"The Tudors - andre sesong" - TV-serie

Intriger, makt, kynisme og begjær ...


Innspilt: 2008
Originaltittel: The Tudors: The Complete Second Season
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama
Skuespillere:  Jonathan Rhys Meyers (Kong Henrik XIII), Maria Doyle Kennedy (dronning Katherine), Natalie Dormer (Anne Boleyn), Peter O´Toole (paven), Jamie Thomas King (Thomas Wyatt),  John Kavanagh (Cardinal Campeggio), Padraic Delaney (George Boleyn), James Frain (Thomas Cromwell), Nick Dunning (Thomas Boleyn), Henry Cavill (Charles Brandon), Anthony Brophy (Chapuys), Jeremy Northam (Sir Thomas More)
Spilletid: 8t, 23 min.

I sesong 1 av denne filmatiseringen om Henrik XIII som levde i perioden 1509 - 1547 under Tudor-perioden, fulgte vi en konge som var fra seg av begjær etter å få Anne Boleyn og som derfor måtte kvitte seg med dronning Katherine.

På tross av gjentatte kontakter med paven i Roma om å få skilsmisse, lyktes det ikke kongen å få i stand en skilsmisse. Verken paven eller hans kardinaler gikk med på at ekteskapet med Katherine var ugyldig. Med fare for freden i Europa bestemte kongen seg for at dersom ikke paven ville gi ham en skilsmisse, ville han ta sjeen i egne hender. Gjennom en del grep gjør han seg selv til eneveldig hersker, og alle hans menn må avlegge en ed hvor de sverger på at kongen står over kirken og faktisk står nærmere Gud enn selveste paven av Roma.

Paven av Roma er i harnisk over den gjenstridige kongen av England. Ikke godkjenner man skilsmisse fra dronning Katherine, ikke godkjenner man Anne Boleyn som Englands nye dronning, ikke anerkjenner man datteren Elizabeth som etter hvert blir født som tronarving foran dronning Katherines datter Mary, og ikke anerkjenner man at kongen skal stå over kirken. Det ender slik det måtte ende: kongen lyses i bånd av paven, og med dette bryter England med den katolske kirken, for aldri å vende tilbake til denne.

Dronning Katherine isoleres på et kummelig landens slott, og i mellomtiden gifter kongen seg med Anne Boleyn. Intrigene rundt kongen fortsetter, parallelt med henrettelser av alle dem som nekter å avlegge troskapsed overfor kongen. Og når kongen omsider, etter å ha slitt så intenst med nettopp å få sin Anne Boleyn som dronning, opplever at heller ikke hun kan føde ham en sønn, mister han interessen for henne og kaster sine øyne på en ny kvinne. Denne gangen på Jane Seymore ... en ubeskrivelig vakker og svært så uskyldsren landsens kvinne ... I mens dør dronning Katherine av sterke magesmerter, som til forveksling kan ligne forgiftning.

Nok en gang var det en fornøyelse å følge utviklingen i serien om Tudor-epoken med Henrik XIII i spissen. Det er en atskillig mer brutal og kynisk konge vi møter i sesong II. Makten har gått til hodet på ham, og han forvalter folk skjebner etter eget forgodtbefinnende og nærmest etter dagsform. Både Natalie Dormer som Anne Boleyn og Padraic Delaney som hennes far, spilte sine roller fortreffelig. Som seer fikk jeg direkte motvilje mot dem, og så egentlig bare sleskhet og kynisme til slutt. Men det var nok også meningen. Jeg vil også fremheve Peter O´Toole som spilte paven helt fremragende. Hans overklasseengelsk var uovertruffen og bidro til at han fikk noe overopphøyet over seg. Like fullt gikk han ikke av veien for å ha temmelig sterke meninger om hvordan enkelte problemer kunne løses. Som med denne brysomme Anne Boleyn - "Why do not someone get rid of her?!" foreslo han. Eller da han presset den franske prinsen til å angripe det gudløse England etter at han hadde lyst kong Henrik XIII i bånd ...

For alle som kjenner Englands historie og kanskje spesielt den delen av den som omhandler Henrik XIII og alle hans koner, røper jeg ingen store hemmeligheter ved å si at "høydepunktet" i sesong 2 er dronning Anne Boleyns endelikt ... Og så ligger det an til at sesong 3 vil omhandle kongens nye erobring - den skjønne Jane Seymour ... Og så gjenstår det å se om dette bringer ham noe mer lykke ... en stakket stund ... ?

