Forsidebilde

Forsidebilde

lørdag 30. september 2017

Hva kan man få til i løpet av en oval weekend i New York?


Gatemarked på Fifth Avenue (Foto: Rose-Marie Christiansen)
New York - hele verden samlet i en by!

Litt om tidligere New York-turer

Mannen min og jeg har tidligere vært i New York på to ukelange turer, og dette har resultert i intet mindre enn 16 innlegg her på bloggen. Det er en del ting man bare få med seg når man først er i New York; som Ellis Island og Frihetsgudinnen, Wall Street og Charging Bull, Times Square, Ground Zero og 9/11 Memorial, Brooklyn med WilliamsburgBedford Ave) og båttur på East River, Empire State Building og Rockefeller (mtp. utsikt fra toppen), Coney Island, Little Italy og Chinatown, Strand  Book Store, museer som Metropolitan, Museum of Modern Art (Moma), Guggenheim og American Museum of Natural History, Central Park, High Line, Meatpacking District og Hell´s Kitchen - og mye, mye mer! Helikoptertur over Manhattan er også morsomt! Joda, det er nok å ta av! Og jeg har stoff til minst 10 blogginnlegg til - om bare tiden hadde strukket til. (Samtlige linker peker til mine tidligere blogginnlegg.)


Brooklyn Bridge (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Litt om planleggingen av denne turen

Sist gang mannen min og jeg var i New York, kjente vi på at det faktisk var litt slitsomt å være  der i en hel uke. Vi smakte derfor litt på ideen om å komme tilbake på en oval weekend. Ville det være noen vits? Jeg mener: det er en lang reise og det koster en del å komme seg dit, selv om man med litt god planlegging kan få slike turer ned i 3000 kroner billetten tur-retur, uten å måtte mellomlande noe sted. Det er sikkert mulig å få det enda billigere også, men da må man nok belage seg på å reise til og fra byen midt i uka. Det passer ikke for oss. 


Brooklyn Brigde med The River Café under (Foto: Rose-Marie Christiansen)
En gang i våres kom vi over rimelige flybilletter og vi nølte derfor ikke med å bestille. Vi inviterte med oss min manns eldste datter, og formålet med turen var å gi henne noen høydepunkter av New York. Da var det ikke til å komme forbi at vi ved planleggingen av turen måtte være forberedt på å gå opp noen stier vi allerede hadde tråkket opp på tidligere turer. Hvordan skulle vi få gitt henne highlights´ene av denne intense byen, der det er noen avstander fra Lower Manhattan opp til Central Park? I og med at vi kun skulle ha tre overnattinger, innså vi at det ville bli en meget hektisk tur. Planlegging var derfor viktig! Det var en absolutt fordel å kjenne New York fra før av.


Times Square (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Hvor skulle vi bo?

En av de viktigste beslutningene vi tok var hvor vi skulle bo. På bakgrunn av erfaringer fra tidligere turer, valgte vi oss området ved Soho, i nærheten av Tribeca. Herfra er det gangavstand til Nolita, hvor vi bodde på vår forrige New York-tur. Little Italy og Chinatown er blant våre yndlingsområder i New York, og det å ha gangavstand til disse områdene betyr en del for oss. Området er ikke så striglet som Upper Manhattan, og det passer oss godt. 


En limousine som hadde litt problemer med svingen ...  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Flyet vårt forlot Oslo i ellevetiden en fredag formiddag. Vi fløy direkte uten mellomlanding, noe vi tenkte var helt nødvendig på en så kort tur. I og med at det er seks timers tidsforskjell mellom Oslo og New York, ankom vi byen sent på ettermiddagen norsk tid, og skrudde klokka tilbake slik at det var formiddag igjen da vi ankom New York. En veldig god start, med andre ord! 


Man har ikke vært ordentlig i New York dersom man ikke har gått over Brooklyn Bridge!
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vel fremme på hotellet vårt slang vi fra oss bagasjen, og tok en taxi til Grimaldi Pizza, et spisested som ligger ved foten av Brooklyn Bridge på Brooklyn-siden. Etter et supert pizza-måltid, gikk vi over Brooklyn Bridge fra den "riktige siden", slik at vi på turen over kunne nyte synet av Manhattan skyline. Å gå over denne brua er virkelig et "must" - jeg vil si: på enhver New York-tur!


Artige folk på Brooklyn Bridge (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Da vi hadde kommet over til Manhattan igjen, var det ikke veldig langt å gå til Ground Zero. På denne turen tok vi oss ikke tid til å besøke 9/11 Memorial, men dette er noe jeg virkelig anbefaler dersom du aldri har vært der før. Vær forberedt på en sterk opplevelse, og sett av litt tid til besøket. Billetter bør du ha kjøpt på forhånd (på nettet). 


Ground Zero (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Fra Ground Zero er det ikke veldig langt til Wall Street og Charging Bull. Det er noe med at når du først er i dette området, så er det litt moro å ha vært der også. Nå har Charging Bull fått selskap av Fearless Girl. Hun er ny av året. 


Fearless Girl står foran Charging Bull, selve symbolet på Wall Street.
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Å få et godt bilde av oksen og den fryktløse jenta uten mengder med folk rundt, er så og si komplett umulig. Det er bare å avfinne seg med at sånn er det! 


Denne flotte jenta tok seg en pust i bakken (Foto: Rose-Marie Christiansen)
På et tidspunkt innhentet trøttheten oss, for ut på kvelden var vår innvendige klokke godt over midnatt. Vi orket ganske enkelt ikke mer, selv om det absolutt var et adrenalinkick å komme til New York. 


Et typisk gatebilde i New York!  Dampen som slippes ut over alt, kommer
fra subwayen, der det ofte kan være nesten ulidelig varmt. Det gjelder å
være lettkledd og kunne ta av seg når det er nødvendig. (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Lørdag ble den mest innholdsrike dagen på turen. Vi startet dagen med å spise frokost på 12 Chairs café like i nærheten av hotellet vårt. 


