Kotor i Montenegro

Kotors hovedtorg (Trg od oruzja) med klokketårnet til høyre, Montenegro (Foto: RMC)

I fjor sommer var mannen min og jeg på ferie i Dubrovnik, en by vi brukte som utgangspunkt for en del turer i området, blant annet til nabolandene Bosnia-Hercegovina og Montenegro. 

Montenegro ligger ca. en times kjøring fra Dubrovnik, retning sydover. Den turen vi hadde meldt oss på omfattet besøk innom både Kotor og Budva. Når man drar ut av Kroatia, må man ha med passene sine - ellers kan man få store problemer.

Underveis fikk vi en innføring i forholdene i Montenegro, og ikke minst om forholdet mellom Kroatia og Montenegro i dag. 

Etter at vi kjørte inn i Montenegro, dukket gateselgerne opp (Foto: RMC)

Selv mens Jugoslavia var et samlet land, var innbyggerne i landet meget bevisst på hvem som var bosniere, kroater, montenegrinere, serbere, kosovere osv. Alle var dessuten svært bevisst hvor grensene mellom de ulike delene av landet gikk. Men mens forholdene tidligere - altså før krigen på Balkan på begynnelsen av 1990-tallet - var fredelige, ble mye ødelagt under krigen. 

Kart over Montenegro, hvor både Kotor og Budva er tegnet inn. Montenegro
er ca. tre ganger så stort som Akershus fylke i Norge.

Montenegro var tidligere en del av Serbia, og sto bl.a. for invasjonen av Kroatia da landet forsøkte å løsrive seg fra unionen med de andre landene i det vi tidligere forbandt med Jugoslavia. I følge guiden vår nøyde de seg imidlertid ikke bare med å invadere Kroatia. I tillegg ble landet plyndret for alt som var å finne av verdier. Fremdeles den dag i dag er f.eks. lysarmaturer fra Dubrovniks flyplass å finne på en flyplass i Montenegro. Det ligger en del gammelt nag der mellom landene selv den dag i dag, selv om alle forsøker å se fremover. 

Billedvakre som få, disse middelalder-gatene i Kotor ...  (Foto: RMC)

Montenegro valgte å løsrive seg fra Serbia i 2006, og dette foregikk relativt smertefritt. Landet er medlem av EU og har Euro som valuta. Det bor i underkant av 700 000 mennesker i landet, som er omgitt av høye fjell på alle kanter. Landet har en flott kystlinje, og seiler nok etter hvert opp som et spennende land å reise til "syden" til. I motsetning til Kroatias skjærgård, som har masse øyer, er det nesten ikke en eneste øy langs Montenegros kyst. Til gjengjeld har Montenegro sandstrender her og der - noe Kroatia ikke har.

Hummertegner? Man blir nesten nasjonalromantisk av idyllen i dette
landet (Foto: RMC)

Fra før av visste vi at Kroatia er en av verdens største produsenter av spesielt østers. Montenegro gjør tapre forsøk på å komme etter, men uten å lyktes helt hva kvalitet angår. Etter å ha fartet litt på kryss og tvers, både nord og syd for Dubrovnik, skjønte vi kanskje hvorfor. I den kroatiske skjærgården var det f.eks. forbudt å bade der østersdyrking foregår. I Montenegro lå det badestrender like ved ... Østers skal visst være sensitiv for det meste - særlig i forhold til forurensning og de generelle bunnforholdene på stedet. Det så for øvrig veldig flott ut, der duppene med østers-bruk lå snorrette, på rekke og rad i sjøen.

Østers-dyrking i den montenegrinske skjærgården (Foto: RMC)

Kotor er en bitte liten by med rundt 13-14 000 innbyggere inne i sentrum, og om lag 23 000 innbyggere i kommunen som byen er en del av. Byen ligger i Kotorbukten, og landskapet minner faktisk om kyst-Norge. På grunn av beliggenheten, har byen og området rundt vært gjenstand for tallrike okkupasjoner og plyndringer i årenes løp, bakgrunn som den har fra 400-tallet før Kr. I dag står byen på UNESCOs verdensarv-liste.