Jeg gir terningkast fem. (For å si det slik: jeg hadde aldri giddet å bruke så mye tid på en serie som dette hvis den ikke som et minimum fortjente terningkast fem ... )

Kong Henrik VIII og Anne Boleyn

Status for leseåret 2010 og litt om veien videre ...

Damms Antikvariat i Oslo

Oppsummering av leseåret 2010


Leseåret 2010 nærmer seg slutten og inspirert av en annen bokblogger som står bak Migrating Coconuts, har jeg kommet til at også jeg skal gjøre opp en slags status over hva jeg har lest i 2010. Jeg ønsker dessuten å legge noen planer for leseåret 2011.

Mitt mål som leser er å favne over mest mulig av bredden innenfor litteraturen, med noe nytt og noe gammelt samt noe fra alle verdens hjørner. Jeg er også sterkt opptatt av å lære noe av det jeg leser. Nettopp i år har jeg dessuten så smått begynt å få øynene opp for Nobelprisvinnere i litteratur opp gjennom tidene, og har ønsket å lese flere bøker av disse.

Det store spørsmålet er imidlertid hvorvidt jeg har lykkes i dette, og om jeg har noen huller som bør tettes i 2011.

Naturlig nok er det ikke til å komme forbi at det jeg leser mest av er norsk litteratur. Status så langt i år er 18 leste bøker innenfor norsk litteratur. Dette tilsvarer nesten 25 % av bøkene jeg har lest i 2010. Nettopp i år vil jeg vel si at det har skjedd mye mer spennende ting innenfor norsk litteratur enn jeg kan huske på lenge. En av de største hendelsene er Knausgårds Min Kamp-prosjekt, hvor jeg har hengt med hele tiden, og nesten ikke kan vente på bind 6! Dernest vil jeg fremheve Tillers Innsirkling-prosjekt, som har toppet seg ved at Innsirkling 2 nå er innstilt til Nordisk Råds Litteraturpris. Morsomt har det også vært å bli kjent med de for meg - før 2010 - ukjente forfatterne Gaute Heivoll og Tomas Espedal. 

Jeg leser også en del skandinavisk litteratur. Hele elleve bøker, dvs. litt i underkant av 15 % av alle leste bøker i år, er skrevet av skandinaviske forfattere. Akkurat i år er det islandsk og finsk litteratur det ble mest av, selv om antallet uansett er lite. For første gang fikk jeg bl.a. lest en bok av Nobelprisvinneren Halldór K. Laxness. Det ga mersmak! Dessuten vil jeg fremheve finsk-estiske Sofi Oksanens bøker, med "Utrenskning" som hennes beste.

Ikke overraskende følger USA og England med hhv. ni og åtte leste bøker. Blant de amerikanske forfatterne  vil jeg spesielt fremheve Jonathan Franzens bøker samt den nyeste av Paul Auster. Samtlige bøker var store leseropplevelser! Blant de engelske er det i grunnen kun Ian McEwans nyeste bok "Solar" jeg finner grunn til å fremheve her.

For øvrig domineres min lesing i 2010 av i det alt vesentlige europeisk litteratur. Det forhold at jeg i år "oppdaget" Stefan Zweig har gjort at Østerrike har kommet sterkt på banen i min lesning. En ren fryd har det vært å lese hans bøker, og jeg befinner meg i den lykkelige tilstand av å ha flere til gode i tiden fremover! Noen spennende stemmer fra Tyskland har jeg også fått høre - som Thomas Manns "Buddenbrooks" og Siegfried Lenz´ "Ett minutts stillhet".

Vanligvis pleier jeg å lese mye mer litteratur fra Afrika, Asia og Latin-Amerika enn jeg har gjort så langt i år. Et par bøker fra Midt-Østen har det riktignok blitt, men de fleste er skrevet av eksil-forfattere. "Morgen i Jenin" av Susan Abulhawa er kanskje den boka som har gjort sterkest inntrykk, men jeg må også nevne den bittelille boka "Tålmodighetens stein" av Atiq Rahimi, som gjorde noe med meg. I år ble det kun et par bøker av japanske forfattere, men begge var - nær sagt som forventet - til gjengjeld meget sterke; Haruki Murakamis "Elskede Sputnik" og Nobelprisvinneren Kenzaburo Oe´s "Lær oss å vokse fra vår galskap". Dessuten bør "Herr Han" av den koreanske forfatteren Hwang Sok-Yong nevnes. Jeg er også veldig fascinert av indiske forfattere, men i år ble det kun en - "Et halvt liv" av Nobelprisvinneren V. S. Naipaul. Han må i alle fall kunne kalles etnisk indisk, selv om han verken er født eller oppvokst i India.

