Rundreise i Spania - 07 San Sebastian

San Sebastian - en perle i Baskerland!


Tidligere i sommer var mannen min og jeg på en rundreise i Spania, og jeg har allerede lagt ut seks artikler fra turen; en fra hhv. Sevilla, Cordoba, Granada, herunder Alhambra, Cadiz og Gibraltar (i artikkelen om Granada er det en oversikt over reiseruta)). Deretter stoppet det dessverre opp, men nå er jeg altså i gang igjen.

I denne artikkelen vil jeg presentere San Sebastian, hovedstaden i Baskerland. Byen ligger helt nord i Spania - i Biscaya-bukta - ca. 20 km fra Frankrike. 

Det mest iøyenfallende med hele byen er stranda La Concha (skjellet) - ansett som en av verdens flotteste strender. En annen strand ligger utenfor bydelen Gross, og denne bruker ungdommene i byen til surfing. Nettopp grunnet de vakre strendene, regnes San Sebastian som en av de mest fasjonable og elegante kystferiebyene i hele Spania.

I San Sebastian bor det i underkant av 200 000 mennesker. Dette er en meget moderne by, men i likhet med de fleste spanske byer, og for den saks skyld europeiske byer, har den sin gamleby med intakte flotte bygninger fra ulike tidsepoker. 

I gamlebyen er det i liten grad tillatt med biltrafikk, og dermed kan man spasere og nyte roen i de fredfulle gatene, som på forsommeren heldigvis ikke hadde rukket å bli overfylt med turister. I enden av denne gågata ligger St. Marys basilika. Basilikaen, som ble ferdigstilt i 1774, er bygget i barokk stil, og er som kirker flest på Iberia-halvøya, katolsk. 

Detalj fra basilika-fasaden.

Over hele byen - på toppen av Monte Urgull - rager en kristus-figur, som gjør det naturlig å trekke paralleller til Rio. 

Et mer moderne innslag fant vi på San Vincente-kirken - en pieta-figur laget av den baskiske kunstneren Jorge Oteiza en gang mellom 1953 og 1969.

La Pieta har hengt på veggen av San Vincente-kirken fra 1999.

Konstitusjonsplassen - eller Plaza de la Constitution - ligger i hjertet av gamlebyen. Denne plassen ble tidligere brukt til tyrefekting, og fremdeles den dag i dag kan man se tallene på balkongene - som skulle angi hvilken skueplass man hadde kjøpt til forestillingene. 

I dag brukes konstitusjonsplassen til parader, festivaler o.l.

Pga. nærheten til havet har San Sebastian "selvsagt" sitt akvarium, og for vårt vedkommende er det alltid et "must" å få med oss dette! Samtidig fikk vi anledning til å kose oss langs den pitoreske båthavna. Akvariumet ligger helt ytterst i havneområdet.

På vei ut mot akvariumet

Havneområdet sett fra akvariumet

Egentlig var det ikke tillatt å fotografere inne på akvariumet ... men en og annen fisk - for ikke å si blekksprut - ble det for fristende å unnlate å feste til film ... 

Dette bildet har jeg funnet ved hjelp av Google, og det viser hvor 

fantastisk spennende dette akvariumet er. Her går man gjennom en 

glasstunnel i selve akvariumet, og kan studere og nærmest ta på det yrende livet i vannet.

Et bilde jeg tok med min Iphone 3 - ikke verdens beste kvalitet på 

bildet, men innmari kult likevel, ikke sant? Denne rokken kom svømmende 

rett over oss inne i glasstunnelen.

Mens det meste av den moderne delen av byen er anlagt langs bukta ved stranda La Concha, ligger det meste av gamlebyen på en liten halvøy, se kartet nedenfor.

Denne halvøya har en liten "fjelltopp" som heter Monte Urgull, hvor den tidligere nevnte kristusfiguren står. Rundt Monte Urgull er det en vei hvor det er flott å gå turer, og hvor det er lett å forestille seg hvilke naturkrefter som slår inn når været ikke viser seg fra sin beste side. Området er for øvrig utsmykket med skulpturer - som denne av Jorge Oteiza på bildet nedenfor. I all baskisk kunst dominerer naturen som inspirasjonskilde. 

Jorge Oteizas "Empty structure". Kunstneren regnes som en av de viktigste 

baskiske kunstnere, og levde fra 1908 til 2003. Hans kunstneriske uttrykk spenner 

over mange temaer og materialer.

Matkulturen i Baskerland er intet mindre enn fascinerende! I likhet med i resten av Spania dominerer tapaskulturen riktignok, men tapasen i Baskerland er mer spennende. Det er for det første større variasjon i utvalget, og for det andre har jeg faktisk til gode å oppleve et slikt vell av tapasrestauranter - liggende side ved side - hvor bardiskene er dekket med et utall av tapas man bare kan velge og vrake i selv. Når regningen kommer, telles antall "tannstikker" på tallerkenen opp. Ett godt råd hvis du er typen som tør å smake på litt forskjellig: velg den tapasrestauranten med flest lokale innbyggere. I motsatt fall bør du oppsøke turistfellene. 

Denne restauranten oppsøkte vi et par ganger - og fikk strålende mat hver gang! 

Vi var var kanskje de eneste ikke-spanske turistene som hadde funnet frem hit - i alle fall denne dagen ...

Et lite glimt inn i restauranten. Her spiser baskiske menn sin lunch stående. 

Senere samme kveld dro vi tilbake til denne restauranten, og spiste en lokal spesialitet.

Kjøttet fortsatte å steke etter at vi hadde fått dette servert - sammen med ypperlig lokal 

rødvin og  en sider som lokalbefolkningen drikker mengder av (sur på smak - ikke 

akkurat vår favoritt, men smake  måtte vi selvsagt!)

