"The Best Exotic Marigold Hotel" (Regissør: John Madden)

En India-teaser av rang!

Syv mennesker godt over middagshøyden har bestemt seg for å gjøre noe med sine liv, og tilfeldighetene fører dem alle til The Best Exotic Marigold Hotel i Jaipur i India.

Vi møter enken Evelyn Greenslade (Judi Dench) som nettopp har opplevd å få snudd livet på hodet etter at mannen døde. Han som hun har stolt blindt på gjennom et helt liv, har etterlatt henne så mye gjeld at hun er nødt til å selge hjemmet sitt. Og hva skal hun gjøre, hun som i hele sitt voksne liv "bare" har vært hjemmeværende? Sønnen tilbyr henne at hun kan bo hos hans familie, men bare tanken på dette byr Evelyn i mot. I stedet reiser hun til India for å se hva skjebnen har å by henne.

Vi møter Graham Dashwood (Tom Wilkinson), en pensjonert dommer som ønsker å reise tilbake til sin barndoms India, der han opplevde sitt livs mest lykkelige øyeblikk sammen med mannen han elsket. Hvordan har det gått med den indiske gutten som ble så skandalisert da han ble funnet tett omslynget i Grahams armer for mer enn førti år siden? Har han levd et liv i skam? Dette har Graham et sterkt ønske om å finne ut før han dør ...

Vi møter Muriel Donnelly (Maggie Smith) som hele sitt liv har levd som hushjelp for andre. Nå er hoftene hennes utslitt og hun trenger å få operert inn en hofteprotese. Det engelske helsevesenet gir henne valget mellom seks måneders ventetid på operasjon i England - eller å reise til India hvor hun kan bli operert med det samme. Hun velger India, og reiser av gårde med kofferten full av engelsk mat fordi hun nekter å spise alt hun ikke kan uttale selv.

Vi møter Madge Hardcastle (Celia Imrie), kvinnen som nekter å gi opp hele seg selv for å være "alt" for barn og barnebarn. Hennes drøm er å finne seg en mann, helst en velsituert sådan, slik at hun kan få noen flere gode år før hun frykter at hun skal visne som kvinne. Kanskje er India svaret på hennes drømmer?

Vi møter ekteparet Jean (Penelope Wilton) og Douglas Ainslie (Bill Nighly) som nettopp har flyttet inn i en seniorleilighet med alarm, og som har bestemt seg for å tilbringe en fantastisk og eventyrlig ferie i India. Dvs. der Douglas er nysgjerrig, positiv og livsbejaende, er hans kone en sur, innesluttet og negativ kvinne som ikke har noe ønske om å oppleve alt det fantastiske som finnes rundt henne. Har de en sjanse til å finne tilbake til noe av det som bandt dem sammen tidligere i ekteskapet?

Og sist men ikke minst møter vi Norman Cousins (Ronald Pickup), en fordums kvinnebedårer som er konstant på jakt etter nye kvinner han kan nedlegge, og som etter gjentatte nederlag overfor yngre kvinner må innse at hans aksjer ikke holder like høy kurs som tidligere. Kanskje er India svaret også på hans drømmer?

Møtet med India - all støyen, alt det tilsynelatende kaoset, alle fargene, alle menneskene - blir et sjokk for pensjonistene. Etter hvert skal det vise seg at de takler dette på høyst ulike vis, og det er først og fremst dette filmen handler om. Det første sjokket de uansett må komme over, er tilstanden på det hotellet de har leid seg inn på. For det er alt annet enn det de ble forespeilet. Bestyreren Sonny (spilt av Dev Patel, den samme som spilte i "Slumdog Millionaire") er en sjarmerende ung mann med livsmottoet "alt går bra til slutt, og er det ikke bra, så er det ikke slutten enda ...", overtaler dem til å gi hotellet hans en sjanse. Og dermed er det duket for en herlig komedie av beste britiske merke! Her møter vi fordommer, gryende livsglede, ja til og med en og annen forelskelse ... Og som om ikke det var nok, får vi også presentert en sørgelig-herlig indisk kjærlighetshistorie, ispedd et stykk dominerende mamma som vil bestemme over Sonnys liv og hotellet, som Sonny eier en tredjedel av. Hele tiden med et idyllisk og fargerikt India, riktignok med fattigdommen godt kamuflert, som kulisse. Det er faktisk bare å gi seg fullstendig hen! Her kan det ikke bli noe annet enn terningkast seks! Den som ikke får lyst til å reise til India etter å ha sett denne filmen, har etter min mening ikke skjønt noe som helst ... ;-)

Innspilt: 2012 
Originaltittel: The Best Exotic Marigold Hotel
Nasjonalitet: England
Genre: Drama / komedie
Skuespillere: Bill Nighy (Douglad Ainslie), Maggie Smith (Muriel Donnelly), Tom Wilkinson (Graham Dashwood), Judi Dench (Evelyn Greenslade), Dev Patel (Sonny), Penelope Wilton Jean Ainslie), Ronald Pickup (Norman Cousins), Celia Imrie (Madge Hardcastle)
Spilletid: 119 min.

"Too Big to Fail" (Regissør: Curtis Hanson)

Om finanskrisen i 2008

"Too Big to Fail" er basert på Andrew Ross Sorkins bestselgende roman med samme navn, som handler om hva som egentlig skjedde da finanskrisen brøt løs i USA i 2008. Vi følger de involverte - de som i realiteten trakk i trådene - i de skjebnesvangre dagene i perioden august - 3. oktober 2008.

