Innspilt: 2003
Nasjonalitet: Storbritannia
Skuespillere: Audrey Tautou, Chiwetel Ejiofor, Sergi Lopez
Spilletid: 95 min.
Okwe er en illegal innvandrer i London. Han har flyktet fra sin fortid som lege i Nigeria, og tar nå til takke med underbetalte jobber for å overleve. Frykten for å bli avslørt og sendt tilbake til hjemlandet er overhengende absolutt hele tiden. For å klare seg jobber han nesten døgnet rundt - om natten som resepsjonist på et hotell og om dagen som drosjekjører.
Okwe deler leilighet med den tyrkiske kvinnen Senay (spilt av Audrey Tautou). Hun er stuepike på samme hotell som Okwe. I motsetning til Okwe har hun lovlig opphold idet hun har søkt asyl og venter på at søknaden skal bli behandlet. Det er imidlertid i strid med asylbetingelsene å jobbe. Historien gir imidlertid ikke noe svar på hvordan hun ellers skulle ha klart seg. Innvandringsmyndighetene ligger imidlertid bokstavelig talt i buskene og spionerer på henne og følge med på at hun ikke jobber eller har losjerende boende hos seg.
En dag finner Okwe et menneskehjerte toalettet på et av hotellets rom. Da han tar dette opp med sjefen sin, skjønner han med ett at sjefen er innblandet i ulovlig handel med organer. Han kan ikke gå til politiet med saken uten å risikere å bli utvist fra landet. Da sjefen får nyss i at Okwe faktisk er lege, settes han under et umenneskelig press for å være med på de tvilsomme operasjonene som finner sted på et av hotellets rom. Hvor ulovlige innvandrere "gladelig" gir fra seg en nyre for å sikre seg falske identitetspapirer ... Parallelt følger vi Senay som utsettes for det ene fornedrende overgrepet etter det andre ... Til slutt er det nok, og hun og Okwe går inn for å ta sjeen i egne hender.
Jeg tviler ikke på at slike ting som dette skjer i virkelighetens verden. Likevel var det noe med filmen som gjorde at jeg ikke helt klarte å tro på historien. For det første er det vanskelig å tro på at organhandel skulle skje på et lurvete hotellrom i et så sivilisert land som England. For det andre spilte sjefen så lite troverdig som det går an. Jeg tenker at en som driver med noe så suspekt som organhandel ikke går rundt og brisker seg slik som denne personen gjorde.
Nei, jeg trodde rett og slett ikke på historien om organhandel. At det derimot finnes mange illegale innvandrere i hele den vestlige verden, som blir grovt utnyttet pga. sin sårbare situasjon, har jeg ingen problemer med å skjønne. For øvrig spilte både Audrey Tautou og Chiwetel Ejiofor helt greit, men ikke glitrende. Jeg er i tvil om jeg skal gi denne filmen en sterk treer på terningen eller en svak firer, men heller i retning av det første. Terningkast tre!
- stadig på leting etter bøker og filmer som gir noe ekstra! Reklamefri og uavhengig blogg med gode lese- og filmtips! Jeg deler også reisetips, dikt og annet.
Forsidebilde
Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen
Ulike tema i bloggen
Kultur etc.
Oversikt over forfattere
Fallada Hans
(1)
Fitzgerald F. Scott
(1)
Jacobsen Roy
(1)
Larsson Stieg
(1)
Munro Alice
(1)
Ravatn Agnes
(1)
Sara Johnsen
(1)
Staalesen Gunnar
(3)
Tolstoj Leo
(2)
Vold Jan Erik
(1)
Wassmo Herbjørg
(1)
Woolf Virginia
(1)
Øverland Arnulf
(1)
Forside
tirsdag 21. september 2010
torsdag 16. september 2010
"Defiance" (Regissør:Edward Zwick)
Vågemot av de sjeldne
Innspilt: 2008
Nasjonalitet: USA
Skuespillere: Liev Schreiber, Daniel Craig og Jamie Bell
Spilletid: 131 min.
Filmen inneholder den ukjente historien om de tre brødrene Bielski som reddet en mengde med jøder fra den sikre død under andre verdenskrig.
Vi befinner oss i Hvite-Russland i 1941, og tyskerne er på full fart inn i landet. Jødene lever et svært usikkert liv, og ryktene om nazistenes dødsleire har for lengst nådd dem, selv om mange nekter å tro at det kan være sant.
Brødrene flykter inn i skogen for å finne beskyttelse mot nazistene, og i begynnelsen handler det kun om å overleve som best de kan. Foreldrene og andre slektninger er blitt massakrert og de kan ikke lenger finne trygghet i det de tidligere anså som sitt hjem.
Etter hvert når ryktene om deres mot andre i samme situasjon, og strømmen av jøder på flukt vil ingen ende ta. Det bygger seg imidlertid opp til strid mellom de to eldste brødrene, Tuvia og Zus. Der Zus (i Liev Schreibers skikkelse) vil kjempe og drepe fienden, ønsker Tuvia (spilt av Daniel Craig) egentlig først og fremst å komme vekk fra nazistene. Zus velger å slå seg sammen med den russiske hæren, mens Tuvia konsentrerer seg om å få flyktningene til å bygge en solid flyktningeleir før vinteren kommer. Håpet er at de ikke skal miste seg selv eller sin menneskelighet oppi alt det grufulle som skjer.
I begynnelsen har de få våpen, men med kløkt klarer de å få tak i fler. Etter hvert som nazistene kommer nærmere, utkjempes opptil flere slag. Mange ganger må de forlate alt de har bygget opp og flykte i full fart. Og når drap av én tysk soldat kunne redde tusenvis av jøders liv, så måtte alle prinsipper om livets hellighet legges til side. Her gjaldt det å overleve for enhver pris!
Filmen er basert på en sann historie. Og takket være brødrene Bielski ble 1200 jøder reddet under andre verdenskrig. Deres etterkommere utgjør i dag titusener av medlemmer. Medlemmer som egentlig aldri skulle vært født dersom disse jødene hadde lidd samme skjebne som de fleste andre i samme situasjon ...
Som alltid når jeg ser filmer fra andre verdenskrig, som omhandler jødeforfølgelsen, blir jeg sterkt følelsesmessig engasjert. Jeg fatter ganske enkelt ikke hvordan det kunne gå an å beslutte å utrydde et helt folk på den groteske måten som nazistene la opp til ... Denne filmen er virkelig noe av det bedre jeg har sett innen genren andre verdenskrig og jødeforfølgelsen. Skuespillerne Liev Schreiber og Daniel Graig overbeviste til de grader i rollene som de rivaliserende brødrene Bielski. Og det er slett ikke et glorifiserende bilde som tegnes av jødene på flukt. Her beskrives den grådigheten som sult skaper, misunnelse og sjalusi, men også glede, kjærlighet og samhold - ja hele spekteret av så vel gode som dårlige menneskelige egenskaper. Dermed satt jeg igjen med en følelse av at det var en virkelig historie som ble fortalt - på godt og vondt!
Jeg har tenkt mye på hvilken karakter jeg skal sette på filmen, men det må nok bli terningkast seks. Kombinasjonen av gode skuespillere, flotte kulisser, sann historie og flott regi tilsier at filmen faktisk har fortjent dette!
Innspilt: 2008
Nasjonalitet: USA
Skuespillere: Liev Schreiber, Daniel Craig og Jamie Bell
Spilletid: 131 min.
Filmen inneholder den ukjente historien om de tre brødrene Bielski som reddet en mengde med jøder fra den sikre død under andre verdenskrig.
Vi befinner oss i Hvite-Russland i 1941, og tyskerne er på full fart inn i landet. Jødene lever et svært usikkert liv, og ryktene om nazistenes dødsleire har for lengst nådd dem, selv om mange nekter å tro at det kan være sant.
Brødrene flykter inn i skogen for å finne beskyttelse mot nazistene, og i begynnelsen handler det kun om å overleve som best de kan. Foreldrene og andre slektninger er blitt massakrert og de kan ikke lenger finne trygghet i det de tidligere anså som sitt hjem.
Etter hvert når ryktene om deres mot andre i samme situasjon, og strømmen av jøder på flukt vil ingen ende ta. Det bygger seg imidlertid opp til strid mellom de to eldste brødrene, Tuvia og Zus. Der Zus (i Liev Schreibers skikkelse) vil kjempe og drepe fienden, ønsker Tuvia (spilt av Daniel Craig) egentlig først og fremst å komme vekk fra nazistene. Zus velger å slå seg sammen med den russiske hæren, mens Tuvia konsentrerer seg om å få flyktningene til å bygge en solid flyktningeleir før vinteren kommer. Håpet er at de ikke skal miste seg selv eller sin menneskelighet oppi alt det grufulle som skjer.
I begynnelsen har de få våpen, men med kløkt klarer de å få tak i fler. Etter hvert som nazistene kommer nærmere, utkjempes opptil flere slag. Mange ganger må de forlate alt de har bygget opp og flykte i full fart. Og når drap av én tysk soldat kunne redde tusenvis av jøders liv, så måtte alle prinsipper om livets hellighet legges til side. Her gjaldt det å overleve for enhver pris!
Filmen er basert på en sann historie. Og takket være brødrene Bielski ble 1200 jøder reddet under andre verdenskrig. Deres etterkommere utgjør i dag titusener av medlemmer. Medlemmer som egentlig aldri skulle vært født dersom disse jødene hadde lidd samme skjebne som de fleste andre i samme situasjon ...
Som alltid når jeg ser filmer fra andre verdenskrig, som omhandler jødeforfølgelsen, blir jeg sterkt følelsesmessig engasjert. Jeg fatter ganske enkelt ikke hvordan det kunne gå an å beslutte å utrydde et helt folk på den groteske måten som nazistene la opp til ... Denne filmen er virkelig noe av det bedre jeg har sett innen genren andre verdenskrig og jødeforfølgelsen. Skuespillerne Liev Schreiber og Daniel Graig overbeviste til de grader i rollene som de rivaliserende brødrene Bielski. Og det er slett ikke et glorifiserende bilde som tegnes av jødene på flukt. Her beskrives den grådigheten som sult skaper, misunnelse og sjalusi, men også glede, kjærlighet og samhold - ja hele spekteret av så vel gode som dårlige menneskelige egenskaper. Dermed satt jeg igjen med en følelse av at det var en virkelig historie som ble fortalt - på godt og vondt!
Jeg har tenkt mye på hvilken karakter jeg skal sette på filmen, men det må nok bli terningkast seks. Kombinasjonen av gode skuespillere, flotte kulisser, sann historie og flott regi tilsier at filmen faktisk har fortjent dette!
tirsdag 14. september 2010
"The Curious Case of Benjamin Button" (Regissør: David Fincher)
Innspilt: 2008
Nasjonalitet: USA
Skuespillere: Brad Pitt, Cate Blanchett
Spilletid: 159 min.
