"Stormens tid" / "Pillars of the Earth" (Regissør: Sergio Mimica-Gezzan)

Historisk film om middelalderen


Innspilt: 2009
Originaltittel: The Pillars of the Earth (Jordens pilarer)
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Ian McShane (Waleran Bigod), Donald Sutherland (Earl Bartholomew), Matthew MacFadyen (Prior Philip), Rufus Sewell (Tom Builder), Hayley Atwell (Aliena), Eddie Redmayne (Jack Jackson), Sarah Parish (Regan Hamleigh), Robert Bathurst (Percy Hamleigh), David Oakes (William Hamleigh), Tony Curran (King Stephen), Sam Claflin (Richard), Skye Bennett (Martha Bulider), Natalia Wörner (Ellen), Anatlole Taubman (Remigius), Goetz Otto (Walter), Alison Pill (Princess Maude)
Spilletid: 7 t 36 min.
Filmen er basert på Ken Folletts roman med samme navn

Filmens handling er i all hovedsak lagt til den perioden i Englands historie som omtales som "anarkiet". I årene 1135 til 1154 regjerte kong Stephen et England som konstant bar preg av uroligheter, med et utall av borgerkriger. Lov og orden var fraværende, og det var den sterkeste rett som gjaldt. Her som ellers i middelalderen gjaldt det å være inne med kongen for å sikre sin slekt, noe som la grunnlaget for mange skitne intriger.

Bakteppet i filmen er rivaliseringen mellom kong Stephen og prinsesse Maude, som kjempet for sin sønns rett til kronen. Her slutter imidlertid for en stor del det historiske korrekte, for resten av handlingen er ren fiksjon. Kingsbridge, stedet hvor en stor katedral etter hvert skal skride frem, har nemlig aldri eksistert.

Et skip med kongen og hans arving er på vei til England. På mystisk vis brenner skipet ned, og den eneste overlevende (tror man), er en franskmann som takket være sine eminente svømmekunnskaper klarer å nå land. I halvdød tilstand finner en novise ham i strandkanten. Hun - Ellen - redder hans liv, men samtidig oppstår det sterke følelser mellom de to. Ellen har ikke avlagt noen nonne-ed, og rekker knapt å innlede et intenst kjærlighetsforhold med franskmannen, som kort tid etter arresteres, tiltalt for å ha skjendet et kirkelig relikvium. Da han brennes på bålet som kjetter, kaster Ellen en forbannelse over de tre høytstående mennene som er årsak i at hennes elskede rives fra henne, åpenbart uskyldig dømt. Det mennene imidlertid ikke vet, er at Ellen har tatt vare på en ring etter franskmannen. En ring som senere skal vise seg å få svært stor betydning ...

Ellen lyses i bånd av de høytstående herrer, som mener at hun er en heks. Senere føder hun franksmannens barn; sønnen Jack Jackson.

I filmens åpningsscene er Tom Builder og hans familie på vandring for å finne arbeid. Toms spesialitet er å bygge katedraler. Kona er gravid og ute har vinteren begynt å melde sin ankomst. Så treffer de på Ellen og hennes sønn Jack, som lever i en hule, Takknemlig søker de ly sammen med dem - inntil Toms sønn skriker opp at kvinnen er en heks. Hals over hode flykter de av gårde i vinterkulden, og da Toms kone får fødselsveer uten at familien har mulighet for å finne ly, går det som det må gå: hun dør i barsel. I ren vanvare legger Tom sin nyfødte sønn ved konas grav. Han fatter ikke hvordan han skal klare å fø opp ungen uansett. Rett etter angrer han seg og går tilbake til graven for å hente barnet, men da er det borte ...

Omsider når familien Kingsbridge, og tilfeldigheter - bl.a. en kirkebrann - gjør at Tom engasjeres til et prosjekt som har alle odds mot seg, nemlig å bygge en katedral på stedet. I bresjen for prosjektet står prior Philip. Men det skal vise seg at veien frem til den ferdige katedralen blir lang og tornefull. Det står nemlig litt for mange mennesker i veien for prosjektet; en vinglete kong Stephen som har litt for mye blod på hendene selv, familien Hamleigh som ønsker å nå frem til maktens tinder og bruker alle tilgjengelige midler for å oppnå dette, og sist men ikke minst Waleran Bigot som har litt av hvert å skjule og som ikke går av veien for å rydde trøblete mennesker av veien ... Og oppi alt dette forelsker Ellens sønn Jack seg i vakre Aliena, datter av jarlen av Bartholomew, en kvinne den brutale sønnen av Hamleigh-slekten er ute etter ... for enhver pris! Og Tom og Ellen finner også hverandre i en lidenskap så sterk at selv ikke kirkens menn klarer å sette stopper for deres kjærlighets utfoldelse.

