"Kommandør Treholt & Ninjatroppen" (Regissør: Thomas Cappelen Malling)

Et stort tja ...


Innspilt: 2009
Nasjonalitet: Norge
Genre: Action
Skuespillere: Mads Ousdal (Kommandør Arne Treholt), Jon Øigarden (Otto Meyer), Trond Viggo Torgersen (Kong Olav), Linn Stokke (Ragnhild Umbraco), Amund Maarud (Humla), Dean Erik Andersen (Kjettingen), Terje Strømdahl, Martinus Grimstad Olsen (Svarte-Per), Øyvind Venstad Kjeksrud (Øystein Fjellberg), Henrik Horge (Kusken), Emil Johnsen
Spilletid: 77 min.

Tror du at du vet hva som skjedde under den kalde krigen? Virkelig? Tro om igjen! Du aner ingenting! I denne filmen får du nemlig vite hva som egentlig skjedde ...

Under den kalde krigen gjorde hver av partene - hhv. Øst og Vest - det de kunne for å lage et fiendebilde av motparten. Om så det var å lage falske terroraksjoner ... Kongens Niljatropp ble laget som et motstykke til det spillet som foregikk mellom øst og vest. Troppen holdt til på Gressholmen i Oslo-fjorden, og gang på gang reddet de Norge fra å gå til krig mot Russland. Når rykter om at norske farvann var fulle av russiske ubåter verserte, dro nemlig Niljatroppen ut og avslørte at dette bare var oppspinn. Undergrunnshæren Stay Behind ble også til slutt avslørt som den som sto bak som krigshisser nr. 1.
 
Da Arne Treholt til slutt ble arrestert, angivelig pga. falske bevis, var dette en omkostning Ninjatroppen var villig til å ta. Men egentlig var Arne Treholt selveste mesteren og lederen av troppen! Noen spion var han altså ikke. Hevdes det i denne filmen ...

Jeg vet ikke helt hva jeg forventet meg da jeg rigget meg til foran skjermen for å se denne filmen, men jeg forventet i alle fall ikke det jeg fikk se: en tullefilm fra ende til annen. Skuespillerne må imidlertid ha hatt det fantastisk morsomt da de spilte inn filmen! Nyhetsklipp fra sentrale hendelser på 1970/1980-tallet er flettet inn i handlingen; bildebevis mot Treholt, eksplosjonen på Oslo S, en russisk ubåt forvillet inn i norsk farvann, Aleksander Kielland-ulykken, flyvningen mellom tårnene på Oslo Rådhus, arrestasjonen av Treholt ... Gjenkjennelig, men likevel ikke fordi det hele er satt inn i en nokså annen kontekst.

Til tider var filmen spennende, men alt tullet ødela litt for mye. Skuespillerne glimtet også til innimellom og var riktig fornøyelige, men det holdt likevel ikke i lengden. Joda, jeg dro på smilebåndet av og til. Jon Øigarden er og blir jo rå, og Mads Ousdals likhet med sin far er fascinerende nok i seg selv. Her var det nok både vilje og evne til å lage noe større enn det som ble resultatet. Dessverre må jeg nok si at jeg ikke lot meg begeistre. Dersom jeg hadde visst hvilken film dette var, tror jeg ikke jeg hadde giddet å se den. Jeg tror ikke engang det er en film som den yngre garde vil ha særlig glede av å se, fordi de mangler preferansene til 1970- og 1980-tallet. Og da blir på en måte hele vitsen borte. Det beste jeg kan si om filmen er at den bare varte i 77 minutter. Terningkast tre. 

Lesestund har gull i munn ... i grunn ...

Å slite for å få ro til å lese når Pus helst vil ligge oppå boka, 

og bikkja gjør alt han kan for å stjele min oppmerksomhet, 

er ikke en uvanlig situasjon hjemme hos meg.  

Men mest av alt er det kos ... ;-)

"Wall Street - Money Never Sleeps" (Regissør: Oliver Stone)

Skuffende, banal og klisjefylt ...


Innspilt: 2010
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Shia LaBeouf (Jake Moore), Michael Douglas (Gordon Gekko), Carey Mulligan (Winnie Gekko), Susan Sarandon (Jakes mor), Frank Langella (Louis Zabel), Josh Brolin (Bretton James), Eli Wallach (Julie Steinhardt)
Spilletid: 133 min.

Gordon Gekko (i Michael Douglas´ skikkelse) er ute av fengsel etter å ha sonet en lengre straff for innsidehandel. Nå er han ute med en bok som spår finansmarkedets kollaps, og hvor grådighet får skylden for det som snart skal komme til å gå galt. Han reiser land og strand rundt for å promotere sin bok, og han høster applaus pga. sine fremragende evner til å fange publikum. Man flirer av hans sarkastiske vitser. Like fullt er det ingen som tror på ham. Finansmarkedet kollapse? Nei, det er for stort til at noe så vanvittig skulle skje!