Den dagen første verdenskrig var over, ble Benjamin Button født. Moren døde under fødselen, og da faren fikk se barnet, fikk han sjokk. For det var ingen vanlig baby han fikk se - derimot en olding i en babys kropp. Fra seg av sorg over konas død, ønsker han bare å kvitte seg med barnet. I siste liten besinner han seg og plasserer bylten med den lille gutten utenfor et aldershjem.
Bestyreren på aldershjemmet, Queenie, mener Benjamin er et sant mirakel. Hun har lenge ønsket seg et barn, og endelig har Vår Herre hørt hennes bønner. At Benjamin er annerledes enn alle andre barm, får henne bare til å elske ham enda høyere.
Etter hvert som Benjamin vokser til, ser han ut til å bli yngre og yngre. Alt fra han var barn i en oldings kropp, ble han svært fascinert av Daisy, en liten jente som vokser opp sammen med ham på gamlehjemmet. Men etter hvert skilles deres veier. Daisy blir en anerkjent ballettdanser, mens Benjamin opplever det ene eventyret etter det andre på sine reiser.
Så møtes han og Daisy igjen, og stor kjærlighet oppstår. I mellomtiden har Daisy vært utsatt for en ulykke, slik at hun aldri kan danse igjen. Benjamin vet at deres dager er talte. Han blir fremdeles yngre og yngre, og om ikke lenge vil han bli et barn igjen. Før han rekker å forsvinne ut av Daisys liv, blir hun gravid og føder ham en datter.
Og historien om Benjamin Button avsløres for datteren mens moren ligger på dødsleiet. Hun overleverer henne Benjamins dagboknotater, og mens hun leser i denne boka, rulles historien om Benjamin ut i alle sine fragmenter.
Filmen er basert på en roman av F. Scott Fitzgerald, og ble vinner av tre Oscar-statuetter i 2008 (beste scenografi, beste sminke og beste spesialeffekter). Så langt vel og bra. Jeg opplevde også at Brad Pitt spilte en av sine bedre roller i denne filmen. Cate Blanchett er dessuten en skuespiller av rang. Like fullt ble jeg faktisk ikke betatt av filmen eller historien. Kanskje var den rett og slett for lang med sine nesten tre timer? Eller kanskje var det det fullstendig usannsynlige over hele historien som gjorde at jeg falt litt av underveis og rett og slett kjedet meg. Høydepunktene i filmen var, slik jeg opplevde det, møtene mellom Benjamin og Daisy og kanskje særlig scenene fra da de innledet sitt kjærlighetsforhold. Disse scenene var intet mindre enn nydelige! Jeg er i tvil om hvilken karakter jeg skal gi denne filmen, men ender nok på terningkast fire.
Nasjonalitet: USA
Skuespillere: Brad Pitt, Cate Blanchett
Spilletid: 159 min.
Den dagen første verdenskrig var over, ble Benjamin Button født. Moren døde under fødselen, og da faren fikk se barnet, fikk han sjokk. For det var ingen vanlig baby han fikk se - derimot en olding i en babys kropp. Fra seg av sorg over konas død, ønsker han bare å kvitte seg med barnet. I siste liten besinner han seg og plasserer bylten med den lille gutten utenfor et aldershjem.
Bestyreren på aldershjemmet, Queenie, mener Benjamin er et sant mirakel. Hun har lenge ønsket seg et barn, og endelig har Vår Herre hørt hennes bønner. At Benjamin er annerledes enn alle andre barm, får henne bare til å elske ham enda høyere.
Etter hvert som Benjamin vokser til, ser han ut til å bli yngre og yngre. Alt fra han var barn i en oldings kropp, ble han svært fascinert av Daisy, en liten jente som vokser opp sammen med ham på gamlehjemmet. Men etter hvert skilles deres veier. Daisy blir en anerkjent ballettdanser, mens Benjamin opplever det ene eventyret etter det andre på sine reiser.
Så møtes han og Daisy igjen, og stor kjærlighet oppstår. I mellomtiden har Daisy vært utsatt for en ulykke, slik at hun aldri kan danse igjen. Benjamin vet at deres dager er talte. Han blir fremdeles yngre og yngre, og om ikke lenge vil han bli et barn igjen. Før han rekker å forsvinne ut av Daisys liv, blir hun gravid og føder ham en datter.
Og historien om Benjamin Button avsløres for datteren mens moren ligger på dødsleiet. Hun overleverer henne Benjamins dagboknotater, og mens hun leser i denne boka, rulles historien om Benjamin ut i alle sine fragmenter.
Filmen er basert på en roman av F. Scott Fitzgerald, og ble vinner av tre Oscar-statuetter i 2008 (beste scenografi, beste sminke og beste spesialeffekter). Så langt vel og bra. Jeg opplevde også at Brad Pitt spilte en av sine bedre roller i denne filmen. Cate Blanchett er dessuten en skuespiller av rang. Like fullt ble jeg faktisk ikke betatt av filmen eller historien. Kanskje var den rett og slett for lang med sine nesten tre timer? Eller kanskje var det det fullstendig usannsynlige over hele historien som gjorde at jeg falt litt av underveis og rett og slett kjedet meg. Høydepunktene i filmen var, slik jeg opplevde det, møtene mellom Benjamin og Daisy og kanskje særlig scenene fra da de innledet sitt kjærlighetsforhold. Disse scenene var intet mindre enn nydelige! Jeg er i tvil om hvilken karakter jeg skal gi denne filmen, men ender nok på terningkast fire.
søndag 12. september 2010
"En ganske snill mann" (Regissør: Hans Petter Moland)
Innspilt: 2010
Nasjonalitet: Norge
Skuespillere: Stellan Skarsgård, Bjørn Floberg, Jorunn Kjellsby, Gard B. Eidsvold, Bjørn Sundquist, Aksel Hennie
Spilletid: 108 min.
Ulrik (som spilles av Stellan Skardsgård) har nettopp kommet ut av fengsel etter å ha sonet en dom på 12 år for drap. Den første han treffer er Jensen. Han tar vare på folka sine, men forventer til gjengjeld at de stiller opp for ham. Ulriks første oppdrag er å ta livet av mannen som tystet på ham, slik at han havnet i fengsel. "Problemet" er bare at Ulrik er en ganske snill mann ...
Jensen skaffer Ulrik tak over hodet og en jobb på bilverksted. Vel, hybelen er kanskje ikke mye å skryte av. Dessuten forventer gamla som han leier hos visse tjenester ... I begynnelsen er Ulrik nøden selv, så det koster ham ikke all verdens å "stille opp", men etter hvert blir det hele besværlig. Særlig etter at han har truffet ei dame, og det viser seg at gamla er rimelig sjalu av seg ...
Ulrik har ikke lyst til å ta livet av tysteren. Egentlig vil han bare leve et rolig og skikkelig liv. Men man skuffer ikke Jensen (spilt glitrende av Bjørn Floberg). Eller?
Ulrik ønsker for øvrig å få kontakt med sønnen sin, men sønnens gravide kjæreste ønsker ikke at de skal ha kontakt med en morder.
Nesten alt som kan krype og gå innenfor norsk film har en eller annen rolle i filmen "En ganske snill mann". Dessverre ble jeg ikke like overbegeistret over alle skuespillerprestasjonene. Jorunn Kjellsby i rollen som gamla som leier ut et rom til Ulrik, var helt skrekkelig. Og det begynner i grunnen å gå inflasjon i rollene som blir Bjørn Sundquist til del. Må han spille i absolutt alle norske filmer? Det begredelige oppsynet hans, som han gjorde slik suksess med i Berlinerpoplene og Jernanger, er ikke morsomt lenger. Jeg opplevde like fullt at denne filmen holdt mål og vel så det, selv om jeg altså ble skuffet. I valget mellom en svak fem´er og en sterk firer, heller jeg likevel i retning av terningkast fem. Så vidt! Og det er selvfølgelig Stellan Skarsgård som bærer det meste av filmen. Småkjeltringen som er ganske så desillusjonert idet han kommer ut av fengsel, og som sakte, men sikkert tiner opp og begynner å tro på at det kanskje finnes en fremtid for ham likevel ... Stellan Skarsgård spiller rollen til fingerspissene!
Nasjonalitet: Norge
Skuespillere: Stellan Skarsgård, Bjørn Floberg, Jorunn Kjellsby, Gard B. Eidsvold, Bjørn Sundquist, Aksel Hennie
Spilletid: 108 min.
Ulrik (som spilles av Stellan Skardsgård) har nettopp kommet ut av fengsel etter å ha sonet en dom på 12 år for drap. Den første han treffer er Jensen. Han tar vare på folka sine, men forventer til gjengjeld at de stiller opp for ham. Ulriks første oppdrag er å ta livet av mannen som tystet på ham, slik at han havnet i fengsel. "Problemet" er bare at Ulrik er en ganske snill mann ...
Jensen skaffer Ulrik tak over hodet og en jobb på bilverksted. Vel, hybelen er kanskje ikke mye å skryte av. Dessuten forventer gamla som han leier hos visse tjenester ... I begynnelsen er Ulrik nøden selv, så det koster ham ikke all verdens å "stille opp", men etter hvert blir det hele besværlig. Særlig etter at han har truffet ei dame, og det viser seg at gamla er rimelig sjalu av seg ...
Ulrik har ikke lyst til å ta livet av tysteren. Egentlig vil han bare leve et rolig og skikkelig liv. Men man skuffer ikke Jensen (spilt glitrende av Bjørn Floberg). Eller?
Ulrik ønsker for øvrig å få kontakt med sønnen sin, men sønnens gravide kjæreste ønsker ikke at de skal ha kontakt med en morder.
Nesten alt som kan krype og gå innenfor norsk film har en eller annen rolle i filmen "En ganske snill mann". Dessverre ble jeg ikke like overbegeistret over alle skuespillerprestasjonene. Jorunn Kjellsby i rollen som gamla som leier ut et rom til Ulrik, var helt skrekkelig. Og det begynner i grunnen å gå inflasjon i rollene som blir Bjørn Sundquist til del. Må han spille i absolutt alle norske filmer? Det begredelige oppsynet hans, som han gjorde slik suksess med i Berlinerpoplene og Jernanger, er ikke morsomt lenger. Jeg opplevde like fullt at denne filmen holdt mål og vel så det, selv om jeg altså ble skuffet. I valget mellom en svak fem´er og en sterk firer, heller jeg likevel i retning av terningkast fem. Så vidt! Og det er selvfølgelig Stellan Skarsgård som bærer det meste av filmen. Småkjeltringen som er ganske så desillusjonert idet han kommer ut av fengsel, og som sakte, men sikkert tiner opp og begynner å tro på at det kanskje finnes en fremtid for ham likevel ... Stellan Skarsgård spiller rollen til fingerspissene!
