begeistrer meg er når det er tyskerne selv som lager denne type dokumentariske filmer! Det gir en slik film en helt annen troverdighet enn om den f.eks var produsert i Hollywood. Jeg synes filmen fortjener terningkast fire.

Tom Schilling som Hitler og Gotz George som jøden

"A Man For All Seasons" (Regissør: Fred Zinnemann)

Et kraftfullt drama fra Tudor-tiden om Sir Thomas More


Innspilt: 1966
Norsk tittel: En mann fremfor alt
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama
Skuespillere: Paul Scofield (Sir Thomas More), Wendy Hiller (Alice More), Leo McKern (Thomas Cromwell), Robert Shaw (Kong Henrik VIII), Orson Welles (Kardinal Wolsey), Susannah York (Margaret More), Nigel Davenport (Hertugen av Norfolk), John Hurt (Richard Rich), Corin Redgrave William Roper), Colin Blakely (Matthew), Cyril Luckham (Erkebiskop Cranmer),Vanessa Redgrave (Anne Boleyn), Jack Gwillim
Spilletid: 116 min.

Sir Thomas More ble født i 1478 og døde i 1535. Han var advokat, forfatter og statsmann mens Henrik VIII var monark i England. Etter at kardinal Wolsey ble henrettet, ble Sir Thomas More nokså motvillig utnevnt til rikskansler i 1529. Utnevnelsen var temmelig omstridt fordi More var svært pave-vennlig i en tid hvor kong Henrik VIII vendte seg mot Paven - i første omgang angivelig for å reformere en gjennomkorrupt kirke, men mest av alt for å kunne gifte seg med Anne Boleyn og få anullert ekteskapet med dronning Catherine av Aragon.

Etter nokså kort tid ble det klart for Sir Thomas More at han ikke kunne fortsette som rikskansler fordi han ville bli tvunget til å gå imot sin egen samvittighet. Han trakk seg derfor fra det ærefulle vervet i 1532, og hans intensjon var å trekke seg tilbake fra det offentlige liv og leve avsondret fra kongens hoff. Slik skulle det imidlertid ikke gå ...

Som en direkte følge av kongens uttalte ønske om å bli kvitt dronning Catherine for å kunne gifte seg med Anne Boleyn, oppsto det brudd mellom pavekirken i Roma og England. Dette bruddet, som bl.a. innebar at Paven lyste kong Henrik VIII i bånd, førte til at England for all fremtid skulle stå utenfor den katolske kirken. Kongen innførte parallelt med dette en ny lov som gjorde ham til eneveldig hersker og overordnet kirken. Alle ble pålagt å sverge ved ed at de skulle underkaste seg kongen som kirkens overordnede.

Sir Thomas More nektet å avlegge ed. Han forholdt seg taus i håp om at dette skulle redde hans liv. Men i stedet for at hans taushet skulle bli tolket slik dette tradisjonelt hadde blitt gjort - dvs. at "den som tier samtykker" - skjedde det stikk motsatte. Han ble dermed dømt til halshugging grunnet foræderi. Etter hans død ble han regnet som martyr av den katolske kirken, og i dag anses han som skytshelgen for advokater, politikere og statsledere.

Selv om denne filmen ble innspilt i 1966 - for godt over 40 år siden - er den av forbausende god kvalitet rent bildeteknisk. Glamour og "Hollywood"-staffasje er dessuten fullstendig fraværende. Her er det lagt vekt på dialoger samt den virkelige historien bak tilfellet Sir Thomas More - verken mer eller mindre. Det gjør filmen ekstraordinært interessant rent historisk. Det er like fullt ikke til å komme forbi at jeg ble sittende og sammenligne denne filmen med Tudor-seriens fremstilling, og det er faktisk ikke mange avvik i handlingen mellom disse to innspillingene når det kommer til stykket. Men mens Tudor-serien er befolket av nesten utelukkende vakre mennesker, er denne innspillingen totalt annerledes. Den godeste Wolsey er en fetladen og slesk fyr, og Cromwell, rikskansleren som etterfulgte Sir Thomas More og som fikk i oppdrag å etterforske og tiltale ham, er tilsvarende. På et vis ble det hele mer troverdig! Hele innspillingen oser av kraft og styrke! Alt i alt en god og interessant film som jeg ikke nøler med å gi terningkast fem.