Et av Kotors mange koselige torg (Foto: RMC)

I Kotor er turisme hovednæring. Jeg vil anta at det forhold at kroaterne bringer sine egne turister til Montenegro, som er i ferd med å komme på turistkartet for alvor, bidrar til å bedre forholdet mellom disse to landene. Dermed er det håp om at relasjonen mellom dem skal endre seg til det bedre i årene som kommer. Men at kroaterne føler seg litt bedre enn montenegrinerne, fikk vi faktisk merke. Først og fremst gjennom at det ble fleipet om at montenegrinerne angivelig er så late. Dernest gjennom å fremheve landets pengegriskhet og salg av aravesølvet sitt til russerne. Når det bare er pengene som rår, vulgariseres de tidligere så idylliske perlene langs Montenegros vakre kyst. Det ene moderne bygget etter det andre oppføres, uten noen egentlig plan bak det hele. Vi så det ikke så tydelig i Kotor, mens det var svært tydelig i Budva, som vi dro til senere samme dag. 

Barnedåp i en av Kotors kirker (Foto: RMC)

I en av kirkene vi gikk inn i, var det barnedåp. Samtidig som jeg som turist følte meg ikke rent lite vulgær som tok bilder av det hele, klarte jeg faktisk ikke å besinne meg og følte at jeg var vitne til noe meget autentisk og ekte. Noe jeg måtte bevare og bevitne, for bedre å huske det hele ... 

Fire lys for fremtidig lykke og god helse (Foto: RMC)

Samtidig ivaretok vi våre egne tradisjoner, som består i å tenne lys for en bestemt krets av mennesker - deriblant oss selv - for fremtidig lykke, god helse og det hele ... 

Et lokalt bryllyp i Kotor (Foto: RMC)

Vi kom også over et lokalt bryllup mens vi vandret i Kotors bakgater ... Riktig høytidelig var det, og selv kunne jeg ikke la være å legge merke til hvor høye og flotte kvinnene var - slik de visstnok pleier å være på disse kanter av Europa. Dalmatinske kvinner er også høye, og selv ble jeg flere ganger i løpet av ferien utsatt for både kommentarer og blikk, siden jeg er høy selv. "Beautiful dalmatian woman!" fikk jeg blant annet høre, "and it made my day"! :-)

Domkirken St. Trifon fra 1166, Kotor (Foto: RMC)

Som alltid når man kommer til middelalderbyer, er det spesielt to ting som påkaller oppmerksomheten. Det ene er - som tidligere nevnt - kirkene. Det andre er bymurene. Vi fikk selvsagt med oss begge deler. 

Utenfor Kotors bymur fant vi dette ... (Foto: RMC)

Med fjellene og en irr-grønn og frodig natur, midt i et Middelhavs-klima, blir det en helt egen stemning. Jeg ble fullstendig bergtatt av Montenegros natur, som er så vakker at det nesten gjør vondt!

Kotor ligger ved Montenegros kyst  (Foto: RMC)

Og så er det nesten helt ufattelig å tenke på hvilken slagmark dette var for bare drøyt 20 år siden - midt i Europa ... 

Helt til slutt tar jeg med flere av bildene jeg tok mens vi var i Kotor - og så kommer jeg i løpet av kort tid tilbake med et lite reisebrev fra Budva. 

Enjoy!

Kotors hovedtorg (Foto: RMC)

Pittoreske smug i Kotor (Foto: RMC)

Litt vindusshopping ble det også tid til (Foto: RMC)

Den som kunne tatt med seg denne kommoden hjem ...
(Foto: RMC)

Dyreliv i Kotor (Foto: RMC)

Kotors bymur (Foto: RMC)

Kotors hovedtorg (Foto: RMC)

Kotors hovedtorg (Foto: RMC)

Patti Smith: Radio Ethiopia (full LP - 1976)

Etter å ha lest Patti Smiths bok "Just kids", har jeg kjøpt billetter til Norwegian Wood 12. juni. Da kommer nemlig Patti Smith! I mellomtiden koser jeg meg med musikken hennes, som holder godt, selv 40 år etter at den utkom!

Dubrovnik i Kroatia

Utsikten fra Srd Hill - fjellet bak gamlebyen i Dubrovnik (Foto: RMC)

I fjor sommer var jeg (og mannen min) på ferie i Kroatia, nærmere bestemt i Dubrovnik. (Jeg har tidligere skrevet om en av utfluktene vi gjorde mens vi var der - til Mostar i Bosnia-Hercegovina.)

Dubrovnik er en svært gammel by - grunnlagt i 639 etter Kr. Byen kalles Adriaterhavets perle, der den ligger ved Adriaterhavets kyst i Dalmatia. At byen er en turistattraksjon av de helt store, fikk vi virkelig erfare mens vi var der, for det var mye mennesker over alt. Da er det godt å vite at myndighetene i landet har bestemt at det ikke skal bygges flere hoteller i området. Det holder med turister nå! Utleie av egne boliger er imidlertid en blomstrende business for lokalbefolkningen ... Så får vi håpe at byens sjarme ikke ødelegges av oss turister, som valfarter stedet i tusentalls hver eneste sommer. 