Jeg får vann i munnen bare jeg tenker tilbake .... ;-)

Skinkekulturen i Spania - mi gusta!

En slags baccalao toppet med smaksbomber av chili

Gatebildet i San Sebastian preges for øvrig av lekre butikker, kjente merkevarer og alt det man forventer i en hvilken som helst storby. Nedenfor har jeg tatt med flere inntrykk fra San Sebastian, som forhåpentligvis viser at dette er en by man virkelig bør sette seg fore å besøke dersom man er av den reiselystne typen!

Helt til slutt: San Sebastian og for så vidt også resten av Baskerland, er i dag trygge områder å reise rundt i! Sannsynligvis fordi det er et svært synlig politi til stede over alt, spesielt i byene. Det anbefales uansett å kjøre rundt i spanskregistrert leiebil. Hver sommer kan man lese i avisene om ran av utenlandskregistrerte biler, spesielt norske, ikke bare i Baskerland, men kanskje særlig i området rundt Barcelona, som vi brukte som utgangspunkt for vår rundreise. Med vanlige forholdsregler opplevde vi ingen skumle episoder i Baskerland, og kan derfor trygt anbefale andre å reise hit.  

Personlig elsket jeg San Sebastian, og reiser gjerne tilbake!

Mye sporting i Spania (og kjekke menn i tights!)

En slående estetikk i bybildet!

En av verdens vakreste strender - her med Monte Urgull i bakgrunnen

Strandpromenaden 

Don Quixote og hans hjelper

Et svært synlig politi sørget for ro og orden over alt

Sjarmerende smug 

Mange morsomme detaljer å se hvis man bare bruker øynene - 

mon tro om det har bodd en smed her en gang?

Lekre parkområder

Et trist syn for en bokelsker - hvem har glemt disse bøkene i parken?

Høst på Losby Gods

Losby Gods ligger i Lørenskog kommune, ca. 20 minutters kjøring fra Oslo. Godset er omgitt av Norges kanskje flotteste golfanlegg, men for øvrig er det mye flott natur og mange merkede løyper rett i nærheten. 1-2 km innover i skogen ligger Mønevannet, som har status som badevann. Området egner seg godt for flotte turer, både for de relativt utrente og for de mer skogsvante. I dag var jeg selv på tur i området, og her er noen av bildene jeg tok.

Losby Gods

En av de mange røde stuene i området rundt godset

Losby Gods er kjent for sin flotte golfbane

Et lønnetre har nesten mistet alle sine blader

Et vell av farger

En av godsets mange porter

Enda et vakkert lønnetre

Raslingen fra de siste bladene på et osp-tre er stemningsfull

Depoter med ved rundt omkring i skogen

Mange dammer i området

Kårstue for en av mange skogsforvaltere i området

Lønnetre

Dag Tjersland: "Mitt Toscana"

Deilige, deilige Toscana!


Utgitt: 2010
Fotograf: Christian Brun
Forlag: Font
Antall sider: 357

Endelig ble jeg eier av dette praktverket, som jeg tilfeldigvis snublet over på Norli her om dagen til den nette pris av 99,- kroner! Dersom jeg hadde visst at boka var så praktfull som den faktisk er, hadde jeg uten problemer bladd opp de 400 kronene boka kostet for kort tid tilbake.

Både jeg og mange med meg som har vært i Toscana, har blitt både sjarmert og blendet av alt hva denne landsdelen av Italia har å by på. Få kan imidlertid som Dag Tjersland formidle inntrykkene slik han har gjort i sin fantastiske bok "Mitt Toscana"!

Dag Tjerland har bodd i Toscana i fem-seks år for å lære om det italienske kjøkkenets hemmeligheter. Med utgangspunkt i Lucca, en liten festningsby ikke langt fra Pisa og Firenze, har han besøkt restauranter, vinmarker, olivenlunder, osteprodusenter og private kjøkken i hele Toscana. Han har samlet masse tips, illustrert med lekre fotografier av Christian Brun. I alt 120 matoppskrifter følger med, og disse er for en stor del så avanserte at jeg ikke vet om jeg noen gang kommer til å få mot til å gå løs på dem selv. At det er mye arbeid bak en liten lekker sak av en dessert, med en dæsj av litt av hvert, har jeg for lengst skjønt, men at det tar omtrent en hel dag å lage alt som hører med ... det har jeg i grunnen aldri tenkt på - ikke før nå. Neste gang skal jeg betale hva det koster uten å blunke! Uansett er det deilig å se på bildene, studere ingrediensene og få idéer til hva jeg har lyst til å bestille på restaurant neste gang jeg reiser til Toscana, eller Italia for den sakens skyld.

I boka deler forfatteren raust med tips om restauranter - helst utenfor de vanlige turistfellene. Vi får vite hvordan innhøstingen av oliven gjøres. Jeg har for eksempel mange ganger lurt på hvordan det er mulig å høste inn oliven fra trær som står i bratte skråninger hvor det er umulig å komme til med maskinelt utstyr. Her får jeg vite at nettopp fordi det er umulig å høste oliventrærne maskinelt, blir produktene fra slike områder ekstra skattet! Og sikkert også ekstra dyre og eksklusive! Og jeg skjønner også nå at det er overkommelig å få ned olivenene fra trærne når teknikken man bruker er å bre ut et slags seil på bakken, og deretter riste løs bærene med lange skaft opp i trærne. Bærene faller så ned og samles sammen ved hjelp av seilene. 