Etter hvert som det ble klart at flere av USAs største banker slet med sine finanser og rett og slett ikke hadde mer penger å låne ut som kreditt til næringslivet, ble dette mer og mer er statlig anliggende. Vi følger William Hurt i rollen som finansminister Henry Paulson, der han utsettes for krysspress fra bankene for å bidra med nye hjelpepakker. I begynnelsen er finansministeren meget tilbakeholden med å love noe som helst, fordi han mener det er på tide at bankene selv opptrer ansvarlig og tar ansvar for situasjonen. Det foregår et spill på høyt nivå innad i de største bankene, og vi får innblikk i foranledningen til at både Lehman Brothers og Merrill Lynch går over ende. Sistnevnte fordi britene nekter å godkjenne en avtale som kunne ha reddet banken ...

Det fremstår imidlertid som helt essensielt at noen er villige til å stille kapital til rådighet, slik at hjulene i næringslivet igjen kan rulle videre. Vi introduseres for Ben Bernanke, som har brukt hele sitt yrkesliv på å studere årsak og virkning av børskrakket i 1929. Hans råd er soleklar: hvis ikke noen sprøyter inn kapital i bankene, vil landet våkne opp til en blåmandag betydelig verre enn i 1929, idet landet ikke kommer til å ha noen økonomi over hode ... Presset på finansministeren øker, og både han og Bernanke lobber i kongressen i håp om å få gjennomslag for noen ideer de har. Etter et sviende nederlag, noe som umiddelbart gir et betydelig utslag på Dow-indeksen, ble det likevel vedtatt en Emergency Economic Stabilization Act of 2008, hvor atskillige billiarder dollar ble lånt ut til bankene for å få dem på fote igjen. Disse lånene - kalt TARP (Troubled Asset Relief Program funds) - ble gitt uten vilkår, i den tro at for mye restriksjoner ville fått bankene til ikke å gå med på kapitalinnsprøytingene. Finansministeren hadde imidlertid klokketro på at pengene ville bli brukt slik de var tiltenkt - nemlig til økt utlånsvirksomhet. I filmens epilog får vi imidlertid vite at det var det stikk motsatte som skjedde ... Var det tidligere vanskelig å få lån, ble det atskillig verre nå ... Og man kan stille et stort spørsmål ved hvordan situasjonen i resten av den vestlige verden ville ha vært dersom lederne av bankene i USA hadde fulgt intensjonene bak TARP.

Dette er en meget velspilt drama om en av de mest skjellsettende hendelsene i nyere historie. Historien som fortelles levner liten tvil om at finanskrisen på mange måter ble skapt i USA, og at det som senere har skjedd i bunn og grunn er en konsekvens av denne amerikanske krisen. Når verdens største økonomi går over ende, skaper dette ringvirkninger langt utover landegrensene, idet både import- og eksportmarkedet rammes hardt. Det er en grådighetskultur av rang vi blir vitne til - der bonuser og fallskjermer er alt som betyr noe, mens "noen andre" (les: småsparerne og skattebetalerne) tar risikoen for nedsiden av kulturen som utviklet seg innenfor finansmarkedet. En kombinasjon av at styring og kontroll med bankene tidligere var regulert bort samt utviklingen av såkalte derivater har mye av skylden for det som skjedde. Man trodde at de store bankinstitusjonene var for store til å feile ... Ja, så feil kunne man altså ta! William Hurt spiller som vanlig utrolig godt, men her er det mange andre som også fortjener å bli trukket frem i lyset. Som Edward Asner i rollen som verdens rikeste mann Warren Buffett, Paul Giamatti som Ben Bernanke, James Woods som Dick Fuld - bare for å ha nevnt noen. For øvrig er president George Bush jr.s fravær under håndteringen av krisen et tankekors ... Han levnes liten ære i filmen. Jeg gir terningkast fem! 

Innspilt: 2011
Originaltittel: Too Big to Fail
Nasjonalutet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: William Hurt (finansminister Henry Paulson), James Woods (Dick Fuld - styreformann i Lehman Brothers), Billy Crudup (Timothy Geithner - presidenten i Federal Reserve Bank og New York), Edward Asner (Warren Buffett, styreformann og CEO, Berkshire Hathaway), Paul Giamatti (Ben Bernanke - styreformann i Federal Reserve), Topher Grace (Jim Wilkinson - stabssjef i Finansdepartementet), Matthew Modine (John Thain - styreformann og CEO, JP Morgan-Chase), Cynthia Nixon (Michele Davis - assisterende sekretær i Finansdepartementet) m.fl.
Spilletid: 94 min. 

Samtalene mellom finansministeren og Ben Bernanke var helt avgjørende i det kritiske øyeblikket

William Hurt i rollen som finansminister Henry Paulson

"Martha Marcy May Marlene" (Regissør: Sean Durkin)

Om livet etter flukten fra en kult

Martha har de siste to årene levd sammen med medlemmene av en kult, som holder til i fjellene et stykke utenfor New York. Kvinnene i sekten gjør alt av husarbeid på gården, og de må pent vente på at mennene spiser før de selv får det som er igjen. De er konstant sultne. Det hører dessuten med at de er til fri utnyttelse fra mennenes side. Selv voldtekter bortforklares som "renselse" og noe som egentlig er spesielt og fint. Så skjer det noe som gjør at Martha, som i kulten går under navnet Marcy May, ønsker å stikke av. I nattens mulm og mørke setter hun på sprang, og hun unnslipper så vidt - med flere av kultens medlemmer i hælene gjennom en skog.