Gekkos datter Winnie (Carey Mulligan) lever sammen med finansmannen Jake (Shia LaBeouf). Da ting begynner å se faretruende ut i finansmarkedet, oppsøker han Gekko etter å ha vært til stede på hans foredrag. Samtidig som han møter en nokså kynisk mann, får han også øye på en pappa som er svært sår fordi datteren ikke vil ha noe med ham å gjøre. Jake ønsker å hjelpe Gekko med å få kontakt med datteren, og ønsker samtidig å få noen gode råd i forhold til hva som skjer på finansmarkedet. Så er spørsmålet om han forstår tidsnok hvem Gekko egentlig er? For Gekko er det nemlig bare én ting som betyr noe: å komme tilbake som kongen i finansmarkedet. Og da det helt utenkelige skjer - nemlig at finansmarkedet kollapser verden over og finanskrisen er et faktum - er gode råd dyre ...

Tja, hva synes jeg egentlig om denne filmen? På forhånd hadde jeg en del forventninger til den, men jeg må nok medgi at jeg ble temmelig skuffet. Historien eller plottet er syltynt, og når spenningen som faktisk ikke er der, forsøkes hypet opp med kul musikk som egentlig bare var forstyrrende i handlingsforløpet, så skjønner man at dette blir en slags redningsplanke for regissøren. En del av typene i filmen ble vel karikerte, uten at jeg egentlig tror at dét har vært meningen. Winnie står for det folkelige - folkets avsky mot kapitalismen. Gekko representerer kapitalismen i sin ytterste konsekvens - kynisk og uten menneskelige hensyn. Jake forsøker å forene disse ytterpunktene, noe som egentlig ikke går fordi de er uforenelige.

Ellers er mange av problemstillingene som kommer opp i filmen, veldig gjenkjennelige og nesten banale, vel og merke sett i etterpåklokskapens lys nå som finanskrisen er i ferd med å bli historie. Som når storkapitalistene ser at alle deres formuer er i ferd med å forsvinne, og roper på at staten skal redde dem ... dvs. at folket skal betale regningen for at de - nok en gang - skal slippe å lide noe tap ... At verdiene ikke kunne fortsette å vokse inn i himmelen, mens alle pengeplasseringer og spekulasjoner faktisk forutsatte dette ... det måtte jo gå galt til slutt! Det er for øvrig et tankekors at finansmarkedet er så lettpåvirkelig for løse rykter og sladder, slik det fremstilles her.

Ett av høydepunktene var faktisk Gordon Gekkos foredrag nokså tidlig i filmen, men etter dette gikk det stort sett nedover med filmkvaliteten. Det ble for mye oppsop av klisjeer smurt ut over den syltynne historien. Og slutten ... den er så Hollywoodsk som det går an ... Den står heller ikke til troende! Alt i alt en skuffende film som pga. pen innpakning til nød får terningkast fire.

Jake, Bretton og Gekko

Shia La Beouf og Carey Mulligan som Jake og Winnie

15 bøker ....

Denne utfordringen fant jeg på Astrid Terese sin blogg Betraktninger:

“Don’t take too long to think about it. Fifteen books you’ve read that will always stick with you. First fifteen you can recall in no more than 15 minutes. Tag 15 friends, including me because I’m interested in seeing what books my friends came up with.”

Her er mine 15 bøker - i den rekkefølgen jeg kom på dem:

1. Irene Nemirovsky: Storm i juni

2. Chimamanda Ngozi Adichie: En halv gul sol

3. Chaim Potok: Mitt navn er Asher Lev

4. Stefan Zweig: Sjakknovelle
5. Dag Solstad: Genanse og verdighet
6. Jette A. Kaarsbøl: Den lukkede bok

7. Ivo Andric: Broen over Drina

8. Knut Hamsun: Markens grøde

9. Roy Jacobsen: Seierherrene
10. Truman Capote: Frokost på Tiffany

11. Edvard Hoem: Mors og fars historie

12. Ian McEwan: Lørdag

13. Gabriel Scott: Kilden

14. Carl Frode Tiller: Innsirkling II
15. Jan Wiese: Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede

Nokså beskjemmet må jeg medgi at det kun er tre kvinnelige forfattere på listen min. Til gjengjeld er det syv norske forfattere!

En del av oppgaven er å tagge 15 venner, men i likhet med Astrid Terese nøyer jeg meg med å sende oppfordringen videre. Legg gjerne ved en link til bloggen din slik at jeg kan se hva du liker!

