"Dogtooth" (Regissør: Giorgos Lanthimos)

For spesielt interesserte

En familie på fem bor i et stort hus omringet av en høy mur langt fra allfarvei. De tre barna - to jenter og en gutt - har aldri vært utenfor murene. Foreldrene har gjennom hele oppveksten fortalt dem at verden utenfor er fryktelig farlig.

Foreldrene underviser barna innenfor hagemurenes trygge grenser. Et forvrengt virkelighetsbilde formidles. Bl.a. er flyene som flyr over huset leketøy, og små kattepuser blodtørstige dyr som må drepes før de dreper dem. Slik skaper de et helt lukket univers for barna, som bare avbrytes av at gutten får besøk av en ung kvinne - Christina - som skal avhjelpe hans begjær.

Etter hvert våkner frihetstrangen opp hos den eldste av jentene. Hun lurer på når hun kan forlate foreldrene og dra ut i den farlige verden. Hun vet svaret på forhånd: Når en av hjørnetennene faller ut, kan hun dra. Men først må hun lære å kjøre bil, for det går ikke an å bevege seg ute i den farlige verden uten bil ... Og å lære å kjøre - det får hun lov til når en av hjørnetennene har vokst ut igjen ... Barnas isolasjon fra omverdenen og deres svært begrensede preferanser for å tolke og vurdere det som blir presentert for dem, gir seg de mest vanvittige utslag etter hvert ...

Dette må være en av de mest perverse og ekle filmene som har kommet på film-markedet under den ellers harmløse filmgenre-kategorien drama på manns minne! Dette er ikke en film man trenger å se! Hadde jeg enda skjønt poenget med historien, men ikke med min beste vilje klarte jeg å få øye på noe som kunne gitt den en slags mening. Det måtte evt. være at "slik kan det også gå med mennesker når de blir isolert fra fødselen av, og gis stimuli etter omgivelsenes forgodtbefinnende". For meg sitter derfor inntrykket av spekulasjon igjen - spekulasjon i å finne det mest outrerte uttrykket for i det minste å bli lagt merke til i mylderet av middelmådige filmer. At filmen faktisk ble Oscar-nominert som beste fremmedspråklige film da den kom, har jeg svært vanskelig for å forstå. "Den mest originale, utfordrende og perverse filmen så langt i år", skriver dessuten Village Voice.

Bak på DVD-coveret kan man dessuten lese følgende:

"Grekeren Giorgos Lanthimos har laget en av årets mest originale filmer og vant velfortjenet hovedprisen i Cannes "Un Certain Regard-program". I likhet med foreldrene i filmen skaper han et helt eget univers og åpner opp for et uendelig antall tankeeksperimenter, som på en gang er både sjokkerende og fascinerende - og dessverre skremmende reelle."

Not my cup of tea! Her blir det terningkast tre. Og da er det skuespillerprestasjonene jeg har valgt å vektlegge ... 

Innspilt: 2009
Originaltittel: Kynodontas
Nasjonalitet: Hellas
Genre: Drama 
Skuespillere: Christos Stergioglou (faren), Michelle Valley (moren), Aggeliki Papoulia (eldste datter), Mary Tsoni (yngste datter), Christos Passalis (sønnen), Anna Kalaitzidou (Christina)
Spilletid: 1 t 28 min.

Yngste datter i bassenget

Faren har sloss med en katt

Eldste datter prøver å få ut en motvillig hjørnetann slik at hun kan reise snart

"Cairo Time" (Regissør: Ruba Nadda)

En skikkelig Kairo-teaser!

Kanadiske Juliette er redaktør i et magasin for kvinner, og reiser til Kairo for å feriere sammen med sin mann Mark, som jobber i FN. Mark sitter imidlertid fast i Gaza, og ber derfor sin venn Tareq om å ta hånd om Juliette inntil han kan komme.

