Wales - Storbritannia (artikkel 14)

Cwmbrwyno i Wales

De av mine lesere som har fulgt bloggen min en stund, vet at jeg har skrevet en del innlegg om en rundreise i Storbritannia som mannen min og jeg gjennomførte i fjor sommer. Noe av det siste jeg har gjort, er å skrive om Cornwall, Stonehenge og Bath.

St. Mary´s Priory Church

Rett etter at vi forlot Bath og kjørte inn i Wales, kom tåka sigende. Den fulgte oss stort sett under hele Wales-oppholdet.

Første stopp gjorde vi i byen Abergavenny, hvor vi bl.a. oppsøkte St. Mary´s Priory Church. Vi var heldige og fikk overvære korøvelse - vakkert og stemningsfullt i den gamle kirka. 

I Wales er det offisielle språket walisisk, og noe av det vi turister opplever som morsomt er de lange stedsnavnene; med få vokaler - om noen over hode ... 

Å kjøre gjennom Wales er som å befinne seg på landsbygda stort sett hele tiden. Det er mye natur, glissent med bebyggelse og dessuten er det faktisk noen fjell å se. Skjønt fjell og fjell ... Vi nordmenn vil vel mer oppleve dette som noen bakker og åskammer. 

Pittoreske walisiske landsbyer

Inntrykket som sitter igjen når man har vært i Wales en stund, er at hele landsdelen er meget pittoresk. Bygningsarkitekturen er i all hovedsak enkel, men bygningene er til gjengjeld malt i nydelige farger som står i fin kontrast til alt det grønne. For grønt blir det nemlig av all fuktigheten og regnet!

Man burde faktisk bruke litt tid på Wales - slik at man får mulighet for å suge inn noe av atmosfæren, kjenne denne både i kropp og sinn. Her er det rikelig med turmuligheter, og vi så alt fra relativt unge mennesker til folk på vår egen alder - utrustet med ryggsekker og turutstyr, klare til å innta den walisiske fjellheimen. 

Vi bestemte oss for å kjøre ut til kysten til byen Aberystwyth, før vi tok for oss Snowdonia. 

Aberystwyth ligger ute på vestkysten av Wales og preges av en nydelig strandlinje. Selv om tåka lå over stedet akkurat mens vi var der, var det ikke vanskelig å forestille seg hvor vakkert det må være der på solskinnsdager. Byen er et yndet feriemål grunnet sin flotte og nokså eksotiske beliggenhet her ute ved kysten.

Aberystwyth

Vi fant oss et ålreit hotell langs stranda, slik at vi hadde kort vei ut til strandpromenaden på det som var igjen av ettermiddagen. Og selv om temperaturen ikke var den aller beste i midten av juni, så vi faktisk flere som badet. 

På hotellet vårt var betjeningen helt krysstallklar: var det noe vi bare måtte få med oss mens vi var der, så var det Vale of Rheidol Railway - et damplokomotiv - ut til Devil´s Bridge. Dette valgte vi å bruke nesten en hel dag på, og det var utrolig fint! I sesongen er det to avganger pr. dag. 

Damplokomotivtoget Prince of Wales

(Les mer om hva man kan gjøre mens man er i Aberystwyth her.)

Vale of Rheidol Railway ble bygget i 1902, og forbandt gruvene i Rheidol-dalen med Aberystwyth´s havn. Dette damplokomotivtoget (eller i realiteten to tog) er i dag en viktig turistattraksjon for byen, og man tilbys altså en tur på nesten 2 mil med toget frem til et sted som heter Devil´s Bridge. Et gammelt sagn vil ha det til at det var djevelen selv som bygget den nederste av i alt tre bruer som ligger oppå hverandre. 

Vale of Rheidol Railway på vei til Devil´s Bridge

Når man kommer til Devil´s Bridge, gjør toget et opphold på en knapp time. Vi valgte å bruke denne timen til å gå en natursti fra togstasjonen, ned til bruene, og så fortsatte vi langt ned i dalen, som er naturskjønn og kupert. En nokså krevende rute pga. av alle stigningene, særlig fordi man må være tilbake på togstasjonen før toget returnerer til byen igjen. Toget venter nemlig ikke. Man har altså ikke all verdens tid på turen, og akkurat det er synd fordi det er så vakkert og man skulle så gjerne hatt mer tid til å nyte naturen. Vi gjennomførte turen med en grei tidsmargin - det var ikke det. Stresset vi opplevde var vel mer forbundet med at vi ikke kjente ruten og hvor mye vi hadde å gå på. Derfor hastet vi nok raskere gjennom løypa enn vi hadde trengt.