I denne skattekisten av en bok, som er inndelt i kapitler som "I Toscana", "På markedet", "Hos fiskehandleren", "Ved kysten" osv., får vi innblikk i hva som særpreger hver enkelt region i Toscana. Og jeg kan love at dette for mat- og vininteresserte er spennende lesning! I en noe mer omfattende artikkel nesten helt bakerst i boka presenterer han toscansk vin, hvor han fremhever spesielt sangiovese-druen som sentral. Hvordan utviklet f.eks. Chianti Classico-formelen seg, og hva er hemmeligheten bak denne vinklassikeren? Hvilke støtte- eller hjelpedruer brukes? Hva teller mest i kultiveringen av druene? Et godt rotsystem, eller det å holde en frodig bladvekst i sjakk, slik at bladene ikke stjeler for mye næring fra druene? Og helt til slutt har han tatt inn en flott italiensk ordbok om mat og vin - en ordbok jeg vet at jeg kommer til å kopiere opp neste gang turen går til Italia. Og etter å ha lest denne boka fra perm til perm, må jeg si at jeg håper dette ikke blir om alt for lenge!

Vanligvis synes jeg det er vanskelig å gi mat- og vinbøker karakterer i form av terningkast, men ikke denne gangen. Her må det bli terningkast seks!

Helt til slutt tar jeg med et lite knippe bilder fra en reise jeg foretok bl.a. i Toscana i 2005.

Lucca sett fra toppen av ett av byens berømte tårn (hvor det vokser trær)

Ponte Vecchio i Firenze

Fra matmarkedet i Firenze

Den røde borgbyen Siena

Sophie Milman: Lonely in New York

Jon Eberson - Late Night Blues

Radka Toneff - Set It Free (live)

Helga Flatland: "Alle vil hjem. Ingen vil tilbake."

Flatland imponerer!


Utgitt: 2011
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 202

I denne frittstående fortsettelsen av Flatlands debutroman "Bli hvis du kan. Reis hvis du må.", møter vi Julie, Sigurd og Mats, som hver og en opptrer som jeg-personer i boka. Julies bror Tarjei og hans kamerater Trygve og Kristian skal begraves i ei lita bygd i Norge. Eksakt hvor vi befinner oss, får vi aldri vite. Disse tre kameratene vervet seg i sin tid som soldater til krigen i Afghanistan, og alle tre befant seg tilfeldigvis i samme bil da de kjørte på en landmine. De ble drept momentant.

Under hele Julies oppvekst har det vært klart at det er broren og odelsgutten Tarjei som skulle overta familiegården. Tarjei selv har vært helt måtelig interessert, mens Julie ikke har villet annet enn å drive gården. Faren har imidlertid ikke villet slippe henne til. Det er sønnen, den eneste sønnen han har, som skal overta etter ham.

Før Tarjei reiser til Afghanistan, ankommer Bærums-gutten og veterinæren Mats til bygda. Nokså raskt utvikler det seg et forhold mellom Julie og Mats, noe som etter hvert ender med at Julie blir gravid. Så kommer sjokknyheten om guttenes dødsfall, og den en gang så forutsigbare fremtiden blir med ett dramatisk endret. Mens Mats etter hvert ønsker å reise tilbake til Østlandet, langt bort fra den dystre bygda, føler Julie at hun ikke har noe valg og at hennes plikt er å bli på gården. Dette valget blir ikke enklere da brorens død får foreldrene til å gå fullstendig i stå. Faren som bare blir sittende uvirksom og glane i veggen, mens dyrene i fjøset forgår av vannstell, og moren som forsvinner inn i seg selv, ofte liggende på Tarjeis seng, hvor hun knuger seg fast i sengetøyet og gråter. Tiden går, men de kommer liksom aldri i gang med livene sine igjen ... Julie står på natt og dag for å holde hjulene i gang på gården, men hennes innsats anerkjennes overhode ikke.

Nabogutten Sigurd bærer på en stor skyld i forhold til Trygve. Noe har skjedd mellom dem som gjør at Sigurd føler at han har tatt livet av kameraten. Han forsøker å late som om han fikser livet sitt, men han drikker for mye og sjekker stadig opp damer han ikke kan bli fort nok kvitt dagen etter. Forsøk på å studere forsterker hans følelse av at han er mislykket. Gradvis synker han lenger og lenger inn i depresjonen, uten å være i stand til å be noen om hjelp. Til slutt er det en ung kvinne som han motstrebende har innledet et forhold til, som redder ham. Da har til gjengjeld selvforakten nådd et slikt lavmål hos ham at det ikke er mulig å komme lenger ned.

Vi får også høre Mats sin historie. Mens Julie fremstiller ham som en som stakk fra henne og barnet, ser Mats ganske annerledes på det hele. Han frustreres over Julies taushet og det at hun egentlig aldri ønsker å stå frem med at de to faktisk har et forhold. Og når han forlater bygda, ønsker han å ha henne og det ufødte barnet med seg til Østlandet. Selv kommer han fra en livlig familie hvor de kan snakke om alt - noe som står i dyp kontrast til det familielivet Julie er vant til. Spørsmålet er hvor langt han er villig til å gå for å beholde Julie og barnet.

Jeg hadde ikke noe forhold til Helga Flatland før tilfeldighetene gjorde at jeg fikk denne boka i hende. Jeg har følgelig ikke lest den første boka hennes "Bli hvis du kan. Reis hvis du må." (men det gjorde jeg etterpå - se linken til denne omtalen), som hun fikk Tarjei Vesaas´ debutantpris og ungdommens kritikerpris for, men dette har jeg tenkt å gjøre noe med. For Helga Flatland imponerer med "Alle vil hjem. Ingen vil tilbake."! Ikke bare skriver hun godt, men hun utviser stor modenhet gjennom de portrettene hun tegner av personene i boka. På Tillersk vis lar hun de ulike personene slippe til med sine historier. Alle som har levd en stund vet at det ikke finnes én virkelighet, men opptil flere - alt etter hvilke øyne som ser. Og nettopp dette virkemiddelet - at flere får anledning til å fortelle sin historie - gjør at vi som lesere får anledning til å betrakte de samme hendelsene fra flere ulike synsvinkler. Og da viser det seg at virkeligheten er langt mer komplisert enn man først skulle tro.

