Anne Karin Elstad: "Odel"

Bondeliv i Vestfold etter krigen
Tori vokser opp som eneste datter og odelsjente på gården Lande utenfor Sandefjord under og etter andre verdenskrig. Ikke et eneste øyeblikk under sin oppvekst får hun glemme hvilket ansvar som venter henne en gang i fremtiden. Foreldrene hennes er umåtelig stolte av henne, men i bygda får hun unngjelde. Misunnelse og sjalusi kommer i veien for hennes forhold til sine jevnaldrende, og uansett hva hun gjør, tolkes dette utelukkende negativt av omgivelsene. At hun f.eks. skal gå på Landbrukshøyskolen anser bygdas folk som et jåleri av en annen verden. Hva skal hun med utdannelse? Prøver hun å være som en mann kanskje? Og hvorfor skal hun hele tiden være så mye bedre enn de andre?

Samtidig får vi innblikk i en jentes liv som preges av voldsomme krav til å være flink hele tiden. Det er ikke mye plass til Toris egne ønsker. Det får hun smertelig merke den dagen hun forelsker seg i Halldor. Halldor har vokst opp hos sine besteforeldre i Sandefjord. Selv om besteforeldrene har gjort alt som har stått i deres makt for å gi ham en god oppvekst, er det ingen som glemmer hva han egentlig er: en lausunge! Moren hans bor i Oslo, og ingen vil si noe mer enn at hans far var en islandsk fisker "som kom bort". Halldors morfar har drømt om at Halldor skulle følge i hans fotspor og bli sjømann, men Halldor vil bli bonde. Han går på Landbrukshøyskolen på Ås og skal bli agronom. Så fører tilfeldighetene til at hans og Toris veier krysses, og i likhet med henne blir han hjelpeløst forelsket. Han skjønner imidlertid at det aldri kan bli noe mellom dem, fordi han ikke har bra nok aner ... Men da tar han ikke høyde for hva som bor i Tori, for når hun har bestemt seg for at det er noe hun vil ha, så får hun det også som hun vil.

På tross av at Toris foreldre motsetter seg forholdet mellom henne og Halldor, fordi de mener at han er en lykkejeger, må de til slutt gi seg. Fremtiden skal imidlertid fortone seg alt annet enn lett for de to ...

Nok en gang har jeg blitt fengslet av en av Anne Karin Elstads bøker om norsk bondeliv! Denne gangen er handlingen lagt fra krigens dager og frem til tusenårsskiftet, og vi følger fire generasjoner på gården Lande - i første rekke Tori og hennes foreldre, deretter Tori og Halldors barn og barnebarn. Anne Karin Elstads styrke ligger i beskrivelsen av de mellommenneskelige relasjonene med norske bondetradisjoner som bakteppe. Med stor innlevelse beskriver hun hvor vanskelig livet faktisk er for de aller fleste, og hvordan ting sjelden er slik man skulle tro. Det er uendelig mye sårhet i denne romanen - først og fremst for Tori og Halldors del. "Alle" tror Tori er bortskjemt og får alt lagt opp i hendene, og få skjønner hvor tungt det oppleves for henne å måtte leve opp til alles forventninger om å være perfekt. Halldors oppvekst har gjort ham meget klar på hvor hans grenser går, og det å komme til en gård hvor han gjennom mange år må leve som uønsket av sine svigerforeldre, er smertelig lesning. Tori og Halldor får to sønner, og da odelsgutten i første omgang ikke ønsker å overta gården, men reiser til Oslo for å utdanne seg til jurist, vekker dette en voldsom harme hos foreldrene. De setter alle kluter til for at yngstesønnen skal overta gården, og skjønner for sent at han ikke egner seg for gårdsdrift. Men uansett hvor mye yngstesønnen kløner det til, er og blir han morens øyesten - slik det barnet som trenger foreldrene ekstra mye alltid blir ... Så spørs det om Tori noen gang får øye på hvem eldstesønnen faktisk er ... før det er for sent ...

Hver gang noen uttaler seg om Anne Karin Elstads bøker, knyttes dette opp til hvorvidt boka eller bøkene er bedre eller dårligere enn Innhaug-bøkene. For å si det slik: Innhaug-bøkene står i klasse for seg! Det vil imidlertid være urettferdig mot forfatteren å sammenligne alle de andre bøkene hennes opp mot det beste hun har skrevet, idet disse nødvendigvis må komme til kort. Selv om jeg koste meg med boka underveis, må jeg imidlertid medgi at historien tidvis haltet noe. Enkelte sekvenser ble rett og slett litt for banale. Som at Halldor hele tiden ble lurt opp i stry av bortskjemte rikmannsdøtre som brukte ham som tidtrøyte, og sånn sett "uforvarende" pådro seg seksuelle erfaringer før han traff Tori. Jeg fant det også litt vanskelig å skjønne hvorfor Toris foreldre aldri greide å forsone seg med at hun nå en gang hadde valgt Halldor. Slutten av boka ble dessuten vel hastig, og kanskje burde Elstad ha spandert på seg to bøker om Tori og Halldor i stedet for kun denne ene? Det ga i alle fall historien et noe overfladisk preg. Her blir det terningkast fire. Uansett - dette er en bok jeg uten tvil kan anbefale helhjertet!

Utgitt første gang: 2003
Lydboka er innspilt: 2003
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Frøydis Armand
Spilletid: 11 t 1 min.

Anne Karin Elstad

"Indisk mat på norske fat" (Produsent: Masalamagic)

Grunnkurs i indisk matlaging

For noen år siden utga Niru Kumra kokeboka "Indisk mat på norske fat". Boka ble en suksess, og Kumra fulgte dette opp ved å lage denne DVD´en, som er et slags grunnkurs i indisk matlaging. Hun presenterer noen sentrale retter fra Punjab i India - snacks, hverdagsmat og festmat. Etter en kort presentasjon av de viktigste krydrene som benyttes i det indiske kjøkken, gir hun en praktisk innføring i hvordan man lager ulike typer pakore (friterte grønnsaker, kjøtt, fisk etc.), chutney, halwa, roti (hverdagslompe), alu faliyan (sterkt krydret og kokt grønnsaksblanding), daal (linse-rett), mango lassi (drikk) og mango salat, raita, naan-brød, polaw, tandoori chicken og kulfi (hjemmelaget is).