I begynnelsen tenker Juliette at hun fint kan klare seg på egen hånd. Etter nokså kort tid innser hun likevel at det rimelig slitsomt å bevege seg rundt i Kairo uten mannlig følge. Årsaken er at hun hele tiden får massivt med uønsket oppmerksomhet fra andre menn - til sin store overraskelse betydelig yngre enn henne selv. Til slutt har hun et helt haleheng av menn hengende etter seg. I desperasjon oppsøker hun Tareq og ber om hans hjelp.

Tareq stiller mer enn gjerne opp for Juliette, og tiden de tilbringer sammen, gjør noe med dem begge. Tareq tar henne med rundt i Kairo og hun fascineres av hvor annerledes han forholder seg til ting enn hva hun selv er vant til. Samtidig savner hun sin mann så sterkt at hun en dag hopper på en buss som skal ta henne til Gaza. Selvsagt kommer hun ikke så langt, og igjen er det Tareq som redder henne fra en nokså ubehagelig situasjon ...

Underveis blir Juliette og Tareq invitert til et bryllup i Alexandria, og det blir mer og mer klart at de begge er i ferd med å få varme følelser for hverandre. Klarer de å motstå fristelsen til å gå et skritt videre? Og når kommer egentlig Mark seg bort fra Gaza?

Sjelden har jeg sett en film med Kairo som kulisse, hvor jeg har fått se så mye av denne byen som her! Alle fargene, alle lydene, den orientalske musikken, alle inntrykkene ... Jeg ble voldsomt fascinert! Rolletolkningene til Patricia Clarkson og Alexander Siddiq som hhv. Juliette og Tareq er dessuten noe av det nydeligste jeg har vært vitne til på film! Begge har for lengst nådd middagshøyden i livene sine, og dette preger deres tilnærming til hverandre. Her er det ikke ungdommelig impulsivitet uten tanke på konsekvensene som styrer hovedpersonene. Og kanskje er det nettopp dette som gjør denne filmen til det den er - en liten perle, som samtidig virker som den reneste teaser på min reiselyst.

Jeg har aldri vært i Kairo, og hadde det ikke vært for det siste årets uroligheter, ville byen kommet høyt opp på prioriteringslisten min allerede i år. I stedet får jeg "nøye meg med" Istanbul i første omgang ... Det jeg for øvrig likte aller best med denne filmen er utvilsomt all den nydelig filmingen av Kairo, soloppgangen ved pyramidene - og sist, men ikke minst den elektriske spenningen som oppstår mellom hovedpersonene, og som preges av en noe tilbakeholden blyghet som til forveksling virker svært ekte ... Dette er skuespillerkunst på sitt aller, aller beste! Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 2009
Originaltittel: Cairo Time
Nasjonalitet: Canada, Irland
Genre: Drama
Skuespillere: Patricia Clarkson (Juliette Grant), Alexander Siddiq (Tareq Khalifa), Elena Anaya (Kathryn), Amina Annabi (Yasmeen), Tom McCamus (Mark), Andrew Cullen (Jim), Mona Hala (Jameelah), Fadia Nadda (Hanan)
Spilletid: 1 t 29 min.

På utflukt i den hvite ørkenen

Stemningsfullt på hotellets terrasse

Tareq og Juliette trives i hverandres selskap

Spiller sjakk i Tareqs café

Skal du handle på Mammut? Her er mine anbefalinger!

For de fleste bokelskere er Mammutsalget vårens vakreste eventyr! Jeg antar i alle fall at flere enn meg har studert bestillings-katalogen grundig, og kanskje også har lagt inn en bestilling på nettet for å være sikker på at man får tak i godbitene. Det har i alle fall jeg gjort. ;-)

I dette innlegget ønsker jeg å anbefale bøker jeg har omtalt på bloggen min. Jeg har også laget linker til bokomtalene mine. Det er bare å klikke på bokomslagene!

Hvilke bøker anbefaler du?