"Lett på tråden" (Regissør: Stephan Elliot)
Innspilt: 2008
Original tittel: Easy Virtue
Nasjonalitet: England, Storbritannia
Skuespillere: Jessica Biel, Colin Firth, Kristin Scott Thomas, Ben Barnes
Spilletid: 93 min.
Da John Whittaker varsler sine erkebritiske foreldre at han har giftet seg med en amerikanerinne og ønsker å ta henne med til deres slott i England slik at de kan møtes, steiler Mrs. Whittaker bokstavelig talt. Det var ikke akkurat dette hun hadde sett for seg at sønnen skulle bli til del. Hele livet har hun kjempet for å holde eiendommene samlet, slik at sønnen John en gang skulle overta, og så har han giftet seg med en amerikansk tøyte ...
Like fullt blir alle, og kanskje i særdeleshet Mr. Whittaker (i Colin Firths skikkelse), fullstendig sjarmert da sønnens vakre kone Larita ankommer. Til og med Johns giftesyke søstre svermer rundt Larita, nesegrus i beundring over all den stil og glamour hun opptrer med.
Men så kommer Larita ved et uhell til å sette seg på familiens kjæledegge, en chihuahua. Og så dukker det opp noen gamle hemmeligheter fra fortiden, som vel egentlig ikke tåler dagens lys ... Dermed er det duket for forviklinger og intriger. Og spørsmålet er om John elsker sin kone høyt nok til å stå henne last og brast gjennom alt som skjer ... Hvem føler han til syvende og sist størst lojalitet overfor - sin kone eller familien?
Jeg trodde at dette var en nokså lettlivet komedie da jeg bestemte meg for å se den, men jammen ble jeg svært så overrasket. For filmen har absolutt dybde! Og den var ikke fullt så lattervekkende som man kanskje skulle tro. Tvert i mot var det mye alvor. Fordommer, forutinntatthet, snobberi, klasseskille - alt tatt veldig på kornet! Colin Firth er virkelig en fantastisk skuespiller, som stadig overrasker. Det var heller ikke ueffent at rollen han spilte var svært sympatisk. I enkelte sekvenser hvor svigerdatter (Jessica Biel) og svigermor (Kristin Scott Thomas) kranglet så busta føyk på det mest satiriske og erkebritiske vis, var det helt nødvendig å kunne så pass engelsk at man kunne frigjøre seg fra de latterlige oversettelsene i undertekstene, hvor halvparten av poengene rett og slett ble borte.
Terningkast fem!
Original tittel: Easy Virtue
Nasjonalitet: England, Storbritannia
Skuespillere: Jessica Biel, Colin Firth, Kristin Scott Thomas, Ben Barnes
Spilletid: 93 min.
Da John Whittaker varsler sine erkebritiske foreldre at han har giftet seg med en amerikanerinne og ønsker å ta henne med til deres slott i England slik at de kan møtes, steiler Mrs. Whittaker bokstavelig talt. Det var ikke akkurat dette hun hadde sett for seg at sønnen skulle bli til del. Hele livet har hun kjempet for å holde eiendommene samlet, slik at sønnen John en gang skulle overta, og så har han giftet seg med en amerikansk tøyte ...
Like fullt blir alle, og kanskje i særdeleshet Mr. Whittaker (i Colin Firths skikkelse), fullstendig sjarmert da sønnens vakre kone Larita ankommer. Til og med Johns giftesyke søstre svermer rundt Larita, nesegrus i beundring over all den stil og glamour hun opptrer med.
Men så kommer Larita ved et uhell til å sette seg på familiens kjæledegge, en chihuahua. Og så dukker det opp noen gamle hemmeligheter fra fortiden, som vel egentlig ikke tåler dagens lys ... Dermed er det duket for forviklinger og intriger. Og spørsmålet er om John elsker sin kone høyt nok til å stå henne last og brast gjennom alt som skjer ... Hvem føler han til syvende og sist størst lojalitet overfor - sin kone eller familien?
Jeg trodde at dette var en nokså lettlivet komedie da jeg bestemte meg for å se den, men jammen ble jeg svært så overrasket. For filmen har absolutt dybde! Og den var ikke fullt så lattervekkende som man kanskje skulle tro. Tvert i mot var det mye alvor. Fordommer, forutinntatthet, snobberi, klasseskille - alt tatt veldig på kornet! Colin Firth er virkelig en fantastisk skuespiller, som stadig overrasker. Det var heller ikke ueffent at rollen han spilte var svært sympatisk. I enkelte sekvenser hvor svigerdatter (Jessica Biel) og svigermor (Kristin Scott Thomas) kranglet så busta føyk på det mest satiriske og erkebritiske vis, var det helt nødvendig å kunne så pass engelsk at man kunne frigjøre seg fra de latterlige oversettelsene i undertekstene, hvor halvparten av poengene rett og slett ble borte.
Terningkast fem!
torsdag 9. september 2010
"Fiorile" (Regissører: Paolo og Vittorio Taviani)
Innspilt: 1993
Nasjonalitet: Italia
Skuespillere: Claudio Bigagli, Galatea Ranzi, Michael Vartan, Renato Carpentieri
Spilletid: 115 min.
Familien Benedetti er på vei fra Paris til Toscana. For å få tiden til å gå, forteller pappa Luigi barna Simona og Emilio hans egen families historie, som begynte for rundt to hundre år siden.
Det hele startet med at en fransk løytnant forelsket seg i Elisabetta, en enkel bondejente som han valgte å kalle Fiorile. Denne mannen - Jean - hadde i oppdrag å vokte en gullskatt, men pga. jenta er han uoppmerksom. Plutselig er skatten borte. Jean plasseres på torget om natten, og landsbyens beboere har fått beskjed om at den som har stjålet skatten kan redde soldatens liv dersom skatten dukker opp i løpet av natta. Ved morgengry har ingen skatt dukket opp, og han må derfor bøte med livet.
Elsabetta er svanger med soldatens barn, og det er hennes bror Alessandro som har stjålet gullskatten. Familien reiser av gårde, og slår seg senere opp som velstående landeeiere i Toscana. Det skal imidlertid vise seg at det pga. tyveriet av gullskatten hviler en forbannelse over familien, som gjennom flere generasjoner rammes av den ene ulykken etter den andre. Benedetti-familien kalles på folkemunne Maledetti, dvs. "de forbannede".
Luigis far Massimo Benedetti lever alene på gården Luigi og hans familie er på vei til. Overbevist som han hele livet har vært om at forbannelsen er høyst reell, har han latt Luigi vokse opp i Frankrike. På denne måten mener han at han har berget sønnen sin fra forbannelsen. Han ønsker heller ikke at barnebarna skal besøke ham, men tar motvillig imot dem. Så er spørsmålet om han klarer å skåne barnebarna fra forbannelsen ....
Dette er en nydelig film om kjærlighet, familiehemmeligheter, svik og sorg, ulykker og forbannelser, slik nesten bare italienerne kan det. Scenografien er så vakker, så vakker, og lidenskapen så intens at det nesten gjør vondt. Knapt noe landskap i hele verden er så vakkert som Toscana. Og skuespillerne leverer så det holder! En svært vellykket film som fortjener terningkast fem.
Nasjonalitet: Italia
Skuespillere: Claudio Bigagli, Galatea Ranzi, Michael Vartan, Renato Carpentieri
Spilletid: 115 min.
Familien Benedetti er på vei fra Paris til Toscana. For å få tiden til å gå, forteller pappa Luigi barna Simona og Emilio hans egen families historie, som begynte for rundt to hundre år siden.
Det hele startet med at en fransk løytnant forelsket seg i Elisabetta, en enkel bondejente som han valgte å kalle Fiorile. Denne mannen - Jean - hadde i oppdrag å vokte en gullskatt, men pga. jenta er han uoppmerksom. Plutselig er skatten borte. Jean plasseres på torget om natten, og landsbyens beboere har fått beskjed om at den som har stjålet skatten kan redde soldatens liv dersom skatten dukker opp i løpet av natta. Ved morgengry har ingen skatt dukket opp, og han må derfor bøte med livet.
Elsabetta er svanger med soldatens barn, og det er hennes bror Alessandro som har stjålet gullskatten. Familien reiser av gårde, og slår seg senere opp som velstående landeeiere i Toscana. Det skal imidlertid vise seg at det pga. tyveriet av gullskatten hviler en forbannelse over familien, som gjennom flere generasjoner rammes av den ene ulykken etter den andre. Benedetti-familien kalles på folkemunne Maledetti, dvs. "de forbannede".
Luigis far Massimo Benedetti lever alene på gården Luigi og hans familie er på vei til. Overbevist som han hele livet har vært om at forbannelsen er høyst reell, har han latt Luigi vokse opp i Frankrike. På denne måten mener han at han har berget sønnen sin fra forbannelsen. Han ønsker heller ikke at barnebarna skal besøke ham, men tar motvillig imot dem. Så er spørsmålet om han klarer å skåne barnebarna fra forbannelsen ....
Dette er en nydelig film om kjærlighet, familiehemmeligheter, svik og sorg, ulykker og forbannelser, slik nesten bare italienerne kan det. Scenografien er så vakker, så vakker, og lidenskapen så intens at det nesten gjør vondt. Knapt noe landskap i hele verden er så vakkert som Toscana. Og skuespillerne leverer så det holder! En svært vellykket film som fortjener terningkast fem.
onsdag 8. september 2010
"Cheri" (Regissør: Stephen Frears)
Innspilt: 2009
Nasjonalitet: Storbritannia
Skuespillere: Michelle Pfeiffer, Rupert Friend, Kathy Bates
Spilletid: 89 min.
Under Frankrikes Belle Epoque fra slutten av 1800-tallet og frem til første verdenskrig, var skjønnhet en av de dyder som ble høyt skattet i mange kretser. En del vakre kvinner gjorde det til en levevei å være kurisaner, som var en noe penere form for prostitusjon. Gjennom å bli oppvartet av rike og velsituerte herrer, levde de ikke bare godt. De ble rike!
Lea (i Michelle Pfeiffers skikkelse) levde som luksusgledespike, og med sin skjønnhet var hun en svært ettertraktet kurtisane. Hele tiden gjaldt det å unngå å bli forelsket! Ellers ville maktforholdet mellom henne og kundene blir snudd, og det ville langt fra være innbringende eller karrierefremmende.