For øvrig har jeg kun lest et par dokumentarer i år - en bok av eksil-kineseren Xinran ("Tapte døtre") og en av den tyrkiske forfatteren Ayse Onal ("Æresdrap"). Ellers liker jeg godt å lese bøker som omhandler andre verdenskrig, men i år ble det heller lite også på dette punktet. Verdt å nevne er i så måte "Glassrommet" av Simon Mawer og "Om så det gjelder" av den danske forfatteren Richard Beck. Ellers har det nok blitt mest filmer som har gått på dette temaet.

I og med at jeg ikke har lest en eneste bok fra Afrika i år (dvs. av en afrikansk forfatter - jeg har imidlertid lest et lite knippe bøker med handling som er lagt til Afrika), og det dessuten er lite bøker fra Latin-Amerika og Asia generelt på min 2010-leseliste, ønsker jeg i 2011 å ha mer fokus på disse kontinentene. Bl.a. har jeg flere uleste bøker av Nobelprisvinneren Mario Vargas Llosa til gode. Dessuten ønsker jeg fortsatt å lese flere bøker spesielt av Nobelprisvinnere, og mye av dette finner jeg faktisk i egne bokhyller, blant stablene av uleste bøker. Jeg har f.eks. noen bøker liggende av Nobelprisvinneren og afrikaneren Coetzee og tilsvarende av Doris Lessing, også hun Nobelprisvinner og afrikaner. Jeg ønsker dessuten å lese flere bøker av indiske og japanske forfattere og flere fra Midt-Østen.

Leseåret 2010 er heldigvis ikke over enda, og jeg har rett og slett lurt på om jeg skal dypdykke litt i det jeg har valgt å kalle "muslimsk litteratur" denne jula. I første rekke starter jeg med "Den motvillige fundamentalist" av Mohsin Hamid ...

Jeg hadde tenkt å nevne minst en bok under merkelappen "årets nedtur", med dette var faktisk vanskelig i år (et lite hederlig unntak er kanskje Arto Paasilinnas "Den senile landmåleren"). Jeg har mao. mye å takke både andre bloggere og bokelskere for mht. nyttige tips i jungelen av bøker som hele tiden strømmer på. Det har blitt mye lettere å velge seg ut gode bøker nå enn det var tidligere, og jeg opplever derfor at jeg som regel "treffer" godt med mine bokvalg. I motsetning til tidligere ...

Selv om dette definitivt ikke blir siste innlegg på bloggen min i år, benytter jeg likevel anledningen til å ønske alle mine lesere, med-bloggere etc. 
en riktig god jul og et godt nytt år!

Paris desember 2010

Jeg ønsker å dele noen inntrykk fra Paris, hvor jeg var i helga. ;-)

En tur innom Louvre hører som regel med når man er i Paris

Louvre

En sjarmerende butikk i Montmartre

Dette bildet hadde jeg fryktelig lyst til å ta med meg hjem 

Detalj fra Montmartre

Flotte, julepyntede butikker

Sacre Coeur

Et besøk innom en bokhandel var selvsagt et "must"!

Vakre Sainte Chapelle

Tre av Sainte Chapelles i alt 15 glassmalerier

Inne på La Fayette (klaustrofobisk!)

La Fayette

Moulin Rouge

Inne på Les Halles

Montmartre

"Hiroshima mon amour" (Regissør: Alain Resnais)

En grusomt vakker kjærlighetshistorie ...


Innspilt: 1959
Nasjonalitet: Frankrike, Japan
Genre: Drama
Skuespillere: Emmanuelle Riva, Eiji Okada, Stella Dassas, Pierre Barbaud, Bernard Fresson
Spilletid: 86 min.

En fransk skuespillerinne og en japansk arkitekt møtes tilfeldig i Hiroshima på slutten av 1950-tallet. Byen bærer fremdeles preg av ødeleggelsene fra andre verdenskrig, men er under gjenoppbygging. Mannen og kvinnen forelsker seg i hverandre og tilbringer den siste tiden sammen før kvinnens avreise til Frankrike.