For øvrig er Knausgårds bøker Min kamp bind 1, 2 og 3 til salgs på Mammut.

Jeg ønsker alle et godt salg!

"De tre musketerer" (Regissør: Paul W.S. Anderson)

Eventyrlig om gamle helter

En gang var de tre musketerer Athos, Porthos og Aramis legendariske. Nå er de bare "oss" ... som en av dem så lakonisk gir uttrykk for da unge D´Artagnan entrer Paris for å få oppfylt sin store drøm: å bli en av dem. Mon tro om deres ære og berømmelse kan revitaliseres?

Da den unge D´Artagnan forlot sin mor og far for å reise ut i verden, fikk han med seg tre råd fra faren: "Sloss, elsk og lev!" Dette tar han helt bokstavelig og han utfordrer alle han treffer og som han på et og annet vis kommer litt på kant med, til duell. Uvitende om at det er nettopp Athos, Porthos, Aramis og ikke minst den fryktede kaptein Rochefort han utfordrer ... Før han vet ordet av det, befinner han seg i en nokså kinkig situasjon - som en mot mange og førti menn ... Men de tre musketerene har vært ute i hardt vær før, og de skjønner at her er det bare en ting å gjøre, og det er å hjelpe den unge, overmodige gutten, som viser seg å ha ekstraordinære talenter innenfor fekte-kunsten. Og dermed er en eventyrlig kamp i gang, og som ender med at de tre musketerer og D´Artagnan nedkjemper kaptein Rocheforts 40 menn. Kvinnene jubler over heltenes dåd, men det er imidlertid en hake ved seieren: det er ikke lenger lov å duellere!

Kong Ludvig av Frankrike er så og si tvunget til å slå hardt ned på ulovlig duellering, men så kommer dronningen dem til unnsetning i siste øyeblikk. I stedet for straff venter nå deres livs store oppdrag. Det skal nemlig være ball på slottet i Versailles, og kongen forventer at dronningen bærer et flott diamantsmykke han har gitt henne som uttrykk for sin store kjærlighet. Smykket er imidlertid borte, og dronningen er fortvilet. Hele Frankrikes fremtid står og hviler på at smykket kommer til rette i god tid før ballet, fordi kongen ellers vil tro at hun har vært utro og ikke lenger elsker ham. Intrigemakerne har lagt opp til at dette skal føre til krig mellom Frankrike og England, og at det franske folket vil kreve en sterkere leder - kongens rådgiver kardinal Richelieu - i egen person! Problemet for musketerene er at diamantsmykket befinner seg inne på Tower of London - en borg som per definisjon er ugjennomtrengelig ...

Ønsker du å finne noe hele familien kan samle seg rundt, er dette absolutt filmen for deg! For maken til eventyr med vaskeekte helter og skurker skal man virkelig lete en god stund etter! Denne filmen er spilt inn i 3 D, og uten at jeg har hatt gleden av å se den i dette formatet, har jeg ingen problemer med å forestille meg at det må være en fantastisk opplevelse. Særlig fekte-scenene samt turene i luftskipene underveis i filmen, må være eventyrlige å oppleve i 3D! I en slik eventyrfilm er det klart at rolletolkningene nødvendigvis blir melodramatiske og kanskje også overtydelige til tider, slik det må bli når filmen hovedsakelig er tiltenkt barn. Til gjengjeld er det mange herlige replikkvekslinger som går langt over hodet på barn, men som de voksne garantert vil ha stor glede av. Mads Mikkelsen i rollen som den onde kaptein Rochefort er fantastisk. Likeledes Orlando Bloom som den pompøse hertugen av Buckingham. Og aldri er kvinnene vakrere enn her - som den franske dronningens hoffdame Constance, og den giftige intrigemakeren Milady de Winter. For øvrig ser jeg at kongen av Frankrike er benevnt som den trettende Ludvig i rekken - en konge som levde på begynnelsen av 1600-tallet. Mens altså Versailles, hvor mye av handlingen i filmen utspiller seg, ble bygget av Ludvig den fjortende (Solkongen) på slutten av 1600-tallet. Filmen er mao. alt annet enn historisk korrekt, og er vel heller ikke bygget på noen av Alexandre Dumas´bøker om de tre musketerer, så vidt jeg kan erindre. Uansett - en eventyrlig film det er vel verdt å få med seg! Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 2011
Originaltittel: The Three Musketeers
Nasjonalitet: Frankrike, Storbritannia, Tyskland, USA
Genre: Action, eventyr
Skuespillere: Milla Jovovich (Milady de Winter), Orlando Bloom (hertugen av Buckingham), Logan Lerman (D´Artagnan), Matthew MacFadyen (Athos), Luke Evans (Aramis), Christoph Waltz (Kardinal Richelieu), Mads Mikkelsen, Ray Stevenson (Porthos), Gabriella Wilde (Constance Bonacieux), James Corden (Planchet), Juni Temple (dronning Anne), Freddie Fox (kong Ludvig XIII)
Spilletid: 1 t 50 min.

