Godt nytt år!

Dette er dagen for å gjøre opp status for året som har gått. Hva fikk jeg egentlig gjort? Oppnådde jeg alle målene mine? Livet mitt er fylt med oppgavelister, milepælplaner, kontrakter som skal oppfylles og jeg vet ikke hva - men på lese- og filmfronten har jeg egentlig bare satt meg ett hovedmål: å få lest litt flere bøker og sett noen flere filmer enn i fjor. Dette målet har jeg nådd med god margin hva gjelder bøker. Det ble nemlig 84 leste bøker til slutt, mot 69 både i 2016 og 2015. Jeg har også blogget om 40-45 filmer - mange i oppsamlingsinnlegg - mens jeg i 2016 blogget om litt flere filmer - omtalt hver for seg i egne innlegg. 

Norske bøker:

Jeg har lest 34 norske bøker i år. Eller egentlig 36 dersom jeg tar med et par kokebøker. 23 (eller egentlig 24) er utgitt i løpet av 2017. Fordelingen mellom mannlige og kvinnelige forfattere er 50-50. 

Her er min ti-på-topp-liste blant de norske bøkene som har kommet ut i 2017: 
Carl Frode Tiller: Begynnelser
Jan Kjærstad: Berge
Roy Jacobsen: Rigels øyne
Rune Christiansen: Fanny og mysteriet i den sørgende skogen
Karl Ove Knausgård: Så mye lengsel på så liten flate
Edvard Hoem: Liv andre har levd 
Astrid Sverresdotter Dypvik: Berlin-historier: Kald krig i den delte byen
Cecilie Hellestveit: Syria - En stor krig i en liten verden 
Lena Wold: Ære være mine døtre 
Matias Faldbakken: The Hills

Det er et par-tre bøker som ikke nådde opp på lista, men som fortjener å bli nevnt. Dette er
Agnes Ravatn: Verda er ein skandale
Finn Iunker: Stemmer fra Israel
Zeshan Shakar: Tante Ulrikkes vei

Utenlandske bøker:

50 av årets leste bøker er utenlandske. Her er fordelingen mellom mannlige og kvinnelige forfattere hhv. 60 og 40 %. 

Det aller morsomste i år har faktisk vært alle de gamle klassikerne som er utgitt på nytt. Det at bøkene likevel ikke er glemt, gleder meg! 

Carson McCullers: Hjertet er en ensom jeger (1940)
Hermann Ungar: De lemlestede (1923)
Ngugi wa Thiong´o: Elven som skiller (1965)
Albertine Sarrazin: Astragalen (1965)
Fjodor Dostojevskij: Forbrytelse og straff (1866)
Christopher Isherwood: Fiolpiken (1945)

Her er for øvrig min ti-på-topp-liste blant de oversatte bøkene som kom ut i 2017:
Tommi Kinnunen: Lyset bak øynene
Inge Schilperoord: Mudderhund
Elena Ferrante: Den dunkle dottera
Peter May: Svarthuset
Sacha Batthyany: En forbrytelse i familien
Albertine Sarrazin: Astragalen 
Aris Fioretos: Mary
Claire-Louise Bennett: Dam
Hermann Ungar: De lemlestede
Ian McEwan: Nøtteskall

Filmer:

Det er spesielt et par ting som er viktig for meg å følge med på hvert år, og det er Arabiske filmdager i Oslo om våren, og nominasjoner og vinnere på noen av de viktigste filmfestivalene rundt om i verden. Jeg har i år omtrent ikke fått med meg noe på Arabiske filmdager, og det er heller lite jeg har fått fulgt med på ellers. 

Siden tiden er et knapphetsgode, har jeg i år i stor grad måttet nøye meg med samleinnlegg. Det har vært den eneste måten å synliggjøre at dette også er en filmblogg. Egentlig tror jeg at det har fungert nokså greit - i alle fall når jeg ser på antall klikk på hvert av innleggene. Jeg prøver likevel å gjøre en mer grundig jobb når jeg står overfor filmer jeg har likt ekstra godt - fordi filmene fortjener det. 

Dette er årets ti-på-topp-liste blant filmene jeg har anmeldt:
Farewell to Europe (regissør: Maria Schrader) - 2016
Hva vil folk si (regissør: Iram Haq) - 2017
The Square (regissør: Ruben Östlund) - 2017
En handelsreisende (regissør: Asghar Farhadi) - 2016
Fuglene over sundet (regissør: Nicolo Donato) - 2016
Moonlight (regissør: Barry Jenkins) - 2016
Under sanden (regissør: Martin Zandvliet) - 2015
Suntan (regissør: Argyris Papadimitropoulos) - 2016 
Lion (regissør: Garth Davis) - 2016
Dunkirk (regissør: Christopher Nolan) - 2017

Kulturelle arrangementer: 

Jeg deltar på en del kulturelle arrangementer i løpet av året. Blant annet elsker jeg å gå på teater, men av respekt for denne kunstformen kunne jeg ikke drømme om å forsøke meg som teateranmelder. Derimot skriver jeg om arrangementer på Litteraturhuset og den slags. 

Noe av det jeg har skrevet om i år er dette:

Chiharu Shiota-utstilling på KODE, Bergen - 10. desember 2017
Møte med Siri Hustvedt og Chris Kraus på Litteraturhuset i Oslo 21. august 2017
Møte med Tommi Kinnunen på Last Train i Oslo 29. august 2017
Møte med Paul Auster på Litteraturhuset i Oslo 22. august 2017
Møte med Orhan Pamuk på Litteraturhuset 24. mai 2017
Møte med David Foenkinos på Litteraturhuset i Bergen 29. mars 2017
Arabiske filmdager 2017

Reiser:

Jeg elsker å reise - og skrive om det! Ikke minst fordi jeg elsker å fotografere ... Og for at bildene skal få en mening, må de settes inn i en kontekst. 