Lea innser at hennes dager som ettertraktet kurtisane nærmer seg slutten. Hun er ikke lenger ung, og kampen mot alderdomstegn og forfall begynner å bli besværlig. Men så vil lykken det annerledes. Hun får seg en ung elsker på 19 år. Og denne mannen er ingen hvem som helst; han er sønnen til hennes venninne, som også er i samme bransje som Lea.
Kvinnene - eller "arbeidskollegaene" - er på mange måter prisgitt hverandre, fordi de finere kretser skyr dem som pesten. Lea kan ikke fordra de andre kvinnene, og giftighetene kastes som piler gjennom rommet når de er sammen.
I begynnelsen tenker Lea at hun skal ha det litt moro med venninnens sønn - Cheri - men så går tiden og det oppstår ... kjærlighet? Men da hans mor seks år etter at Lea og Cheri innledet sitt forhold, plutselig får lyst på barnebarn og arrangerer et ekteskap for Cheri ... da spørs det hvordan de kommer til å takle atskillelsen ...
For å si det sånn: Michelle Pfeiffer har vel aldri vært noen karakterskuespiller. Men hvilken rolle spiller dette når hun er så gudsbenådet vakker? (Liten digresjon: Hun må da nærme seg 50 år, men ser like flott ut fremdeles!) Kjærligheten som oppstår mellom Lea og Cheri spilles med en intens oppriktighet og glød, og det mangler virkelig ikke på lidenskap! Kulissene er utsøkt delikate og vakre, og replikkvekslingene mellom kurtisanene som ikke liker hverandre, er fornøyelig. Likevel beveget denne filmen seg aldri over det middelmådige. På slutten satt jeg og tenkte: "Var dette virkelig alt?" Jeg ble skuffet! En svak firer på terningen fra meg.
I begynnelsen tenker Lea at hun skal ha det litt moro med venninnens sønn - Cheri - men så går tiden og det oppstår ... kjærlighet? Men da hans mor seks år etter at Lea og Cheri innledet sitt forhold, plutselig får lyst på barnebarn og arrangerer et ekteskap for Cheri ... da spørs det hvordan de kommer til å takle atskillelsen ...
For å si det sånn: Michelle Pfeiffer har vel aldri vært noen karakterskuespiller. Men hvilken rolle spiller dette når hun er så gudsbenådet vakker? (Liten digresjon: Hun må da nærme seg 50 år, men ser like flott ut fremdeles!) Kjærligheten som oppstår mellom Lea og Cheri spilles med en intens oppriktighet og glød, og det mangler virkelig ikke på lidenskap! Kulissene er utsøkt delikate og vakre, og replikkvekslingene mellom kurtisanene som ikke liker hverandre, er fornøyelig. Likevel beveget denne filmen seg aldri over det middelmådige. På slutten satt jeg og tenkte: "Var dette virkelig alt?" Jeg ble skuffet! En svak firer på terningen fra meg.
tirsdag 7. september 2010
"Slakteren fra Lyon - jakten på Klaus Barbie" (Regissør: Laurent Jaoui)
Den personifiserte ondskap
Innspilt: 2008
Original tittel: La traque
Nasjonalitet: Frankrike
Skuespillere: Franka Potente, Yvan Attal, Hanns Zischler
Spilletid: 99 min.
Klaus Barbie sto bak en rekke forbrytelser mot menneskeheten i Lyon under andre verdenskrig. Ved krigens slutt lyktes det ham å flykte til Latin-Amerika for å unnslippe straffeforfølgelse. I rundt 25 år hadde han levd i skjul under et annet navn, da ekteparet og nazistjegerne Beate og Serge Klarsfield klarte å lokalisere ham.
Ekteparet møtte mye motstand blant franske myndigheter, som fra før av hadde et anstrengt forhold både til Peru og Brasil grunnet atomprøvesprengningene på 1980-tallet. Til slutt ble det media som satte dagsorden i saken, og president Mittereand gikk til slutt med på å begjære mannen utlevert fra Brasil. Da hadde det akkurat funnet sted et regjeringsskifte i Brasil, og de nye makthaverne ønsket å gjøre noe med de gamle nazistene som faktisk var blitt en farlig maktfaktor i landet.
Kampen for å finne Klaus Barbie og få ham dømt, tok 12 år. I løpet av disse årene ble ekteparet Klarsfield utsatt for bombeattentater, drapsforsøk og trusler. Men ikke en gang vurderte de å gi seg. Til slutt fikk de lønn for strevet. Ikke bare ble Klaus Barbie tatt. Han ble også dømt i Frankrike den 4. juli 1987, 42 år etter at andre verdenskrig var over.
Jeg blir aldri lei av å se filmer eller lese bøker med tilknytning til den andre verdenskrig. Denne filmen føyer seg inn i rekken av filmer som belyser krigens grusomheter på en ny måte. For den som tror at krigens psykopater har lagt ondskapen til side under sine eksil, tar feil. Ondskapen fortsetter, men med andre ofre. Og det er av største viktighet å få stoppet dette! Dette er en velspilt film med svært gode skuespillere, og handlingen er spennende selv om man kjenner utfallet. Filmen fortjener terningkast fem.
En lignende film med samme tema er "Eichmann - dødens signatur".
Innspilt: 2008
Original tittel: La traque
Nasjonalitet: Frankrike
Skuespillere: Franka Potente, Yvan Attal, Hanns Zischler
Spilletid: 99 min.
Klaus Barbie sto bak en rekke forbrytelser mot menneskeheten i Lyon under andre verdenskrig. Ved krigens slutt lyktes det ham å flykte til Latin-Amerika for å unnslippe straffeforfølgelse. I rundt 25 år hadde han levd i skjul under et annet navn, da ekteparet og nazistjegerne Beate og Serge Klarsfield klarte å lokalisere ham.
Ekteparet møtte mye motstand blant franske myndigheter, som fra før av hadde et anstrengt forhold både til Peru og Brasil grunnet atomprøvesprengningene på 1980-tallet. Til slutt ble det media som satte dagsorden i saken, og president Mittereand gikk til slutt med på å begjære mannen utlevert fra Brasil. Da hadde det akkurat funnet sted et regjeringsskifte i Brasil, og de nye makthaverne ønsket å gjøre noe med de gamle nazistene som faktisk var blitt en farlig maktfaktor i landet.
Kampen for å finne Klaus Barbie og få ham dømt, tok 12 år. I løpet av disse årene ble ekteparet Klarsfield utsatt for bombeattentater, drapsforsøk og trusler. Men ikke en gang vurderte de å gi seg. Til slutt fikk de lønn for strevet. Ikke bare ble Klaus Barbie tatt. Han ble også dømt i Frankrike den 4. juli 1987, 42 år etter at andre verdenskrig var over.
Jeg blir aldri lei av å se filmer eller lese bøker med tilknytning til den andre verdenskrig. Denne filmen føyer seg inn i rekken av filmer som belyser krigens grusomheter på en ny måte. For den som tror at krigens psykopater har lagt ondskapen til side under sine eksil, tar feil. Ondskapen fortsetter, men med andre ofre. Og det er av største viktighet å få stoppet dette! Dette er en velspilt film med svært gode skuespillere, og handlingen er spennende selv om man kjenner utfallet. Filmen fortjener terningkast fem.
En lignende film med samme tema er "Eichmann - dødens signatur".
mandag 6. september 2010
"Sebastians verden" (Regissør: Knut Møller-Lien)
Kalkun! Styr unna!
Innspilt: 2010
Nasjonalitet: Norge
Skuespillere: Andreas Wilson, Christian Strand, Camilla Malmquist Harket
Spilletid: 90 min.
Sebastian og thailenderen Moon er bestekompiser, og få skulle vel tro at de i det hele tatt skulle ha noe felles. Sebastian er vokst opp i et norsk hjem med middels økonomi, mens Moon har kommet til Norge som sexturist. Begge drømmer om det store scoopet, det som skal gjøre dem økonomisk uavhengige.
Sebastian prostituerer seg i likhet med Moon til velsituerte homofile menn. Rent bortsett fra en homse-venn som Sebastian forguder, går de inn for å robbe sine øvrige kunder. Tidvis tar grådigheten vel overhånd, og sjansene som tas er meget risikable. Hvor langt er de villige til å gå for å oppnå sin økonomiske uavhengighet? Og ikke minst: er det her lykken ligger?
Dette er noe av det verste makkverket jeg har sett innen norsk film på svært lenge. Skuespillerprestasjonene var ikke noe å skryte av, men aller verst var faktisk fortellerstemmen! Maken til oppsop av klisjéer skal man virkelig lete lenge etter! Og det er veldig synd, for for en gangs skyld var det noen nye ansikter på lerretet ... uten at det hjalp det aller minste! Jeg fikk faktisk assosiasjoner til filmkalkunen til Aune Sand på 90-tallet ("Dis - en kjærlighetshistorie" - noe av det mest patetiske som er laget innen norsk film noen sinne). Flere ganger ble jeg sittende og spole fordi jeg ikke gadd å bruke mer tid enn nødvendig på å se den. Og hadde det ikke vært for tanken på å slakte filmen, som jeg i anstendighetens navn syntes jeg måtte se ferdig, hadde jeg gitt meg etter en halv time. Spar tiden og pengene og styr unna dette makkverket av en film!
Jeg gir terningkast to, og da er jeg snill.
Innspilt: 2010
Nasjonalitet: Norge
Skuespillere: Andreas Wilson, Christian Strand, Camilla Malmquist Harket
Spilletid: 90 min.
Sebastian og thailenderen Moon er bestekompiser, og få skulle vel tro at de i det hele tatt skulle ha noe felles. Sebastian er vokst opp i et norsk hjem med middels økonomi, mens Moon har kommet til Norge som sexturist. Begge drømmer om det store scoopet, det som skal gjøre dem økonomisk uavhengige.
Sebastian prostituerer seg i likhet med Moon til velsituerte homofile menn. Rent bortsett fra en homse-venn som Sebastian forguder, går de inn for å robbe sine øvrige kunder. Tidvis tar grådigheten vel overhånd, og sjansene som tas er meget risikable. Hvor langt er de villige til å gå for å oppnå sin økonomiske uavhengighet? Og ikke minst: er det her lykken ligger?
Dette er noe av det verste makkverket jeg har sett innen norsk film på svært lenge. Skuespillerprestasjonene var ikke noe å skryte av, men aller verst var faktisk fortellerstemmen! Maken til oppsop av klisjéer skal man virkelig lete lenge etter! Og det er veldig synd, for for en gangs skyld var det noen nye ansikter på lerretet ... uten at det hjalp det aller minste! Jeg fikk faktisk assosiasjoner til filmkalkunen til Aune Sand på 90-tallet ("Dis - en kjærlighetshistorie" - noe av det mest patetiske som er laget innen norsk film noen sinne). Flere ganger ble jeg sittende og spole fordi jeg ikke gadd å bruke mer tid enn nødvendig på å se den. Og hadde det ikke vært for tanken på å slakte filmen, som jeg i anstendighetens navn syntes jeg måtte se ferdig, hadde jeg gitt meg etter en halv time. Spar tiden og pengene og styr unna dette makkverket av en film!