De tre musketerer og D´Artagnan

D´Artagnan og dronningens hoffdame Constance

Kardinal Richelieu i ledtog med Milady

Hertugen av Buckingham

Kaptein Rochefort

I speilsalen i Versailles

Klare for fight!

"Frisørens ektemann" (Regissør: Patrice Leconte"

Formfullendt og poetisk

50 årige Antoine ser tilbake på sin barndom som i all hovedsak er preget av lyse minner. Kun en ting kommer han i grunnen aldri over, og det er at hans mor tvang ham til å gå i en hjemmestrikket badebukse, som aldri ble tørr og som derfor plaget ham veldig i en periode av hans liv da han ble mer og mer oppmerksom på sin egen seksualitet.

Da Antoine var i 12 årsalderen elsket han å gå til frisøren og få håret klippet. Ikke til en hvilken som helst frisør, men til henne - en kvinnelig frisør som luktet av melk og vanilje. Han nøt at hun vasket håret hans, fordi dette brakte ham svært tett på hennes herligheter - brystene. Så sterkt var dette for ham, at han på sitt naive og gutteaktige vis ble dypt og inderlig forelsket i denne kvinnen, som var atskillig eldre enn ham selv. Men så døde frisøren. Hun tok livet av seg selv en dag, og i det avgjørende øyeblikket sto han - uvitende om situasjonens alvor - og tittet inn på kvinnen, som lå på en benk - inntil hun ramlet ned ... og var død ...

Rundt 40 år senere er Antoine fremdeles ugift. Han har aldri kunnet glemme sin ungdoms store kjærlighet, som er knyttet til frisørsalongens mystikk. Men så oppdager han Mathildes frisørsalong. Mathilde er betydelig yngre enn ham selv, og hun er usigelig vakker. En dag tar han motet til seg og frir til henne. Hun blir umiddelbart helt satt ut, men neste gang han dukker opp i salongen hennes, svarer hun ja.

Dette blir innledningen til et intenst og lykkelig ekteskap, hvor erotikken får utspring i frisørsalongen, fortrinnsvis mellom kundene og etter stengetid. Antoine sitter som regel i bakgrunnen og betrakter henne og kundene hele dagen. Hadde det ikke vært for at Mathilde plages av en ting - når kommer Antoines lidenskapelige følelser for henne til å ta slutt? - så kunne det hele ha fortsatt uavbrutt ... Det store spørsmålet er om kjærligheten kan overleve i lengden, når den på en måte dyrkes i en "boble" ... ?