I år har jeg reist en god del. Dessverre tar det litt tid før jeg får skrevet om disse reisene, så mye av mitt fokus i det siste har derfor vært på en tur mannen min og jeg tok i fjor - til øyene i Skottland. 

Her er i alle fall noen av mine innlegg: 
Fra Talbert til Bowmore, Indre Hebridene (juni 2016)
Fra Ullapool til Lewis og Harris, Ytre Hebridene (juni 2016)
Med Hong Kong på kartet (januar 2017)
Marrakech (mars 2017)
Rundreise i USA (Vestkysten) (juni 2017)
Hva kan man egentlig rekke på en helg i London? (august 2017)
Hva kan man få til i løpet av en oval weekend i New York? (september 2017)


Etter hvert håper jeg at jeg skal få gjort meg ferdig med øyloffing-turen i Skottland i fjor sommer, og komme i gang med USA-rundtturen i juni i år. 
-----------------------------------------------------

Jeg håper at dere som følger min blogg, synes det er spennende å være med videre inn i 2018! 

I mellomtiden ønsker jeg alle mine lesere et riktig godt nytt år!

:-) Rose-Marie

PS! Her er en oversikt over alle bøkene jeg har lest i år - med terningkast - sakset fra Bokelskere!

Jan Kjærstad: "Berge"

Mesterlig Kjærstad-roman!

Jan Kjærstad (f. 1953) er utdannet teolog, men rett etter endt studium debuterte han som forfatter og har siden vært forfatter på heltid. Mest kjent er han for trilogien som omfatter "Forføreren" (1993), "Erobreren" (1996) og "Oppdageren" (1999). I 2001 mottok han Nordisk råds litteraturpris for "Oppdageren". Kjærstad er en etterspurt ressurs på ulike skrivekurs for forfattere in spe. 

I flere år har jeg tenkt at Kjærstads forfatterskap ikke er noe for meg. Jeg har virkelig prøvd meg på noen av bøkene hans i årenes løp, men ikke likt noen av dem. Samtidig har jeg registrert at kritikerne elsker Kjærstads bøker, og at det alltid er tale om store ovasjoner hver gang han kommer ut med en ny roman. Nå skal det sies at det snart er 10 år siden mitt forrige forsøk, så det var på høy tid å gi dette forfatterskapet en ny sjanse. Det har jeg nå gjort, og opplevelsen gir mersmak! "Berge" seiler nemlig opp som en av årets beste leseopplevelser! 

AP-nestoren Arve Storefjeld og fire andre er funnet drept i hytta ved Blankvann i Nordmarka den 22. august 2008. Datteren Gry Storefjeld er en av de drepte. Hun var aktiv i AUF. Samtlige - også et lite barn - har fått strupen skåret over. Norge er i sjokk. Det er selveste Arbeiderpartiet som er angrepet. De norske verdiene ... 

"Det skulle være en forbrytelse hinsides all fatteevne. En turgåer hadde ringt avisen. Flere mennesker lå drept i en hytte langt pokker i vold inne i Nordmarka. Slaktet, sa tipseren. På en bestialsk måte. Blant de døde var det visstnok berømte personer. Svært berømte." (side 7)

Hendelsene dekkes bredt i norske medier i ukesvis. Det er ikke en detalj som unnslipper lesernes oppmerksomhet. Arve Storefjeld - leppa fra Bjølsen - var en proletar av rang. Han var direkte i sin tale, han pakket ingenting inn og var en bajas, hans sosiale ferdigheter var i en del sammenhenger så som så, han hadde ikke "dannelse" ... Likevel fremstilles han som den reneste hedersmann etter sin død. 

I "Berge" fortelles historien fra tre perspektiver. I første del møter vi journalisten Ine Wang, en kvinne som nærmer seg 40 år og hvis journalistkarriere har vært nedadgående i lang tid. En gang var hun lovende, og hun har mange journalistiske bragder å vise til. Så ble hun skilt, og siden gikk det meste i stå. Hun har imidlertid nylig skrevet en bok om Arve Storefjeld, og den er at på til antatt. Da hun får høre nyheten om hans død, skjelver hun. "Skulle dette allikevel bli min lykkedag?" tenker hun. Snakk om timing! 

I andre del møter vi tingrettsdommeren Peter Malm, som lever en meget anonym tilværelse i sin leilighet bak/over Engebret Café ved Bankplassen, og som elsker nettopp det: å være så usynlig og anonym som mulig. At han senere skal befinne seg i rollen som dommer i denne makabre drapssaken, hadde han virkelig ikke sett for seg. 

I tredje del møter vi Nicolai Berge, som en gang var kjæresten til Gry Storefjeld. Han takker ja til å bli portrettintervjuet av Ine Wang, og siden skal livet hans aldri bli det samme igjen. 

Jeg kommer ikke til å røpe mer av hendelsesforløpet i romanen, men ønsker å komme inn på noen av refleksjonene hovedpersonene i boka gjør seg underveis. For samtidig som denne boka ikke handler om 22. juli, så er det kanskje mest av alt nettopp dét den handler om. Handlingen er bare forskjøvet i tid, og her er det "bare" fem drepte. Hva tenker henholdsvis en journalist, en dommer og en eks-kjæreste om det som skjer? Er vi nordmenn så edle som vi liker å tenke oss at vi er? (Jf. rosetoget, all sang om kjærlighet etc. i kjølvannet av 22. juli?) Og hvor objektiv går det egentlig an å bli - f.eks. i rollen som dommer i en av Norgeshistoriens verste drapssaker? For blir ikke også dommere påvirket av det de leser i avisene? Vi dømmer folk ut fra hva de sier, men hva vet vi om tankene deres? For ikke å snakke om verdiene deres? 