Happy Valentine´s Day!

52 noveller på 52 uker

... med jevnlige oppdateringer av dette innlegget etter hvert som nye noveller legges til ... 


Det hele startet 10. januar 2011:


Bokbloggeren Bai, som står bak Boklesebloggen min, startet dette året med et forsett om å lese flere noveller - faktisk 52 noveller på 52 uker. Hun oppfordret samtidig flere til å gjøre det samme, og resultatet er at flere bokbloggere har meldt seg på prosjektet. Her er en fortløpende oversikt over deltakerne som er med. 

Selv stålsatte jeg meg til å begynne med, men så fant jeg frem flere novellesamlinger som jeg har anskaffet i det siste - senest "In between the sheets" av Ian McEwan - og så tenkte jeg at jeg like gjerne kunne la det stå til! Først og fremst fordi jeg elsker noveller! Dernest fordi det tross alt ikke er tale om 52 novellesamlinger. Dermed fikk prosjektet som sådan et noen lunde realistisk preg over seg, min travle hverdag tatt i betrakning. For ikke å snakke om at jeg allerede er medlem i tre boksirkler og har mer enn nok å henge fingrene i - og gjerne vil ha litt frihet til å lese mine egne greier også, fritt etter de innfall jeg til enhver tid måtte få ... 

Jeg ser ikke bort fra at jeg kommer til å lese noveller litt i rykk og napp, men skal altså bestrebe meg på å lese minst 52 noveller i inneværende år. For ikke å bryte med de systemene jeg har laget på bloggen min, tror jeg at jeg i det alt vesentlige kommer til å omtale hele novellesamlinger og ikke hver novelle for seg her på bloggen min. 

Jeg oppfordrer for øvrig flere til å henge seg på!

Novellene jeg har lest så langt:
(Klikk på titlene for å lese hva jeg har ment om hver enkelt novelle eller novellesamling. Nummereringen refererer til antall noveller som er lest.) 

1.Leo Tolstoj: Ivan Iljitsj´ død (1886) - lest 07.02.2011

2-7. Ian McEwan: In Between the Sheets (1978) - lest 13.02.2011

8-9. Irène Némirovsky: The Bal (1930/1931) - lest 18.02.2011

10-17: Daniyal Mueenuddin: Andre rom, andre undere - lest 31. juli 2011

Mammutsalg

Jeg ser at flere bokelskere har annonsert at Mammutsalget er i gang, og noen har endog laget linker til bøker de har omtalt i bloggen sin, og som er blant utvalget av bøker på salget i år. Dette har inspirert meg til å gjøre det samme. Jeg har kun tatt med skjønnlitterære bøker.

Jeg deler mine anbefalinger inn i terningkastene jeg har gitt bøkene jeg har lest, og starter med 

Terningkast 6:

Linda Olsson: La meg synge deg stille sanger
Sadie Jones: Utskudd
Karl Ove Knausgård: Min kamp 1
Karl Ove Knausgård: Min kamp 2
Irene Nemirovsky: David Golder
Irene Nemirovsky: Sjelenes herre
Richard Yates: Revolutionary Road

Terningkast 5:

Jonathan Franzen: Korrigeringer 
Paul Auster: Mann i mørket
Hanne Richardt Beck: Om så det gjelder
Anna Gavalda: Saman er ein mindre aleine
Lawrence Hill: Noen kjenner mitt navn
Vigdis Hjorth: Tredje person entall
Karl Ove Knausgård: Min kamp 3
Anne B. Ragde: Arsenikktårnet
Tore Renberg: Pixley Mapogo
Helene Uri: Den rettferdige

Terningkast 4:

Lars Saabye Christensen: Bisettelsen
Victoria Hislop: Øya
LInda Olsson: Taushetens konsekvenser
Michael Ondaatje: Annas bok

Terningkast 3:

Toril Brekke: Drømmen om Amerika


-----------------------------------------
Jeg har foreløpig ikke bestemt meg for hvilke bøker jeg skal kjøpe, men disse har foreløpig vekket min interesse:


Geraldine Brooks: Bokens folk 
Jean-Marie Gustave le Clézio: Rapport om Adam
Ivan Turgenjev: Rudin
Zhu Xiao-Mei: Elvens hemmelighet
Xue Xinran: Kinas tause generasjon


Har du noen tips om andre bøker - kom med dem!      ;-)


Jeg er for øvrig eier av flere av bøkene på Mammut-salget, som enten er lest før jeg begynte å skrive bokomtaler eller som ligger på vent. 