Først av alt: jeg elsker filmer fra denne tidsepoken! Da serien nylig startet som TV-serie på TV2, var jeg derfor ikke det minste i tvil om at jeg måtte skaffe meg DVD-utgaven av filmen slik at det var mulig å se alle episodene i mitt eget tempo (dvs. med en eneste gang!). Jeg ble ikke skuffet! Denne serien fengslet meg fra første stund. Kulissene i filmen fremstår som meget realistiske og skuespillerprestasjonene er fabelaktige, synes jeg. Det eneste jeg i grunnen føler grunn til å beklage er at hendelsene rundt oppføringen av katedralen er bygget på fiksjon. På den annen side tror jeg at historien som fortelles nettopp om tilblivelsen av denne katedralen er så realistisk som den kan få blitt. De fleste av Europas katedraler som ble bygget i middelalderen, tok det en mannsalder å føre opp. Kriger og uro stoppet byggingen, ikke bare på grunn av krigens ødeleggelser men også fordi pengestrømmen stoppet opp. Derfor kan man som regel lese om at kirker bærer preg av minst tre-fire ulike byggestiler - fordi det tok tid å føre dem opp og fordi hver tidsalders reparasjoner tilførte byggene noe nytt fra sin tid. Dessuten foregikk det ikke rent lite rivalisering mellom de ulike distriktene og deres makthavere om hvem som hadde den største, flotteste og mest påkostede katedralen. Dette fikk i neste omgang stor betydning for deres egen maktposisjon. Og her er vi på mange måter ved kjernen av denne historien.

Filmen "Stormens tid" inneholder det aller meste som skal til for å gjøre den til en film av stort format: en mektig historie fylt til randen av intriger, vakre heltinner, modige menn, idealisme og tro. Mens jeg satt og så filmen gjorde jeg meg også en del tanker om religionens betydning opp gjennom historien. Visst har religionen forårsaket mye lidelser, men uten den tror jeg at samfunnet hadde raknet fullstendig, spesielt i løpet av den grusomme middelalderen. Redselen for helvete var nemlig så stor at selv det ondeste menneske med de mest tvilsomme motiver stoppet i tide ... tanken på frelsen eller mangel på sådan gjorde at det gode likevel kunne få sin plass. Med mindre man som her hadde en ond kardinal som tilga synder etter eget forgodtbefinnende ... Selvsagt seirer det gode til slutt, om noen skulle lure på dette. Men underveis ligger det mange ofre ...

Alt i alt synes jeg denne filmen fortjener terningkast fem! Jeg anbefaler filmen på det varmeste!

Tom Builder og Ellen

Jarlen Bartholomew og hans barn Richard og Aliena

Slag etter slag ble utkjempet i denne perioden av anarki

Prior Philip

Den begavede skulptøren Jack Jackson og Aliena

Rundreise i Spania - 01 Granada

Deler av ferien i år besto i en rundreise med bil i Spania. Vi tok utgangspunkt i Barcelona, og reiste rundt i nord i første del av ferien og i Andalucia i siste del av ferien. Kartet nedenfor viser reiseruta, som omfatter klosteret Montserrat rett utenfor Barcelona, badebyen Tossa de Mar, lilleputstaten Andorra, Logrona (hovedstaden i Rioja), San Sebastian, Gernika,  Bilbabo (Baskerland), Cordoba, Sevilla, Cadiz, den britiske kronkolonien Gibraltar, Granada (med maurerpalasset Alhambra), Baeza, Ubeda, Valencia og Barcelona. Vi endte opp med å kjøre nesten 400 mil, uten at dette egentlig føltes veldig belastende. Veiene i Spania er nemlig meget gode, og kjørestilen er dessuten svært sivilisert! Ikke én eneste gang var vi vitne til ulykker på veiene. Det er mer enn hva vi kan si etter å ha kjørt Europa på kryss og tvers en del ganger i årenes løp. Spania var i det hele tatt et meget hyggelig bekjentskap!

I en artikkelserie i tiden fremover ønsker jeg å presentere noen av inntrykkene vi fikk underveis - fortrinnsvis i form av bilder med forklarende tekster. Mitt mål er å få flere til å få øynene opp for hvilket fantastisk spennende land Spania faktisk er! Presentasjonene vil ikke bli gjort kronologisk, men etter hva jeg føler for. Jeg ønsker å starte med byen Granada, som ligger i Andalucia. Det fantastiske mauriske palasset Alhambra vil bli presentert i en artikkel for seg.

Granada kalles ofte arabernes siste utpost i Spania. Maurerne ble fordrevet fra byen i 1492, men likevel ses utallige spor etter arabisk kultur. Nettopp dette gjør denne byen så unik!

Morsomme markeder

De arabiske basarene er virkelig verdt et besøk! Den som kommer 

tomhendt ut herfra, finnes knapt ... 

