Siri Aabel: "Det er ikke din skyld at du er tjukk"

Historien om en revolusjonerende slankemetode som i praksis er forbudt i Norge i dag

Siri Aabel (f. 1955) er utdannet lege med spesialitet innenfor allmennmedisin. Dessuten er hun utdannet homeopat. I følge hennes nettside Green Doctors er hun opptatt av alternativ medisin - og hun er dessuten opptatt av å finne årsaken til sykdom, ikke bare behandle symptomene. Dette er bakgrunnen for hennes interesse for hCG-metoden, som denne boka handler om. 

Innledningsvis i boka forteller Siri Aabel om sine år som overvektig. Hun opplevde at hun gjorde alt "riktig". Ikke bare trente hun aktivt, men hun var også opptatt av hva hun puttet i seg. Ved noen få anledninger hadde hun lyktes i å gå ned i vekt, bare for å oppleve at hun rett etter gikk opp alt hun hadde gått ned ... og dessverre mer til ... I tillegg hadde hun en kroppsfasong der fettet fortrinnsvis lagret seg på "feil" steder - over rumpe og lår. Ved vektnedgang gikk hun også ned i volum i ansiktet og overkroppen, der hun så helt normal ut. Problemet var at vektoppgangen ikke synes å ha noen ende ...

"I løpet av de siste tiårene er vi nordmenn blitt større og større. Dermed har også vår oppfatning av hva som er normalt endret seg. Litt hengemage på mannfolk, store stappede overarmer på kvinner, litt dobbelthaker og så videre er nesten blitt normalt. Unge jenter med solide bilringer som henger utenfor en trang T-skjorte, menn i 40-årene med en tett fotball på magen - vi reagerer ikke på det lenger.

Mange ser ikke på seg selv som en person som lider av fedme, og ville nok fått sjokk dersom de fikk målt sin egen fettprosent. Dermed bidrar de nesten i stillhet uten å være klar over det selv til utbredelsen av epidemien vi ser utvikle seg i velstandsnorge: fedmeepidemien." (side 22)

Fordi Siri Aabel både er lege og homeopat, prøver hun å kombinere eller bygge bro mellom den tradisjonelle "skolemedisinen" og det vi kaller alternativ medisin. For pasientene er dette i første rekke merkbart ved at de må betale den alternative behandlingen fullt ut selv, fordi den ikke er offentlig godkjent. På dette området har det likevel skjedd store endringer i årenes løp. F.eks. er kiropraktikk i dag godkjent, mens det for noen år siden gikk under betegnelesen kvakksalveri. Veien mot godkjenning er som regel både tornefull og bratt for dem som fronter saken underveis. Man må regne med å bli møtt både med arroganse og likegyldighet, og det skal heller ikke underslås at mange useriøse aktører på markedet trøbler det til for dem som er seriøse. 

Det var rene tilfeldigheter som førte til at forfatteren kom borti en slankemetode som på revolusjonerende vis endrer overvektige pasienters kroppsfasong. En bok av Kevin Trudeau ("The weight loss cure they don´t want you to know about") fikk Siri Aabel til å velge å reise til Argentina og oppsøke dr. Belluscio, mannen som anvendte den mirakuløse vektreduksjonsmetoden med hCG. Ikke bare endte hun opp med å lære metoden av ham, men hun ble også hans pasient. 

"Jeg var virkelig nysgjerrig på denne hCG-metoden. hCG er jo et hormon som gravide har masse av i blodet. Det er et veksthormon for fosteret. Jeg har aldri hørt før at det kan brukes til vektreduksjon. At det kan påvirke fettforbrenningen?" (side 43)

Dr. Belluscio har gjennomført en dobbel blindstudie, som er en type undersøkelser som har høyest stjerne i vestlig medisinsk forskning og som regnes som gullstandard mtp. etterprøvbarhet av effekten av ulike behandlinger. Studien er kostbar og det er dessuten vanskelig å få støtte fra legemiddelindustrien siden hCG er et av kroppens egne hormoner, og som man derfor ikke kan få patent på (les: tjene masse penger på pga. monopol). Det har ikke lyktes dr. Belluscio å få publisert studien i noe anerkjent legetidsskrift, fordi studien ikke anses interessant nok. Og akkurat dette - at studien ikke er publisert - brukes mot hele metoden og dens angivelige troverdighet ... 

I dr. Belluscios doble blindstudie inngikk 70 pasienter med overvekt. Noen fikk ekte medisin og andre fikk placebo. Verken pasientene eller forsøkslederen visste hvem som fikk hva. Likevel var resultatet av undersøkelsen det Aabel betegner som "formidabelt". 

"Begge grupper har gått ned like mye i vekt, men de som fikk hCG mistet mer fett enn kontrollgruppen. I tillegg har de følt seg mette og glade under kuren, noe deltakerne i kontrollgruppen ikke gjorde. Og fettet forsvant fra de vanskelige stedene, der det ikke skulle være." (side 50)

Studien er publisert i sin helhet  bakerst i boka. 

For å gjøre en lang historie kort, erfarte Siri Aabel at kuren virket. Hun gikk først gjennom en fire ukers fase med daglig inntak av 500 kcal. og hCG to ganger pr. dag, og senere 1200 kcal. i fem uker - med en mellomliggende periode med normalt matinntak. Hun erfarte at det var "som om" forbrenningen ble skrudd på, og totalt gikk hun ned 17 kg. Dette skjedde i 2009. I dag - mange år etter - er hun fremdeles slank. Og hun har ikke lenger en pæreformet kropp. 

Underveis viser hun til dr. Simeons som har redegjort for at det finnes tre typer fett i kroppen: 1) fett lagret rundt indre organer, rundt kneleddet, under fotsålene og i benmargen 2) fett som til enhver tid sirkulerer i blodet for å kunne fungere som brensel som kroppen trenger  3) fett som lagrer seg på steder det ikke skal være. Det er dette siste fettet vi ønsker å kvitte oss med når vi går på slankedietter. 

"I dr. Simeons´bok Pounds & Inches finner jeg en mulig forklaring på hvorfor jeg har hatt så vondt under føttene, særlig på hælene: under hver slankekur forsvinner fettet under fotsålen, det minker der det ikke skal minke. Dette gir smerter.

Under hCG-kuren påvirkes kroppens fettceller slik at du har energi og opplever metthetsfølelse selv om du går på streng diett. hCG påvirker hypothalamus som gir beskjed til fettcellene om at deres livstid er forbi. Dette skjer sannsynligvis gjennom et komplisert samspill av hormoner og andre kjemiske stoffer, som får fettcellen til å slippe ut fettet og dermed degenerere. Kroppen får altså det den trenger fra sine egne fettceller og kan fungere normalt samtidig som du blir kvitt det fettet som har satt seg der det ikke skal være. Dette er den største forskjellen på hCG-kuren og andre eksisterende vektreduksjonsmetoder. Det høres jo fantastisk ut. Kan man virkelig kunne glede seg til en slankekur? Og hvis denne kuren fungerer så bra, hvorfor har jeg ikke fått høre om den før?" (side 91)

Kevin Trudeau er i USA dømt for sin markedsføring av hCG-metoden som noe som "skrur på forbrenningen". Alt styret rundt denne saken har i følge Aabel ført til en del forvirring rundt hCG-metoden. Dr. Belluscio har på sin side valgt å være mindre bastant og har svart at "vi vet ikke enda" hva som skjer. Foreløpig er det ikke vitenskapelig bevist at hCG i de dosene som er nevnt i boka (og som utgjør omtrent 1/10 til 1/20 av hva som brukes av dette hormonet i fertilitets-behandling), kan påvirke forbrenningen positivt. Imidlertid mener mange pasienter - deriblant Siri Aabel - at det er nettopp dette de selv har erfart. Man trenger nemlig ikke å gå på dette hormonet resten av livet etter at kuren er gjennomført og ønsket vektreduksjon er oppnådd. Da fungerer nemlig kroppen normalt. Det er likevel grunn til å understreke at man ikke kan spise så mye man vil uten å legge på seg igjen. Poenget er at man kan spise normalt uten å legge på seg - en effekt som gjerne mangler i alle andre slankekurer de fleste (av oss) har prøvd seg på. En annen gunstig effekt av kuren er at vektreduksjonen ikke fører til at slapp hud "henger og slenger" etter oppnådd vektnedgang.