"Det er også noe med utviklingen i min bransje som uroer meg, dette at avisene, særlig tabloidene, mer og mer skriver for skandalesamfunnet, jeg er møkk lei den uopphørlige jakten på saker som kan skape leven, som om målet er å nøre opp under folks evne til å bli opprørt, bortsett fra at denne opprørtheten ikke har noe mål og mening, du skulle bare få hjerner til å flamme opp i noen sekunder - du var ikke stort bedre enn en narkolanger, en hvilken som helst Dr. Feelgood - det samme med den andre ytterligheten, gladnyhetene, den ene mer absurd enn den andre, for ikke å snakke om hvor desperate avisene var etter å fôre konsumentene med sladder - det handlet i grunnen ikke om annet enn å levere stoff til tidtrøyte, distraksjon - og nå kom i tillegg de sosiale mediene, som folk kalte dem, og jeg har flere ganger spurt meg selv om vi journalister snart vil være avleggs, eller om vi iallfall mister makten, den fjerde statsmakt omfatter snart alle, gud og hvermann som kommenterer og skriver blogger, eller ytrer seg på dette aller nyeste: Twitter og Facebook ..." (Ines tanker om journalist-rollen - side 31-32)

Tingrettsdommer Peter Malm har en svakhet for drinker, litteratur og alt det britiske. Han ser de samme dokumentarprogrammene om og om igjen, og han nyter å stikke innom baren der Edgar jobber, for å ta en drink. 

"Edgar kom med drinken. Det er sjelden jeg drikker Bloody Mary, for meg er den et helt lite måltid, og altfor ofte får jeg en assosiasjon til ketchup. Edgars versjon er selvfølgelig noe annet, Edgar vet hvordan han skal frembringe den perfekte balansen mellom Worcestershire- og Tabascosaus, sitron, pepper og salt - jeg har prøvd det flere ganger selv, men mine drinker mangler Edgars raffinement, hans evne til å få ingrediensene til å gå opp i en høyere enhet." (side 169)

Peter Malm og hans venn Lev Hambro går ofte ut og spiser sammen, og da går samtalene som regel rundt bøker, film, mat og drikke, om finansverdenen m.m. Peter er en større matelsker enn vennen Lev, og midt under en samtale kan han avbryte med å si "Ikke snakk nå," ... "Jeg må bare få være alene noen sekunder med denne desserten." Når han er alene på restaurant, og det er han ofte, har han alltid med seg en bok. Han blir aldri lei av å lese, og det litteraturen mest av alt har lært ham, er at det ikke finnes noen sannhet. Derimot finnes det historier, og de er ulike alt etter hvem som forteller dem. I rettssalen er det dette det handler om - å veie ulike historier opp mot hverandre og lete etter historien med størst vekt. I tillegg prøver han å leve seg inn i hvordan andre mennesker tenker og føler. 

I likhet med de fleste andre gjør Peter seg sine tanker om den som har drept de fem menneskene i hytta ved Blankvann - selv om han ikke hadde noe til overs for Storen, som Arve Storefjeld ble kalt. Peter er en storkonsument av litteratur.

"Jeg har alltid lest mye skjønnlitteratur. Om jeg er ærlig, leste jeg like mye skjønnlitteratur som jus da jeg studerte. Jeg har ofte forfektet den mening at alle studier, inkludert jus, burde ha et obligatorisk pensum med minst tjue av verdenslitteraturens verker, og i hvert fall inkludert Bleak House. For min del - det har også hatt betydning for mitt valg av temaet rettferdighet - har jeg aldri blitt ferdig med en roman som Forbrytelse og straff av Dostojevskij. Eller Brødrene Karamasov - med sitt drap i sentrum (uansett hvordan vi vender på det, er hevn den andre siden av rettferdig straff). I Unge Juristers Leseforening forsøkte vi å lete oss frem til verker som kunne inneholde juridiske problemstillinger. Som Kjøpmannen i Venedig av Shakespeare. Å, hvor godt jeg husker det - ikke minst ordskiftet om rettsscbnen der, for hvordan skulle man tolke "et pund kjøtt"? Samtalene rundt Prosessen eller "I straffekolonien" av Kafka var selvfølgelig også et høydepunkt. En hel natt i juni gikk med til å snakke om Atticus Finch, advokaten i To Kill a Mockingbird av Harper Lee." (side 213)

Rettssaken handler mest av alt om å finne en mening i alt det bestialske. For det må jo være en mening med alt?! Å ta til takke med at det er rene tilfeldigheter som ligger bak - nei, det blir for meget for folk flest. Det er enklere å akseptere at det finnes ondskap enn at det finnes galskap ... Peter Malm vet på den annen side nøyaktig hvor gal man kan bli av sjalusi - ikke minst etter å ha lest Kreutzersonaten av Tolstoj. Samtidig må han minne sine meddommere (her mener vel forfatteren legdommere?) om at de ikke må låse seg for tidlig i én oppfatning. Har den tiltalte en sjanse? Eller har jakten på mer blod og ikke minst hevn gjort alle blinde for at det kan finnes flere løsninger på drapsgåten? Våger dommeren å felle en dom som går på tvers av hva hele Norge føler er riktig?

"Synet fikk meg til å tenke at disse menneskene ville få problemer hvis de måtte bære det meningsløse - noe som var så enkelt at det ble ubegripelig. De ville ikke kunne leve med å ha tatt så feil. At det de tok for å være innbegrepet av ondskap, i virkeligheten var ren og skjær galskap." (side 364)

Denne romanen er helt eminent i sin beskrivelse av norskhet på sitt verste. Hvem satt ikke med en emmen smak i munnen etter 22. juli, der vi nordmenn ble fremstilt som at det var naturlig for oss å møte grusomhet med kjærlighet? Som om nordmenn skulle være så mye bedre enn all verdens folkeslag ... Det er nok å ta en titt i kommentarfeltene til aviser og i sosiale medier for å skjønne at sånn er det ikke. Hva består egentlig den norske folkesjelen av? 