Havna i gamlebyen (Foto: RMC)

For øvrig bor det mellom 40 og 50 000 innbyggere i Dubrovnik, og byen ble i 1979 oppført på UNESCOs verdensarvliste. Det er selvsagt gamlebyen som er turistattraksjon nr. 1 når man først er i Dubrovnik. Gamlebyen ble sterkt skadet under krigen på Balkan i 1991, selv om byen var fullstendig uten millitær betydning. En hel verden fulgte den gangen med på ødeleggelsene, mens man holdt pusten. Ødeleggelsene ble reparert etter krigens slutt, og byen fremstår i dag intakt, omgitt som den er av de berømte bymurene - selve symbolet på gamlebyen. (Kilde: Wikipedia)

Pile-porten (Foto: RMC)

Vi bodde litt utenfor byen på et sted som het Lapad Beach. Der var det god bussforbindelse til gamlebyen, og derfor enkelt å ta seg frem og tilbake. Hotellet vi bodde på, er for øvrig ikke verdt å anbefale. Det var en gigantisk skuffelse, rett og slett. 

Hotellet vårt (Foto: RMC)

I Kroatia får du det du betaler for. Vi valgte å komponere vår egen tur, og det vi trodde var et Wifi-hotell (noe som var viktig for oss), viste seg å være alt annet enn dét. (Dvs. det var litt dårlig nett-dekning - i realiteten helt ubrukelig - i resepsjonsområdet, tilstrekkelig til å kunne oppføre seg som et hotell med Wifi ... Jeg ante heller ikke at jeg hadde vegg-til-vegg-teppe-allergi, men det fikk jeg i løpet av ferien.) 

Joda, stranda så i og for seg helt grei ut - i nitiden om morgenen (Foto: RMC)

I Kroatia er det forbudt å holde andre mennesker borte fra private strender, og det er vel og greit. Men når du trodde at det ikke var mulig for andre å plassere seg mellom din solseng og vannet - vel, så var det faktisk det likevel ... For meg ble det i meste laget. En annen ting vi opplevde var at vi ga tips til serveringsdamene på strandbaren, bare for å oppleve at de ble redde. De hadde ikke lov til å ta imot tips selv, og måtte gi alt til eieren. Da mistet jeg lysten til å gi tips. 

Ut fra det vi fant ut mens vi var i Dubrovnik, ville vi - dersom vi en gang reiser tilbake - ha bodd syd for gamlebyen, hvor det er mange ålreite hoteller med båtforbindelse inn til byen. 

Navnene på fine steder man kan bo syd for Dubrovnik (Foto: RMC)

Dersom man drar til Dubrovnik hovedsaklig på badeferie, vil jeg faktisk fraråde å bo midt i byen. Det blir for varmt, og på bystranda kan man omtrent få klaustrofobi pga. mengden med mennesker. Ut fra det vi så, ville vi dessuten ha frarådet helpensjon, fordi det man øyensynlig får, er storkjøkken-kantinemat uten hjerte og sjel i matlagingen. 

Kart over Dubrovnik (Foto: RMC)

Når jeg først snakker om maten, så er det fullt mulig å få god mat i Dubrovnik - selv om det er et stykke mellom restaurantene som byr på noe annet enn nokså vanlig turistmat, i alle fall i Lapad-området. Dersom man ønsker mer spennende mat, må man faktisk dra inn til gamlebyen. For øvrig lærte vi oss et triks hva gjaldt den kroatiske vinen, som var nydelig bare man visste hva man skulle se etter. De gode rødvinene er nemlig produsert langs kysten, mens de gode hvitvinene er produsert i innlandet. Druedyrkings-vilkårene blir da optimale for å gi den rette sødme og aroma. 

En god rødvin vi fikk til lam (Foto: RMC)

Det er fort gjort å gjøre seg kjent i gamlebyen, og mange anbefaler å ta seg en tur opp på bymuren. Så langt kom aldri vi, for enten var det for mørkt til at det var noen vits (i alle fall for meg, som ville ha opplevd turen som bortkastet dersom jeg ikke samtidig hadde kunnet sikre meg noen fine bilder) eller så var vi for sultne. Vi nøyde oss derfor med å gå rundt i byen til fots. 

