"Fangene i Auschwitz" (Regissør: Andy DeEmmony)

Rettssak mot Gud


Innspilt: 2008
Originaltittel: God on Trial
Nasjonalitet: Storbritannia
Skuespillere: Stellan Skarsgård, David De Keyser, André Oumansky, Dominic Cooper, Blake Ritson, Rupert Graves, Eddie Marsan, Joseph Muir, Stephen Dillane, Jack Shepherd, Ashley Artus
Spilletid: 86 min.

En gruppe jødiske menn befinner seg i dødsleiren Auschwitz under andre verdenskrig, og for hver dag som går inndeles de i grupper som får leve og grupper som må dø. Mens de venter på sin skjebne, setter de Gud på tiltalebenken. Hvordan kan en gud som elsker dem, som spesielt elsker det jødiske folk, utsette dem for disse lidelsene? Kan han være en barmhjertig og rettferdig gud når han lar Hitler og nazistene langt på vei lykkes i å utrydde jødene som folk. Hvorfor lar denne guden dem miste all sin verdighet, all sin menneskelighet? Har han byttet side?

Med en av fangene som dommer i rettssaken (spilt av Stellan Skarsgård) gjennomgår fangene alle prøvelsene jødene har vært utsatt for i historiens løp. Hva er meningen bak alle prøvelsene? Har Gud en høyere plan for dem, som gjør lidelsene til noe meningsfyllt? Kommer de f.eks. til å vende tilbake til Israel, det forgjettede land, til slutt? Eller er han rett og slett en ond gud? Og til slutt avsies dommen: er Gud skyldig eller er han det ikke?

Dette er en besnærende film så fullstendig annerledes alle andre filmer jeg har sett som omhandler temaet Holocaust. Ekstra interessant blir det når rammen for filmen er en busslast med turister som besøker Auschwitz og får vite en liten flik av hva som egentlig skjedde for over 50 år siden. Parallelt med deres besøk er vi stadig innom brakkene hvor tiden skrus mer enn 50 år tilbake. Jeg har selv vært en av mange som har besøkt Auschwitz-Birkenau, og som har vandret mellom brakkene i denne konsentrasjonsleiren som var den verste av de alle under Hitler-Tysklands regime. Og kanskje nettopp derfor ble jeg sterkt følelsesmessig berørt av denne filmen. Skuespillerne var for øvrig meget gode, og underveis satt jeg og tenkte at du verden for et teaterstykke dette kunne ha blitt!

Terningkast seks.

Gaute Heivoll: "Før jeg brenner ned"

Utgitt: 2010
Forlag: Tiden Norsk Forlag
Antall sider: 303

Jeg hadde virkelig aldri hørt noe som helst om denne forfatteren før jeg nokså tilfeldig snublet over denne boka nå i høst. Og når det i Bokklubbens presentasjon av boka kan leses at Gaute Heivoll har et rikt forfatterskap bak seg, så lurer jeg selvsagt på hvor jeg har vært de siste årene ... Etter å ha lest "Før jeg brenner ned", er jeg i alle fall ikke i tvil om at jeg skal lese mer av denne forfatteren! For å fortelle og skrive, det kan han!

Jeg er ikke helt sikker på hvordan jeg skal karakterisere denne boka. På den ene side er den en slags selvbiografi, og på den annen side nesten en dokumentar. For det er to parallelle historier som fortelles; en om forfatteren selv og en om gutten som vokste opp til å bli pyroman. Hva var det egentlig som gjorde ham slik? Han som var så flink og snill hele tiden? Hvordan kunne han så til de grader ødelegge sitt eget og andres liv?

Det året forfatteren kom til verden i en liten bygd utenfor Kristiansand i 1978, gikk det altså en pyroman løs i Finsland. Denne pyromanen herjet rundt i en måneds tid før han ble tatt. I løpet av denne tiden skapte han stor frykt blant innbyggerne i bygda. Det ene hjemmet etter det andre brant ned til grunnen, til stor sorg for dem det gjaldt. Om vi ikke akkurat får noe svar på hva som gjorde at gjerningsmannen ble pyroman, så er det i alle fall et interessant personportrett som tegnes av en person som virkelig har eksistert. Samtidig forteller forfatteren om sitt eget liv og hva som var avgjørende i forhold til at han valgte forfatterskapet som levevei og hoppet av jusstudiet mens faren hans lå på det siste, kreftsyk og døende.

"Før jeg brenner ned" er virkelig en svært spesiell bok! Jeg ble meget fascinert under lesingen av den! Og rent litterært er dette noe av det bedre jeg har lest innen norsk litteratur! Denne boka er faktisk så god at jeg forventer at den kommer til å få en rekke priser utover høsten. Grensene mellom det faktiske og det fiktive flyter litt ut, uten at jeg egentlig la særlig vekt på dette underveis i lesingen. Forfatteren har åpenbart intervjuet mange av sambygdingene om det som en gang hendte når han har drevet reseach, men hvilke tanker mennesker som for lengst er døde gjorde seg underveis, må forfatteren selv ha diktet opp. Dette har han imidlertid gjort så nydelig at hensynet til de involverte er ivaretatt på en meget omsorgsfull måte. Det som gjør boka ekstra spennende er at både pyromanen og forfatteren har en del felles trekk. Begge er/var snille, pliktoppfyllende og flinke. Så hva var det som egentlig gjorde at det gikk så galt for den ene, mens den andre - altså forfatteren - klarte seg så bra? Kun tilfeldigheter eller iboende egenskaper hos hver av dem? Kanskje er de fleste av oss en eller flere ganger i løpet av livet en hårsbredd fra den totale katastrofe - mer eller mindre uten at vi er klar over det selv? Eller ... ?

Terningkast fem fra meg!



NrK har dessuten intervjuet forfatteren her. 

"Dirty Pretty Things" (Regissør: Stephen Frears)

Innspilt: 2003
Nasjonalitet: Storbritannia
Skuespillere: Audrey Tautou, Chiwetel Ejiofor, Sergi Lopez
Spilletid: 95 min.