Mens Niru Kumra lager de ulike rettene, får vi mange tips angående smakssammensetninger, hvilken funksjon ulike krydderier har for fordøyelsen, viktige suksessfaktorer og ditto fallgruber. Det er neppe tilfeldig at hver gang chilipepper er hakket opp, så følger behandling av sitron - som neste trinn i matlagingsprosessen. Fingre som har vært i berøring av sterke chilifrø nøytraliseres nemlig av sitronsaft. At de mye brukte korianderbladene i asiatisk matlaging, som både brukes pga. den gode smaken og som garnityr, også har en hemmende virkning på salmonella-bakterien, var nytt for meg. Likeledes at ingefær har en gunstig virkning på tarmgassene ... Derfor benyttes raspet ingefær spesielt i retter med linser, som i seg selv kan skape luftproblemer. Det kan jo være nyttig å vite når man inviterer til fest og ikke ønsker å sette gjestene i forlegenhet pga. maten som serveres.

Jeg elsker både å lage og spise indisk mat, og selv om det ikke var revolusjonerende nye ting som ble presentert i denne DVD´en, var det absolutt et og annet å hente. Tandoori chicken er en nokså enkel rett å lage, men jeg visste f.eks. ikke at det er særdeles viktig hvordan man behandler kyllinglårene før selve tilberedelsen for å forhindre at kjøttet avgir urinsyre i maten. Kumra viste også elegant hvordan man kvitter seg med skinnet på kyllingen før kjøttet legges til marinering.

Jeg fikk fryktelig lyst til å invitere til selskap med servering av tandoori-kylling, hjemmelagede naan-brød, polaw og kulfi etter å ha sett denne DVD´en! Det var skikkelig kos å være observatør på Kumras kjøkken!

Utgitt: 2007
Nasjonalitet: Norge
Spilletid: 102 min.

Niru Kumra

"Heading South" (Regissør: Laurent Cantet)

Sexturisme på Haiti

Vi befinner oss på øya Haiti på 1980-tallet - i den perioden diktatoren "Baby Doc" regjerte (1971 - 1986). Samfunnet var på denne tiden preget av korrupsjon og økende kriminalitet. Dette forhindret imidlertid ikke at øya utgjorde et ferieparadis for amerikanere - i særdeleshet for kvinner som ikke var så unge lenger, og som søkte litt flørt, spenning og avslapning fra en ellers krevende og kanskje kjedelig hverdag.

De Nord-amerikanske kvinnene Brenda, Ellen og Sue har vært på Haiti før, og de vet hva de får når de ankommer øya. Ellen er 55 år, singel og betatt av Legba, en ung og fyrrig sjarmør som har "alt": en stram, muskuløs og fremfor alt ung kropp, en gåtefull sjarm og et forførerisk vesen ... Dessuten er han intelligent og fremstår derfor som en spennende samtalepartner. Idet vi introduseres for kvinnene, er han mest Ellens (i Charlotte Ramplings skikkelse), og hun strutter derfor av en selvtilfreds selvtillit i rollen som kvinne med stor K. Men dette er bare inntil Brenda ankommer. Hun har hatt en affære med Legba tidligere, og har forventninger om et eventyr med ham under sin ferie ...

Samtidig som det bygger opp til rivalisering om Legbas gunst, er Ellen så stolt at hun ikke for sitt bare liv vil innrømme at hun har følelser for gutten. I stedet håner hun Brendas romantiske drømmer - like mye som hun håner Sues fedme. Mens kvinnene er opptatt av sine feider, havner Legba i alvorlig trøbbel. Og plutselig handler det hele om liv og død ...

Kontrasten mellom de middelaldrende kvinnenes drømmer om uskyldig ferieflørt med unge fargede menn og det livet disse mennene (for ikke å si ungguttene) lever, er enorm. Mens kvinnene lever ut feriedrømmene på kritthvite strender, er de omgitt av en farlig verden som etter hvert kommer nærmere enn de ville likt å vite. Filmens tema - det kontroversielle som ligger i forholdet mellom eldre, hvite, rike kvinner og unge, fargede, fattige menn - menn som prostituerer seg for gaver og penger - blir meget godt beskrevet i denne filmen. Det er for øvrig ikke opplagt hvem som egentlig utnytter hvem når det kommer til stykket, selv om det er nærliggende å tenke at offeret er den mest ressurssvake av partene, som har prostitusjon som levevei for å overleve. Like fullt med noe mer preg av likeverdighet tross alt enn hva vi forbinder med kvinnelig prostiusjon.

Charlotte Rampling spiller rollen som Ellen helt fantastisk i denne filmen. Hun gir ganske enkelt alt! Ménothy Cesar fremstilte også Legba på en meget overbevisende måte. Det som for øvrig gjorde filmen ekstra interessant var at de tre kvinnene Ellen, Sue og Karen tilnærmet seg de haitiske mennene på høyst ulike vis, grunnet sine ulike holdninger til disse mennene. Ingen av dem fremstår som typiske horekunder, og innerst inne drømmer de egentlig om kjærlighet, alle som en. Det pinlige i å betale guttene løste enkelte av dem ved å gi gaver. Dermed fjernet de seg fra hva dette egentlig var - prostitusjon, verken mer eller mindre. De var sexturister, men ville blitt sjokkerte over å bli kalt dette. Alle tre nyter den oppmerksomhet som blir dem til del - uinteresserte som i alle fall Ellen og Brenda er i menn på deres egen alder - desillusjonerte, fete og kvapsete, øldrikkende slappfisker av noen menn ... Nei, da foretrekker de sjokoladebrune, stramme kropper med sprettrumper og six-pack-mager! At guttene neppe har kommet seg ut av tenårene tenker de ikke så mye på i grunnen ... Sue er gift, og søker atspredelse fra et drepende kjedelig ekteskap. Kulissene i filmen - Haitis kritthvite strender - er nydelige, og skaper en perfekt ramme for den overfladiske flørten kvinnene koser seg med. It´s holliday!

Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 2005
Originaltittel: Vers le sud
Nasjonalitet: Frankrike, Canada
Genre: Drama
Skuespillere: Charlotte Rampling (Ellen), Karen Young (Brenda), Louise Portal (Sue), Ménoyhy Cesar (Legba)
Spilletid: 104 min.

Ellen og Legba

Brenda rapper Legba fra Ellen

Sue nyter en elsker under sin husmorferie

Brenda drømmer om kjærlighet

Tomm Kristiansen: "Fra Mandelas land"

Om Sør-Afrikas nyere historie 

Lydbokutgaven av "Fra Mandelas land" varer i kun 2 t 22 min., og er en forkortet utgave av boka i papir, som utgjør 336 sider. Jeg tror kanskje at jeg hadde valgt papirutgaven dersom jeg hadde visst dette på forhånd. Spesielt interesserte bør i alle fall vurdere fullversjonen fremfor denne forkortede utgaven. Når det er sagt var denne (forkortede) lydbokutgaven svært interessant, selv om jeg på ingen måte har fått innblikk i mer enn en liten flik av Sør-Afrikas historie. Uansett - det å høre forfatteren selv lese, er og blir en stor opplevelse i seg selv!

Selv om hovedfokuset i boka er Nelson Mandela, har Kristiansen tatt med en del om boernes historie etter at de erobret Sør-Afrika. Et land de senere - i sine historiebøker - omtalte som tomt da de kom, men som i virkeligheten var fyllt med mange ulike stammer av negre eller afrikanere, som de etter hvert fortrengte. Aldri falt det dem inn å interessere seg for den lokale befolkningens skikker, fordi de knapt regnet dem som ordentlige mennesker. Dermed fant de aldri ut at måten f.eks. beslutninger ble tatt på, med lange og brede rådslagninger, var mer velutviklet enn de diktaturene som stort sett regjerte i de fleste land i Europa ... Etter hvert kom engelskmennene, og med deres hang til å utvikle byer, industri o.l., gikk de boerne en høy gang i å strukturere hele samfunn. Boerne trakk seg unna, men oppdaget fort at de støtte på engelskmenn uansett hvor de snudde seg. Med engelskmennene fulgte også mer humanitet i behandlingen av de fargede, og på begynnelsen av 1800-tallet ble for eksempel slaveri forbudt. Senere kom boerne sterkere tilbake, og med dem fulgte det vi i dag kjenner som apartheid.

Historien om Nelson Mandela, ANC og den 27 årige fengslingen av ham på Robben Island er velkjent for de fleste. Det Tomm Kristiansens imidlertid tilfører historien er rikelig med vidd og humor, i tillegg til at han setter det meste i større perspektiver. Når han bruker humor som virkemiddel, skjer dette hele tiden på bekostning av de hvite, aldri de fargede. Han beskriver hvor redde de hvite var for Nelson Mandela, men hvordan dette etter hvert ble erstattet med respekt. Forholdet mellom denne berømte fangen og hans fangevokter James Gregory ble etter hvert meget spesielt, og i den forbindelse viser jeg til en film som er laget om nettopp dette forholdet - "Farvel Bafana". Etter hvert skjønte de hvite at Mandela var selve garantien for en fredelig sameksistens mellom de hvite og de fargede, og gradvis ble frykten for de fargedes hevn over de hvite erstattet med håp. I dag vet vi at uten Mandela ville denne overgangen mest sannsynlig ha endt med tragedie for begge parter. Kun han hadde som leder tilstrekkelig gyldighet i begge leire til at folk var villige til å lytte til det han hadde å si. 

Som sagt innledningsvis - jeg elsker å høre forfatteren lese sine egne bøker! Hans engasjement for de sakene han brenner for er så smittende at jeg blir like fengslet hver gang. Jeg gir terningkast fem for denne boka, og gleder meg allerede til den neste Kristiansen-boka!

Utgitt første gang: 1996
Innspilt som lydbok: 1997
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Tomm Kristiansen
Spilletid: 2 t 22 min.

"Barnetyven" (Regissør: Gianni Amelio)

Usentimental, grusom og vakker

I filmens åpningssekvens ser vi en mor med flakkende blikk som går rundt i en fattigslig leilighet. Hun skjeller ut sin 7-8 år gamle sønn, som om han skulle være evneveik, og jager ham på dør samtidig som hun stikker til ham litt penger til en is. Hvorfor skjønner vi etter hvert, for en mann ankommer leiligheten og vises inn på søsterens rom. 11-årige Rosetta er tvunget til å prostituere seg av sin egen mor, og han er dagens kunde.

Mens gutten - Luciano - sitter apatisk i trappeoppgangen, skjer det med ett noe som bryter stillheten. Plutselig kommer politiet stormende. Med seg har de både moren, søsteren og hennes kunde. Den lille gutten blir glemt i alt ståket.

Som en konsekvens av avsløringen av barneprostitusjon, blir både Rosetta og broren hennes tatt hånd om av myndighetene. Dermed kommer den unge politimannen Antonio inn i bildet. Han har fått i oppdrag å følge barna til et barnehjem på Sicilia.

Antonio er rørende naiv i sin tilnærming til barna, og mang en gang blir han helt sjakk-matt i møtet med Rosetta og hennes råskap. Når hun f.eks. truer med å si at han har tafset på henne, skjønner han at hun kan ødelegge ham ... hvis det er det hun vil. Heldigvis er det først og fremst vennskap og ikke fiendskap som vokser frem mellom Antonio og barna etter hvert.