Kabelbanen til Srd Hill (Foto: RMC)

Noe vi valgte å prioritere var å ta en tur med kabelbanen opp til Srd Hill, fjellet bak gamlebyen. Kabelbanen ble bygget i 1969 og har fraktet mer enn 2,5 millioner besøkende opp og ned. Det koster 100 kroatiske kuna (ca. 112 norske kroner) tur-retur, og med på kjøpet får man den mest fantastiske utsikten som er å oppdrive over gamlebyen i Dubrovnik og omegn.

Panorama restaurant & Snack bar, Dubrovnik (Foto: RMC)

Oppå toppen av Srd Hill ligger Panorma restaurant & Snack bar. Jada, det er en turist-felle, men en av de hyggeligste turist-fellene man kan velge å gå i med åpne øyne, synes nå jeg. Regn med 2-3 ganger´n av prisene du opplever nede i gamlebyen (men vant som vi fra før av er med norske priser, var det likevel overkommelig). Med på kjøpet får du garantert en av verdens flotteste restaurant-utsikter, over 400 meter over vannflaten. Dessuten var maten god og vi fikk gode vin-tips. 

Solnedgang sett fra Srd Hill (Foto: RMC)

Det kan nok lønne seg å bestille bord til Panorama-restauranten på forhånd. Det hadde ikke vi tenkt på, men vi fikk bord likevel (flaks!) - og det holdt vi på helt til solnedgangen var over. 

En bakgate i Dubrovnik (Foto: RMC)

Bakgatene i Dubrovnik er koselige på kveldstid, og her florerer det med restauranter for enhver smak - alt fra a la carte-restauranter til thai-fast food-utsalg, hvor maten kunne inntas sittende i en trapp. Utrolig godt dét også, bare for å ha nevnt det! 

Rektorpalasset i bakgrunnen (Foto: RMC)

Gamlebyen er full av interessante, gamle bygninger. Selve porten inn til gamlebyen, Pile-porten, er et syn i seg selv. Den leder inn til Stradun, hovedgaten i Dubrovnik. 

Stradun - hovedgaten i Dubrovnik (Foto: RMC)

Her finner man både Dubrovniks katedral og en rekke andre kirker, Rektorpalasset fra 1400-tallet, Onofrios store fontene og mye mer. Alle gatene er dekket med marmor. 

I det følgende har jeg tatt med noen flere bilder fra gamlebyen i Dubrovnik, og håper at dette gir et greit bilde av hva byen har å by på. 

Fullt mulig med "vindus-shopping" i Dubrovniks gamleby (Foto: RMC) 

Lokal kunst i Dubrovniks butikker (Foto: RMC) 

En av Dubroviks kirker (Foto: RMC)

Pile-porten fra 1537, hvor man krysser en vollgrav for å komme inn i
gamlebyen (Foto: RMC) 

Trappa opp fra gamlebyen til kabelbanen (Foto: RMC)

Gamlebyen i Dubrovnik (Foto: RMC)

En bokhandel i Dubrovnik (Foto: RMC) 

Koselig uterestaurant i Dubrovnik (Foto: RMC) 

Uterestauranter i Dubrovnik gamleby (Foto: RMC)

Den barokke trappen "Uz Jezuite" i Dubrovniks gamleby (Foto: RMC)

Lammeskank på kroatisk (Foto: RMC) 

Skalldyrsuppe (Foto: RMC)

En typisk dalmatinsk pizza (Foto: RMC)

Onofrios store fontene - den eneste drikkevannskilden under okkupasjonen av
Dubrovnik under Balkan-krigen - se min omtale av "A Dubrovnik War Story"
(Foto: RMC)

Patti Smith: "Just kids"

FOR en bok!

Patti Smith (f. 1946) er en amerikansk musiker, låtskriver og poet. Hun anses som en meget betydningsfull person innenfor rocken. For dem som ikke visste det fra før av, kommer hun til Norge for å spille i forbindelse med Norwegian Wood 12. juni. Jeg har selvsagt sikret meg billetter til konserten!

Det er nok først og fremst som musiker Patti Smith er kjent, i alle fall i Norge. Hun debuterte med punkrock-albumet "Horses" i 1975, og har siden utgitt 10-15 album/CD´er. Selv har jeg et dypt kjærlighetsforhold til LP´en "Easter" (1978), som jeg har hatt i platesamlingen min siden begynnelsen av 1980-tallet. Det er rett og slett et av de aller beste musikk-albumene som noen gang er laget! Bibliografien hennes viser for øvrig 16 bokutgivelser, og det er som poet hun har sine fremste talenter. At hun også kan skrive stor litteratur, viser hun i "Just kids". Boka utkom i USA i 2010 og på norsk i 2012. 