Du godeste! Tenk å sitte på café og så sitter Patti Smith
på nabobordet!  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Stor var overraskelsen over at selveste Patti Smith og datteren hennes Jesse Smith satt på nabobordet! Vi spiste frokost der dagen etter også, og jammen satt Patti Smith der da også. Denne gangen alene ... og fryktelig forkjølet. Jeg fikk meg ikke til å kontakte henne - på tross av at jeg er blodfan både hva gjelder musikken hennes og bøkene hennes ... Dette bildet er det nærmeste jeg kom et bevis for at det faktisk var henne! Jeg har skrevet både om "Just kids" og "M Train" her på bloggen. Dessuten var jeg på hennes legendariske konsert på Norwegian Wood i juni 2015! Den var fantastisk! Ikke rart jeg var rimelig starstrucked av hennes nærvær!


Pannekaker er ikke det samme etter at man har spist dem i
New York! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Pannekakefrokost er et "must" når man er i New York! Våre USA-turer har ført til at jeg har begynt å lage amerikanske pannekaker hjemme. Det er ikke vanskelig, og man bestemmer selv hvor mye sukker man ønsker å ha i dem. Man bør dessuten skaffe seg en egen (liten!) panne til dette formålet. Hele poenget er at de skal være små og tykke. 


Strand Book Store - et "must" når man er i New York!
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Selvsagt måtte vi innom Strand Book Store! Det må vi hver gang! Dersom jeg hadde reist alene ville jeg nok også sørget for å få meg meg en event her om kvelden, men det tillot ikke settingen denne gangen. Jeg har blitt flinkere til å begrense meg hva gjelder bokkjøp nå enn tidligere, men jeg fikk selvsagt med meg et lite knippe med bøker hjem. Noe annet ville ha vært alldeles uhørt!


Her er bøkene jeg kjøpte denne gangen! #harbareenmillionbøkerfrafør  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
I området rundt Union Square er det Farmer´s Market i helgene. Det var det også sist vi var i New York. Det er et yrende liv på markedet, og dette er et eldorado for matglade mennesker. I og med at vi ikke hadde et eget kjøkken å vende tilbake til senere på dagen, nøyde vi oss stort sett med å se. 


Stort mangfold i utvalget på Farmer´s Market! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi valgte å spise lunch på Chelsea Market. Dette stedet ligger i Meatpacking District, ikke så veldig langt fra Strand Book Store. Vi forbinder dette stedet først og fremst med østers, men dette ble litt i særeste laget for vårt unge følge. Vi valgte derfor noe annet denne gangen. Hele Chelsea Market er et sjarmerende sted full av restauranter for en hver smak, og her finner man også mange flotte butikker som selger alt fra krydder og te til eksklusivt kjøkkenutstyr. 


Stemningsfullt inne på Chelsea Market! Hele stedet ser ut som et gammelt
fabrikklokale, hvor den gamle stilen er forsøkt opprettholdt.
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi tok subwayen opp til Times Square, og derfra gikk vi til Central Park. Planen var at vi i alle fall skulle få med oss Balto, en av New Yorks mest berømte statuer. En tur innom Central Park uten å ha sett Balto, går liksom ikke an.


Balto i Central Park (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det skjedde et eller annet i parken den dagen vi var der. Plutselig ble deler av parken sperret av, det var et stort antall sivile politifolk til stede. Tettheten av suburban-bilder med sotete vindusglass var dessuten stor. Vi fant aldri ut hva som var årsaken til dette oppbudet. Kanskje handlet det om at byen var full av delegater fra fjern og nær, og at det skjedde noe med en av disse? 


Et spesielt følge inne i Central Park (Foto: Rose-Marie Christiansen)
På vei ut av parken kom vi over et litt underlig følge. Hva det var med disse folkene, om de tilhørte en sekt av noe slag eller noe lignende, fant vi heller ikke ut. De fremsto eksotiske og fremmedartede.


Times Square (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Området rundt Times Square slutter aldri å fascinere! Tettheten av mennesker er enorm, og hvor mange mennesker som beveger seg i disse gatene i løpet av en dag, aner jeg ikke. Men det kan ikke være få! Og hva er sannsynligheten for at man treffer kjentfolk i en by som New York? Vel, plutselig fikk vi faktisk øye på noen vi husket fra flyet vårt. På vår forrige tur traff vi også kjente på Times Square. Større er ikke byen enn at dette faktisk kan skje! 


Times Square (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Første gang vi besøkte New York, bodde vi på Times Square. Det var både altfor dyrt og helt misforstått fra vår side. Vi trodde at vi hadde valgt å bo sentralt, men oppdaget at det gjorde vi faktisk ikke. Nå er jo selvsagt alt relativt, og dersom vi f.eks. hadde gått på Broadway-musicaler hver eneste kveld, ville beliggenheten ha vært helt perfekt. De fleste av stedene vi besøkte lå imidlertid mye lenger ned i byen, og i den konteksten ble Times Square faktisk litt usentral. Selv om man tar subwayen nedover i byen, tar det tid å forflytte seg på Manhattan. Og når jeg først nevner subwayen, så vil jeg oppfordre deg til å sette deg inn i rutetabellene. Det er enkelt å finne frem, og dersom du i tillegg bruker Google map, hvor du kan legge inn posisjonen hvor du er og hvor du skal, forteller denne appen deg eksakt hvilke baner du må ta fra hvor. Enklere kan det bare ikke bli! Vi brukte taxi helt unntaksvis, og bare når vi var veldig slitne eller tenkte at vi måtte spare litt på kreftene. 


Utstilling på Hard Rock Café  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det er alltid morsomt å få med seg et teaterstykke på Broadway, og denne gangen valgte vi å se Cats. Dette stykket er blant dem som har gått lengst på Broadway. Det var litt tilfeldig at det ble nettopp dette stykket vi valgte. Egentlig hadde vi lyst til å se Løvenes konge, men det stykket gikk ikke på lørdager. Litt inspirert av erfaringene vi gjorde oss på en London-tur tidligere i høst, valgte vi en matiné. Det å sette seg ned midt på dagen og få hvilt beina, før det var på´n igjen, var rett og slett herlig! Musicalen var kjempefin! Mye flott sang og dans - bundet sammen av en syltynn historie (det gjorde ingenting) - og svært god underholdning! 