Orson Welles som Kardinal Wolsey

Paul Scofield og Leo McKern som hhv. Sir Thomas More og Thomas Cromwell

Robert Shaw som Kong Henrik VIII

"The Young Victoria" (Regissør: Jean-Marc Vallée)

Kjærlighetens betydning for dronning Victoria


Innspilt: 2008
Nasjonalitet: USA, England
Genre: Drama
Skuespillere: Emily Blunt, Rupert Friend, Jim Broadbent, Paul Bettany,  Miranda Richardson, Mark Strong
Spilletid: 100 min.

Victoria ble født i 1819 og døde i 1901. Ved sin død hadde hun regjert i over 60 år, og var dermed den monark i England som har regjert lengst. Hun etterfulgte sin onkel, kong Wilhelm, som døde barnløs i 1937, og var da selv 17 år gammel. Ikke bare var hun svært ung for å bli dronning, men frem til da hadde hun levd et meget overbeskyttet liv og var på ingen måte forberedt på det som ventet henne.

Før kong Wilhelms død ble det fra kong Leopold av Belgia sin side gjort fremstøt gjennom hans sønn Albert, Victorias fetter. Planen var klar: prins Albert skulle vinne hennes hjerte. Victoria var imidlertid lei av å bli manipulert, og hun ønsket ikke enda en som skulle styre og bestemme over henne.

Da kong Wilhelm døde, ble Victoria kronet til dronning av England. Noe av det første hun gjorde var å forvise moren og stefaren til en fjerntliggende del av Buckingham Palace. Mellom Victoria og morens ektemann hersket et dypt fiendskap som skyldtes hans utidige press overfor henne en gang hun var syk, for å få henne til å gi ham regentskapet frem til hun fylte 25 år. Han ble aldri invitert til noe som helst etter at hun ble dronning av England.

Den unge dronningen følte seg svært ensom, og knyttet tidlig bånd til statsminister Melbourne, som i mange år var hennes eneste rådgiver. Etter at det lå an til regjeringsskifte, ønsket den nye statsministeren at dronningens hoffdamer skulle byttes ut med konene til hans politiske venner. Dette nektet dronning Victoria, og dermed oppsto det en dyp konstitusjonell krise i England. Folket raste mot henne, men hun var ubøyelig.

På dette tidspunktet dukker prins Albert beleilig opp igjen. Han og Victoria finner hverandre i det at de begge blir manipulert på hver sin kant, og en dyp og gjensidig forståelse og kjærlighet oppstår mellom dem, og fører til ekteskap. Et meget lykkelig sådant, ettersom paret etter hvert fikk ni barn. Men heller ikke de kongelige blir skånet for ekteskapelige problemer i starten ... Prins Albert vil gjerne bidra og ha en rolle ved slottet, mens dronningen umiddelbart føler sin posisjon truet. Det er tross alt hun som er dronning av England! Etter hvert skjønner hun heldigvis at dersom det på noe vis skal være et noen lunde likeverdig forhold mellom dem, er hun nødt til å innrømme sin ektemann en del han skulle ha sagt i eget hus! Da det atpåtil viser seg at hans forslag til reformer i forhold til hvordan slottet bør driftes mer effektivt har noe for seg, ligger det til rette for et godt samarbeid dem i mellom.

Dronning Victoria og hennes Albert var bl.a. kjent for sine sosiale reformer som forbedret folks levestandard og ga dem bedre utdannelse. Ellers har deres barn satt spor etter seg i intet mindre enn seks kongedømmer i Europa, bl.a. i Norge.