"Jeg har i løpet av livet prøvd meg på mange slankekurer, og jeg har gått ned i vekt flere ganger. Men fordi den underliggende årsaken til min vektnedgang ikke ble behandlet, gikk jeg alltid opp igjen etterpå. Jeg føler meg overbevist om at jeg helt siden barndommen har hatt en ubalanse i hypothalamus som har påvirket forbrenningen i negativ retning. Ubalansen var årsaken til min stadige vektoppgang, og jeg føler at denne ubalansen nå er behandlet. 

Jeg beskriver det flere steder som at det føles som om forbrenningen er skrudd på igjen, fordi det er slik det føles for meg. Det var ikke slik Kevin Trudeau skrev det i sin bok. Han skrev det som en påstand, at forbrenningen skrus på igjen. Men det er ikke gjort nok studier til å kunne påstå dette. Jeg skjønner Kevin Trudeaus entusiasme, men markedsføringen av hans budskap blir helt feil. I 2014 blir han dømt til ti års fengsel nettopp på grunn av sin markedsføring." (side 152-153)

Aabel mener også at hCG-metoden ikke har noe med alternativ medisin å gjøre. "Metoden tilbyr en annen forståelse av årsaken til ufrivillig vektøkning enn den som er opplest og vedtatt." Nemlig at det er pasientens egen skyld at man er tykk, fordi man spiser for mye og beveger seg for lite ... At man er uten viljestyrke. At man har seg selv å takke. Osv. For øvrig passer ikke metoden for alle, og den er heller ikke ment for alle. 

Siri Aabel har etter dette hatt et brennende ønske om å hjelpe andre pasienter til å gjenvinne en slank kropp. Hun føler seg forpliktet til å fortelle hva hun har oppdaget - både som lege og medmenneske. 

Etter en lang prosess med å få i gang et samarbeid med et apotek om å lage en slags base som pasientene selv kan bruke til å blande ut hCG i adekvate doser, noe som ble billigere enn om apoteket skulle ha gjort dette for dem, gikk hun i gang med å behandle egne motiverte pasienter med overvektproblemer. 

Hun rakk å behandle 82 pasienter før hun ble stanset. Fornøyde pasienter som gjennomgikk behandlingen, som opplevde å gå ned i vekt uten særlig ubehag, som ikke opplevde bivirkninger. Og dette med et preparat Aabel hadde fått godkjenning fra Statens Legemiddelverk til å bruke mot overvekt (mens det egentlig var tiltenkt pasienter med problemer med å bli gravide). Noen reddet hun fra suicidalitet, mange opplevde å få livet tilbake i gave, at de endelig kunne begynne å leve et normalt liv i en normal kropp som holdt seg slank etter endt kur. 

Det er en møysommelig prosess som beskrives - en prosess med mye venting og lite involvering. Først hos Fylkesmannen, deretter hos Statens Helsetilsyn og til slutt hos Statens Helsepersonellnemnd. I Helsetilsynet fikk hun advarsel fordi hennes behandling ble ansett som brudd på helsepersonelloven. Advarselen ble opprettholdt i Helsepersonellnemnda - til hennes store overraskelse. Noe av begrunnelsen hun fikk underveis i prosessen var at behandlingen var forbundet med bivirkninger - på tross av at ingen pasienter hadde meddelt bivirkninger overhode. Og dette på tross av at Statens Legemiddelverk mente at preparatet ikke virker ... Siri Aabel påpeker en hel haug med det hun mener er faktafeil i prosessen, feil som skyldes at de som har behandlet saken ikke har satt seg tilstrekkelig inn i materialet. 

"Metoden jeg nå har funnet er veldig mye mer pasientvennlig og enkel å gjennomføre og ikke minst risikofri! Men nå skal metoden som jeg har testet ut på meg selv og 82 pasienter med fantastisk resultat forbys i Norge? Slik skal det ikke være, og jeg kjenner at rettferdighetsgenet jeg fikk fra min juristpappa slår inn for fullt." (side 185)

Uansett hva Siri Aabel synes om den behandlingen hun har fått, har hun vært nødt til å skrinlegge sitt prosjekt med å behandle flere pasienter for overvekt med hCG-metoden. I stedet har hun skrevet denne boka, i håp om at den skal vekke interesse og forskning. Mange pasienter står i dag i kø for kirurgisk behandling for sin overvekt - en metode som er forbundet med langt flere risiki enn en hCG-behandling. 

Da Aabel var i Helsepersonellnemnda og redegjorde for sin sak, sa hun følgende:

Man trenger en buffer for å fortynne hCG til riktig dose (lisensen har Siri Aabel selv kjøpt - og hun ønsker å gi den fra seg til andre, slik at hun ikke risikerer å bli tatt for ulovlig markedsføring - hun ønsker at den skal gjøres tilgjengelig for folk til en overkommelig pris). Dette kan lages på et privat laboratorium og pasienten kan kjøpe dette uten resept. Enhver lege kan skrive ut en vanlig hvit resept på Pregnyl, som er hCG, til sine overvektige pasienter (hver eneste dag skriver leger ut preparater til andre formål enn hva de er tiltenkt). Aabel frykter at "hCG ultradrops" snart vil flomme ut på det norske markedet, hvilket åpner for det hun vil kalle useriøs behandling av overvektige. 

"Oral-hCG-metoden er fantastisk, og jeg ønsker at den skal få sin plass i behandlingsapparet i Norge fordi den:
1. gir rask vektreduksjon av fettmasse, ikke muskelmasse.
2. gir signifikant lavere fettprosent
3. endrer din kroppsfasong
4. er bivirkningsfri
5. er uten komplikasjoner
6. er svært enkel for pasienten å gjennomføre
7. krever ikke trening ved siden av
8. gir varig vekttap
9. inneholder kun en svært lav dose hCG, 250 IE pr. os x 2
10. fører ikke til slapphet, sultfølelse eller dårlig humør under kuren" (side 219)

Helt til slutt i boka har Siri Aabel med forslag til dietter, spørreskjema om vekthistorie og Dr. Belluscios studie som nevnt tidligere. 

Boka inneholder egentlig tre historier; en om forfatterens egen kamp mot sin overvekt, en om behandling av egne pasienter for overvekt og en om hennes kamp mot byråkratiet. Fordi smussomslaget inneholder utsagn ala "Alt du trenger for å lykkes med hCG-metoden" , "en revolusjerende slankebok", "en helt ny løsning for deg" og "nå er det din tur", trodde jeg - både da jeg kjøpte boka og underveis i lesingen - at boka handlet om en metode som faktisk var tilgjengelig på markedet. Ikke at den handlet om en metode som i dag er forbudt ... Akkurat dette irriterte meg ikke rent lite! Her kunne forlaget opptrådd ryddigere, synes jeg.

Når det er sagt leste jeg boka med stor interesse - både for egen del og for andres del. Siri Aabel virker som en oppriktig lege med et stort hjerte for sine pasienter, og er det noe hun virkelig ikke ønsker å fremstå som, så er det en som ønsker å berike seg på andres ulykke. Tvert i mot gir hun et inntrykk av å være meget seriøs og ivaretakende, noe hennes iver etter å finne en måte å fremstille stoffet på rimeligst mulig måte viser med all tydelighet. Jeg skjønner at kampen mot byråkratiet har vært tung, men ønsker ikke å opptre som noen dommer i forhold til om det er begått urett eller ikke. Det jeg imidlertid håper på er at boka vil vekke interesse for å forske på metoden. Dersom denne metoden er så revolusjonerende som jeg som leser sitter igjen med et inntrykk av, så bør dette virkelig få sentrale folk i helseforvaltningen til å ønske å etterprøve den. Jeg må for øvrig medgi at jeg stusser over alt fokuset på de angivelige bivirkningene av preparatet, når man ikke har undersøkt dette nærmere ... Jeg stusser også på at 10-20 ganger den dosen det her er snakk om brukes på kvinner som sliter med å bli gravide. Dersom risikoen for blodpropp øker tilsvarende, slik enkelte innen helseforvaltningen har uttalt i media, lurer jeg på om det er forsvarlig ... 