Denne lille kortfilmen, som kun varer i 78 minutter, er faktisk en av de mest poetiske filmene jeg har sett på lenge! Skuespillerne Jean Rochefort og Anna Gallena er meget kjente, og deres utmerkede rolletolkninger bidrar til å forsterke det drømmeaktige over filmen. At filmen ble nominert til hele syv Oscar (beste film, beste regi, beste skuespiller, beste manus, beste foto, beste klipping og beste design) sier også sitt. For det er en formfullendt film, hvor absolutt ingenting overlates til tilfeldighetene. Noe av det jeg likte best var når Antoine spilte arabisk musikk for sin brud, og begynte å danse. Han oser av sjarm og ikke minst lidenskap i denne scenen.

Helt til slutt ønsker jeg å sitere noe av teksten på DVD-omslaget:

"Patrice Lecontes kritikerroste film "Frisørens ektemann" er en varm og poetisk fortelling om den selvoppofrende og selvdestruerende kjærligheten. Et varmt skildret relasjonsdrama som nysgjerrig utforsker den romantiske fortellertradisjonen."

Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 1990
Originaltittel: Le mari de la coiffeuse
Engelsk tittel: The Hairdresser´s Husband
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Jean Rochefort (Antoine), Anna Galiena (Mathilde), Roland Bertin (Antoines far), Maurice Chevit, Henri Hocking, Philippe Clevenot, Jacques Mathou, Claude Aufaure
Spilletid: 78 min.

Antoine og Mathilde er gift

Antoine danser - til glede for Mathildes kunder

Erotikken blomstrer i frisørsalongen

Mathilde - en meget vakker kvinne

"Rhapsody in August" (Reissør: Akira Kurosawa)

Nagasaki anno 1990


Handlingen i filmen er sentrert rundt et av ofrene for atombomben i Nagasaki i 1945. Bestemor Kane mistet sin mann da atombomben ble sluppet over Nagasaki den skjebnesvangre dagen i august 1945. Hvert år samles de overlevende ofrene - også kalt hibakusha - for å minnes sine døde.

Det er sommerferie og bestemor Kane har nettopp fått besøk av fire av sine barnebarn, som skal være hos henne over sommeren. Rett etter at de ankommer får hun brev fra sin bror Suzujiro, som bor på Hawaii og som ønsker at hun skal besøke ham før han dør. Men bestemor Kane er for det første ikke overbevist om at han faktisk er hennes bror, og for det andre anser hun ham som så amerikanisert at han nærmest må anses ansvarlig for amerikanerns ødeleggelser i Nagasaki i 1945.

I mellomtiden forsøker barnebarna å få tiden til å gå uten å kjede seg altfor mye. De reiser inn til Nagasaki og besøker bl.a. stedet der bestefaren døde samt en park med minnesmerker som i sin tid ble gitt fra andre land for å hedre ofrene etter bomben som rammet byen den 9. august 1945. Et av barna bemerker at det ikke er noe minnesmerke fra USA ...

Underveis i filmen forstår vi at atombomben er noe som det nærmest er tabu å snakke om når japanere og amerikanere møtes. Dette kommer på spissen når det viser seg at Suzujiros sønn Clark bestemmer seg for å besøke dem i Japan. Hva skal de gjøre? 45 års jubileumet for atombomben nærmer seg, og da vil det ikke bli mulig å skjule at Clarks onkel ble drept i 1945. Etter hvert dukker foreldrene til barna opp, og de velger å fortelle Clark om onkelen hans. Alle er spent på om han kommer til å bli sint, men det motsatte skjer. For Clark kan ikke forstå hvorfor ingen har fortalt ham dette tidligere ... Så spørs det om han klarer å overtale bestemor Kane til å reise til Hawaii før det er for sent.