Jan Kjærstad tar indirekte et oppgjør med alt dette, gjennom å skrive en fiktiv roman hvor han låner med seg mye av det som skjedde i kjølvannet av 22. juli-hendelsene. Det handler om journalisters motiver for å skrive slik de gjør (hvor det meste handler om bunnlinjen), det handler om hva vi legger i begrepet "objektivitet" (hvor objektiv er det mulig å være når vi snakker om menneskers dømmekraft?) og det handler om våre forestillinger om at alt går absolutt riktig for seg i rettssalene (men ingen steder lyves det så mye som nettopp der). Vi tror vi har skjønt alt når vi har hørt noen overbevisende historier, men hva med alle historiene vi ikke får høre? Vi er kjappe til å dømme andre mennesker, men hva vet vi egentlig om dem? Vi tror at det finnes rettferdighet, at det finnes objektive sannheter om andre mennesker, at vi er i stand til å se hvilke mennesker vi har foran oss og er i stand til å dømme folk med en kirurgs presisjon hva gjelder sannheten om dem ... I virkeligheten vet vi ingenting. Ikke egentlig ... 

Du godeste for en roman Jan Kjærstad har skrevet! Dette er en intelligent og mesterlig komponert roman! Selv elsker jeg bøker som får frem de mange ulike perspektiver en og samme hendelse kan ses fra, fordi ingenting provoserer meg mer enn fordummende skråsikkerhet. Dette er en bok som ikke slutter å "virke" etter at siste side er vendt. Jeg er dypt imponert over hvordan Kjærstad har flettet inn kritikk av samfunnet vi lever i, hvordan vi har en tendens til å tenke, hvor selvforherligende vi ofte er - og hvor feil vi som regel tar - gjennom sin portrettering av de tre hovedpersonene i boka. 

Jeg anbefaler denne boka sterkt!

(Jeg har valgt å lese boka i papir, men den er også å få tak i som lydbok.)

Boka passer for øvrig perfekt for lesesirkler, fordi det er så mye tematikk her som egner seg for gode diskusjoner. 

Bloggerne Artemisias Verden, Bjørnebok, Kleppanrova og Reading Randi har også skrevet om denne boka.

Utgitt: 2017 
Forlag: Aschehoug 
Antall sider: 379
ISBN: 9788203362583
Jeg har kjøpt boka selv.

Jan Kjærstad (Foto: Mimsy Møller - bildet har jeg lånt av forlaget)

"American Pastoral", "The Girl on the Train" og "Ottoman Lieutenant"

I dette innlegget presenterer jeg tre "nye" filmer, som jeg har sett i det siste. Spennvidden i tematikken i disse filmene er stor. Det handler om et liv som har gått av hengslene, om umulig kjærlighet i krig og om radikalisering på slutten av 1960-tallet. Kun "The Girl on the Train" og "American Pastoral" har gått på norske kinoer. Samtlige filmer er tilgjengelig på DVD. 

"The Girl on the Train" (regissør Tate Taylor") - 2016 (112 min.)

Filmen er basert på Paula Hawkins´ bestselgende roman med samme navn, og sjangeren er thriller/spenning. 

Rachel Watson er skilt, og hun drikker. Dagene tilbringer hun på toget. Hun har nemlig mistet jobben sin, men later som om hun fremdeles er i jobb overfor sin venninne, som hun deler leilighet med. 

Fra togvinduet spionerer Rachel på sin tidligere ektemann og hans nye kone (Tom og Anna), pluss et annet par som bor i samme nabolag (Scott og Megan). Det hun ser er perfekte liv.

Underveis får vi i et tilbakeblikk se hvordan Rachel forulempet eks-mannens sjef i et selskap, noe som førte til at han mistet jobben. Og i neste omgang til at de ble skilt. 

En dag ser hun noe som får henne til å reagere sterkt. Så dukker det opp i nyhetene at Megan er forsvunnet ... Dette fører til at hun begynner å blande seg inn i parenes liv.

Emily Blunt spiller rollen som Rachel Watson med en innlevelse som nesten får oss til å lure på om skuespilleren og rollen hennes er en og samme person. Det er noe urovekkende over henne, og hun lever så til de grader i sin egen lukkede verden, der alkoholen gjør at hun overlever fra dag til dag. Vi skjønner at hun faktisk trenger et ytre drama for å våkne opp i livet sitt, som oppleves så mislykket siden hun ikke var i stand til å gi Tom det barnet han ønsket seg så sterk. 

Regissøren Tate Taylor har blant annet regissert "The Help" som er basert på Kathryn Stockett´s roman "Barnepiken". 

Jeg anbefaler filmen!

"The Ottoman Lieutenant" (regissør Joseph Ruben) - 2017 (106 min.)

Bakteppet for romansen i denne filmen er første verdenskrig, og hvordan dette utartet seg i Tyrkia, der spesielt armenerne led sterkt (i noe som i ettertid er blitt betegnet som et regelrett folkemord). 

Lillie Rowe er eneste datter av et velstående ektepar i USA. De har "funnet seg i" at hun har utdannet seg til sykepleier, men har tenkt at dette innfallet vil gå over. Lillie er imidlertid idealist på sin hals, og etter å ha møtt legen Jude bestemmer hun seg for å reise etter ham. Med seg til et legesenter i det osmanske riket, som ligger langt utenfor allfarvei, har hun med seg en bil og medisinsk utstyr. 

På veien til legesenteret blir hun og Ismail Veli, som er løytnant i den tyrkiske arméen og som er med for å gi henne trygghet, overfalt av landeveisrøvere. Nokså forkommen og uten bil og utstyr, kommer hun og Ismail omsider frem til Jude og hans legesenter i ødemarken. 