I denne filmen er det første og fremst den unge dronning Victoria vi møter - fra hun var rundt 16 til rett etter at hun hadde giftet seg med prins Albert i 1940 og altså var 21 år gammel. Det tegnes et bilde av en ung, lett påvirkelig dronning som naturlig nok ikke alltid visste hva som var best, omgitt som hun var av en hel masse mennesker med sine helt egne agendaer. I sin naivitet forvekslet hun rett som det var støhet med stahet. Både Emily Blunt og Rupert Friend spiller rollene som hhv. Victoria og Albert på en helt skjønn måte. De er begge så oppriktige både i sin gjerning og mot hverandre at man bare må bli glad i dem. Mest av alt er dette en koselig film!

Det er for øvrig noe med disse filmene som beskriver overklassen og de kongelige slik de levde for flere hundre år siden. Man får innblikk i et stykke historie der hvor makten ble utøvd. Svært ofte ble det tatt beslutninger som har hatt innvirkning på samfunnet helt opp til vår tid.

Jeg synes filmen fortjener terningkast fem (men ikke den sterkeste fem´eren jeg har delt ut). Den er velspilt, kulissene er autentiske og kostymene overdådige og flotte. Denne filmen kommer like fullt ikke til å bli stående som en innertier blant filmer jeg har sett innenfor denne genren. Sånn sett håper jeg det finnes en film om dronning Victoria etter at hun ble en sterk monark. Rent historisk ville det vært mer interessant, tross alt.

"Krig og fred" (Regissører: Robert Dornhelm og Brendan Donnison)

Mektig Tolstoj-drama

Innspilt: 2007
Originaltittel: War and Peace
Nasjonalitet: Italia
Genre: Drama
Skuespillere: Alexander Beyer (Pierre Bezukhov), Clémence Poésy (Natasha Rostova), Alessio Boni (Prins Andrej Bolonsky), Malcolm McDowell (Prins Bolkonsky), Andrea Giordana (Grev Rostov), Brenda Blethyn (Marja Dmitrijewna Achrosimowa), Violante Placido (Helene Kuragin),Toni Bertorelli (Vasilii Kuragin), Hannelore Elsner (Grevinne Rostova), Benjamin Sadler (Dolokhov), Pilar Abella (Mademoiselle Bourienne), Ken Duken (Anatole Kuragin), Hary Prinz (Denisov), Vladimir Ilyin (Kutuzov), Dmitri Isayev (Nikolaj), Valentina Cervi (Marja Bolkonsky), Elodie Frenck (Lise), Scali Delpeyrat (Napoleon), Frédéric Gorny (Ramballe), Igor Kostolevsky (Tzar Alexander), Ana Caterina Morariu (Sonja)
Spilletid: 6 t 40 min.

Vakre Natasha Rostova glemmer ikke synet av den kjekke prins Andrej Bolkonsky i forbindelse med et ball. Denne mannen vil hun ha! Problemet er bare at han er gift og veldig utilgjengelig for hennes ungpikedrøm.

Neste gang hun treffer på ham har prins Bolkonsky blitt enkemann. Hans kone døde i barsel etter å ha født ham en sønn. Natasha og prinsen danser hele kvelden, og Natasha er nesten ikke nedpå i tiden etter. Hun blir oppsøkt av prinsen noen dager etter. Han ønsker å gifte seg med henne, og Natasha vil dette av hele sitt hjerte. Det er bare én hindring: Prins Bolkonsky har lovet sin far å delta ved fronten i et år før han gifter seg med Natasha ... Natasha er på sin side overbevist om at hun for den del kunne ha ventet hele sitt liv på prins Bolkonsky!

I løpet av det neste året settes Natasha og prins Bolkonskys kjærlighet på harde prøver. For mens prinsen er travelt opptatt med å forsvare Russland mot Napoleons angrep, går hun hjemme og venter på livstegn som kommer altfor sjelden. Til slutt begynner hun å tvile på deres kjærlighet. Og bedre blir det ikke da hennes beste venns ondskapsfulle kone Helene Kuragin og broren Anatole bestemmer seg for å legge en felle for henne. Aller mest for å ramme prins Bolkonsky, som tidligere har tvunget Anatole til å gifte seg med ei bondejente han har forgrepet seg på og gjort gravid.