Skiltingen i USA er spesiell! "Don´t even THINK of parking here."
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi fikk også med oss Hard Rock Café og et gatemarked i Fifth Avenue i løpet av dagen, som endte med en tur opp i Top of the Rock i Rockefellerbygningen, og middag i Hell´s Kitchen-distriktet. Vi valgte å spise på Ariba Ariba, en mexicansk restaurant vi la litt elsk på sist vi var i New York. Deres frozen Margaritas var farlige gode! Og maten var også utsøkt nydelig! På lørdagskvelden var det riktig livlig der, så pass at vårt yngre følge følte seg riktig så hjemme! Stedet var nemlig kult! Det hadde hun nok ikke ventet av oss! :-) 


Frihetsgudinnen (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi startet søndagen med en båttur ut til Frihetsgudinnen. I og med at vi var tidlig på´n slapp vi unna de verste køene. Denne gangen hadde vi håpet på en tur der vi kunne gått i land, men i og med at turene opp i selve statuen visstnok har vært fulltegnet i månedsvis, droppet vi dette. Vi nøyde oss derfor med en båttur rundt statuen. På vår første tur var vi innom Ellis Island, et "must" for oss. Men på en svært kort tur rekker man ikke det. 

Gatebilde fra Spring Street (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Etter båtturen dro vi til Spring Street, en av våre yndlingsgater i New York - vel og merke i helgene. Da er det nemlig et yrende liv i gatene, og det er fargerike mennesker som beveger seg rundt i området. Det er morsomt å gå rundt og fotografere med andre ord! Kontrastene er sterke og det er stor forskjell på fattig og rik. Noen ganger smertelig stor ... 


Fra Spring Street  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Når man følger Spring Street et godt stykke nedover, kommer man til slutt til tverrgaten Mulberry Street. I år som i fjor var vi i New York under Annual Feast San Gennaro. Jeg skrev om denne matfestivalen i mitt blogginnlegg om Little Italy i fjor. 


På denne matfestivalen tilbys noe av det beste fra det italienske kjøkken!
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
På festivalen tilbys noe av det beste fra det italienske kjøkken. Det handler mye om kjøttretter og dessert-kaker, og faktisk mindre om pasta og pizza, selv om dette også er med. Dessuten handler det en hel del om alkoholservering og ... fest! Det er mange glade mennesker på festivalen, og tidvis er det så tett med folk at det nesten er vanskelig å komme seg frem. 


Fra Little Italy (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi gikk rundt og smakte på mye - på kjøttpølsene, på cannoliene (en spesiell italiensk kake) og ikke minst østers ... Alt smakte fortreffelig! 

"Vegg i vegg" med Little Italy ligger Chinatown. Det sies at Chinatown har spist seg betydelig inn i Little Italy, og derfor er det ikke noe markant skille mellom disse bydelene lenger. 

Chinatown (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Butikkene ligger tett-i-tett i Chinatown. Det handler mye om mat. Spesielt er det en butikk vi stadig ønsker å finne tilbake til, og det er et supermarked som ligger i 127 Mott Street. Mott Street er for øvrig parallellgata til Mulberry Street. Vi har pleid å handle jasmin-te i denne butikken, og det var derfor viktig for oss å komme tilbake. Jasmin-te hører med når man spiser kinesisk mat. Den er viktigere enn alkohol og andre drikkevarer.


Gatebilde i Chinatown (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Bodene står ute i gatene i Chinatown, og hit kommer husmødrene for å handle inn ingredienser til dagens måltider. 


Gatebilde i Chinatown (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det er morsomt å studere utvalget i de kinesiske bodene, for mye av dette er så annerledes sammenlignet med andre land. Det er mye tørket fisk og sjømat, og noen av fruktene er slike vi ikke får tak i her hjemme. 


Dim sum take away i Chinatown
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi fikk oss selvsagt et deilig kinesisk måltid i Chinatown - på en restaurant der de serverte dim sum på Shanghai-vis. Dim sum´ene er fylt med suppe, og tidligere har vi lurt på hvordan vi skal spise disse uten å brenne oss. Trikset er enkelt: man legger dim sum´en på en porselens-sje og stikker hull på den med spisepinnen. Da renner suppen ned i sjeen, og dermed kjøles den umiddelbart så pass ned at det er mulig å spise det hele uten å skolde seg selv. Man plukker opp dim sum´en med spisepinnene og drikker opp suppen fra sjeen etterpå. Kelneren vår demonstrerte dette for oss, og dermed lærte vi noe nytt!


Fargerike gatebilder  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
På mandag sto hjemreisen for tur. Siden flyet vårt gikk i syv-tiden om kvelden, kom vi til at vi måtte sette kursen ut mot flyplassen allerede i tre-tiden. Vårt tog til flyplassen gikk fra Penn Station, og det å finne frem på denne stasjonen er nesten et mareritt. Stasjonen er enorm, og det er ikke spesielt godt merket hvor man må gå for å finne frem til flytoget. Det gjelder å spørre seg frem - og ha god tid! Man må ta høyde for at noe uforutsett kan skje, fordi konsekvensene - ikke å rekke flyet - er for kritiske. Det området av Penn Station man må finne, dersom man skal ut til Newark, er "NJ Transit". NJ står for New Jersey, den bydelen der flyplassen ligger. Her ligger Tracks 1-10, og fra en av de laveste nummerne går toget (jeg husker ikke om det var spor 3 eller 4). Å ta taxi ut til flyplassen frarådes på det sterkeste. Man vet aldri når man kan bli sittende bom fast i trafikken. I verste fall går timene ... (Vi opplevde dette en gang på vei fra flyplassen til Manhattan. Da hadde det eksplodert i en bygning på Lower Manhattan, og det førte til at en rekke innfartsårer rett og slett ble stengt. Heldigvis hadde vi avtalt fast pris med taxi-sjåføren ... Og mens jeg er inne på dette med "fast pris". Regn alltid med en hel haug med tillegg i prisen. Vår "faste pris" på 60 dollar den gangen endte med en regning på 100 dollar - altså nesten en dobling. Det ble vi ikke fortalt på forhånd. Til sammenligning koster en togtur til eller fra flyplassen godt under halvparten for to personer.)