Jude har sett frem til at Lillie og han skal gifte seg, men skjebnen vil det annerledes. Lillie forelsker seg nemlig i Ismail ... Det er en kjærlighet som selvsagt ikke har livets rett, men i krig og kjærlighet er som kjent det meste tillatt. Det kan likevel ikke ende annet enn tragisk. 

Dette er en helt middelmådig film, hvor skuespillerprestasjonene sjelden beveger seg over det jevne. Persongalleriet ble for karikert for meg, og løsningene for enkle. Verdenskrigen og folkemordet på armenerne burde stått sterkere i fokus, synes jeg. I stedet blir disse alvorlige hendelsene brukt til å krydre en romanse som ble litt for banal for meg. 

"American Pastoral" (regissør Ewan McGregor) - 2016 (108 min.)

Denne filmen er basert på Philip Roths roman med samme navn.

Jødiske Seymour Irving Levov er sønn av en velstående hanskeprodusent. På skolen er han en helt fordi han gjør det godt innenfor idretten. Så forelsker han seg i den vakreste kvinnen i byen, Dawn, som tidligere er blitt kåret til skjønnhetsdronning. Alt ligger til rette for at de skal komme til å leve et perfekt liv. Han er kjekk, hun er skjønn, de har penger og et flott hjem. Slik skal det imidlertid ikke gå. Årsaken er datteren de får ... 

Datteren Meredith får det meste lagt opp i hendene, rikt født som hun er. Men i stedet for å få en takknemlig datter som gjør det som forventes av henne, vokser det en avsky i henne mot alt foreldrene står for. Hun får det for seg at faren hennes utnytter sine ansatte, som for en stor del er afro-afrikanere. Mens faren på sin side mener at han behandler sine ansatte godt, hvilken han også gjør, forholdene tatt i betraktning på slutten av 1960-tallet. Ikke bare får de greit betalt, men han behandler dem også med respekt. Dette fører til at da de verste raseopptøyene raser i Newark, stiller de ansatte seg bak ham og forsvarer fabrikken hans mot mobben. 

Meredith blir stadig mer radikal. Hun demonstrerer mot Vietnam-krigen, og stiller seg på de fargenes side i rasekampene. Men det stopper ikke her. Plutselig er hun innblandet i et attentat som koster menneskeliv. Etter dette går hun under jorden og blir borte ... 

Tilbake sitter Seymour og kona Dawn, som ikke kommer over sorgen. Ikke forstår de hvorfor det gikk som det gikk heller. De som på alle måter har gitt datteren all den kjærligheten de var i stand til å gi, som har sørget for at hun alltid hadde det hun trengte ... Det går på ekteskapet løs.

Så får Seymour nyss i at datteren er i live. Han gjør hva han kan for å komme i kontakt med henne ... 

Denne filmen har mange lag, og rollene er glitrende spilt av Ewan McGregor (som både spiller hovedrollen som Seymour og er regissør), Jennifer Connelly (som Dawn) og Dakota Fanning (som Meredith). Tematikken er tankevekkende, og minner meg om noe jeg leste om nett-troll i Morgenbladet her om dagen. Noen vil alltid ønske å stå utenfor det etablerte, og jo mer samfunnet ellers bestreber seg på inkludering, desto mer ytterliggående vil dette antakelig gjøre dem som for en hver pris ønsker å markere avstand ... Jo bedre vi får det i et samfunn, desto større avstand blir det mellom de vellykkede og de som ikke ønsker å passe inn. 

Denne filmen anbefaler jeg sterkt! Jeg har selv ikke lest romanen som boka er basert på, men det kommer jeg til å gjøre!

Dersom du ikke har tid til å få med deg mer enn en av disse tre filmene, er jeg ikke i tvil om hvilken av dem jeg vil anbefale at du ser: nemlig "American Pastoral"! (Og så vet jeg at det er litt ulike oppfatninger av denne filmen rundt forbi.)

Fra Talbert til Bowmore, Indre Hebridene

Hovedgata i Bowmore, Islay - Indre Hebridene (Foto: Rose-Marie Christiansen)

I forrige reisebrev om min og min manns øyloffing i Skottland i fjor sommer, skrev jeg om Lewis og Harris i de Ytre Hebridene. Vi avsluttet vårt opphold der ved å ta ferge fra Talbert til Skye, den nordligste av øyene som omfattes av de Indre Hebridene. I motsetning til de fleste, valgte vi å kjøre øya på langs og over brua som forbinder denne øya med fastlandet. 

Et siste glimt av Harris før vi forlot de Ytre Hebridene (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Inne på fastlandet kjørte vi sørover - forbi Ben Nevis, det høyeste fjellet i hele Storbritannia med sine 1344 moh., forbi Fort William (hvor vi har vært på en tidligere Skottland-tur), forbi Oban (som vi også har besøkt på en tidligere tur, men valgte å vende tilbake til på returen) - før vi etter mørkets frembrudd valgte å overnatte på Stonefield Castle Hotel, som ikke lå så altfor langt fra fergeleiet hvor båten gikk videre til Islay (uttales "Aila"). 

Stonefield Castle Hotel (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Fra bilen og inn på hotellet kom de heldekkende hode-myggnettene vi for lengst hadde skaffet oss, men ikke fått bruk for enda, til sin rett! For makan til mygg- eller knottsvermer har jeg aldri i mine levedager opplevd! Det gikk faktisk ikke an å trekke pusten uten at minst en million bugs havnet inni munnen - om det altså ikke hadde vært for myggnettene. Herved er du advart dersom du skulle ønske å overnatte på dette utsøkt vakre hotellet, som mest av alt minnet om en herregård fra fordums "pikeromaner" - med en kjekk godsherre, en gal kone på loftet og et yndig pikebarn av en guvernante, "håpløst" forelsket i den tilsynelatende utilnærmelige godsherren ... (Det er ikke bare Charlotte Brontë´s berømte roman om Jane Eyre som har den tematikken ... Men det skal hun ha, den godeste Brontë - hun var tross alt først ute!)