Utgitt: 2015 
Forlag: Pantagruel
Antall sider: 224 + appendix 1-3 (28 sider)
ISBN: 978-82-7900-729-6
Boka har jeg kjøpt selv.

Siri Aabel (Bildet er lånt fra forlaget)

Andre omtaler av boka:
- TV2 v/Anne Fredrikstad - 6. januar 2015 - Helsetilsynet advarte norsk lege mot å slanke pasienter - nå utgir hun bok - Også i USA har amerikanske helsemyndigheter advart mot metoden.
Her hjemme forteller helsetilsynet at de vil stå ved advarselen så lenge de ikke er forelagt store vitenskapelig studier publisert i internasjonalt anerkjente tidsskrift.
– Jeg forventer at norske leger tar avstand fra denne metoden, og at denne legen retter seg etter våre advarsler. Dersom hun ikke gjør det, må vi vurdere hennes rett til å fungere og praktisere som lege i fremtiden, sier Andresen.
- Aftenbladet v/Silje Dyregrov - 9. januar 2015 - Lege vil slanke nordmenn med hormoner - Hva kan en dose med 250 enheter HCG gjøre med kroppen?
- Potensielt alvorlig bivirkning som blodpropp er anført når det gjelder HCG-dosering ved prøverørsbehandling (injeksjon på ca 6500IE). Da kan man ikke utelukke at en dose på 250IE gitt daglig i fire uker kan være blodproppfremmende, sier Trovik.

Litt om meg:
Jeg er en fri og uavhengig blogger, helt uten bindinger til noen. Min blogging er en hobby, og jeg tjener ingenting på dette - verken pengemessig eller karrieremessig (sistnevnte fordi jeg jobber med noe helt annet enn litteratur til daglig). Av og til mottar jeg leseeksemplarer fra diverse forlag, og dette opplyser jeg alltid om. Jeg har en omfattende linke-praksis på min blogg. Først og fremst ønsker jeg å bidra til å løfte frem norske bokbloggere gjennom å synliggjøre dem mer. Dessuten ønsker jeg gjennom oversikten "andre omtaler av boka" å gjøre det enklere for mine lesere å finne frem til hva andre har ment om akkurat denne boka - hva enten dette er bloggere eller profesjonelle anmeldere. Jeg sitter jo ikke med fasiten på aktuelle bok, selv om jeg har ment en hel del om den. Når jeg linker til aktuelle forlags presentasjoner av bøkene, ønsker jeg å understreke at dette gjøres på frivillig basis - altså uten noen form for avtale med de ulike forlagene. Jeg tenker at dette kan gi en merverdi for mine lesere, fordi de her kan lese mer om aktuelle bokutgivelse. Det fremgår for øvrig alltid tydelig og klart hos meg hvor ulike linker fører hen.

"Hyde Park on Hudson" (Regissør: Roger Michell)

Varm komedie om Roosevelt og et kongebesøk

Den engelske regissøren Roger Michell (f. 1956) har en rekke kjente filmer på samvittigheten. Mest kjente er nok "Persuasion" (1995), "Notting Hill" (1999) og "Enduring Love" (2004). Førstnevnte er basert på en av Jane Austens bøker, den siste av Ian McEwan. Jeg har også omtalt hans film "Venus" på bloggen min. Fellesnevneren for samtlige filmer må sies å være kvalitet - selv når filmene er av det "lettlivete" slaget. 

"Hyde Park on Hudson" er basert på Margaret Suckleys (f. 1891 d. 1991) private dagboknotater, som ble funnet etter hennes død. Disse dagboknotatene røpet at hun hadde hadde et intimt forhold med president Franklin D. Roosevelt (f. 1882 d. 1945). 

Roosevelt satt som president i USA fra 1933 til 1945, og er den eneste av de amerikanske presidentene som har sittet mer enn to fireårs perioder. I en alder av 39 år fikk han poliomyelitt, og var lenket til rullestolen etter dette. Selv kom han fra en rik familie, som var bosatt i Hyde Park i staten New York. Det er også her handlingen i filmen finner sted. Selv om Roosevelt var president og gift med Eleanor, var det hans mor som var den egentlige fruen i huset. Et hus hun styrte med jernhånd for øvrig. 

I filmens åpningsscene blir Margaret, i filmen kalt Daisy, oppringt fra Hyde Park med beskjed om å komme til presidenten, som var hennes syvmening. Hun ankommer Hyde Park og blir raskt meget sjarmert av presidenten, som tross morens jernhånd over godset, er en beleven mann som i grunnen ikke nekter seg mange gleder her i livet. Han og Eleanor har ikke det varmeste ekteskapet, så når han tar Daisy med på bilturer, er det med en klar forventning om at det skal bli noe mer mellom dem. 

Daisy og president Roosevelt

Mens forholdet utvikler seg i all diskresjon, står Europa på randen til krig. Et større statsbesøk fra England er ventet. Ingen ringere enn kong Georg VI (f. 1895 d. 1952 - kongen av England fra 1936-1952) og hans kone Elizabeth (begge bedre kjent som den stammende kongen og dronningmoren, jf. filmen "Kongens tale" - dette var kongen som motvillig overtok tronen i England etter at broren kong Edvard abdiserte for å gifte seg med Wallis Simpson) er ventet, og det ligger i kortene at kongen ønsker å få USAs støtte i en krig som er ventet. 

Kongelig besøk hos president Roosevelt

Eleanor Roosevelt har hatt ansvaret for planleggingen av deler av kongebesøket, og dette inkluderer blant annet picknick med - av alle ting - hotdog som "hovedrett", indianer-underholdning m.m. Mens kong Georg VI er nokså tillitsfull i sitt møte med amerikanerne, på tross av kulturkræsj på kulturkræsj, er dronning Elizabeth atskillig mer forbeholden. Prøver amerikanerne å gjøre dem forlegne? Bringe dem i vanry? Etter hvert finner presidenten og kongen tonen i presidentens arbeidsrom, der de deler en stor interesse: alkohol! Da brytes isen, og de har det riktig lystig sammen. Når kong Georg VI forbanner sin stamming, trekker presidenten frem sin polio, og så ler de seg regelrett skakke av det hele. Så kan man til syvende og sist selvsagt bare spekulere i hvilken betydning dette fikk for eller i mot USAs inntreden i andre verdenskrig ... 

President Roosevelt og kong Georg VI finner stor glede i hverandres selskap.

Denne filmen er både varm og fornøyelig. Skuespillerprestasjonene er storveis, mens kostymer og tidskoloritt nesten er for perfekt. De gamle bilene er lytefrie, klærne nye og "strøkne" ... Samtidig er så mye tatt på kornet, som når blitzregnet hagler idet kongen setter hotdogen til munnen, som forlegenheten som brer seg i forsamlingen da en indianer "synger" under den berømmelige picknicken (vakkert var det nemlig ikke, og blir han aldri ferdig?!), som da presidenten redder seg i land etter å ha skuffet Daisy ettertrykkelig ... 

Filmen hadde release på DVD i fjor høst. Jeg anbefaler den varmt!

Innspilt: 2012
Originaltittel: Hyde Park on Hudson
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama/komedie
Skuespillere: Bill Murray (Franklin D. Roosevelt), Laura Linney (Margaret Suckley), Samuel West (Kong Georg VI), Olivia Colman (dronning Elizabeth), Elizabeth Marvel (Marguerite LeHand), Olivia Williams (Eleanor Roosevelt), Elizabeth Wilson (Sara Delano) m.fl.
Spilletid: 95 min.

Bjørn Stærk: "Ytringsfrihet"

En pamflett om ytringsfriheten

Bjørn Stærk (f. 1978) er norsk programmerer, blogger, samfunnsdebatant og forfatter. Han har tidligere utgitt boka "Oppdra folket! - Norge, Sverige og innvandring" (2013). (Kilde: Wikipedia)

Bjørn Stærks bok "Ytringsfrihet" (2013) er den første i Humanist forlags Pro et Contra-serie, som skal presentere ulike argumenter i aktuelle etiske problemstillinger. 