Jeg gir terningkast to, og da er jeg snill.
søndag 5. september 2010
"Coco Chanel & Igor Stravinsky" (Regissør: Jan Kounen)
Innspilt: 2009
Nasjonalitet: Frankrike
Skuespillere: Mads Mikkelsen, Anna Mouglalis
Spilletid: 120 min.
Det franske moteikonet Coco Chanel sitter i konsertsalen, året er 1913 og det dreier seg om uroppføringen av et svært kontroversielt musikkstykke av russeren Igor Stravinsky. Publikum deler seg i to; den ene delen er sjokkert over det de oppfatter som et absolutt lavmål innenfor musikken, mens den andre delen anerkjenner det spektakulære og fremtidsrettede i fremføringen. Imidlertid er en ting klart: totalt sett ble dette ingen suksess blant det sofistikerte, europeiske publikum.
Flere år senere treffes Coco og Igor igjen. Igor har fremdeles ikke hatt den helt store suksessen. Firebarnsfar har han også blitt, og han er ikke i stand til å tilby familien annet enn en nokså kummerlig hotelltilværelse. Coco tilbyr hele familien å flytte inn på hennes gods like utenfor Paris. Igor er en meget stolt mann. Først nøler han, men så slår han til. Det skal hans kone angre på!
Det hele ender selvsagt med at Coco og Igor blir elskere. Med smerte skjønner Igors kone hva som skjer, uten at Igor klarer å foreta seg noe for å avslutte det hele. Det som uansett kom ut av denne tross alt kortvarige affæren, var at han fikk ro og inspirasjon til å skrive et musikkstykke som ble hans gjennombrudd, mens Coco omsider fant frem til formelen som hennes senere berømte parfyme Chanel nr. 5 skulle få.
Vanligvis elsker jeg filmene som Mads Mikkelsen er med i, men rollen som Igor ga ham virkelig ikke mye å spille på. Han hadde hele tiden et nokså mutt, lukket ansikt - selv under elskovsscenene med Chanel - og det var det. Men kanskje var det nettopp slik Igor Stravinsky var? Anna Mouglalis fikk uansett en atskillig mer spennende rolle! Stilsikker og med en selvsikkerhet av de helt sjeldne tok hun det hun ville ha - også andre kvinners menn. Eller kanskje særlig andre kvinners menn! En meget overbevisende rolletolkning fra hennes side! Det var for øvrig morsomt å se hvordan kulissene, som skulle gjenspeile Coco Chanels spesielle smak, var bygget opp. Det meste gikk i svart og hvitt, på en helt særegen måte. Ellers var musikken - med unntak av en vel lang innledning med det nevnte skandaløse musikkstykket (som jeg uten å overdrive må kunne hevde er for spesielt interesserte!) - vakker. Noen ganger ble det stilistiske uttrykket i filmscenene trukket vel langt, som om det vakre hadde en høyere mening i historien. Joda, veldig vakkert og alt det der, men kanskje litt for "billig" i forhold til å gi filmen en troverdig dybde. Og til slutt: tror vi egentlig på at det var magi mellom Coco og Igor etter å ha sett denne filmen? Alt i alt en helt grei film som står til en firer på terningen.
Jeg likte for øvrig filmen "Coco avant Chanel" med Audrey Tautou mye bedre!
Nasjonalitet: Frankrike
Skuespillere: Mads Mikkelsen, Anna Mouglalis
Spilletid: 120 min.
Det franske moteikonet Coco Chanel sitter i konsertsalen, året er 1913 og det dreier seg om uroppføringen av et svært kontroversielt musikkstykke av russeren Igor Stravinsky. Publikum deler seg i to; den ene delen er sjokkert over det de oppfatter som et absolutt lavmål innenfor musikken, mens den andre delen anerkjenner det spektakulære og fremtidsrettede i fremføringen. Imidlertid er en ting klart: totalt sett ble dette ingen suksess blant det sofistikerte, europeiske publikum.
Flere år senere treffes Coco og Igor igjen. Igor har fremdeles ikke hatt den helt store suksessen. Firebarnsfar har han også blitt, og han er ikke i stand til å tilby familien annet enn en nokså kummerlig hotelltilværelse. Coco tilbyr hele familien å flytte inn på hennes gods like utenfor Paris. Igor er en meget stolt mann. Først nøler han, men så slår han til. Det skal hans kone angre på!
Det hele ender selvsagt med at Coco og Igor blir elskere. Med smerte skjønner Igors kone hva som skjer, uten at Igor klarer å foreta seg noe for å avslutte det hele. Det som uansett kom ut av denne tross alt kortvarige affæren, var at han fikk ro og inspirasjon til å skrive et musikkstykke som ble hans gjennombrudd, mens Coco omsider fant frem til formelen som hennes senere berømte parfyme Chanel nr. 5 skulle få.
Vanligvis elsker jeg filmene som Mads Mikkelsen er med i, men rollen som Igor ga ham virkelig ikke mye å spille på. Han hadde hele tiden et nokså mutt, lukket ansikt - selv under elskovsscenene med Chanel - og det var det. Men kanskje var det nettopp slik Igor Stravinsky var? Anna Mouglalis fikk uansett en atskillig mer spennende rolle! Stilsikker og med en selvsikkerhet av de helt sjeldne tok hun det hun ville ha - også andre kvinners menn. Eller kanskje særlig andre kvinners menn! En meget overbevisende rolletolkning fra hennes side! Det var for øvrig morsomt å se hvordan kulissene, som skulle gjenspeile Coco Chanels spesielle smak, var bygget opp. Det meste gikk i svart og hvitt, på en helt særegen måte. Ellers var musikken - med unntak av en vel lang innledning med det nevnte skandaløse musikkstykket (som jeg uten å overdrive må kunne hevde er for spesielt interesserte!) - vakker. Noen ganger ble det stilistiske uttrykket i filmscenene trukket vel langt, som om det vakre hadde en høyere mening i historien. Joda, veldig vakkert og alt det der, men kanskje litt for "billig" i forhold til å gi filmen en troverdig dybde. Og til slutt: tror vi egentlig på at det var magi mellom Coco og Igor etter å ha sett denne filmen? Alt i alt en helt grei film som står til en firer på terningen.
Jeg likte for øvrig filmen "Coco avant Chanel" med Audrey Tautou mye bedre!
Jeg tar med en link til Dagbladets anmeldelse av filmen.
onsdag 1. september 2010
"Oljeberget" (Regissør: Aslaug Holm)
Innspilt: 2005
Med: Jens Stoltenberg
Spilletid: 107 min.
Antakelig så jeg denne filmen sånn ca. fem år for sent. Jeg fant den nemlig i en stabel med usannsynlig billige DVD´er for to-tre år siden, og tenkte at "ja ja, det kan jo være greit å ha sett hva dette er!" Nå har jeg omsider somlet meg til å se den, fordi jeg har foretatt en opprydding blant mine usette DVD-filmer.
Temaet i filmen er Arbeiderpartiet med Jens Stoltenberg i spissen som skal forsøke å gjenerobre sine tidligere posisjoner i det politiske liv i Norge i forbindelse med Stortingsvalget i 2005. Omgitt med en rekke rådgivere som benyttes til alt fra hva den vordende statsministerkandidat skal ha på seg til drilling av statements overfor pressen, skulle forutsetningene for å vinne valget absolutt være til stede.
Filmen gir et hyggelig og flott portrett av mannen som siden har vært Norges statsminister! Dette er en film han absolutt kan være stolt av!
Når den likevel ikke når høyere opp en terningkast fire, er det fordi slike filmer har en tendens til å bli litt kjedelige i all sin tendensiøsitet. Men det var helt greit å se den mens jeg tok for meg av familiens stryke-haug!
Med: Jens Stoltenberg
Spilletid: 107 min.
Antakelig så jeg denne filmen sånn ca. fem år for sent. Jeg fant den nemlig i en stabel med usannsynlig billige DVD´er for to-tre år siden, og tenkte at "ja ja, det kan jo være greit å ha sett hva dette er!" Nå har jeg omsider somlet meg til å se den, fordi jeg har foretatt en opprydding blant mine usette DVD-filmer.
Temaet i filmen er Arbeiderpartiet med Jens Stoltenberg i spissen som skal forsøke å gjenerobre sine tidligere posisjoner i det politiske liv i Norge i forbindelse med Stortingsvalget i 2005. Omgitt med en rekke rådgivere som benyttes til alt fra hva den vordende statsministerkandidat skal ha på seg til drilling av statements overfor pressen, skulle forutsetningene for å vinne valget absolutt være til stede.
Filmen gir et hyggelig og flott portrett av mannen som siden har vært Norges statsminister! Dette er en film han absolutt kan være stolt av!
Når den likevel ikke når høyere opp en terningkast fire, er det fordi slike filmer har en tendens til å bli litt kjedelige i all sin tendensiøsitet. Men det var helt greit å se den mens jeg tok for meg av familiens stryke-haug!
onsdag 25. august 2010
Seamus Heaney: "Digging"
Digging
Between my finger and my thumb
Between my finger and my thumb
The squat pen rests; as snug as a gun.
Under my window a clean rasping sound
When the spade sinks into gravelly ground:
My father, digging. I look down
Till his straining rump among the flowerbeds
Bends low, comes up twenty years away
Stooping in rhythm through potato drills
Where he was digging.
The coarse boot nestled on the lug, the shaft
Against the inside knee was levered firmly.
He rooted out tall tops, buried the bright edge deep
To scatter new potatoes that we picked
Loving their cool hardness in our hands.
By God, the old man could handle a spade,
Just like his old man.
My grandfather could cut more turf in a day
Than any other man on Toner's bog.
Once I carried him milk in a bottle
Corked sloppily with paper. He straightened up
To drink it, then fell to right away
Nicking and slicing neatly, heaving sods
Over his shoulder, digging down and down
For the good turf. Digging.
The cold smell of potato mold, the squelch and slap
Of soggy peat, the curt cuts of an edge
Through living roots awaken in my head.
But I've no spade to follow men like them.
Between my finger and my thumb
The squat pen rests.
I'll dig with it.
- from Death of a Naturalist (1966)
mandag 23. august 2010
Noen glimt av sommerlykke
søndag 22. august 2010
"London River" (Regissør: Rachid Bouchareb"
Innspilt: 2009
Skuespillere: Brenda Blethyn, Sotigui Kouyaté, Marc Baylis
Nasjonalitet: Algerie / England / Frankrike
Spilletid: 89 min.