Denne filmen har jeg hørt så mye om, og endelig fikk jeg sett den selv! Skuespillerprestasjonene i filmen er - for å være helt ærlig - ikke mye å skryte av - men temaet i filmen er uendelig trist og også svært interessant. For øvrig dukker Richard Gere opp i en liten gjesterolle som Clark. Filmen ble innspilt i 1991, og satte nok den gangen fingeren på et meget ømt punkt mellom japanerne og amerikanerne. Mon tro om filmen fikk gehør i USA da den utkom? Ja, om den i det hele tatt ble vist i USA? På Wikipedia kan jeg i alle fall lese at filmen provoserte voldsomt da den ble vist på filmfestivalen i Cannes i 1991. Dette fordi den så ensidig fremstiller japanerne som ofre, mens den totalt overser hvilken brutal millitærmakt Japan faktisk var. Fra amerikanernes ståsted den gangen fremsto atombomben(e) som den eneste måten å få slutt på krigen ... Til filmens forsvar vil jeg si at jeg ikke på noe tidspunkt mistenkte at det lå noe storpolitisk budskap bak. Tvert i mot omhandler den menneskene som betalte prisen for det storpolitiske maktspillet som fant sted under andre verdenskrig. De hadde ikke bedt om krig og hadde heller ingen innflytelse over det som den gang skjedde. Filmen inneholder for øvrig mye vakker japansk natur. Jeg synes filmen fortjener terningkast fire.

Spesielt interessere kan lese mer om Akia Kurosawa (f. 1910 d. 1998) og hans filmer på Wikipedia. 

Innspilt: 1991
Originaltittel: 八月の狂詩曲
Nasjonalitet: Japan
Genre: Drama
Skuespillere: Sachiko Murase som Kane (bestemoren), Hisashi Igawa som Tadao (Kanes sønn), Narumi Kayashima som Machiko (Tadaos kone), Tomoko Otakara som Tami (Tadaos datter), Mitsunori Isaki som Shinjiro (Tadaos sønn), Toshie Negishi som Yoshie (Kanes datter), Hidetaka Yoshioka som Tateo (Yoshies sønn), Choichiro Kawarazaki som Noboru (Yoshies ektemann), Mieko Suzuki som Minako (Yoshies datter) og Richard Gere som Clark (Kanes nevø)

Spilletid: 98 min.

Bestemor Kane omgitt av barnebarna

De gamle minnes de døde

Clark har ankommet Nagasaki

Bestemor Kane og hennes nevø Clark i Richard Geres skikkelse

"Tyrannosaur" (Regissør: Paddy Considine)

Britisk sosial-realisme på sitt aller, aller beste!


Joseph er og blir en taper. Uten noen særlig impulskontroll å snakke om, havner han i trøbbel med alt og alle. Det skal nesten ingenting før selvbeherskelen forsvinner, og han enten havner i slosskamp eller verbalt håndgemeng. Det hele topper seg etter et par episoder - en hvor han rett og slett sparker ihjel hunden sin, og en hvor han lar sitt sinne gå ut over noen yngre gutter som spiller biljard i en bar, og som driver med uskyldig moro.

Helt ute av seg etter sistnevnte episode havner han tilfeldigvis i veldedighetsbutikken til Hannah. Helt nedbrutt søker han ly bak et stativ med brukte klær. Mens han hikster, ber hun for ham. Joseph møter henne likevel kun med forakt og håner henne - som den vestkantfruen han går ut fra at hun er. Hva vet hun om livet der ute? Sånn egentlig? Beskyttet som hun lever på beste vestkant, uten å mangle noe ... ?

Noen dager senere kommer han innom butikken hennes igjen. Hannah har et blått øye. Selv om Olivia insisterer på at hun har snublet på badet, skjønner Joseph at hun kanskje ikke har det så greit som han først hadde trodd, og dette blir kimen til noe som gradvis vokser frem mellom dem. Litt tillit kanskje, mellom to mennesker man ikke skulle tro hadde noe som helst til felles, men som faktisk er like skipbrudne begge to, om enn på noe forskjellig måte. For Hannah lever med en voldelig ektemann, en ektemann som ikke går av veien for å pisse henne ned når hun har sovnet på sofaen og ikke deler ekteseng med ham, en ektemann som tar med makt det hun ikke gir ham frivillig ... Og som slår når avmaktsfølelsen overmanner ham, noe den gjør nokså ofte. Så ber han om tilgivelse etterpå, men dette gjør mindre og mindre inntrykk på Hannah. Men hvor kan hun egentlig gå? For hvem vil tro at den "perfekte" mannen hennes er en som slår? En som voldtar henne? Ikke menighetens medlemmer i alle fall.