Okwe er en illegal innvandrer i London. Han har flyktet fra sin fortid som lege i Nigeria, og tar nå til takke med underbetalte jobber for å overleve. Frykten for å bli avslørt og sendt tilbake til hjemlandet er overhengende absolutt hele tiden. For å klare seg jobber han nesten døgnet rundt - om natten som resepsjonist på et hotell og om dagen som drosjekjører.

Okwe deler leilighet med den tyrkiske kvinnen Senay (spilt av Audrey Tautou). Hun er stuepike på samme hotell som Okwe. I motsetning til Okwe har hun lovlig opphold idet hun har søkt asyl og venter på at søknaden skal bli behandlet. Det er imidlertid i strid med asylbetingelsene å jobbe. Historien gir imidlertid ikke noe svar på hvordan hun ellers skulle ha klart seg. Innvandringsmyndighetene ligger imidlertid bokstavelig talt i buskene og spionerer på henne og følge med på at hun ikke jobber eller har losjerende boende hos seg.

En dag finner Okwe et menneskehjerte toalettet på et av hotellets rom. Da han tar dette opp med sjefen sin, skjønner han med ett at sjefen er innblandet i ulovlig handel med organer. Han kan ikke gå til politiet med saken uten å risikere å bli utvist fra landet. Da sjefen får nyss i at Okwe faktisk er lege, settes han under et umenneskelig press for å være med på de tvilsomme operasjonene som finner sted på et av hotellets rom. Hvor ulovlige innvandrere "gladelig" gir fra seg en nyre for å sikre seg falske identitetspapirer ... Parallelt følger vi Senay som utsettes for det ene fornedrende overgrepet etter det andre ... Til slutt er det nok, og hun og Okwe går inn for å ta sjeen i egne hender.

Jeg tviler ikke på at slike ting som dette skjer i virkelighetens verden. Likevel var det noe med filmen som gjorde at jeg ikke helt klarte å tro på historien. For det første er det vanskelig å tro på at organhandel skulle skje på et lurvete hotellrom i et så sivilisert land som England. For det andre spilte sjefen så lite troverdig som det går an. Jeg tenker at en som driver med noe så suspekt som organhandel ikke går rundt og brisker seg slik som denne personen gjorde. 

Nei, jeg trodde rett og slett ikke på historien om organhandel. At det derimot finnes mange illegale innvandrere i hele den vestlige verden, som blir grovt utnyttet pga. sin sårbare situasjon, har jeg ingen problemer med å skjønne. For øvrig spilte både Audrey Tautou og Chiwetel Ejiofor helt greit, men ikke glitrende. Jeg er i tvil om jeg skal gi denne filmen en sterk treer på terningen eller en svak firer, men heller i retning av det første. Terningkast tre!

"Invictus" (Regissør: Clint Eastwood)

Innspilt: 2009
Nasjonalitet: USA
Skuespillere: Morgan Freeman, Matt Damon
Spilletid: 128 min.

Nelson Mandela (i Morgan Freemans skikkelse) er nyvalgt president i Sør-Afrika i 1994, etter at han har sittet innesperret på Robben Island i nesten 30 år. Utfordringene i landet er enorme, og motsetningene mellom fargede og hvite er nærmest uoverstigelige. For å få fortgang i prosessen mot en felles, forent fremtid hvor det er plass både for fargede og hvite, fattige og rike, trenger han noen symbolsaker som alle kan enes om. Folket - for ikke å si folkene - han er satt til å lede består av hvite som frykter en gjengjeldelsespolitikk etter mange års undertrykkelse av urbefolkningen, mens det er mye hat og bitterhet hos de fargede pga. alle overgrepene som har blitt gjort mot dem fra de hvite makthavernes side i årenes løp. Og det blir sagt om Mandela at selv om han var i stand til å vinne valget, så betyr ikke det at han er i stand til å lede landet. 

Mandela gjør i første omgang de hvites frykt overflødig. Han trenger hjelp fra dem som faktisk har styrt landet tidligere, og ønsker å inkludere dem i politikken og byråkratiet. Han gjør det dessuten til sitt mantra å forsone og tilgi. Ikke én gang tillater han seg å se bakover. Det er fremtiden og bare den han er opptatt av. Hans livvakter skal være hyggelige og blide - ikke uhyggelige og sure slik de var det for den tidligere hvite presidenten. Hans evne til å se mennesker gjør at han fort blir populær i alle leire. 

Mandela bestemmer seg for å engasjere seg i rugby-landslaget. De spiller elendig og blir stort sett utskjelt og latterliggjort i offentligheten. Rugbylaget har for øvrig vært de hvites lag, men Mandela ønsker å gjøre dette til alles lag, på tvers av raseskiller. Han tror fullt og fast på at laget kan vinne VM i 1995, og i den forbindelse tar han kontakt med lagets kaptein Francois Pienaar (spilt av Matt Damon). Under møtene snakker Mandela varmt om ledelsesstrategier og måloppnåelse, og gradvis vinner han Pienaars respekt. En helt annen glød kommer over landslagskapteinen og laget, og de går inn for oppgaven med stort pågangsmot. 

Det er alltid en sann fornøyelse å se filmer som Clint Eastwood har regissert! Filmene hans oser av kvalitet. Temaene i Eastwoods filmer har en tendens til å handle om fordommer som det blir røsket kraftig opp i, slik at man til slutt sitter igjen som et litt klokere menneske enn man var forut for dette. Og med to så solide skuespillere som Morgan Freeman og Matt Damon MÅ det jo bli et godt resultat! Jeg visste ingenting om rugby før jeg så denne filmen. Jeg visste heller ikke hvilken rolle rugby spilte spesielt det første året da Mandela var president. Sånn sett lærte jeg noe om begge deler. Denne filmen kompletterte dessuten det bildet jeg hadde dannet meg av Nelson Mandela etter å ha sett filmen "Farvel Bafana" som handler om noen av hans år på Robben Island. Alt i alt en svært vellykket film som handler om så uendelig mye mer enn rugby! 

Terningkast fem!

"Hemmligheten i deres øyne" (Regissør: Juan José Campanella)

Innspilt: 2009
Originaltittel: El secreto de sus ojos
Nasjonalitet: Argentina, Spania
Skuespillere: Ricardo Darin, Soledad Villamil, Pablo Rago, Javier Godino, Gulliermo Francella
Spilletid: 129 min.