"Spørsmålet om ytringsfrihet er vanskelig. Det er veldig lett å være for den så lenge vi står på den vinnende siden i en debatt, eller den brukes til å ytre noe vi er enig i. Men hva når den brukes til å hevde meninger vi ikke liker, som for eksempel rasisme, politisk ekstremisme eller andre holdninger vi tar avstand fra? Er det da like lett å stå for et prinsipp om en ubegrenset ytringsfrihet?" (fra bokas smussomslag)

Forfatteren av "Ytringsfrihet" legger ikke skjul på at han er tilhenger av ytringsfriheten, både som et juridisk prinsipp og som et ideal. Samtidig ønsker han å være ærlig om den mørke siden ved ytringsfrihet, om kostnadene og risikoene. 

Etter tragedien i Paris 7. januar 2015 og før debatten på Litteraturhuset lørdag 10. januar 2015, som jeg overvar og har skrevet et eget innlegg om, fant jeg frem denne lille boka som jeg kjøpte for en tid tilbake. Tanken på å dypdykke inn i problemstillingene rundt ytringsfriheten, har lenge appellert sterkt til meg. Dette er nemlig ikke så enkelt som at man enten er for eller imot, eller at man er et godt menneske dersom man er for ytringsfrihet og middelaldersk dersom man er imot. Ytringsfrihet som verdi er heller ikke noe Vesten har monopol på. I boka trekkes det opp en rekke problemstillinger og gråsoner som man bør tenke gjennom før man tar endelig stilling i saken. Og uansett hvilket standpunkt man inntar, gjelder det å være konsekvent. Konsekvent i den forstand at det ikke kan være slik at det er ett regelverk for meg og ett for "de andre", eller at man endrer standpunkt alt etter hva saken dreier seg om. Er det f.eks. feil å ytre seg kritisk mot islam, så må det også være galt å gjøre dette mot kristendommen. 

Noe av det første forfatteren nevner er sin egen forakt for de som er skråsikre på at noen tar feil, men som ikke vil la dem si hva de mener, og som svarer med utfrysning, skjellsord og spydigheter i stedet for med saklige argumenter. Samtidig innrømmer han hvor vanskelig det er å diskutere med en belest ekstremist. Hvor mye tid skal jeg bruke på å gå inn i deres univers, bare for å kunne argumentere overbevisende og saklig tilbake? tenker for øvrig jeg. Samtidig innser jeg at noen faktisk bør gjøre det, jf. John Færseths synspunkter rundt dette i boka "KonspiraNorge". 

Så hva er egentlig ytringsfrihet?

"Når jeg snakker om ytringsfrihet i denne boken, snakker jeg om ... noe mer enn hva som står i loven. Jeg snakker om et generelt fravær av systematiske hindringer for å sende og motta ytringer.

Debatten om ytringsfrihet handler om hvilke systematiske hindringer vi bør sette opp, men vi er uenige om hvor mange og av hvilken type. Hindringene kan være juridiske, men de behøver ikke å være det." (side 21) 

Det er forskjell på et ytringsfrihetsstandpunkt og sensur. Det første handler mest om moral, etikk og unngåelse av å ville såre eller støte noen. Det andre handler om at du kanskje risikerer å miste jobben din dersom du f.eks. ytrer rasistiske holdninger i offentligheten, eller at du står i fare for å miste anseelse og ære dersom du sier offentlig hva du mener. 

Motsetningene forsvinner ikke selv om man forbyr mennesker å ytre sine meninger. Nettopp av den grunn kan det være riktig å tillate full ytringsfrihet, selv om vi misliker holdningene som kommer frem. Da får man i det minste anledning til å imøtegå de ytringene man er uenige i. 

"Vi har et bilde av "ytringsfrihet" som noe så grunnleggende godt at vi tror at det ikke koster noe, at vi kan kombinere det med alt som høres fint ut. Det kan vi ikke. Vi må velge bort noe, eller i alle fall velge mindre av det. 

... Ønsker du å beskytte svake grupper mot ytringer de opplever som hetsende, så som rasisme og blasfemi, må du velge bort noe av ytringsfriheten. Det samme må du gjøre for å beskytte mennesker som ikke vet sitt eget beste." (side 58)

Dersom man ikke er villig til å høre et motargument, gjør man seg selv dummere. 
"Motargumentene tvinger deg ikke bare til å tenke klarere, de hindrer også ideene dine i å dø. På en måte trenger vi ikke et immunforsvar mot ideer, for vi kan forsvare oss mot dem med ren og skjær stahet. Vi kan blånekte, le og forfølge de som sier at vi tar feil. Det er lett å finne unnskyldninger for å ikke skifte mening. 

Men vi betaler en høy pris for staheten. Vi glemmer hvorfor vi mener det vi mener. Ideene våre slutter å leve og blir til døde dogmer." (side 68)

På den annen side: hvor mange underlige ideer skal vi egentlig måtte bruke tid på, når vi i stedet kunne brukt tiden på andre for oss mer interessante ting?

Et annet dilemma forfatteren trekker opp er en redaktørs valg mht hvilke stemmer man skal slippe til i den offentlige debatten. Hvor marginale må stemmene være for at de skal og bør velges bort, og er det riktig alltid å velge dem bort? Noen hysjes ned, andre diskrimineres og/eller slippes ikke til. Alt ligger innenfor redaktøransvaret, uten at vi snakker om sensur. Problemet er imidlertid her som ellers: selv den største kvervulant kan - irriterende nok - ha rett. Spørsmålet er: får vi det med oss i surret av alt det andre dersom vi ikke slipper dem til i debatten? Det som i alle fall er sikkert er at flere perspektiver bidrar til å belyse en sak fra flere sider.  

"Alle som kan mye om et emne, irriterer seg over det lave kunnskapsnivået blant de som uttaler seg om saken i mediene. Selv har jeg spesielt mye kunnskap om IT, fordi det er det jeg jobber med, og jeg vet også ganske mye om hvordan konservative kristne ser på verden, fordi jeg vokste opp i et kristent miljø. Jeg kan love deg at svært lite av det du hører om disse temaene i de store mediene, er verdt å lytte til. 

Sannsynligvis har du erfart at det samme gjelder de temaene du selv kan mye om. Du har lagt merke til hvordan journalister, politikere, synsere og debatanter slenger ut påstander de åpenbart ikke har dekning for. 

Javel, så er det bare å lytte til ekspertene i stedet. Men hvordan skal du høre forskjell på en ekte ekspert og en falsk ekspert, hvis du selv ikke kan noe?" (side 77-78)

Det som i alle fall er sikkert er at en debatt hvor alle får slippe til, er mer tillitsvekkende, enn det motsatte. OK - så blir det flere krangler og skarpe fronter, men er man vant til dette, virker det kanskje heller ikke så skremmende for de involverte. 

Dersom man tilstreber høflighet og skyr unna åpne konflikter, vil man legge lokk på uenighet. Denne bobler uansett under overflaten og vil før eller siden bryte gjennom og antakelig bli styggere enn om man tok ut litt og litt ad gangen. 

Kommunikasjon er ingen enkel disiplin, og der hvor sterke meninger og verdier står mot hverandre, vil økt åpenhet og fri ytring kunne eskalere konfliktnivået. Særlig gjelder dette når retten til fri ytring brukes til å spre fiendebilder.

"Står vi ovenfor en fiende, er det farlig ikke å ta den alvorlig. Men ofte overvurderer vi faren. Vi ser trusler som ikke finnes, og reagerer i panikk. Og det er ytringer som sprer panikken." (side 93)

Forfatteren mener at vi bør applaudere når mediene slipper til meninger vi selv ikke liker, i alle fall så lenge de ikke er helt marginale. Ytringsfriheten bidrar til klarere tanker, riktigere ideer og lavere konfliktnivå (fordi alle blir hørt, selv om de ikke får rett). Ideer som er feil bør angripes med argumenter og ikke sensur, makt eller press. "Jeg mener altså at det ikke er en nøye gjennomtenkt grenseoppgang mellom sensur og ytringsfrihet som skal beskytte oss mot dårlige ideer. Det er deg." (side 98)

Det er i første rekke handlinger som er gode eller onde - idéer er bare riktige eller feil. 