Det er mye å se på mens man er underveis på toget. Terrenget som toget beveger seg gjennom, er 200 m.o.h. på det høyeste, og som tidligere nevnt - det kan knappest kalles annet enn åser og dalsøkk. 

Book crossing-bøker

Mens vi gikk på naturstien nede ved Devil´s Bridge, kom vi over bookcrossing-bøker som var plassert rundt på benker underveis i løypa. Akkurat dette opplevde jeg som særdeles morsomt - spesielt fordi dette med bytting av bøker på denne måten er et fenomen som har tatt om seg også i Norge. Men kanskje må man være bokelsker i ekstrem grad for å skjønne noe av magien ved dette fenomenet?  Dette sammen med en barnlig glede over å kjøre damplokomotivtog gjorde dagen ekstraordinært fin! 

Vel tilbake i Aberysthwyth gikk turen videre til Snowdonia, hvor vi hadde bestemt oss for å tilbringe natta. 

Kart over Wales

Snowdonia er en nasjonalpark, og her kan man oppleve noe som ligner fjell - selv om vi er atskillig bedre vant i Norge, for å si det sånn. Vi lette oss frem til et passe sjarmerende sted "oppe i fjellene". Stedet het Beddgelert. Her fant vi et fint hotell ... tenkte nå vi. 

Hotellet skulle imidlertid vise seg å bli en noe nedslående opplevelse. Særlig fordi vi måtte finne oss i hele tiden å vente til en svær turistgruppe bestående av canadiere først fikk servering før vi i det hele tatt fikk lov til å bestille noe som helst. Vi var derfor godt sultne da maten omsider sto på bordet ... sånn ca. to-tre timer etter vår plan ... Og selv om vi ikke befant oss "in the middle of no where", sto ikke akkurat alternativene i kø på dette lille tettstedet. Vi måtte derfor pent finne oss i å vente.

Beddgelert

Det litt pussige inntrykket av hele stedet fortsatte langt inn i nattesøvnen. For da vi hadde sovnet, ble vi vekket av en hektisk banking på døra. Først tenkte vi at det var noen som hadde gått feil, men det var det defintivt ikke. Det var nemlig hotelldirektøren som lurte på hva i all verden vi gjorde på dette rommet, som det var meningen at noen helt andre enn oss skulle ha ... Vi unngikk så vidt utkastelse ved å vise frem kvitteringen på at vi hadde betalt for rommet, og at det rotet de hadde stelt i stand faktisk ikke hadde noe med oss å gjøre. Direktøren tok seg heller ikke bryet med å be om unnskyldning, og akkurat det syntes vi var det verste. 

Saracens Head Hotel - virkelig et "hotell i særklasse"!
Og da ikke i positiv forstand ... 

Følelsen av å bo på et "hotell i særklasse" fortsatte neste dag, med en opplevelse av en helt håpløs logistikk i frokostsalen. Betjeningen visste omtrent ikke bak frem på spisesalen og gjestene som satt der, og det vi bestilte havnet enten på feil bord hos protesterende gjester som ble fullstendig overkjørt, eller det dukket ikke opp i det hele tatt. Til slutt ga vi rett og slett opp, og tenkte at dette sannelig ikke var et hotell å anbefale til noen! Snarere tvert i mot!

Saracens Head Hotel hadde ingenting av det vi søker når vi er på tur; verken atmosfære, følelsen av å være ønsket eller noe som lignet på serviceinnstilling. Rommene bar dessuten preg av stor slitasje, og man måtte omtrent gå ut for å skifte mening, så trangt var det. Et totalt fravær av ydmykhet når man har tråkket over noen grenser, forsterket dette inntrykket. Men når slike holdninger ikke er segmentert inn i ledelsen eller hos eieren, kan man heller ikke forvente at de ansatte skal stå for noe som helst utover det helt minimale. Ekstraordinært begredelig ble det hele også fordi dette var et av de dyreste oppholdene vi hadde under hele turen - og det var virkelig ikke verdt det!