Shanghai Cuisine i Chinatown - hvor vi spiste dim sum  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi brukte formiddagen til å rusle rundt i nærområdet der vi bodde, hvilket vil si Spring Street, Little Italy og Chinatown. Her kunne vi sikkert ha vært mer kreative, og det hadde vi nok også vært dersom vi hadde hatt kun oss selv å ta hensyn til. 


Spring Street (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Helt til slutt tar jeg med noen flere av bildene fra turen. Jeg håper at jeg gjennom dette innlegget har vist at det er fullt mulig å få mye ut av en New York-tur, selv om man kun er der i tre dager! For oss ga dette virkelig mersmak! Det er nemlig krevende å være i en storby i mange dager, særlig fordi man jo ønsker å fylle tiden med noe meningsfylt underveis. New York er en intens by, og man blir sliten av å gå rundt i gatene dag etter dag etter dag. Nå som flybillettene til New York er så rimelige, er det dessuten ikke noen big deal å ta turen over dammen! Vi skal tilbake igjen - gjerne til neste år allerede. Vi blir aldri lei New York, og jeg tror årsaken er at denne byen rommer hele verden på et sted!


The Oculus ved World Trade Center - et nybygg som rommer en subway-
stasjon og et svært kjøpesenter.  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Inne i The Oculus (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Inne i the Oculus (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Den røde kuben foran 140 Broadway, mellom Liberty Street og
Cedar Street (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Et bilde inne på Chelsea Market (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Gatebilde i New York (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Gatebilde i New York (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Image betyr alt i denne byen. Her er en kunstner hyret inn
for å gi en nyåpnet restaurant et kult image.
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi besøkte St. Paul´s Chapel denne gangen. Kirken ligger rett ved
Ground Zero og spilte en sentral rolle i tiden etter 11. september 2001.
Vi kom imidlertid ikke inn til 9/11-utstillingen.  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Denne plazaen er laget til minne om AIDS-ofrene.
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Glade mennesker på italiensk matfestival
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Fargerike mennesker i New Yorks gater
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

søndag 3. september 2017

"Dumplings" (Regi: Fruit Chan)

Grøss fra Hong Kong

Jeg kom over filmen "Dumplings" da jeg for et par uker siden var innom HMV på Oxford Street i London, og rotet rundt i World Film-reolene. Normalt tiltrekkes jeg ikke veldig av grøssere (lenger), men så var det noe med at filmen er Hong Kong-produsert. Jeg har selv vært der et par ganger, og fascineres både av stedet og av maten (blant annet dumplings eller dim sum). 

Regissøren Fruit Chan (f. 1959) er fra Hong Kong, og han er kjent for filmer som reflekterer dagliglivet for Hong Kong-folk flest. Det er mye grøss i hans filmografi. Aller mest kjent er han likevel for "The 1997 Triology", som handler om overgangen fra engelsk styresett til Kina. "Made in Hong Kong" er den første filmen i denne triologien. (Kilde: Wikipedia.) (For øvrig er det lenge siden "Made in Hong Kong" betydde dårlig kvalitet. I dag er Hong Kong forbundet med noe mer ekslusivt.)

Mrs. Li er en tidligere skuespillerinne som er gift med en noe eldre velstående mann. Ikke bare er lidenskapen mellom dem i ferd med å tørke inn, og ikke bare er mannen utro etter noter, men hun betrakter sitt eget aldersforfall med meget stor bekymring. Fortsetter det slik er hun snart ingenting verdt lenger som kvinne. 

Mrs. Li på skjønnhetskur
Så en dag får Mrs. Li høre om Aunt Mei, en mystiske eks-gynekolog fra Kina, som lager noen helt spesielle dumplings med foryngende effekt. Hun ønsker å få en behandling hos Aunt Mei - koste hva det koste vil! Daglig kommer hun innom og får en porsjon med dumplings. Etter hvert antar dumplingene en merkeligere og merkeligere konsistens. Mrs. Li registrerer at huden faktisk har blitt strammere både i ansiktet og på kroppen, og hun blir derfor mer og mer nysgjerrig på hva de egentlig inneholder ... 

Ønsker Mrs. Li å finne ut hva Aunt Mei putter i dumplingene sine?
En dag sniker hun seg inn på kjøkkenet til Aunt Mei, og hun sjokkeres over det hun får se ... 
Likevel velger hun å komme tilbake for å få mer. 

Hjemme registrerer også mannen til Mrs. Li at kona er blitt mer attraktiv, og plutselig blomstrer lidenskapen opp mellom dem. I mellomtiden har hans massasje-elskerinne blitt gravid. Mr. Li overhører en fortvilet samtale mellom kona og Aunt Mei etter et selskap der alle gjestene har bemerket at det lukter så rart i rommet. Mrs. Li skjønner med ett at lukten kommer fra henne, og at hun må tilbake for å få flere dumplings. Mr. Li kommer henne imidlertid i forkjøpet ... 

Aunt Mei lager dumplings - innholdet er en dypt bevart hemmelighet.
Ja, hva synes jeg egentlig om filmen ... På et vis virker den litt "hjemmesnekret", og den er i alle fall sær så det holder. Det meste av handlingen foregår i Aunt Meis leilighet, men i små glimt får vi øye på det hektiske folkehavet i Hong Kongs gater, markedene, utsikten fra the Peak, Victoria Harbor og de nedslitte leilighetskompleksene der vanlige folk bor, med klesvask hengende til tørk på helt like balkonger så langt øyet rekker. Egentlig var det dette jeg opplevde som mest "morsomt", dvs. alle gjenkjennelsespunktene. 

Hvor gammel er egentlig Aunt Mei?
Persongalleriet er en smule karrikert, toppet av den meget eksentriske Aunt Mei, som spilles av Bai Ling. Hun har medvirket i et imponerende antall filmer, men det er først og fremst for rolletolkningene i "Dumplings" (2004), "Red Corner (1997), "Speed Dragon" og "The Gauntlet" (2013) at hun har fått kred i forbindelse med  internasjonale filmfestivaler. Rollen som Aunt Mei virker skreddersydd for henne. Hun synger, danser, utfolder seg på kjøkkenet og har en ansiktsmimikk som er helt ubetalelig. 