Omsider fikk jeg sett denne filmen fra Argentina, som fikk Oscar som beste utenlandske film i år! Filmen var i grunnen nokså annerledes enn hva jeg forventet, men jeg ble likevel ikke skuffet!

Benjamin Espósito har etter et helt liv i rettsvesenet gått av med pensjon, og har nå bestemt seg for å skrive en roman. I stedet for å dikte opp en historie, bestemmer han seg for å skrive om en 30 år gammel mordsak, som han aldri har klart å glemme. Historien er tragisk og handler om en ung kvinne som ble voldtatt på den mest bestialske måte og deretter drept. Enkemannen var helt knust av sorg. Etterforskningen av drapet var alt annet enn enkel. Ikke bare var politiet inkompetent og likegyldig, men dette ble ytterligere komplisert pga. omfattende korrupsjon i landet. Dessuten fantes det ikke spor på åstedet, og Espósito er derfor henvist til å bruke alt det han kan oppdrive av kløkt og oppfinnsomhet.

Espósito ble dypt grepet av enkemannen Ricardo Morales´ dype sorg over tapet på sin unge kone, som han kun rakk å være gift med i kort tid og som han elsket over alt på jord. Ved hjelp av en god kollega Sandoval og hans overordnede Irene, som Espósito er hemmelig forelsket i, går han løs på etterforskningen med stor iver. Nettopp fordi Argentina var et korrupt land på midten av 1970-tallet, var det etter hvert med fare for eget liv at han involverte seg i saken.

Mens Espósito skriver, påvirkes ikke bare måten han husker eller tolker fortiden på. Også hans liv her og nå berøres. Og det på en slik måte at han ikke lenger kan forholde seg til at han kun er en observatør. For hva gjør han da han oppdager at Ricardo Morales har tatt loven i egne hender? Og vil han til slutt våge å vise Irene hva han føler for henne?

Dette er en flott film som jeg tror jeg vil få glede av å se flere ganger. For det er så mange lag i historien at det skal godt gjøres å få med seg alle detaljene den første gangen man ser den. Jeg synes det er spesielt spennende med filmer fra Latin-Amerika, bl.a. fordi det ofte gnistrer av magi mellom hovedpersonene. Historiene er dessuten annerledes enn hva europeisk og amerikansk film kan by på. Bare måten den aldrende Espósito og den fremdeles vakre, eldre kvinnen Irene ser på hverandre ... Derav tittelen på filmen. De føler en gjensidig sympati med hverandre, og sikkert mye mer også, men det ble aldri noe mellom dem. Gjennom å trekke Irene med i bokprosjektet og vise henne hvordan han oppfattet mange episoder mellom dem tilbake i tid, spørs det om han kan vekke til live følelser og endre retningen livet hans har tatt så langt?

For øvrig vil jeg fremheve musikken og miljøskildringene - det litt gammelmodige og krimgåte-aktige som ligger som et slags mystisk slør over handlingen. Det er kanskje spesielt det siste som gjorde at jeg tenkte at denne filmen må jeg rett og slett se en gang til! Det gjør jeg ofte med filmer som gir meg mer enn ren underholdning der og da. 

Jeg gir filmen terningkast fem.

"Defiance" (Regissør:Edward Zwick)

Vågemot av de sjeldne


Innspilt: 2008
Nasjonalitet: USA
Skuespillere: Liev Schreiber, Daniel Craig og Jamie Bell
Spilletid: 131 min.


Filmen inneholder den ukjente historien om de tre brødrene Bielski som reddet en mengde med jøder fra den sikre død under andre verdenskrig. 

Vi befinner oss i Hvite-Russland i 1941, og tyskerne er på full fart inn i landet. Jødene lever et svært usikkert liv, og ryktene om nazistenes dødsleire har for lengst nådd dem, selv om mange nekter å tro at det kan være sant. 

Brødrene flykter inn i skogen for å finne beskyttelse mot nazistene, og i begynnelsen handler det kun om å overleve som best de kan. Foreldrene og andre slektninger er blitt massakrert og de kan ikke lenger finne trygghet i det de tidligere anså som sitt hjem. 

Etter hvert når ryktene om deres mot andre i samme situasjon, og strømmen av jøder på flukt vil ingen ende ta. Det bygger seg imidlertid opp til strid mellom de to eldste brødrene, Tuvia og Zus. Der Zus (i Liev Schreibers skikkelse) vil kjempe og drepe fienden, ønsker Tuvia (spilt av Daniel Craig) egentlig først og fremst å komme vekk fra nazistene. Zus velger å slå seg sammen med den russiske hæren, mens Tuvia konsentrerer seg om å få flyktningene til å bygge en solid flyktningeleir før vinteren kommer. Håpet er at de ikke skal miste seg selv eller sin menneskelighet oppi alt det grufulle som skjer. 

I begynnelsen har de få våpen, men med kløkt klarer de å få tak i fler. Etter hvert som nazistene kommer nærmere, utkjempes opptil flere slag. Mange ganger må de forlate alt de har bygget opp og flykte i full fart. Og når drap av én tysk soldat kunne redde tusenvis av jøders liv, så måtte alle prinsipper om livets hellighet legges til side. Her gjaldt det å overleve for enhver pris!

Filmen er basert på en sann historie. Og takket være brødrene Bielski ble 1200 jøder reddet under andre verdenskrig. Deres etterkommere utgjør i dag titusener av medlemmer. Medlemmer som egentlig aldri skulle vært født dersom disse jødene hadde lidd samme skjebne som de fleste andre i samme situasjon ... 

Som alltid når jeg ser filmer fra andre verdenskrig, som omhandler jødeforfølgelsen, blir jeg sterkt følelsesmessig engasjert. Jeg fatter ganske enkelt ikke hvordan det kunne gå an å beslutte å utrydde et helt folk på den groteske måten som nazistene la opp til ... Denne filmen er virkelig noe av det bedre jeg har sett innen genren andre verdenskrig og jødeforfølgelsen. Skuespillerne Liev Schreiber og Daniel Graig overbeviste til de grader i rollene som de rivaliserende brødrene Bielski. Og det er slett ikke et glorifiserende bilde som tegnes av jødene på flukt. Her beskrives den grådigheten som sult skaper, misunnelse og sjalusi, men også glede, kjærlighet og samhold - ja hele spekteret av så vel gode som dårlige menneskelige egenskaper. Dermed satt jeg igjen med en følelse av at det var en virkelig historie som ble fortalt - på godt og vondt! 