Reisen blir lenger enn noen av de tre hadde forestilt seg. Fordi Rosetta ikke har med seg legeattest, nekter barnehjemmet å ta henne i mot. Dermed må Antonio og barna gjøre vendereis tilbake til Milano, der de kom fra. På et tidspunkt bestemmer Antonio seg for å gi barna en smak av litt normalt liv, og gjennom noen uforglemmelige dager leker de turister som koser seg på stranden, går på museer osv. Alt for å utsette den brutale virkelighet som venter dem ikke alt for langt frem i tiden ... Den lille gutten er alt annet enn tilbakestående. Derimot er han temmelig understimulert, og Antonio skremmes av hans mangel på selv den enkleste begrepsforståelse. Gutten er verken i stand til å forstå enkle ordspill eller banale vitser fordi han ikke skjønner ordene i historiene. Også jenta tør opp, og søsknene nærmer seg hverandre med mer varme enn antakelig på flere år. En tilfeldighet gjør imidlertid slutt på idyllen, og plutselig befinner Antonio seg i rollen som anklaget for barnetyveri ...

"Barnetyven" er både grusom og vakker på samme tid. Grusom pga. den bakenforliggende historien, og vakker fordi den viser at uansett hva som har skjedd, er det likevel håp om en annen fremtid. Underveis får vi se et annet og mer fattigslig Italia enn hva turister vanligvis får se - langt ute på landsbygda og langt fra de typiske turistattraksjonene. Søsknene spiller sine roller på en svært rørende måte. Rosetta med sin røffe fremferd, men som gradvis tiner opp, og den lille broren hennes som gradvis smiler mer og som til slutt også snakker. Enrico Lo Verso spiller også politimannen Antonio så skjønt at i alle fall jeg smeltet fullstendig. Filmen regnes som en av de beste italienske filmene gjennom tidene, kan jeg lese på Wikipedia, og den har mottatt en del priser pga. sine kvaliteter. Her blir det terningkast fem - et sterkt sådan.

Innspilt: 1992
Originaltittel: Il ladro di bambini
Nasjonalitet: Italia, Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Enrico Lo Verso (Antonio), Valentina Scalici (Rosetta), Giuseppe Ieracitano (Luciano), Renato Carpentieri (politisjef)
Spilletid: 111 min.

Rosetta må på politistasjonen for å forklare seg

Giuseppe har etter hvert blitt helt apatisk

Antonio tar med barna på stranda

Giuseppe tør etter hvert opp

Antonio prøver å lære gutten å svømme

"Burma VJ" (Regissør: Anders Østergaard)

Sterk dokumentar fra Burma!

Burma er betegnet som et av verdens mest lukkede land. Da denne filmen ble ferdigstilt i 2009, kunne landets innbyggere se tilbake på 40 års diktatur (1962 - 2011) - med unntak av noen få uker med håp om en annen fremtid i forbindelse med Aung San Suu Kyis hjemkomst i 1988, hvor hun ble et samlingspunkt i kampen for demokrati. Før det hele som kjent endte med regelrett nedslakting av opprørerne, og Aung San Suu Kyi startet opp sin etter hvert 20 år lange husarrest.

"Burma VJ" handler om en håndfull mennesker som en periode valgte å trosse myndighetenes forsøk på sensur av nyheter som slapp ut av landet. Ved hjelp av enkle videokameraer sørget de for å filme demonstrasjoner, sammenstøt mellom det burmesiske folk og myndighetene, voldeligheter og annet som viste regimets sanne ansikt - for så å sende dette utenlands. Og dette gjorde de med stor risiko for sine egne liv. Nærmest som en hån mot regimet ble levende bilder sendt gjennom de mest kjente nyhetskanalene gjerne samme dag som hendelsene fant sted. Dermed ble verden hele tiden minnet om at Burma fremdeles eksisterte, at det burmesiske folket led og tryglet om å bli hørt ... Og ikke minst fikk det burmesiske folket mot til å fortsette kampen nå da de visste at verden kjente deres lidelser. Dette sørget nemlig den Oslo-baserte TV-stasjonen Democratic Voice for at det burmesiske folket fikk vite - gjennom å sende TV-signalene tilbake til Burma, slik at menneskene der fikk se nyhetene om sin egen motstandskamp verden over.

"Burma VJ" viser at det å være kameramann er meget risikabelt. Underveis får vi høre om flere som blir tatt. Men jo verre det burmesiske folk led, jo flere sjanser var alle villige til å ta for å få slutt på terrorveldet. Sentralt i denne filmen står folkeopprøret i 2007, som startet med at tusenvis av munker begynte å demonstrere mot det sittende regimet. Kravene de gjorde seg til talsmann for var på ingen måte urimelige. De ville ha slutt på fattigdom og sult. Dessuten ønsket de at Aung San Suu Kyi skulle frigis. Og de ønsket frie valg. Munkene har alltid hatt en opphøyet og hellig status innenfor buddhismen, og ingen kunne tro at det hele skulle utvikle seg slik det gjorde. Massearrestasjoner av munker, endog drap og forsvinninger skjedde, og til slutt var alle munkene borte fra gatene og kun folket tilbake. Det kunne ikke gå bra ... Og det gjorde det heller ikke. Til slutt var myndighetenes hovedfiende nr. 1 "vj"´ene (dvs. kameramennene) - og de ble også tatt - en etter en ... Hele det nettverket av kameramenn som den 27 årige "Joshua" hadde bygget opp, raknet til slutt ...

Denne filmen, som er laget i et samarbeid mellom The Co-Operative og Dogwoof, har hatt en voldsom kraft. Sammen med alle filmklippene som har lekket ut av landet takket være modige "vj"´er, må man kunne anta at dette har påvirket både verdens og militærjuntaens holdninger, slik at det fra 2011 er lovet noen politiske reformer i retning av demokrati. Det er sikkert for tidlig å si sikkert hvor dette vil ende, men det er absolutt grunnlag for mer optimiske enn på mange, mange år. Kanskje ikke tilfeldig at dette skjedde samtidig med at Aung San Suu Kyis husarrest omsider ble avsluttet?