Biblioteket på Stonefield Castle Hotel (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Hotellet bugnet av antikviteter og det var derfor interessant å gå rundt og bare se på inventaret. Baren holdt åpent så lenge det var noen der, og som alle skotske hoteller med respekt for seg selv, hadde også dette hotellet et imponerende whisky-utvalg.

Nydelig frokost! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Frokosten i spisesalen dagen var nærmest herskapelig og svært forseggjort. Som toasten jeg fikk til eggene mine. Det gjør noe med matopplevelsen å få så vakker mat servert! 

Fra frukthagen på Stonefield Castle Hotel (Foto: Rose-Marie Christiansen)

I dagslyset så vi også hvor idyllisk hotellet lå til. Da var all knotten borte, og det gikk an å nyte både hagen og omgivelsene. Frukttrærne sto i full blomst, og var litt av et syn!

Whiskybaren på Lochside Hotel (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Ferga gikk over til Islay gikk fra Tarbert, innerst inne i en fjord, og ut til Port Askaig. Herfra var det for øvrig bare noen minutters båttur over til Jura, en øy vi også besøkte, men det kommer senere. Vi hadde forhåndsbooket rom på Lochside Hotel i Bowmore (uttales med trykk på "bow"). Som de fleste hoteller i Bowmore, lå det relativt midt i smørøyet. Det bor i underkant av 1000 mennesker i denne landsbyen, så stedet er ikke veldig stort. Til sammenligning bor det litt mer enn 3000 mennesker på hele Islay. Det største tettstedet på øya er Port Ellen.

En lykkelig mann! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det var - for å si det mildt - en svært lykkelig mann jeg tilbrakte noen dager sammen med på Islay! Her hadde ingen av oss vært tidligere, og vi var veldig samstemte på at dette heller ikke blir siste gang vi var der. Bowmore har en av Islay´s åtte berømte destillerier, og vi besøkte dem alle (pluss destilleriet på Jura). 

Den ene gata i Bowmore (Foto: Rose-Marie Christiansen)

I Bowmore er det stort sett to gater - en som går parallelt med sjøen, og en som krysser denne i nitti graders vinkel oppover byen, mot kirken som ligger på toppen av en slak bakke. 

Bowmore Distillery (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Hotellet vårt hjalp oss med å booke smakinger på de destilleriene som vi ønsket å starte med dagen etter, nemlig Laphroaig, Lagavulin og Ardbeg. Den første dagen tilbrakte vi på Bowmore Distillery.

 "If you can´t find a BOWMORE to fall in love with, you may have to consider very seriously the possibility that you're wasting your money drinking whisky at all." Sitatet er det Iain Banks som står bak. Jeg kunne ikke vært mer enig! "Ulempen" med å elske whiskyene fra Islay, er imidlertid at alt annet blir litt blast på smak ... 

Fra den guidede turen inne på Bowmore Distillery (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Guiden vår viste oss alle deler av whiskyprosessen, og vi fikk se selve gjæringsprosessen, hvordan kornet blir "peatet" (slik at det får den helt umiskjennelige Islay-smaken), hvordan spriten blir destillert, hvordan den blir lagret på amerikanske eikefat som er brukt i Bourbon-produksjonen osv. (Jeg kommer nærmere tilbake til detaljene rundt dette når jeg senere skal skrive om vårt besøk til Laphroaig Distillery.) 

Her foregår destilleringen av spriten. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi fikk selvsagt smake på whiskyen etter den guidede turen inne i produksjonsanlegget! 

Smaksopplevelser vi lever lenge på!
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Bowmore´s utvalg av whiskyer er blant de ypperste jeg vet om, og mang en flaske har funnet veien hjem til vår whiskysamling. Der oppbevares de edle dråpene respektfullt! 

Her var det fullt mulig å få med seg noen smaksprøver hjem/handle seg
fullstendig blakk. Nå er det heldigvis slik at Bowmores whisky er relativt
godt tilgjengelig utenfor øya, så det var ikke denne whiskyen vi
prioriterte å ta med hjem, selv om den er høyt elsket.
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Hotellet vi bodde på har en meget brukbar restaurant, og her ute i havgapet er det sjømat som gjelder! Og da mener jeg ikke torsk og laks, men hummer, kamskjell, østers ... Vi har aldri spist så mye av den slags på noen ferietur tidligere! Det var rett og slett ellevilt! Prisene er selvsagt helt annerledes enn her hjemme.

Whisky-østers! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Sjømaten var av ypperste kvalitet! Til og med østersen ble servert med whisky til!

Kamskjell i mengder! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Jeg kommer tilbake med flere reisebrev fra Islay! 

Fra Ullapool til Lewis og Harris, Ytre Hebridene i Skottland

Port Ness (Foto: Rose-Marie Christiansen)

I fjor sommer reiste mannen min og jeg på øyloffing i Skottland i to uker. Tidligere har jeg laget disse reisebrevene fra turen:

- Øyloffing i Skottland - med utgangspunkt i Aberdeen - 30. august 2016
- What to do on Shetland Islands? - 18. september 2016
- What to do on the Orkneys? - 23. oktober 2016
- Fra Gill´s Bay til Ullapool - 13. november 2016

Det er på høy tid å fullføre reisebrevene fra turen, som også omfattet de Ytre Hebridene (Lewis og Harris) og deler av de Indre Hebridene (med whiskey-øya Islay)! Jeg er rett og slett inspirert til å gjøre dette etter å ha lest de to første bøkene i trilogien til den skotske forfatteren Peter May - "Svarthuset" og "Lewis-mannen" - der handlingen er lagt til denne dobbeltøya.

