Bøker jeg har kjøpt i det siste ... og gleder meg til å lese!

I likhet med de aller fleste andre bokelskere som liker å eie de bøkene man skal lese, er jeg helt uforbedrelig når jeg nærmer meg en bokhandel. Aldri sitter bankkortet så løst som når jeg "bare skal innom og se" i en bokhandel - for har det dukket opp noen godbiter siden sist jeg var der, klarer jeg ganske enkelt ikke å styre meg. Problemet - eller utfordringen - er imidlertid at min lesetid er relativt begrenset. Nettopp derfor tyr jeg mye til lydbøker (som jeg fortrinnsvis låner på biblioteket), slik at jeg kan bedrive multitasking. Jo flere (kjedelige) ting jeg kan gjøre mens jeg hører på flotte bøker, desto bedre føler jeg meg! Og er lydboka god, MÅ jeg ha papirutgaven i hyllene mine ...

Her er noen av bøkene jeg har kjøpt i det siste, og som jeg ser veldig frem til å lese! (Lay out´en på denne siden er helt håpløs - men til slutt ga jeg opp og tenkte at tross alt er innholdet det viktigste!)

Å, som jeg angrer på at jeg ikke tok denne tykke, herlige boka av Haruki Murakami med meg på ferie i år ... Med sine nesten 750 sider tar det nok litt tid før jeg kaster meg over denne. Jeg føler at jeg bør ha ekstra god tid til å lese store partier sammenhengende, og ikke stykkevis og delt i min travle hverdag.

Boka, som snart skal suppleres med del tre, er regnet som Murakamis mesterverk!

Denne boka har jeg hørt mye om! Etter å ha lest "Hijab-historier", en annen bok om norske, muslimske kvinners forhold til hijab, måtte jeg bare ha denne! Fordi de fleste av oss i større eller mindre grad har en rekke fordommer - uansett hva vi innrømmer for andre og oss selv - synes jeg det er viktig å oppdatere seg innimellom og justere kursen litt. I slike sammenhenger er bøker som dette viktige. Her alminneliggjøres muslimske kvinner, som kanskje ellers er svært myteomspunnede.

Og når vi først er inne på muslimske kvinners situasjon, så kunne jeg selvsagt ikke styre unna denne lille boka. Her forventer jeg meg ikke stor litteratur, men derimot en sterk historie fortalt av en kvinne fra Punjab i Pakistan.

Etter å ha lest samme forfatters bok "Leo Afrikaneren" tidligere i sommer, ble jeg i forbindelse med tilbakemeldingene på min bokomtale tipset om denne boka. Her analyserer Maalouf forholdet mellom øst og vest, mellom den kristne og den muslimske verden osv. Mao. en bok som jeg kom til at jeg bare måtte få med meg!

Da jeg kom over denne boka av Slavenka Drakulic, som atpåtil handler om kunstneren Frida Kahlo, tenkte jeg meg ikke om et eneste sekund: denne måtte jeg ha! Tidligere har jeg lest bøkene "Ikke en flue fortred" (om rettsoppgjøret i Haag etter krigen i Jugoslavia) og "Gudommelig sult" (hvor kvinnen i boka ender opp med å spise sin elsker) - begge deler spesielle leseropplevelser, for å si det mildt.

Denne forfatteren har jeg aldri hørt om fra før av. Antakelig var det det nydelige coveret som vekket nysgjerrigheten min og fikk meg til å lese baksideteksten. Kombinasjonen av at boka handler om Rudolf Nurejev og at Aftenposten-skribenten Terje Stemland er sitert med "Et bemerkelsesverdig bokverk" på forsiden av boka, avgjorde at boka raskt havnet i mine handleposer ... ;-) Så er det å håpe på at boka holder mål og ikke er enda en av bestselgerne som selges ved hjelp av ufine salgsmetoder (noe som er blitt veldig vanlig de siste årene, dessverre ... Du tror du kommer hjem med en skatt, og så er det "bare" kiosklitteratur i pen innpakning ...)

I tillegg til alle de andre genrene jeg liker, står litteratur om hvordan god litteratur blir til, temmelig høyt. Og når en fyr som Henrik H. Langeland har skrevet en slik bok som "Fortellerkunst" ... vel, da må jeg selvsagt få den med meg! Forhåpentligvis lærer jeg også noe nytt, som kan komme til nytte senere ... ;-)

Per Olov Enquist er en forfatter som har krøpet mer og mer inn i mitt leseliv! Så langt har jeg lest seks av hans bøker, og det disse bøkene har hatt til felles er at jeg har elsket dem, alle som en! "Legionærene" står nokså sentralt i hans forfatterskap, og derfor måtte jeg supplere boksamlingen min med denne. Enquist skriver alltid om virkelige hendelser, og så dikter han videre rundt dette. Han skriver vakkert, følsomt - ja, nesten "gjennomsiktig" (et ord jeg ofte bruker når jeg skal skrive om hans bøker, har jeg lagt merke til selv). Måtte denne mannen snart få Nobels litteraturpris!

Da jeg leste at forfatteren Erika Fatland hadde skrevet om Beslan-massakren og om hva som skjedde i Beslan i tiden etter denne hendelsen, var jeg ikke sen om å få tak i den. Jeg ser virkelig frem til å lese denne boka!

Denne boka har jeg lenge hatt lyst på! Den er utgitt av mitt favorittforlag Dinamo Forlag, og bare det borger for meget god kvalitet! Handlingen er lagt til Sør-Afrika, og jeg kan nevne stikkord som ANC, Mandela og Sør-Afrikas Sannhets- og forsoningskommisjon. Denne boka gleder jeg meg til å lese!

Tidligere har jeg kun lest den fantastiske boka "Broen over Drina" av Nobelprisvinneren Ivo Andric. Denne boka har på nettstedet Bokelskere blitt omtalt som en man bør få med seg, og derfor var jeg ikke sen om å skaffe meg den. Også her står kristne mot muslimer på Balkan, mens Napoleonskrigene raser. I en skvis mellom disse gruppene kommer - som alltid - jødene, uønsket som de var de fleste steder, har jeg inntrykk av. Boka er betegnet som et litterært storverk, og med forfatterens fortellerstil i Drina-boka friskt i minne (lett, lekent og ledig), tror jeg ikke det skal ta så veldig lang tid før jeg begynner på denne boka.