I løpet av deres siste natt sammen betror de hverandre sine dypeste hemmeligheter, som de aldri tidligere har fortalt noen. Begge er gift på hver sin kant, og det umulige i situasjonen gjør deres nyvunne lidenskap desto sterkere. Samtidig som de innser at deres tid snart er ute, opplever de at det er helt umulig for dem å skilles ...

Jeg siterer fra DVD-coveret:

"Alnain Resnais ble med "Hiroshima Mon Amour" en av forgrunnsfigurene i den nye franske bølgen. Filmen er en gripende kjærlighetshistorie i atombombens skygge, etter Marguerite Duras Oscar-nominerte manus, om hvordan vår glemte, mørke fortid kan forme det nåværende og avgjøre vår fremtid."

Dette er en av filmhistoriens klassikere som det er vel verdt å få med seg. Den er selvfølgelig omtalt i "1001 filmer du bør se før du dør". Innledningen i filmen er meget spesiell. Den er nærmest dokumentarisk i formen når den viser sekvenser fra selve atombombingen, fra ødeleggelsene etterpå, fra gjenoppbyggingen og fra museet med minner fra Hiroshima-atombomben. Samtidig er den nesten episk til å begynne med, eller som det er sagt på coveret: "et filmdikt i mesterklassen". Påminnelsen om grusomhetene fra krigen får kvinnen til å huske sin tyske kjæreste fra krigen, et kjærlighetsforhold som fikk store konsekvenser for henne da krigen var slutt og tyskertøsene skulle straffes. Nettopp det forhold at filmen er i svart-hvitt forsterket min opplevelse av den stemning og atmosfære som hersket mellom de to elskende. Her skildres en vakker og intens kjærlighet, samtidig som tragedien ligger på lur. Begge er bundet på hver sin kant, sviker den de er gift med og kan aldri få hverandre. Og kanskje er det nettopp dette som får lidenskapen til å virke så sterk - at den er umulig ... ?

Skuespillerprestasjonene var for øvrig glitrende! Så glitrende at man kan lure på om dette bare var skuespill ...

Jeg gir terningkast fem.

"The Tudors - første sesong" - TV-serie

Interessant historisk drama om Tudor-epoken


Innspilt: 2007
Originaltittel: The Tudors: The Complete Season One
Nasjonalitet: Irland, USA og Canada
Genre: Historisk film, drama
Skuespillere: Jonathan Rhys Meyers (Kong Henrik VIII) , Natalie Dormer (Anne Boleyn), Sam Neill (Kardinal Thomas Wolsey), Maria Doyle Kennedy (dronning Katherine), Henry Cavill (Charles Blandon), Joe Van Moyland, John Kavanagh, Padraic Delaney, Jamie Thomas King, Nick Dunning, James Frain, Gabrielle Anwar, Jeremy Northam, Declan Conlon, Kristen Holden-Ried, Callum Blue, Fiona Ryan, Henry Czerny, Guy Carleton
Spilletid: 8 t 36 min.

Før jeg presenterer filmen tar jeg med litt bakgrunnshistorikk. Henrik VIII levde i perioden 1509 - 1547. Han regjerte under Tudor-perioden, som varte fra 1485 til 1603. Huset Tudor ble etter dette etterfulgt av Huset Stuart grunnet manglende etterkommere av Tudor-grenen.

Kong Henrik VIII er kjent for alle sine koner, som han skaffet av veien etter hvert som han anså det nødvendig for å få den neste ...

I denne første sesongen av Tudor møter vi en ung kong Henrik VIII med et umettelig begjær etter vakre kvinner. Ekteskapet mellom ham og dronning Katherine har kjølnet og kongen er knapt noen gang inne på hennes kammers om nettene. Hun har født ham flere sønner, som har dødd i barsel. Kun en jente har vokst opp. Kongen er desperat etter å få en arvtaker til kronen, og fordi dronningen ikke kan føde ham sønner, ønsker han å kvitte seg med henne. Denne prosessen fremskyndes den dagen kongen kaster sine øyne på Anne Boleyn, en av dronningens hoffdamer. Han forelsker seg voldsomt i henne, og nå haster det med å få en skilsmisse.