Fordi filmsekvensene - alle som en - er gjort ved hjelp av enkle, håndholdte kameraer, er billedkvaliteten så som så til tider, men det glemmer man fullstendig. For det vi får se er så unikt og eksklusivt at det i seg selv er en kvalitet. Det å vite at alle som har bidratt til filmen har gjort dette med stor risiko for egne liv, er også en dimmensjon ved filmen som gjør inntrykk. I folderen til filmen kan jeg lese om akkurat dette. Hvorfor gjorde de egentlig dette, disse "vj"´ene? Rett og slett fordi det å fortsette å filme og dokumentere all uretten som det burmesiske folket ble utsatt for, ga livet og tilværelsen en slags mening midt oppi all galskapen. En av hoved-"vj"´ene trodde vel aldri at det han gjorde skulle få noen avgjørende betydning i det store og hele, men der tok han altså feil. Veldig feil, heldigvis! Det blir helt umulig å gi denne filmen terningkast. Alt jeg ønsker å si er at dersom du er et engasjert menneske - se den! Filmen er tilgjengelig på YouTube i fullversjon.

Innspilt: 2008
Originaltittel: Burma VJ
Nasjonalitet: Norge, Danmark
Genre: Dokumentar
Spilletid: 89 min.

"The Look" (Regissør: Angelina Maccarone")

Spennende skuespillerportrett


I "The Look" møter vi den myteomspunnede skuespilleren Charlotte Rampling i samtaler med venner og kunstnere om forskjellige emner som "eksponering", "alder", "skjønnhet", "resonnans", "tabu", "demoner", "begjær", "død" og "kjærlighet". Og det er ingen hvem som helst hun samtaler med heller. Paul Auster, Peter Lindbergh, Fredrich Seidel, Juergen Teller .... bare for å nevne noen.

I samtaler som ser ut til å være tatt på sparket, uten forberedelser, drodler Charlotte Rampling og hennes samtalepartnere rundt viktige temaer som hva det vil si å eksponere seg foran et kamera for en skuespiller, og om viktigheten av å være villig til å blottstille seg totalt. Om hva det vil si å bli eldre, og hva som egentlig ligger i tiltrekning hos en kvinne. For henne har nakenhet aldri vært noen big deal, og derfor har noen av hennes opptredener fremstått som nokså kontroversielle. Særlig rollen i filmen "The Night Porter" som en overlevende fra en av Hitlers konsentrasjonsleire, hvor hun senere gjenforenes med en sadistisk nazivakt som plaget henne, er blant dem som har blitt lagt merke til og som også gjorde henne til stjerne i sin tid.

Underveis får vi se scener fra flere av skuespillerens filmer. I yngre dager var hun usigelig vakker, men hun er også en av de virkelig få som har "overlevd" skuespillerkarrieren etter fylte førti. Hva er hemmeligheten? Underveis får vi svaret - litt stykkevis og delt. For det er noe spesielt med denne kvinnen, som har lykkes i å holde seg på topp i år etter år! Hun nærmer seg tross alt 70 år (f. 1946)! Kanskje er hemmeligheten at hun er så mye mer enn sitt ytre? Flott er hun fremdeles - det er ikke det, men hun har i tillegg karisma, utstråler en trygg autoritet, fremstår som meget avbalansert og med god selvinnsikt, er klar over sine svakheter og styrker - og hun røper aldri mer av seg selv enn det hun selv ønsker.

Jeg storkoste meg med denne filmen! Alle de tette, personlige konversasjonene om store og små temaer - det være seg om kjærlighet er en følelse eller en tilstand, om det egentlig finnes tabuer lenger osv., om sorger i livet som har satt sitt preg på henne - fant jeg ytterst spennende å være vitne til! Jeg ble også mer kjent med en skuespiller jeg alltid har hatt stor beundring for  - særlig fordi hun i sitt valg av filmer aldri har vært opptatt av underholdning, men heller det mer grensesprengende - og fant derfor filmsnuttene underveis interessante. Mang en filmtittel ble notert, for å si det slik (bl.a. Aberdeen, Heading South, The Mill and the Cross, Melancholia, Never let me go, The Duchess, The Night Porter, The Verdict, Paris By Night, Swimming Pool, Lemming m.fl.). Hele hennes filmografi finnes på Wikipedia (underlig nok er ikke "The Look" oppført enda ... ). Dette er en film jeg kommer til å ha stor glede av å se om igjen! Her blir det toppkarakter - terningkast seks!

Innspilt: 2011
Originaltittel: The Look
Nasjonalitet: Tyskland, Frankrike
Genre: Drama
Medvirkende: Bl.a. Charlotte Rampling, Paul Auster, Peter Lindbergh, Juergen Teller og Fredrich Seidel
Spilletid: 96 min.

En fascinerende kvinne!

Fotografen og filmskaperen Pieter Lindbergh har hatt stor betydning for
Charlotte Ramplings karriere

Forfatteren Paul Auster har et og annet å si om kvinner, alder og skjønnhet

Sammen med den grensesprengende fotografen Juergen Teller snakker
Charlotte Rampling om tabuer

En urban kvinne

Drodler rundt temaet kjærligheten - er det en følelse eller en tilstand?

En skjønnhet i sine yngre dager

"As If I'm Not There" (Regissør: Juanita Wilson)

Filmatisering av Slavenca Drakulics roman

Samira reiser fra sine foreldre i Sarajevo for å ta seg en lærerpost ute på landsbygda. Ikke lenge etter hennes ankomst braker Jugoslavia-krigen løs. Noen soldater ankommer den lille landsbyen og beordrer alle beboere ut av sine hus. Deretter skilles menn og kvinner, og etter kort tid hører kvinnene det ene skuddet etter det andre. Mennene deres og også deres sønner blir drept, en etter en. Kvinnene samles i busser og kjøres til et sted, hvor de låses inne i et skur.

Mens kvinnene venter på hva som skal skje, er det åpenbart at soldatene kjeder seg. Så begynner de å plukke ut de peneste jentene, og her finnes ingen nedre aldersgrense. Kvinnene utsettes for gruppevoldtekter, mishandles fra tid til annen til døde - som ren underholdning - og det er utelukkende snakk om flaks dersom man overlever.

Samira bestemmer seg for å ta sjeen i egne hender, og forsøker å unngå å bli et offer. Dette vekker i første omgang avsky blant de andre kvinnene - inntil hun kommer med ekstra mat og en og annen smertestillende tablett. Selveste kapteinen har lagt merke til henne, og som hans utvalgte favoritt, behandles hun bedre enn de andre kvinnene. Til slutt blir det et spørsmål om liv eller død ...