Vekslingen i tid kan enkelte ganger bli litt forvirrende, men mest av alt beriket det historien. Forfatteren veksler også i målform, ved at Sigurd artikulerer seg på nynorsk, mens de øvrige personene forholder seg til bokmål, uten at jeg på noen måte opplevde overgangene som kunstige. Helga Flatland skriver så intenst og levende at det av og til gjorde vondt. Jeg er imponert over at en forfatter midt i 20 årene kan skrive så innsiktsfullt om så vanskelige ting som hun har gjort! Ikke bare har hun skrevet om vanskelige mellommenneskelige forhold, men hun skriver om spenningsfeltet mellom by og bygd og mellom ulike samfunnsklasser, om den dypeste sorg og om nesten å gi opp livet. Og om det å stå fullstendig alene i en periode av livet hvor man trenger støttespillere rundt seg for å klare å komme i gang med et brukbart voksenliv ... Her blir det en sterk fem´er på terningen! Og det må da komme en bok til?

Helga Flatland

Og vinneren av konkurransen er ...

Den 3. september i år utlyste jeg en liten konkurranse på bloggen min. 

Nå er vinneren trukket, og det ble Trønderpi! Gratulerer!

Send meg din adresse til rosemariechr at gmail.com, så får du ditt ønske - filmen Certified Copy - oppfylt!

;-) Rose-Marie 

arabic traditional music very soothing RUM

Youssou N'Dour featuring Neneh Cherry - 7 Seconds

Toni Morrison: "En nåde"

Om slaveri på 1600-tallet


Utgitt: 2008
Oversatt til norsk: 2009
Oversatt: Bodil Engen
Oppleser: Ane Skumsvoll
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 5 t 9 min.

Hva det var som gjorde at jeg for en tid tilbake ga opp papirutgaven av denne beskjedne, lille boka (på knapt 150 sider), vet jeg ikke helt, men jeg tror det var noe med at den var så springende, så vanskelig å få tak på og nærmest utilgjengelig. Jeg prøvde flere ganger, men nei ... det stoppet hele tiden opp. Så fant jeg lydbokutgaven på biblioteket og tenkte at "4 CD´er - det må jeg da klare å komme gjennom!" Forfatteren har tross alt fått Nobels litteraturpris (for nesten 20 år siden), og noen av bøkene hennes har jeg med vekslende hell også lest tidligere i min ungdom.

Jeg opplevde den første CD´en som like utilgjengelig som papirutgaven, og klarte ikke med min beste vilje å finne en slags tråd i historien. Heldigvis kom det seg betydelig etter hvert, og da måtte jeg også konstatere at dette var en sørgelig og fin bok, som jeg er glad jeg fikk lest til slutt - selv om den aldri virkelig "tok av". Historien kunne med fordel ha vært formidlet på en mer forståelig måte, slik at både jeg og flere med meg hadde fått med oss forfatterens budskap. Uansett - jeg skal forsøke å formidle noe av historien, før jeg treffer min endelige dom.

Jacob Vaark ankommer Amerika i 1682, og anlegger en gård i Sør-Statene, nærmere bestemt i Maryland. Han gifter seg med den 16 årige Rebekka, som han aldri har truffet tidligere. Heldigvis for dem begge liker han det han ser. Deretter følger vi tre slavejenter, som hver har sine historier, der man aldri helt kan vite hva som er virkelighet og hva som er fri fantasi. Lina er indianerkvinne, Florens er av afrikansk avstamning og Sorg er av ukjent opprinnelse. Hver og en av dem - også Rebekka - forteller sine fragmenterte historier. En slaves verdi er på linje med dyrene - et objekt som herrefolket kan gjøre hva de vil med. Slavene tillegges ingen menneskelige egenskaper i det hele tatt. Men det er heldigvis forskjell på de ulike herrene, og Jacob er ikke så hensynsløs som de fleste menn av hans samtid. Og kanskje har også Rebekka mer til felles med slavekvinnene enn med "sine egne", når det kommer til stykket? Dette kommer for alvor til syne den dagen Jacob dør, og Rebekka er like hjelpeløs som sine "medsøstre" ...

Det sies at noe av det som kjennetegner Toni Morrisons bøker er måten hun forteller sine historier på. Mens de fleste opererer med en slags allvitende fortellerstemme, overlater Morrison til enkeltpersonene å fortelle sine historier, som til sammen utgjør et hele. Det at hun forteller historien "nedenfra" og ikke "ovenfra" gir dessuten større nærhet til hovedpersonene og handlingen ... sies det. Likevel opplevde jeg ikke det hva gjelder "En nåde". Jeg opplevde at fortellerstilen kom vel mye i veien for mitt engasjement til boka og det som foregikk. Historien tok aldri skikkelig tak i meg, og jeg fikk aldri til en god leseflyt. Dette påvirker min bedømmelse av boka, så her blir det terningkast fire.

Helt avslutningsvis ønsker jeg å opplyse at det er mange andre som har opplevd denne boka helt annerdeles enn meg. I Dagsavisen den 26.09.2009 ble boka betegnet som en perle, mens Mie Hidle i en artikkel datert 23.09.2009 på NrKs nettsider har betegnet boka som "en nåde". Det er godt mulig at denne boka bør leses flere ganger for at man fullt ut skal forstå hvilken genistrek den faktisk er. Noen bøker er faktisk slik at de vokser og vokser ved gjenlesning. Les boka og bedøm selv!