Helt fra seg av angst ringer Martha sin søster Lucy, og etter en stund kommer hun. Lucy har nylig giftet seg med Ted, og de eier et landsted ved sjøen, ikke langt fra New York. Dit tar Lucy med seg Martha, lettet over at søsteren endelig har dukket opp igjen etter to års taushet.

Mens Lucy, Ted og Martha befinner seg på landstedet, forsøker Martha å få orden på livet sitt. Så mye som for henne har vært fullstendig normalt de siste årene, reagerer Lucy og Ted sterkt på - til Marthas store forundring. Etter hvert begynner alle Marthas nykker og rariteter å bli en stor belastning for forholdet mellom de nygifte. Hva har egentlig skjedd mens hun har vært borte? Martha har forklart at hun har levd sammen med en kjæreste, men denne historien slår sprekker etter som hennes fortid presser på for å komme opp og frem i lyset. I stadige tilbakeblikk får vi vite hva Martha egentlig har vært en del av, og hvilke hemmeligheter hun bærer på. Samtidig som hennes angst for fortiden får henne til å se spøkelser på høylys dag ... Vil kultens medlemmer komme etter henne, og er hun trygg noe sted?

Elizabeth Olsen spiller den nervøse og overspente Martha med en overbevisende innlevelse. Hennes angst er til å ta og føle på underveis, og tilbakeblikkene i kultens liv og levned bærer preg av en uhyggestemning som satt i ryggmargen under hele filmen. Kultens karismatiske leder Patrick ble dessuten glitrende spilt av Oscar-nominerte John Hawkes. Både Elizabeth Olsen, John Hawkes og regissøren Sean Durkin har blitt nominert til en rekke priser, og noen pristildelinger har også funnet sted. Det er mao. en film som av mange anses som meget god. Og det er den også, men et par-tre ting haltet litt for meg. F.eks. savnet jeg å få vite hva som gjorde at Martha lot seg lokke inn i denne kulten. Jeg skjønte heller ikke hva det egentlig var som bandt kultens medlemmer sammen. Hva var det de trodde på, eller hadde meldt seg ut av? Slutten var også litt rar. Hva skjedde egentlig? Ble hun forfulgt, eller ble hun ikke forfulgt? Eller var det hele kanskje bare et bilde på at hun aldri kom til å bli helt fri? Alle disse forholdene gjør at jeg ender med terningkast fire denne gangen. Min begrunnelse for dette er at filmen ikke gir noe mer enn spenningen der og da, mens jeg for å gi en fem´er på terningen hadde ønsket å vite mer om de bakenforliggende årsaksforholdene. 

Innspilt: 2011
Originaltittel: Martha Marcy May Marlene
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama / thriller
Skuespillere: Elizabeth Olsen (Martha), John Hawkes (Patrick), Sarah Paulson (Lucy), Hugh Dancy (Ted)
Spilletid: 98 min.

Kultens leder Patrick lærer Martha å skyte

Martha er i sikkerhet hos søsteren Lucy

Martha og Lucy

Patrick

"Even the Rain" (Regissør: Iciar Bollain)

Sterkt drama fra Bolivia
Filmskaperen Sebastian, Costa og deres filmteam er i Bolivia for å lage en film om Christopher Columbus. I stedet for å lage et glorifiserende portrett av den store erobreren, ønsker Sebastian å fortelle den egentlige historien om Colombus, som den despoten han faktisk var.

For å få realisert drømmen om filmen om Columbus, er Sebastian og Costa avhengige av å rekruttere lokale indianere til rollene som urbefolkning. Indianerne er fattige, men like fullt svært stolte, og de liker dårlig å bli utnyttet eller holdt for narr. Sebastian og filmteamet møter til å begynne med indianerne med de vanlige fordommene - nemlig med den forestillingen at de kan tilby indianerne en luselønn på to dollar om dagen og at indianerne er overlykkelig uansett.

Mens filminnspillingen pågår, oppstår det opptøyer på stedet. Indianerne protesterer mot privatiseringen av vannforsyningene. Privatiseringen innebærer at de må betale for vannet, og med de små inntektene de har, har de ikke sjangs til å klare å betale det det koster å få tilgang til vann. Striden handler om liv og død og om hvite som til og med skal ha betalt for regnet - "even the rain!". Før de vet ordet av det er det krigslignende tilstander på stedet. Den som fører an i urolighetene er indianeren Daniel, mannen som har en nøkkelrolle i filmen deres. Da han blir arrestert, frykter Sebastian og Costa at de ikke skal få ferdig filmen. Men er det bare filmen som er viktig når det kommer til stykket? Costa er etter hvert ikke sikker, og utviklingen som følger viser at det bor mer i ham enn som så ... Til slutt blir han stilt overfor et moralsk dilemma hvor han må velge mellom filmen og å redde et menneske i nød ...

"Even the Rain" er basert på en sann historie som utspant seg i Bolivia i 2000 - kalt 2000 Cochabamba protests - en demonstrasjon som startet nokså fredelig, men som grunnet at militære styrker og politiet ble satt inn, utviklet seg til et blodbad med mange sårede og noen drepte mennesker. Striden endte til slutt med at privatiseringen ble kjent ugyldig.