Den 7. juli 2005 ble London rammet av flere bombeeksplosjoner i byens kollektivtransport. Mrs. Sommers ser på nyhetene og ringer sin datter bare for å forsikre seg om at hun har det bra. Men ingen svarer. Hun ringer flere ganger, men fremdeles er det ikke noe svar.
Etter et par dager bestemmer hun seg for å reise fra den øya hun bor på i den engelske kanalen, og inn til London. Hun finner datterens leilighet, og han som eier den låser henne inn. Datteren er ikke der. I stedet finner hun tegn til at det også bor en mann der.
Mrs. Sommers kontakter politiet, som i grunnen ikke kan gjøre så mye for henne. Etter hvert kommer hun i kontakt med afrikaneren Ousmane, som er på leting etter sønnen sin. Det viser seg at hans sønn og Mrs. Sommers datter har vært kjærester, og at de har gått på samme kurs i arabisk. Ja, det er tom. ting som kan tyde på at Mrs. Sommers datter har vært i ferd med å konvertere til islam ...
Mrs. Sommers møter Ousmane med alle de fordommer man kan forvente at en eldre kvinne som fortrinnsvis har bodd på landet, har til muslimer etter de forferdelige bombeangrepene. Det skal likevel vise seg at hun er i stand til å endre holdningene sine til denne for henne ukjente mannen, og sammen forsøker de å finne ut av hva som faktisk har skjedd. Det forhold at deres barn elsket hverandre, gjør noe med forholdet dem i mellom.
Dette er en film som ikke primært handler om terrorangrepene i London i 2005, men snarere om menneskene som rammes etter en slik forferdelig hendelse. Filmen fokuserer på det enkle og mellommenneskelige, og det er ikke mange virkemidler som er tatt i bruk for å få frem avmakten hos en mor og en far som leter etter sine forsvunnede barn. Sånn sett er dette er en veldig jordnær film i typisk britisk stil.
Terningkast fem.
Filmen fikk for øvrig Sølvbjørnen i Berlin i 2009.
Skuespillere: Brenda Blethyn, Sotigui Kouyaté, Marc Baylis
Nasjonalitet: Algerie / England / Frankrike
Spilletid: 89 min.
Den 7. juli 2005 ble London rammet av flere bombeeksplosjoner i byens kollektivtransport. Mrs. Sommers ser på nyhetene og ringer sin datter bare for å forsikre seg om at hun har det bra. Men ingen svarer. Hun ringer flere ganger, men fremdeles er det ikke noe svar.
Etter et par dager bestemmer hun seg for å reise fra den øya hun bor på i den engelske kanalen, og inn til London. Hun finner datterens leilighet, og han som eier den låser henne inn. Datteren er ikke der. I stedet finner hun tegn til at det også bor en mann der.
Mrs. Sommers kontakter politiet, som i grunnen ikke kan gjøre så mye for henne. Etter hvert kommer hun i kontakt med afrikaneren Ousmane, som er på leting etter sønnen sin. Det viser seg at hans sønn og Mrs. Sommers datter har vært kjærester, og at de har gått på samme kurs i arabisk. Ja, det er tom. ting som kan tyde på at Mrs. Sommers datter har vært i ferd med å konvertere til islam ...
Mrs. Sommers møter Ousmane med alle de fordommer man kan forvente at en eldre kvinne som fortrinnsvis har bodd på landet, har til muslimer etter de forferdelige bombeangrepene. Det skal likevel vise seg at hun er i stand til å endre holdningene sine til denne for henne ukjente mannen, og sammen forsøker de å finne ut av hva som faktisk har skjedd. Det forhold at deres barn elsket hverandre, gjør noe med forholdet dem i mellom.
Dette er en film som ikke primært handler om terrorangrepene i London i 2005, men snarere om menneskene som rammes etter en slik forferdelig hendelse. Filmen fokuserer på det enkle og mellommenneskelige, og det er ikke mange virkemidler som er tatt i bruk for å få frem avmakten hos en mor og en far som leter etter sine forsvunnede barn. Sånn sett er dette er en veldig jordnær film i typisk britisk stil.
Terningkast fem.
Filmen fikk for øvrig Sølvbjørnen i Berlin i 2009.
fredag 20. august 2010
"Triage - lev eller dø" (Regissør: Danis Tanovic)
Innspilt: 2009
Skuespillere: Colin Farrell, Christopher Lee, Sandra Ni Bhroin, Branko Djuric og Nick Dunning
Nasjonalitet: Belgia / Irland /Spania / Frankrike
Spilletid: 100 min.
Mark og David er begge erfarne krigsfotografer. Ikke bare er de kollegaer, men de er også bestevenner. Det er også ektefellene deres. David og hans kone venter barn, og David ønsker ikke lenger å risikere livet for det optimale "scoop".
De reiser sammen til Kurdistan på slutten av 1980-tallet, og har base ved et feltsykehus mens kampene raser rundt dem. Her møter de bl.a. legen som avgjør hvem som skal få leve og hvem som skal dø - dvs. "triage". De som uansett ville ha dødd, får en kule i hodet for å slippe unødige lidelser ...
Mens David preges av det som skjer på hjemmebanen, er Mark helt hektet på sine "scoop". Det er som om han ikke skulle befinne seg i den virkelige verden ... som om kameraet kan verne ham mot all den ondskapen han har rundt seg. Da David vil reise hjem fordi kamphandlingene har kommet nærmere og fremstår som mer truende, nekter Mark å reise.
Så skjer det noe dramatisk, og plutselig befinner Mark seg på feltsykehuset. Han er heldig og etter få dager reiser han hjem, kun litt halt i den ene foten. Men hva har skjedd med David?
Mark vender hjem til kona Elena, tilsynelatende uanfektet. Men så bryter han fullstendig sammen - med alle tegn til å være krigstraumatisert. Hva skjedde egentlig i Kurdistan? Og hva vet han om David?
Dette er en film som virkelig gjør inntrykk! Hvor mange ganger sitter vi ikke i godstolen hjemme og ser på nyhetsinnslag fra krigsherjede land - uten tanke for hva de som står bak reportasjen utsetter seg for i den hensikt at verden skal få vite hva som egentlig skjer? Selvfølgelig er det innbyggerne i det krigsherjede landet som er aller mest utsatt for fare, men de har ikke noe valg. Krigsreporterne og -fotografene drar imidlertid fra en ellers trygg hjemmetilværelse for å være med på å dokumentere det som skjer, ofte med stor fare for eget liv. De fleste krigsfotografer er dessuten freelancere, og fanges ikke opp av noe system når det går galt, som i dette tilfellet for Mark sin del ...
En tankevekkende film som fortjener terningkast fem. Jeg setter ekstra stor pris på at filmen er europeisk! Dermed er historiefortellingen ikke fullt så melodramatisk eller svart-hvitt som jeg ofte synes amerikanske krigsfilmer er.
Skuespillere: Colin Farrell, Christopher Lee, Sandra Ni Bhroin, Branko Djuric og Nick Dunning
Nasjonalitet: Belgia / Irland /Spania / Frankrike
Spilletid: 100 min.
Mark og David er begge erfarne krigsfotografer. Ikke bare er de kollegaer, men de er også bestevenner. Det er også ektefellene deres. David og hans kone venter barn, og David ønsker ikke lenger å risikere livet for det optimale "scoop".
De reiser sammen til Kurdistan på slutten av 1980-tallet, og har base ved et feltsykehus mens kampene raser rundt dem. Her møter de bl.a. legen som avgjør hvem som skal få leve og hvem som skal dø - dvs. "triage". De som uansett ville ha dødd, får en kule i hodet for å slippe unødige lidelser ...
Mens David preges av det som skjer på hjemmebanen, er Mark helt hektet på sine "scoop". Det er som om han ikke skulle befinne seg i den virkelige verden ... som om kameraet kan verne ham mot all den ondskapen han har rundt seg. Da David vil reise hjem fordi kamphandlingene har kommet nærmere og fremstår som mer truende, nekter Mark å reise.
Så skjer det noe dramatisk, og plutselig befinner Mark seg på feltsykehuset. Han er heldig og etter få dager reiser han hjem, kun litt halt i den ene foten. Men hva har skjedd med David?
Mark vender hjem til kona Elena, tilsynelatende uanfektet. Men så bryter han fullstendig sammen - med alle tegn til å være krigstraumatisert. Hva skjedde egentlig i Kurdistan? Og hva vet han om David?
Dette er en film som virkelig gjør inntrykk! Hvor mange ganger sitter vi ikke i godstolen hjemme og ser på nyhetsinnslag fra krigsherjede land - uten tanke for hva de som står bak reportasjen utsetter seg for i den hensikt at verden skal få vite hva som egentlig skjer? Selvfølgelig er det innbyggerne i det krigsherjede landet som er aller mest utsatt for fare, men de har ikke noe valg. Krigsreporterne og -fotografene drar imidlertid fra en ellers trygg hjemmetilværelse for å være med på å dokumentere det som skjer, ofte med stor fare for eget liv. De fleste krigsfotografer er dessuten freelancere, og fanges ikke opp av noe system når det går galt, som i dette tilfellet for Mark sin del ...
En tankevekkende film som fortjener terningkast fem. Jeg setter ekstra stor pris på at filmen er europeisk! Dermed er historiefortellingen ikke fullt så melodramatisk eller svart-hvitt som jeg ofte synes amerikanske krigsfilmer er.
![]() |
| Colin Farrell i rollen som Mark. |
torsdag 19. august 2010
"En helt vanlig dag på jobben" (Regissør: Terje Rangnes)
Innspilt: 2010
Skuespillere: Jan Gunnar Røise, Jon Øigården, Ingar Helge Gimle
Spilletid: 85 min.
Jeg har verken giddet å lese boka eller å gå på kino for å se denne filmen, men da DVD´en kom, tenkte jeg "hvorfor ikke?" Det var faktisk med litt spenning jeg satte meg ned for å se denne filmen, som av kritikerne er blitt rost opp i skyene, men som likevel ikke ble noen publikumssuksess.
Som kjent er filmen basert på Håvard Melnæs´sin bok med samme tittel. Han hadde drømt om å bli journalist mer eller mindre i hele sitt liv, men trodde nok ikke at han skulle falle så dypt som det faktisk var nødvendig å gjøre for å bli en "god" sladder-presse-journalist.