Se opp for gamliser!

Mannen min har i sine yngre år vært på en bilferie i Wales og Scotland, så noen av stedene vi valgte å besøke bar ikke rent lite preg av hans ønsker om å komme tilbake til kjente steder - for at vi skulle oppleve disse sammen. Et slikt sted var byen med verdens lengste navn - til vanlig bare kalt Llanfair PG. Dit dro vi selvsagt - kun for å sikre oss de klassiske turistbildene med tanke på skrytealbumet etterpå. 

Det fulle og hele navnet på Llanfair PG

Og dermed hadde vi i grunnen fått med oss det vi fikk tid til på denne turen hva gjaldt Wales. For nå skulle vi videre - først til York og deretter til Edinburgh og Scotland for øvrig - inntil vi skulle returnere til Oxford, hvor vi hadde planlagt å være et par dager helt til slutt. 

Jeg kommer tilbake med flere artikler om den videre ferden i Storbritannia. 

Helt til slutt tar jeg med flere bilder fra "fjellheimen" i Wales - nærmere bestemt fra Snowdonia. 

Bath, Sommerset - Storbritannia (artikkel 13)

Pulteny Brigde, Bath

Byen Bath er definitivt ikke stedet man reiser forbi når man er på rundreise i Storbritannia og befinner seg i Sommerset! Det gjorde heller ikke vi!

Når man reiser litt på lykke og fromme som mannen min og jeg gjør på denne typen ferieturer, må man regne med å være innom hele spennet av bosteder - alt fra nokså kjipe steder til tidvis nokså lukseriøse steder. Akkurat dét opplever vi som noe av sjarmen. I Bath ramlet vi innom et hotell av den dødssjarmerende typen, men som nok lå i det nedre skiktet av skalaen på hotellovernattingssteder. 

Hotellet vi bodde på mens vi var i Bath

Hotellet lå så beleilig til, nærmest midt i det første og beste veikrysset vi kom til - og ja, der vi fikk lyst til å bo! At det ikke var eget bad på rommet vårt, men at vi måtte dele et fellesbad med alle de andre hotellgjestene, det kunne vi leve med! Med på kjøpet fikk vi en pubkveld vi sent vil glemme, med hotelleieren som en herlig vert og festens midtpunkt! Sammen med en haug andre pendlere, som visstnok alltid bodde her mens de var på jobboppdrag - sikkert fordi det var svært billig og utrolig hyggelig!

Utsikten fra hotellrommet vårt - nok til å smelte mitt
hjertem, selv om fascilitetene for øvrig kanskje ikke
var de aller beste

De fleste av mine lesere forbinder garantert Bath med Jane Austen, for ikke helt få av hennes bøker har et kapittel som inneholder en tur til Bath. Selv er jeg nok mest Austen-fan i filmens verden, skjønt mange av mine bokvenner forsøker hardt å få meg til å lese noen av hennes bøker - særlig på originalspråket. 

I Bath er det et Jane Austen-senter. Der var ikke vi, men jeg synes likevel at jeg for fullstendighetens del bør nevne det når temaet er Bath. 

Bath er grunnlagt i forbindelse med et romersk kurbad, og var lenge et kursted for rike engelskmenn. (Kilde: Wikipedia)

Bath Abbey

Under vår rundreise var vi for øvrig også innom York og Oxford (som jeg senere skal komme tilbake til), og på en måte kan man si at disse tre byene hører sammen fordi det er en del fellestrekk med arkitekturen - blant annet. 

Bath er en veldig vakker by. Den er ikke veldig stor (kun litt over 80 000 innbyggere). Bygningsmassen vitner om en generell velstand og vi skjønner fort at turisme er viktig for beboerne. 

Et noe søvnig preg over byen
da vi var der

I selve kjernen av byen er det mest gågater, og på den fine sommerdagen hvor vi gikk rundt i byen, ga dette stedet et litt søvnig preg. Det er også mulig at turistsesongen rett og slett ikke har begynt for alvor i midten av juni. 

Romerne okkuperte og kontrollerne de britiske øyene i perioden fra 43 til 410 e.Kr., og det var i denne perioden de romerske badene ble bygd. De fleste badene har dessverre forfalt, men Det romerske badet i Bath kan i dag besøkes. Man besøker ganske enkelt ikke Bath uten å ha vært innom her, er min påstand. Badet er for øvrig en av de største turistattraksjonene i sørvest-England. 