Velduftende krydderier og te skaper en eksotisk stemning

Granadas katedral i bakgrunnen

Byggingen av katedralen startet i 1523, og byggestilen er inspirert både 

av renessansen, gotikken, barokken og neoklassismen. 

Akkurat denne dagen - 26. juni - fikk vi anledning til å overvære 

en viktig religiøs begivenhet - feiringen av Kristi´ legeme. En stor 

og flott prosesjon foregikk i gatene, og stemningen var magisk!

Her kommer prosesjonen

En kunstner sitter i skyggen foran katedralen, som han 

er i gang med å male.

I Granada eksisterer den eldgamle tradisjonen fremdeles. 

Her følger nemlig gratis tapas med det gjestene bestiller av drikke. 

Og det spiller faktisk ingen rolle om man bestiller alkohol eller kun vann.

Tapas får man okke som!

Under rundreisen hadde vi til gode å oppleve å få servert noe som 

ikke smakte fantastisk godt. Denne velkomponerte smaksbomben var 

heller intet unntak!

Man reiser ikke rundt i Andalucia uten å smake på den 

lokale Gazpachoen ... MINST en gang! Suppen består av alskens 

grønnsaker - hovedsaklig tomater og agurk riktignok - og den 

serveres kald. Mmmmmm!

Fristende reklameplakater! 

Alle barer med respekt for seg selv har minst et dusin 

skinker hengende over bardisken!

Et oksehode eller to hører også med!

Og hva med å avslutte kvelden med et glass arabisk te?

Det ene tehuset mer eksotisk enn det andre ... nesten
som hentet rett ut av 1001 natt ...

Jonas Jonasson: "Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant"

Svenskenes svar på Arto Paasilinna?


Utgitt i Sverige: 2010
Originaltittel: Hundraåringen som klev ut genom fönsteret och forsvann
Utgitt i Norge: 2010
Oversatt: Elisabeth Bjørnson
Forlag: Pirat
Antall sider: 381

Den dagen Allan Karlsson fyller hundre år, har bestyrelsen på aldershjemmet han bor på, sørget for at det skal bli gjort stor stas på ham. Så mye er satt i gang at Allan ikke orker tanken på å være til stede under all festivitasen, men rett og slett klatrer ut av vinduet på rommet sitt og velger å stikke av.

Ulykksaligvis kommer Allan til å stikke av med kofferten til et medlem av motorsykkelgjengen Never Again, og dermed får han hele banden etter seg ... Underveis dukker den ene pussige skruen etter den andre opp; Benny, Bosse, Gunnilla den skjønne, elefanten Sonja, Bøtta, Gjedda og Hanken ... bare for å nevne noen. Og mens de forsøker å stikke av fra Never Again-gjengen, har de også politiet og pressen i hælene. Parallelt foretar Allan tilbakeblikk i sitt fantastiske liv, hvor han har møtt ingen ringere enn Truman, Stalin, Formann Mao, Roosevelt, Franco, Kim Jong Il, de Gaule ... og har hatt en avgjørende finger med i spillet mht. utviklingen av atombomben ...

Mens det ser ut som det ligger lik etter lik i kjølevannet etter den flyktende gjengen, spekulerer både politiet og pressen på hva som egentlig skjer. En stund ser det ut til at hundreåringen er blitt trippelmorder.

"I takt med at dagene og snart ukene gikk, fikk journalistene stadig større problemer med å holde saken om den mistenkte trippelmorderen og håndlangerne hans i live. Allerede etter et par dager hadde tv og morgenavisene sluttet å rapportere, i tråd med det gamle, defensive synet at hvis man ikke hadde noe å si, skal man ikke si noe.

Tabloidavisene holdt ut lenger. Hadde de ingenting å si, kunne de jo alltids intervjue og sitere noen som ikke skjønte at de heller ikke hadde noe å si. Derimot droppet Ekspressen ideen om å bruke tarotkort for å finne ut hvor Allan befant seg. I stedet fikk de være ferdig med Allan Karlsson inntil videre. Med god appetitt på neste skitt, som det het. Med det mente de at de nå fikk finne frem til noe annet som engasjerte nasjonen. I verste fall fungerte det jo alltid med slanking." (Side 270)

Denne boka har blitt presentert som "hylende morsom", "den morsomste boka jeg har lest!" etc. Kanskje var det nettopp derfor jeg måtte bli skuffet? Fordi forventningene på forhånd var for skyhøye? Jeg skjønner på en måte hva som må ha gått hjem hos de fleste som har lest denne boka, men humoren fungerte langt på vei ikke helt på meg. På den annen side har jeg ingen problemer med å se for meg at en film basert på denne boka kan bli hylende morsom!