I boka som filmen er basert på forteller Håvard Melnæs om sine ni år som Se og Hør-journalist. Ukebladet er i filmen omtalt som Folk Flest. Hans karriere tok virkelig av da Mette Marit dukket opp som kronprinsens hemmelige kjæreste. Dette kuliminerte til slutt i ekteskap, og ukebladet mesket seg i Mette Marits utsvevende fortid utelukkende med det mål for øye å tjene penger.
Så dukket Sven O. Høiby opp på banen, og for gratis øl og småpenger plapret han villig vekk. Det oppsto etter hvert et gjensidig avhengighetsforhold mellom ham og ukebladet, og på slutten var hele forholdet utelukkende nedrig, nedrig, nedrig ... Like fullt klarte verken Høiby eller ukebladet å gjøre noe med situasjonen. Høiby trengte pengene - ukebladet var livredd for at noen andre skulle stjele både storyen og kilden deres.
Inni mellom skildres tilløp til godhet fra journalistene i ukebladet. Ja, for de forsøkte jo faktisk å beskytte den godeste Høiby mot seg selv, men til ingen nytte. Høiby ønsket publisitet rundt sin person, og fant stadig på nye sprell for å være attraktiv for ukebladet. Som å gifte seg med en stripper og ha Sputnik som forlover ...
Forhandlingene med store og små kjendiser om nyhetsoppslag og penger florerte, og etter disse avsløringene burde vel nyhetens interesse for de såkalte sannhetene som serveres i sladder-pressen dø ut? Nope ... Dette vil folk ha - og det spiller faktisk liten rolle hva som er sant og usant. Forstå det den som kan!
Jeg synes filmen var nokså ujevn i starten. Ja, tidvis var den også direkte kjedelig. Men så kom Høiby på lerretet - i Ingar Helge Gimles skikkelse - og etter dette satt jeg fjetret. Jeg ble så til de grader fascinert av Gimles glitrende skuespillertalenter at jeg nesten glemte det moralske dilemmaet som tross alt er filmens hovedtema. Han var nemlig til forveksling vanvittig lik Høiby selv. Jon Øigarden er også en opplevelse når han tordner svært, svært kynisk overfor sine journalist-medarbeidere om at de måtte bli enda råere ...
Like fullt synes jeg filmen bare er litt over middels - terningkast fire - men understreker at den absolutt er vel verdt å se; om ikke annet så for å oppleve Ingar Helge Gimle som Sven O. Høiby! (I ettertid har jeg fått vite at Gimle er tildelt en velfortjent Amanda-pris 2010 for beste mannlige birolle!)
Etter å ha vært vitne til sladder-pressens bedritne arbeidsmetoder i denne filmen, er jeg ekstra stolt over å kunne si at jeg til dags dato aldri har kjøpt et eneste Se & Hør-blad noen gang!
Skuespillere: Jan Gunnar Røise, Jon Øigården, Ingar Helge Gimle
Spilletid: 85 min.
Jeg har verken giddet å lese boka eller å gå på kino for å se denne filmen, men da DVD´en kom, tenkte jeg "hvorfor ikke?" Det var faktisk med litt spenning jeg satte meg ned for å se denne filmen, som av kritikerne er blitt rost opp i skyene, men som likevel ikke ble noen publikumssuksess.
Som kjent er filmen basert på Håvard Melnæs´sin bok med samme tittel. Han hadde drømt om å bli journalist mer eller mindre i hele sitt liv, men trodde nok ikke at han skulle falle så dypt som det faktisk var nødvendig å gjøre for å bli en "god" sladder-presse-journalist.
I boka som filmen er basert på forteller Håvard Melnæs om sine ni år som Se og Hør-journalist. Ukebladet er i filmen omtalt som Folk Flest. Hans karriere tok virkelig av da Mette Marit dukket opp som kronprinsens hemmelige kjæreste. Dette kuliminerte til slutt i ekteskap, og ukebladet mesket seg i Mette Marits utsvevende fortid utelukkende med det mål for øye å tjene penger.
Så dukket Sven O. Høiby opp på banen, og for gratis øl og småpenger plapret han villig vekk. Det oppsto etter hvert et gjensidig avhengighetsforhold mellom ham og ukebladet, og på slutten var hele forholdet utelukkende nedrig, nedrig, nedrig ... Like fullt klarte verken Høiby eller ukebladet å gjøre noe med situasjonen. Høiby trengte pengene - ukebladet var livredd for at noen andre skulle stjele både storyen og kilden deres.
Inni mellom skildres tilløp til godhet fra journalistene i ukebladet. Ja, for de forsøkte jo faktisk å beskytte den godeste Høiby mot seg selv, men til ingen nytte. Høiby ønsket publisitet rundt sin person, og fant stadig på nye sprell for å være attraktiv for ukebladet. Som å gifte seg med en stripper og ha Sputnik som forlover ...
Forhandlingene med store og små kjendiser om nyhetsoppslag og penger florerte, og etter disse avsløringene burde vel nyhetens interesse for de såkalte sannhetene som serveres i sladder-pressen dø ut? Nope ... Dette vil folk ha - og det spiller faktisk liten rolle hva som er sant og usant. Forstå det den som kan!
Jeg synes filmen var nokså ujevn i starten. Ja, tidvis var den også direkte kjedelig. Men så kom Høiby på lerretet - i Ingar Helge Gimles skikkelse - og etter dette satt jeg fjetret. Jeg ble så til de grader fascinert av Gimles glitrende skuespillertalenter at jeg nesten glemte det moralske dilemmaet som tross alt er filmens hovedtema. Han var nemlig til forveksling vanvittig lik Høiby selv. Jon Øigarden er også en opplevelse når han tordner svært, svært kynisk overfor sine journalist-medarbeidere om at de måtte bli enda råere ...
Like fullt synes jeg filmen bare er litt over middels - terningkast fire - men understreker at den absolutt er vel verdt å se; om ikke annet så for å oppleve Ingar Helge Gimle som Sven O. Høiby! (I ettertid har jeg fått vite at Gimle er tildelt en velfortjent Amanda-pris 2010 for beste mannlige birolle!)
Etter å ha vært vitne til sladder-pressens bedritne arbeidsmetoder i denne filmen, er jeg ekstra stolt over å kunne si at jeg til dags dato aldri har kjøpt et eneste Se & Hør-blad noen gang!
onsdag 18. august 2010
1001 bøker du må lese før du dør ...
For noen år siden utkom boka "1001 bøker du må lese før du dør". Enhver bokelsker med respekt for seg selv har selvsagt denne boka i sine samlinger. For meg har denne boka blitt et referanseverk, som inspirerer meg til å lese bøker jeg kanskje ellers ikke ville ha funnet frem til på egen hånd. Samtidig har jeg ikke ambisjoner om å lese absolutt alle bøker som anbefales i "1001 bøker".
Jeg liker å lage lister, og nedenfor har jeg laget en liste over bøker jeg allerede har lest, en liste over bøker jeg har kjøpt men fremdeles ikke har lest og en liste over bøker jeg kunne tenke meg å eie/lese.
Mengden med bøker som ligger på vent er lang! Dersom du som leser dette mener at det er en spesiell bok jeg absolutt bør prioritere blant disse - kom gjerne med kommentarer og innspill!
Bøker jeg har lest:
(Jeg jobber med å linke opp bokomtaler jeg har laget til denne listen. Titler med fet skrift har en slik link.)
Bøker som ligger på vent:
(Bøker jeg kommer til å prioritere, er satt med fet skrift.)
Bøker jeg ønsker meg:
Jeg liker å lage lister, og nedenfor har jeg laget en liste over bøker jeg allerede har lest, en liste over bøker jeg har kjøpt men fremdeles ikke har lest og en liste over bøker jeg kunne tenke meg å eie/lese.
Mengden med bøker som ligger på vent er lang! Dersom du som leser dette mener at det er en spesiell bok jeg absolutt bør prioritere blant disse - kom gjerne med kommentarer og innspill!
Bøker jeg har lest:
(Jeg jobber med å linke opp bokomtaler jeg har laget til denne listen. Titler med fet skrift har en slik link.)
- Adichie, Chimamanda Ngozi: En halvgul sol
- Adiga, Aravind: Hvit tiger
- Allende, Isabel: Åndenes hus
- Allende, Isabel: Om kjærlighet og skygge
- Ambjørnsen, Ingvar: Utsikt til paradiset
- Ambjørnsen, Ingvar: Fugledansen
- Ambjørnsen, Ingvar: Brødre i blodet
- Ambjørnsen, Ingvar: Elsk meg i morgen
- Andric, Ivo: Broen over Drina (en perle av en bok!)
- Andrzejewski, Jerzy: Aske og diamant
- 1001 natt
- Njåls saga
- Atwood, Grace: Alias Grace
- Auster, Paul: Moon Palace
- Auster, Paul: New York Triologien
- Auster, Paul: Sjansespill (kanskje den beste Auster-boka jeg har lest!)
- Auster, Paul: Usynlig
- Barbery, Muriel: Pinnsvinets eleganse - filmatisert
- Baricco, Alessandro: Silke
- Barnes, Julian: Flauberts papegøye
- Barnes, Julian: Fornemmelse for slutten
- Beauvoir, Simone: Mandarinene
- Bjerke, André: De dødes tjern
- Bjørneboe, Jens: Bestialitetens historie: Frihetens øyeblikk
- Bjørneboe, Jens: Bestialitetens historie: Kruttårnet
- Bjørneboe, Jens: Bestialitetens historie: Stillheten
- Blixen, Karin / Dinesen, Isak: Den afrikanske farm
- Bojer, Johan: Den siste viking
- Borgen, Johan: Lillelord
- Brontë, Charlotte: Jane Eyre
- Brontë, Emily: Stormfulle høyder
- Burroughs, Edgar Rice: Tarzan - apenes konge
- Byatt, A. S.: Besettelse
- Böll, Heinrich: Katharina Blums tapte ære
- Cain, James M.: Postbudet ringer alltid to ganger
- Camus, Albert: Den fremmede
- Camus, Albert: Pesten
- Capote, Truman: Frokost på Tiffany (en skjønn liten bok!)
- Capote, Albert: Med kaldt blod
- Carroll, Lewis: Alice i Eventyrland
- Cela, Camilo José: Bikuben
- Christensen, Lars Saabye: Beatles
- Christie, Agatha: Doktor mister en pasient
- Cleland, John: Fanny Hill
- Cocteau, Jean: De skrekkelige barna
- Coelho, Paulo: Djevelen og frøken Prym
- Coelho, Paulo; Veronika vil dø
- Coetzee, J.M.: Vanære
- Cooper, James Fennimore: Den siste mohikaner
- Defoe, Daniel: Robinson Crusoe
- Dickens, Charles: David Copperfield
- Dickens, Charles: Oliver Twist
- Dostojevskij, Fjodor: Forbrytelse og straff (pensum!)