"Vi vet jo en del nå om hva slags ideer som normalt legger grunnlaget for onde handlinger. Det vet vi fordi vi nettopp har krabbet oss gjennom et århundre preget av ekstrem vold. Vi ser fellesnevnerne for ordene som ligger bak: At du utnevner bestemte grupper til en trussel mot alt som er godt. At du danner deg konspirasjonsteorier. At du beskriver en alvorlig krise som ikke finnes." (side 112)

Bjørn Stærk trekker opp mange flere dilemmaer enn hva jeg har rukket å komme innom i dette innlegget, og han argumenterer godt og på en tankevekkende måte. Ekstra spennende er alle tankeeksperimentene han trekker opp, og som skal få oss lesere til å stoppe opp og tenke. Tankeeksperimenter som det ikke finnes enkle løsninger på, og som viser at ytringsfriheten har sin pris. Det har imidlertid også sensuren. Et eksempel er f.eks. fremveksten av fascisme/nazisme i mellomkrigstidens Europa. Ja, så slapp slikt tankegods til i samfunn preget av åpenhet til å begynne med. Deretter ble ytringsfriheten kneblet, og nettopp sensuren gjorde at det ikke var gjort i en håndvending å bli kvitt disse regimene. Tilsvarende ser vi i dag i land med totalitære regimer. 

Oppsummeringsvis kan vi si at fordelen med ytringsfrihet er at vi vet hva våre meningsmotstandere mener, og kan møte dette med saklige argumenter. Ulempen med sensur er at meningsforskjeller ikke forsvinner. Mellom disse to ytterpunktene finnes det mange nyanser. Dessuten: jo flere ulike synspunkter man lar slippe til i en diskusjon, desto bedre beslutningsgrunnlag får man. 

I tiden som kommer vil spørsmålet om ytringsfrihetens grenser komme opp igjen og igjen. I den forbindelse anbefaler jeg Bjørn Stærks bok "Ytringsfrihet" på det varmeste! Det er en klok og relativt lettlest bok, som er fin å bruke for å skape fruktbare diskusjoner om emnet. 

Utgitt: 2013
Forlag: Humanist forlag
Antall sider: 129
ISBN: 978-82-8280-43-1
Forfatterens blogg
Boka har jeg kjøpt selv

Bjørn Stærk (Bildet er lånt fra forlaget)

Andre omtaler av boka:
- Aftenposten v/Knut Olav Amås - 4. april 2013 - Frie ytringers mørke sider - Er det ikke farlig å slippe til potensielt skadelige ytringer? Det kan være det, men alternativene til åpne ordskifter er verre. De fungerer ganske bra i praksis, fører sjelden til katastrofer. Men det forutsetter at man bekjemper virkelighetsforståelser og verdisyn som kan gjøre skade hvis mange tar dem på alvor.
Påstander bør være etterrettelige, urimelige tolkninger bør unngås. Men de kravene er ikke entydig enkle. For det finnes ikke enighet om hva som er urimelig, heller ikke om hva som er uomtvistelige fakta i enhver sak. Kampen om hva som er fakta, er også del av den politiske striden.
Jeg er enig med Bjørn Stærk, sannheter kan komme fra uventet hold: «De som står et sted der ingen andre står, ser kanskje også noe ingen andre ser.»- Morgenbladet v/Solveig Nygaard Langvad - 12. april 2013 - Ordet er fritt - Intervju med forfatteren - "– Sensuren er de systematiske hindringene. Når det er bestemte ideer som ikke slipper til i offentligheten så er det ikke nødvendigvis på grunn av et lovbrudd, men det kan kalles sensur likevel. Hvis du sier noe kontroversielt og enten får 10 000 kroner i bot fordi det er et lovbrudd eller blir hengt ut på en avisforside fordi det er for eksempel rasistisk eller blasfemisk, så er det siste alternativet kanskje mer skremmende. Resultatet kan bli det samme, at man ikke sier det, og da kan vi godt kalle det sensur. Det betyr ikke at det nødvendigvis er galt." (Artikkelen er dessverre skjult bak en betalingsmur.)
- Fri tanke v/Even Gran - 9. april 2013 - For eller mot ytringsfrihet? - Intervju med forfatteren - På midten av 90-tallet var Bjørn Stærk aktiv på en såkalt BBS-diskusjonsgruppe på nettet. Plutselig en dag meldte en nynazist seg på, og argumenterte saklig og ryddig for hvorfor Holocaust ikke kunne ha funnet sted. Det ble en viktig opplevelse for Stærk. Han kunne nemlig ikke svare holocaustbenekteren på alle hans påstander som at «Zyklon B. aldri kunne ha blitt brukt til å drepe i så stor skala» og så videre.
Derfor måtte han gjøre en jobb. Bjørn Stærk og de andre debattantene på gruppa, gikk påstandene etter i sømmene og greide etter hvert å svare godt på alt nynazisten skrev. Han tok selvsagt feil, og de kunne begrunne hvorfor.
– Jen mener vi vant diskusjonen. Og det var svært lærerikt for meg og de andre. Derfor var det en god ting at nynazisten slapp til. Ytringsfriheten virket. Vi andre skjerpet oss, leste oss opp, avviste ham med argumenter og lærte noe. Hadde vi hatt et forbud mot ytringer av denne typen, ville ikke dette ha skjedd, og vi ville ha stått litt dummere tilbake, poengterte Stærk under lanseringen av sin bok «Ytringsfrihet» på Litteraturhuset i Oslo i går kveld.

Litt om meg:
Jeg er en fri og uavhengig blogger, helt uten bindinger til noen. Min blogging er en hobby, og jeg tjener ingenting på dette - verken pengemessig eller karrieremessig (sistnevnte fordi jeg jobber med noe helt annet enn litteratur til daglig). Av og til mottar jeg leseeksemplarer fra diverse forlag, og dette opplyser jeg alltid om. Jeg har en omfattende linke-praksis på min blogg. Først og fremst ønsker jeg å bidra til å løfte frem norske bokbloggere gjennom å synliggjøre dem mer. Dessuten ønsker jeg gjennom oversikten "andre omtaler av boka" å gjøre det enklere for mine lesere å finne frem til hva andre har ment om akkurat denne boka - hva enten dette er bloggere eller profesjonelle anmeldere. Jeg sitter jo ikke med fasiten på aktuelle bok, selv om jeg har ment en hel del om den. Når jeg linker til aktuelle forlags presentasjoner av bøkene, ønsker jeg å understreke at dette gjøres på frivillig basis - altså uten noen form for avtale med de ulike forlagene. Jeg tenker at dette kan gi en merverdi for mine lesere, fordi de her kan lese mer om aktuelle bokutgivelse. Det fremgår for øvrig alltid tydelig og klart hos meg hvor ulike linker fører hen.

Om ytringsfriheten under angrep på LItteraturhuset lørdag 10. januar 2015

De syv franske tegnerne i satiremagasinet Charlie Hebdo og politimannen
som ble drept 7. januar 205 (Foto: RMC)

Tidligere denne uka ble syv tegnere ansatt i det franske satiremagasinet Charlie Hebdo og en politimann massakrert mens de befant seg i redaksjonslokalene. Siden ble også en kosherbutikk angrepet, og flere døde i forbindelse med gisseldramaet som utspant seg der. Islamistiske ekstremister står bak ugjerningene. 

En hel verden oppfatter drapene på journalistene/tegnerne som et angrep på ytringsfriheten. Angrepet på den jødiske butikken handler sannsynligvis om noe annet - kanskje om ansvarliggjøring av alle verdens jøder for det som skjer i Midtøsten ... Drapet på tegnerne har utvilsomt fått mest oppmerksomhet i offentligheten - i alle fall nå i den første tiden etter tragedien. Det er også dette som knyttes klarest til debattene om ytringsfriheten.