Gjennom fortellergrepet med at Allan ser tilbake på sine hundre års levde liv, dras vi samtidig gjennom hele det 20. århundres viktigste politiske hendelser på verdensbasis. Og Allans rolle oppi det hele er som en slags Paasilinna-skrøne. Bare med den vesentlige forskjell at Paasilinna skrøner og briljerer med til dels nokså alvorlige mellommenneskelige temaer og klarer å gjøre dette morsomt uten at det grenser til det patetiske. Akkurat det synes jeg ikke Jonas Jonasson helt får til. Dermed ble jeg noen ganger sittende igjen med en nokså flau smak i munnen. Men selv om denne boka ikke helt falt i smak hos meg, så gi den for all del en sjanse dersom du fra før av har tenkt at dette er en bok du ønsker å lese! Boka er godt skrevet, og skrivestilen er konsekvent til punkt og prikke! Alle blødmene er nok foretatt ved vitende og vilje! Og når den ikke helt gikk hjem hos meg, så kan det også skyldes at jeg både i forkant og underveis har lest andre bøker av en helt annen kaliber. I den sammenheng kom denne boka rett og slett til kort. Like fullt synes jeg den fortjener terningkast fire!

Andre omtaler av boka:
- Lines bibliotek

Jonas Jonasson

"True Grit - et ekte mannfolk" (Regissører: Ethan og Joel Coen)

Der menn er menn og kvinner knapt kan sies å være velkommen


Innspilt: 2010
Originaltittel: True Grit
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama/Western
Skuespillere: Jeff Bridges, Matt Damon, Josh Brolin, Barry Pepper, Hailee Steinfeld, Paul Rae
Spilletid: 106 min.

14 år gamle Hattie Ross bestemmer seg for å ta sjeen i egne hender da faren hennes blir drept og morderen og slasken Tom Chaney stikker av inn i ødemarken. Ved hjelp av en god porsjon kløkt klarer hun å få i stand en deal med en av stedets lurendreiere ved å true med sin imaginære advokat, og utstyrt med over 300 dollar har hun dermed handlefrihet til å hyre inn den råeste sheriffen i mils omkrets: Rooster Cogburn. Ingen andre enn ham tiltror hun oppgaven med å fange Tom Chaney! Hun vil ha Chaney hengt for udåden.

Nokså motvillig tar Cogburn (i Jeff Bridges skikkelse) på seg oppdraget, men han skjønner litt for sent at den unge damen faktisk mener alvor om at hun vil være med på selve jakten. Og tross forsøk på å riste henne av seg, klarer han det ikke. Men denne fornyede respekten for "jentungen" kommer godt med i tiden som kommer. Underveis møter de texas-rangeren LaBoeuf (Matt Damon), tøffere enn tøffest, men myk på bunnen (når man bare har gravd seg gjennom mange nok lag i hans ytre straffasje). Forholdene i ødemarken er råbarkede, og ingen stoler på noen. Det eneste som i grunnen teller når det kommer til stykket, er hvem som er raskest på avtrekkeren. Og så er spørsmålet om de klarer å fange Tom Chaney til slutt, der de nærmest leter i blinde langt ute i ødemarken?

For å være helt ærlig er ikke western-filmer det jeg elsker aller høyest for tiden (i motsetning til da jeg var yngre), men jeg har lenge skjønt at akkurat denne filmen bare måtte jeg få med meg! Jeg har dessuten stor respekt for Coen-brødrenes arbeid, og bare det i seg selv er nok til at jeg ville valgt å se en hvilken som helst film unnfanget av dem. For å ta det viktigste først: jeg ble IKKE skuffet! Denne filmen er rett og slett mesterlig! Og Coen-brødrene har klart det tidligere regissører av westernfilmer sjelden klarte: de har tilført humor til sjangeren! En del av scenene i filmen er nemlig svært morsomme! Vær imidlertid forberedt på noen særs voldelige scener! I ødemarken vises det nemlig ingen nåde overfor skurker og sveklinger. Verken Jeff Bridges eller Matt Damon skuffer i denne filmen - spesielt ikke Matt Damon, vil jeg si. For øvrig synes jeg at produsentene av filmen godt kunne ha fremhevet navnet på den unge skuespillerinnen Hailee Steinfeld på filmplakaten. Jeg synes filmen fortjener terningkast fem. Avslutningsvis bør det nevnes at filmen ble nominert til hele 10 Oscars, men ikke fikk en eneste en ... Det synes jeg er ufortjent.

"Mother and Child" (Regissør: Rodrigo García)

Tankevekkende om skjebnesvangre valg


Innspilt: 2009
Originaltittel: Mother and Child
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Naomi Watts, Annette Bening, Kerry Washington, Jimmy Smits, Samuel L. Jackson
Spilletid: 126 min.