"Just kids" handler om den unge Patti Smith og hennes møte med voksenverdenen, der hun fremfor alt ønsket å bli poet. Så sterkt var dette ønsket at hun var villig til å ofre det meste for å få dette til. Hun reiste hjemmefra på lykke og fromme, og regnet med at det ville være en smal sak å få seg en jobb. Mange var imidlertid ute i samme ærende, og hun måtte i begynnelsen friste en tilværelse som uteligger. Innledningsvis får vi noen glimt fra hennes barndom.

"Eg var eit drøyamnde, søvngjengaraktig barn. Eg irriterte lærarane mine med den bråmodne leseevna kombinert med manglande evne til å bruke den til noko dei såg praktisk nytte i. Ein etter ein skreiv dei i meldingsboka mi at eg dagdrøymde altfor mykje, alltid var ein annan stad. Kor dette ein annan stad var anar eg ikkje, men det førte ofte til at eg fekk på meg ein kjegleforma papirhatt og blei plassert på ein høg krakk i skammekroken, der alle kunne sjå meg." (side 19)

Tilfeldigheter førte til at hun møtte Robert Michael Mapplethorpe (f. 1946 d. 1989) i 1967. Patti hadde fått seg jobb i en bokhandel (Strand Bookstore) og en dag sto han foran henne og ville kjøpe et persisk halsbånd, et flott et som hun selv lenge hadde hatt lyst på, men ikke hadde råd til å kjøpe. Idet hun pakket det inn til ham, datt det ut av henne: "Ikkje gi det til noka anna jente enn meg." Det lovet han, og slik ble det. 

Patti og Richard 

Forholdet mellom Patti og Robert varte i mange år, og dette står sentralt i boka "Just kids", også etter at Patti giftet seg med Fred "Sonic" Smith. Forholdet ble underveis komplisert av at Robert etter hvert ble tiltrukket av menn, inntil han erkjente at det var homofil han var. Begge gikk gjennom mange prøvelser for kunsten sin, og de lovet tidlig å støtte hverandre i tykt og tynt. Begge tegnet, men etter hvert var det fotokunsten som appellerte mest til Robert, mens Patti utviklet seg til å bli poet. Tilfeldigheter førte henne senere inn i musikken. 

"Vi hadde arbeidet vårt og kvarandre. Vi hadde ikkje pengar til å gå på konsertar eller kino eller til å kjøpe nye plater, men vi spela dei vi hadde, om og om igjen. 

... Vi var på veg mot fontena som låg i sentrum for all aktiviteten, da eit eldre par stoppa og glodde openlyst på oss. Robert likte å bli lagt merke til, så han klemde handa mi ømt. 

"Å, ta bilde av dei," sa kvinna til den lattermilde ektemannen. "Eg trur dei må være kunstnarar."

"Å, gi deg," sa han og trekte på skuldrene. "Dei er berre unge. Just kids." (side 58)

Livet de levde var full av usikkerhet, og ofte visste de ikke hvor de skulle få penger til neste måltid. Boforholdene var elendige, og selv litt "uskyldig" tannverk var under disse forholdene nærmest livstruende når det ikke var penger til annet enn det aller nødvendigste, og knapt nok det. Likevel drømte ingen av dem om å gi avkall på ambisjonene om bli kunstnere. Mens Robert dopet seg, styrte Patti unna. Om det var sprøyteskrekken hennes som reddet henne, vites ikke, men hun var aldri fristet til å flykte fra virkeligheten. 

Etter at de flyttet fra Brooklyn til Chelsea Hotel på Manhattan, kom de i nærkontakt med mange av de største rockemusikerne som noen gang har levd. Jimi Henrix, Janis Joplin, Jim Morrison - rockere som etter hvert døde som fluer, enten av overdose av narkotika eller under mystiske omstendigheter, hvor det har vært spekulert i om det var selvmord eller mord. Senere var det AIDS´en som skulle ta liv ... 