Det romerske badet i Bath

"The Roman Baths at Bath is the best-preserved ancient baths and temple complex in northern Europe. It is here, at the heart of the World Heritage Site of Bath, that the only thermal springs in the UK emerge from deep underground, bringing health and vitality to this beautiful city. In the first century AD, the Romans chose this site to build the most dramatic suite of public buildings of Roman Britain." (sakset fra en turistbrosjyre vi kjøpte på stedet)

Detalj fra Det romerske badet i Bath

Man kan dessverre ikke bade akkurat her, men det finnes plenty av muligheter til å få seg et bad i Bath. La ikke sjansen gå fra deg mens du er i Bath! Vi valgte å ta et bad på et SPA med et utendørs basseng helt på toppen av bygningen. Dessverre har jeg i skrivende stund ikke klart å finne ut av hva stedet het. Samtidig tenker jeg at det i grunnen ikke spiller så stor rolle, fordi alle stedene i Bath har sin egen sjarm.

Dampen står inne i museet rundt det romerste badet, og dette gir i seg selv en opplevelse av et et historisk sus fra fordums tid. 

Mange historiske gjenstander kan dessuten beskues inne i museumet. 

Nedenfor har jeg tatt med flere bilder fra Bath. 

Skulptur fra Det romerske badet i Bath

Skulptur fra Det romerske badet i Bath 

Detalj fra Det romerste badet i Bath 

Her står dampen opp fra kildene inne i Det romerske badet i Bath

Gatebilde i Bath

Bath Abbey - sett fra Det romerste badet 

Bath Abbey sett fra Det romerske badet

En flott sightseeing-dag etterfulgt av et bad ble avsluttet med
et herremåltid på et fransk brasserie 

Fra et måltid på et fransk brasserie i gourmet-klassen

Stonehenge, Wiltshire - Storbritannia (artikkel 12)

Stonehenge - når man er på stedet er det et poeng å finne den perfekte vinkelen
for det perfekte Stonehenge-bildet

Når man befinner seg på rundreise i Storbritannia, slik mannen min og jeg gjorde i fjor sommer, hører det med å få med seg Stonehenge. Og det på tross av alle som fortalte oss på forhånd at Stonehenge ville bli en skuffelse. Jeg hører heller ikke blant dem som har satt meg nitidig inn i betydningen av alle ringene, og hele Stonehenge´s historie på et dyptgripende detaljnivå. Derimot handler det om et monument som er svært myteomspunnet, som jeg har hørt mye om og som det av den grunn er morsomt å ha sett "live". Stonehenge regnes for øvrig som et av verdens mest kjente byggverk, og den står på UNESCOs verdensarvliste. 

Og der lå det - monumentet vi hadde sett så frem til å se "live"

Dersom det var noe som skuffet meg, men som jeg også skjønner at sånn måtte det bare bli, så var det følelsen av å bli dratt inn i et turistmaskineri og ikke få anledning til å ta på steinene eller å gå inn i ringen og kjenne hvordan dét føles. Vi hadde dessuten ikke det beste været denne dagen, slik at mulighetene for å få tatt spektakulære bilder ble betydelig begrenset. 

Stonehengde ligger i Amesbury, ca. 13 km nordvest for Salisbury. I følge Wikipedia består Stonehenge av "en sirkelformet megalittisk steinsetting, omgitt av en ringgrav og en sirkelformet jordvoll. Steinsettingen ble sannsynligvis reist mellom 2500 f.Kr. og 2000-tallet f.Kr., det vil si i bronsealderen, mens vollen og graven er fra rundt 3100 f.Kr., altså yngre steinalder."

Mye tid brukt på å fotografere steinene

Spesielt interesserte kan lese mer om bakgrunnshistorien blant annet på Wikipedia, hvor det gis en meget fyllestgjørende fremstilling av monumentet. 

Noe av det jeg synes er mest spennende med Stonehenge er hva man antar er bakgrunnen for hele byggverket. Antakelsene har opp gjennom tidene vært mange, alt fra steinenes astronomiske og kalendariske betydning til at dette har vært et sted for religiøse ritualer. Men - som man også kan lese i Wikipedias artikkel:

"Det finnes ingen tilfredsstillende bevis for teorien om at Stonehenges astronomiske linjeretning var noe annet enn symbolsk og den rådende forklaringen favoriserer en rituell rolle for monumentet som tar i betraktning de tallrike gravplassene og plasseringen i et videre landskap av hellige plasser."