I dagene etter har sjokkbølgene rullet, og sosiale medier har knapt handlet om noe annet enn denne tragedien. Mange har byttet ut profilbildene sine på Facebook med et svart bilde med teksten "Je suis Charlie". Spørsmålet de fleste stiller seg kan kort oppsummeres til "Hva nå?" Er det grunn til å frykte at angrepet på ytringsfriheten, skal føre til en selvpålagt sensur, og at ytterligere press på ytringsfrihetens grenser vil føre til mer vold? Debattene om ytringsfrihetens grenser kommer til å gå over hele verden i tiden som kommer. 

Litteraturhuset i Oslo arrangerte i samarbeid med Fritt Ord og Norske PEN i går en paneldebatt under tittelen "Ytringsfriheten under angrep", med undertittelen "Hvor mange tør å være Charlie - hvor lenge?" 

Paneldeltakerne var Marie Simonsen (politisk redaktør i Dagbladet), Knut Nærum (forfatter og tegneserietegner), Kyrre Nakkim (magasin- og debattredaktør i NRK), Thomas Spencer (leder Norsk Journalistlag) og Shoaib Sultan (rådgiver ved Antirasistisk Senter). Debattlederne var Knut Olav Åmås (direktør i Fritt Ord) og Ann-Magrit Austenå (sturemedlem i Norsk PEN). Før debatten startet, innledet Grete Brochmann (nestleder i Fritt Ords styre), William Nygaard (styreleder i Norsk PEN) og Fadi Abou Hassan (palestinsk tegner og fribyforfatter). 

Fra Litteraturhuset i går (Foto: RMC)

Litteraturhuset var fyllt til randen med interesserte tilhørere, og en annen sal med videooverføring måtte også åpnes for at alle skulle få plass. 

Jeg vil i det følgende redegjøre for noe av det som skjedde i Litteraturhuset i går. Noe av det jeg skriver om blir kanskje upresist og helt klart ufullstendig - og det er fullt og helt mitt ansvar. Aftenposten streamet debatten, og interesserte bør nok høre denne selv. 

Litteraturhusets nye daglige leder, Andreas Wiese, ønsket alle velkommen og påpekte at dette møtet skulle vi alle gjerne ha sluppet. Hva blir konsekvensene av det som har skjedd? Hva gjør vi i fremtiden?

Ann-Magrit Austenå understreket at det er en annen stemning nå enn under karikaturstriden i 2006. Karikaturtegningene sto på trykk i Jyllandposten 31. september 2005, men det var først da danske imamer dro til Midtøsten at det skjedde noe alvorlig. Den norske kristne avisen Magasinet trykket også en faksimile av tegningene, og ble dermed et av de fremste målene for terrortrusler. Vebjørn Selbekk, lederen i Magasinet, måtte i lang tid ha politibeskyttelse. Utover våren 2006 var det mange demonstrasjoner i den muslimske delen av verden, og mange aviser - også norske - trykket faksimiler av tegningene for å støtte ytringsfriheten. Massakreplaner overfor Jyllandposten ble avslørt senere samme år. 

Redsel og frykt har siden preget media. En oppfatning av at karrikaturtegningene ikke hadde noen nyhetsverdi vokste frem, samtidig som en forståelse for et større mangfold økte. Blant annet er det avdekket at det ikke er ulovlig med bilder i islam. Bevisstheten om ytringsfrihet og religionsfrihet har økt, og spillerommet er større enn man kanskje først trodde. Dette har blitt tydelig særlig den siste uka. Austenå uttalte at hun føler på kontrasten mellom 2006 og 2015, og at de historiske kontekstene er ulike. Fundamentale verdier er angrepet, og kritikk, humor og satire er forsøkt skremt ut av offentligheten. Når frykten får satt seg, resulterer dette i selvsensur. 

Noe av det som er vel verdt å merke seg er at når liberale verdier trues, så tar også muslimske stemmer til orde for å forsvare retten til ytring. I dag er det viktig å rette blikket fremover. Hva venter oss? Vil det blir mer selvsensur? Mer polarisering? I dag er vi Charlie - i går var vi ikke det. 

William Nygaard hadde et sterkt innlegg på Litteraturhuset
i går (Foto: RMC)

William Nygaard stilte blant annet spørsmål ved hvordan vi kan snu tragedien i Paris tidligere denne uka til noe positivt. 

Det er en minoritet som står bak tragedien, og de aller fleste tar avstand fra det som har skjedd. Det er en frykt for at religion urettferdig skal få skylden for dette som har skjedd. 

Hvor kommer de ekstreme fra? Arbeidsledighet, fattigdom, ensomhet o.l. er nok hovedforklaringen, men det er et faktum at også godt utdannede søker ekstremisme. Noen mennesker blir ofre for radikalisert islam, og blir forført til å tro at ekstremisme skaper mening. Dette er et bedrag i Allahs navn. Europa er ikke i brann, men brannfaren gir grunn til å være på vakt. 

Denne gangen var angrepet rettet mot et intelligent organ. Ytringsfrihet på sitt beste gjør oss mer åpne og tolerante. Nygaard stilte spørsmål ved hva som blir konsekvensen for dem som publiserer. Retorikken blir nå en påminnelsen om at ordet og språket selv er en ufordrer. Satire utfordrer manipulasjon fra dem som har makt. Det ligger et samlet ansvar på alle som publiserer. Dette ansvaret har flere nivåer. Lille Norge har sterke tradisjoner for ytringsfrihet, men trenger en sterk og kritisk presse og i tillegg litteratur som utfordrer. 

Nygaard mente også at eiere av kommersielle kanaler må forstå sitt samfunnsansvar. Han siterte til slutt Jimi Henrix: 

"When the power of love overcomes the love of power the world will know peace." 

Ingen kunne unngå å bli sterkt berørt av Fadi Abou Hassans
innlegg på Litteraturhuset i går (Foto: RMC)

Fadi Abou Hassan fortalte at han har vært nødt til å flykte fra Palestina fordi han ble forfulgt på grunn av sine satiriske tegninger. I dag bor han i Drøbak, og han tegner fortsatt. 

Hassan betegner det som har skjedd i Paris som veldig trist og fullstendig galskap. 

Internasjonalt har satiriske tegninger vært et viktig våpen for å få frem politiske poenger. Terroristene vil drepe vår ytringsfrihet, og derfor må vi fortsette å tegne - mer nå enn tidligere - mente Hassan. 

Mange tegnere er imidlertid redde og tør ikke å uttrykke støtte. De frykter kidnapping og drap. 

Hassan oppfordret til ett minutts stillhet av respekt for de syv drepte tegnerne og politimannen i Paris. Alle reiste seg og holdt blikket rettet mot bildene av de åtte som måtte bøte med livet i sitt møte med terroristene sist onsdag. Dette var et utrolig sterkt øyeblikk under debatten i Litteraturhuset i går. 

Knut Olav Åmås startet med å sitere Jens Bjørneboe:

"Der latteren slutter, begynner galskapen."

Hva kan konsekvensene bli for ytringsfriheten etter dette, spurte Amås, før han lot hver av paneldeltakerne holde sine innledninger. 

Paneldeltakerne i debatten "Ytringsfriheten under angrep" (Foto: RMC)

Marie Simonsen sa innledningsvis at hun skulle ønske at alle var Charlie i dag, men understreket at slik er det selvsagt ikke. Et satireblad som Charlie Hebdo ville hatt store problemer med å klare seg i Norge. I vårt land er vi nemlig mest opptatt av ytringsbegrensningene og ikke ytringsfriheten. 

I 2006 ble Vebjørn Selbekk stående sørgelig alene, selv om flere aviser hadde gjort det samme (dvs. at de hadde trykket faksimiler av karikatur-tegningene av Muhammed). Ingen protesterte da fordømmelsene haglet over ham og Magasinet, og Simonsen understreker at hun skulle ønske at flere (også Dagbladet) hadde vært modigere. Alle ble imidlertid tatt på senga, og visste rett og slett ikke hvordan de skulle takle dette. 

