"Etegildet" (Regissør: Marco Ferreri)

Om overdreven nytelse og forfall


Innspilt: 1973
Originaltittel: La grande bouffe
Nasjonalitet: Frankrike, Italia
Genre: Drama, komedie
Skuespillere: Marcello Mastroianni (Marcello), Michel Piccoli (Michel), Philippe Noiret (Philippe), Ugo Tognazzi (Ugo), Andréa Ferréol (Andréa), Solange Blondeau, Florence Giorgetti, Michele Alexandre, Monique Chaumette, Henri Piccoli, Louis Navarre, Bernard Menez, Cordelia Piccoli, Patricia Milochevitch, James Campbell, Eva Simonet
Spilletid: 2 t 13 min.

Jeg har i grunnen alltid vegret meg mot å se denne filmen, som sjokkerte en hel verden da den utkom i 1973. Men som den filmentusiast jeg tross alt er, følte jeg at tiden nå var moden for å se nærmere på den. For øvrig er det interessant å merke seg at "Etegildet" - eller "La grande bouffe" som er originaltittelen - ikke er nevnt i "1001 filmer du bør se før du dør".

I åpningsscenen følger vi fire middelaldrende menn som hver for seg forbereder seg på sitt livs etegilde. De har nemlig planlagt at de skal spise seg ihjel! Alle fire - en dommer, en flyver, en kokk og en TV-vert - er lidenskapelig opptatt av mat og har møttes til mange flotte og overdådige gourmetmåltider tidligere. Nå er de trøtte på livet og ønsker å ende dette med den lidenskapen de har satt høyest her i livet: å ete ...

Ikke overfor noen røper de hensikten med sitt møte, og etter hvert ankommer flyveren, kokken og TV-verten dommerens store herskapshus. De første måltidene inntar de alene, og det slurpes i østers og margbein. Store mengder mat som er tilberedt etter alle kunstens regler, settes til livs. Alt akkompagnert med bilder av nakne kvinner på lerret, som de kan betrakte mens de stapper i seg alle godsakene. Det hele avsluttes med den reneste symfoni av prumping.

Dersom det ikke hadde vært for at Marcello ikke klarer å nøye seg kun med mat, men også trenger å tilfredsstille sine behov med kvinner, ville nok mennene ha fortsatt etegildet i ensom majestet. Marcello hyrer imidlertid inn tre prostituerte, og disse ankommer etter hvert. Tidligere har de dessuten invitert en lærerinne, og overraskende nok ankommer også hun. Dermed handler det ikke lenger kun om overdreven trang til å spise. Nå handler det også om sex. Mat og sex nytes uhemmet, uten at mennene synes å bli noe lysere til sinns av den grunn. Tvert i mot synker de dypere og dypere ned i tomheten og meningsløsheten, og det hele topper seg etter hvert som den ene etter den andre av mennene dør ...

Ja, hva synes jeg egentlig om "Etegildet"? Det var i grunnen interessant omsider å få sett denne filmen, som var nokså annerledes enn jeg hadde tenkt meg. Jeg skjønner godt at denne filmen sjokkerte en hel verden da den kom! Og selv i dag - i 2011 - kjente jeg først og fremst vemmelse over mange av scenene i filmen. Her dras den overdrevne nytelse helt ut i det groteske. Etter hvert som mennene inntar maten, begynner kroppene deres å reagere på de stadige blodsukkerstigningene. Blodtrykket øker, magene svulmer opp, fordøyelsen forstyrres og luftavgangene vil liksom ingen ende ta ... Prumpehumor er definitivt ikke min greie. Hvis jeg likevel skal trekke frem noe positivt, må det være at personene i filmen skildres med varme og tidvis lun humor. Like fullt: dette er og blir en film for helt spesielt interesserte! Jeg hører ikke med blant dem, så denne gangen lar jeg rett og slett være å gi karakter i form av terningkast. 

"Klimt" (Regissør: Raoul Ruiz)

Kunstnerportrett av Gustav Klimt


Innspilt: 2006
Originaltittel: Klimt
Nasjonalitet: Østerrike, Frankrike, Tyskland, England
Genre: Biografi, drama
Skuespillere: John Malkovich (Gustav Klimt), Veronica Ferres (Emilie Flöge), Saffron Burrows (Lea de Castro), Nikolai Kinski (Egon Schiele), Marion Mitterhammer (Hermine Klimt) m.fl.
Spilletid: 126 min.