Uansett er det lite som tyder på at retningen på byggverket og steinenes plassering er tilfeldig. 

Stonehengde 

Vi valgte å bruke nokså mye tid på å gå rundt Stonehenge-monumentet, for å fotografere steinene fra absolutt alle vinkler, og dessuten suge inn stemningen av mystikk fra stedet. For å være helt ærlig var det ikke mye mystikk som dirret i luften rundt monumentet - ikke annet enn egenskapt indre spenning bare ved endelig å se dette i levende live, vil jeg anta. 

Stonehenge

Vi konstaterte at det var mye fugleliv på steinene - særlig mange kråker, som til forveksling kan ligne på ravner ... Men selv om skydekket lå lavt denne dagen, bidro heller ikke dette til å lage en forventet trolsk stemning rundt stedet. 

Vi var ikke alene for å si det sånn ...

Vi var som innledningsvis nevnt ikke alene på stedet, men gikk for en stor del i flokk sammen med mange andre turister, som var ute i samme ærende som oss. Og kanskje kan vi takke det til dels dårlige været for at det ikke var enda flere der akkurat denne dagen. Dermed var det mulig å få tatt noen ålreite bilder av steinene tross alt - uten for mange statister eller linseluser ... 

Og for dem som er interessert i enda mer mystikk i forhold til dette stedet, kan det være vel verdt å få med seg at det i den senere tid er gjort funn som tyder på at hele historien om Stonehenge må skrives om, jf. Dagbladets artikkel 10. mai 2014, ført i pennen av Trym Mogen.

Åpningstidene

Cornwall - Storbritannia (artikkel 11)

Cornwalls landsbygd

Jeg har tidligere skrevet noen innlegg om noen av stedene mannen min og jeg besøkte på en rundreise i Storbritannia i fjor sommer. Nå har turen kommet til Cornwall. Dvs. jeg har allerede skrevet litt om denne landsdelen i England - i min artikkel om fiskelandsbyen Polperro. 

Cornwall ligger på sydspissen av England, og har et samlet areal på 3563 km2 - dvs. 2/3 av Akershus fylkes størrelse. Og med sine litt over 0,5 mill. innbyggere, står regionen nokså likt i forhold til vårt Akershus. 

I tillegg til at området er naturskjønt og inneholder mye landsbygd, har landsdelen mye kystlinje og dessuten et klima som til forveksling kan ligne det middelhavske. Spesielt kunstnerbyen St. Ives - en perle - har mye som minner om det vi forbinder med Syden. Vakre strender, noe skjermet for de kalde Atlanterhavsstrømningene, lange og varme somre og en yrende turisme. 

En byggestil som sjarmerer!

For øvrig er kysten preget av store - ja, til dels enorme - forskjeller mellom flo og fjære. Bare dét er en opplevelse i seg selv. Båtene ligger så og si halve døgnet på tørt land og resten av døgnet i vann, og de må nødvendigvis også konstrueres slik at de tåler det - altså ikke velter når det veksler.

Noe av det som for øvrig sjarmerte oss var den koselige byggestilen - nærmest litt cottage-aktig - og de flotte og frodige hagene. Her finner man overflod -  ikke det strenge preget som franske og italienske hager er så kjent for. Vi reiste dessuten rundt i Storbritannia i siste halvdel av juni, nettopp da hagene nok var på sitt aller frodigste.

Før vi kom til Cornwall hadde vi hørt om at det var mulig å være med på flyvning over Scilly Islands, en øygruppe som hører med til Cornwall. Dette skulle koste anslagsvis 50 pund pr. person, og var altså ikke en avskrekkende pris i det hele tatt. Vi reiste derfor ned til flyplassen på Land´s End, bare for å få høre at det blåste for mye til at det var forsvarlig å gå opp i småfly. Inne på land var været strålende, mens så ikke var tilfelle ute på øyene. Det var veldig skuffende at vi ikke fikk til dette stuntet! For andre som har planer om å reise til Cornwall, anbefaler jeg å prøve! Det skal visst være en flott tur.