For nesten 40 år siden oppga Karen sitt barn, som hun fødte i en alder av 14. Barnet ble adoptert bort, og siden har Karen, som lever sammen med sin aldrende mor, aldri kunnet glemme dette barnet. Hun har mang en gang angret dypt og inderlig på at hun ikke beholdt datteren sin. Dette har gjort at hun har stengt alt hun en gang hadde av ømhet inni seg, og utad fremstår mer som en nokså brysk og følelseskald kvinne. De gangene hun har vært i nærheten av å innlede en romanse med noen, har moren hennes alltid manet til forsiktighet ved å minne henne på at hun kan bli skuffet ... Følgelig har Karen egentlig alltid satt sitt eget liv på vent.

Parallelt følger vi Karens bortadopterte datter Elisabeth som er en dyktig advokat. Hun lever imidlertid alene og har aldri klart å binde seg til noen. Hennes måte å håndtere situasjoner hun absolutt ikke har kontroll på, er å spille på sin kvinnelighet, selv om dette innebærer bruk og kast av mennesker hun omgir seg med. Men så tar livet plutselig en helt annen vending for henne ...

Et annen par sliter med barnløshet og ønsker å adoptere et barn. Men veien frem til adopsjon skal vise seg å bli alt annet enn lett ...

Så treffer Karen mannen Paco i jobbsammenheng. Han viser interesse for henne som kvinne, men hun er ikke enkel å sjekke opp ... Men Paco, som hele tiden får følelsen av at alt han sier og gjør blir katastrofalt feil, gir ikke opp. Selv om han må skrelle av mange lag for å komme inn til Karens godt skjulte ømhet ...

Det er sikkert unødvendig å nevne at dette er og blir en damefilm ... Like fullt er den absolutt severdig og jeg ble rørt opptil flere ganger. Mens jeg elsker Annette Bening, har jeg imidlertid større problemer med Naomi Watts, som jeg rett og slett aldri har syntes noe særlig om som skuespiller. Hun blir for glatt etter min mening. Annette Bening derimot spiller glitrende! Hvordan hun får frem den følelsesmessige opptiningen av Karen, er meget overbevisende! Noen valg i livet er det ikke mulig å få gjort om på, og i den konteksten er denne filmen tankevekkende. Her blir det terningkast fire!

Arto Paasilinna: Prosten og hans forunderlige tjener

Det begynte så bra ...

Hva gir man egentlig en prost i 50 års presang? Kanskje en levende bjørnunge? Akkurat dette er det prosten Huuskonen får i bursdagsgave!

Den sære prosten ble ikke akkurat hoppende glad for gaven, men det skulle etter hvert likevel oppstå svært tette bånd mellom den foreldreløse bjørnen og prosten. Bjørnen, som etter hvert vokser seg større og større, følger prosten i tykt og tynt. Mens han er liten, blir han kalt Dægern, og Faen da han ble større.

Prostinnen kan ikke fordra bjørnungen, og da mannen hennes begynner å bo sammen med bjørnen og forskeren Sonja i et vinterhi, synes hun det går alldeles for vidt. Dette vil hun ikke være med på, og hun utfordrer mannen sin til å velge mellom henne og bjørnen. I Paasilinnas verden burde det ikke overraske noen at prosten selvsagt velger bjørnen ...

Etter hvert synes også biskopen at det får være nok, og prosten mister sitt embete. Deretter legger prost Huuskonen og bjørnen ut på en omfattende reise, som bl.a. innbefatter Russland og Malta. Og bjørnen antar mer og mer menneskelige egenskaper etter hvert som den vokser til. Prosten blir mindre og mindre troende, mens bjørnen altså blir mer og mer religiøs ...

Denne boka begynte så utrolig bra. Stilen er helt umiskjennelig og jeg tenkte at "dette tegner godt"! Men sånn ca. halvveis flatet det hele ut og det var nesten en lidelse å komme seg gjennom boka. Borte var magien, og mest av alt fikk jeg følelsen av å ha lest dette før. Denne boka ligner litt for mye på "Harens år", med den vesentlige forskjell at her er det en bjørn som har dyrerollen, mens det i den andre var en hare. Konseptet med at mann forlater sitt konvensjonelle liv for å leve sammen med et dyr, er imidlertid nokså lik. Men der "Harens år" var herlig forfriskende og original, synes jeg "Prosten ..." bar preg av vel mye repetisjon. Jeg har enda en bok av Paasilinna liggende (Tordengudens sønn), og tror ikke at den vil få spesielt høy prioritet med det første etter denne nokså nedslående leseopplevelsen. Jeg synes for øvrig at Kyrre Haugen Bakke leste meget godt! Denne boka fortjener etter mitt skjønn terningkast tre.

Utgitt i Finland: 1995

Originaltittel: Rovasti Huuskosen petomainen miespalvelija

Oversatt: Ellen Holm Stenersen

Lydboka er innspilt: 2010

Opplest: Kyrre Haugen Bakke

Forlag: Lydbokforlaget

Spilletid: 7 t 14 min.