Toni Morrison

Høsten 2011

Så er høsten her igjen med alle sine vakre farger ... I år har jeg ikke hatt anledning til å farte så mye rundt omkring, fordi travelheten i hverdagen dessverre har skjøvet slike ting til side. Jeg har derfor stort sett måttet nøye meg med å fotografere i mitt eget nærområde. Her er et lite utvalg av bildene jeg har tatt de siste dagene.

"The last train to Auschwitz" (Regissører: Joseph Vilsmaier og Dana Vávrová)

Train to hell


Innspilt: 2006
Originaltittel: Der letzte Zug
Nasjonalitet Tsjekkia, Tyskland
Genre: Krig, drama
Skuespillere: Gedeon Burkhard (bokseren Henry), Lale Yavas (Lea), Ludwig Blochberge, Hans-Jürgen Silbermann, Lena Beyerling, Sibel Kekilli, Juraj Kukura, Sharon Brauner, Brigitte Grothum, Roman Roth
Spilletid: 123 min.

Vi befinner oss i Berlin våren 1943. Hitlers lojale SS-styrke har lovet føreren en gave: et jødefritt Berlin! De siste 70 000 jødene skal finnes for enhver pris, og vi blir vitne til at flere jøder får sine hjem rasert av brutale etterretningsfolk. "The last train to Auschwitz" - eller "Der letzte Zug" som den heter på originalspråket - er historien om de aller siste jødene som ble transportert bort fra Berlin i disse aprildagene i 1943. I overkant av 600 jøder ble stuet sammen som kveg i togvognene, og ble under helt umenneskelige forhold fraktet til dødsleiren i Polen.

Vi kommer tett inn på bokseren Henry, hans kone Lea og deres to barn Nina og David, samt gullsmeden Albert og hans kjæreste. Med løfter om "forfriskninger ombord", entret de toget uten for mye oppstyr, intetanende om hvilket helvete på jord som skulle møte dem de neste dagene. Fangene fikk til å begynne med kun en bøtte med vann på deling. Mat kunne de se langt etter. Hvorfor akkurat dette toget brukte så lang tid fra Berlin til Auschwitz, får vi aldri vite, men toget snegler seg av gårde, har mange stopp underveis, heten er kvelende og det kommer ikke mer vann. Dvs. den ene gangen de faktisk får vann, bryter det ut panikk fordi alle vil ha sin del, og det hele ender tragisk nok med at vannbøtta velter. Klagemål om mer vann fører bare til at nazistene skyter mot togsettet for å få fred. Flere dør pga. skuddskadene. Etter hvert dør også den ene etter den andre pga. tørste. Først barna, så de eldre ...

Henry forsøker å få de andre fangene til å forstå at de må gjøre alt som står i deres makt for å rømme. Han får med seg Albert, men de andre ønsker i grunnen ikke å forholde seg til at de kanskje uansett kommer til å dø. Fangene har ikke fantasi nok til å skjønne hvilken grusom skjebne som venter dem på endestasjonen Auschwitz. "De trenger oss som arbeidskraft!" "De kan jo ikke drepe alle!" "Barna må da bli spart!" Enkelte tror tom. at de kommer til å få et riktig godt herremåltid bare de kommer fram til Auschwitz. I mellomtiden jobber Henry og Albert jevnt og trutt for å lage en utvei ut av toget. Men spørsmålet er om de rekker dette før toget når Auschwitz ...

Jeg har etter hvert sett en del filmer om jødenes lidelser og nazismens ondskap fra andre verdenskrig. Det forhindrer ikke at jeg blir like berørt hver eneste gang. Historien i denne filmen er også hjerteskjærende, og den stigende desperasjonen blant fangene er utrolig godt fremstilt. Jeg synes like fullt at det er én hake ved filmen som jeg ikke helt klarer å akseptere. Den er ikke basert på en sann historie. I alle fall har ikke jeg klart å finne ut dette. Dessuten blir nazistene fremstilt for stereotypt - som ren ondskap uten et eneste menneskelig trekk. Slik tror jeg ikke det var. Filmen er like fullt meget severdig, bare så det er sagt! Skuespillerprestasjonene er glitrende, settingen med masse mennesker stuet inn i et tog og hvor desperasjonen etter hvert stiger likeså. Filmens styrke ligger også i at vi får oppleve tilbakeblikk i fangenes tidligere liv - liv som står i dyp kontrast til den skjebnen som venter dem. Menneskeliggjøringen av ofrene for disse grusomhetene er av helt sentral betydning, og står som en motsetning til den umenneskeliggjøringen som ble fangene til del i leirene. Og igjen rystes jeg i grunnvollene av hvordan det var mulig at dette kunne skje ...

Jeg er i tvil om jeg skal gi denne filmen en sterk firer eller svak fem´er på terningen, men har etter en helhetsvurdering endt på terningkast fem. Jeg har valgt å legge vesentlig vekt på skuespillerprestasjonene, det filmtekniske, dramaturgien og spenningen som bygger seg opp underveis i filmen. 

Pga. heten inne i togsettet, begynte fangene å kle av seg for ikke å forgå av varme.

Dette er et bilde jeg selv tok i 2007 da jeg besøkte Auschwitz-Birkenau

"Yodok Stories" (Regissør: Andrzej Fidyk)

Mesterlig!