"Padre Padrone" (Regissør: Paolo Taviani og Vittorio Taviani)

Brutal oppvekst på Sardinia


Innspilt: 1977
Norsk tittel: Far og herre
Nasjonalitet: Italia
Genre: Drama
Skuespillere: Fabrizio Forte, Omero Antonutti, Saverio Marconi, Marcella Michelangeli, Gavino Ledda (forteller)
Spilletid: 109 min.
Basert på en selvbiografisk roman av Gavino Ledda

Gavino Ledda vokste opp i Sardinias fattige fjellandskap på 1950-/1960-tallet, som sønn av en sauebonde. Han rakk så vidt å begynne på skolen, før faren mente at han var nødt til å ta ham ut igjen. Han trengte nemlig en gjeter til sauene sine, for å forhindre at villdyr eller tyver stakk av med dem. Avskåret fra boklig lærdom og kontakt med andre, måtte Gavino leve alene med sauene oppe i fjellet.

Den lille gutten var vettskremt, og i begynnelsen ville han bare hjem. Men han sluttet relativt fort å springe hjem, fordi det der kun vente slag og spark fra farens side. Siden skulle oppveksten hans, som altså fant sted avsondret fra familien det meste av tiden, bestå av juling og regelrett mishandling fra farens side. Kom en sau bort, vanket slag og inndragning av matrasjoner. Det skulle i det hele tatt svært lite til for å vekke farens vrede.

Et ensomt liv sammen med sauene i år etter år, gjorde noe med Gavino. Han kunne omtrent ikke snakke, beveget seg som et sky dyr og manglet sosiale ferdigheter andre tok som en selvfølge. Gavino var imidlertid en gutt som hadde store begavelser på det intellektuelle området, og det skulle etter hvert bli dette som reddet ham.

Da Gavino nærmet seg tyve år, var han fremdeles analfabet. Faren tillot ham å verve seg i hæren, og hadde bestemt at han enten skulle bli soldat eller radioreparatør. Med mye innsats lærte Gavino seg å lese og skrive, og han fullførte artium før han dimmiterte fra hæren. Da hadde han bestemt seg for å studere lingvistikk ved universitetet. Faren motsatte seg dette fordi han mente at dette ikke var skikkelig arbeid. Men til tross for farens nitidige protester og inndragning av mat, sto Gavino på sitt. Han ble til slutt lingvist og forfatter. Men for å komme dit, måtte han først lære å ta igjen med sin far ...

Denne filmen er svært prisbelønt, og det forstår jeg godt! Spesielt fordi dette er en film basert på en sann historie, er den usedvanlig sterk. Scenene hvor faren mishandlet sønnen var hjerteskjærende. I neste omgang mishandlet Gavino sauene som bæsjet oppi spannet han brukte i forbindelse med melkingen. Det var om mulig nesten enda mer hjerteskjærende. Selv da den verste mishandlingen var over og Gavino var en voksen mann, reagerte han intuitivt med å trekke seg brått vekk hver gang faren løftet hånden. At et menneske kan komme ut med en universitetsutdannelse etter en slik oppvekst, er intet mindre enn beundringsverdig! Fattigdom og uvitenhet preget hele samfunnet, og tilsvarende også frykten for det ukjente. Hvis noen av barna skulle ønske noe mer enn foreldrene, ble det sørget for at de holdt seg på plassen sin i hierarkiet.

De filmtekniske virkemidlene som er benyttet, er svært beskjedne. Nettopp dette forsterket virkningen av historien, synes jeg. Denne filmen kommer jeg ikke til å glemme med det første. Jeg synes den fortjener terningkast fem.

Faren slår løs på sønnen

Gavino har blitt voksen

Den despotiske faren i spissen for familien sin

Vinterstemning

Vinteren kan være både til glede og besvær, men en ting er i alle fall sikkert: hvit snø i kombinasjon med sol eller for den saks skyld frost, er svært, svært vakkert! Her er et knippe vinterbilder jeg har tatt de siste par årene.

"Miraklet i Lourdes" (Regissør: Jessica Hausner)

Et mirakel at jeg holdt ut ...


Innspilt: 2009
Originaltittel: Lourdes
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Sylvie Testud, Lea Seydoux, Bruno Todeschini, Elina Löwensohn, Linde Prelog
Spilletid: 99 min. 

Christine er en ung kvinne som er rammet av MS (multipel sklerose). Hun sitter i rullestol og har ikke en gang krefter i hendene til å spise selv. Derfor trenger hun hjelp til absolutt alt.

En uheldig side ved sykdommen er at Christine blir svært ensom. Den eneste måten hun kan komme seg ut av ensomheten på, er ved å melde seg på turer av kulturell eller kristelig art. I år går turen til Lourdes, et viktig senter for katolisismens mirakler opp gjennom tidene. Stedet valfartes derfor årlig av millioner av pilgrimmer som kommer i håp om å oppleve helbredelse og andre mirakler.