I spissen for skilsmissesaken står kardinal Wolsey. Sammen forsøker de å få kjent ekteskapet ugyldig. Underveis vakler Englands forhold til paven i Roma, og samtidig raser reformasjonen i Tyskland. Og så kommer pesten. Det hele trekker veldig ut i tid. Det dårlige forholdet til pavekirken gjør ikke saken noe bedre. Kardinal Wolsey er en forfengelig og svært ærekjær mann, men han går bokstavelig talt over lik for å sikre sin egen posisjon. Egeninteresser går foran alt. Den dagen han anser det viktigere å hindre sitt eget fall fremfor å sikre fred i England, faller han til slutt for eget grep. Godt hjulpet av intrigemakerne ved hoffet som lenge har jobbet i det stille for å bli kvitt ham ...

Kongen, som er svært vaklende og stadig skifter mening, utsettes for krysspress fra alle kanter. Intrigene ved hoffet vil ingen ende ta, fordi alle gjør det de kan for å sikre sine egne interesser fremfor fellesskapets. Og med en konge som tidvis styres av tilfeldige innfall, gjelder det som minimum å være inne med ham. Kongen vet til slutt ikke hvem han kan stole på. Det eneste han er sikker på er at han vil ha Anne Boleyn - for enhver pris!

Vanligvis misliker jeg TV-serier sterkt fordi jeg aldri greier å få med meg alle episodene over tid. Jeg hadde vel heller ikke trodd at jeg skulle bli så hektet på en slik serie at jeg ble sittende og se sesong etter sesong på DVD. Men det ble jeg! Noe av grunnen til at jeg valgte å se denne serien er at jeg er svært fascinert av det engelske kongehusets historie, fortrinnsvis noe bakover i tid. Vår norske forfatter Richard Herrmann har nok en stor del av æren for dette. På 1970-tallet satt jeg ofte fjetret til radioen og hørte på hans opplesninger om halshugging av dronninger, om Stuartene etc. For øvrig liker jeg konseptet med DVD-"bokser" med sesong 1, sesong 2 etc., fordi man kan velge selv når man vil se neste episode!

Jeg har så langt oppfattet at denne TV-serien er noen lunde historisk korrekt. Så får det heller være at kong Henrik VIII er fremstilt som flottere og kjekkere enn han mest sannsynlig var i virkeligheten. Jeg synes karakterene i filmen stort sett er meget velspilt. Aller mest vil jeg fremheve Sam Neill som kardinal Wolsey. Denne rolletolkningen gjør han med bragd! Det tidvis selvtilfredse og hovmodige ved ham, som nettopp var det som gjorde at han fikk så mange fiender til slutt, ligger der som en vag antydning i ansiktsmimikk og kroppsspråk hele tiden. Og det sleske ved Boleyn-familien, som alle andre så unntatt kongen selv, er også glitrende fremstilt! Marie Doyle Kennedy spiller dronning Katherine så verdig, så rank og så utholdende i forhold til det enorme presset hun ble utsatt for at jeg tenkte at "ja! slik må det ha vært!" Jonathan Rhys Meyers kan man mene mye om, men også han får frem den kongen han har fått i oppdrag å spille: en egentlig litt patetisk og maktbegjærlig mann, som hver gang han manglet noe annet å påberope seg, skrek "I am the king of England!" Da skjønte nemlig alle at de hadde å gjøre som han befalte. Og igjen: akkurat slik var det nok.

Alt i alt en meget severdig TV-serie, som jeg ikke er det minste i tvil om at jeg ønsker å se fortsettelsen av! Jeg gir terningkast fem!

Fortsettelse i sesong 2, sesong 3 og sesong 4.

Jonathan Rhys Meyers som kong Henrik VIII

Maria Doyle Kennedy som dronning Catherine av Aragon

"Shrek - lykkelig alle sine dager" (Regissør: Mike Mitchell)

Jakten på lykken


Innspilt: 2010
Originaltittel: Shrek forever after
Genre: Animasjon
Nasjonalitet: USA
Spilletid: 83 min.

Etter at Shrek fikk sin elskede Fiona, skulle eventyret endt med at "they lived happily ever after ... " Det er ikke det at Shrek ikke er lykkelig, men han har blitt en småbarnsfar som alle andre. Grinete unger som forstyrrer nattesøvnen, plikter og atter plikter etc. Hver gang han setter seg ned for å slappe av, blir han dessuten forstyrret. Ting er ikke helt som forventet akkurat. Hverdagene er ganske enkelt ikke som et eventyr. 