Chelsea Hotel i 222 West 23rd Street
(mellom 7. og 8. Avenue på Manhattan)

"Chelsea var som eit dokkehus i The Twilight Zone, med hundre rom, kvart av dei eit lite univers. Eg vandra rundt i korridorane og søkte etter åndene der, døde eller levande.  ... Eg elska denne staden, den lurvete elegansen og historia som ble så godt ivaretatt. ... Så mange hadde skrive, samtalt og strevd i desse viktorianske dokkehusromma. Så mange skjørt hadde slept over desse nedslitne marmortrappene. Så mange flyktige sjeler hadde uttrykt seg, laga avtrykk, og gått under her ... " (side 132)

Etter hvert som de begynte å få mer fast grunn under beina, og etablerte seg som kunstnere, økte også behovet for mer kontakt med omverdenen. Fremdeles var det tidlig 1970-tall, og mange av menneskene de kom i kontakt med, er navn som senere har fått stor betydning innenfor kunsten. 

"Han (Richard - min kommentar) begynte å få innpass i høgsosieteten. På ein måte var den sosiale overgangen hans vanskelegare å godta enn den seksuelle overgangen. Når det gjaldt den, var det berre snakk om at eg måtte forstå og akseptere det doble i seksualiteten hans. Men skulle eg klare å vere på høgd med han sosialt, måtte eg ha endra heile veremåten min." (side 198)

Patti Smith (Foto fra boka)

Det forhold at Patti Smith møtte Lenny Kaye og en rekke andre tilfeldigheter førte til at hun på midten av 1970-tallet dannet et rockeband. 

"I løpet av dei vekene vi heldt til på CBGB, blei det openbert for oss alle at vi på eigne vilkår heldt på å utvikle oss til eit rockeband. Den 1. mai tilbaud Clive Davis meg ein platekontrakt med Arista Records, og den 7. skreiv eg under. Vi hadde ikkje eigentleg sett ord på det, men under radiosendinga for WBAI kunne vi kjenne at det oppstod eit momentum. Under den improviserte slutten på "Gloria" hadde vi falda oss ut. 

Lenny og eg kombinerte rytme og språk. Richard stod for underlaget, og Ivan hadde styrkt sounden vår. Det var tid for neste trinn. Vi måtte finne ein til av same slag, ein som ikkje ville endre oss men drive oss vidaere, som ville bli ein av oss." (side 275)

Historien vi får høre i "Just kids" er ikke bare uhyre interessant. I tillegg er dette stor litteratur! Med en observasjonsevne av de sjeldne fanger hun øyeblikkene i et intenst og fortettet språk, som på sitt beste er poesi. Vi blir vitne til mange av de store øyeblikkene i New Yorks kulturelites historie på begynnelsen av 1970-tallet. Det handler om mennesker som levde høyt og som tok store sjanser både innenfor kunsten og med sin helse. Patti Smith var til stede under ikke helt få historiske øyeblikk, uten at hun egentlig skjønte hvor stort det var ... ikke før etterpå. Manges karrierer - også Roberts - kræsjlandet etter hvert pga. AIDS´en ... 

Etter å ha lest boka må jeg si at jeg er full av beundring for Patti Smith og hennes målbevisste reise helt fra bunnen, i dypeste fattigdom, og til toppen - uten noen gang å svikte kunsten. Hennes kjærlighet til Robert, som hun til slutt måtte gi opp som kjæreste på grunn av hans legning, holdt helt til det siste da hun var vitne til at han visnet bort på sykehuset, kjempende mot følger av HIV-viruset ... Hun er nådeløst ærlig i sin fremstilling av livet hun har levd, og som leser fikk jeg en følelse av at hun ikke dekket til noe. Det hele er rått, brutalt og nådeløst - fra begynnelse til slutt - og samtidig med noe uskyldsrent over seg. Kanskje fordi det er så ekte, så gjennomført og så fullt av integritet. Aldri, aldri ga hun opp å ville jobbe med noe kreativt og kunstnerisk! Og selv om hun noen ganger tvilte på eget talent, endte hun opp med å bli den største av dem alle. 

Boka er nydelig oversatt av Brit Bildøen. 

Denne boka kommer jeg aldri til å glemme! Den har gjort et uutslettelig inntrykk på meg! Måtte mange lesere finne frem til Patti Smith og hennes litteratur! Og selv fikk jeg lyst til å finne frem alle mine gamle LP-plater og CD´er av Patti Smith!

Artemisias Verden har også skrevet om denne boka.