Arto Paasilinna

"Blue Valentine" (Regissør: Derek Cianfrance"

Velspilt ekteskapsdrama


Innspilt: 2010
Originaltittel: Blue Valentine
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama / romantikk
Skuespillere: Ryan Gosling, Michelle Williams, Mike Vogel, John Doman, Ben Shenkman
Spilletid: 107 min.

Cindy og Dean møtte hverandre for seks år siden og har i mellomtiden rukket å få en skjønn liten datter. Nå virker det imidlertid som om kjærligheten dem i mellom er slutt, og at en hver form for gnist i forholdet er borte. Hva skjedde egentlig med deres intense følelser for hverandre?

Gjennom tilbakeblikk i tid får vi vite hvordan paret møttes. Cindy jobbet som sykepleier på et sykehjem, og Dean dukket opp i livet hennes på et tidspunkt da hun egentlig var sammen med en annen. For Dean var det kjærlighet ved første blikk, og denne kvinnen skulle han ganske enkelt bare ha! Selv om han aldri hadde drømt om familieliv og barn, fikk kjærligheten til Cindy ham til nettopp å ønske seg dette. Da det viste seg at Cindy var gravid og ikke visste hvem som var far til barnet, sto han ved hennes side og støttet henne gjennom gravidteten.

Nå - seks år etter - foreslår Dean at de skal dra på et kjærlighetshotell for om mulig å blåse nytt liv i forholdet. Spørsmålet er imidlertid om det er for sent å redde ekteskapet ... Deans desperasjon mht å beholde Cindy er først og fremst skremmende heller enn tillitsvekkende på et tidspunkt hvor det nettopp er så viktig at Cindy er villig til å gi ham og forholdet deres en ny sjanse ...

Teknikken som brukes i filmen med å veksle mellom nåtid og fortid er ikke ny, og kan være et spennende fortellergrep. I denne filmen opplevde jeg imidlertid dette som mer forvirrende og rotete enn noe annet, idet det slett ikke alltid var like enkelt å forstå om vi var i fortid eller nåtid. Når jeg likevel likte filmen var det først og fremst fordi skuespillerne spilte så overbevisende i roller som utvilsomt krevde svært mye av dem. Hva er det som har fått kjærligheten mellom de to til å dø så raskt? Er dagliglivets plikter og rutiner så til de grader drepende for kjærligheten at det ikke var mulig å få plass til annet enn foreldrerollen? Hvor har det blitt av galskapen og impulsiviteten i forholdet? Og hva med alle Deans talenter, som i stedet for å bli videreutviklet, ble priorotert bort i alt slitet? Etter å ha levd sammen noen år, opplever dessuten ikke Cindy det like spennende å bli møtt av en halvfull og elskovssyk Dean om morgenen når hun kommer hjem etter nattevakter, først og fremst trøtt og med et sterkt ønske om å få sove. Mens han på sin side opplever å bli avvist, avvist og atter avvist absolutt hele tiden ...

Jeg er ikke blant dem som mener at filmen er så genial som enkelte vil ha det til. Jeg ser imidlertid at skuespillerne Michelle Williams og Ryan Gosling virkelig leverer! Og det så pass at Michelle Williams velfortjent ble Oscarnominert for beste kvinnelige hovedrolle i 2011. Det som kanskje er mest oppsiktsvekkende med filmen er at den er amerikanskprodusert, for det meste i den minner egentlig om en typisk europeisk filmproduksjon. I alle fall er glamouren fullstendig fraværende, og det synes jeg er befriende! En trøtt kvinne våkner ikke nysminket om morgenen, slik de har tendenser til i amerikanske filmer generelt. For mitt vedkommende styrket det historiens troverdighet at Cindy var usminket, bustete på håret og virkelig virket trøtt i disse scenene. Alt i alt er dette en svært severdig film, men ikke den beste jeg har sett i genren ekteskapsdrama. Jeg har endt opp med å vurdere filmen til terningkast fire. 

"Om guder og mennesker" (Regissør: Xavier Beauvois)

Et lavmælt drama fra virkeligheten


Innspilt: 2010
Originaltittel: Des Hommes et des Dieux
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Lambert Wilson, Michael Lonsdale, Olivier Rabourdin, Jacques Herlin
Spilletid: 117 min.

Åtte franske cisterciensermunker lever sammen i et gammelt kloster i Atlasfjellene i Algerie. Her har de levd i fredelig sameksistens med lokalbefolkningen, som er muslimsk, gjennom mange, mange år.

Dagene tilbringes gjennom bønn og sang, og munkene dyrker også det de trenger for å brødfø seg selv. Ofte kommer lokalbefolkning innom fordi de trenger hjelp fra munkene. Blant annet er en av dem utdannet lege fra den tiden han levde et verdslig liv. Av og til kommer det dessuten ungpiker innom for å få råd når det gjelder kjærlighet og ekteskap. Munkene blir absolutt involvert i dagliglivet i landsbyen.