Noen av scenene er sjokkerende. Jakten på skjønnhet og evig ungdom kjenner liksom ingen grenser. Som da Mr. Li gumler i seg et andeegg, og vi får øye på et andefoster i egget ... Det går ned på høykant. Eller når Mrs. Li tar ut et helt brett med andeegg og går løs på disse med stiletthæler. Plutselig dukker det opp en forpjusket, spill levende andunge. Hun tråkker på denne også. Og enda mer sjokkert skal vi bli før rulleteksten kommer ...

En liten digresjon: Første gang mannen min og jeg var i Hong Kong, så vi fra tid til annen at det sto "Bird´s Nest" på menyen, og at denne retten kostet skjorta. Vi var også i en gate med navnet "Bird´s Nest", og der lå butikkene som solgte fuglereir på rekke og rad. Hva i all verden var dette? lurte vi på. Vi spurte en guide vi hadde på en tur i Beijing, og hun svarte at det er spyttet som fuglene binder sammen kvister og annet til et fuglereir, som er det folk er ute etter. Tidligere var det konkubiner på høyt nivå som brukte dette som et skjønnhets- og foryngelsesmiddel. Grunnen er at dette var et svært dyrt remedium. Det er det fremdeles. Men at det serveres på restauranter i tillegg, fremstår som underlig. Og prisene? Flere tusen kroner for ett måltid! Det er antakelig i denne konteksten man må forstå en film som "Dumplings". 

Denne filmen har hatt én viktig funksjon på meg: jeg har lyst til å se "The 1997 Triology" av samme regissør! 

Du må selv bedømme om dette kan være en film for deg. Jeg har på ingen måte røpet alt i handlingen i dette innlegget. 

Innspilt: 2004
Originaltittel: 餃子/ Gaau2zi2
Nasjonalitet: Hong Kong
Språk: Kantonesisk/mandarin
Sjanger: grøsser
Skuespillere: Miriam Yeung (Mrs. Li), Tony Leung Ka-fai (Mr. Li), Bai lIng (Aunt Mei)
Spilletid: 91 min.

tirsdag 15. august 2017

12 bøker jeg gleder meg til å lese i høst


Bøker jeg ser frem til å lese i høst!
Det kommer ut langt flere bøker enn hva de fleste av oss har mulighet til å rekke over. Vi må derfor prioritere. I dette innlegget ønsker jeg å fortelle om hvilke 12 bøker jeg gleder meg spesielt til i høst.

Min liste
bærer preg av at jeg allerede har rukket å lese noen av de bedre bøkene som har kommet ut i år; Aris Fioretos` roman "Mary" er et eksempel. Deborah Levy`s roman "Varm melk" er et annet eksempel. Dessuten har jeg nettopp lest ferdig Chigozie Obioma`s "Den forbudte elven". (Linkene peker til mine omtaler her på bloggen.) Dessuten bærer listen preg av at ikke alle forlag er klare med sine høstlister riktig enda. Dermed vet jeg ikke absolutt alt om høstens bøker akkurat nå.

Jeg
har linket titlene til forlagenes presentasjon av bøkene, men understreker for ordens skyld at jeg gjør dette på eget intiativ og uten å ha bindinger til noen. Jeg har ingen inntekter på bloggen min. Tanken er at linkingen skal gjøre det enklere for mine lesere å finne ut om aktuelle bok kan være av interesse.

1. Elena Ferrante: "Den dunkle dottera" (Samlaget)

Etter å ha lest både Napoli-kvartetten og "Svikne dagar", har jeg blitt en ihuga Ferrante-fan! Jeg bare ha mer!


Som jeg nevnte i et tidligere blogginnlegg for få dager siden, er fine leseopplevelser med forfattere jeg kjenner fra før av, den største triggeren når jeg velger ut bøker jeg ønsker å lese.

Italias Napoli og kvinneskjebner går igjen i Elena Ferrantes bøker, og "Den dunkle dottera" er intet unntak. Her møter vi Leda, som er 47 år gammel og yrkeskvinne. I sin tid foretok hun noen vanskelige og ukonvensjonelle valg, som hun nå ser tilbake på ...

Jeg kommer til å kaste meg over denne boka så snart den er i hus! (Boka er senere lest, og her er min omtale av den.)


2. Tommi Kinnunen: Lyset bak øynene" (Pax Forlag)

Leste du noen gang Kinnunens fantastiske roman "Der fire veier møtes"? Dette var hans debutbok, og den imponerte stort. Jeg ble derfor lykkelig da jeg fikk nyss i at en fortsettelse var på
vei.

Etter
å ha lest forlagets presentasjon av "Lyset bak øynene", finner jeg likevel ingenting som tyder på at denne boka er en fortsettelse av "Der fire veier møtes" ... Okke som ... leses skal den nå uansett! Kinnunen har nemlig en helt unik fortellerstemme, og forventingene til boka er skrudd høyt i og med at Politiken har erklært denne siste boka som et mesterstykke. Det er femtitallets Helsingfors som er åsted for bokas hendelsesforløp. Det handler om ensomhet og om nødvendigheten av å finne sin egen vei. (Boka er senere lest, og her er min omtale av den.)


3. Roy Jacobsen: Rigels øyne (Cappelen Damm)

Etter å ha lest "De usynlige" og "Hvitt hav", er det helt selvsagt at jeg skal lese den tredje boka i serien - "Rigels øyne"!

I denne tredje boka er krigen over og året er 1946. Ingrids datter er blitt ti måneder, og Ingrid legger ut på vandring for å finne barnefaren. Hun møter et land som gradvis vender seg til at det er blitt
fred ...

Mens
jeg går og venter på denne boka - den kommer nemlig ut først 4. september - lever det et håp i meg om at det må komme flere bøker etter denne. Da håper jeg at handlingen atter er tilbake til Helgelandskysten. (Boka er senere lest, og her er min omtale av den.)