Innspilt: 2009
Originaltittel: Yodok Stories
Nasjonalitet: Norge / Polen
Språk: koreansk
Produsent: Torstein Grude
Genre: Dokumentar
Skuespillere: Andrzej Fidyk, Jung Sun San, Kim Joung Soon, An Myong Chol, Lee Young Kuk, Kim Tae Jin, Kim Hyok, Lee Min Bok
Spilletid: 82 min. (dokumentar) + 153 min. (musical)

Tilfeldigheter gjorde at jeg fanget med meg denne filmen fra hyllene hos min lokale DVD-forhandler her om dagen. Ikke bare er film-coveret dekorert med alle prisene filmen har mottatt (en teaser nok i seg selv), men stikkordene Nord-Korea, konsentrasjonsleire og terror vekket min interesse umiddelbart. Dessuten oppfattet jeg det som noe spesielt at filmen er norskprodusert av Piraya Film, et selskap som i 1999 ble startet av Torstein Grude og Trond Kvist med det mål å produsere kreative dokumentarfilmer av høy internasjonal kvalitet, for å sitere Wikipedia. Det tar nesten fire timer å se dokumentaren og musicalen, men jeg kan love at det er verdt det!
 
I dokumentaren presenteres vi for filmskaperens prosjekt - å lage en musical om forholdene i konsentrasjonsleirene i Nord-Korea, uten å slippe til i leirene selv, langt mindre med et kamera ... Yodok er bare en av de mange leirene, og den eneste hvor det hender at fangene slipper fra det med livet. Hvis de da ikke er døde av sult, mishandling og tortur eller kulde i mellomtiden ... Man regner med at det til en hver tid sitter rundt 40 000 fanger bare i denne leiren, mens det antakelig er mer enn 300 000 koreanere totalt som er internert i samtlige leire i hele Nord-Korea.

Som kjent er Korea delt i to. Nord-Korea regnes som et av verdens mest lukkede totalitære, kommunistiske regimer, mens Sør-Korea er et relativt åpent, demokratisk samfunn med markedsøkonomi. Nord-Korea er et klassedelt samfunn. Det opereres med tre ulike samfunnsklasser - de lojale, de upålitelige og fiendene. Det skumle er at ingen egentlig vet hvilken klasse de tilhører - ikke før de forsøker å få en spesiell jobb, ønsker å velge hvor de skal bo eller hvilken utdannelse barna deres skal få. Da er klassetilhørigheten helt avgjørende! Og selv om man anser seg som trygg og tilhørende de lojale, med alle privilegier som blir denne klassen til del, kan man aldri være for sikker. For én uheldig uttalelse fra en slektning kan være nok til at hele familien straffes som klassefiender. I beste fall ved at alle settes på bar bakke - i verste fall ved at alle interneres i en av Nord-Koreas mange dødsleire.

Filmskaperne har ønsket å fortelle historien til syv flyktninger fra Nord-Korea. Disse flyktningene har fått lov til å bosette seg i Sør-Korea, men anses som annenrangs borgere og potensielle spioner. Ingen vil høre deres historie, og de ties ihjel. Prosjektet med å fortelle om forholdene i leirene i Nord-Korea gjennom å sette opp en musical, har imidlertid sin pris. De mottar drapstrusler, men fortsetter innbitt videre. Og historiene de har å fortelle er så sterke at jeg mange ganger måtte kjempe med gråten. Ikke bare er det historier om deres egne lidelser, men om hele familiens lidelser. For prisen familiene deres betalte for deres flukt, var grotesk ... Moren til en av flyktningene ble torturert helt til hun fikk slag, mens faren døde som følge av torturen.

Cellene fangene ble sperret inne i var så små at det ikke var mulig for dem å bevege seg, og det var lite som skulle til før fangevokterne hadde lov til å gå løs på dem med stokkene sine. I prinsippet var det ulovlig for fangevokterne å ha seksuelt samkvem med kvinnelige fanger - fiender av folket - men dette skjedde likevel. Og når kvinnene ble gravide, var straffen klar: både mor og barn måtte dø. Desperate forsøk på å ordne opp selv, abortere, for å hindre død ... Det går nesten ikke an å forestille seg de lidelser som fulgte i kjølevannet. Også fedrene - fangevokterne - risikerer strenge straffer, ofre som også de er av systemet de lever under. 

Musicalen blir til slutt ferdig, og den ble en stor suksess i Sør-Korea. Den bidro også til å bryte tausheten disse flyktningene fra nord var omgitt med. Dersom det ikke hadde vært for at Nord-Korea har raslet med atombombetrusselen, spørs det vel om verden egentlig hadde brydd seg særlig om hva som ellers skjer i dette landet ...

Musicalen Yodok fulgte med i DVD´en, og etter å ha sett denne må jeg konkludere med at det er en av de beste musicalene jeg har sett noen gang! Musikken, dramaturgien, skuespillertalentene, lyssettingen - dette holder et meget høyt nivå! Musicalen, som har vært på turné, har hatt stor suksess både i USA og Canada.

På Filmwebs nettsider kan jeg for øvrig lese at Yodok inngår i en serie sterke, kreative filmer om menneskerettigheter i totalitære og autoritære regimer, initiert av Rafto-stiftelsen i Bergen. Tidligere filmer i serien er Belarusian Waltz om forholdene i Hviterussland, og On a Tightrope fra Kina - alle produsert av Stavanger-baserte Piraya-film. Her er det bare en ting å si: disse filmene skal jeg ha tak i!

Her kan det ikke bli annet enn terningkast seks!