Land´s End

Land´s End er for øvrig verdt et besøk i seg selv!

St. Ives - vi parkerte bilen på en parkeringsplass rett i nærheten

av denne kirkegården, og så gikk vi ned til sentrum av byen.

(Det er ikke lurt å ta med bilen ned i sentrum. Pass dessuten
på å ha en hel del mynter klare til parkometeret - ellers
risikerer du å måtte gå langt ...)

Vi valgte å reise videre til St. Ives, kunstnerbyen vi hadde hørt mye om på forhånd. St. Ives er en vakker liten småby som tidligere var avhengig av fiske, men som i dag så og si utelukkende lever av turisme. Dessverre har det også tatt fra byen en del av sjarmen. 

Mens vi var i St. Ives fikk vi nemlig følelsen av å gå i kø uansett hvor vi gikk. 

Idylliske St. Ives

Samtidig mister man omtrent pusten av synet av det irrgrønne havet, bygningsmassen som for en stor del er bygget for 100 - 150 år siden og stemningen på stedet. Riktignok "forstyrres" idyllen av et øredøvende leven fra de allestedsnærværende måkene, men det er ikke verre enn at også det på sitt vis er sjarmerende. 

Mens vi ruslet rundt i St. Ives på jakt etter et sted å spise, undret vi oss over at det ikke fantes et eneste sted med uteservering av mat. Kun ett sted serverte øl utendørs, men ellers var det ingenting ... Dette undret vi oss mye over. Og fordi været var så fint, hadde vi ikke lyst til å gå innendørs heller. Det ble derfor til at vi kjøpte oss hver vår fish & chips, fordi dette kunne spises utendørs. 

Det eneste stedet i St. Ives med uteservering (men kun av drikke)

Det tok ikke lange tiden før vi skjønte hvorfor det faktisk ikke er mulig i det hele tatt å spise mat ute i St. Ives ... Det skjønte vi da vi ble angrepet av måker - ovenfra. Måker er smarte dyr, og de samarbeidet faktisk med hverandre og to-tre stykker fløy synkront og styrtet regelrett ned i maten vår. Chips og fisk skvatt veggemellom, og det gjorde også siste rest av apetitten ... Da maten var behørlig fraranet oss, ble det fest! Alle fetterne og kusinene kom i flokk, og på en-to-tre var hver smitt og smule borte som dugg for solen. Dett var dett!

Et skjermet sted ... men ikke et sted å få være alene ...

Noe av det som preger St. Ives er mengder med kunstgallerier. Du finner dem overalt, og det er mye flott kunst som tilbys - til nokså stive priser. Jeg vil tro at det er helt trygt å kjøpe kunst her, for så vidt jeg kunne bedømme var det lite turist-fjas å se. Min vane tro tenkte jeg at jeg skulle vente og se, og dermed gikk jeg faktisk glipp av et par motiver jeg gladelig hadde tatt med meg hjem. 

Et bilde jeg angrer på ikke ble med hjem

Så får det heller være - og i stedet må nøye meg med å kose meg med bilder av bildene ... 

Vi var heldige med valg av hotell denne gangen. Dvs. vi bodde på en noe "avansert" bed & breakfast på Palma Guest House på toppen av åsen i St. Ives - i selveste toppleiligheten. Dermed hadde vi panoramautsikt over bukta, og kunne følge tidevannets bevegelser - som jeg altså aldri blir lei av å betrakte. Og prisen for rommet? Litt over 70 pund for et dobbeltrom og frokost - med havutsikt - det kan man fint leve med!

Utsikten fra toppleiligheten på
Palma Guest House

På tross av turismen i St. Ives, vil jeg ikke nøle med å anbefale stedet som feriemål dersom man er på utkikk etter et sted å reise til for noen dager i Cornwall. 

Prisen man på mange måter betaler for å reise rundt på en bilferie slik vi gjorde, er at man fort blir rastløs og vil videre - for å se mer, rekke over så mye som mulig. Gevinsten i den andre enden er at man blir oppmerksom på flotte steder det er deilig å reise tilbake til senere. 


Helt til slutt tar jeg med flere bilder fra St. Ives. Enjoy!

Småby-idyll

Kunstnerpreg over byen

Middelhav-preg

St. Ives

Flotte strender i St. Ives

Man besøker selvsagt Tate når man er i St. Ives!