4. Trine inviterer - menyer til hverdag og fest (Cappelen Damm)

Jeg har fulgt Trines blogg i årevis, og har selvsagt de to første kokebøkene hennes. Sjelden har vi sett mer pedagogiske kokebøker som gjør at nær sagt hvem som helst kan lykkes, bare man følger oppskriftene til punkt og prikke! Gjennom den umiddelbare tilbakemeldingen denne populære matbloggeren får fra sine lesere, får hun en unik mulighet til å justere oppskriftene slik at "alle" kan få det til på kjøkkenet. Hun deler også raust med triks og tips som de mer proffe kanskje tar som en selvfølge - noe som går "without saying" - men som vi andre faktisk trenger å få inn med tesje! Å lage mat etter hennes oppskrifter, gir selvtillit! Denne boka skal jeg selvsagt sikre meg! (Denne har jeg senere gjort meg godt kjent med, og her er en presentasjon av boka.)



5. Paul Auster: "4 3 2 1" (Aschehoug)

Jeg
har fulgt Paul Austers forfatterskap i en årrekke (nesten 30 år), og jeg har lest nesten alt han har skrevet. "4 3 2 1" er en diger koloss på nesten 900 sider, og det er en svært spesielt anlagt roman der vi følger en og samme person gjennom fire parallelle versjoner av hans liv.

Dette med å skrive store, tykke romaner og håpe på at man lykkes med å skape "den store amerikanske romanen" (noe ala en moderne klassiker), er en trend i tiden blant amerikanske forfattere for tiden. Men hvorfor i all verden må bøkene på død og liv være så tykke? ...

tenker jeg. Uansett - denne romanen skal jeg selvsagt lese!

6. J. D. Vance: Hillbillyenes klagesang (Cappelen Damm)




Denne boka kom jeg over på en av mine mange bokhandlerbesøk nå i høst, og den fanget nokså umiddelbart min interesse. Det er mulig at min egen rundreise i USA tidligere i sommer virket som en trigger da jeg leste baksideteksten på vaskeseddelen. Uttrykk som "en rapport fra USA" og "dagens fattige" traff meg. Tidligere har jeg lest en del om hvor kort veien fra et vellykket liv til et liv på gata i USA kan være. På min rundreise i USA så jeg mange fattige og det gjorde et sterkt inntrykk.

Boka inneholder i følge forlaget en sterk og sviende skildring av forfatterens egen klassereise. Samtidig er den en beskrivelse av diskriminering og de struktuelle og kulturelle barrierene som dagens fattige møter.




7. Colson Whitehead: Den underjordiske jernbanen (Kagge forlag)

De
nne boka omtales som årets litterære sensasjon, og man kommer ganske enkelt ikke utenom den dersom man ønsker å følge med på det som skjer i samtidslitteraturen, har jeg skjønt. Første gang jeg kom borti den, tenkte jeg imidlertid at jeg hadde lest min andel av bøker om tyranniske slaveeiere og deres mishandling av slavene sine. Så feil kunne jeg altså ta ...

Boka
ligger er allerede i hus, og jeg ser frem til å lese den. (I mellomtiden har jeg lest boka, og her er min omtale av den.)



8. Rune Christiansen: Fanny og mysteriet i den sørgende skogen (Oktober forlag)





For noen titler Rune Christiansen gir sine bøker, tenkte jeg da jeg her om dagen kom over denne romanen!



Jeg har dessverre bare rukket å lese "Ensomheten i Lydia Ernemans liv" av denne forfatteren, men jeg føler likevel at jeg kjenner ham så godt. Det har naturligvis sammenheng med at jeg har hørt på ham en gang på Litteraturhuset (januar 2015) og at jeg har lest Miriam Stendal Boulos` bok "Lykke og eksil - Om Rune Christiansens forfatterskap".

I denne romanen møter vi den unge og foreldreløse jenta Fanny, som i det ytre lever et enkelt og litt sørgmodig liv, men som åpenbart har et rikt indre liv full av eventyr ... (Boka er senere lest, og her er min omtale av den.)

9. Asgeir Ueland: Shetlandsgjengen - Hemmelig agenttransport på liv og død (Kagge forlag)


Etter å ha vært på Shetland i fjor og fått nærkontakt med denne delen av vår historie (dette skriver jeg om i dette blogginnlegget om Shetland), er det helt opplagt at jeg må lese denne boka! Leselysten trigges dessuten av min interesse for andre verdenskrig.

Forlaget skriver følgende om boka:

Gjennom flere vintre reiste norske skøyter frem og tilbake over ugjestmilde Nordsjøen. Vi følger legendariske skippere som Leif Larsen og ukjente helter som Grotle-brødrene gjennom stormer, infiltrasjonsforsøk, forlis og død.

Dette er første gang hele historien om Shetlandsgjengen fortelles – fra det politiske spillet til planlegging, orkaner i Nordsjøen, triumfer og tilbakeslag. Men aller mest er det en fortelling om hvordan vanlige nordmenn viste ekte heltemot da det gjaldt som mest.



10. Judith Hermann: Lettiparken (Pelikanen)

Jeg har ikke lest noe av Judith Hermann tidligere. Likevel var det mange ting som trigget min interesse for å lese denne boka. For det første pleier utgivelser på Pelikanen å borge for kvalitet. For det andre står boka for tiden i Tronsmo bokhandels vindusutstilling. Og for det tredje: Det er Sverre Dahl som har oversatt boka fra tysk.

"Lettiparken" er en novellesamling om barnløshet, skilsmisser, nye partnere, timer hos psykoanalytikeren og døende foreldre. Trenger jeg å si mer? Klart jeg skal lese denne boka!

11. Bård Torgersen: Jeg ikke dum (Flamme)

I forrige uke var jeg på Flammes pressekonferanse og i den forbindelse overvar jeg Bård Torgersens opplesning av egne dikt fra diktsamlingen "Jeg ikke dum". Det gjorde så sterkt inntrykk at jeg bare er nødt til å skaffe meg denne diktsamlingen.

Det handler ikke bare om at alle andre er dumme og at verden er et dumt sted, men også om at det finnes en dum liten dritt i oss alle.

Jeg ble både sjarmert, lattermild, glad, trist og giret av å høre på disse diktene. Tankevekkende og følelsesladde dikt!