Joseph selv har imidlertid sine svin på skogen. Hans kone døde for fire-fem år siden, og vi skjønner etter hvert at han selv har vært en konemishandler. Hvordan kan han representere en trygg havn for Hannah når hun omsider bestemmer seg for å forlate sin syke, syke mann? Og så er det kanskje nettopp det han blir ... Selv om han advarer Hannah om at ingen kan føle seg trygg hos ham. Mens Olivia gradvis begynner å slappe av, får historien imidlertid en dramatisk vending ...

I rollene som hhv. Joseph og Hannah finner vi Peter Mullan og Olivia Colman. Deres rolletolkninger er virkelig stor skuespillerkunst! Historien som fortelles i denne filmen er så rystende at det gjorde vondt å se den. Og når jeg tenkte at nå kan det ikke bli verre, så var det nettopp det det ble. Det er en god del sterke scener i filmen, og den har av den grunn fått 18 årsgrense. Dette er mao. ikke en film for sarte sjeler. Peter Mullan omtales som en av britenes beste karakterskuespillere, og filmen er ansett som "The best British Film of the Year". Jeg kan i grunnen bare slutte meg til denne karakteristikken! Jeg vet ikke hvorfor jeg selv stadig oppsøker slike mørke filmer, men det er noe med dem som får meg til å føle at temaene er mer viktige enn i de typiske feelgood-filmene. Britene er for øvrig ekstraordinært gode på å lage fantastiske sosialrealistiske filmer innenfor nokså nøkterne rammer, der det er historien som sådan som står i sentrum. Her blir det terningkast seks!

DVD´en hadde release i foregående uke, men skal i følge filmweb.no ha premiere på norske kinoer i april i år. Løp og se, sier jeg!

Innspilt: 2011
Originaltittel: Tyrannosaur
Nasjonalitet: England
Genre: Drama
Skuespillere: Peter Mullan (Joseph), Olivia Colman (Hannah), Eddie Marsan (James, Hannahs ektemann)
Spilletid: 91 min.

Hannah og ektemannen James

Hannah og Joseph

Joseph lar all sin frustrasjon gå ut over et skur i hagen

Gjensidig behov for trøst

Pixar Vgel - For the birds: denne er helt fantastisk!

"Jernkvinnen" (Regissør: Phyllida Lloyd)

Tatcher - kvinnen som ble elsket og hatet


Filmen "Jernkvinnen" (eller "The Iron Lady" som er originaltittelen) hadde premiere på norske kinoer 3. februar i år. I ettermiddag/kveld fikk jeg sett den, og du verden FOR et kvinneportrett! Veldig interessant å se en film om denne kvinnen som ble både elsket og hatet, og som har levd i min egen samtid.

Margaret Tatcher ble født i 1925 og vokste opp som kjøpmannsdatter i Lincolnshire i England. Hennes politiske karriere startet mens hun ennå var svært ung, men det var først i 1959 hun for første gang ble valgt inn som representant i Underhuset. Der satt hun frem til 1992, og i mellomtiden hadde hun vært leder for det britiske konservative partiet (Toryene) fra 1975, samt at hun var Englands første statsminister fra 1979. Hele tre ganger skulle hennes parti med henne i spissen bli gjenvalgt, og totalt satt hun som statsminister i nesten 12 år.