- Dostojevskij, Fjodor: Idioten
- Dostojevskij, Fjodor: Opptegnelser fra et kjellerdyp
- Doyle, Sir Arthur Conan: Hunden fra Baskerville
- du Maurier, Daphne: Rebecca - filmatisert
- Dumas, Alexandre: Greven av Monte Cristo
- Dumas, Alexandre: De tre musketerer
- Duras, Marguerite: Elskeren
- Ellis, Bret Easton: American Psycho
- El Saadawi, Nawal: Firdaws: en kvinne på nullpunktet
- Enquist, Per Olov: Boken om Blanche og Marie
- Esquivel, Laura: Hjerter i chili
- Eugenides, Jeffrey: Middlesex
- Fitzgerald, F. Scott: Den store Gatsby
- Flaubert, Gustave: En enkel sjel
- Flaubert, Gustave: Madame Bovary
- Fløgstad, Kjartan: Dalen Portland
- Franzen, Jonathan: Frihet
- Franzen, Jonathan: Korrigeringer
- Fredriksson, Marianne: Simon og eiketrærne
- Fowles, John: Den franske løytnants kvinne
- Frisch, Max: Homo Faber
- Golding, William: Fluenes herre
- Gordimer, Nadine: Burgers datter
- Greene, Graham: Makten og æren
- Greene, Graham: Den stillferdige amerikaneren
- Haddon, Mark: Den merkelige hendelsen med hunden den natten
- Hamid, Mohsin: Den motvillige fundamentalist
- Hamsun, Knut: Markens grøde (et mesterverk!)
- Hamsun, Knut: Sult
- Heller, Joseph: Catch 22
- Hemingway, Ernest: Farvel til våpnene
- Hemingway, Ernest: Den gamle mannen og havet
- Hemingway, Ernest: Klokkene ringer for deg
- Hemingway, Ernest: Og solen går sin gang
- Highsmith, Patricia: Den talentfulle Mr. Ripley
- Hugo, Victor: De elendige
- Hugo, Victor: Ringeren i Notre Dame
- Høeg, Peter: Frøken Smillas fornemmelse for sne
- Irving, John: En bønn for Owen Meany
- Irving, John: Siderhusreglene
- Ishiguro, Kazuo: Kunstner i den flytende verden
- Jung, Chang: Ville svaner (den beste boka jeg har lest om Kinas kulturrevolusjon!)
- Kafka, Franz: Prosessen
- Kafka, Franz: Slottet
- Kehlmann, Daniel: Oppmåling av verden
- Keneally, Thomas: Schindlers liste
- Kerouac, Jack: På kjøret
- Kesey, Ken: Gjøkeredet
- King, Stephen: Ondskapens hotel
- Krauss, Nicole: Kjærlighetens historie
- Kundera, Milan: Latterens og glemselens bok
- Kundera, Milan: Tilværelsens uutholdelige letthet (gjorde et uutslettelig inntrykk på meg da jeg var i midten av 20-årene) - filmatisert
- Lagerlöf, Selma: Gösta Berlings saga
- Lawrence, D.H.: Lady Chatterleys elsker - filmatisert
- Laxness, Halldór K.: Sin egen herre
- Le Carré, John: Spionen som kom inn fra kulden
- Lee, Harper: Drep ikke en sangfugl (en av perlene man MÅ få med seg i løpet av et lese-liv!)
- Lenz, Siegfried: Tysktime
- Lessing, Doris: Det synger i gresset
- Lewycka, Marina: A Short History of Tractors in Ukrainian
- Lindgren, Astrid: Pippi Langstrømpe
- London, Jack: Når villdyret våkner
- Loe, Erlend: Naiv Super
- Mahfouz, Naguib: Midaqq-smuget
- Mann, Thomas: Døden i Venedig
- Mann, Thomas: Buddenbrooks - En families forfall
- Marquez, Gabriel Garcia: Hundre års ensomhet
- Marquez, Gabriel Garcia: Ingen skriver til obsersten
- Marquez, Gabriel Garcia: Kjærlighet i koleraens tid
- Martel, Yann: Historien om Pi
- McEwan, Ian: Lørdag
- McEwan, Ian: Sementhagen
- Melville, Hermann: Moby Dick
- Miller, Henry: Krepsens vendekrets
- Mistry, Rohinton: Balansekunst (en av de beste bøkene jeg har lest noen gang!)
- Mitchell, Margaret: Tatt av vinden
- Morrison, Toni: Elskede
- Morrison, Toni: Sangen om Solomon
- Murakami, Haruki: 1Q84
- Murakami, Haruki: Kafka på stranden
- Mykle, Agnar: Lasso rundt fru Luna
- Nabokov, Vladimir: Lolita
- Némirovsky, Irène: Storm i juni
- Nin, Anaïs: Venusdeltaet
- Orwell, George: Kamerat Napoleon (Animal Farm)
- Orwell, George: 1984
- Paasilinna, Arto: Harens år
- Pasternak, Boris: Doktor Zhivago
- Paton, Alan: Gråt mitt elskede land!
- Perec, Georges: Livet bruksanvisning
- Petterson, Per: Ut og stjæle hester
- Plath, Sylvia: Glassklokken
- Puig, Manuel: Edderkoppkvinnens kyss
- Puxo, Mario: Gudfaren
- Reage, Pauline: Historien om O
- Remarque, Erich Maria: Intet nytt fra vestfronten
- Roth, Philip: Portneys besværlige liv
- Roy, Arundhati: Guden for små ting
- Rushdie, Salman: Middnattsbarn
- Rushdie, Salman: Skam
- Sagan, Carl: Kontakt
- Salinger, J.D.: The Catcher in the Rye /Redderen i rugen
- Sandel, Cora: Alberte og Jakob
- Schlink, Bernhard: Høytleseren
- Shute, Nevil: En by som Alice
- Singer, Isaac Bashiev: Trollmannen fra Lublin
- Skram, Amalie: Hellemyrsfolket
- Smith, Zadie: Hvite tenner
- Solzjenitsyn, Aleksand: En dag i Ivan Denisovitsjs liv
- Spark, Muriel: Frøken Jean Brodies beste alder
- Steinbeck, John: Om mus og menn
- Steinbeck, John: Vredens druer
- Stevenson, Robert Louis: Doktor Jekyll og herr Hyde
- Stevenson, Robert Louis: Skatten på Sjørøverøya
- Strindberg, August: Det røde rommet
- Stowe, Harriet Beecher: Onkel Toms hytte
- Swift, Jonathan: Gullivers reiser
- Süskind, Patrick: Duen
- Süskind, Patrick: Parfymen
- Tartt, Donna: Den hemmelige historien
- Tolstoj, Lev: Anna Karenina - filmatisert
- Tolstoj, Leo: Ivan Iljitsj´ død
- Tolstoj, Lev: Krig og fred
- Tunström, Göran: Juleoratoriet
- Turgenjev, Ivan: Fedre og sønner
- Twain, Mark: Huckleberry Finns eventyr
- Twain, Mark: Tom Sawyer
- Verne, Jules: Jorden rundt på 80 dager
- Verne, Jules: En reise til jordens indre
- Vesaas, Tarjei: Fuglane
- Vesaas, Tarjei: Isslottet
- Walker, Alice: Fargen bortenfor - filmatisert
- Waamo, Herborg: Huset med den blinde glassveranda
- Wiese, Jan: Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede (en av mine yndlingsbøker)
- Wilde, Oscar: Bildet av Dorian Gray - filmatisert
- Wolfe, Tom: Forfengelighetens fyrverkeri
- Woolf, Virginia: Mrs. Dalloway
- Woolf, Virginia: Til fyret
- Zafón, Carlos Ruiz: Vindens skygge
- Zweig, Stefan: Amok
- Zweig, Stefan: Sjakknovelle
Bøker som ligger på vent:
(Bøker jeg kommer til å prioritere, er satt med fet skrift.)
- Baldwin, James: Rop det fra berget
- Balzac, Honoré de: Far Godot
- Balzac, Honoré de: Tapte illusjoner
- Banville, John: Havet
- Bernieres, Louis de: Kaptein Corellis mandolin
- Bulgakov, Mikhail: Mesteren og Margarita
- Canetti, Elias: Forblindelsen
- Capek, Karel: Salamanderkrigen
- Carter, Angela: Sirkusnetter
- Cervantes Saavedra, Miguel de: Don Quixote
- Coetzee, J.M.: Barbarene kommer
- Conrad, Joseph: Mørkets hjerte
- Durrell, Lawrence: Justine
- Eco, Umberto: Rosens navn - filmatisert
- Eliot, George: Middlemach
- Eliot, George: Møllen ved Floss
- Forster, E.M.: Et rom med utsikt
- Fowles, John: Magikeren
- Gordimer, Nadine: Julis folk
- Grass, Günter: Blikktrommen - filmatisert
- Gaarder, Jostein: Sofies verden - filmatisert
- Hasek, Jaroslav: Den tapre soldaten Svejk
- Hesse, Hermann: Glassperlespillet
- Hesse, Herrmann: Siddhartha
- Hustvedt, Siri: Det jeg elsket
- Ishiguro, Kazuo: Resten av dagen
- Jong, Erica: Jeg tør ikke fly
- Kazantzákis, Nikos: Jesu siste fristelse
- Kemal, Yasar: Tistlene brenner
- Kureishi, Hanif: Bydels-Buddha
- Lawrence, D.H.: Sønner og elskere
- Lessing, Doris: Den gyldne notatbok
- Llosa, Mario Vargas: Bukkefesten - filmatisert
- McCarty, Cormac: Blodmeridian
- McEwan, Ian: Kjærlighet ved første blikk - filmatisert
- McEwan, Ian: Om forlatelse - filmatisert
- Michaels, Anne: Som sand
- Mishima, Yukio: Sne om våren
- Murakami, Haruki: Trekkoppfuglen
- Ondaatje, Michael: Den engelske pasienten - filmatisert
- Orhan, Pamuk: Det hvite slottet
- Orhan, Pamuk: Snø
- Oz, Amos: Den svarte boksen
- Roth, Philip: Menneskemerke
- Roth, Philip: Konspirasjonen mot Amerika
- Seth, Vikram: En passende ung mann
- Solstad, Dag: Roman 1987
- Toole, John Kennedy: Tåpenes sammensvergelse
Bøker jeg ønsker meg:
- Carpentier, Alejo: Riket av denne verden
- Drakulic, Slavenka: Som om jeg ikke fantes
- Poe, Allan Edgar: Avgrunnen og pendelen
- Poe, Allan Edgar: Huset Ushers fall
Abonner på:
Innlegg (Atom)





