12. Lene Wold: Ære være mine døtre - æresdrap fra mannens perspektiv (Kagge forlag)

Andre kulturer har interessert meg så lenge jeg kan huske. Særlig interessant er det å lese om kulturkonflikter, radikalisering, æresdrap og annet. I den sammenheng er Lene Wolds bok et must å få med seg.

Forfatteren har de siste tre årene tilbrakt mye tid i Jordan sammen med en far som har drept sin mor og en av sine døtre for å gjenopprette familiens ære. Hun har virkelig gjort grundig research, og denne gangen fortelles historien fra gjerningsmannes perspektiv - ikke fra ofrenes ... Dette gjør boka meget unik. Denne bare må jeg lese! (I ettertid har jeg lest denne boka, og her er min omtale av den.)

søndag 13. august 2017

Så mange bøker og så liten tid ...

Vindusutstillingen på Tronsmo bokhandel mandag 5. august 2017
Bokhøsten 2017 er her!

Bokhøsten er over oss og markedet flommer over av bøker vi bare lese. For egen del kjenner jeg sterkt på faren for at grådigheten skal ta fullstendig overhånd. Lesetid er nemlig et knapphetsgode i min tilværelse (og i de fleste andres også, tar jeg ikke feil), og det handler ikke bare om prioritering. For jeg leser virkelig når jeg kan - på vei til og fra jobb (da går det som oftest i lydbøker), når jeg venter i kø, når jeg skal slappe av, når jeg gjør huslige sysler hjemme - lydbøker da også (med mindre jeg holder på å lære meg noe nytt som krever all konsentrasjon) osv. En krevende jobb må ta mye av "skylden" for at det har blitt atskillig mindre lesning i 2015 (69 leste bøker), 2016 (69 leste bøker) og 2017 (48 bøker hittil i år). Vanligvis pleier jeg å lese 110-130 bøker pr. år. To bøker i gjennomsnitt pr. uke er virkelig ikke noe å få hakeslepp for når man står overfor en lidenskapelig bokelsker, som for flere år siden definerte TV ut av sitt liv (og bare ser nyheter i streamet versjon på nettet)


Stabelen med uleste bøker vokser hjemme
hos meg
Lesemålet mitt i år

I år er målet mitt å komme opp i rundt 80 leste bøker. Uansett - det krever mye bevissthet rundt prioritering. Hvilke bøker skal jeg prioritere? Hva skal jeg i så fall prioritere bort?

Mitt overordnede mål er å treffe så godt jeg kan på kvalitetslitteratur. Innimellom unner jeg meg riktignok en bestselger eller tre - dersom tematikken treffer meg. (Da kan jeg i grunnen tåle litt av hvert ... Det eneste jeg ikke tåler er at dårlige bøker markedsføres som mesterlige - da kvesser jeg pennen!) Krim og thrillere tar jeg meg imidlertid ikke tid til å lese, selv om dette er sjangere jeg absolutt kan ha glede av - i alle fall av og til og når kvaliteten er god. (Kanskje leser jeg krim og thrillere igjen den dagen jeg får mer av livet mitt tilbake (les: en mindre krevende jobb) og kommer opp i 120-130 leste bøker årlig ... Da trenger jeg ikke lenger å være så streng med meg selv ...)

Litt om leseeksemplarer

I min postkasse strømmer det for tiden inn leseeksemplarer fra forlagene. De fleste har jeg bedt om selv, men noen kommer også uten at jeg har bedt om dem. Disse bøkene er faktisk en glede - så lenge de treffer på min litteratursmak. Men krimbøker og den slags er det helt unødvendig å sende meg, for jeg gir dem bare videre til andre som er mer interessert. Noen ganger blir mannen min glad, men han er ingen bokblogger. 

Bare for igjen å ha presisert det: Jeg blogger kun på hobbybasis og tjener absolutt ingenting på bloggen min. Jeg har ingen reklame, og jeg mottar aldri penger for å skrive om bøker. Jeg er fri og uavhengig, og jeg er ærlig når jeg skriver. Det hender at jeg har møtt en og annen forfatter tidligere, og da kjenner jeg på det når jeg ikke liker vedkommendes bok. (Særlig gjelder dette unge og uerfarne forfattere.) Men jeg skriver likevel det jeg mener, selv om det sikkert kan såre og skuffe. Hensynet til mine lesere (og egen integritet og troverdighet) går alltid foran.  

Når jeg skriver om bøker jeg har mottatt som leseeksemplarer, oppgir jeg det alltid i selve innlegget. Om leserne mine tenker at det svekker min troverdighet som blogger at jeg mottar leseeksemplarer, er det synd - men det får jeg ikke gjort noe med. 

Hva er det som avgjør hvilke bøker jeg velger meg ut? 

Det er mye som inspirerer meg når jeg skal velge ut bøker jeg ønsker å bruke min lesetid på. (Men bare for å ha sagt det: jeg overvurderer alltid hvor mange bøker jeg tror jeg kommer til å lese.) Den første og største triggeren er mitt eget kjennskap til ulike forfattere. Derfor gleder jeg med f.eks. til å lese Roy Jacobsens nye roman "Rigels øyne" (er ikke utgitt enda), Ketil Bjørnstads "Åttitallet" (har heller ikke kommet enda) og Lotta Elstads "Jeg nekter å tenke".  For ikke å snakke om Elena Ferrante og den nyoversatte boka "Den dunkle dottera" ... Erfaringene jeg har med disse forfatterne fyller meg med mye godfølelse! 

Den andre triggeren er abonnering på nyhetsbrev fra forlagene. De fleste forlagene har åpnet for denne muligheten på sine nettsider. Her får man informasjon om bøker som kommer - sammen med utgivelsesdato. Dette gjør at hjernen skrur på radaren når bøkene senere dukker opp. Gjenkjennelsesfaktoren kombinert med en trang til å få tak i nettopp den ene eller andre boka, er ofte sterk. 