En dag får munkene høre at en gruppe kroater er drept. Gjerningsmennene er en gruppe fundamentalister som herjer rundt i området. Bl.a. er en ung, ugift kvinne knivdrept fordi hun ikke hadde på seg hijab. Samtidig får munkene høre om opptøyer i Frankrike, hvor diskusjonene om forbud mot bruk av hijab pågår. Der er ungjenter villig til å gjøre nærmest hva som helst for å få lov til å gå med hijab ...

Myndighetene på stedet ønsker at munkene skal reise hjem til Frankrike. De frykter nemlig for munkenes sikkerhet, samt at de kan bli en brikke i et politisk spill. Munkene drøfter seg i mellom hva de skal gjøre. To-tre av munkene tviler på om det er riktig å bli værende. Men hva har de egentlig å reise tilbake til? Mens de tviler frem og tilbake på hva de skal gjøre, rykker voldshandlingene fra fundamentalistene nærmere og nærmere. Lokalbefolkningen er skrekkslagen, men hva kan de gjøre? Munkene tviholder imidlertid på sin tro på det gode, noe som til slutt skal vise seg nokså fåfengt ...

Handlingen i filmen er basert på en sann historie som skjedde på midten av 1990-tallet, og dette gjorde filmen selvfølgelig ekstra interessant. Forvent ikke action dersom du velger å se denne filmen! Den er nokså lavmælt i uttrykket, og for å få fullt utbytte av den bør man sette seg godt til rette i godstolen eller sofaen! På forhånd hadde jeg hørt at denne filmen bare var helt fantastisk. I så måte må jeg innrømme at jeg ble litt skuffet. Like fullt likte jeg den. Her er det ikke de helt store faktene ute og går, og budskapet er nokså enkelt: det gode holdes opp mot det onde. Men misforstå ikke! Det handler ikke om "den gode kristendom" satt opp mot "det onde islam", men om gode mennesker kontra onde mennesker - uavhengig av religionstilhørighet.  Her blir det terningkast fem (og altså ikke en sekser som jeg kanskje tenkte at den ville få). Det som trekker noe ned er at filmen er vel lang og at enkelte partier blir litt for stillestående. 

Munkene drøfter den alvorlige situasjonen nøye

Munkene er en integrert del av landsbyen

En ung kvinne er i tvil om følelsene sine overfor den mannen 

faren ønsker at hun skal gifte seg med, og søker råd hos munkene

De åtte munkene som lever sammen i klosteret

"Biutiful" (Regissør: Alejandro González Iñárritu)

Fantastiske Javier Bardem i ny film!


Innspilt: 2010
Originaltittel: Biutiful
Genre: Drama
Nasjonalitet: Mexico
Skuespillere: Javier Bardem, Maricel Alvarez, Eduard Fernàndez, Diaryatou Daff, Cheng Tai Shen
Spilletid: 147 min.

Uxbal (Javier Bardem) er en mann som bokstavelig talt lever på kanten av stupet. Han er alene om å ta seg av sine to mindreårige barn etter å ha forlatt sin kone, som har en bipolar lidelse. Han har sett seg lei av hennes uansvarlige livsførsel, hvor hun er mest opptatt av liv og moro i form av alkohol og tilfeldig sex - i alle fall i de maniske fasene av sin sykdom. Nylig har han fått vite at han har prostatakreft med spredning bl.a. til leveren, og at han snart skal dø. Han slites nesten i stykker med tanke på hvordan det skal gå med barna når han er borte. Selv har han en broket fortid med en far som forsvant før han ble født, og det har derfor vært av stor betydning for ham at hans barn ikke skal bli sviktet.

Parallelt med at vi følger Uxbal og hans forhold til ekskona og utviklingen av hans kreftsykdom, får vi innblikk i noe som er et stort problem i Syd-Europa - nemlig ulovlig innvandring. I Barcelona, hvor handlingen i filmen foregår, er det mange mennesker som nærmest lever "under jorden" fordi de ikke har papirene sine i orden. Hvem har ikke (som turist i Spania, Italia eller lignenede) opplevd å være vitne til fargede gateselgere som tilbyr hva det skulle være av falske merkevarer, og som springer av gårde i full fart ved det minste tegn til politi i nærheten, med varene i en bylt på ryggen? I denne filmen følger vi en gruppe ulovlige innvandrere fra Kina, som jobber på en fabrikk som produserer disse varene ... Uxbal kobler ulovlige innvandrer til bakmenn som trenger arbeidskraft, og han sørger også for at politiet ser en annen vei gjennom å bestikke dem. Disse ulovlige innvandrerne er helt prisgitt folkene de jobber for, og i denne filmen skal det vise seg at den grenseløse tilliten har sin pris ... For til slutt går det riktig ille.