Egentlig hadde jeg tenkt meg en helt annen bok av denne forfatteren ("Knuter") - helt til jeg tilfeldigvis havnet i en diskusjon på Bokelskere om den, og i stedet fikk anbefalt "Lenker". Jeg har aldri lest noe av denne forfatteren før, men når jeg leser at han er en av Afrikas mest respekterte forfattere samt at "Lenker" er blitt betegnet som mesterlig, ja ... da måtte jeg jo selvsagt ha den også! Afrikanske borgerkriger pleier å være både blodige og bestialske, så dette blir nok ingen hyggelig lesning. Anne Thurmann-Nielsen er sitert med følgende ord på bokas bakside: "Nuruddin Farag tar leseren med inn i et inferno som er Dante verdig ..."

I denne boka har forfatterne søkt å lage en fremstilling av jødehatets historie, fra antikken og kristendommens begynnelse, gjennom middelalderen og opplysningstiden, rasebiologiens tidsalder og Holocaust og frem til dagens nye antisemittisme. Med sine rundt 650 sider skjønner jeg at denne boka virkelig gjør et dypdykk i historien. Selv har jeg aldri helt skjønt hva som er opprinnelsen til jødehatet som i århundrer har vært så utbredt i Europa. Nettopp derfor blir det interessant å lese denne boka!









Jeg tror ikke at jeg skal bli i beit for fritidssysler denne høsten ... Er det noen som har lest enkelte av disse bøkene? Og som gjerne vil si noe om dem? Kom igjen! Jeg er lutter øre!

Johan Velten: "Arbeidsglede"

Noe lang-dryg om leder-utvikling


Utgitt: 2003
Lydboka er innspilt: 2005
Oppleser: Johan Velten
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 7 t

I løpet av et langt liv tilbringer de fleste av oss en betydelig del av tilværelsen på jobb. Uansett hvilke ambisjoner den enkelte har, om man er leder eller medarbeider, må man kunne anta at alle har det til felles at de ønsker å glede seg over sitt arbeid.

Hva er egentlig arbeidsglede? De fleste forbinder dette med å ha det hyggelig på jobben, å lykkes med noe, å få realisert seg selv, å bety noe, lære noe etc. Arbeidsglede er noe som kommer innenfra, og det finnes knapt noen andre enn en selv som kan skape slik glede. Heller ikke en dyktig leder. En dårlig leder kan imidlertid ødelegge den arbeidsgleden som måtte være der.

I kapittel etter kapittel fører Johan Velten oss gjennom alle fallgruber i arbeidslivet. For det er først og fremst det som kan gå galt som har hans fokus i det meste av boka. I begynnelsen fant jeg dette både trettende, en smule deprimerende og ikke rent lite provoserende. Lenge ble jeg sittende og lure på om han gjennom sine studier av næringslivet i det hele tatt har sett eksempler på godt lederskap, og om det er mulig å tilfredsstille de krav han oppstiller. I en ideell verden hvor ledelsen er trygg, raus og åpen, og hvor alle medarbeidere er stinne av selvtillit, god selvfølelse og selvinnsikt, vil dette kanskje være mulig. Men slik er sjelden virkeligheten. Noe av det som kompliserer et nær sagt hvilket som helst arbeidsliv er at folkene som jobber der er mennesker på godt og vondt. Noen drar dessuten med seg kjipe opplevelser fra fortiden, og med en gang noe butter i mot, kommer dette gjerne veltende inn på arenaen som en ytterligere kompliserende faktor. Dette kombinert med en altfor stor tro på hva ledelsen både kan og bør ordne opp i, skaper ikke sjelden alvorlige konflikter på en arbeidsplass.

Underveis nevner Velten selvfølgelig de faktorer som skaper trivsel og et ønske fra medarbeiderne om å yte sitt aller beste. Det handler bl.a. om at det må være samsvar mellom ord og handling, at medarbeiderne føler seg sett og verdsatt og at de føler seg ivaretatt på best mulig måte av lederen.

Helt på slutten av boka lander Johan Velten heldigvis på at det nok ikke er mulig å skape et ideelt arbeidsliv der alle fungerer 100 % "etter boka". Da jeg leste dette, ble jeg i grunnen lettet. Men kanskje er det heller ikke idealtilstanden som er målet, men prosessen mot stadig å bli bedre - eller yte sitt aller beste ut fra sine egne forutsetninger - som er det viktige. At man har noe å strekke seg etter og ikke hviler på laurbærene, rett og slett. Den perfekte leder som innehar 100 % utfyllende komplimentære egenskaper finnes nemlig ikke, og det gjør mest sannsynlig heller ikke den perfekte medarbeider. 

Når jeg skal oppsummere mitt inntrykk av boka, så vil jeg i første rekke påpeke at den er for teoretisk. Veltens fortellerstil bærer tidvis preg av en oppramsing av statements eller meget poengterte utsagn, og hvor eksemplene er litt for få. Han burde dessuten ha overlatt opplesningen av lydboka til noen andre. Hans stakkato måte å lese på var til tider så irriterende at jeg vurderte å avslutte boka. Når jeg likevel valgte å fortsette var det fordi jeg tross alt var spent på fortsettelsen. Antakelig er dette en bok som fungerer best som en bok i papirutgave, hvor man kan sitte med tusjen og "gule ut" viktige poenger. Som lydbok ble den noe kunstig. Velten har utilsomt greie på det han skriver om, selv om han litt for ofte fremsto som en irriterende besserwisser. Til hans forsvar skal sies at det er nesten ti år siden han skrev boka - rett etter harde økonomiske nedgangstider. De lederskikkelsene han beskriver i sin bok, har jeg heldigvis til gode å ha møtt for mange av. Kanskje nettopp derfor føltes mange av hans utlegninger som lite relevante for egen del. Alt i alt en helt grei bok som jeg gir terningkast fire. 

Johan Velten

"Rabbit hole" (Regissør: John Cameron Mitchell)

Tap av et barn ...


Innspilt: 2010
Originaltittel: Rabbit hole
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Nicole Kidman, Aaron Eckhart, Dianne Wiest, Miles Teller, Tammy Blanchard,Sandra Oh, Giancarlo Esposito, Jon Tenney, Stephen Mailer, Mike Doyle, Roberta Wallach
Spilletid: 87 min.

Åtte måneder tidligere mistet Becca og Howie Corbett sin fire årige sønn Dannie i forbindelse med en tragisk ulykke. Sønnen løp etter familiens hund da en bil kom i for høy hastighet til å klare å stoppe. Han døde momentant, og siden har livet til Becca og Howie stoppet fullstendig opp.