Gustav Klimt  (f. 1862 d. 1918) er betegnet som en av de mest prominente medlemmene av Wiener Sezession, og ble berømt for å ha skapt sin egen stilretning innenfor malekunsten. Han var en Art Nouveau-maler fra Østerrike, og hans hovedmotiv i bildene var og ble kvinnekroppen. Hans atelier var til en hver tid fylt med yndige kvinner av den heller lettkledte sorten, og det er kanskje ikke så rart at også han - i likhet med mange kunstnere som levde et nokså utsvevende liv på den tiden - døde som følge av syfilis.

Filmen "Klimt" handler om kunstnerens siste leveår. I åpningsscenen ligger han (i John Malkovich´skikkelse) døende av syfilis på et sykehus i Wien, og blir besøkt av vennen og kunstneren Egon Schiele (spilt av Nikolai Kinski). Gjennom tilbakeblikk i Klimts liv får vi særlig innblikk i hans platoniske vennskap med Emilie Floege samt med danseren Lea de Castro, to kvinner som kom til å bety mye for Klimt. Det var åpenbart forbundet med status å bli portrettert av Klimt. Han fråtset derfor uhemmet i vakre modeller, som sloss om hans oppmerksomhet. Klimt ble av sin samtid oppfattet som problematisk, fordi man ikke var vant til å få nakne kropper presentert så direkte i kunsten og derfor oppfattet ham som pornografisk. Dessuten var det ingen hemmelighet at Klimt fikk barn med både den ene og den andre - visstnok 14 totalt med ulike kvinner. Og det i en tid hvor usømmelighet faktisk kunne straffes, uten at dette er problematisert i denne filmen. Like fullt ble han både dekorert, utnevnt til æresmedlem ved et par universiteter og dessuten tildelt diverse priser.

Det er et interessant kunstnerportrett av Gustav Klimt som presenteres i denne filmen. Hans betydning som kunstner er hevet over enhver tvil, og det er blitt få kunstnere til del å få sine bilder så til de grader reprodusert som nettopp ham. Bildene henger over alt! Det som den gangen ble opplevd som ublu, oppleves i dag som temmelig uskyldig. John Malkovich´rolletolkning som Klimt er glitrende, og tilsvarende gjelder de sterke kvinnene han var omgitt med. Dette er en film som tåler godt å bli sett flere ganger. På bakgrunn av skuespillerprestasjonene, miljøskildringene, kostymene, det rent filmtekniske og ikke minst musikken, synes jeg den fortjener terningkast fem!

John Malkovich i rollen som Gustav Klimt

Vennen og kunstneren Egon Schiele i Nikolai Kinskis skikkelse

Gustav Klimts kone Hermine

En kunstner i arbeid

"Manolete" (Regissør: Menno Meyjes)

Gnistrende lidenskap!


Innspilt: 2007
Originaltittel: Manolete
Nasjonalitet: Storbritannia, Spania
Genre: Drama
Skuespillere: Adrien Brody (Menuel Lareano Rodríguez - "Mandolete"), Penélope Cruz (Antoñita "Lupe" Sino), Nacho Aldeguer (Luis Miguel Dominguín), Pedro Casablanc (General)
Spilletid: 87 min.

Den spanske tyrefekteren Manuel Laureano Rodríguez (f. 1917 d. 1947) - bedre kjent som Manolete - bestemte seg tidlig for å bli den beste tyrefekteren noen sinne. Hans stil var umiskjennelig, og få klarte som ham å stå stille mens oksen passerte i full fart, tett inntil kroppen hans. Han trollbant publikum med sin spesielle stil, og folk holdt pusten når det ble for spennende.

Tross sin dyktighet døde han i ung alder - bare 30 år gammel. Oksen traff ham med hornene i låret, og han blødde til slutt ihjel. Kanskje ble han for vågal, opptatt som han var av å holde seg på høyden selv etter at han skjønte at hans dager som den ypperste tyrefekter Spania hadde sett var talte? Eller kanskje var det en kvinnehistorie som gjorde at han ikke var fullt så årvåken og oppmerksom som han pleide å være? 