Som alltid når jeg ser filmer som er basert på virkelige hendelser, blir jeg ekstra berørt, fordi historien som sådan får en dypere betydning. Gael Garcia Bernal (som spiller Sebastian) er en meget profilert skuespiller som har spilt i en rekke filmer. Bl.a. spilte han Che Guevara i "The Motorcycle Diaries" og i "Fidel", Santiago i "Babel", den ondskapsfulle lederen i "Blindness" og Victor i "Letters to Juliet" - bare for å ha nevnt noen av filmene han har medvirket i. Luis Tosar er ikke så kjent som Bernal, men også han har spilt i en rekke filmer, fortrinnsvis spanske filmer. Disse to utgjorde sammen med Juan Carlos Aduviri (som indianeren Daniel) selve nerven i "Even the Rain". Absolutt et velspilt drama med en for meg ukjent historie fra virkeligheten! Her blir det terningkast fem! Filmen har fått en hel haug med priser, og jeg synes det er underlig at den aldri har blitt vist på norske kinoer.

Innspilt: 2010
Originaltittel: También la lluvia
Nasjonalitet: Spania, Frankrike, Mexico
Genre: Drama
Skuespillere: Gael Garcia Bernal (Sebastian), Luis Tosar (Costa), Juan Carlos Aduviri (Daniel)
Spilletid: 103 min.

Costa og Sebastian

Daniel - en bråkmaker eller en det er verdt å stå opp for?

Sebastian er besatt på å få ferdig filmen sin - men for enhver pris?

Statister i filmen om Columbus

Daniel

"Babycall" (Regissør: Pål Sletaune)

Uspennende thriller

Anna og sønnen Anders på åtte år er på flukt fra Annas eksmann, som angivelig er voldelig. Barnevernet har hjulpet dem med å flytte til en hemmelig adresse, og mener at mannen aldri vil klare å finne dem.

Anna klarer imidlertid ikke å la angsten slippe taket, og selv om de bor i en diger boligblokk med uendelig mange leiligheter, trekker hun for gardinene også på dagen. Egentlig tør hun ikke å la sønnen gå på skolen, men barnevernet er klinkende klar: Anders trenger å ha omgang med andre barn og leve et så normalt liv som mulig.

For å bøte på angsten, anskaffer Anna seg en babycall. Da kan hun i det minste høre sønnens pust mens hun selv sitter i stua. På Expert treffer hun den hyggelige ekspeditøren Helge, som hun etter hvert utvikler et vennskap til.

At Annas nerver er i høyspenn er det ingen tvil om. Da hun gjennom babycallen hører lyder som tyder på at noen blir mishandlet, og skjønner at dette kommer fra en annen leilighet i blokka, blir hun helt fra seg. Hun oppsøker Helge, men føler at han ikke helt tror henne. Derfor kjøper hun en opptaker for å bevise at det hele ikke er noe hun bare finner på eller har drømt.

Etter hvert begynner mannen fra barnevernet å oppføre seg underlig, og Anna føler seg svært truet. Det hele topper seg da hun skjønner at lærerne på skolen hvor sønnen går mistenker henne for å ha mishandlet sønnen, hvis kropp er full av blåmerker. Og da hun i tillegg får vite at eksmannen har anlagt sak for å vinne foreldreretten tilbake, tipper det helt over for henne. Det hele blir etter hvert så skrudd at det er grunn til å stille spørsmål ved hva som er fantasi og hva som er virkelighet ... Er eksmannen hennes så voldelig som hun vil ha det til? Eller er det hun selv som er gal?

Denne filmen skuffet noe innmari. Ikke bare er historien utrolig banal og til forveksling så lik en tidligere film Pål Sletaune har laget ("Naboer") at den av denne grunn ble utrolig uoriginal, men skuespillerprestasjonene var på et vis uforløste og haltende, synes jeg. Noomi Rapace var glitrende i Millenium-filmene som en tøffing av de helt store, men å spille et nervøst aspeløv klarte hun ikke overbevisende. Jeg har også stor respekt for Kristoffer Joner, men her kan man knapt påstå at han tilførte karakteren Helge noe som helst. Jeg klarte ikke å tro på historien, og underveis ble jeg kraftig irritert over måten myndighetspersonene ble fremstilt. Inntil jeg altså skjønte hvordan det hele hang sammen, og da ble det heldigvis enklere å akseptere premissene. Det verste var imidlertid at filmen aldri ble spennende. I "Naboer" maktet Sletaune å frembringe et lass med snikende uhygge, mens "Babycall" ikke frembrakte så mye som et pulsslag for mye hos meg. Slutten fremsto dessuten som en dårlig vits. Til tross for at over 800 stemmegivere har gitt denne filmen terningkast fem på Filmwebs nettsider, har jeg kommet til at filmen bør få terningkast tre. Verken mer eller mindre. 

Innspilt: 2011
Originaltittel: Babycall
Nasjonalitet: Norge
Genre: Thriller
Skuespillere: Noomi Repace (Anna), Kristoffer Joner (Helge), Vetle Qvenild Werring, Torkil Johannes Swensen Høeg, Henrik Rafaelsen
Spilletid: 92 min.

Anna er livredd for at noe skal tilstøte sønnen

Hva er virkelig og hva er fantasi?