Ekteparet er svært ulik i sin tilnærming til sorgen, som på et vis har lammet dem begge to. Mens Becca har stengt seg inne i sin egen verden og ønsker å slette alle spor etter sønnen - og til og med ønsker å selge huset for å kvitte seg med siste rest av minnene - ønsker Howie å beholde mest mulig av minner etter sønnen. Og i motsetning til Becca ønsker Howie at livet deres, slik det var før, skal fortsette. Kanskje de kan få et barn til? Becca er imidlertid helt utilnærmelig og nærmest kald mot ektefellen. Noe fellesskap i sorgen har de ganske enkelt ikke. I stedet hakker de løs på hverandre så snart anledningen byr seg, og sånn sett drar de hverandre ned og ikke opp. Alle innbydelser til hyggelige hendelser fra venner avvises. Livet står fullstendig stille.

Howie er til slutt helt desperat. Han foreslår at de skal gå i en sorggruppe, men etter første møte skjønner de begge at Becca ikke fikser dette. I stedet forsøker de hver på sin side å gjøre det som skal til for å komme videre ... i alle fall noen ørsmå skritt. Og når det ser som mest håpløst ut, øyner vi muligens et aldri så lite håp. Spørsmålet er likevel om de er nødt til å fortsette hver for seg for å klare å komme videre, eller om det er håp for dem som ektepar og kjærester.

Filmen er basert på et Pulitzer Prize-vinnende drama av David Linsay-Abaire, og Nicole Kidman er nominert til Golden Globe for beste hovedrolle. Og hun spiller absolutt godt, selv om jeg lurer på om snarveien til slike priser er å spille en mest mulig depressiv rolle. Egentlig byr ikke rollen hennes, slik jeg ser det, på så veldig mange utfordringer, endimmensjonal som den på mange måter er. Historien er heller ikke særlig original eller oppsiktsvekkende. Selv om jeg selvsagt ikke kan sette meg inn i hvordan det er å miste et barn, skjønner jeg at dette er noe av det mest traumatiske man kan oppleve i et liv. Like fullt følte jeg at historien ikke rørte meg. Selvsagt er det mange ulike former for sorg, men dette ekteparets måte å håndtere det hele på, fremsto i grunnen som lite troverdig. Det som uansett er sikkert er at tap av et barn setter de fleste forhold på harde prøver, så også ettertrykkelig for ekteparet i denne historien. Jeg ser at mange anmeldere har gitt denne filmen terningkast fem. Selv nøyer jeg meg med å gi den terningkast fire. Historien ble litt for forutsigbar, og fremdriften var litt for stillestående. Det positive tross alt er at filmen kun varte i ca. 1 1/2 time, og det var helt passe!

Nicole Kidman i rollen som Becca

Ekteparet prøver sorggruppeterapi

Becca har oppsøkt unggutten som kjørte ned og drepte sønnen

"Winter's Bone" (Regissør: Debra Granik)

Dysfunksjonelt og dystert


Innspilt: 2010
Originaltittel: Winter's Bone
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama / thriller
Skuespillere: Jennifer Lawrence (Ree), John Hawkes, Kevin Breznahan, Dale Dickey, Garret Dillahunt, Sheryl Lee
Spilletid: 100 min.
Basert på Daniel Woodrells roman med samme navn

17 år gamle Ree og hennes to yngre søsken lever et temmelig miserabelt liv. Moren er ikke bare deprimert, men har glidd fullstendig inn i apatien, og faren, som nylig har sonet et fengselsstraff, er forsvunnet. Og som om ikke dette er nok, har han pantsatt huset mot kausjonssummen for å slippe ut av fengsel. Da han ikke følger opp sin meldeplikt overfor politiet, står familien i fare for å miste huset.

Ree har bare seg selv å stole på, og hun er nødt til å finne faren sin før det er for sent. Småsøsknene er helt avhengige av henne for å klare seg, og familien overlever fra dag til dag takket være almisser fra snille naboer. Penger har de nemlig ikke noe som helst av. Men uten huset er de sjanseløse! Spørsmålet er om Ree finner faren før det er for sent ...

I denne deprimerende filmen spiller Jennifer Lawrence rollen som Ree. Hun ble faktisk nominert til Oscar for beste kvinnelige hovedrolle for sin rolletolkning, noe jeg overhode ikke har problemer med å forstå. Hun spiller nemlig så overbevisende at jeg glemte at det bare var film. Her tas ikke store fakter eller spillfekterier i bruk, for historien er sterk nok i seg selv, og vel så det! Ikke bare er filmen trist, men den er spennende også.

Ree og søsknene hennes befinner seg i et miljø som er så nitrist, destruktivt og demoraliserende at det ikke er til å undres over at de fleste voksenpersonene er rusmisbrukere. Og i dette miljøet er kvinnene faktisk enda råere enn mennene - en dyd av nødvendighet for at de i det hele tatt skal ha en sjanse til å klare seg. Like fullt vinner på en måte det gode i dem til slutt, da det viser seg at Ree er avhengig av dem for å redde stumpene for seg og sine småsøsken. Alt i alt en film jeg synes fortjener terningkast fem. Historien, miljøskildringene og Jennifer Lawrence sitt skuespillertalent veide i den forbindelse tungt på vektskålen. Her var det ikke mye glamour, om noe i det hele tatt, og den virkeligheten som beskrives er dessverre den som blir barn til del når ingen av voksenpersonene rundt dem fungerer i det hele tatt. Den ene pga. rus og den andre pga. massive psykiske problemer ... 

Ree og småsøsknene hennes

Ree

Bygdas barske kvinner hjelper Ree når det kommer til stykket

Ree

Thomas Hylland Eriksen: "Storeulvsyndromet - Jakten på lykken i overflodssamfunnet"

Drømmen om det gode liv


Utgitt: 2008
Lydboka er innspilt: 2008
Oppleser: Thomas Hylland Eriksen
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 7 t 10 min.

Aldri før har vi hatt så mange materielle goder, så mye fritid og så mange muligheter som nå. Likevel klager vi verre enn noen sinne. Hvorfor er vi ikke lykkelige? Og hva er egentlig lykke og livskvalitet? Kanskje handler det om å finne noen fellesnevnere for hva som skal til for å leve "det gode liv"? Å finne en balanse mellom rask tid og langsom tid, slik at vi verken stresser oss ihjel eller kjeder oss fordervet ...

Sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen leser i et heseblesende og engasjerende tempo sin egen 280 siders bok i løpet av drøyt syv timer, og det er nesten ikke den ting han ikke er innom. Boka, som mer har preg av et morsomt og poengtert talkshow enn et vitenskapelig dypdykk, er etter mitt skjønn meget god og fortjener faktisk å bli lest mer enn en gang. Er det virkelig slik han hevder at alt handler om å ha litt mer enn naboen for å bli lykkelig eller føle seg vellykket? For noen handler det nok mye om dette, mens atter andre rammes av lokalsamfunnets klamme krav til konformitet, hvor man på død og liv ikke bør skille seg for mye ut fra resten av flokken. Ellers risikerer man å bli rammet av misunnelse, sjalusi og sosial utstøtelse. Fordi ens egen vellykkethet i for stor grad minner de andre om deres egen utilstrekkelighet ... Og den prisen - utstøtelse - kan for mange bli så høy at man heller velger middelmådigheten i det lange løp.

Mange ganger underveis begynte jeg å skoggle. Som for eksempel da forfatteren og sønnen sitter i sin relativt lille og lite påkostede båt, og det kommer en svær cabincruiser "seilende" forbi. Da sønnen utbryter at "Å, pappa! Kan ikke vi også få en sånn båt?", ville nok de fleste ha svart noe slikt som at "Er du klar over hvor dyr en sånn båt er?!" Men ikke Thomas Hylland Eriksen! I stedet svarer han at han nok ikke tror at de har det koseligere ombord på sin båt, fordi de f.eks ikke kan kjenne på badetemperaturen med tærne fra sin båt, må bruke masse tid på å rydde og gnikke på alt som er blankt for at det skal skinne (noe de selv ikke behøver å tenke på), bekymrer seg for å få skrammer på båten osv. Og sønnen? Han godtar denne forklaringen helt uten videre, og så fortsetter far og sønn og kose seg i den lille båten deres ... Herlig historie!

Hylland Eriksen problematiserer dessuten om det er veien eller målet som er lykken, og ingen bør bli forbauset over at det er veien til målet som fyller oss med mest lykke. Og kanskje er nettopp dette vår tids svøpe? At vi ikke trenger å vente så lenge på å få oppfylt våre ønsker og mål ... Dermed går vi glipp av gleden ved å gå og vente på noe godt, nyte kriblende forventninger etc. Visst kan man til en viss grad "kjøpe" litt lykke, men anskaffelser av materielle goder og den lykken som følger med dette er dessverre skuffende kortvarig. For før vi får snudd oss, er flatskjermen, den fine nye bilen eller lignende blitt en selvfølge likevel. Som vi så til de grader tar for gitt og derfor ikke ofrer en tanke.

Mange mennesker innser antakelig for sent at det ytre aldri kan bli noe mer enn en kulisse, og at du ikke har noe annet valg enn å ta med deg selv når du drar fra et sted til et annet. Dersom man ikke trives i eget selskap, hjelper det ikke å forflytte seg til et sted med asurblått hav og ellers paradisiske forhold.

Denne boka elsket jeg rett og slett! Jeg synes at Hylland Eriksen på en klok og interessant måte åpnet opp mange porter for meg hva gjelder storeulvsyndromet! Og som forfatteren nevner opp til flere ganger i boka: Jo flere muligheter vi har, dess mer går vi glipp av. Mange valg som aldri blir tatt, gir seg imidlertid selv. Som når Hylland Eriksen påpeker at han f.eks. aldri kommer til å begynne å spille fiolin og at naboene hans ikke aner hvor heldige de faktisk er!

"Slangen i vårt jordiske paradis heter håpløshet. Du mister til slutt håpet hvis du er ekstremt fattig, men tro om du ikke også gjør det når du er ekstremt rik? Det er lite å løfte seg selv etter håret for om dagen. Drømmene er små, private og stort sett realistiske. Det er neppe bra i det lange løp. Når du tilbringer novemberkveldene med å drømme om en ferie ved en smaragdgrønn lagune på en tropisk koralløy, og kommer deg dit allerede neste år, er drømmen for liten og for realistisk. (Du blir uansett skuffet når du kommer dit og stedet viser seg å være søvndyssende og stillestående.)"

Dersom det ikke hadde vært for at denne type bøker aldri får terningkast seks av meg (dette forbeholder jeg kun bøker jeg mener holder en høy litterær kvalitet), ville nettopp denne boka oppnådd dette av meg. I stedet må den nøye seg med terningkast fem! Og jeg som nettopp har funnet ut at jeg liker Thomas Hylland Eriksens fortellerstemme, kommer til å lese flere av hans bøker i fremtiden!

Thomas Hylland Eriksen

"Saras nøkkel" (Regissør: Gilles Paquet-Brenner)

Sterkt om deportasjon av jøder fra Paris i 1942


Innspilt: 2010
Originaltittel: Elle s'appelait Sarah
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Kristin Scott Thomas (Julia Jarmond), Mélusine Mayance (Sarah Starzynski), Niels Arestrup (Jules Dufaure), Frédéric Pierrot (Bertrand Tezac), Michael Duchaussoy (Edouard Tezac)
Spilletid: 106 min.
Basert på Tatiana de Rosnays bok med samme navn

I juli 1942 ble tusenvis av jøder deportert fra Paris til Hitlers konsentrasjonsleire. Før selve transporten ble de internert på sykkelvelodromen Vel' d'Hiv under helt umenneskelige forhold rent sanitært og hygienisk. "Saras nøkkel" er historien om hva som skjedde med én av alle de jødiske familiene som ble arrestert, splittet, deportert og tilintetgjort - utelukkende fordi de hadde feil rase ...

Rett før arrestasjonen av tiårige Sara Starzynski og hennes familie, gjemte Sara lillebroren i et skap i leiligheten deres. For sikkerhets skyld låste hun skapet - overbevist på at hun ville komme tilbake etter kun få timer. Slik gikk det imidlertid ikke. I mellomtiden ble leiligheten stående tom i over en måned, før en annen fransk familie flyttet inn. I begynnelsen skjønte de lite av hvorfor leiligheten var fylt med en ubeskrivelig stank - inntil lille Sara, som hadde lykkes å rømme fra en annen midlertidig interneringsleir, vendte tilbake. Sara overlevde Holocaust takket være noen snille bønder som tok seg av henne under og etter andre verdenskrig. Da hun ble voksen, reiste hun til USA og etter en stund opphørte all kontakt mellom henne og hennes franske fosterfamilie.

I forbindelse med minnedagen for den forferdelige tragedien i juli 1942, jobber journalisten Julia Jarmond med å grave i fortiden. Ved en tilfeldighet oppdager hun at hennes manns familieleilighet som de er i ferd med å pusse opp og snart skal flytte inn i, var eid av en jødisk familie - nærmere bestemt Saras familie. Ikke bare sjokkeres hun av historien som sådan. Hun sjokkeres kanskje mest av alt over sin egen svigerfamilies angst for at denne historien skal komme frem ... Og hun brenner etter å finne ut hvor det ble av Sara til slutt.