Anatole begynner å oppsøke Natasha overalt, og han overøser henne med komplimenter og kjærlighetserklæringer. Og selv om Natasha til å begynne med blir både brydd og irritert, har pågangen fra Anatole effekt! Og mens prins Bolkonsky forsvarer Russland mot franske angripere, lar hun seg kurtisere ... Men til hvilken pris! Så spørs det om hun i tide innser hvilket feilgrep dette kan komme til å bli ...

I denne storslagne filmen som er basert på Leo Tolstojs mesterverk "Krig og fred" skildres en av litteraturens vakreste kjærlighetshistorier. Og mesterverket mangler intet! For her er det intriger, misunnelse, hat, sjalusi, hevn, intens kjærlighet og vakre helter og heltinner så det holder! Det er nesten 25 år siden jeg leste dette storverket, og jeg kjenner at det er på høy tid med en reprise! For selv om filmen er fantastisk, kan den på ingen måte konkurrere med bøkene! Jeg har aldri likt for mye krigsscener, men når de først skal med, synes jeg det er viktig at de virker autentiske. Og det gjorde de i denne filmen. Kostymene, kulissene og miljøskildringene for øvrig var fantastiske. Og musikken - mange kjente stykker - var nydelig. Dette dramaet har ingen happy ending, eller i alle fall ikke en slutt slik man sitter og forventer. For ingen får dem man tror ... derimot noen helt andre. Jeg gir terningkast fem!

Dette dramaet er spilt inn som film utallige ganger, og jeg kommer til å skaffe meg hver eneste innspilling jeg måtte komme over i fremtiden!

"House of Saddam" (Regissør: Jim O´Hanlon og Alex Holmes)

Lavbudsjettfilm om Saddam og hans innerste krets


Innspilt: 2008
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama, mini-serie
Skuespillere: Yigal Naor (Saddam Hussein), Shohreh Aghdashloo (Sajida Khairallah Talfah), Philip Arditti (Uday Hussein), Makram Khoury (Tarik Aziz), Mounir Margoum (Qusay Hossain), Agni Scott (Raghad Hussein), Uri Gavriel (Ali Hassan al-Majid), Amr Waked (Hussein Kamel al-Majid), Christine Stephen-Daly (Samira Shahbandar), Daniel Lundh (Saddam Kamel al-Majid), Amber Rose Revah (Hala Hussein), Shivani Ghai (Rana Hussein), Said Amadis (Adnan Khairallah), Akbar Kurtha (Kamel Hanna)

Spilletid: 244 min.

Denne filmen handler om Saddam Husseins vei til makten i Irak, og hans senere fall - eller som det så elegant fremgår av vaskeseddelen på DVD´en: "the rise and fall of one of the most significant political figures in recent history".

Saddam Hussein ble født nær Tigrit i Irak i 1937. Han hadde en ulykkelig barndom med en far som stakk av før han ble født, og med en stefar som slo og mishandlet ham. Fra han var 10 år gammel vokste han opp hos en onkel i Bagdad, og da han var voksen gikk han inn i partiet hvor onkelen hadde tilhørighet - det pan-arabiske Ba´athpartiet. Etter et mislykket attentat mot daværende president, flyktet Saddam i eksil til Egypt, hvor han studerte jus og egyptologi. Mens han oppholdt seg i Egypt, giftet han seg med sin kusine, Sajida Talfah, som han fikk fem barn med - Uday, Qusay, Rana, Raghad og Hala.

Da Ba´athpartiet seiret i 1963, kunne Saddam vende tilbake til Irak. Og det er idet han overtar makten ved et kupp i 1979 at denne mini-serien starter. På dette tidspunktet var Irak en stormakt pga. landets store oljeforekomster. Etter hvert skulle disse rikdommene gå fullstendig til spille grunnet en rekke mislykkede kriger. I første omgang mot Iran, og senere mot Kuwait ... Utgangen kjenner vi alle.