Anna møter Helge på Expert

"Oranges and Sunshine" (Regissør: Jim Loach)

Avsløring av en skamplett i Englands nyere historie

"Oranges and Sunshine" er basert på en sann historie om sosialarbeideren Margaret Humphreys fra Nottingham, som avslørte en skandale med påtvungen flytting av fattige barn fra Storbritannia til Australia og Canada - den såkalte "home children"-skandalen.

Innledningsvis blir Margaret konfrontert med et par tilfeller av voksne som påstår at de ble tvangsflyttet fra England til Australia av britiske myndigheter. Først nekter hun å tro det hun får høre, og dernest er hun overbevist om at bakgrunnen for tvangsflyttingen er at deres biologiske foreldre (les: som regel enslige mødre) var døde. Da det etter hvert går opp for henne at så ikke var tilfelle, sjokkeres hun av det ofrene for den voksende skandalen kan fortelle. Mens mødrene deres trodde de skulle få midlertidig hjelp i en akutt vanskelig situasjon, fikk de senere opplysninger om at barna deres var bortadoptert og at dette var best for alle parter.

Barna var imidlertid ikke bortadoptert, men vokste opp på barnehjem i Australia, hvor de ble lokket med løfter om "oranges and sunshine" i et land hvor det angivelig var sommer hele året. Og hadde nå enda historiene deres endt der ... Imidlertid er det gruoppvekkende historier som fortelles etter hvert som Margaret begynner å jobbe med saken. Historier om det reneste slaveri hvor ungene fikk lov til å gå på skole først når dagens arbeid var gjort, blir for småting å regne mot alle historiene om seksuelle overgrep og et totalt fravær av myndighetspersoner som skulle beskytte dem mot slikt.

I løpet av en to års periode jobbet Margaret Humphreys med saken, som viste seg å være enda større enn noen kunne ane. Hvorfor var intet av dette kjent? Hvem var ansvarlig? Og hvor mange barn dreide det seg om? Underveis treffer hun voksne som forteller om en oppvekst på Keaney College i Bindoon vest i Australia, og historiene hun får høre er så grusomme at hun nesten holder på å gå til grunne selv. Samtidig utsettes hun for hetsing og trusler, og hun må forholde seg til myndigheter og organisasjoner som i begynnelsen nekter å ta ansvar for det som har skjedd. Etter hvert bidrar hun til å gjenforene de en gang fortapte barna med deres mødre, og det er litt av noen historier som kommer frem. Kvinnene som en gang fikk hjelp i en vanskelig periode, men som for lengst har stablet et anstendig liv på beina, blir helt fra seg når de får høre at barna, som de trodde var bortadoptert, har måtte ta til takke med en ussel tilværelse på et barnehjem på den andre siden av jordkloden ...

"Oranges and Sunshine" er en sterk film om en engasjert og modig sosialarbeider, som i en periode av sitt liv ga alt for disse bortkomne barna - riktignok for lengst voksne - for å hjelpe dem med å finne sine mødre, på bekostning av sitt eget liv, sin ektemann og sine barn. Noen drømmer om å få en gate oppkalt etter seg selv - men det er jammen ikke verst å få en film etter seg heller. Dermed er historien udødeliggjort for mange fler enn dem dette gjaldt. Emily Watson spiller Margaret Humphrey med en ekthet ingen Hollywood-stjerne kunne vært i nærheten av å få til - jordnær og uten store fakter, stort sett usminket gjennom hele filmen. Jeg gir terningkast seks!

Innspilt: 2010
Originaltittel: Oranges and Sunshine
Nasjonalitet: Australia, Storbritannia
Genre: Drama
Skuespillere: Emily Watson (Margaret Humphreys), David Wenham (Len), Hugo Weaving (Jack), Richard Dillane (Merv Humphreys), Kate Rutter (Vera), Greg Stone (Bob), Tara Morice (Pauline)
Spilletid: 101 min.

Ingen har laget noe kartotek eller tatt vare på historiske dokumenter som
forteller historien om barna og deres skjebne - hver enkelt sak krever derfor
mye arbeid for å komme til bunns i slektsforhold.

"Hvem er jeg?" lurer "barna" på ...

Trekning i sommerkonkurransen

Trekningen i min sommerkonkurranse er gjennomført, og her er vinnerne:

1. Lines bibliotek - "Bienes hemmelige liv"

2. Wenche - "Blindness"

3. Nina Elisabeth: "The Mill & the Cross

4. Gråbekka: Ønsket seg "Bienes hemmelige liv", men er trukket ut til få "Evening"

5. Kindle Joy: Ønsket seg også "Bienes hemmelige liv", men er trukket ut til å få "Min beste fiende"

Gratulerer!

Send meg en mail med adressene deres, så kommer premiene i posten i løpet av få dager!

"Norske byggeklosser" (Regissør: Pål Bang-Hansen)

Nostalgi fra det glade 1970-tallet!

Det må være minst 30 år siden sist jeg så "Norske byggeklosser", en virkelig stor favoritt gjennom store deler av barndommen, der den gikk i endeløse repriser på NrK ...

Filmens hovedtema er et ungt ektepars drøm om eget hus i overgangen fra 1960- til 1970-årene. Denne drømmen utvikler seg til slutt til det reneste mareritt, fordi kona snart skal føde og de må ut av leiligheten de har solgt og lurer på om det er en sjangs i havet for at huset skal bli ferdig før hjemkomsten fra klinikken med barn nr. 3 ...