Jeg har tenkt mye på hvilken karakter jeg skal sette på filmen, men det må nok bli terningkast seks. Kombinasjonen av gode skuespillere, flotte kulisser, sann historie og flott regi tilsier at filmen faktisk har fortjent dette!

"The Curious Case of Benjamin Button" (Regissør: David Fincher)

Innspilt: 2008
Nasjonalitet: USA
Skuespillere: Brad Pitt, Cate Blanchett
Spilletid: 159 min.

Den dagen første verdenskrig var over, ble Benjamin Button født. Moren døde under fødselen, og da faren fikk se barnet, fikk han sjokk. For det var ingen vanlig baby han fikk se - derimot en olding i en babys kropp. Fra seg av sorg over konas død, ønsker han bare å kvitte seg med barnet. I siste liten besinner han seg og plasserer bylten med den lille gutten utenfor et aldershjem.

Bestyreren på aldershjemmet, Queenie, mener Benjamin er et sant mirakel. Hun har lenge ønsket seg et barn, og endelig har Vår Herre hørt hennes bønner. At Benjamin er annerledes enn alle andre barm, får henne bare til å elske ham enda høyere.

Etter hvert som Benjamin vokser til, ser han ut til å bli yngre og yngre. Alt fra han var barn i en oldings kropp, ble han svært fascinert av Daisy, en liten jente som vokser opp sammen med ham på gamlehjemmet. Men etter hvert skilles deres veier. Daisy blir en anerkjent ballettdanser, mens Benjamin opplever det ene eventyret etter det andre på sine reiser.

Så møtes han og Daisy igjen, og stor kjærlighet oppstår. I mellomtiden har Daisy vært utsatt for en ulykke, slik at hun aldri kan danse igjen. Benjamin vet at deres dager er talte. Han blir fremdeles yngre og yngre, og om ikke lenge vil han bli et barn igjen. Før han rekker å forsvinne ut av Daisys liv, blir hun gravid og føder ham en datter.

Og historien om Benjamin Button avsløres for datteren mens moren ligger på dødsleiet. Hun overleverer henne Benjamins dagboknotater, og mens hun leser i denne boka, rulles historien om Benjamin ut i alle sine fragmenter.

Filmen er basert på en roman av F. Scott Fitzgerald, og ble vinner av tre Oscar-statuetter i 2008 (beste scenografi, beste sminke og beste spesialeffekter). Så langt vel og bra. Jeg opplevde også at Brad Pitt spilte en av sine bedre roller i denne filmen. Cate Blanchett er dessuten en skuespiller av rang. Like fullt ble jeg faktisk ikke betatt av filmen eller historien. Kanskje var den rett og slett for lang med sine nesten tre timer? Eller kanskje var det det fullstendig usannsynlige over hele historien som gjorde at jeg falt litt av underveis og rett og slett kjedet meg. Høydepunktene i filmen var, slik jeg opplevde det, møtene mellom Benjamin og Daisy og kanskje særlig scenene fra da de innledet sitt kjærlighetsforhold. Disse scenene var intet mindre enn nydelige! Jeg er i tvil om hvilken karakter jeg skal gi denne filmen, men ender nok på terningkast fire.

"Hemmeligheter og løgner" (Regissør: Mike Leigh)

Innspilt: 1996
Nasjonalitet: Storbritannia
Originaltittel: Secrets and Lies
Skuespillere: Brenda Blethyn, Phyllis Logan, Timothy Spall, Claire Rushbrook, Marianne Jean-Baptiste
Spilletid:136 min.

Etter at adoptivmoren dør, ønsker Hortense å oppspore sin biologiske mor. Et endret lovverk har nemlig gjort dette mulig. Stor blir hennes overraskelse da hun oppdager at moren er hvit. Selv er hun nemlig farget.

Hortenses biologiske mor Cynthia går motstrebende med på å treffe henne. Da de treffes, får også hun sjokk. For hun ante ikke at hennes bortadopterte barn, som hun fikk da hun var 16 år og nektet å se etter fødselen, var farget ... Hun skjønner ganske enkelt ingenting, for hun har jo aldri hatt samkvem med en farget mann, eller ... ? Denne dypt bevarte hemmeligheten ligger imidlertid bak mange lag med fortrengninger, og plutselig kommer fortiden veltende over henne, enten hun vil eller ikke.

Hortense har klart seg svært, svært godt i livet. Faktisk i motsetning til sin biologiske mor og hennes datter Roxanne. Det går ikke lang tid før Cynthia skjønner at hun har all grunn til å være stolt over sin bortadopterte datter, og ikke lenger ønsker å gjemme henne bort. Sakte, men sikkert vokser det frem noe som kan ligne på et mor-datter-forhold.

Cynthias bror Maurice har hatt suksess som fotograf, og han og hans kone har nylig anskaffet seg et nydelig hus. Et hus med fem-seks soverom ... uten noen å fylle opp rommene med. For noen barn kom aldri inn i livet deres. Dette har tæret på ekteskapet og verkebyllen mellom dem har blitt så stor at de knapt er i stand til å prate skikkelig sammen. Verken Cynthia, Roxanne eller Jane liker hverandre særlig godt, og i midten står Maurice som prøver å være alle til lags.

Maurice og Jane bestemmer seg imidlertid for å arrangere et fødselsselskap da Roxanne fyller 21 år. Og da ønsker Cynthia at Hortense skal være med ... Deretter går ingenting helt som planlagt.