Christine er ikke troende, og hun tror i hvertfall ikke på mirakler. Hun er der kun for å være sammen med andre mennesker. De unge frivillige jentene som jobber på stedet for å ta seg av slike som henne, behandler henne som en som ikke har følelser på lik linje med dem, og som de heller ikke trenger å konversere med, men bare hjelpe med de rent praktiske tingene. Men Christine er akkurat som dem. Hun kan bare ikke gå, kle seg selv eller spise for egen maskin. Inni seg har hun mange følelser, drømmer og tanker. Like fullt blir hun vitne til at de frivillige ungjentene er mer opptatt av sine gryende romanser med de frivillige mannlige hjelperne på stedet, enn av henne og andre de er der for å hjelpe.

Så opplever Christine plutselig at hun kan reise seg fra rullestolen og gå! Hun blir gjenstand for mye oppmerksomhet - på godt og vondt. Mens noen gleder seg på hennes vegne, er andre  misunnelige og lurer på hvorfor i all verden hun og ikke de er helbredet. Rundt seg har de kirkelige ansatte som henger veldig mye av ansvaret for helbredelsen på den syke selv, at det kun er de som er i stand til å ta imot guds nåde og som først får sjelen helbredet som får gleden av slike mirakler som den Christine har opplevd. Det er imidlertid ikke uvanlig at syke, og kanskje spesielt MS-pasienter, kan oppleve en midlertidig og forbigående bedring av sykdommen sin, og i og med at omverdenen forholder seg til helbredelse og mirakler som noe som kun hender dem som virkelig har fortjent det, kan fallhøyden bli stor når miraklet ikke vedvarer ... Så spørs det om Christine er blant de heldige?

På filmens cover står det blant annet "et lite mirakel av en film - terningkast seks", "en svært elegant liten film - terningkast fem" osv. Og jeg sitter her som et stort spørsmålstegn og lurer på hva det feiler meg som ikke ble rørt i det hele tatt. Jeg opplevde filmen som kjedelig! Grusomt kjedelig! Det som dro opp opplevelsen av den tross alt var miljøskildringen av et fanatisk religiøst samfunn rundt Lourdes, som egentlig er gjenkjennelig uansett hvilken religion eller sekt det er tale om. En utrolig naiv form for humor med kristelig eller religiøst preg, en hang til å holde folk som "truer med å ta av" nede og en tendens til å legge ansvaret for all den urett som rammer et menneske på dets egne skuldre ... som om det var tale om guds straffedom. Bare for å ha nevnt noe ... Uansett - jeg ble skuffet over denne filmen! Her blir det terningkast tre!

MS-pasienten Christine

Kristelige utflukter

Christine er ute av rullestolen og nyter forsiktig en romantisk aften med 

en av de frivillige mannlige hjelperne på stedet

"Henry of Navarre" (Regissør: Jo Baier)

Kamp om kongemakten i Frankrike på slutten av 1500-tallet


Innspilt: 2010
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Krig
SKuespillere: Julien Boisselier, Hannelore Hoger, Armelle Deutsch, Chloe Stefani, Ulrich Noethen, Roger Casamajor, Gabriela Maria Schmeide, Wotan Wilke Mohring, Frank Kessler, Devid Striesow, Kristo Ferkic, Fritz Marquardt
Spilletid: 148 min.

Henrik av Navarra er konge over en liten del av Frankrike, hvor hugenottene (dvs. protestanter) holder til. Resten av Frankrike er katolikker og står under Paven i Roma. Det er ikke rom for religionfrihet og alle som er annerledes tenkende i forhold til den katolske kirke, anses som kjettere.

I perioden 1560 - 1563 fungerte Katharina de Medici som regent for sønnen Henrik II. Hun hadde ett ønske: fred i Frankrike! I et forsøk på å få til en våpenhvile mellom katolikkene og hugenottene, tilbød hun sin datter, prinsesse Margot, som ektefelle for Henrik av Navarra. Som den fornuftige mannen Henrik var, gikk han med på dette, og giftemålet fant sted i 1572.

På selveste bryllupsnatten blir imidlertid titusener av hugenotter regelrett slaktet ned i Paris´ gater. Litt for sent går det opp for Henrik at det hele har vært en felle ...

For historiens skyld bør nevnes at Henrik av Nevarra faktisk ble Frankrikes konge i 1589 og regjerte som kong Henrik IV frem til sin død i 1610. I løpet av denne perioden innførte han religionsfrihet i Frankrike. Dessuten var han opptatt av å bedre de fattiges kår. I denne filmen følger vi ham på hans blodige vei til kongemakten.