Rolv Wesenlund dukker opp i intet mindre enn åtte roller i "Norske byggeklosser"; som den alltid leende og irriterende naboen, som den sløve byggelederen som ser ut til å ha sånn omtrent 11 tommeltotter og som intet får gjort, som konsulenten i banken som nekter å utbetale siste rest av byggelånet før ferdigattest foreligger, som han fra bygningsrådet som stikker kjepper i hjulene i forhold til ferdigattesten før en passelig "gave" dukker opp, som elektrikeren som stikker fortere enn fy hver gang ekteparet Olav og Ingrid Femte er i nærheten, som politimannen som utferdiger fartsbøter for å samle inn penger til julebordet ... bare for å ha nevnt noen.

Underveis treffer vi også Arve Opsahl som den sleske selgeren av hele husprosjektet, Aud Schønemann som "et lekkert støkke" i informasjonsskranken i banken, som ikke kan svare på noe som helst, Dag Frøland som en halvsløv flyttehjelp, Gunnar Haugan som en totalt udugelig medhjelper på byggeplassen, Bjørn "Stutum" Sand som Olav Femte og Thea Stabell som hans kone Ingrid. En samling med skrekkelig mange scener hvor jeg trodde jeg skulle knekke fullstendig sammen i latter. Denne filmen er og blir en filmklassiker i Norge! Det handler om den norske folkesjela, det handler om den optimistiske psykosen landet vårt befant seg i på begynnelsen av 1970-tallet - det handler om historie innenfor film og teater, hvor de gamle skuespillerne som vi kjenner så godt var pur unge. Og det er herlig, herlig, herlig! Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 1971
Originaltittel: Norske byggeklosser
Nasjonalitet: Norge
Genre: Komedie
Skuespillere: Rolv Wesenlund x 8, Bjørn Sand, Thea Stabell, Arve Opsahl, Gunnar Haugan, Sølvi Wang, Aud Schønemann, Dag Frøland
Spilletid: 94 min.

Rolv Wesenlund som irriterende nabo

Møte i banken

Ingrid Femte som snart skal nedkomme med parets tredje barn

Ikke mye de får gjort før elektrikeren kommer ...

Elektrikeren stikker før man får snudd seg ...

"The Woman in the Fifth" (Regissør: Paweł Pawlikowski)

Surrealistisk thriller

Hver gang jeg kommer over filmer med Kristin Scott Thomas i en av hovedrollene, er veien kort ned i min handlekurv. De senere årene har hun spilt i en rekke franske filmer - alle av relativt høy kvalitet, synes jeg. Denne filmen er for øvrig basert på en roman av Douglas Kennedy.

I "The Woman in the Fifth" - eller "La femme du Vème" som er originaltittelen - møter vi en desperat forfatter som har reist fra USA til Paris. Vi aner mellom linjene at han har hatt et nervøst sammenbrudd etter en skilsmisse, og at han nylig har kommet ut fra en psykiatrisk klinikk. Hans ekskone og deres eneste barn - en datter - har flyttet til Paris, og Toms ønske er at han skal gjenoppta kontakten med datteren. Dette er det åpenbart at ekskona ikke ønsker, og når han kommer for nær, ringer hun politiet for å få ham fjernet. Det ligger altså an til at han er henvist til å betrakte datteren på avstand. 

Rett etter ankomsten i Paris klarer Tom å sovne på Metroen. Da han våkner oppdager han at han er rundstjålet. Uten særlig mer penger enn det han har oppbevart i kontanter på kroppen, ankommer han et temmelig tvilsomt hospits for byens løse fugler. Mot å avgi passet sitt får han bo der på krita, og etter hvert får han også tilbud om en jobb. Dvs. tilbud og tilbud ... Han har i realiteten ikke noe valg, siden han ikke får passet sitt tilbake før han har gjort opp for seg.

Jobben består i å sitte inne i en bunkerslignende bygning, hvor han skal følge med på hvem som kommer og går, slippe inn dem som sier de korrekte ordene og varse andre dersom uvedkommende skulle dukke opp. Hva som egentlig foregår i bygningen, aner han ikke. Men spor av blod, tidvis høye stemmer o.l. vekker hans interesse. Inntil noen skriker inn til ham at dersom han viser seg utenfor sin låste dør, blir han drept ...

Om klientellet som vanker i den bygningen han er satt til å bevokte, er tvilsomme, er ikke klientellet på hospitset mindre tvilsomme. Særlig fyren som bor på rommet ved siden av ham ... en svær brande av en afrikaner som åpenbart ikke aner hvordan man bruker et toalett. Tom krangler med ham om dette - til ingen nytte.

En dag blir Tom gjenkjent i en bokhandel som den forfatteren han er, og han inviteres til en litteraturkveld med likesinnede. Her treffer han Margit, og de to innleder et forhold. Hele forholdet er temmelig absurd idet Tom får beskjed om kun å komme til hennes leilighet i femte etasje der hun bor, på to faste ukedager. Han får ikke lov til å stille henne noen spørsmål om hennes privatliv.

Parallelt innleder Tom et forhold med kvinnen som jobber i resepsjonen på hospitset, uvitende om at dette er sjefens kone ... Inntil naboen hans, afrikaneren, begynner med utpressing. Han har nemlig sett dem på taket på bygningen, i heftige favntak.