"Hemmeligheter og løgner" er en fantastisk film om familiehemmeligheter, skuffelser, misforståelser, fortielser og misunnelse. Filmen blir sånn sett et bilde på at det "er noe" i enhver familie. Selv om noen klarer seg bra, er det alltid andre som ikke gjør det. Slikt blir det som regel misunnelse av. Og så spørs det da hva som er verdt å misunne? Hun som fikk barn med to forskjellige menn, og som aldri har hatt penger til noe som helst? Eller hun som lever i et ekteskap hvor savnet av barna som aldri kom ble en avgrunn mellom ektefellene, men som bor i det nydeligste hjem og aldri har trengt å bekymre seg for hvor pengene til neste regning skulle komme fra? Kanskje har familiemedlemmene noe å tilføre hverandre tross alt? Noe som ikke kan måles i penger eller ytre fasader? Dette er en tankevekkende film med utrolig gode skuespillere! Brenda Blethyn spilte Cynthia vanvittig godt! Og Marianne Jean-Baptiste var nydelig som Hortense. Men Claire Rushbrook som Roxanne overbeviste ikke. Hun hadde ikke trengt å fremstille henne så til de grader dum. Alt i alt en flott og varm familiefilm av beste britiske merke!

Jeg gir terningkast fem.

"En ganske snill mann" (Regissør: Hans Petter Moland)

Innspilt: 2010
Nasjonalitet: Norge
Skuespillere: Stellan Skarsgård, Bjørn Floberg, Jorunn Kjellsby, Gard B. Eidsvold, Bjørn Sundquist, Aksel Hennie
Spilletid: 108 min.

Ulrik (som spilles av Stellan Skardsgård) har nettopp kommet ut av fengsel etter å ha sonet en dom på 12 år for drap. Den første han treffer er Jensen. Han tar vare på folka sine, men forventer til gjengjeld at de stiller opp for ham. Ulriks første oppdrag er å ta livet av mannen som tystet på ham, slik at han havnet i fengsel. "Problemet" er bare at Ulrik er en ganske snill mann ...

Jensen skaffer Ulrik tak over hodet og en jobb på bilverksted. Vel, hybelen er kanskje ikke mye å skryte av. Dessuten forventer gamla som han leier hos visse tjenester ... I begynnelsen er Ulrik nøden selv, så det koster ham ikke all verdens å "stille opp", men etter hvert blir det hele besværlig. Særlig etter at han har truffet ei dame, og det viser seg at gamla er rimelig sjalu av seg ...

Ulrik har ikke lyst til å ta livet av tysteren. Egentlig vil han bare leve et rolig og skikkelig liv. Men man skuffer ikke Jensen (spilt glitrende av Bjørn Floberg). Eller?

Ulrik ønsker for øvrig å få kontakt med sønnen sin, men sønnens gravide kjæreste ønsker ikke at de skal ha kontakt med en morder.

Nesten alt som kan krype og gå innenfor norsk film har en eller annen rolle i filmen "En ganske snill mann". Dessverre ble jeg ikke like overbegeistret over alle skuespillerprestasjonene. Jorunn Kjellsby i rollen som gamla som leier ut et rom til Ulrik, var helt skrekkelig. Og det begynner i grunnen å gå inflasjon i rollene som blir Bjørn Sundquist til del. Må han spille i absolutt alle norske filmer? Det begredelige oppsynet hans, som han gjorde slik suksess med i Berlinerpoplene og Jernanger, er ikke morsomt lenger. Jeg opplevde like fullt at denne filmen holdt mål og vel så det, selv om jeg altså ble skuffet. I valget mellom en svak fem´er og en sterk firer, heller jeg likevel i retning av terningkast fem. Så vidt! Og det er selvfølgelig Stellan Skarsgård som bærer det meste av filmen. Småkjeltringen som er ganske så desillusjonert idet han kommer ut av fengsel, og som sakte, men sikkert tiner opp og begynner å tro på at det kanskje finnes en fremtid for ham likevel ... Stellan Skarsgård spiller rollen til fingerspissene!

"Lett på tråden" (Regissør: Stephan Elliot)

Innspilt: 2008
Original tittel: Easy Virtue
Nasjonalitet: England, Storbritannia
Skuespillere: Jessica Biel, Colin Firth, Kristin Scott Thomas, Ben Barnes
Spilletid: 93 min.

Da John Whittaker varsler sine erkebritiske foreldre at han har giftet seg med en amerikanerinne og ønsker å ta henne med til deres slott i England slik at de kan møtes, steiler Mrs. Whittaker bokstavelig talt. Det var ikke akkurat dette hun hadde sett for seg at sønnen skulle bli til del. Hele livet har hun kjempet for å holde eiendommene samlet, slik at sønnen John en gang skulle overta, og så har han giftet seg med en amerikansk tøyte ...

Like fullt blir alle, og kanskje i særdeleshet Mr. Whittaker (i Colin Firths skikkelse), fullstendig sjarmert da sønnens vakre kone Larita ankommer. Til og med Johns giftesyke søstre svermer rundt Larita, nesegrus i beundring over all den stil og glamour hun opptrer med.

Men så kommer Larita ved et uhell til å sette seg på familiens kjæledegge, en chihuahua. Og så dukker det opp noen gamle hemmeligheter fra fortiden, som vel egentlig ikke tåler dagens lys ... Dermed er det duket for forviklinger og intriger. Og spørsmålet er om John elsker sin kone høyt nok til å stå henne last og brast gjennom alt som skjer ... Hvem føler han til syvende og sist størst lojalitet overfor - sin kone eller familien?

Jeg trodde at dette var en nokså lettlivet komedie da jeg bestemte meg for å se den, men jammen ble jeg svært så overrasket. For filmen har absolutt dybde! Og den var ikke fullt så lattervekkende som man kanskje skulle tro. Tvert i mot var det mye alvor. Fordommer, forutinntatthet, snobberi, klasseskille - alt tatt veldig på kornet! Colin Firth er virkelig en fantastisk skuespiller, som stadig overrasker. Det var heller ikke ueffent at rollen han spilte var svært sympatisk. I enkelte sekvenser hvor svigerdatter (Jessica Biel) og svigermor (Kristin Scott Thomas) kranglet så busta føyk på det mest satiriske og erkebritiske vis, var det helt nødvendig å kunne så pass engelsk at man kunne frigjøre seg fra de latterlige oversettelsene i undertekstene, hvor halvparten av poengene rett og slett ble borte.