Denne filminnspillingen opplevde jeg som svært spesiell og ikke rent lite bisarr. Det tok derfor litt tid å vende seg til konseptet, fordi jeg rett og slett ikke skjønte om det var en komedie eller et seriøst drama jeg satt overfor. Enkelte scener er dratt ut i det helt outrerte, mens andre scener er så seriøse som jeg i grunnen hadde forventet. Men da jeg først kom forbi dette, var filmen både interessant og til tider også svært festlig. Folk av kongelig byrd latterliggjøres og levnes liten ære ... kanskje med unntak av Henrik av Nevarra selv. Jeg tenkte at dette kan tenkes å ha sammenheng med at Frankrike ikke har noe kongehus i dag og at man derfor har et mye mer uærbødig forhold til kongelige enn hva f.eks. England har.

Noe som for øvrig forundret meg da jeg googlet på denne filmen, er at det ikke finnes spor etter den verken på www.filmweb.no eller www.dvdhuset.no. Har filmen i det hele tatt gått på norske kinoer? Jeg vet ikke, fordi det nesten ikke var mulig å finne noen informasjon om filmen på tross av at DVD´en har hatt release en stund og er produsert i 2010.

Jeg gir filmen en svak fem´er på terningen. Det er mulig at jeg er litt urettferdig, fordi filmen er storslagen, tidvis svært morsom og med gode skuespillerprestasjoner. Det som trekker ned er i grunnen det bisarre, som ikke gikk helt hjem hos meg.
Her kan interesserte lese mer om Kong Henrik IV:

"Massakren i Katyn" (Regissør: Andrzej Wajda)

Mesterlig om polske lidelser under andre verdenskrig


Innspilt: 2007
Originaltittel: Katyn
Nasjonalitet: Polen
Genre: Drama, krig
Skuespillere: Maja Ostaszewska, Artur Zmijewski, Andrzej Chyra, Danuta Stenka, Jan Englert, Magdalena Cielecka, Pawel Malaszynski, Agnieszka Glinska, Maja Komorowska, Wladyslaw Kowalski, Sergei Garmash, Antoni Pawlicki, Agnieszka Kawiorska
Spilletid: 117 min.
Nominert til Oscar for beste utenlandske film

På tross av løfter om at Polen ikke skulle angripes, invaderte tyske tropper dette landet i september 1939. Samtidig rullet den Røde Arme inn over grensene fra øst, med den følge at Polen var sjanseløs og måtte gi opp motstanden i løpet av svært kort tid. Starten på andre verdenskrig var et faktum.

Noe av det første som skjedde var at samtlige polske offiserer i den polske armé ble tatt til fange av russerne. Tilbake satt kvinnene og barna, som levde i håpet om å se sine kjære igjen. Men så godt som ingen kom levende fra dette ...

I filmen følger vi en liten håndfull familier som har mistet sønner, ektemenn, brødre og fedre. Livet må gå videre uten mennene, men det er tunge tider. Og ikke bare lederne i hæren får unngjelde. Den samme skjebnen lider de fleste intellektuelle også. All motstand skal knuses!

Da nazistene tapte krigen, ble Polen en del av Sovjetunionen. Det var dermed av største viktighet å skrive om historien, slik at de som seierherrer kom ut som helter. Da historien om massakren i Katyn, hvor 12000 offiserer ble henrettet og dumpet i massegraver, kom frem, kjempet russerne en innbitt kamp om å gi nazistene skylden. Det polske folket visste imidlertid at det var russerne som sto bak denne forferdelige tragedien, og det ble til slutt ikke mulig for Stalin å skjule ugjerningene ...

Denne filmen tok helt innersvingen på meg. Ikke bare forteller den en uhyggelig og viktig historie fra andre verdenskrig, som ikke er så kjent, men den er også utrolig godt regissert. Jeg registrerer at det for tiden kommer mange filmer om andre verdenskrig fra tidligere østblokkland, som på den måten får fortalt sine historier og samtidig hedret sine helter. Når filmen er betegnet som et mesterverk og et utrolig gripende krigsdrama, kan jeg bare slutte meg til dette! Her blir det terningkast seks!

For noen år siden var jeg i Auschwitz-Birkenau utenfor Krakow, og jeg minnes noe guiden påpekte: Det var ikke bare jøder, sigøynere o.l. som ble utryddet i konsentrasjonsleiren. Mengder med polakker ble også utryddet, men dette har kommet helt i skyggen for jødeutryddelsen. Sånn sett blir denne filmen en viktig påminnelse om noen av de tapene det polske folket led under andre verdenskrig. 

Her kan man lese mer om filmen. 

Familier ble splittet.