Plutselig begynner det å skje saker og ting. Etter å ha vært hos Margit finner Tom afrikaneren som bor ved siden av ham, død på toalettet ... Pga. deres tidligere krangel om toaletthygiene samt truslene fra afrikaneren, faller mistanken fort på Tom. Og da han bruker Margit som alibi, viser det seg at hun har vært død de siste 15 årene ... Ingen har bodd i leiligheten hennes i disse årene heller. Hva har han egentlig rotet seg opp i? Og hvem er i så fall den kvinnen han har hatt en affære med? Hva har Tom gjort mot sin ekskone siden hun er så redd ham? Dette og en hel del andre spørsmål dukker opp, uten at vi får svar på halvparten ...

Både Kristin Scott Thomas som Margit og Ethan Hawke som Tom spiller glitrende i denne filmen. Heftigheten i deres forhold, som har et mystisk skjær over seg der møtene på en måte foregår utenfor virkeligheten, men som også oppleves som ekte på et vis, er sjelden å se på film. Mot slutten irriterte det meg riktignok at en rekke av spørsmålene som oppsto underveis, ble stående ubesvart. Det er nærliggende å trekke noen paralleller til den polske regissøren Kieslowski, som også har laget mange tankevekkende filmer, hvor de ubesvarte spørsmålene står i kø etter at siste scene er spilt. Inntrykket forsterkes når jeg ser oversikten over filmene som Pawel Pawlikowski har laget i årene 1990 - 2011 - ikke mange, men flere med et direkte eller indirekte politisk motiv. Rent filmteknisk er dette en spennende film. Noen ganger ble jeg sittende og lure på om det var noe galt med min TV fordi bildene tidvis ble litt uklare, men jeg endte med å tolke dette slik at situasjoner som på en måte hadde et uvirkelighetens skjær over seg, faktisk hadde nettopp det. Min konklusjon er at dette er film som noen vil like kanskje først og fremst pga. det noe surrealistiske preget som den har - mens mange bare vil synes at den er litt rar og merkelig. Selv synes jeg at filmens styrke ligger i stemningene som blir skapt underveis - i tillegg til de to glitrende hovedrolleinnehaverne. Jeg er i tvil om jeg skal gi den terningkast fire eller fem, men heller nok mot en firer her.

Innspilt: 2011
Originaltittel: La femme du Vème
Nasjonalitet: Frankrike, Polen, Storbritannia
Genre: Thriller
Skuespillere: Kristin Scott Thomas (Margit), Ethan Hawke (Tom)
Spilletid: 80 min.

Margit og Tom treffer hverandre under en litteraturkveld

Tom finner frem til Margits leilighet 

Margit kan sine forførelseskunster

Sjefens kone på hospitset

"Kvinne går til lege ... mann går på by´n" (Regissør: Reinout Oerlemans)

Filmatisering av Kluuns "Kvinne går til lege ... mann går på by´n"

Fra før av har jeg lest "Kvinne går til lege ... mann går på by´n" av den nederlandske forfatteren Ray Kluun, og jeg tror til og med at jeg har oppfølgeren liggende ulest et eller annet sted. Jeg har også en eller annen gang fått med meg at boka skulle filmatiseres, men har ikke klart å plukke det opp før jeg på en handletur i Sverige tilfeldigvis kom over den i en billighaug med DVD´er (som jeg selvsagt ikke kunne dy meg for å grave litt i, selv om jeg har ørten usette filmer liggende på vent ...). Der dukket altså filmen opp - under den svenske tittelen "En sorts kärlek".

Det vellykkede ekteparet Stijn og Carmen har i grunnen det meste de kan ønske seg. Begge har lysende karrierer, begge er fremdeles relativt unge og vakre, de har en nydelig datter, et praktfullt hjem - og de har et lass med venner som de til stadighet har det riktig festlig sammen med. Alt ville ha vært perfekt dersom Stijn ikke hadde hatt det med å være utro innimellom. Han ønsker at kona skal se på dette som et slags lyte ved ham som hun må akseptere, mens hun selvfølgelig ikke føler det slik.

Så rammes Carmen av brystkreft. I begynnelsen håper de at dette skal være et mareritt det går an å våkne opp fra, og lenge ser det faktisk slik ut. Legene er flinke, og mange overlever tross alt kreft - selv brystkreft. Men slik skal det dessverre ikke gå. Carmens brystkreft har spredt seg, og de må etter hvert innse at hun kommer til å dø. Stijn følger opp sin kone på en fantastisk måte, men innimellom "må" han på by´n ... I stedet for en-natts-affærer innleder han nå et forhold til Roos, en kvinne han lenge har hatt et godt øye til, men som har avvist ham gang på gang fordi hun ikke har sansen for gifte menn. Og Carmen som blir mer og mer fortvilet over sykdommen sin og dens tragiske utvikling, blir helt fra seg over at mannen hennes kan finne på å være utro nå som hun trenger ham som aller mest. Mens Stijn aldri i verden ville ha klart å stille opp for henne i tykt og tynt uten kjærligheten fra Roos innimellom slagene ...