Fire år senere - i 2010 - skjedde nesten det samme igjen. Det hele startet med bilder av tegninger på PSTs Facebooksider - tegninger som var en faksimile av noe Dagbladet hadde trykket. Debatten gikk ikke på ytringsfrihetens betydning, men på Dagbladets motiver for å trykke tegningene. Var motivene aktverdige? 

Dagbladet var en av de første som publiserte Charlie-tegningene. I dag ville det være utenkelig ikke å trykke tegningene. Dette viser veldig klart hvilken økende bevissthet det har vært rundt ytringsfrihetens betydning i de senere årene. 

Noe vi må ha klart for oss er at det er i hverdagen ytringsfriheten må testes - igjen og igjen! 

Knut Nærum og Kyrre Nakkim (Foto: RMC)

Knut Nærum har en fortid som tegner, men skriver i dag tegneseriehistorier for Donald Duck. 

Nærum innledet med å fortelle en historie om lille Aisha som bor i Andeby, men som egentlig kommer fra India. Nærum laget en historie om at Aisha, Donald og nevøene skulle reise til India. Hvordan skulle de tegne Aisha? I redaksjonen var man enige om at her gjaldt det å trå varsomt, slik at ingen ble støtt. Fremdeles den dag i dag er akkurat denne historien ikke trykket i Danmark ... 

Nærum savner en debatt om hva tegningene viser, og han påpeker at det ikke er Vestens oppgave å oppdra islam. De fleste ofrene for voldelige islamistiske ekstremister er fremdeles muslimer. 

Nærum er opptatt av grensene for ytringsfriheten og regner med å bli kalt feig. 

Kyrre Nakkim (Foto: RMC)

Kyrre Nakkim innledet med å si at det er redaktørens rett å vurdere ytringer - ikke lovgivningen. Det er en etisk side ved å ytre seg, og han mener at man alltid må stille spørsmål ved om det er nødvendig å bruke ytringsfriheten. Ytringsfriheten må behandles med varsomhet og klokskap. 

Karrikaturtegnere ytrer seg på en annen måte, og kan derfor bryte flere tabuer (enn det ordinære skrevne ord, slik jeg oppfattet ham). 

Det at man ikke kan si hva som helst, handler om respekt. Hvordan forholder vi oss til dette? 

Noen ganger er hensikten å provosere, men dette er ikke nødvendig hver gang. Terroristene ønsker å få dette til å se ut som en kamp mellom sivilisasjoner. Det er viktig å minne om at dette ikke har støtte verken hos kristne eller muslimer. Ytringsfriheten skal for øvrig sikre at ingen grupper blir satt utenfor. NRKs rolle er å inkludere et større "vi". Det typisk norske handler om mer enn salmesang og Hurtigruta minutt for minutt. 

Thomas Spence opplyste at 118 journalister ble drept i fjor; de fleste drapene skjedde i Pakistan, men med Ukraina som en "god" nr. 2. Det har også vært en del kidnappinger av journalister. Sist onsdag ble syv tegnende journalister drept. Det er mao. farlig å være journalist! 

De siste fire årene har en av fire norske journalister mottatt trusler mot liv og helse. Vil mer frykt føre til mer selvsensur og tilbakeholdelse? Dette må snus etter 7. januar i år. Hva gjør vi når hverdagen kommer? Spence mener at vi må styrke det demokratiske immunforsvaret. Mediehusene må styrke tryggheten for sine ansatte i fremtiden, og politianmelde alle truslene som kommer. 

Shoaib Sultan innledet med å si at angrepet den 7. januar er en kamp om narrativer, ikke en kamp mellom sivilisasjoner. (Mao. hvem skal ha definisjonsmakten mtp. hva dette egentlig handler om?)

Selvsensur er et stort problem, men det motsatte er også et problem. Dette handler ikke om islam, men om ekstremister mot samfunnet. Dessuten handler 7. januar om to ting. Det fant sted en terrorhandling. Denne må ikke blandes inn i debatten om ytringsfriheten og dens grenser. 

Åmås stilte følgende spørsmål til Simonsen: Var det frykt og redsel som gjorde at karikaturtegningene ikke ble trykket i 2006? Simonsen understreket at ytringsklimaet har endret seg dramatisk i årene etter 2006. Den gangen da ambassader ble angrepet og satt i brann, var situasjonen ekstremt betent. Akkurat dette preget debatten den gangen. Hver eneste dag må man tenke på at man ikke skal krenke andre, og dette handler ikke bare om muslimer. Spørsmålet er hvem som skal bestemme: lovgiver, redaktøren, andre? Satire og humor handler også om involvering. Når man kan spøke og fleipe om ting, handler det om et  felles "vi". I motsatt fall er det et "vi" og "dem".

Nakkim fikk spørsmål om hvorfor NRK alltid fokuserer på temaer som integrering og religion når innvandrerungdom er i fokus. Nakkim svarte at det er en utfordring for en statskanal som NRK å nå ut til disse gruppene, og at mange av temaer som opptar etnisk norske ikke har interesse for dem. 

Austenå påpekte at det er en realitet at terroristene er der. Er det nødvendig å legge seg på et annet sikkerhetsnivå? Spence svarte at det vil komme mer krav til sikkerhet, fordi folk må få lov til å føle seg trygge. (Dette ser vi for øvrig i en del offentlige bygg i hovedstaden. Nå blir man skannet før man f.eks. får komme inn i Høyesterett. Min kommentar.) Man må imidlertid ta en debatt på hvordan man kan integrere alle i et vanskelig samboerskap her til lands, som i andre land. Simonsen understreket at 100 % sikre blir vi aldri, men at vi må leve mest mulig normalt. For øvrig er det et paradoks at den største trusselen mot ytringsfriheten faktisk er medienes dårlige økonomi i dag.

Sultan opplyste at han jobber med å kartlegge ekstreme miljøer. Han synes det er ille når mediene opptrer nærmest som et rent mikrofonstativ for ekstremister, og knapt stiller et eneste kritisk spørsmål. Han oppfordret til å være forsiktig eller tenke gjennom hva man gjør når ekstremister slipper til i offentligheten. 

Nakkim understreket at også ekstremister har ytringsfrihet, men at det er viktig å sette deres ytringer inn i en kontekst. De ekstreme stemmene ødelegger ofte debatten og meningsutvekslingene, fordi de får for mye plass og ikke bidrar til å nyansere diskusjonene. 

Nærum sa at han liker konsensus. Å sette folk på plass i offentligheten kan samtidig være å gi dem plass. Er dette ønskelig alltid? 

Sidsel Wold på Litteraturhuset i går (Foto: RMC)

Etter dette ble det åpnet for spørsmål fra salen, og en av dem som ba om mikrofonen var Sidsel Wold, tidligere NRKs korrespondent i Midtøsten. 

Wold opplyste at hun var i Palestina da bråket brøt løs i Midtøsten våren 2006. Det var ikke enkelt å være en som skulle forsvare ytringsfriheten da hun befant seg sammen med palestinere som ble sterkt berørt av det som skjedde. 

Wold brakte et nytt perspektiv inn i debatten - nemlig om det er greit å harsellere med ting som er hellig for oss, f.eks. Holcaust? Hun nevnte også en del andre tabuer i norsk presse, som kongehuset, skiløperne våre og annet. Hun overvar selv en utstilling av karikaturtegninger om Holocaust et sted i Midtøsten (?), og kjente på at det var ekkelt. Ytringsfriheten er for øvrig ikke en vestlig verdi, men en universell verdi!

En tilhører i salen reagerte på at angrepet på den jødiske kosherbutikken ikke er nevnt i i norske medier. Dette fikk noen i panelet til å svare at det ikke riktig, selv om det nok ikke har fått like stor oppmerksomhet som drapet på de syv tegnerne. 

Asbjørn Øverås på Litteraturhuset i går (Foto: RMC)

Asbjørn Øverås, forlagsdirektør i Aschehoug, påpekte blant annet at selv om vi er for ytringsfrihet, må vi vurdere hva vi tåler selv. I Frankrike er det en helt annen tradisjon enn i Norge for å karrikere presidenter og den slags. 