Kristin Scott Thomas har spilt i en rekke storfilmer - i den senere tid fortrinnsvis i franske filmer som "Leaving" og "Jeg har elsket deg så lenge". Aller mest kjent er hun nok likevel for sine roller i "Den engelske pasienten" og "Fire bryllup og en gravferd", mens jeg kanskje har satt mest pris på henne i Polanskis mesterlige film "Bitter Moon". Også i "Saras nøkkel" er hun glitrende i rollen som journalisten Julia Jarmond. Jeg har lenge gledet meg til å se denne filmen, og rakk aldri å få den med meg mens den gikk på kino. Boka gjorde et sterkt inntrykk på meg, og selv om jeg kjente historien på bakgrunn av boka, ble jeg ikke skuffet over filmen. Hvis jeg likevel skal nevne noe som trakk litt ned, må det være det noe overdrevne, melodramatiske skuespilleriet til han som spilte Saras sønn (Aidan Quinn). Det ble lite troverdig. Vekslingen mellom fortid og nåtid fungerte fint i filmen - nesten bedre enn i boka pga. det visuelle. Med tanke på viktigheten av å lære av historien, slik at den ikke gjentas, er det helt essensielt at slike bøker og filmer lages fremdeles! En annen og faktisk enda bedre film som nylig er laget på bakgrunn av den samme hendelsen - dvs. deportasjon av jøder fra Paris i juli 1942 - er "Utryddelsen". Både denne filmen og boka "Saras nøkkel" er omtalt i min blogg. Jeg synes filmen "Saras nøkkel" fortjener terningkast fem. 

Familien Starzynski rett før den splittes

Sara og en annen jente flykter fra interneringsleiren

Journalisten Julia Jarmond har nettopp oppdaget hvem som har bodd

i leiligheten hun og mannen snart skal flytte inn i

Natascha Kampusch: "3096 dager"

Utgitt: 2010
Originaltittel: 3096 tage

Forlag: Cappelen Damm
Spilletid: 7 t 28 min.

I mars 1998 forlot ti år gamle Natascha sitt hjem i en bydel i Wien. På vei til skolen ble hun dratt inn i en bil, og etter dette opphørte alle spor etter henne.

Kidnapperens navn var Wolfgang Priklopil, og han hadde lenge planlagt å kidnappe et barn. Kjelleren i huset hans var allerede innredet som et fangehull, knapt fem-seks kvadratmeter stort. Dette fangehullet skulle de neste årene - i nøyaktig 3069 dager - bli Nataschas nye "hjem" ...

Boka "3069 dager" er Natascha Kampusch´ egen fortelling om et fangenskap gjennom åtte år, og om hvordan hun klarte å holde ut uten å miste verken seg selv eller forstanden. I løpet av disse årene ble hun mishandlet på det groveste. At hennes historie også omhandlet seksuelt misbruk, nevner hun så vidt, men av hensyn til seg selv og sin egen verdighet, orker hun ikke å utdype dette nærmere. Da hun slapp løs, var hun 18 år og veide kun litt over 40 kg. Kidnapperen brukte nemlig sult som et middel til å kontrollere henne under fangenskapet.

Det er en sterk historie som fortelles! At hun klarte å opprettholde et visst minimum av verdighet oppi det hele, er nesten ikke til å tro. Underveis hadde hun faktisk noen muligheter for å stikke av, men ulike omstendigheter gjorde at hun ikke klarte dette likevel. Mest av alt fordi hun var så nedbrutt og nedpsyket at motet sviktet hver gang. Aller sterkest fant jeg hennes analyse av de reaksjonene hun ble møtt med da hun omsider klarte å flykte. Fordi hun nektet å gå inn i en offerrolle, ble hun også møtt med sterke antipatier fra omverdenen. En egenskap som nettopp gjorde at hun kom gjennom fangenskapet med forstanden i behold ... Hun tar også et oppgjør med det såkalte "Stockholm-syndromet", der offeret sympatiserer med overgriperen, og denne delen av boka fant jeg svært interessant. Jeg synes boka fortjener en sterk firer på terningen.

Natascha Kampusch

Gretchen Rubin: "Lykkeprosjektet - hvordan finne lykken i hverdagen og få et bedre liv"

Nøkkelen til lykke


Utgitt: 2009
Originaltittel: The happiness project, or Why I spent a year trying to sing in the morning, clean my closets, fight right, read Aristotle, and generally have more fun
Utgitt i Norge: 2011
Oversatt: Lars Lenth
Oppleser: Ane Skumsvoll
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 9 t 54 min.

Gretchen Rubin hadde alt; hun var utdannet jurist og levde av å skrive, hun var lykkelig gift, hadde to nydelige barn, god helse, mange gode venner og et godt forhold til familien. Likevel var hun ikke så lykkelig som hun syntes at hun burde være.

Sakte men sikkert våknet et ny idé i henne: ikke bare aktet hun å finne ut hvordan hun kunne få mer ut av livet sitt og bli et lykkeligere menneske - hun ville også skrive bok om dette. Og slik ble hennes lykkeprosjekt til.

Etter å ha gjennomgått alt hun kunne komme over av litteratur om lykke - alt fra Aristoteles til Dalai Lama - endte det med at hun satte seg som mål å bli mer lykkelig, og for å bli dette, satte hun opp tolv bud eller tolv delmål. Deretter gikk hun suksessivt til verks og jobbet seg gjennom en rekke forsetter i løpet av tolv måneder. Det hele handlet om å være mindre irritert over bagateller, kommunisere bedre, ta bedre vare på seg selv, sove mer, få mer kontroll over livet, ha det mer moro, ikke ta alt så alvorlig, være mer raus, bli en bedre ektefelle og mor osv.

Jeg hadde virkelig ikke tenkt å lese denne boka. Da jeg kom over den som lydok på biblioteket rett før ferien, tenkte jeg imidlertid "hvorfor ikke?" Det er jeg glad for, for denne boka hadde ikke bare en del å fortelle meg - den traff meg tidvis rett i mellomgulvet. Neida, jeg har ikke tenkt å starte mitt eget lykkeprosjekt. Derimot fikk jeg både underveis og ikke minst etter lesingen en rekke idéer om hvordan jeg selv kan forbedre mitt eget liv, slik at jeg blir mer tilfreds og lykkelig med tilværelsen. En av tingene jeg ble kraftig inspirert til var å rydde. Knapt et døgn etter hjemkomst fra ferie, har jeg fylt intet mindre enn to søppelsekker med ting som skal kastes. Dessuten gikk det for alvor opp for meg at tiden ikke kommer til meg - jeg må forsyne meg av den selv. I stedet for å gjøre meg til et hjelpeløst "offer" som "aldri har tid", må jeg selv foreta visse grep slik at jeg faktisk får tid. Det er på tide bl.a. å følge mine drømmer om å begynne med qigong samt lære et nytt språk. Rubin uttaler underveis i boka at når man er klar, så dukker læremesteren opp. Og tenk at jeg allerede på flyplassen, på vei hjem fra ferie, traff nettopp en norsk qigong-instruktør! Tilfeldig? Kanskje, men like fullt tankevekkende!