Dødsfallet sjokkerte et helt folk, og førte til landesorg i tre hele dager etter ordre fra General Franco. I "Manolete" følger vi den legendariske tyrefekteren etter at han møtte sitt livs kjærlighet i kvinnen "Lupe" Sino, og frem til hans trafiske død.

Manolete var ingen utadvendt mann, og all hans popularitet gjorde ham mer brydd enn noe annet. Dyktig matadorer var datidens popstjerner, og de ble dyrket som de reneste idoler. Så traff han det som skulle bli kvinnen i hans liv - Lupe. Lupe (spilt av Penélope Cruz) var alt Manolete ikke var: fyrrig, lidenskapelig og med en voldsom apetitt på livet. Gjennom deres kjærlighetsforhold våknet imidlertid lidenskapen i Manolete (spilt av Adrien Brody), og dermed var all hans sinnsro radert bort. I stedet for å anse den neste tyrefekterkampen som det viktigste, var det nå langt mer viktig for ham når han neste gang ville få treffe sin elskede. Dette bekymret teamet rundt den berømte tyrefekteren, og de var derfor svært i mot dette kjærlighetsforholdet som for alvor truet deres eget levebrød.

Forholdet mellom Manolete og den vakre skjønnheten var alt annet enn harmonisk. Lidenskap og dramatikk fulgte denne kvinnen, som overhode ikke var interessert i å bli bundet fast i et ekteskap. Hun kunne bare elske når hun var fri fra alle forpliktelser. Når hun på spørsmål om hun ville være Manoletes kvinne "for evig", svarte hun betegnende nok noe sånn som "absolutt, men ikke hele tiden!" 

Det er ikke ofte man ser så til de grader eksplosiv lidenskap på lerretet som i denne filmen. Det borger for kvalitet når en så fantastisk skuespiller som Penélope Cruz er hovedrolleinnehaver, og det gjør det sannelig også når Adrien Brody (mest kjent fra Roman Polanskis film "Pianisten") er med.

Jeg storkoste meg med denne filmen! Hvis det var noe jeg godt kunne tenkt meg mer av, så var det at landskapene fra stedene matadoren og hans elskede besøkte - Sevilla, Cordoba, Madrid, San Sebastian - hadde vært viet litt plass. For øvrig elsker jeg filmer som tar for seg kjente personer som har prestert noe spesielt, og for den saks skyld også filmer som omhandler kjente hendelser og steder. Fra før av har jeg egentlig kun kjent tyrefekting gjennom Kjell Halbings bøker om Morgan Kanes sønn Diablito - bøker jeg leste da jeg var tenårene. Og selv om jeg aldri kunne tenke meg å overvære et tyrfekting-show, er det likevel interessant å få innblikk i hva dette egentlig handler om for spanjolene. Ut fra en helhetsvurdering av filmen, hvor skuespillerprestasjonene er helt avgjørende, ender jeg med terningkast fem. 

Manolete (spilt av Adrien Brody)

Manolete

Lupe og Manolete

Cecilie Enger: "Himmelstormeren"

Ellisif Wessel - rebell og foregangs-kvinne


Utgitt: 2007
Lydboka er innspilt: 2010
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Cecilie Enger
Spilletid: 10 t 36 min.

Ellisif Wessel (f. 1866 d. 1949), født Müller, vokste opp i et strengt religiøst overklassehjem i Gausdal. Hun giftet seg med sin fetter Andreas Wessel i 1886. Selv den gang var det å gifte seg med sin fetter ansett som nokså uhørt, men Ellisef bøyde ikke av for sin mors press om å avstå fra giftemål. Hun elsket Andreas og ønsket å få mange barn sammen med ham. At hun skulle gå et barnløst liv i møte, med flere aborter og et barn som døde før det fylte ett år, var helt fjernt for henne da hun reiste til Kirkenes sammen med ham rett etter bryllupet. Han hadde nemlig fått jobb som distrikslege der.