Filmen er basert på en roman med samme navn av den kjente kroatiske forfatteren Slavenka Drakulic. Historien som romanen er bygget på, kom forfatteren over i forbindelse med sin tilstedeværelse under rettsforhandlingene mot krigsforbrytere ved Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia i Haag. Tidligere har jeg lest hennes bok "Ikke en flue fortred", der hun forsøker å forstå hva som fikk i utgangspunktet helt normale gutter og menn til å opptre som monstre under Balkan-krigen. Kunne det skjedd med hvem som helst, sånn egentlig? 

I en av scenene blir Samira vitne til at kapteinen, han som har lagt sin elsk på henne og som faktisk behandler henne både ømt og varmt, plaffer ned en annen. Kapteinen forsøker å få henne til å forstå at det hele handler om overlevelse - og at vi alle gjør hva som helst for å overleve. Hun også - ved å være hos ham ... 

"As if I'm Not There" er en sterk film som gjør noe med deg underveis. Her er det ikke tale om spekulative film-virkemidler for å bli interessant, men om hendelser som faktisk har skjedd - midt i Europa og i nær fortid. Hendelsene i denne filmen er lagt til første del av krigen (1991 - 1995). Den blusset som kjent opp igjen på slutten av 1990-tallet, før krigen ble brakt til en ende i 2000/2001. Skuespillerprestasjonene er tidvis så som så, men både Natasa Petrovic (som Samira) og Fedja Stukan (kapteinen) kom brukbart gjennom. Dessuten ble kvinnenes frykt fremstilt veldig troverdig. Underveis dukker for øvrig Stellan Skarsård opp i en bitte liten birolle. Vi trenger virkelig flere filmer og bøker om denne krigen!  Her blir det terningkast fem. Filmen er nedlesset med priser.

Innspilt: 2010
Originaltittel: As If I'm Not There
Nasjonalitet: Irland
Språk: Serbo-kroatisk
Genre: Drama
Skuespillere: Natasa Petrovic (Samira), Fedja Stukan (kapteinen), Miraj Grbic (kommandanten), Stellan Skarsgård
Spilletid: 109 min.

Samira er på vei til kapteinen

De øvrige kvinnene reagerer med avsky på at Samira pynter seg før hun skal til kapteinen

Litt menneskelighet oppi alt det grusomme ... tross alt ...

"Landsbyen på toppen av fjellet" (Regissør: Michelangelo Frammartino)

"En kontemplativ pause fra det moderne liv"?

Denne filmen har jeg lenge gått og vurdert om jeg skulle se - rett og slett fordi jeg har vært sterkt i tvil om dette er en film for meg. Til slutt ble imidlertid fristelsen for stor, og DVD´en fikk bli med meg hjem fra Platekompaniet tidligere denne uka. Med sitater som "Et vakkert, stemningsfullt, humoristisk og raffinert blikk på livet og naturen i det sørlige Italia", "Imponerende og uforglemmelig", "En perlerad av underfundige situasjoner og kløktig observerte observasjoner", "Livskunst og alvor i sjarmerende kombinasjon av nøktern hverdag og landlig romantikk" ... Alt dette og mere til kan man lese på DVD-coveret. Rett og slett en film jeg - Italia-elsker på min hals - bare "måtte" se!

Så feil kunne jeg altså ta - med fare for å banne i kirka. For maken til kjedelig film har jeg ikke sett på veldig, veldig lenge ... Med unntak av en rørende rekvens med en bortkommen geitekilling, som vi forstår går den sikre død i møte dersom den ikke blir funnet i tide, samt at det er mange flotte landskaps-sekvenser, fikk jeg ikke øye på noen rød tråd i filmen - annet enn at vi følger en gammel gjeter gjennom et år. Uten at det egentlig skjer noe som helst som det er verdt å berette om ... Og uten at en eneste replikk ytres ... Eller kanskje er det jeg som ikke er mottakelig for denne påståtte filmperlen i dag?

For å yte filmen en viss rettferdighet har jeg denne gangen valgt å sitere omtalen av den på filmweb.no:

"Velkommen til en liten landsby i Calabria - Italias fattigste region. Et sted fanget mellom fortid og nåtid, omgitt av vakker og uberørt natur. Gjennom et år følger vi en gammel gjeter som passer geitene sine. En geitekilling som kommer bort fra flokken sin. En gjeterhund som skaper kaos. Og et stort tre som spiller en viktig rolle i en av landsbyens mange, gamle tradisjoner.

LANDSBYEN PÅ TOPPEN AV FJELLET inviterer deg til å observere livet i og rundt denne landsbyen. Det er en film som åpner seg langsomt opp, men som med stort hjerte og varm humor byr på noen åpenbaringer. Lekkert fotografert med et blikk for små detaljer. En kunstnerisk og kontemplativ pause fra det moderne liv - garantert fritt for mobiltelefoner. En slags filmekvivalent til "slow food" som har blitt hyllet av filmkritikere over hele verden for sin originalitet og menneskelighet.

Oppdag årets perle på kino!

Vinner av Beste film på Bergen filmfestival 2010. Og i Cannes vant filmen Palm Dog-juryens uhøytidelige pris for festivalens beste hund på lerretet! Når du ser gjeterhunden Vuks innsats i denne filmen, forstår du hvorfor juryen ga han en pris." 

Vel, det forsto altså ikke jeg ... Denne gangen avstår jeg fra å gi terningkast.

Innspilt: 2010
Originaltittel: Le quattro volte
Nasjonalitet: Italia
Genre: Drama
Skuespillere: Diverse
Spilletid: 88 min.

"The Lady" (Regissør: Luc Besson)

Portrett av en helt usedvanlig kvinne

Aung San Suu Kyi ble født i 1945 i Rangoon i Burma, som datter av general Aung San. Faren hadde en sentral posisjon i forbindelse med løsrivelsen fra Storbritannia i 1947, men ble myrdet av sine motstandere samme år. Deretter flyttet hun og moren til India, og i forbindelse med studier i England, traff hun i 1964 han som senere ble hennes ektemann - Michael Aris. De fikk to sønner; Alexander og Kim.