Helt til slutt fikk paneldeltakerne komme med en sluttkommentar. Her gikk det veldig fort, og jeg fikk derfor ikke med meg alle de gode poengene. 

Sultan understreket viktigheten av å åpne opp debatten for uenighet, uten at dette tas til inntekt for at man er for eller imot ytringsfrihet. 

Nakkim påpekte viktigheten av at man trenger informasjon for å kunne ta stilling. 

Nærum understreket at tegning er fortsettelse av krig men med andre midler. Det kunsten skal gjøre med menneskene er å forgifte dem med mer menneskelighet. 

Simonsen mente at vi må være mer årvåkne og vokte retten til ytringsfrihet. 

Og med dette var en spennende og nyansert debatt i Litteraturhuset over. Debatten om ytringsfrihetens grenser er derimot ikke over ... Den har så vidt begynt!

En spennende debatt nærmer seg slutten ... (Foto: RMC)

"Gjenforeningen" (Regissør: Anna Odell)

Et spennende kunstprosjekt om mobbing

Anna Odell (f. 1973) er en svensk kunstner og filmregissør som debuterte med filmen "Gjenforeningen" i 2013. Fra  før av hadde hun laget en kunstfilm som sitt eksamensarbeid - "Ukjent, kvinne 2009-349701", et prosjekt som vakte oppsikt fordi hun brukte seg selv som pasient i psykiatrien for å avsløre ulike maktstrukturer innenfor jussen.

Og brukt seg selv har hun også gjort i filmen "Gjenforeningen". Selv opplevde hun å bli mobbet i samfulle ni år på grunnskolen, og dette har satt sine spor. Da hun i tillegg fikk høre at det hadde vært en 20 års jubileumsfest hvor alle bortsett fra hun var invitert, bestemte hun seg for å lage film om dette. 

Filmen handler kort og godt om hva som kunne ha skjedd dersom hun hadde blitt invitert. Der hun ankommer en fest hvor alle klemmer og kysser hverandre, mens hun nok en gang merker at de aller fleste forholder seg til henne på en avmålt måte. Vi aner mye dårlig samvittighet hos enkelte, samtidig som de tidligere klassekameratene er opptatt av hvor spesiell hun tross alt var, og er hun ikke veldig spesiell fremdeles, mon tro?

På festen som Anna forestiller seg at hun er invitert på, tar hun tidlig ordet og forteller de andre hvordan hun hadde det mens hun gikk på skolen. Der hun ble oversett og unngått. Ingen ville sitte ved siden av henne med mindre noen var syke, og hun ble holdt for narr på en klassetur. Det var som om hun var besmittet med noe de andre ikke ønsket å komme i berøring av. Mens Anna snakker, kikker enkelte skamfullt ned mens andre blir forbannet. Er de ikke på en fest for å hygge seg, kanskje? Og dersom Anna trenger en terapeut, kan hun vel ta dette ut et annet sted? 

Så reiser en annen gutt i forsamlingen seg, han som var mest populær av alle mens de gikk sammen på skolen. Han forteller en helt annen historie enn den Anna nettopp har formidlet. En historie om samhold og mye moro. Dette gjør Anna eitrende forbannet, særlig fordi akkurat han var den hun oppfattet som den verste, der han ravet øverst i klassehierarkiet. Ikke at han egentlig kom med noen direkte utfall mot henne. Det var vel snarere det at han ikke gjorde noe som helst, og i tillegg overså Anna fullstendig i samfulle ni år, mens de gikk i samme klasse. På den måten legitimerte han mobbingen, og han så en annen vei da den fikk sine styggeste og verste utslag. Anna reiser seg etter at han har snakket, og dette blir starten på en spiral hvor den sympatien vi hadde for henne gradvis forsvinner. For går hun ikke så altfor langt i sin bitterhet? Til slutt ender det med regelrett slosskamp og Anna blir båret ut av lokalet og skuffet inn i en taxi, ydmyket og forlatt. Mens de andre fortsetter festen og er skjønt enige om at det i alle fall ikke var dem det var noe i veien med ... Dessuten var de jo barn den gangen, og hvem kan vel egentlig stille barn til ansvar for det de en gang gjorde?

Det hele er altså bare en film, et kunstprosjekt som Anna har konstruert ut fra en idé om hvordan en slik gjenforening kunne ha fortonet seg dersom hun hadde blitt invitert ... 

Nå begynner det egentlige prosjektet - nemlig å invitere de tidligere klassekameratene til å se filmen sammen med henne og kommentere det de ser. Mens hun ringer rundt, møter hun motbør. Enkelte ønsker åpenbart ikke å si at de ikke vil møte henne igjen, men klarer ikke å si nei og kommer med tåpelige unnskyldninger. Andre sier at de skal ringe tilbake, uten at de gjør det. Men sånn ca. 1/3 av Annas tidligere klassekamerater møter faktisk opp, og dette er den spennende delen av historien. For hva tenker de når de ser filmen? Noen blir svært opptatt av å finne ut hvem som spiller dem selv, en - den mest populære gutten i klassen - skjønner ingenting og er redd for å få sitt gode navn og rykte ødelagt av Annas film, mens en tredje faktisk "legger seg flat" i forhold til hva han har påført henne av smerte. Underveis blir det et poeng hvem som egentlig sørget for at Anna ikke skulle inviteres, og de skylder på hverandre. 

Anna tar ordet på gjenforeningsfesten

Anna treffer også den verste mobberen ved å oppsøke hjemmet der han bor. Vi aner at denne mobberen ikke har forandret seg siden skoledagene. Han er den samme nokså følelsesmessig avstumpede gutten nå som den gang, uten evne til empati for Anna eller for den saks skyld noen andre. 

Hva sitter Anna igjen med etter at prosjektet er så godt som fullført? Å lage film om sine klassekamerater må vel være den ultimate hevnen? Men det er ikke hevn hun er ute etter, men å belyse problemet mobbing fra flest mulig sider. Filmen viser med all tydelighet at de tidligere maktstrukturene som gjaldt i den opprinnelige klassen, fremdeles gjelder. Det er de samme som sitter med definisjonsmakten på hvem som var kule og ukule, inne eller ute. Men å få stempelet mobber på seg, det vil de alle ha seg frabedt. Her er det den gamle leksa om at offeret er den egentlig skyldige, som nærmest ba om å bli plaget fordi han/hun var så spesiell. 

Scene fra gjenforeningsfesten

Scene fra gjenforeningsfesten

Et aspekt ved filmen som jeg faktisk savnet, var hvor alle de voksne var den gangen Anna var barn. Foreldrene, lærerne? Som regel er det kanskje nettopp der legitimeringen av mobbing ligger - foreldre som daglig snakker dritt om andre rundt middagsbordet mens barna hører på, som feller dommer over andre uten å vite hvilke byrder de bærer, lærere som ikke orker å gripe inn når elever de selv innerst inne misliker blir plaget av andre. Dette sier filmen intet om. 

Noe Anna Odell virkelig får synliggjort er at det ikke bare er de aktive mobberne som er ansvarlige, men at også de passive - de som sitter med definisjonsmakten fordi de befinner seg øverst i makthierarkiet - faktisk kan sitte med det største ansvaret når det kommer til stykket. Manglende inkludering, utestengning og isolasjon er noe av det verste man kan påføre et barn, og dette var kjernen i det Anna selv opplevde. Hvem hadde egentlig ansvaret for å bryte isen og ta henne inn i varmen? "De andre"? Dermed pulveriserer alle ansvaret bort fra seg selv, med den følge at ingen gjør noe - heller ikke etter 20 år ... 

"Gjenforeningen" er en utrolig sterk og viktig film, som man bør få med seg! Jeg anbefaler den varmt! Se den sammen med tenåringsbarna og diskuter den etterpå!

Innspilt: 2013 
Originaltittel: Återträffen
Genre: Drama
Nasjonalitet: Sverige
Skuespillere: Christopher Wollter, Fredrik Meyer, Mikaela Ramel, Minna Treutiger, Henrik Norlén m.fl. 
Spilletid: 89 minutter