I begynnelsen bisto Ellisif mannen sin i hans arbeid, men det gikk ikke lange tiden før hun begynte å engasjere seg sosialt i Finmark. Overalt ble de vitne til dyp fattigdom og nød, og med sitt Hasselblad-kamera dokumenterte hun elendigheten. Flere forsøk på å få bevilgende myndigheter i Kristiania til å engasjere seg i samene og kvenenes skrikende behov for selv de mest nødvendige ting, strandet like fullt. Ellisif selv var sjokkert og rasende over denne likegyldigheten som ble folket i nord til del. Om det var barnløsheten og dermed mye fritid som gjorde at overklassekvinnen Ellisif Wessel engasjerte seg og ble en rødglødende sosialist, eller om det bare var slik hun var av natur, er ikke godt å si, men mest sannsynlig lå dette dypt i hennes natur. For også i sin ungdom hadde hun engasjert seg sterkt for saker som handlet om de svakeste i samfunnet.

Ellisif engasjerte seg politisk for arbeidernes sak og ble en fagforeningskvinne rundt begynnelsen av det 20. århundre. Det forhold at det ikke var mulig for en arbeider som jobbet hardt og med helsen som innsats å klare å brødfø familien sin fordi lønnen var så elendig, opprørte henne dypt. I tillegg opprørte det henne at arbeidsgiverne, kapitalistene, kalkulerte med at noen liv gikk tapt - i profittens tjeneste. En sames eller kvens liv var ikke så mye verdt. Etter hvert lærte Ellisif seg russisk og tysk, og hun nedla mye arbeid i å oversette sosialistiske tekster. Hun ble dermed en sentral skikkelse i det sosialistiske miljøet, og ble - ikke overraskende - ansett som nokså brysom blant "sine egne". Flere forsøk på å stanse henne lyktes imidlertid ikke, mest av alt fordi Ellisif ikke lot seg skremme av noen. Hun var ikke så opptatt av seg selv, men desto mer glødende for saken. Til slutt ble det gjort forsøk på å få henne erklært som utilregnelig, uten at dette lyktes. Rettssaken svekket henne imidlertid, og etter dette var det ingen som lenger ønsket å publisere artiklene hennes. Hun skrev derfor for sitt eget tidsskrift "Klasse mot klasse".

"Himmelstormeren" er en engasjert bok om en kvinne som har satt dype spor etter seg i Finmark både hva gjelder kampen for kvinnenes og arbeidernes plass i samfunnet, til tross for at det kanskje ikke er så mange som kjenner til henne i dag. Desto mer interessant da at Cecilie Enger har brakt historien om denne kvinnen frem i lyset. Det er jo sjelden A4-menneskene som bringer verden fremover, men rebellene som blir ansett ugreie i sin samtid. Cecilie Enger må ha hatt mengder med historisk materiale tilgjengelig da hun gjorde research til denne boka, for alt som presenteres som fakta er svært overensstemmende med det jeg grovt sett visste om denne kvinnen fra før av og i tillegg har lest meg opp på mens jeg holdt på med den. I tillegg har hun diktet seg inn i hodet til Ellisif Wessel, og laget en roman av dette. Akkurat dette gjorde historien ekstra engasjerende, synes jeg. Som litterært grep er dette velkjent. F.eks. Per Olov Enquist gjør ikke annet i sine bøker. En annen forfatter som også er velkjent for å bruke dette fortellergrepet, og som også har lykkes godt med dette, er Gaute Heivoll. I Cecilie Engers tekst om Ellisif Wessel kan man dessuten merke noe av den temperatur som må ha preget dette rivjernet av en kvinne, som fikk til nesten alt hun satte seg fore. Selv da alle var mot henne og det toppet seg rundt rettssaken, klarte hun å stå oppreist. For et mot hun må ha hatt! Hun fortjener virkelig å bli husket for sine bragder! Her blir det terningkast fem! 

Cecilie Enger (f. 1963)

Nikolaj Frobenius; "Så høyt var du elsket"

Vakkert-vondt om et far-sønn-forhold


Utgitt: 2011
Lydboka er innspilt: 2011
Oppleser: Mads Ousdal
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 8 t 15 min.