Vi reiste fra Ullapool og over til Stornoway på Lewis, som er en sammenhengende øy med Harris. Det bor ca. 27 000 mennesker i de Ytre Hebridene. De langt fleste - ca. 18 500 - bor på Lewis. 

Kart over Lewis og Harris

Vi valgte å bo Cabarfeidh Hotel, som ligger litt i utkanten av Stornoway. Det var et helt greit og funksjonelt hotell med en anstendig whiskey-bar. Litt mer enn 6000 mennesker bor i Stornoway. Dette er dermed den største byen på disse øyene i Ytre Hebridene. 

Dette var det første som møtte oss da vi kjørte i land i Stornoway
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det er mye å utforske på Lewis og Harris, og mitt råd er rett og slett: kjør rundt på de veiene som er her. Det er ikke så mange av dem, og du får med deg høydepunktene når du kjører rundt, og har alle sanser åpne. 

En dame vi møtte ute på Port Ness (Foto: Rose-Marie Christiansen)

En av de første tingene vi gjorde var å kjøre til Port Ness. Været kunne ikke ha vært bedre! Blå himmel og nærmest vindstille! Vi møtte på et eldre ektepar der ute, og de fortalte at de kom herfra, men bodde i Glasgow. Ingen sommer uten en tur hjem til Port Ness på Lewis! De kunne for øvrig ikke huske å ha opplevd en så fin dag som dette. 

Port Ness (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Dette ekteparet anbefalte oss å ta turen ut til Butt of Lewis. De kjørte foran med oss etter, og så vinket de og pekte da vi skulle ta av til høyre langs veien. 

Butt of Lewis med Butt of Lewis Lighthouse (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Butt of Lewis er det nordligste punktet på Ytre Hebridene. Her ligger det et fyr - Butt of Lewis Lighthouse - som ble bygget i 1860. Fyret ble designet av David Stevenson, som levde av å designe fyr. Den ultimate karrierevei her ute i havgapet! Paradoksalt nok er det likevel slektningen og forfatteren Robert Louis Stevenson - den gangen ansett som en døgenikt - som i dag anses som det mest berømte medlemmet av Stevenson-slekten. 

Mye fugleliv her ute (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det er et yrende fugleliv her ute, blant annet havsuler (gannets), skarv, lomvi og måker. Dette minner meg om en historie vi fikk høre, og som vi også får høre en hel del om i Peter Mays bok "Svarthuset". Det handler nemlig om jakten på havsule-kyllinger hvert år. Tradisjonelt var det tale om en manndomsprøve som gikk ut på at man reiste ut til An Sgeir (eller Sula Sgeir), og fanget kyllingene. Disse er ansett som en delikatesse på øya. Lovgivning setter grenser for hvor mange kyllinger det er lov å fange hvert år, og i Peter Mays bok snakkes det om et antall på 2000 stk. 

Magiske øyeblikk (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Når man farter rundt på øyene i Skottland, gjelder det å ha alle sanser åpne. For plutselig kan det dukke opp hjort, og de øyeblikkene er og blir magiske - uansett hvor mange ganger man måtte ha opplevd dette fra før av. Da stoppet vi bilen, satt musestille mens vi rullet ned vinduet og gjorde kameraet klart. Her trodde vi at det var tale om en hjort, men plutselig dukket det opp en til. 

Callanish-steinene (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det er ikke bare Shetland og Orknøyene som har sine magiske ringer. Det har også Lewis. Disse kalles Callanish-steinene og det antas at de er fra bronsealderen, dvs. fra ca. 2500 til 800 år f.Kr. Steinringen ligger i nærheten av Callanish, en landsby like i nærheten av Uig. Det var her de berømte sjakkbrikkene Lewis Chessmen dukket opp i sanden i 1831.

Vakre sandstrender (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Noen av strendene på Lewis er vakre som få (men strendene på Harris er enda mer spektakulære). Her fant vi også en golfbane - av alle ting! 

Grønnkledte åser (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi kjørte også over til den andre siden av øya i forhold til Callanish, dvs. til østsiden, og der var landskapet helt annerledes. Alle åser var kledd i grønt, og det var helt spektakulært. 

En strand på Lewis (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi gikk ned til en av strendene, og det er nærliggende å tenke seg at siden denne delen av øya vender inn mot fastlandet, med The Minch mellom (som havet mellom fastlandet og Ytre Hebridene kalles), er naturen her mer beskyttet mot den verste villskapen fra storhavet. 

Jeg reiste rundt sammen med en glad fyr! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Å være på dette stedet gjorde noe med kropp og sjel også!

Stornoway (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Stornoway sjarmerte oss med sine pittoreske hus. Byggestilen er helt særegen, og i tillegg er bygningsmassen malt i behagelige pastellfarger som farger livet lyst, rett og slett - i motsetning til f.eks. den grå bygningsmassen vi så i Lerwick på Shetland. 

Et utdrikningslag i Stornoway (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi kom borti et utdrikningslag, og da var ikke jeg sen om å dra frem kameraet. 

Det bodde en del asiatere i Stornoway (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Innbyggerne på Lewis og Harris snakker gælisk. Det har nok vært gjort mange forsøk på å radere språket fra kartet, men det har ikke vært mulig. Og godt er det, for i så fall ville noe av det spennende mangfoldet i verden blitt borte. 

Gælisk er hovedspråket i de Ytre Hebridene (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Skiltene på øya opererer med to språk, og det betyr at det gæliske og engelske språket lever side om side, men uten å etterlate noen tvil om hvilket språk som er det viktigste her. For oss turister er det likevel greit å vite hvor vi befinner oss til en hver tid. 