Dette er enda en veldig bra film hvor Javier Bardem medvirker i en stor karakterrolle. Denne gangen i rollen som den småkriminelle Uxbal som også er alenefar. Et spørsmål jeg ble sittende og gruble på mens jeg så filmen, var om Uxbal var en god eller dårlig mann. På den ene siden var han med på å utnytte de svakeste av de svake i samfunnet. På den annen side var han en mann som helt klart hadde en form for integritet og moral, og som selv var overbevist om at han faktisk hjalp de ulovlige innvandrerne. Selv da det ble klart at hans behov for eller griskhet etter penger fikk ham til å foreta et valg som ble helt fatalt for 25 innvandrere som arbeidet på en fabrikk "under jorden" ... Like fullt er han en mann som forsøker å gjøre opp for seg, hvor umulig det enn synes. Omgitt av mennesker som er enda mer desperate enn han selv, er det for øvrig vanskelig å stole fullt og helt på noen.

Jo flere filmer med Javier Bardem i hovedrollen jeg ser, dess mer imponert blir jeg over hans skuespillertalenter. Det er særlig spennvidden i rollene som imponerer meg. I "Biutiful" får han i rollen som Uxbal frem all den smerte som ligger i denne mannens skjebne, og det på en slik måte at jeg kjente den på kroppen selv. Jeg har lest noe om at filmen har blitt kritisert fordi det blir for mye elendighetsbeskrivelse. Denne kritikken er jeg ikke enig i. Jeg mener at filmen er svært realistisk fordi en del mennesker faktisk lever slik - hele tiden ballanserende på en knivsegg. Å bli syk får dermed fatale konsekvenser ikke bare for en selv, men også for dem som er avhengig av en ... For øvrig synes jeg at filmen med fordel kunne ha vært noe kortere. Her blir det terningkast fem! 

DVD´en har release i Norge den 8. juni, men jeg har vært så heldig å få tak i en amerikansk utgave av den. ;-)

Uxbal hjelper datteren med lekser

Uxbal og ekskona 

Uxbal og barna

Kreftsykdommen tærer på Uxbal

"Leaving" (Regissør: Catherine Corsini)

Mesterlig!


Innspilt: 2009
Originaltittel: Partir
Norsk tittel: Oppbruddet
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Kristin Scott Thomas, Sergi López, Yvan Attal
Spilletid: 83 min.

Suzanne og hennes mann Samuel lever et nokså behagelig middelklasseliv sammen med sine to barn. Hun er hjemmeværende og bestyrer et lekkert og kostbart hus, men ønsker seg tilbake til yrkeslivet. Ektemannen er en innflytelsesrik lege i den lille byen der de lever. Gløden mellom dem er mer eller mindre borte etter et liv preget av rutiner og mengder med hverdager, men dette synes ikke å affisere Samuel i særlig i særlig grad. Han oppfører seg som om han er sentrum for det meste som skjer rundt dem, og han ser derfor ikke at hans kone er ulykkelig.

I forbindelse med noe oppussingsarbeider hyrer ekteparet inn noen bygningsarbeidere. En av dem er spanjolen Ivan. I forbindelse med en ulykke føler Suzanne at hun kommer i takknemlighetsgjeld til ham. Da han er ute av stand til å besøke datteren sin på egen hånd fordi han har brukket benet, tilbyr Suzanne seg å kjøre ham over grensen til Spania.

Der ektemannen Samuel er nedlatende og arrogant, er Suzanne medfølende og nærværende. Selv ikke det forhold at Ivan nylig har sonet en fengelsstraff, gjør at hun ser ned på ham. Og uten at dette egentlig har vært villet fra noen av partene, faller Suzanne og Ivan for hverandre. Tiltrekningen mellom dem er så voldsom at Suzanne er ute av stand til å stanse i tide. Og på et tidspunkt er Ivan alt hun vil ha, og hun er villig til å forlate "det gode liv" med ektemannen Samuel til fordel for en heller usikker tilværelse med Ivan. Endelig føler hun at hun lever igjen! Hun regner med at en skilsmisse fra Samuel skal gå helt knirkefritt, men der tar hun skammelig feil ... Samuel er villig til å gå langt ... svært langt ... for å få sin kone tilbake ... nær sagt for en hver pris! Men det skal vise seg at denne prisen er høyere enn han noen sinne kunne ha forutsett ... 

Denne filmen med fantastiske Kristin Scott Thomas er ganske enkelt mesterlig! Hun spiller Suzanne med en slik nerve og smerte at filmen satt i kroppen på meg flere dager etter at jeg hadde sett den. På noen punkter kunne filmen minne meg litt om en annen film jeg har sett for kort tid siden - "I am love" - men den har på den annen side alt det nevnte film mangler: troverdige skuespillerprestasjoner, er kjærlighetshistorie jeg trodde på og flotte og stemningsskapende kulisser. Dessuten var regien fantastisk! Her blir det terningkast seks!