Nikolaj Frobenius (f. 1965) har i årene fra 1986 utgitt en rekke bøker samt skrevet filmmanus til tre filmer (Insomnia, Øyenstikker og En folkefiende). Fra før av har jeg kun lest tre av hans bøker; "Jeg skal vise deg frykten", "Teori og praksis" og "Det aller minste". "Så høyt var du elsket" er basert på forfatterens egne opplevelser i forbindelse med at hans far opplevde å bli mer og mer alderdomssvekket og syk, inntil han døde i mars i år, 94 år gammel. Samtidig er det grunn til å understreke at dette er en roman, en fiksjon, hvor han altså har brukt sine egne opplevelser som bakteppe mens han har skrevet boka. I følge forfatteren var det veldig sårt å skrive denne boka, samtidig som han fullførte den i løpet av rekordtid.

Emil er filmskaper og har et samlivsbrudd bak seg. Han har imidlertid ny kjæreste. En natt blir han oppringt. Faren har fått slag. Dette blir innledningen til en prosess, hvor faren blir stadig dårligere. Men ikke dårlig nok til å få sykehjemsplass. Han har nemlig ikke tilstrekkelig med "poeng" til det. Han er for åndsfrisk, er ikke dement, og dessuten kan han gå på sine egne bein. At han er full av angst og knapt kan sies å fungere, hjelper ikke det minste. Han har ikke nok poeng til å få sykehjemsplass! Foran ham står det nemlig 20 andre pasienter i kø, og det betyr at det må dø anslagsvis 20 pasienter før det er hans tur.

Frobenius harsellerer med byråkratiet rundt eldreomsorgen, uten at boka noen gang blir politisk. Tvert i mot opplevde jeg boka som sår og vakker, brutal og grusom i sin skildring av maktesløsheten og avmaktsfølelsen når man stanger hodet mot en vegg av paragrafer, uten at det er mulig å trenge gjennom. Emil bestemmer seg gang på gang for å være sindig i sitt møte med forvaltningen, men mislykkes igjen og igjen idet sinnet løper av med ham. At faren ikke får sykehjemsplass betyr at Emil må sette sitt eget voksenliv på vent. Det er ganske enkelt ikke plass for at han kan få et liv, fordi oppfølgningen av faren krever alt av ham. Samtidig som dette er en roman om avmakten mot byråkratiet, er det også en roman om det å bli eldre og bli mer og mer hjelpeløs. Og i mellomtiden stiller Emil seg betimelig spørsmålet om hvor syk faren faktisk må bli før det er mulig å få ham inn på et sykehjem ...

Selv om utgangspunktet er litt annerledes i denne boka, minnet den meg sterkt om Ketil Bjørnstads siste bok - "De udødelige". I Bjørnstads bok var det riktignok ikke noe tema at faren skulle på sykehjem. Der var det dessuten sønnen som var lege, mens det i Frobenius´bok var faren som er lege. I begge bøkene er imidlertid noe av grunntonen hvor lite vakkert det faktisk er å bli så gammel at man er avhengig av andre til den minste, lille ting. Når man kanskje for lengst er mett av dage, og egentlig synes det er greit om det hele hadde vært over ...

Denne boka synes jeg er glitrende skrevet! Når jeg vet hva som har inspirert forfatteren til å skrive boka, er jeg full av beundring over hvordan han har bearbeidet stoffet og gjort det til en meget lesverdig roman, som verken er klisjéfylt, banal eller for privat. Ei heller er den for politisk, selv om den er nådeløs i sin kritikk av byrakratiet. Boka er en vakker-vond skildring av forholdet mellom en far og en sønn, som altfor tidlig ble morløs. Da faren tordnet løs på sønnen og spurte ham hvilken nytte han egentlig hadde gjort for seg, mislykket filmskaper som han var idet han laget filmer ingen egentlig ønsket å se, gjorde det vondt. Mads Ousdal er en av mine yndlingsopplesere, og som vanlig gjør han en meget god figur som oppleser! Her blir det terningkast fem!

Nikolaj Frobenius

"The Agronomist" (Regissør: Jonathan Demme)

Unikt portrett: Jean Dominique fra Haiti


Innspilt: 2004
Originaltittel: "The Agronomist"
Masjonalitet: USA. Haiti
Genre: Dokumentar
Medvirkende: Michele Montas, J.J. Dominique, Aboudja, Jean Dominique, Raoul Labuchin
Spilletid: 90 min.