Terningkast fem!

"Fiorile" (Regissører: Paolo og Vittorio Taviani)

Innspilt: 1993
Nasjonalitet: Italia
Skuespillere: Claudio Bigagli, Galatea Ranzi, Michael Vartan, Renato Carpentieri
Spilletid: 115 min.

Familien Benedetti er på vei fra Paris til Toscana. For å få tiden til å gå, forteller pappa Luigi barna Simona og Emilio hans egen families historie, som begynte for rundt to hundre år siden.

Det hele startet med at en fransk løytnant forelsket seg i Elisabetta, en enkel bondejente som han valgte å kalle Fiorile. Denne mannen - Jean - hadde i oppdrag å vokte en gullskatt, men pga. jenta er han uoppmerksom. Plutselig er skatten borte. Jean plasseres på torget om natten, og landsbyens beboere har fått beskjed om at den som har stjålet skatten kan redde soldatens liv dersom skatten dukker opp i løpet av natta. Ved morgengry har ingen skatt dukket opp, og han må derfor bøte med livet.

Elsabetta er svanger med soldatens barn, og det er hennes bror Alessandro som har stjålet gullskatten. Familien reiser av gårde, og slår seg senere opp som velstående landeeiere i Toscana. Det skal imidlertid vise seg at det pga. tyveriet av gullskatten hviler en forbannelse over familien, som gjennom flere generasjoner rammes av den ene ulykken etter den andre. Benedetti-familien kalles på folkemunne Maledetti, dvs. "de forbannede".

Luigis far Massimo Benedetti lever alene på gården Luigi og hans familie er på vei til. Overbevist som han hele livet har vært om at forbannelsen er høyst reell, har han latt Luigi vokse opp i Frankrike. På denne måten mener han at han har berget sønnen sin fra forbannelsen. Han ønsker heller ikke at barnebarna skal besøke ham, men tar motvillig imot dem. Så er spørsmålet om han klarer å skåne barnebarna fra forbannelsen ....

Dette er en nydelig film om kjærlighet, familiehemmeligheter, svik og sorg, ulykker og forbannelser, slik nesten bare italienerne kan det. Scenografien er så vakker, så vakker, og lidenskapen så intens at det nesten gjør vondt. Knapt noe landskap i hele verden er så vakkert som Toscana. Og skuespillerne leverer så det holder! En svært vellykket film som fortjener terningkast fem.

"Cheri" (Regissør: Stephen Frears)

Innspilt: 2009

Nasjonalitet: Storbritannia

Skuespillere: Michelle Pfeiffer, Rupert Friend, Kathy Bates

Spilletid: 89 min.

Under Frankrikes Belle Epoque fra slutten av 1800-tallet og frem til første verdenskrig, var skjønnhet en av de dyder som ble høyt skattet i mange kretser. En del vakre kvinner gjorde det til en levevei å være kurisaner, som var en noe penere form for prostitusjon. Gjennom å bli oppvartet av rike og velsituerte herrer, levde de ikke bare godt. De ble rike!

Lea (i Michelle Pfeiffers skikkelse) levde som luksusgledespike, og med sin skjønnhet var hun en svært ettertraktet kurtisane. Hele tiden gjaldt det å unngå å bli forelsket! Ellers ville maktforholdet mellom henne og kundene blir snudd, og det ville langt fra være innbringende eller karrierefremmende.

Lea innser at hennes dager som ettertraktet kurtisane nærmer seg slutten. Hun er ikke lenger ung, og kampen mot alderdomstegn og forfall begynner å bli besværlig. Men så vil lykken det annerledes. Hun får seg en ung elsker på 19 år. Og denne mannen er ingen hvem som helst; han er sønnen til hennes venninne, som også er i samme bransje som Lea. 

Kvinnene - eller "arbeidskollegaene" - er på mange måter prisgitt hverandre, fordi de finere kretser skyr dem som pesten. Lea kan ikke fordra de andre kvinnene, og giftighetene kastes som piler gjennom rommet når de er sammen.

I begynnelsen tenker Lea at hun skal ha det litt moro med venninnens sønn - Cheri - men så går tiden og det oppstår ... kjærlighet? Men da hans mor seks år etter at Lea og Cheri innledet sitt forhold, plutselig får lyst på barnebarn og arrangerer et ekteskap for Cheri ... da spørs det hvordan de kommer til å takle atskillelsen ...

For å si det sånn: Michelle Pfeiffer har vel aldri vært noen karakterskuespiller. Men hvilken rolle spiller dette når hun er så gudsbenådet vakker? (Liten digresjon: Hun må da nærme seg 50 år, men ser like flott ut fremdeles!) Kjærligheten som oppstår mellom Lea og Cheri spilles med en intens oppriktighet og glød, og det mangler virkelig ikke på lidenskap! Kulissene er utsøkt delikate og vakre, og replikkvekslingene mellom kurtisanene som ikke liker hverandre, er fornøyelig. Likevel beveget denne filmen seg aldri over det middelmådige. På slutten satt jeg og tenkte: "Var dette virkelig alt?" Jeg ble skuffet! En svak firer på terningen fra meg.

"Slakteren fra Lyon - jakten på Klaus Barbie" (Regissør: Laurent Jaoui)

Den personifiserte ondskap


Innspilt: 2008
Original tittel: La traque
Nasjonalitet: Frankrike
Skuespillere: Franka Potente, Yvan Attal, Hanns Zischler
Spilletid: 99 min.
Klaus Barbie sto bak en rekke forbrytelser mot menneskeheten i Lyon under andre verdenskrig. Ved krigens slutt lyktes det ham å flykte til Latin-Amerika for å unnslippe straffeforfølgelse. I rundt 25 år hadde han levd i skjul under et annet navn, da ekteparet og nazistjegerne Beate og Serge Klarsfield klarte å lokalisere ham.

Ekteparet møtte mye motstand blant franske myndigheter, som fra før av hadde et anstrengt forhold både til Peru og Brasil grunnet atomprøvesprengningene på 1980-tallet. Til slutt ble det media som satte dagsorden i saken, og president Mittereand gikk til slutt med på å begjære mannen utlevert fra Brasil. Da hadde det akkurat funnet sted et regjeringsskifte i Brasil, og de nye makthaverne ønsket å gjøre noe med de gamle nazistene som faktisk var blitt en farlig maktfaktor i landet.