Mange av tingene Rubin tar opp i sin bok, er hva jeg velger å kalle selvfølgeligheter satt i system. Hun har imidlertid gjort dette på en veldig ok og inspirerende måte! Hun foregir seg på ingen måte å være perfekt selv. Tvert i mot beskriver hun ærlig hvordan hun gjorde sine bestrebelser, noen ganger uten å lykkes i det hele tatt.

Det finnes ingen snarvei til lykken. Tvert i mot er det beinhard jobbing! Evnen til å fokusere er helt avgjørende. Rubin tar også oppgjør med en del myter rundt dette med lykke. Hvem har f.eks. ikke opplevd hvordan enkelte blir provosert av at man er glad og fornøyd? Som om dette å være glad skulle være ensbetydende med å være litt enfoldig eller enkel. Lykkelige og glade mennesker er imidlertid mer rause enn andre, har større takhøyde, tar ikke alt så alvorlig og er generelt mye enklere å forholde seg til enn kritiske og negative mennesker. Nettopp derfor bør vi alle bestrebe oss på å bli mer lykkelige og tilfredse - ikke primært av egoistiske hensyn, men av hensyn til dem vi omgir oss med til daglig! Denne boka inspirerte meg på mange ulike plan, og jeg synes den fortjener en sterk firer på terningen. 

Gretchen Rubin

Andre bloggere som har omtalt boka:

- Bokelskerinnen

Pedro Carmona-Alvarez: "Rust"

Chilensk tristesse


Utgitt: 2009
Forlag: Kolon Forlag
Antall sider: 741

I bokas første del - "The White House" - følger vi guttene Thomas, David, Grek, Jon Christian og Daniel, som bor på Kolbotn. En dag kommer det en ny gutt i klassen. Miguel Angel Dario Cortez er sønn av chilenske flyktninger. Guttene har i liten grad vært vant til utlendinger og han blir umiddelbart oppfattet som noe svært eksotisk. Da det viser seg at han er bedre i fotball enn noen andre de kjenner, brytes isen og guttene er uadskillelige i de neste årene. Underveis drukner Jon Christian - rett etter at guttene har bestemt seg for å starte et band.

Bandet "The White House" gjør etter hvert stor suksess, og guttene kan plukke de damene de ønsker. Dem behandler de til gjengjeld svært dårlig - vel vitende om at nye kommer til når andre forsvinner. Med suksessen følger også alkohol- og dopmisbruk i stor stil. Så forsvinner Miguel - eller Passolini som han etter hvert kalte seg - og ingen vet hvor han har blitt av. Hver og en av guttene - Thomas, David, Grek og Daniel - ser tilbake på tiden da de spilte sammen, og forsøker å tegne et bilde av hvem Passolini egentlig var. Men hva visste de egentlig?

I del to av boka - "Los Aparecidos" - introduseres vi for åtte mord eller rettere sagt regelrette henrettelser - som har funnet sted i Buenos Aires. Og nokså snart arresteres gjerningmennene og -kvinnene bak ugjerningene. En av dem er Passolini. Gjennom at flere av dem får fortelle sine historier, får vi innblikk i enkeltskjebner i kjølevannet av militærkuppet i Chile i 1973, der mengder med mennesker bare forsvant. De som var heldige klarte å flykte, men en del av disse klarte aldri å stable på beina noe som lignet verdige liv, selv om rammebetingelsene i så måte kom på plass. Miserable liv som ble døyvet med alkohol ble ofte resultatet. Og midt oppi alt dette prøvde barna å klare seg som best de kunne. De åtte gjerningsmennene/-kvinnene var disse barna, og deres ugjerninger var motivert ut fra et ønske om en slags symbolsk hevn for det som ble deres familiers skjebne.

Dersom dette ikke hadde vært den siste boka jeg hadde igjen ulest på slutten av ferien min, vet jeg ikke om jeg hadde lest den ferdig. Ikke bare fant jeg del en av boka kjedelig, men språket irriterte meg også. Dette ga seg heldigvis etter hvert - kanskje mest av alt fordi de ulike jeg-personene faktisk hadde ulike stemmer, noe som ble reflektert i språket. Det hjalp også at boka, til tross for at den er veldig tykk, er svært lettlest. For øvrig ønsker jeg å understreke at boka mest sannsynlig har mer å gi yngre lesere fordi den handler om en ungdomskultur som mange i dag garantert vil kunne kjenne seg igjen i. Selv er jeg imidlertid mettet av bøker om band, dop & sex og rock & roll.

Da jeg begynte på del to, steg min interesse betydelig, samtidig som det tok litt for lang tid før jeg skjønte sammenhengen mellom del en og to. Å få vite mer om bakgrunnen til de ulike morderne var imidlertid meget interessant. Jeg likte også måten forfatteren fortalte disse historiene på. Her briljerer han med kunnskaper som han besitter nettopp på grunn av sin unike bakgrunn som chilensk flyktning. Dette er historier om forsvinninger, tortur, henrettelser, bestialske hendelser, frykt og angst, fortettet i de forskjellige personenes liv. Del to kunne i så måte ha stått helt fint på egne bein. I den sammenheng synes jeg personlig at del en trekker ned helhetsinntrykket av boka som sådan. Like fullt er jeg glad for at jeg endte opp med å lese denne boka! Jeg er dermed blitt oppmerksom på en for meg helt ny forfatter, som jeg håper kommer til å skrive mer om Chile i fremtiden! Jeg håper ikke at jeg har skremt noen fra å lese denne boka, som jeg er sikker på at andre kan komme til å like enda bedre enn jeg gjorde. Alt i alt synes i alle fall jeg at den fortjener terningkast fire. 