Fra musicalen Yodok

"The Rite" (Regissør: Mikael Håfström)

Eksorsisme i Vatikanet


Innspilt: 2011
Originaltittel: The Rite
Nasjonalitet: USA
Genre: Grøsser 
Skuespillere: Colin O´Donoghue (Michael Kovak), Anthony Hopkins (Fader Lucas), Alice Braga (Angelina Vargas), Ciarán Hinds (Fader Xavier), Rutger Hauer (Istvan Kovak), Marta Gastini (Rosaria)
Spilletid: 113 min.

Michael Kovak (i Colin O´Donoghues skikkelse) har vokst opp i en religiøs familie i USA. Han føler seg sviktet både av moren, som døde så altfor tidlig, og av sin nokså fjerne far. Tross sin sviktende gudstro - eller kanskje nettopp på grunn av dette? - velger han å studere teologi. Men mer overbevist om guds eksistens blir han heller ikke under studiet. Etter å ha jobbet som diakon en tid, leverer Michael derfor inn sin avskjedssøknad. I den forbindelse blir han overtalt til å gå på en eksorsismeskole i Vatikanet. Dette som et siste forsøk på å finne en slags gudstro ...

Nokså motvillig og høyst tvilende til hele prosjektet, reiser Michael til Roma. Raskt kommer han imidlertid i kontakt med Angelina Vargas, også hun elev ved eksorsismeskolen. Angelina er journalist og hun arbeider med en artikkel om eksorsisme for et tidsskrift. Vennskapet dem i mellom fører til at Michael får kontakt med den eksentriske og meget omstridte fader Lucas (spilt av Anthony Hopkins). Han får være til stede under fader Lucas´ djevelutdrivelser, som er så voldsomme at dette får ham til å tvile enda mer. Er den unge gravide kvinnen virkelig besatt av djevelen, eller trenger hun "bare" hjelp av en psykiater? Ikke før onskapen tar en svært dramatisk vending, tvinges Michael til å ta et standpunkt i forhold til hva han faktisk tror på. Da er det ikke lenger rom for tvil, men spørsmål om et enten-eller ...

I min ungdom elsket jeg grøssere, men nådde til slutt et metningspunkt hvor jeg syntes alle filmene stort sett handlet om det samme. Enten handlet grøsserne om en gjeng med ungdommer på camp, som ble slaktet ned en for en av en massemorder, eller så handlet de om noe overnaturlig - gjerne om onde krefter. "The Rite" er visstnok basert på en sann historie som Matt Baglio har skrevet om i sin bok "The Rite: Making of a Modern Exorcist". Selv om dette med djevelbesettelse er noe man enten tror eller ikke tror på, så kan man likevel si at det er nærliggende å plassere filmen i genren grøsser om det overnaturlige.

Hvorvidt det er fordi jeg har sett litt for mange grøssere i mitt liv eller om det skyldes filmen som sådan, er jeg nesten ikke i stand til å se selv, men faktum er i alle fall at denne filmen bare gjorde et helt passelig inntrykk på meg. Visst skvatt jeg med høye utrop flere enn en gang underveis i filmen, men i det store og hele synes jeg filmen var ganske middelmådig. Dersom det ikke hadde vært for Anthony Hopkins og Colin O´Donoghue, hadde jeg nok aldri valgt å se filmen i utgangspunktet. Disse to skuespillerne gjorde imidlertid filmen verdt å se, tross alt. Det er godt mulig at den yngre garde vil elske denne grøsseren, og at jeg ikke er den rette til å felle noen endelig dom over den. Dersom du lurer på hva du selv vil synes om filmen, har jeg ett råd å gi: se den selv! Her blir det terningkast fire (men ikke den sterkeste fireren jeg har gitt). 

Fader Lucas og Michael Kovac møter hverandre for første gang

Michael Kovac i Colin O´Donoghues skikkelse

En ung gravid kvinne - besatt av djevelen eller "bare" psykisk syk?

Anthony Hopkins som fader Lucas

Arne Næss: "Livsfilosofi - Et personlig bidrag om følelser og fornuft"

En eventyrers livsfilosofi


Medforfatter: Per Ingvar Haukeland
Utgitt: 1998
Lydboka er innspilt: 2000
Opplest: Erik Hivju, Arne Næss
Forlag for papirutgaven: Universitetsforlaget
Forlag for lydboka: Lydbokforlaget
Spilletid: 8 t. 3 min.

I en artikkel av Hege Duckert i Dagbladet 11.01.1999 innleder hun med følgende ord: "Det er et paradoks at Arne Næss, en av Norges mest markante tenkere, er mest berømt for å bruke beina" ... "legendarisk for sine klatreekspedisjoner". For det er dette han er mest kjent for! At han også er filosof, kjenner de fleste som har et universitetsstudium bak seg, til. For hvem husker ikke hvordan man slet seg gjennom Filosofiens historie bind I og II for å kunne avlegge examen philosophicum? Jeg har selv bøkene stående i mine bokhyller fremdeles, nesten 30 år etter ... Fulle av understrekninger, markeringer etc.

Arne Næss ble født i 1912 og døde i 2009, nesten hundre år gammel. I løpet av sitt liv klarte han å gi logikk og filosofi en nøkkelstilling i det akademiske og intellektuelle liv i Norge i etterkrigstiden, for å sitere Wikipedia. Han har skrevet mengder med bøker og artikler om ulike temaer innenfor filosofi og logikk, og bare det faktum at hans lærebøker inngikk i pensum til forberedende eksamen på universitetet i en årrekke, har som sagt gjort at alle med en eksamensgrad bak seg, har et forhold til filosofen.