Navnene på ofrene i Katyn-massakren offentliggjøres

De uhyggelige massegravene

"Veronika vil dø" (Regissør: Emily Young)

Irriterende dårlig om psykiatrien


Innspilt: 2009
Originaltittel: Veronika Decides to Die
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Sarah Michelle Gellar, Jonathan Tucker, Erika Christensen, David Thewlis
Spilletid: 99 min.
Basert på Paulo Coelhos roman "Verionika vil dø"

Veronika har i grunnen "alt". Hun er ung, vakker, har en god jobb, en flott leilighet, god økonomi ... men så er saken den at hun faktisk ikke er lykkelig likevel. Hun har vært deprimert i lang tid, og legene som har behandlet henne har gitt henne mengder med antidepressiva. Joda, hverdagene går rundt ... på et vis ... men meningen med tilværelsen, gleden over livet ... den er ikke tilstedeværende.

En dag bestemmer Veronika seg for at hun ikke orker å leve lenger. Hun tømmer i seg alle sovepillene hun har tilgjengelig.

Stikk i strid med Veronikas intensjoner blir hun reddet, og hun våkner opp på en psykiatrisk institusjon. Der får hun vite at pillene hun tok har skadet hjertet hennes alvorlig og at et aneurysme som er under utvikling, kan sprekke når som helst. Og da dør hun!

Etter først å ha vært nedslått fordi hun overlevde, våkner det opp noe i Veronika som hun ikke ante at hun hadde. Det er en gryende livskraft som våkner ... Og plutselig er det som om hun er utstyrt med en helt ny kompetanse til å leve ... Dette påvirker også en del pasienter hun har rundt seg, og som institusjonen for lengst har gitt opp å kurere.

Det er i alle fall ti år siden jeg leste boka som filmen er basert på. Jeg husker nokså lite av den, annet enn at den var litt rar og veldig annerledes mye annen litteratur jeg har lest.

Denne filmen kan betraktes på to måter. Den ene måten er å betrakte den som en vakker historie om det å komme tilbake til livet, finne livskraften i seg selv og våkne opp fra et rutinepreget liv som ikke gir svært mange gleder i lengden. Ser man på filmen på denne måten, er den utvilsomt vakker.

Den andre måten å se filmen på er at den er irriterende ukorrekt mht hvordan en psykiatrisk institusjon drives, for ikke å si normalt ser ut. Her havnet jeg, og dette kommer derfor dessverre i veien når jeg vurderer filmen. For hvilken psykiatrisk institusjon er befolket med suicidale pasienter som kan komme og gå når de vil? Og som er omgitt av pene ting som kan knuses og brukes som selvmordsvåpen? Hvor det ikke en eneste gang skjer at noen hever stemmen eller mister besinnelsen? Og hvor en pasient som har sluttet å snakke, og som plutselig begynner å snakke, umiddelbart blir omringet av pleiepersonale og dopet ned? Uten å ha vært i nærheten av å gå beserk? 

Alt som skjedde på den psykiatriske klinikken fremsto for meg som så usannsynlig at jeg ikke klarte å engasjere meg i det hele tatt i det som hendte. Jeg opplevde også skuespillerprestasjonene fra dem som skulle fremstille Veronikas medpasienter som svært lite troverdige. Når et psykisk sykt menneske enten blir fremstilt med tics eller med et mimikkløst ansikt, da har de aldri sett et pyskisk sykt menneske i sitt liv. Jeg er veldig i tvil om jeg skal gi denne filmen terningkast tre eller fire, men ender med tre. En sterk treer riktignok, men heller ikke noe mer. 

Sarah Michelle Gellar som Veronika

"Søstrene Boleyn" (Regissør: Justin Chadwick)

Dronning for enhver pris


Innspilt: 2007
Originaltittel: The Other Boleyn Girl
Nasjonalitet: England
Genre: Drama
Skuespillere: Natalie Portman (Anne Boleyn), Scarlett Johansson (Mary Boleyn), Kristin Scott Thomas (Lady Elizabeth), Eric Bana (Henrik VIII)
Spilletid: 115 min.

Ryktene om at kong Henrik VIII og dronning Catherine av Aragon ikke lenger har et intimt forhold, svirrer på hoffet. Dermed er det duket for at man ved å fremby sine døtre som mulige elskerinner for kongen kan sikre sine posisjoner bedre. Dette er bakgrunnen for at Sir Thomas Boleyn bestemmer seg for å få datteren Anne til å forføre kongen.

Kongen blir invitert på besøk hos familien Boleyn, men ting går ikke helt etter planen. For kongen faller ikke for Anne, men derimot for søsteren Mary. Problemet er bare at Mary allerede er gift. Dette viser seg imidlertid ikke å være noe problem fordi kongen rett og slett bare beordrer hele familien til å komme til hoffet. Marys mann sender han avgårde.