Med ordene "You cannot kill the truth with a bullet", innleder regissøren Jonathan Demme sin dokumentar om den legendariske haitiske frihetskjemperen Jean Dominique (f. 1930 d. 2000), som sammen med sin kone drev Haitis siste frie radiostasjon - Radio Haiti-Inter. Under stadig skiftende regimer ble arbeidet som radioaktivist stadig vanskeligere, og Jean Dominique og hans kone Michele Montanas ble tvunget i eksil flere ganger. Det siste eksilet endte for Jean Dominiques del med at han ble drept. Drapet har aldri blitt oppklart. Selv mente Dominique for øvrig at han ikke var en journalist, men at han ble det etter hvert. For egentlig var han agronom ... Derav filmens tittel.

Filmen består av en rekke intervjuer med Jean Dominique og hans kone - fortrinnsvis under hans siste eksil i USA. Vi får høre om Dominiques engasjement for rettferdighet, spesielt for de fattigste av de fattige. Han kjempet dessuten for demokrati i et land uten særlig demokratiske røtter. Etter hvert ble hans kone en viktig støttespiller i denne kampen. Det spesielle med deres historie er at de fikk holde på så lenge som de gjorde, uten at det ble foretatt formelle forsøk på å stenge radiokanalen. De ble "bare" beskutt av og til ... Etter Dominiques død drev Michele Montanas radiostasjonen videre i ytterligere tre år, før hun måtte gi opp. 

Filmregissøren Jonathan Demme har mange kjente filmer på sin merittliste, mest spillefilmer, men også endel dokumentarfilmer. At han har hatt en spesiell plass i sitt hjerte for Haiti skjønner vi når vi ser at han allerede i 1987 laget filmen "Haiti: Dreams of Democracy". Ved at dokumentaren "The Agronomist" nå er blitt gjort tilgjengelig også for norske DVD-kjøpere, er det å håpe på at flere får innblikk i den unike historien om Jean Dominique. Gjennom å holde historien om slike personer levende, skapes det håp for mange som lever under tilsvarende forhold, hvor menneskerettigheter ikke betyr noe for sittende regime. Fremtiden ser heldigvis atskillig lysere ut for det haitiske folk i dag, enn bare for en håndfull år siden. Like fullt er Haiti et av verdens fattigste land, en situasjon som ikke akkurat ble bedre etter jordskjelvet i 2010. Hjelpearbeidene og oppbyggingen av landet er imidlertid i full gang. Jeg synes filmen fortjener terningkast fem.

Jean Dominique 

Michele Montana

Versailles 2005

Inspirert av Woody Allens siste film "Midnight in Paris", har jeg gravet frem noen gamle bilder fra Versailles. Bare det faktum at mitt speilreflekskamera ikke hadde rukket å bli en del av mitt liv på den tiden, får meg til å ønske en reprise av besøket i Versailles. Her er i alle fall et lite utvalg av bildene jeg tok under mitt besøk der i 2005. Og til alle som har lyst til å besøke dette fantastiske slottet: Gjør det! Om sommeren! Og regn med at det tar en hel dag! Hvis du ønsker å lese mer om det barokke slottet, som ble bygget av solkongen, Ludvig XIV, anbefaler jeg Wikipedia.

Inngangen til Versailles

Slottet

Slottet

Dekorerte tak over alt!

Spennende å studere gamle kart!

En av slottets mange lysekroner

Kongestol

Speilsalen

Hall of Battles

Marie Antoinette og barna

Marmorplassen

Hageanlegget

Hageanlegget

Pyramidefontenen

Hageanlegget

Dronningens ballsal

På slutten av besøket i Versailles "tordnet" Händels Water music ut over alle høyttalerne, samtidig som alle fontenene sprutet over med vann. Det var rett og slett magisk å gå rundt i hageanlegget - omgitt av barokkmusikk. Her er en liten smakebit fra stykket. 

"Midnight in Paris" (Regissør: Woody Allen)

En kjærlighets-erklæring til Paris!