Kampen for å finne Klaus Barbie og få ham dømt, tok 12 år. I løpet av disse årene ble ekteparet Klarsfield utsatt for bombeattentater, drapsforsøk og trusler. Men ikke en gang vurderte de å gi seg. Til slutt fikk de lønn for strevet. Ikke bare ble Klaus Barbie tatt. Han ble også dømt i Frankrike den 4. juli 1987, 42 år etter at andre verdenskrig var over.

Jeg blir aldri lei av å se filmer eller lese bøker med tilknytning til den andre verdenskrig. Denne filmen føyer seg inn i rekken av filmer som belyser krigens grusomheter på en ny måte. For den som tror at krigens psykopater har lagt ondskapen til side under sine eksil, tar feil. Ondskapen fortsetter, men med andre ofre. Og det er av største viktighet å få stoppet dette! Dette er en velspilt film med svært gode skuespillere, og handlingen er spennende selv om man kjenner utfallet. Filmen fortjener terningkast fem.

En lignende film med samme tema er "Eichmann - dødens signatur".

"Sebastians verden" (Regissør: Knut Møller-Lien)

Kalkun! Styr unna!


Innspilt: 2010
Nasjonalitet: Norge
Skuespillere: Andreas Wilson, Christian Strand, Camilla Malmquist Harket
Spilletid: 90 min.

Sebastian og thailenderen Moon er bestekompiser, og få skulle vel tro at de i det hele tatt skulle ha noe felles. Sebastian er vokst opp i et norsk hjem med middels økonomi, mens Moon har kommet til Norge som sexturist. Begge drømmer om det store scoopet, det som skal gjøre dem økonomisk uavhengige.

Sebastian prostituerer seg i likhet med Moon til velsituerte homofile menn. Rent bortsett fra en homse-venn som Sebastian forguder, går de inn for å robbe sine øvrige kunder. Tidvis tar grådigheten vel overhånd, og sjansene som tas er meget risikable. Hvor langt er de villige til å gå for å oppnå sin økonomiske uavhengighet? Og ikke minst: er det her lykken ligger?

Dette er noe av det verste makkverket jeg har sett innen norsk film på svært lenge. Skuespillerprestasjonene var ikke noe å skryte av, men aller verst var faktisk fortellerstemmen! Maken til oppsop av klisjéer skal man virkelig lete lenge etter! Og det er veldig synd, for for en gangs skyld var det noen nye ansikter på lerretet ... uten at det hjalp det aller minste! Jeg fikk faktisk assosiasjoner til filmkalkunen til Aune Sand på 90-tallet ("Dis - en kjærlighetshistorie" - noe av det mest patetiske som er laget innen norsk film noen sinne). Flere ganger ble jeg sittende og spole fordi jeg ikke gadd å bruke mer tid enn nødvendig på å se den. Og hadde det ikke vært for tanken på å slakte filmen, som jeg i anstendighetens navn syntes jeg måtte se ferdig, hadde jeg gitt meg etter en halv time. Spar tiden og pengene og styr unna dette makkverket av en film!

Jeg gir terningkast to, og da er jeg snill.

"Coco Chanel & Igor Stravinsky" (Regissør: Jan Kounen)

Innspilt: 2009
Nasjonalitet: Frankrike
Skuespillere: Mads Mikkelsen, Anna Mouglalis
Spilletid: 120 min.

Det franske moteikonet Coco Chanel sitter i konsertsalen, året er 1913 og det dreier seg om uroppføringen av et svært kontroversielt musikkstykke av russeren Igor Stravinsky. Publikum deler seg i to; den ene delen er sjokkert over det de oppfatter som et absolutt lavmål innenfor musikken, mens den andre delen anerkjenner det spektakulære og fremtidsrettede i fremføringen. Imidlertid er en ting klart: totalt sett ble dette ingen suksess blant det sofistikerte, europeiske publikum.

Flere år senere treffes Coco og Igor igjen. Igor har fremdeles ikke hatt den helt store suksessen. Firebarnsfar har han også blitt, og han er ikke i stand til å tilby familien annet enn en nokså kummerlig hotelltilværelse. Coco tilbyr hele familien å flytte inn på hennes gods like utenfor Paris. Igor er en meget stolt mann. Først nøler han, men så slår han til. Det skal hans kone angre på!

Det hele ender selvsagt med at Coco og Igor blir elskere. Med smerte skjønner Igors kone hva som skjer, uten at Igor klarer å foreta seg noe for å avslutte det hele. Det som uansett kom ut av denne tross alt kortvarige affæren, var at han fikk ro og inspirasjon til å skrive et musikkstykke som ble hans gjennombrudd, mens Coco omsider fant frem til formelen som hennes senere berømte parfyme Chanel nr. 5 skulle få.

Vanligvis elsker jeg filmene som Mads Mikkelsen er med i, men rollen som Igor ga ham virkelig ikke mye å spille på. Han hadde hele tiden et nokså mutt, lukket ansikt - selv under elskovsscenene med Chanel - og det var det. Men kanskje var det nettopp slik Igor Stravinsky var? Anna Mouglalis fikk uansett en atskillig mer spennende rolle! Stilsikker og med en selvsikkerhet av de helt sjeldne tok hun det hun ville ha - også andre kvinners menn. Eller kanskje særlig andre kvinners menn! En meget overbevisende rolletolkning fra hennes side! Det var for øvrig morsomt å se hvordan kulissene, som skulle gjenspeile Coco Chanels spesielle smak, var bygget opp. Det meste gikk i svart og hvitt, på en helt særegen måte. Ellers var musikken - med unntak av en vel lang innledning med det nevnte skandaløse musikkstykket (som jeg uten å overdrive må kunne hevde er for spesielt interesserte!) - vakker. Noen ganger ble det stilistiske uttrykket i filmscenene trukket vel langt, som om det vakre hadde en høyere mening i historien. Joda, veldig vakkert og alt det der, men kanskje litt for "billig" i forhold til å gi filmen en troverdig dybde. Og til slutt: tror vi egentlig på at det var magi mellom Coco og Igor etter å ha sett denne filmen? Alt i alt en helt grei film som står til en firer på terningen. 