Grisgrendt bebyggelse (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi fartet på kryss og tvers av øya, og en av turene brakte oss blant annet til Carloway Harris Tweeds. 

Carloway Harris Tweeds (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Carloway Harris Tweeds viste seg å være en enmannsbedrift, og her drev Norman MacKenzie sitt veveri. Som det står på hans nettsider:

Crofter Norman MacKenzie is one of the last Lewis weavers still using the historic Hattersley single width loom to produce this world famous, iconic cloth by hand. All of our Tweeds are stamped with the Orb trademark which guarantees genuine 100% wool. You can contact us for bespoke, commission pieces.

Norman MacKenzie - en av de siste som vever på gamlemåten.
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

MacKenzie forklarte oss ivrig om vevemetoden, og påpekte at det manuelle arbeidet gjør at han umiddelbart kan rette opp veven dersom det skulle dukke opp svakheter i tråden. Mannen min hadde allerede kjøpt seg en Harris Tweed-jakke, og denne måtte vi hente for at MacKenzie skulle få inspisert den og fastslå at det var ekte saker vi hadde kjøpt. Vi kjøpte også med oss noen souvernirer fra hans veveri. Dette er ting som vi nærmest kan regne med vil vare "evig", fordi kvaliteten er så eminent.

40 North (Foto: Rose-Marie Christiansen)

På forhånd hadde vi fått anbefalt et spisested som het "40 North". Selvsagt måtte vi innom og kjøpe oss lunch. Og for noen herlige hjemmelagede godsaker som ble frembudt her! Vi visste nesten ikke hvor vi skulle begynne! 

40 North (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi kjøpte selvsagt altfor mye, og klarte ikke å spise opp mer enn halvparten. I godt selskap med stedets høner og haner satte vi oss på en benk på utsiden, og der hadde vi picknick i det strålende været, som vi var så heldige å få oppleve. 

Vi koste oss sammen med hønene på 40 North (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Den siste dagen på øya tok vi for oss Harris, før båten gikk videre fra Talbert til Skye. Været hadde endret seg, og dessverre var det mye tåke denne dagen. Det var veldig synd, for Harris er virkelig vakker! Men - for å si det sånn - da opplevde vi vel også de autentiske værforholdene her, men uten så mye vind. Normalen er jo kuling og regn fra alle kanter. 

Vakre Harris (Foto: Rose-Marie Christiansen)

I overgangen mellom Lewis og Harris er det en god del fjell, men da vi var godt inne på Harris, oppdaget vi for alvor skjønnheten i all tåka ... Det handlet om sandstrender så langt øyet rakk. 

Harris´ strender (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det var lavvann da vi kjørte rundt, og landskapet fikk et preg av uendelighet siden det nesten ikke var mulig å skille land, hav og himmel fra hverandre enkelte steder. Det var tale om noen små fargenyanser i forskjell. 

Tåkelagt landskap på Harris (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Bebyggelsen var heller grisgrendt. Jeg bør vel også legge til at det var søndag og så og si ikke et menneske å se. Dette skyldes at folkene på øya, som i all hovedsak er presbyterianske og strengt religiøse, befant seg i sine gudshus det meste av dagen. Akkurat dette hadde vi blitt advart mot på forhånd, så vi var utstyrt med niste fra hotellet vårt. 

Myrlandskap på Harris (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Enkelte steder var landskapet nokså spesielt - myrlendt og omgitt med brakkvann. 

En av mange gudshus på Lewis (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi så en del nokså spartanske gudshus med mengder med biler foran, og skjønte da hvor folk befant seg. 

En kirke helt syd på Harris (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi stoppet ved St. Clement´s Rodel Church helt sør på Harris. Kirken ble bygd en gang mellom 1520 og 1550 e.Kr. Her støtte vi på familienavnet til en mektig familie i disse traktene - MacLeods. 

St. Clement´s Rodel Church, Harris (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det var for øvrig også mens vi var på Lewis og Harris at vi fikk høre om Lewis-brikkene, et tema jeg har vært innom i et tidligere blogginnlegg (om Peter May´s "Svarthuset"). 

Sauer over alt! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det er mange sauer på disse øyene, og Lewis og Harris er intet unntak. Disse sauene hadde søkt ly for været. 

Endelig begynte tåka å letne (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Veiene hadde ikke like god standard over alt, men vi kom da frem!

Buss-skur på Harris (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det går ikke busser ofte i disse traktene, men når man først skal ta buss, må man kunne søke ly for vær og vind. Buss-skurene er derfor bygget slik at dette skal være mulig, uansett fra hvilken side vinden kommer. 

Det var alt jeg hadde fra denne delen av turen. Helt til slutt tar jeg med noen flere bilder. Og så lover jeg å komme tilbake med et nytt innlegg - blant annet fra Islay - i løpet av kort tid!

En strand ved Uig på Lewis (Foto: Rose-Marie Christiansen) 

Denne mannen møtte vi ved Callanish-steinene (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Noen sauer var mer probre enn andre - som denne krøllhorn-sauenb!
(Foto: Rose-Marie Christiansen) 

Det gjaldt å passe på hvor vi kjørte, for plutselig kunne det komme sauer
rett ut i veien. Disse traff vi på Harris. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Denne fant vi inne i St. Clemens Rodel Church på Harris.
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Stoffutvalget hos MacKenzie på Lewis (Foto: Rose-Marie Christiansen) 

En langhåret ku på Lewis (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det var mange forfalne hus over alt. Det første som gikk dukket i forfallet, var alltid
taket ... (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Veiene på Lewis (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Skarv ute ved Butt of Lewis (Foto: Rose-Marie Christiansen) 

Klokketårn i Stornoway (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Noen bøker ble selvsagt med hjem!
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Seler finner man over alt på de skotske øyene (Foto: Rose-Marie Christiansen)