I filmen "Jernkvinnen" møter vi Meryl Streep i rollen som den aldrende Margaret Tatcher, en kvinne som lider av lettere fremskreden demens og som fører samtaler med sin for lengst avdøde mann Denis. Sammen fikk de to barn - tvillingene Mark og Carol. Uten sin mann kunne hun aldri har klart å stå i alt presset mens hun var statsminister. Han korrigerte henne på hjemmebanen, han sørget for at hun ikke mistet bakkekontakten og han var kanskje det eneste mennesket som var 100 % ærlig overfor henne. Like fullt hadde det åpenbart sin pris å ha en kone som var landets øverste leder. Mens Margaret Tatcher går rundt i leiligheten sin, klarer hun ikke å skille fortid og nåtid fra hverandre. Og på den måten fortelles historien om hennes liv.

Vi følger den unge Margaret fra hun gjorde inntog i det mannsdominerte politiske miljøet i England, der det ganske enkelt ikke fantes kvinner. Det gjorde den nesten ikke på 1980-tallet heller, i den tiden hun virket som statsminister. Tatcher ble ikke kalt Jernkvinnen for ingenting. Evnen til å lytte var kanskje ikke hennes sterkeste side, og som hun selv så lakonisk ga uttrykk for: hvilken leder ville hun være om hun ikke gjorde alt som sto i hennes makt for å få gjennomslag for det hun selv var overbevist om var riktig? For så vidt en lederstil som langt på vei var akseptabel så sent som på 1980-tallet, men som til syvende og sist skulle føre til hennes endelikt som leder av det konservative partiet. Episoden hvor hun ydmyket sin visestatsminister (Geoffrey Howe) fullstendig og latterliggjorde ham foran de øvrige partimedlemmene, førte til slutt til hennes avgang. Hennes mann sørget for at hennes avgang kom på et tidspunkt da det fremdeles var mulig å gå av med en viss verdighet. En noe annen timing på hennes avgang, og hun ville risikert å bli fullstendig knust. For øvrig er det verdt å merke seg at Tatcher var mer opptatt av å gjøre noe, enn å være noe - i motsetning til politikerne som kom på banen etter hvert ...

Viktige politiske hendelser fant sted mens Tatcher og det britiske konservative partiet satt med makten. Falklandskrigen er en av dem, gruvestreiken på midten av 1980-tallet og regelrette gatekamper en annen ... Og alle husker vel Tatchers jernhånd om krisen rundt de sultestreikende IRA-fangene, som er blitt udødeliggjort i filmen "Hunger". En rekke terror-angrep under hennes regjeringstid gjorde at hun var helt ubøyelig og nektet og forhandle med terrorister.

Denne britiskproduserte filmen har alle de kvaliteter vi forventer av en britisk film: gode skuespillere, erkebritisk humor og ingen pynting på sannheten. Jeg trenger vel ikke å si at Meryl Streep er glitrende i rollen som Margaret Tatcher - både i den middelaldrende og eldre utgaven av denne kvinnen. Hun er så overbevisende at dette alene gjør at filmen fortjener terningkast seks. Men i tillegg er Jim Broadbent - han som spiller ektemannen Denis - helt suveren - særlig i scenene der han åpenbart er ambivalent til sin kones suksess. Filmen gir også et godt innblikk i det politiske spillet rundt Jernkvinnen. Her kan det ikke bli annet enn terningkast seks!

Innspilt: 2011
Originaltittel: The Iron Lady
Nasjonalitet: Storbritannia / England
Genre: Drama
Skuespillere: Meryl Streep (Margaret Tatcher), Jim Broadbent (Denis Tatcher), Anthony Head (Geoffrey Howe), Richard E. Grant (Michael Heseltine), Roger Allam (Gordon Reece), Olivia Colman (Carol Tatcher), Alexandra Roach (den yngre Margaret Tatcher), Harold Lloyd (den unge Denis Tatcher)
Spilletid: 144 min. 

Meryl Streep og Margaret Tatcher

Eneste kvinne i en mannsbastion

Meryl Streep i rollen som Tatcher

Elsket og hatet