Utgitt i USA: 2010 
Originaltittel: Just Kids 
Utgitt i Norge: 2012 
Forlag: Samlaget 
Oversatt: Brit Bildøen
Antall sider: 315 
ISBN: 978-82-521-8289-7
Boka har jeg mottatt fra forlaget

Patti Smith (Foto: Edward Mapplethorpe)

Litt om meg:
Jeg er en fri og uavhengig blogger, helt uten bindinger til noen. Min blogging er en hobby, og jeg tjener ingenting på dette - verken pengemessig eller karrieremessig (sistnevnte fordi jeg jobber med noe helt annet enn litteratur til daglig). Av og til mottar jeg leseeksemplarer fra diverse forlag, og dette opplyser jeg alltid om. Jeg har en omfattende linke-praksis på min blogg. Først og fremst ønsker jeg å bidra til å løfte frem norske bokbloggere gjennom å synliggjøre dem mer. Dessuten ønsker jeg gjennom oversikten "andre omtaler av boka" å gjøre det enklere for mine lesere å finne frem til hva andre har ment om akkurat denne boka - hva enten dette er bloggere eller profesjonelle anmeldere. Jeg sitter jo ikke med fasiten på aktuelle bok, selv om jeg har ment en hel del om den. Når jeg linker til aktuelle forlags presentasjoner av bøkene, ønsker jeg å understreke at dette gjøres på frivillig basis - altså uten noen form for avtale med de ulike forlagene. Jeg tenker at dette kan gi en merverdi for mine lesere, fordi de her kan lese mer om aktuelle bokutgivelse. Det fremgår for øvrig alltid tydelig og klart hos meg hvor ulike linker fører hen.

Ketil Bjørnstad: "Barnevakt"

Et nattlig kammerspill

Det er ikke mange ukene siden jeg leste Ketil Bjørnstads siste bok "Veien til Mozart". Mens jeg leste denne boka, tenkte jeg stadig på at jeg har lyst til å begynne å lese Bjørnstads tidligere bøker på nytt. Jeg har nærmere 30 av hans bøker stående i mine bokhyller. Samtlige er lest over en periode på 35 år. Mange av bøkene har gitt meg sterke leseropplevelser. En av dem er "Barnevakt". Da jeg for et par-tre uker siden kom over denne som lydfil hos Lydbokforlaget, var jeg ikke sen om å skaffe meg den. Innspillingen er fra 1995 (den gang som kassetter), mens det er nytt av året av lydboka er tilgjengelig som lydfil. 

"Jeg husker mitt første bilde av ham. Jeg sto oppstilt i skolegården sammen med alle de andre barna som skulle begynne i første klasse. Han kom mot oss, smilende, med armene utslått, som om han vile favne oss alle. Jeg elsket ham da, med hele mitt unge hjerte. Jeg ville inn mellom de sterke armene hans. Jeg ville bli holdt, bli forklart alle livets gåter og hemmeligheter. Han skulle lære meg og beskytte meg. Han var Brantzæg. Læreren. Solen var nesten hvit, himmelen var blå, rosene blomstret. Jeg strakte armene ut mot ham, rede til å bli løftet opp i paradiset som jeg visste fantes et sted der inne i lyset, på den andre siden av barndommen. 

Men han så meg ikke." (side 7)

Med disse ordene settes en slags ramme for hva historien i "Barnevakt" skal handle om. Om ikke å bli sett, verken da eller senere. Hva gjør det med et menneske ikke å bli sett av den man beundrer mest? 

Hanna er barnet som ikke ble sett den gangen. Nå er Hanna blitt en voksen kvinne. En voksen kvinne som fremdeles ikke blir sett. Hun er bokas jeg-person, og hun henvender seg til Eva ... 

"Eva - husker du meg? Jeg var der den natten det skjedde. Du møtte meg. Men la du merke til meg?

Jeg kjenner min plass. Jeg tør ikke ta unødige initiativer. Jeg er den som venter på å bli forklart de store sammenhengene. Menn elsker å snakke til meg, for de møter ingen motstand. Jeg gjør meg alltid flid med mitt utseende. Særlig øyepartiet er jeg stolt av. De brune øynene, innrammet i svart. De som ingen legger merke til. 

Jeg var der, Eva. Men vet du hvorfor?

På teateret får jeg aldri de største rollene. Jeg er bunnen av menneskeberget. I "Peer Gynt" var jeg et av trollene. I "Frøken Julie" var jeg tjenestepiken. Og i "Stormen" kunne de bare bruke meg som Ariels stumme "slør", et av de polske regissørenes mange påfunn (forestillingen ble da også drept av kritikerne). 