Den tredje triggeren er å gå i bokhandlerne og se, føle og kjenne på bøkene som ligger på bokbordene. Jeg har store problemer med å gå forbi en bokhandel uten å ta turen innom - særlig i perioder der jeg vet at det hele tiden dukker opp nye titler. Heldigvis er det slutt på de tider der de forlagene som betalte mest, fikk sine bøker promotert på bokbordene som møter oss når vi entrer bokhandlerne. (Dette var spesielt provoserende når det dreide seg om "kiosklitteratur" i pen innpakning, og med blurber som lovet gull.) Her er det selvsagt mulig at jeg er naiv, men mitt inntrykk er i alle fall at de fleste bokhandlere prøver å fremstå med integritet, og at det er mye god litteratur - uavhengig av forlaget som har eierandeler i aktuelle bokhandelkjede - som ligger på bokbordene i dag. Dette merkes ikke minst for oss som frekventerer de forlagsuavhengige bokhandlerne ofte, og ser hva de promoterer. Her er det mye inspirasjon å hente! 

Den fjerde triggeren er bokanmeldelser - både fra profesjonelle kritikere og bloggere. Dessverre har antall bokanmeldelser i avisene gått betydelig ned de siste årene. Årsaken er at rammebetingelsene for media er vesentlig svekket. Reklameinntektene svikter og støtten fra det offentlige likeså ... Nyheter trumfer kultur. Det er til å grine av! 

Mine yndlingsaviser er Morgenbladet og Klassekampen (Magasinet i lørdagsavisen er et must). Er det noe disse avisene kan, så er det å plukke ut kvalitetslitteratur! Dermed blir dette en kilde til inspirasjon for meg i min lesning. Jeg leser ikke alle bøkene som anmeldes i disse avisene, men de bøkene jeg jevnt over leser, blir som regel anmeldt der. I tillegg finner jeg gode anmeldelser i NRK, Dagens Næringsliv, Aftenposten, Stavanger Aftenblad og Adresseavisen. (Dessverre ligger det meste bak betalingsmurer. Jeg skjønner i grunnen ikke hvorfor kulturstoffet ikke blir frigitt etter en tid. Jeg er veldig sikker på at dette på sikt ville ha ført til flere abonnenter.)

Kvaliteten på blogger er høyst variabel, men det gjelder å finne de som er gode, og hvor kriteriene som vurderes sammenfaller noen lunde med hva jeg selv legger vekt på. (Dette er ikke det samme som at vi liker de samme bøkene - jeg må bare forstå hvorfor bloggeren mener det ene eller det andre.) Jeg er også i overkant opptatt av at kildebruk oppgis. Dessverre er det flere av de virkelig gode bloggerne som har blitt mer eller mindre borte i årenes løp. Det tar tid å utvikle en personlig stil på blogg, og det er også noe med at øvelse gjør mester. Når man har holdt på i noen år, blir man bedre. Det gjelder i alle fall de aller fleste. Særlig gjelder det der bloggeren har ambisjoner om å bli god. Det handler om et ønske om å ville utgjøre en forskjell, og at man har et budskap. 

Den siste triggeren er tilfeldigheter. Noen ganger handler det om at det dukker opp et leseeksemplar i postkassen, som man ikke har bedt om selv. Bak en slik forsendelse sitter det gjerne et forlag som faktisk følger med på hva jeg leser og interesserer meg for, og som åpenbart har tenkt at "denne boka passer for nettopp deg!" En slik opplevelse hadde jeg tidligere i sommer, da Agora Publishing sendte meg Aris Fioretos´ "Mary". En rask sveip over bøkene jeg har lest så langt i år (og her er det virkelig mye god litteratur!) får meg til å konkludere med at dette er årets sterkeste bok så langt - for mitt vedkommende! Og jeg blir glad når jeg gjenkjenner boka i diverse bokhandlere! At de har den inne! Måtte noen bokhandleransatte også lese boka og begynne å pushe den på kunder! De fleste lesere aner virkelig ikke hva de går glipp av - før noen veileder dem. (Det kommer ut for mange bøker til at det er mulig å holde oversikten, med mindre man er villig til å bruke veldig mye tid på dette - noe de færreste har. Her kommer kritikerne og bokbloggerne inn.)

Mitt spesielle leseprosjekt for tiden

Da min arbeidsplass flyttet tidligere i år, førte dette tilfeldigvis til at jeg "må" passere Tronsmo bokhandel hver eneste dag. Dette har ført til noen endrede lesevaner for mitt vedkommende. Jeg ble nemlig oppmerksom på vindusutstillingen deres. Og fordi jeg har så stor tiltro til denne bokhandelens uavhengighet og vilje til å promotere kvalitetslitteratur, begynte jeg å ta bilde av utstillingen og finne frem til bøkene deres.

Sist gang jeg tok bilde av utstillingen (for seks dager siden) fant jeg ut at jeg hadde lest ni av bøkene, hadde fire på vent og en i bestilling. Mye skjer på seks dager, og status i dag er ti leste bøker, to bøker som jeg holder på med og tre som ligger på vent. Her er en oversikt over bøkene (med linker som peker til mine bloggomtaler):
- Deborah Levy: Varm melk (lest, men foreløpig ikke blogget om)
- José Eduardo Agualusa: Allmenn teori om glemsel (lest og blogget)
- Karl Ove Knausgård: Så mye lengsel på så liten flate (lest og blogget)
- Richard Ford: Mellom dem (Between Them) (lest og blogget)
- Christian Kracht: De døde (lest og blogget)
- Helga Flatland: En moderne familie (denne holder jeg på med)
- Colson Whitehead: Den underjordiske jernbanen (denne ligger på vent)
- Claire-Louise Bennett: Dam (lest, men foreløpig ikke blogget om)
- Chigozie Obioma: Den forbudte elven (denne holder jeg på med)
- Albertine Sarrazin: Astragalen (lest og blogget) 
- Ngugi wa Thing´0: Elven som skiller (lest og blogget)
- Olivier Bourdeaut: Mens vi venter på Bojangles (ligger på vent)
- Siri Hustvedt: Kvinne ser på menn som ser på kvinner (A Woman Looking at Men Looking at Women - den norske utgaven inneholder 1/3 av originalen) (lest og blogget)
- Orhan Pamuk: Kvinnen med rødt hår (lest og blogget)
- Judith Hermann: Lettiparken (ligger på vent)

Hva er det som inspirerer deg når du velger ut bøkene du ønsker å lese?

Populære innlegg