Pedro Carmona-Alvarez

Rosie Alison: "Bare tanken på deg"

Skuffende debutant

Utgitt: 2011

Originaltittel: The Very Thought of You
Utgitt i Norge: 2011
Oversatt: Kristina Quintano

Forlag: Front Forlag AS

Antall sider: 330

Vi befinner oss i England i 1939, og utbruddet av andre verdenskrig er rett rundt hjørnet. Pga. Englands sentrale rolle i det som etterhvert utgjorde de allierte, fryktet innbyggerne i London at nazistene ville la dette gå spesielt hardt ut over London, og dette var bakgrunnen for at mange evakuerte sine barn fra byen. Slik havnet Anna Sands, åtte år gammel, på ærverdige Ashton Park, et flott og gammelt engelsk gods, under krigen. Mens moren Roberte ble igjen i London, og faren befant seg i Nord-Afrika et sted ...

Thomas og Elisabeth Ashton var en gang et vakkert og svært vellykket par. Thomas var en av de flotteste mennene Elisabeth hadde møtt, mens Elisabeth var en meget elegant kvinne. Under en av de første feriene paret reiste på, pådro imidlertid Thomas seg polio. Under nokså dramatiske omstendigheter overlevde han så vidt, og var deretter lenket til rullestolen for resten av sitt liv. Den en gang så flotte mannen var dermed redusert til en krøpling ...

Ekteskapet mellom Elisabeth og Thomas hadde hanglet i mange år da de bestemte seg for å bruke godset til å internere evakuerte barn fra London. Selv hadde de aldri lykkes i å få egne barn, og savnet har gjort Elisabeth til en meget bitter kvinne. Hun har lenge bebreidet mannen sin for barnløsheten, helt til hennes mange utroskapsaffærer får henne til å innse at det faktisk er hun som ikke kan få barn.

Lille Anna blir vitne til en del av scenene mellom ektefellene - episoder hun ikke er i stand til å forstå fordi hun er for ung. I mens vokser hennes fascinasjon for Thomas, som er en meget belest mann og en utmerket lærer for de evakuerte jentene ...

Denne boka hadde jeg hørt en del negativt om før jeg valgte å kjøpe den. Like fullt tenkte jeg at det måtte være noe ved den siden forfatteren John Boyne har uttalt at dette er den beste debutromanen han hadde lest i løpet av de siste årene, samt at boka har fått priser og er nominert til enda flere priser ... Dessuten våknet min interesse for boka da temaet andre verdenskrig dukket opp. Så feil kunne jeg altså ta. Jeg vet at det er vanskelig å skrive om kjærligheten uten å virke banal, men denne boka er virkelig noe av det mest banale jeg har lest på veldig, veldig lenge. Bruken av metaforer irriterte meg. Hvordan ser for eksempel en "ubesluttsom sol" ut? Og hva skal man si til at moren rett før adskillelsen fra datteren Anna føler datterens sjel som hadde tatt bolig i henne åtte år tidligere? Slik fortsetter det gjennom hele boka. Dersom det ikke hadde vært for at jeg faktisk har betalt 350 kroner for boka, ville jeg ha kastet den fra meg allerede etter første kapittel. Men jeg leste videre i trass ... Det denne boka dessuten inneholder om andre verdenskrig kunne nesten hvem som helst ha skrevet uten behov for å gjøre den minste research. Her blir det terningkast tre.

Rosie Alison

Ma Jian: "Beijing Koma"

Fantastisk om studentopprøret på Den himmelske freds plass i 1989

Utgitt på engelsk: 2008

Originaltittel: Beijing Coma

Utgitt på norsk: 2010
Oversatt: Christian Rugstad
Forlag: Aschehoug

Antall sider: 687

Dai Wei er sønn av foreldre som før kulturrevolusjonen var musikere. Faren var fiolinist mens moren sang i operaen. Med en fortid i USA i noen år, var faren svært utsatt for forfølgelse under kulturrevolusjonen, og han endte også opp med å bli dømt som kontrarevolusjonær. Familien for øvrig ble også straffet hardt. Ikke bare ble Dai Wei og broren hånet av naboene sine, men absolutt alt de gjorde ble i tillegg rapportert til myndighetene. Den minste lille forseelse fikk følger - alltid!

Da faren omsider har sonet sin straff ferdig og kommer hjem, er han knapt lenger et menneske. Moren lar hagle bebreidelser over ham i et eneste kjør, livredd for at samme skjebne skal ramme henne selv. Dersom det ikke hadde vært for farens dagbok, ville de aldri fått kjennskap til hva han hadde vært gjennom. Tortur og lidelser var en ting, men hva sulten gjorde med fangene en helt annen. Når sulten gjorde dem helt gale, gikk de nemlig ikke av veien for å spise sine døde medfanger.

Dai Wei og broren begynner etter hvert på universitetet, og i likhet med de fleste av sine medstudenter er han rasende på regimet i Kina, som har fratatt foreldrene og dem selv absolutt all frihet. Myndighetene griper inn i det meste som handler om å være menneske, og styrer ikke bare hva de har lov til å si, men også hva de har lov til å tenke. Det er heller ikke lov å ha sex før ekteskapet og derfor er det heller ikke lov å ha kjæreste mens man går på universitetet. Når studentene likevel innleder kjærlighetsforhold med hverandre, er dette forbundet med mye frykt. Gradvis vokser det frem et sterkt ønske om å protestere mot det bestående, og vi følger en gruppe studenter - deriblant Dai Wei - nærmest time for time i de syv ukene de beleiret Den himmelske freds plass - eller Tiananmen-plassen - i tiden før 4. juni 1989. Dagen da massakren av tusenvis av studenter fant sted ...

Dai Wei ble skutt i hodet og havnet i koma den 4. juni 1989. Siden går årene. Mens han ligger i koma og kan høre alt som foregår rundt ham, tror alle at han bare er en "grønnsak". Han "overlever" sitt ufrivillige fengsel ved å mimre tilbake om det som har skjedd i tiden forut for 4. juni 1989, samtidig som vi følger ham de neste 10 årene. Folk kommer og går, og dermed får vi vite bruddstykker av det som skjedde i tiden etter massakren.

"Beijing Koma" er betegnet som Ma Jians mesterverk. Han brukte 10 år på å skrive denne boka om en hendelse som Kina har forsøkt å fortie så godt det har latt seg gjøre. Selv var han en aktiv støttespiller for studentene som ønsket demokrati i Kina, og han har derfor inngående kjennskap til det som skjedde den gangen. Ved å skrive denne boka, har han en gang for alle udødeliggjort hendelsen for ettertiden.