Allikevel er rollen min uunnværlig. Også for deg. Som to gribber sitter vi tilbake og kan vurdere vårt bytte. Ser du et menneske av kjøtt og blod? Noe du kan sette tennene i, som kan mette deg og tilfredsstille din forfengelighet? Eller fikk du bare et skjelett som smilte dødens smil, noen kalde knokler som ikke kunne gi deg varme?" (side 9)

Hanna skal være barnevakt for skuespilleren Irenes tiårige sønn Yngve. Hun har så vidt kommet før Brantzæg, hennes tidligere lærer, trenger seg inn i huset. Den tidligere så flotte mannen - den berømte filmregissøren - er nå bare en skygge av seg selv. Han har nerve- og alkoholproblemer, og trenger et tilfluktssted. Det pleier han å få hos Irene. Han har ingen anelse om at Irene ikke er hjemme. Hanna prøver å få ham til å gå, men til ingen nytte. 

I løpet av en natt samtaler de to, Hanna og Brantzæg. Han er ute av stand til å huske at Hanna noen gang var hans elev. I begynnelsen er Brantzæg skremmende i sin desperasjon, men etter hvert snur makt-spillet. Som den reneste thriller bygger stemningen seg opp, i et fortettet kammerspill som foregår innenfor husets vegger, til et klimaks hvor vi får innblikk i hva som gikk galt i Brantzægs liv og hvorfor ... 

Samtalen i natten og desperasjonen underveis minnet meg litt om et Strindberg-drama. De ytre rammene for dramaet, det at alt skjer i løpet av en natt, har noen klare paralleller til Strindbergs "Frøken Julie", dramaet som Hanna nevner innledningsvis. Dessuten minner dramaet om Ian McEwans roman "The Atonement" (på norsk "Forsoningen"), fordi den belyser alvoret i et barns "uskyldige" hevn når sjalusien tar overhånd- med formidable menneskelige ødeleggelser som konsekvens ... I den sammenhengen er det verdt å merke seg at Ketil Bjørnstads roman utkom i 1994, mens Ian McEwans roman utkom i 2001. 

Det er ikke mange bøker jeg husker 20 år etter at jeg leste dem, men denne boka er blant dem som i sin tid festet seg i meg og ikke ble glemt. Bjørnstad skriver meget godt. Historien er intenst og nervepirrende fortalt, et element som jeg opplevde ble godt ivaretatt av oppleser Mona Jacobsen. 

Jeg håper selvsagt at flere av Ketil Bjørnstads bøker dukker opp som lydbøker etter hvert! 

"Barnevakt" er kun tilgjengelig som lydbok i dag. 

Utgitt første gang: 1994
Lydbokutgaven er innspilt (som kassetter): 1995
Lydbokutgaven er utgitt som lydfil: 2015
Forlag: Lydbokforlaget (lydbok) / Aschehoug (papirutgaven)
Oppleser: Mona Jacobsen 
Spilletid: 4 t 13 min. (152 sider)
ISBN: 9788242160393 (lydfil)
ISBN: 82-03-17450-7 (papirutgave - ikke lenger tilgjengelig)
Jeg har mottatt lydfilen fra Lydbokforlaget, mens jeg har papirutgaven selv. 
Forfatterens nettside

Ketil Bjørnstad (Foto: lånt av Aschehoug)

Litt om meg:
Jeg er en fri og uavhengig blogger, helt uten bindinger til noen. Min blogging er en hobby, og jeg tjener ingenting på dette - verken pengemessig eller karrieremessig (sistnevnte fordi jeg jobber med noe helt annet enn litteratur til daglig). Av og til mottar jeg leseeksemplarer fra diverse forlag, og dette opplyser jeg alltid om. Jeg har en omfattende linke-praksis på min blogg. Først og fremst ønsker jeg å bidra til å løfte frem norske bokbloggere gjennom å synliggjøre dem mer. Dessuten ønsker jeg gjennom oversikten "andre omtaler av boka" å gjøre det enklere for mine lesere å finne frem til hva andre har ment om akkurat denne boka - hva enten dette er bloggere eller profesjonelle anmeldere. Jeg sitter jo ikke med fasiten på aktuelle bok, selv om jeg har ment en hel del om den. Når jeg linker til aktuelle forlags presentasjoner av bøkene, ønsker jeg å understreke at dette gjøres på frivillig basis - altså uten noen form for avtale med de ulike forlagene. Jeg tenker at dette kan gi en merverdi for mine lesere, fordi de her kan lese mer om aktuelle bokutgivelse. Det fremgår for øvrig alltid tydelig og klart hos meg hvor ulike linker fører hen.