I 1988 reiste Aung San Suu Kyi tilbake på det hun trodde skulle bli en kort visitt, fordi hun skulle pleie sin syke og døende mor. Det er her handlingen i "The Lady" starter. Burma er et militærdiktatur, og mens hun befinner seg i landet, går general Ne Win av. Det burmesiske folket gjør opprør og demonstrerer for demokrati og frihet. Brutalt slår styresmaktene ned på dette, og en ny militærjunta overtar makten. Før Aung San Suu Kyi vet ordet av det, blir hun trukket inn i konflikten - som et slags ikon for Burmas folk og deres kamp for selvbestemmelsesrett. Det forhold at hun er datter av general Aung San, mannen som i sin tid sto i bresjen for løsrivelsen fra Storbritannia, gjør henne til en maktfaktor det nye regimet ønsker å bli kvitt.

Pga. alt medieoppstyret rundt Aung San Suu Kyi og det burmesiske folkets frihetskamp, våger myndighetene ikke å ta livet av henne. I stedet tilbyr de henne å forlate landet, men dette nekter hun. Dette blir starten på det vi i dag kjenner som en nesten 20 år lang husarrest, med noen avbrudd innimellom, hvor Aung San Suu Kyi og hennes ektemann ofret sin egen ekteskapelige lykke for kampen om frihet i Burma. Underveis i filmen følger vi hennes engelske familie, som tar i mot hennes Nobels fredspris i Oslo i 1991, og besøkene deres i løpet av 1990-årene. Da ektemannen Michael Aris rammes av kreftsykdom, nekter de burmesiske myndighetene ham innreise i Burma. Dette for å presse Aung San Suu Kyi til å forlate landet - uten at de lyktes av den grunn. Hun visste at dersom hun reiste ut av Burma, ville hun aldri få innreisetillatelse igjen. Først den 13. november 2010 - seks dager etter forrige valg - ble hun erklært fri fra husarresten av militærjuntaen.

Denne filmen tegner et nydelig bilde av en helt usedvanlig kvinne med et større mot enn noen annen jeg kjenner til. Noen mer perfekt skuespiller til rollen som Aung San Suu Kyi enn Michelle Yeon skal man dessuten lete lenge etter! Med verdighet og innlevelse spiller hun denne modige kvinnen, som satte seg opp mot en militærjunta i et halvt liv - uten tanke for egen lykke og familieliv. De gangen hun riktignok vaklet og tvilte, støttet hennes ektemann opp under hennes valg om å bli i Burma - fordi kampen for det burmesiske folks frihet var vikigere enn deres egen lykke. Ektemannen Michael spilles av David Thewlis, også han en karakterskuespiller av de sjeldne. Midt oppi all brutaliteten vi får se, øyner vi likevel håp om at kampen ikke skal ha vært forgjeves. Mine tanker går til den lille pampfletten "Bli sint" av Stéphane Hessel, som er et oppgjør mot likegyldigheten og manglende tro på at et eneste menneskes engasjement kan utgjøre en forskjell. For øvrig vil jeg fremheve at filmen er nydelig på flere måter - den vakre naturen, vakker musikk, vakre stemningsbilder, et portrett av en kvinne som det står respekt av og med en manns støtte hun ikke kunne klart seg foruten ... Her må det rett og slett bli terningkast seks!

Innspilt: 2011
Originaltittel: The Lady
Nasjonalitet: England
Genre: Drama
Skuespillere: Michelle Yeoh (Aung San Suu Kyi), David Thewlis (Michael Aris), William Hope, Sahajak Boonthanakit
Spilletid: 130 min.

En modig kvinnes kamp for frihet

Aung San Suu Kyi dras inn i det burmesiske folkets frihetskamp

Et ikon for det burmesiske folks frihetskamp

Under husarresten laget Aung San Suu Kyi plakater som hun hang overalt i huset sitt

Ektemannen Michael var til uvurderlig støtte

"Il Capitano - trippelmorderen" (Regissør: Jan Troell)

Voldsdrama fra virkeligheten

Sommeren 1988 fant det sted et groteskt trippelmord i en liten bygd i indre Västerbotten i Nord-Sverige. En mor og en far og deres 15 år gamle sønn ble tvunget i kne og regelrett henrettet. Foranledningen var et banalt sykkeltyveri, hvor han som altså ble morder og hans kjæreste ble tatt på fersken og forsøkt stanset av eierne. Trippelmordet skapte heftig debatt i media om volden og dens bakenforliggende mekanismer, har jeg kunnet lese om filmen på nettet. Hendelsen dannet senere grunnlag for filmen "Il Capitano", hvor forfatteren Per Olov Enquist og regissøren Jan Troell har samarbeidet om manuset.

I åpningsscenen møter vi Minna, som tidligere var kjæresten til Jari, trippelmorderen. Begge sitter i fengsel og venter på rettssaken. Jari har lagt all skyld på Minna for drapene, og hun sitter og snakker med et menneske som enten er advokaten hennes, terapeuten eller kanskje en fengselsprest ... Dette får vi aldri vite. Hun er helt desillusjonert og øyner kun håpløshet. Hvordan kunne det hele skje? Hva var det som fikk henne til å bli med Jari, som aldri var eller kunne bli noe annet enn en taper? Var hun helt uten skyld i alt det som skjedde, selv om det ikke var hun som sto bak drapene?

Mens Minna sitter og snakker med mennesket vi kun hører stemmen til og aldri får se, tas vi med til begynnelsen. Til Minna og Jaris første møte, til deres "flukt" til København der de opplevde det nærmeste de hadde av lykke i forholdet sitt, til episoder som viser en Jari fullstendig uten impulskontroll og med et ukontrollert sinne bare hun forsøkte å si ham i mot, til en Jari som alltid la skylden på henne når noe gikk galt ... Likevel fortsatte hun å være sammen med ham. Dvs. på ett tidspunkt valgte hun å reise hjem, og rett etter havnet Jari i fengsel. Dette ble en periode da hun kunne ha valgt å forsvinne for ham, men heller ikke dette klarte hun ... Og så skjedde det fatale trippeldrapet som ikke bare ødela livene til den familien som bokstavelig talt ble utryddet, men også deres egne liv, uansett utfallet av den nært forestående rettssaken. Hvem styrte egentlig hvem mot katastrofen?