Filmen har så vidt jeg vet aldri vært vist på norske kinoer, og det er kanskje årsaken til at den heller ikke har vært særlig synlig for norske DVD-kjøpere heller. Kluuns historie om Stijn og Roos er selvbiografisk, og dette slo meg spesielt da jeg leste boka - at det må være vanskelig å skrive en slik historie uten å ha kjent den på kroppen selv. Jeg opplevde filmatiseringen av boka som meget vellykket! Skuespillerprestasjonene er glitrende, desperasjonen hos hver enkelt i dette trekantdramaet mellom Stijn, Carmen og Roos er nesten autentisk skildret, og temaet er så smertefullt at det nesten var vanskelig å ta dette innover seg. Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 2010
Originaltittel: Komt een vrouw bij de dokter: Een ode aan de liefde
Nasjonalitet: Nederland
Genre: Drama
Skuespillere: Barry Atsma (Stijn), Carive van Houten (Carmen), Anna Drijver (Roos)
Spilletid: 109 min.

Carmen og Stijn - et relativt lykkelig par på tross av en del ting

Carmen rammes av kreft, og Stijn følger opp 

Innimellom alle cellegiftkurene "må" Stijn på by´ n

Roos og Stijn innleder et forhols

"War Horse" (Regissør: Steven Spielberg)

En film for barn og hesteelskere?

Filmen "War Horse" er basert på Michael Morpurgos bok "War Horse" som utkom i 1982, og som har hatt stor suksess som teaterstykke fra 2007.

I filmens åpningsscene følger vi den engelske tenåringsgutten Albert Narracott som er vitne til at et føll blir født. Føllet og moren springer etter kort tid av gårde. I neste scene er Alberts far på en hesteauksjon. Han skal ha tak i en arbeidshest, men det hele ender nokså fatalt for ham. Stoltheten hans får ham nemlig til å overby på en hest som er alt annet enn brukendes til arbeid. Og det verste av alt: dette har han ikke penger til, og han setter derfor hus og heim (som de for øvrig bare har leid) på spill.

Hjemme venter en eitrende forbannet kone (spilt av Emily Watson) da hun oppdager at mannen har gjort dette vanvittige kjøpet, mens sønnen er fra seg av lykke. Dette er nemlig den samme hesten han så bli født for kort tid siden. Han lover foreldrene at han skal ta seg av hesten og trene ham opp. Mellom ham og hesten oppstår det etter hvert et nærmest magisk vennskap, hvor de to kommuniserer på sitt helt eget språk.

Så dukker utleieren opp, og Alberts far trygler og ber om betalingsutsettelse. Han har planer om å dyrke opp et stykke jord som er full av steiner, og der vil han plante turnips. Dette vil skaffe ham de resterende pengene. Alle ler av ham, men han står på sitt. Albert lover at han skal klare å tre seletøy på hesten, og at dette skal la seg gjøre. Dette får han også til - mot alle odds - men uvær og ulykke rammer atter en gang den lille, fattige familien. Avlingen blir ødelagt, og nå har faren bare en mulig utvei: han må selge hesten. Og dermed starter det egentlige eventyret om denne legendariske hesten, som blir krigshest i forbindelse med utbruddet av første verdenskrig. Albert er til å begynne med for ung til å la seg verve i krigen, men etter hvert blir også han soldat og kjemper sammen med franskmennene mot tyskerne i skyttergravene på østfronten. Med det ene formålet for øye: å finne hesten Joey. Problemet er bare at han ikke er den eneste som leter etter Joey ...

Ja, hva skal jeg si? Filmen har blitt nominert til intet mindre enn seks Oscars, men har så vidt jeg vet ikke fått noen av dem. På baksiden av DVD-coveret kan jeg dessuten lese at "Spielberg har fleska til med alt han har og gjort en overveldende hjertefilm som folk bare må elske". Og så elsket jeg likevel ikke denne filmen, som er i overkant lang (nærmere 2,5 time) og med skuespillerkarakterer som jeg opplevde tippet over i det banale, endimmensjonale og nesten karrikerte.

Underveis mens jeg ble sittende og studere de ulike teknikkene som var brukt, med nærbilder av Albert med åpen munn og blå, blå øyne som utelukkende vitnet om godhet, og som ikke en gang under hele filmen fremviste et eneste usympatisk trekk som kunne vise at han var et menneske, og ikke en engel, vel, da mistet filmen sin troverdighet for meg. Hadde det enda vært sagt at dette er en barnefilm, basert på en barnebok (hvilket den faktisk er), så ville jeg på forhånd skjønt at jeg skulle styre unna den. Derimot fikk jeg et inntrykk av at dette for all del er filmen man ikke må gå glipp av. Og så fant jeg den i grunnen nokså kjedelig. For hesteentusiasmer derimot er dette helt klart en vakker film man kan kose seg med gang på gang.

Mange av hestescenene er flotte og vakre. Men når reklamen for filmen sier at "War Horse er et stort mesterverk og en av de mest gripende filmfortellinger om vennskap som noensinne er blitt laget", vel så kunne jeg ikke være mer uenig. Jeg ender et sted mellom terningkast tre og fire. Når karakteren ikke blir dårligere er dette fordi jeg ser at filmen vil treffe hos dem som rent faktisk er i målgruppen, og fordi den tross alt inneholder en hel del kvaliteter rent filmteknisk. 

Innspilt: 2011
Originaltittel: War Horse
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Jeremy Irvine (Albert Narracott), Emily Watson (Rose Narracott), Peter Mullan (Ted Narracott), David Thewlis (Lyons), Tom Hiddleston (kaptein James Nicholls), David Kross
Spilletid: 140 min.

Albert er vitne til at et føll blir født

Alberts foreldre - Ted og Rose

Et spesielt vennskap har oppstått mellom Albert og hesten Joey