Jeg likte for øvrig filmen "Coco avant Chanel" med Audrey Tautou mye bedre!

Jeg tar med en link til Dagbladets anmeldelse av filmen. 

"Mandager i solen" (Regissør: Fernando León de Aranoa)

Hva knekket stolthet kan gjøre med mennesker


Innspilt: 2002
Nasjonalitet: Spania
Original tittel: Los Lunes Al Sol
Skuespillere: Javier Bardem, Luis Tosar og José Angel Egido
Spilletid: 109 min.

Kameratene Santa, Lino, José, Sergei og Amador har det til felles at de for en tid tilbake mistet sine trygge jobber på skipsverftet i forbindelse med nedleggelse. Nå er de arbeidsledige, og dette tærer mer og mer på kreftene og psyken etter som tiden går. Nesten hver kveld møtes de på den lokale puben for å drukne sine sorger.

Santa (i Javier Bardems skikkelse) er tilsynelatende den som takler arbeidsledigheten best. Han har vært en kvinnebedårer, men nedslagsfeltet hans er nå vakre, enslige kvinner med barn. Han har aldri stiftet familie, og nøyer seg stort sett med en-nattsopplegg. Stoltheten hans kombinert med manglende selvinnsikt i sine dårlige sider, ødelegger tidvis mye for ham.

José er gift, men hans manglende selvtillit tærer alvorlig på ekteskapet. Hans angst for at kona skal gå fra ham, er i ferd med å bli en selvoppfyllende profeti. For kona er lei av hans mistenksomhet og hans noe destruktive innstilling til alt som kan ligne nedlatenhet fra andre. Og hun er lei av alle stikkene fra ektemannen om at hun er i jobb, mens han ikke er det ... Og når ektemannen heller enn å være en støttespiller, blir en byrde, så spørs det hva hun gjør til slutt ...

Lino har aldri gitt opp å få seg ny jobb, men opplever stadig at han som middelaldrende mann ikke lenger er attraktiv på arbeidsmarkedet. Yngre arbeidstakere foretrekkes, og siste utvei - slik han ser det - er å farge bort de grå hårene og lete etter ungdommelige klær i sønnens klesskap. Og å få bukt med den katastrofale svettingen i hendene hver gang han skal på jobbintervju ...

Sergei er en forhenværende russisk atronaut, som dingler med de andre gutta.

Amadors måte å holde ut sin arbeidsledighet på, er å drikke. Han nærmer seg faretruende fort stupet. Og kanskje må en av gutta faktisk falle utenfor for at de andre skal våkne ....

Denne filmen har vært Oscar-nominert, og har ellers mottatt en rekke priser. Javier Bardem spiller igjen glitrende! Hele fremtoningen hans - med en noe fremskutt mage og pannen hellende lett bakover - ga ham et snev av noe hovmodig, besserwisser-aktig. Denne typen innrømmer aldri en eneste feil, men er meget kritisk til alt og alle, mens han strør om seg med hentydninger om at han tross alt har levd et annet og bedre liv ... kanskje ... For øvrig er dette en tankevekkende film om hva arbeidsledighet gjør med mennesker og deres selvbilde. Alkoholproblemer, ekteskapsproblemer, en trang til å hevde seg tross alt ... alt glitrende fremstilt i denne spennende spanske filmen! Og hele tiden ligger galgenhumoren på lur, slik at i alle fall jeg som seer ble sittende og le med dem og ikke av dem.

Terningkast fem.

André Bjerke: "Kjerringa mot strømmen"

Kjerringa mot strømmen

I denne tid da frihet aktes lite
kan det for nordmenn være godt å vite

at vi har fostret her på hjemmlig mark
en frihets helgen, større enn Jeanne d’Arc

Hun var av dem hvis nese det var ben i
for hun var født prinsipielt uenig.

Hun har - fordi hun var så vrang og vrien -
fått evig liv i folkepoesien.

Og sjelden var en dame som fikk plass i
et eventyr, så eventyrlig trassig !

Hun lot seg ikke engang overmanne
da hun ble holdt med hodet under vannet.

Da var det bare stemmen vannet kvalte
For hun stakk hun hånden opp, og hånden talt!

To fingre dannet klippende en saks.
Så drev hun opp mot fossen som en laks.

Og over fossen lå hun samme aften
i suveren forakt mot tyngdekraften!

Hun holdt på sitt, Hun var den bedre del
av det vi kaller Norges Folkesjel

Hun er vår adel. Hun er frihetsdrømmen
hvis norske navn er kjerringa mot strømmen.

Hun er av dem jeg gjerne skulle kjenne
Det beste i oss er i slekt med henne.


- André Bjerke -

"Oljeberget" (Regissør: Aslaug Holm)

Innspilt: 2005
Med: Jens Stoltenberg
Spilletid: 107 min.

Antakelig så jeg denne filmen sånn ca. fem år for sent. Jeg fant den nemlig i en stabel med usannsynlig billige DVD´er for to-tre år siden, og tenkte at "ja ja, det kan jo være greit å ha sett hva dette er!" Nå har jeg omsider somlet meg til å se den, fordi jeg har foretatt en opprydding blant mine usette DVD-filmer. 

Temaet i filmen er Arbeiderpartiet med Jens Stoltenberg i spissen som skal forsøke å gjenerobre sine tidligere posisjoner i det politiske liv i Norge i forbindelse med Stortingsvalget i 2005. Omgitt med en rekke rådgivere som benyttes til alt fra hva den vordende statsministerkandidat skal ha på seg til drilling av statements overfor pressen, skulle forutsetningene for å vinne valget absolutt være til stede.

Filmen gir et hyggelig og flott portrett av mannen som siden har vært Norges statsminister! Dette er en film han absolutt kan være stolt av!

Når den likevel ikke når høyere opp en terningkast fire, er det fordi slike filmer har en tendens til å bli litt kjedelige i all sin tendensiøsitet. Men det var helt greit å se den mens jeg tok for meg av familiens stryke-haug!