For å være helt ærlig er det ikke ofte jeg leser filosofiske verker i det hele tatt. Men da jeg kom over denne lille og relativt beskjedne boka på et boksalg for noen år siden, tenkte jeg at det kanskje var på tide med litt filosofisk oppdatering. Like fullt har det tatt noen år før jeg omsider fikk lest den - ja, ikke før jeg fant boka som lydbok på biblioteket og tenkte at "nu skal jeg igang!" Den passet også godt inn i mitt lille prosjekt som går på å lese litteratur med fokus på lykke, økt livskvalitet m.m.

For en utrenet "filosof" er det ikke enkelt å gjengi helt kort hva Arne Næss sin bok handler om. Han favner om så mange temaer underveis , og det å skulle oppsummere i noen få setninger hva som er essensen i hans livsfilosofi, er vanskelig. En fellesnevner er imidlertid viktigheten av begeistring! Hvor mye morsommere er det ikke å lære noe vanskelig dersom læreren eller læremesteren er begeistret for det han eller hun driver med? I motsetning til å sitte og høre på en tørr og kjedelig foreleser ... Dessuten bør vi slutte med å være så opptatt av "de riktige" svarene, og heller konsentrere oss om å stille spørsmål, være mer undrende i stedet for konkluderende. I Næss sin tenkning er dessuten følelser og fornuft noe som hører sammen - ikke motsetninger slik vi tradisjonelt er opplært til å tenke. Han slår et slag for å få følelsene inn som en del av forskningen.

Aller mest interessant fant jeg den delen av boka som handlet om følelsesmessig modning. Næss stiller f.eks. spørsmål ved hva det var som gjorde at unge nordmenn lot seg verve av nazistene under andre verdenskrig, og gjennomførte de mest groteske torturhandlinger under avhør av sine landsmenn. Hvorfor var det i liten grad menn - for det var stort sett menn det handlet om - over 30-40 år som deltok i slike handlinger? Næss analyserer problemstillingen og konkluderer med at forklaringen mest sannsynlig er den manglende følelsesmessige modningen for mennesker mellom 15 og 25 år. Følelsesmessig modne mennesker lot seg nemlig ikke så lett blende av nazismens retorikk.
 
Et av kapitlene i boka heter "Man skal bare lære det man føler for". I innledningen skriver han:

"I et overflodssamfunn som Norge trenger vi både en pedagogikk og et utdanningssystem som tar hensyn til følelsene. Vi snakker om utdannelse. Jeg mener vi også bør snakke om inndannelse: indre verdier som undring, kreativitet og fantasi. Det er mange fag som er utmerket egnet til å fremme slike egenskaper, men da må vi utdanne lærere som får lov til å være personlige og forme sine undervisningsopplegg friere. Dessuten må kunnskapskravene senkes - å lære godt er å lære sakte. Læring blir bare effektiv hvis elevene og studentene av og til får konsentrere seg om noe de gløder for." (side 143)

For øvrig er det - hevder Næss - et paradoks at andre språk ikke har et ord som dekker vårt norske begrep "utdannelse". "Dannelse" er derimot et begrep som har stor tyngde også i andre land. Næss mener også at når man snakker om innlæring av nye ferdigheter og kunnskaper, burde man i tillegg være bevisst på den avlæring som nødvendigvis også finner sted.

Det er nok ikke tilfeldig at bokas siste kapittel heter "Livskunst - å drive med små ting på en stor måte", for her oppsummerer Næss hvilken betydning det har å trives med det livet man lever. 

"Mange eldre mennesker har en sterk evne til å takle problemer på strak arm og til å se hva som er viktigst i tilværelsen. Mange unge og middelaldrende mennesker innser dette for sent fordi de ikke tar seg tid til å sette alvorlige spørsmålstegn ved sine prioriteringer. Det avgjørende er ikke nøyaktig hva man bruker tiden sin på. Det viktigste er hvordan man engasjerer seg, og hvilken kraft man legger ned i det. Livskunst er å kunne drive med små ting på en stor måte. Jeg vil lansere en "trivselsformel" som viser hvordan livet alltid kan vise seg å være akseptabelt, tross all smerte, så lenge vi gløder for det vi gjør." (side 163)

På en måte synes jeg at Arne Næss sin bok oppsummerer mye av det samme jeg har sett i annen litteratur som omhandler temaer som livskunst, lykke og lignende. For å få til det gode liv må man prioritere ting som engasjerer en, som begeistrer og får en til å gløde av interesse. Dersom "alt" bare blir et pliktløp, drepes gleden ved å leve. I vårt samfunn, hvor vi egentlig har alt og hvor mulighetene er så mange at vi nærmest må rådføre oss med eksperter for å kunne foreta selv de enkleste valg i litt for mange sammenhenger, er det på sin plass å minne om viktigheten av å følge sine følelser, selv om disse ikke alltid kan forklares rasjonelt. Sjansen for at valget blir riktig for oss er stor når vi følger følelsene våre. Dette er i alle fall den essensen jeg har trukket ut av denne boka, som jeg fant svært interessant, selv om stoffet tidvis var litt vanskelig tilgjengelig.

Boka er godt egnet til å skape refleksjon om viktige temaer i livet, og Næss er svært opptatt av å understreke at det ikke finnes noen fiks ferdig livsfilosofi som kan utformes en gang for alle. Livsfilosofi blir - som det meste annet her i livet - til mens man lever, og er stadig i endring. Det som er viktig for en, trenger ikke å være det for en annen. Vi må i alle fall fjerne oss fra at det å være så kritisk til alt og alle anses som så mye mer intellektuelt enn det å være åpen og ha evne til å la seg begeistre!

Ekstra morsomt var det faktisk å høre lydbokutgaven, i og med at den aldrende filosofen selv leste innledningene til kapitlene i boka. Erik Hivju fungerte for øvrig utmerket som oppleser.

Her blir det terningkast fem. 

Arne Næss