Innspilt: 2011
Originaltittel: Midnight in Paris
Nasjonalitet: Spania, USA, England
Genre: Komedie
Skuespillere: Owen Wilson (Gil Pender), Rachel McAdams (Inez), Marion Cotillard (Adriana), Mimi Kennedy (Helen, Inez´mor), Kurt Fuller (John, Inez´far), Michael Sheen (Paul Bates), Alison Pill (Zelda Fitzgerald), Adrien Brody (Salvador Dali), Tom Hiddleston (F. Scott Fitzgerald), Kathy Bates (Gertrude Stein), Carla Bruni (museumsguide), Corey Stoll (Ernest Hemingway)
Spilletid: 94 min.

Gil og hans forlovede Inez har reist fra USA til Paris sammen med Inez´foreldre, som tilfeldigvis har spandert hele gildet på dem. Nokså raskt etter ankomst viser det seg imidlertid at de har svært ulike forventninger til hva Paris har å by på. Mens Inez bare vil shoppe, danse hele natten og generelt ha det moro på det mer lettlivede viset, er Gil mer ute etter Paris´sjel. Han er en suksessfull filmskaper, men har bestemt seg for at det er forfatter han egentlig ønsker å bli. Dette kan ikke Inez forstå - at han vil seg selv så vondt at han ønsker å kaste seg ut i det ukjente all den tid hans filmer gir evig nok med suksess. For ikke å snakke om klingende mynt i kassen ... Som hans vordende fru en gang i fremtiden kan shoppe villt og hemningsløst for!

Etter et par dager støter de på et vennepar av Inez fra USA. Paul er dessuten tilfeldigvis en av Inez´ekskjærester, og, skal det vise seg, fremdeles et menneske hun beundrer dypt. Det er faktisk ikke den ting den brautende Paul ikke er irriterende ekspert på når det kommer til stykket. Kunst, vin, mat, Paris ... det aller, aller meste i grunnen. Og når Gil ikke orker å henge sammen med denne irriterende Paul og hans vellykkede kone Carol, og Inez velger deres selskap fremfor sin vordende ektemanns selskap, er det ikke til å undres over at det går som det går til slutt ...

Mens Inez er ute på nattestid med ekteparet Bates, dras Gil tilfeldigvis mot en svunnen tid. At Paris er magisk etter midnatt, skal han sannelig få oppleve! For mens han sitter på en trapp og ikke aner hvor han befinner seg, hører han at klokka slår tolv. Midnattstimen har begynt! Plutselig står det en nesten hundre år gammel bil foran ham, og et selskapskledd følge overtaler ham til å bli med. Og vips! så befinner han seg i 1920-årenes Paris. Her dukker F. Scott Fitzgerald, Ernest Hemingway, Gertrude Stein, Pablo Picasso og ikke minst vakre Adriana opp. Gil øyner muligheter til å få sin bok vurdert av fantastiske Gertrude Stein, samtidig som han svermer for Adriana. Kveld etter kveld flykter han fra sin samtid for å være sammen med disse menneskene, mens avstanden mellom ham og Inez vokser og vokser ... Når han forsøker å fortelle om det han har opplevd, møter han utelukkende fnysende forakt fra hennes side. Paris-turen skal komme til å forandre deres liv for all fremtid ... 

På DVD-coveret kan man lese følgende: 
"Paris om morgenen er vakker. Paris om ettermiddagen er sjarmerende. Paris om kvelden er fortryllende. Men - Paris etter midnatt er magisk! "Midtnight in Paris" er Woody Allens elegante og sjarmerende kjærlighetshyllest til Paris." Å ja! Jeg er så til de grader enig!

Kanskje påvirkes min vurdering av denne filmen ikke rent lite av mitt eget forhold til Paris, slik at jeg umulig kan bli 100 % objektiv. Bare åpningsscenene i filmen, sekvensene som er valgt - fantastisk! Og rent bortsett fra at Inez, som spilles av Rachel McAdams, kunne ha vært noe mindre melodramatisk, har jeg absolutt intet å utsette på skuespillerprestasjonene. Her har vi for øvrig en komedie som faktisk er morsom uten å ende opp i det hysteriske. Og når mesterlige Woody Allen slår til (heldigvis uten å spille noen rolle selv!), så blir det i tillegg intelligent humor av det også! Når jeg likevel ender med å gi denne filmen terningkast fem (og altså ikke en sekser), så er det fordi historien blir litt i tynneste laget. For jeg tror at når jeg en gang kommer til å se denne filmen igjen, er det primært for å se nydelig filming av Paris, og kanskje ikke i første rekke å gjenoppleve selve historien. Men jeg må legge til: det blir en sterk fem´er!