Vi kommer tett inn på den despotiske tyrannen og hans familie. Hans beryktede eldste sønn Uday levnes lite ære, beryktet som han var for sin grusomhet. Tidvis gjorde dette faren ikke rent lite fortvilet, skjønt den groteske scenen der Saddam raser over sønnen og skriker "drap er ikke et leketøy - det er et redskap!", er et paradoks oppe i det hele. For hadde sønnen enda hatt en hensikt med volden sin hadde det i grunnen vært greit. Vilkårlig vold derimot - det ville han ikke ha noe av! Men var det noe som kjennetegnet Saddams regime, så var det nettopp all den vilkårlige volden. Ingen kunne vite hvem sin tur det var neste gang.

Vi følger Saddam frem til hans fall i 2003, etter at amerikanerne hadde invadert Irak, og Saddam var tvunget til å flykte. Forut for dette er vi vitne til at han forstøter sin første kone, og gifter seg med en ung blondine etter å ha tvunget hennes mann til å skille seg fra henne. Kvinnen selv var imidlertid ikke uvillig. Og selv med sin nærmeste familie skalter og valter Saddam etter eget forgodtbefinnende over deres skjebner. Han velger ektefeller for døtrene, han velger når de skal skilles, han velger når de skal bli enker ... Han bestemmer ALT! Rundt seg har han en gjeng med skrekkslagne menn - ikke de lojale mennene han gjerne hadde sett at de var. Lojaliteten bunner i så fall kun i en eneste ting: redsel for deres eget og familiemedlemmenes liv. Intet middel er hellig når despotens vilje skal oppnås!

Denne filmproduksjonen bærer preg av å være en lavbudsjettfilm, og når aldri de helt store høydene, synes jeg. Når jeg likevel valgte å bruke tid på den, var det fordi temaet som sådan interesserer meg. I begynnelsen ble jeg sittende og fundere på hvem det er som egentlig har skrevet historien. For at dette er en amerikansk produksjon, er det overhode ingen tvil om! Og det neste spørsmålet er da: hvor historisk korrekt er innholdet i filmen? Saddam Hussein spilles av en helt middelmådig skuespiller som er totalt uten sjarme. Saddam Hussein selv var visstnok meget sjarmerende, så jeg synes godt at man kunne ha spandert på ham litt flere menneskelige egenskaper for å balansere bildet noe mer. Da hadde det i alle fall blitt mer forståelig hvordan han kunne sitte med makten i nesten 25 år. 

Vi følger FNs våpeninspektører i deres arbeid, hvordan alle utenlandske journalister blir manipulert til å tro at folket elsker Saddam Hussein, og hvordan alle som kommer i hans vei, blir ryddet bort.

Den som faktisk spilte best synes jeg var han som fremstilte Uday, den onde sønnen til Saddam. Hvordan han skapte frykt hvor han enn kom og gikk, samtidig som han fremsto som en sjarmerende drittsekk, synes jeg ble veldig troverdig fremstilt. For øvrig synes jeg det var ganske interessant å se hvordan det tippet mer og mer over for Saddam etter hvert som hans undergang nærmet seg. Han forholdt seg rett og slett ikke til det som foregikk rundt ham, men ble mer og mer fjern. Bl.a. var han opptatt av det var bevist at han nedstammet fra profeten Mohammed, mens resten av landet befant seg i dyp, dyp krise. Og han klamret seg til tanken om Iraks storhet lenge etter at landet var ruinert.

Like fullt: det er mye kraft i både bøker og filmer, og jeg sitter igjen med en følelse av at denne filmen er laget utelukkende med en hensikt: å rettferdiggjøre krigen mot Irak. Jeg vet ikke helt om filmskaperne har lykkes i dette. Filmen gir uansett en pekepinn om hvordan historien kommer til å bli skrevet i etter tid. For historien ... den skrives jo alltid av seierherrene ... I en artikkel om miniserien på Wikipedia er det for øvrig verdt å merke seg at det er påpekt at serien er blitt godt mottatt i arabiske land ...

Jeg synes at filmen fortjener terningkast fire.

Familien Hussein

Saddam Hussein

Uday Hussain