Boka er meget godt skrevet! Og selv om vi alle kjenner utfallet av historien, har han gjort den ulidelig spennende på flere plan. Ikke bare får han fortalt om tilstandene i Kina både før, under og etter massakren, men han får også frem hva som skjer med mennesker som er under konstant overvåkning av et regime. Dai Wei er prisgitt sin mor etter at han havner i koma, og fra sitt ufrivillige fengsel observerer han morens forfall. Hvordan hun mer og mer mister livsgnisten, frem til forfallet tar fullstendig overhånd. Mens Dai Wei intet kan gjøre ...

Jeg håper at denne boka når ut til riktig mange lesere, og at man ikke lar seg skremme av tykkelsen på boka. For meg som husker studentopprøret i 1989 svært godt, var det ikke bare spennende, men også meget interessant å få innblikk i hva som egentlig skjedde. Studentene var nesten til siste time overbevist om at staten Kina ikke ville bruke vold mot dem, men endte altså opp i en massakre som savner sidestykke i historien ... Her blir det terningkast fem - et sterkt sådan!

Ma Jian

Sigurd Hoel: "Møte ved milepælen"

Om skyld og uskyld under andre verdens-krig


Utgitt opprinnelig: 1947
Hørespillet er innspilt: 1979
Dramatisert ved: Helge Hagerup
Forlag: NRK
Spilletid: 3 t 18. min.

"Møte ved milepælen" er ansett som Sigurd Hoels hovedverk, og det er verdt å merke seg at boka ble skrevet nokså umiddelbart etter andre verdenskrig - kanskje som en reaksjon på landssvikoppgjøret i Norge? Hvorfor ble noen landssvikere, mens andre ble motstandsmenn (og motstandskvinner)? Etter å ha hørt hørespillet som er basert på Sigurd Hoels roman "Møte ved milepælen", er jeg temmelig sikker på én eneste ting: marginene var små og tilfeldighetene mange. Så pass at ingen egentlig burde slå seg på brystet og proklamere sin uskyld uten å ha hatt skoene på til dem det gjald ...

Hovedpersonen i boka er en revisor og hjemmefrontmann i førtiårene. Han forteller sin historie ved å skue tilbake i tid. Historien hans omfatter blant annet sviket av kvinnen han elsket - et svik som fikk uante konsekvenser for dem dette gjaldt, også i forhold til hvilken side de valgte under svært pressede omstendigheter. Med dyp psykologisk innsikt skildrer Hoel enkeltpersoners skjebnesvangre valg i en omkalfatret periode i norsk historie. I og med at jeg i denne omgang kun har hørt dette hørespillet, antar jeg at jeg har mye å hente på også å lese boka som dette er basert på.

Langt på vei gir boka faktisk svar på hvorfor det var så mange som ble landssvikere under andre verdenskrig. Dette var som oftest helt vanlige mennesker og ikke mennesker som var degenererte eller amoralske fra fødselen av, slik man mente da det verste hysteriet etter andre verdenskrig i forbindelse med landssvikoppgjøret fant sted. Det som gjør boka ekstra spennende er at denne revisoren i begynnelsen er meget selvrettferdig og selvtilfreds med det han anser som stor karakterstyrke og prektighet. Etter hvert som han tvinges til å foreta dypere selvransakelser, oppdager han til sin store forferdelse at heller ikke han er så uskyldsren som han gjerne ønsker å tro.

Jeg er nok nødt til å finne frem selve romanen om ikke lenge!

Alt i alt et flott og interessant hørespill med noen av våre beste skuespillere den gangen dette ble spilt inn (i 1979)! Her blir det terningkast fem!

Sigurd Hoel

Alf R. Jacobsen: "Krysseren Blücher"

Intens og levende fortalt krigshistorie


Utgitt: 2010
Lydboka er innspilt: 2010
Oppleser: Nils Ole Oftebro
Forlag: Vega forlag 
Spilletid: 5 t 52 min.

Alf R. Jacobsen ble av forlagsdirektøren i Vega forlag spurt om å skrive historien om Blücher og Oskarsborg i forbindelse med 10 årsjubileet 9. april 2010. Han svarte umiddelbart ja! I sitt forord til boka skriver forfatteren følgende:

"Senkingen av Blücher i Drøbaksundet tidlig om morgenen 9. april 1940 er en av de viktigste begivenhetene i vår historie. Oberst Birger Eriksens mot og viljestyrke overfor en brutal og overlegen fiende ga landet et pusterom og sikret at kongefamilien og regjeringen unnslapp og kunne føre kampen videre til Norge atter var fritt."

Oberst Birger Eriksen

Alf R. Jacobsen understreker at historien om Blücher tilhører vår felles arv og ikke kan fortelles ofte nok. Det han imidlertid oppdaget mens han jobbet med boka var at ingen hadde forsøkt å sette sammen hele puslespillet fra krysseren Blücher forlot Kiel 5. april 1940 og frem til skipet gikk opp i et flammehav fire dager senere.

Jacobsen har hatt tilgjengelig både tyske og norske kilder når han har gravet seg ned i dokumentene som omhandler det som skjedde både før, under og etter senkingen av Blücher. Samtidig som dette er en historie om stort heltemot fra oberst Birger Eriksens side, idet han beordret ild mot en fientlig inntrenger i Drøbaksundet, er det også en historie om konsekvensene av mange års nedtrapping av norsk forsvar og om mangel på handlekraft i det avgjørende øyeblikk. Ikke få av de sentrale skikkelsene i norsk politikk levnes i så måte liten ære sett med ettertidens øyne. Denne mangelen på handlekraft da den trengtes som mest, fikk som kjent katastrofale følger for Norge, som ble gjenstand for fem års okkupasjon av nazi-Tyskland ... Konsekvenser som kunne ha vært enda verre dersom ikke oberst Eriksen hadde handlet slik han gjorde i det avgjørende øyeblikk!

Sjelden - om noen gang - er denne sentrale hendelsen i norsk krigshistorie fortalt med slik innlevelse og nærhet til det som skjedde, som i denne boka. Og når ingen ringere enn Nils Ole Oftebro har rollen som oppleser, må det bli bra! Jeg skal heller ikke underslå at de detaljerte beskrivelsene av ødeleggende eksplosjoner, beskytning, flammehav og drap nok gjorde et ekstra sterkt inntrykk på meg siden jeg hørte på denne lydboka i løpet av den første uka etter terrorangrepet på Oslo. Uansett vil jeg understreke at det er en sterk historie! Jacobsen har hatt tilgang på vitneprov fra folk som opplevde tyskernes invasjon av Norge, og ved at han konkretiserer de involvertes opplevelser, gjør han også historien så mye mer interessant. Jeg synes denne boka fortjener terningkast fem! 

Alf R. Jacobsen