Inez og Gil sammen med ekteparet Bates i Versailles´hageanlegg

Gil treffer en sjarmerende antikvitetshandler

Gil og Inez - et par fullstendig på kollisjonskurs

Når drømmen er å oppleve Paris i regnvær ...

"Bridesmaids" (Regissør: Paul Feig)

Absolutt sjarmerende, men ...


Innspilt: 2011
Originaltittel: Bridesmaids
Nasjonalitet: USA
Genre: Komedie
Skuespillere: Kristen Wiig (Annie), Rose Byrne (Helen), Jon Hamm (Ted), Maya Rudolph (Lillian), Ellie Kemper (Becca), Melissa McCarthy (Megan), Wendi McLendon-Covey (Rita), Michael Hitchcock (Don), 
Spilletid: 125 min.

Annie (i Kirsten Wiigs skikkelse) er midt i tredveårene og har i grunnen mislykkes med det meste i livet sitt. Som om det ikke var nok at hun lever i Milwaukee og heller ikke har lykkes i å kapre en mann for livet, bor hun i et traurig bokollektiv sammen med et søskenpar man ikke skulle tro at det kunne finnes maken til, hun er blakk, jobben sin har hun fått som en vennetjenesteste mellom sjefen hennes og hennes mor, og hun synes nesten kun å være i stand til å treffe menn som bruker henne på verst tenkelige måte. Kan det bli verre? Absolutt! For i løpet av filmen mister hun jobben sin og det traurige søskenparet ønsker at hun skal flytte ut. De synes nemlig at hun er i traurigske laget selv ...

Midt oppi alt dette ønsker Annies beste venninne Lillian at nettopp hun skal være hennes forlover. Men hvordan skal hun klare dette når hun ikke eier nåla i veggen selv? Så dukker plutselig Helen opp. Hun har alt det Annie mangler. Hun er gift, rik, vanvittig vakker ... og fryktelig keen på å bli forloveren til bruden selv ... Sånn sett er hun selve inngrepet på den vakre kvinnen som ingen orker å være venninne med, fordi de alltid vil havne i skyggen av henne. Helen er for øvrig gift med sjefen til Lillians vordende mann. Det bygger seg opp til et sjalusidrama av de helt store, der de to kvinnene - Annie og Helen - konkurrerer om å skape det mest spektakulære bryllupet noen sinne. Spørsmålet er imidlertid hvem som skal betale for gildet. For brudens far nekter ...

På forhånd hadde jeg hørt mye om hvilken fantastisk morsom film dette skulle være. Ikke få jeg kjenner har nesten bokstavelig talt holdt på å le seg skakk fordervet etter å ha sett denne filmen på kino. Selv ble jeg skuffet. Kanskje blir enkelte av de påstått hylende morsomme scenene mindre morsomme og til og med litt "små" på en 50 tommers TV-skjerm? Jeg vet ikke. Det jeg imidlertid erfarte er at mye av humoren gikk rett hjem hos tenåringene i huset, som jeg så denne filmen med. Selv må jeg innrømme at f.eks. prompehumor ikke er helt min greie. Sammenligningen med den mannlige utgaven av samme type film - "Hangover" - synes jeg heller ikke passet, for den filmen er virkelig skrekkelig morsom! Jeg kan ikke huske å ha ledd så mye noen gang, faktisk.

"Bridesmaids" er like fullt en veldig severdig og søt film full av sjarme! Kanskje er min humor litt på utur med de fleste andre når jeg ender opp med å gi terningkast tre. Jeg knekker sammen og tilstår at det først og fremst er det mollstemte som går rett hjem hos meg. Derfor: ta min vurdering for det den er, nemlig først og fremst min personlige oppfatning. For øvrig er det på sin plass å si at det er mye bra musikk i denne filmen!

Alle brudepikene med forlover Annie i forgrunnen

Den absolutt kuleste brudepiken av dem alle!

Den irriterende smellvakre Helen, som forsøker å

overta plassen til Annie

Annie (i Kirsten Wiigs skikkelse)