Mary blir kong Henrik VIIIs elskerinne, men selv om hun føder ham hans etterlengtede sønn, er og blir dette en bastard. Og fødselen forhindrer ikke at kongen allerede har gått lei av henne, og har kastet sine øyne på Anne - "the other Boleyn girl" - som nylig har kommet tilbake fra hoffet i Frankrike. Hun ønsker imidlertid ikke å bli enda en elskerinne som kongen etter hvert skal gå grundig lei av. Nei - hun ønsker å bli intet mindre enn Englands nye dronning ... Og historien kjenner vi jo, for dronning ble hun!

Både Natalie Portman og Scarlett Johansson spiller sine roller som Boleyn-søstrene meget godt! Og sjelden har jeg sett kong Henrik VIII bli fremstilt så sympatisk som nettopp her! Kristin Scott Thomas hadde for øvrig en liten rolle som søstrenes mor. Kulissene, skuespillerprestasjonene, kostymene, det filmtekniske - alt fungerte meget godt i denne filmen! Fremdeles sitter imidlertid den 32 timer lange Tudor-produksjonen i ryggmargen på meg, slik at jeg egentlig uten å ville det, ble sittende og sammenligne de ulike personene ... Dersom jeg hadde visst at denne filmen var en tro kopi av en annen film jeg har sett med samme navn - "The Other Boleyn Girl" - tror jeg ikke jeg hadde giddet å se denne filmen. Men i valget mellom disse to filmene, ville jeg utilsomt valgt herværende film. Terningkast fem!

En kjekkere kong Henrik VIII enn denne i Eric Banas skikkelse skal man lete lenge etter!

Scarlett Johansson og Natalie Portman som Mary og Anne Boleyn

"Mein kampf" (Regissør: Urs Odermatt)

I grunnen en nokså uinteressant film om en kort periode av Hitlers liv


Innspilt: 2009
Originaltittel: Mein kampf, frei nach George Tabori
Nasjonalitet: Tyskland, Østerike
Genre: Biografi, drama
Skuespillere: Tom Schilling (Adolf Hitler), Gotz George, Anna Unterberger, Bernd Birkhahn, Wolf Bachofner, Elisabeth Orth
Spilletid: 106 min.

Adolf Hitler er på vei til Wien for å søke opptak på kunstakademiet og året er 1910. Den unge Adolf har klokketro på at han skal erobre verden med sin kunst. Desto større er den totale skuffelse da han likevel ikke kommer inn.

Pengelens og uten noen egentlig idé om hvilken retning livet hans skal ta, bor han på et hospits for hjemløse kunstnere. Han knytter spesielt bånd til en eldre jøde, som behandler ham som en sønn og hjelper ham med det meste. Men uansett hvor mye denne mannen står på for Adolf, har han bare forakt å vise tilbake. Allerede den gangen var han opptatt av den rene ariske rase, og ga jødene skylden for alt som gikk galt. Ja, selv det faktum at han ikke kom inn på kunstakademiet, var i grunnen jødenes feil.

Det er en meget sint mann som beskrives i denne filmen. Han er fryktelig sint og alvorlig, og det er nesten vanskelig å forestille seg at han virkelig var akkurat slik og likevel oppnådde en slik makt som han senere fikk. Sånn sett synes jeg ikke at jeg fikk alle svarene her. Det som imidlertid er filmens store poeng er at det var nettopp jøden på hospitset som overtalte ham til å bli politiker da han måtte innse at kunstnerdrømmen var knust. En så liten tilfeldighet, og vips! så har man en av verdens verste massemordere in spe! Hvis denne filmen er basert på virkelige hendelser, så var det også denne jøden som ga ham idéen til den senere boka han skrev - Mein kampf. Dvs. i så fall stjal Hitler denne idéen fra ham.

For å være helt ærlig ble jeg temmelig skuffet over denne filmen. Jeg synes at Gotz George spilte den eldre jøden meget godt, men jeg ble ikke like overbevist over hovedrolleinnehaveren Tom Schilling. Han hadde stort sett ett ansiktsuttrykk, og det er svært likt bildet på DVD-coveret. Dessuten opplevde jeg i grunnen ikke historien som sådan som veldig interessant. Dette tror jeg ville ha stilt seg annerledes dersom hendelsene hadde beveget seg over flere år i Hitlers liv. Noe som imidlertid alltid begeistrer meg er når det er tyskerne selv som lager denne type dokumentariske filmer! Det gir en slik film en helt annen troverdighet enn om den f.eks var produsert i Hollywood. Jeg synes filmen fortjener terningkast fire.

Tom Schilling som Hitler og Gotz George som jøden