Shrek savner tiden som troll. Den gangen folk faktisk var redde for ham og flyktet så snart de så ham ... Det var tider, det! 

I et svakt øyeblikk inngår Shrek en pakt med skurken Rumpelstiltskin. Han skal få være troll i en dag, mot at Rumpelstiltskin får en fritt valgt dag fra hans barndom, en ubetydelig dag som han likevel ikke husker. Dette skal vise seg å bli fatalt. Plutselig befinner Shrek seg i en verden der det jaktes på trollene. Han og Fiona har aldri møtt hverandre, og kun en kjærlighetskyss kan redde ham og de andre trollene fra å bli tilintetgjort. Rumpelstiltskin har nemlig valgt seg den dagen han ble født. Problemet er at Fiona ikke har det minste sans for Shrek, og aldeles ikke har tenkt å la seg kysse. Så spørs det om Shrek klarer å redde vennene sine, Fiona og seg selv før det er for sent ... 

Jeg har selvfølgelig sett de tre foregående Shrek-filmene, og jeg knekker sammen og tilstår med det samme at jeg elsker disse filmene! Jeg blir enormt sjarmert av de grønne trollene. Vanligvis er det ingen styrke at det lages mange oppfølgere til en suksess-film, og nivået på Shrek-filmene har dalt noe siden den første og andre filmen kom. Likevel må jeg si at jeg er forbauset over oppfinnsomheten til produsentene! Historien i denne filmen er faktisk ikke så aller verst! Den holder mål! Bruk gjerne den nesten 1 1/2 timen det tar å se filmen sammen med dine barn! Du kommer garantert ikke til å kjede deg!

Etter å ha veid en del frem og tilbake har jeg kommet til at filmen fortjener terningkast fire. 

Shrek og Rumpelstiltskin

Fiona og Shrek og deres tre små støyende barn

Filmer og bøker om andre verdenskrig

Jeg har i lengre tid gått og ruget på en idé om å systematisere mine bøker og filmer etter historiske hendelser med en slags tidslinje, og med linker til ulike temaer med hver sine respektive underliggende sider. Det er en stor og ambisiøs oppgave, som krever mye planlegging og arbeid, for ikke å snakke om oppfølgning dersom listen eller oversikten skal være fullstendig og uttømmende. Et sted må jeg i så fall begynne, og jeg har bestemt meg for å begynne med temaet andre verdenskrig.

Jeg er sikkert ikke alene om å la meg fascinere av andre verdenskrig. Jeg kaster meg stort sett over det meste som omhandler temaet - gode som dårlige filmer og bøker. Det spiller nesten ikke noen rolle, bare jeg føler at jeg blir tilført noe nytt.

I oversikten nedenfor har jeg valgt å dele bøkene og filmene etter temaer. Bøkene og filmene med hyperlinker finnes omtalt i denne bloggen, mens de øvrige befinner seg i min bok- og filmsamling uten å være omtalt. 

Atombomben:
"Hiroshima" (regissør: Paul Wilmhurst) - 2005 (Japan)
Kamila Shamsie: "Brente skygger" - 2010 (Japan)

Biografier fra overlevende:
Alf Nielsen: "Jeg var Rinnans fange" - 2007 (Norge)
Leon Leyson: "Gutten på trekassa" - 2013 (Polen)
Otto Dov Kulka: "Landskaper fra dødens metropol" - 2013 (Tsjekkoslovakia)
Thomas Buergenthal: "Et lykkebarn" - 2008 

Diverse:
"A woman in Berlin" (regissør: Max Fäberböck) - 2008 (Tyskland)
"Black Angel" (regissør: Tinto Brass) - 2000 (Italia)
Fred Uhlman: "Forsoningen" - 1971 (Tyskland)
Hanna Kvanmo: "Dommen" - 1990 (Norge)
Hans Hellmut Kirst: "Soldatenes oppstand" - 1974 (Tyskland)
Helle Aarnes: "Tyskerjentene - Historiene vi aldri ble fortalt" - 2009 (Norge)
Ian Buruma: År null - En fortelling om 1945 - 2013 (Nederland)
Ida Jackson: "Morfar, HItler og jeg" - 2014
Ken Follet: "Nålen" - 1979
Laurence Rees: "Nazistene" - 2005 (Tyskland)
Morten Borgersen: Jeg har arvet en mørk skog (2012) (Norge)
"Shanghai" (regissør: Mikael Håfström) - 2009 (Kina)
Randi Crott: "Ikke si det til noen!" - 2012 (Norge)
Simon Mawer: "Kvinnen som falt fra himmelen" - 2012 (England/Frankrike)
Suite Francaise (regissør: Saul Dibb) - 2015 (Frankrike)
Aage Georg Sivertsen: 9. april 1940 - Et historisk bedrag - 2014 - Norge