"Il Capitano" er en temmelig dyster film. Ikke bare er temaet dystert, men det er også landskapet som hendelsene foregår i, der det stort sett ligger innhyllet i tåke og dis. Antti Reini er formidabel i rollen som den karismatiske, men uempatiske Jari, som det stort sett bare følger katastrofer med. Han har et så til de grader forvrengt virkelighetsbilde at hans mer uselvstendige og usikre kjæreste Minna ofte tviler på sin egen bedømmelse av situasjonene de roter seg opp i. Maria Heiskanen spiller Minna, og det så overbevisende at det avkrever stor respekt! Mens jeg så filmen tenkte jeg på hvor jeg har sett henne før, inntil jeg kom på at hun selvfølgelig spilte rollen som Maria i den fantastiske filmen "Maria Larssons evige øyeblikk" - også der med Jan Troell som regissør. Skuespillerprestasjonene er i stjerneklasse! Her må det derfor bli terningkast seks!

Innspilt: 1991
Originaltittel: Il Capitano - ett svenskt rekviem
Nasjonaltet: Sverige
Genre: Dokumentar-drama
Manus: Per Olov Equist / Jan Troell
Skuespillere: Antti Reini (Jari), Maria Heiskanen (Minna), Berto Marklund. Antti Vierikko, Matti Dahlberg, Ingemar Boecker, Christina Frambäck, Marjut Dahlström, Harri Mallenius
Spilletid: 105 min. 

"Sleeping Beauty" (Regissør: Julia Leigh)

Spekulativt vås

Julia er universitetsstudent, og for å tjene penger til livets opphold har hun nesten ingen grenser for hva hun kan gå med på, bare det blir klingende mynt i hennes alltid slunkne kasse. Hun deltar i medisinske eksperimenter, er ryddehjelp på en café og kopierer dokumenter et annet sted. Men uansett hvor mange jobber hun tar, er det vanskelig å få det til å gå rundt økonomisk. 

Da de hun bor sammen med i et kollektiv er lei av at hun aldri kan betale husleien i tide, og at hun svikter i forhold til ting som må gjøres i leiligheten, er hun temmelig desperat. Å leie en leilighet på egen hånd er mye dyrere, og hun har allerede nok problemer med husleien som det er ...

Tilfeldigheter fører henne bort i en jobb som gir henne helt andre innkomster. I første rekke skal hun servere for et meget probert selskap som i all hovedsak består av eldre, velsituerte herrer. Påkledningen er det heller magert med, men hun tjener mye for å stille opp på slike oppdrag på det vi etter hvert forstår er et luksusbordell.

Parallelt mellom oppgavene på luksusbordellet følger vi Julia mens hun tar seg av sin narkotikaavhengige venn Birdman, en merkelig fyr hvis skjebne vi bare glimtvis får innblikk i.

Etter hvert er det fra vertskapets side ønskelig at Julia skal tilby spesialtjenester til kunder som ikke ønsker å få sin identitet avslørt. Hun dopes ned og skal ligge klar som en "sleeping beauty" - til deres forlystelse. Det eneste som ikke er tillatt er penetrering. Julia går med på dette, og tror dette skal bli en helt grei jobb. Men etter hvert tæres hun i stykker av grubling rundt hva som skjer mens hun sover ... Vil hun egentlig vite?

Konseptet for denne filmen er i utgangspunktet ikke noe å si på, og historien er sånn sett meget original og fiffig. Problemet er imidlertid at skuespillerprestasjonene haltet hele tiden. Her er det ingen karakterskuespillere som bærer filmen, og figuren Julie fremsto som temmelig tom og innholdsløs. Kanskje var dette nettopp et poeng for alt jeg vet? At den galleien hun bega seg inn på, etter hvert fratok hele hennes liv farge og innhold? Uansett hva årsaken er, medførte det for mitt vedkommende til at jeg kun ble sittende igjen å betrakte filmens virkemidler som spekulative og lite annet. Det hele grenser nesten til en kalkun, hvor filmregissøren har forsøkt å gjøre sitt produkt spennende ved å vise frem noen vakre, nakne kvinnekropper. Denne filmen kommer (mest sannsynlig) aldri til å bli vist på norske kinoer. Det forstår jeg godt, all den tid dette må være en film for helt spesielt interesserte.

Jeg har googlet litt på filmen, og på et nettsted kan jeg lese at visningen av den under Cannes filmfestival i fjor vår førte til en splittet jury. Videre kan jeg lese at "filmen har turnert på festivaler verden over til stor begeistring og avsky". Så vidt jeg har forstått har den ikke fått noen priser så langt.

Når det på DVD-coveret står "an unforgetable piece of cinema", så kunne jeg ikke vært mer uenig. Filmen gjorde ikke inntrykk, og vil derfor bli fort glemt. I den grad jeg likevel skulle si noe positivt om filmen, så er det at den bygger opp en viss spenning. Spenningen forsvant imidlertid som dugg for solen i siste scene ... Det var for øvrig denne spenningen som gjorde at jeg gadd å se filmen ferdig. Jeg tror det må bli terningkast to denne gangen. 

Innspilt: 2011
Originaltittel: Sleeping Beauty
Nasjonalitet: Australia
Genre: Drama
Skuespillere: Emiliy Browning (Julie), Ewen Leslie (Birdman), Peter Carroll (Mann 1), Chris Haywood (Mann 2), Hugh Keays-Byrne (Mann 3), Rachel Blake (Clara)
Spilletid: 97 min.

Julia deltar i et medisinsk eksperiment

Julia gjøres klar for sin ukjente kunde

Julia som "sleeping beauty" mens en kunde gjøres klar ...