Hitler:

"Der untergang" (regissør: Oliver Hirschbiegel) - 2004 (Tyskland)
"Djevelens arklitekt: Hitler og Speer" (regissør: Albert Speer) - 2005 (Tyskland)
"Hitler: the rise and the evil" (regissør: Christian Duguay" - 2003 (Tyskland)
"Killing Hitler" (BBC) - 2003
Traudi Junge: "Til siste slutt - jeg var Hitlers sekretær" - 2002 (Tyskland)

Hverdagsliv under krigen:
David Benioff: "Tyvenes by" - 2009 (Leningrad)
Ebba D. Drolshagen: Den vennlige fienden - Wehrmacht-soldater i det okkuperte Norge - 2012 (Norge)
Graham Greene: "Den dypeste grunn" - 1948 (Afrika)
Irene Nemirovsky: "Storm i juni" - 2006 (Frankrike)
Jan Erik Vold: "Ruth Maiers dagbok" - 2008 (Norge)
John Boyne: "Gutten i den stripete pyjamasen" - 2006 (Tyskland)
Julie Orriger: "Den usynlige broen" - 2010 (Ungarn) 
"Kaptein Corellis mandolin" (regissør: John Madden) - 2003 (Hellas)
Louis De Bernieres: "Kaptein Corellis mandolin" - 2005 (Hellas)
Katja Kettu: Jordmora - 2011 (Finland)
Knud H. Thomsen: "Klokken i Makedonia" - 1981 (Danmark)
"Malena" (regissør: Giuseppe Tornatore) - 2000 (Italia)
Markus Zusak: "Boktyven" - 2008 (Tyskland)
Marianne Fredriksson: "Simon og eiketrærne" - 1985 (Sverige)
Robert Wilson: "Et lite drap i Lisboa" - 2002 (Portugal)
"Rosenstrasse" (regissør: Margarethe Von Trotta) - 2003 (Tyskland)
"The boy in the striped pyjamas" (regissør: Mark Herman) - 2008 (Tyskland)
"Vi ses igjen barn" (regissør: Louis Malle) - 1987 (Frankrike)

Holocaust:
"Auschwitz: the nazis and the final solution" (regissør: Detlef Siebert) - 2006
Elie Wiesel: "Natten" (1958) - Romania
"Falskmyntnerne i Sachsenhausen" (regissør: Stefan Ruzowitzky) - 2007
"Fangene i Auschwitz" (regissør: Andy DeEmmony) (Polen)
"Holocaust" (regissør: Marvin J. Chomsky) - 1978
Jakob Lothe og Anette Storeide: Tidsvitner - 2006 (Norge)
Moritz Nachtstern og Ragnar Arntzen: Falskmyntner i Sachsenhausen - 1949 (Norge)
Nonna Bannister: De hemmelige Holocaust-dagbøkene (2009) - Ukraina

Jødeforfølgelse:
"Anne Franks siste dager" (regissør: Johan Engwall) - 1988 - (Nederland)
"Black Book" (regissør: Paul Verhoeven) - 2006 - (Nederland)
"Courageous Heart of Irene Sendler, The" (regissør: John Kent Harrison) - 2009 (Polen)
"Defiance - den ukjente kampen" (regissør: Edwaed Zwick) - 2008 (Polen)
Elie Wiesel: "Lykkens by" - 1988 
Frank Rossavik: "Det niende barnet - NS-ordførerens jødiske sønn" - 2009 (Norge)
Hans Keilson: "Komedie i moll" - 1947 (Nederland)
Hans Keilson: "Motstanderens død" - 1959 (Tyskland)
Isaac B. Singer: "Fiender - en kjærlighetshistorie" - 1977 (Polen/USA)
Jahn Otto Johansen: "Det hendte også her" - 1984 (Norge)
Kenne Fant: "Raol Wallenberg - en dokumentarroman" - 1988 
Marianne Terjesen: "For Leas skyld" - 2011 (Tyskland, Ungarn og Israel)
Marte Michelet: "Den største forbrytelsen" - 2014 (Norge)
"Pianisten" (regissør: Roman Polanski) - 2004 (Polen)
Ragnar Ulstein: "Jødar på flukt" - 1995 (Norge)
Rose´s songs (regissør: Andor Szliágyl) - 2003 (Ungarn)
"Saras nøkkel" (regissør: Gilles Paquet-Brenner) - 2010 - Frankrike
Simon Mawer: "Glassrommet" - 2010 (Tsjekkoslovakia)
Tatiana de Rosnay: "Saras nøkkel" - 2008 - (Frankrike)
"The last Train to Auschwitz" (regissører: Joseph Vilsmaier og Dana Vávrová) - 2006 (Tyskland)
Thomas Keneally: "Schindlers liste" - 1985 (Polen)
"Utryddelsen" (regissør: Roselyn Bosch) - 2010 (Frankrike)
"Varian´s war" (regissør: Lionel Chetwynd) - 2001 (USA/Tyskland)
Wanda Heger: "Hver fredag foran porten" - 1984 (Tyskland)

Jakt på nazister etter krigen:
Bernhard Schlink: "Høytleseren" (Tyskland)
"Eichmann: dødens signatur" (regissør: Robert Young) - 2007 
"Slakteren fra Lyon - jakten på Klaus Barbie" (regissør: Laurent Jaoui) (Frankrike)
"The Last Nazis" (regissør: Dov Freedman) - 2009

Krigshandlinger:
Alf R. Jacobsen: Krysseren Blücher - 2010 (Norge)
Alf R. Jacobsen: "Kongens nei" - 2016 (Norge)
Antony Beevor: "Berlin - det store nederlaget" - 2003 (Tyskland)
"Andre verdenskrigs spektakulære angrep" (BBC) - 2003
Bjørn Bjørsen: "Det utrolige døgnet - 9. april time for time" - 2007 (Norge)
Bjørn Westlie: "Fars krig" - 2008 (Norge)
"Bunker, The" (regissør: Rob Green) - 2001
Curzio Malaparte: "Kaputt" - 1948 (Italia)
"Dark blue world" (regissør: Jan Sverak) - 2001
"Den glemte soldat: Dagbok fra østfronten 1942 - 1945 (regissør: Guy Gajer) - 2003 "Dresden" (regissør: Roland Suso Richter) - 2006 - (Tyskland)
Joseph Heller: Catch 22 - 1961 (Italia/USA)
"Massakren i Katyn" (regissør: Andrzej Wajda) - 2007 - (Polen)
"Merry Christmas Mr. Lawrence" (regissør: Nagisa Oshima) - 1983 (Japan)
"Pearl Harbor" (regissør: Michael Bay) - 2001 - (USA)
"Slaget om Tobruk" (regissør: Vaclav Marhoul) - 2009 (Tsjekkia)
"Stalingrad" (regissør: Joseph Vilsmaier) - (Russland) 
"Sunshine" (regissør: Istvan Szabo) - 1999
"The longest day" (regissør: Andrew Marton) - 1962 (Frankrike)
"The red line" (regissør: Terrence Malick) - 1998 (USA)

Motstandsbevegelse:

Alf Nielsen: "Jeg var Rinnans fange" - 2007 (Norge)
"Black Book" (regissør: Paul Verhoeven) - 2006 - (Nederland)
"Den blå sykkelen" (regissør: Thierry Binisti) - 2000 - (Frankrike)
Eric-Emmanuel Schmitt: "Noas barn" - 2005 (Belgia)
Erling Jensen: "Kompani Linge" - 1961 (Norge)
"Flammen og citronen" (regissør: Ole Christian Madsen) - 2008 (Danmark)

Gaute Heivoll: "Himmelarkivet" - 2008 (Norge)

Hanne Richard Beck: "Om så det gjelder" - 2009 (Danmark)
Hans Fallada: "Alle dør alene" - 1947 (Tyskland)

Max Manus: "Mitt liv" - 1995 (Norge)

Max Manus: "Det blir alvor nå" - 2008 (Norge)
Sigurd Hoel: Møte ved milepælen - 1947 (Norge)

"Sophie Scholls siste dager" (regissør: Marc Royhemund) - 2005 (Tyskland)

Per Hansen: "- og tok de enn vårt liv" - 1963 (Norge)