Oscar-vinnerne 2017

Dette var opprinnelig et innlegg med oversikt over Oscar-nominasjonene. Natt til i dag (27. februar 2017) ble vinnerne kåret. Jeg har derfor valgt å oppdatere dette innlegget.

Totalt ble 24 priser delt ut. I dette innlegget har jeg fokusert på åtte kategorier: beste film, beste regi, beste mannlige hovedrolle, beste kvinnelige hovedrolle, beste mannlige birolle, beste kvinnelige birolle, tilrettelagt manus og de utenlandske (ikke-engelsktalende) filmene.

Linkene i dette innlegget peker til mine omtaler av filmene.

Beste film:

Vinner: Moonlight (åtte nominasjoner - vant tre Oscars)

Øvrige nominerte:
Lion (seks nominasjoner - vant ingen priser)
Manchester by the Sea (seks nominasjoner - vant to Oscars; beste mannlige hovedrolle, beste originale manus) 
Arrival (åtte nominasjoner - vant en Oscar; beste lyd)
Fences (fire nominasjoner - vant en Oscar)
Hacksaw Ridge (seks nominasjoner - vant to Oscars)
Hell or High Water (tre nominasjoner - vant ingen priser)
Hidden Figures (tre nominasjoner - vant ingen priser)
La La Land (14 nominasjoner - vant seks Oscars)

I år var det ni filmer som var nominert (mot åtte i 2016). Jeg har kun sett fire av filmene; "Manchester by the Sea", "Lion", "Moonlight" og "Arrival". Dette er fire helt forskjellige filmer! Min favoritt var "Lion", og den vant overraskende ikke en eneste pris. For meg var "Moonlight" en god nr. 2. Samtidig ble jeg ikke veldig overrasket over at nettopp "Moonlight" fikk prisen i kategorien beste film. Tematikken i filmen er nemlig hardtslående og den treffer noe i oss alle. 

Beste mannlige hovedrolle:

Vinner: Casey Affleck - Manchester by the Sea

Øvrige nominerte:
Viggo Mortensen - Captain Fantastic
Andrew Garfield - Hacksaw Ridge
Ryan Gosling - La la Land
Denzel Washington - Fences

Jeg har kun sett "Manchester by the Sea" og "Captain Fantastic". Jeg ble likevel overrasket over at Casey Affleck stakk av med prisen i kategorien beste mannlige hovedrolle. Han vant for øvrig en tilsvarende pris i Golden Globe tidligere i år også.

Beste kvinnelige hovedrolle:

Vinner: Emma Stone - La La Land

Øvrige nominerte:
Meryl Streep - Florence Foster Jenkins
Isabelle Huppert - Elle
Ruth Negga - Loving
Natalie Portman - Jackie

La La Land sopte med seg seks Oscars (men var nominert til 14 priser). At Emma Stone vant i kategorien beste kvinnelige hovedrolle har jeg ingen formening om, i og med at jeg ikke har sett denne filmen (enda). Uansett ålreit at det var hun og ikke nok en gang den samme som vant i Golden Globe-konkurransen (Isabelle Huppert). Det ville blitt vel forutsigbart og kjedelig. Nominasjonslisten var ellers helt lik i Golden Globe- og Oscar-konkurransen.

Jeg har kun sett "Florence Foster Jenkins", med Meryl Streep i hovedrollen som operasangerinnen som oppnådde å synge for et fullstappet Carnegie Hall, til tross for at hun overhode ikke kunne synge. Historien er sann. Filmen er tilgjengelig på norske kinoer. Selv så jeg den på en flight til Hong Kong mot slutten av januar 2017. 

Beste mannlige birolle:

Vinner: Mahershala Ali - Moonlight

Øvrige nominerte:
Dev Patel - Lion
Lucas Hedges - Manchester by the Sea 
Jeff Bridges - Hell or High Water
Michael Shannon - Nocturnal Animals 

I fjor ble juryen beskyldt for å diskriminere fargede skuespillere. Det er det liten grunn til å gjøre i år. Selv om jeg bare har sett tre av de fem nominerte filmene i denne kategorien, tenker jeg at prisen er velfortjent! Mahershala Ali er fantastisk i rollen som doplanger i "Moonlight"!

Beste kvinnelige birolle:

Vinner: Viola Davis - Fences

Øvrige nominerte:Naomie Harris - Moonlight
Nicole Kidman - Lion
Michelle Williams - Manchester by the Sea
Octavia Spencer - Hidden Figures

Nominasjonslisten er helt likelydende med Golden Globes` nomninasjonsliste. Også her er vinneren den samme, nemlig Viola Davis. Jeg holdt en knapp på Naomie Harris som narkovrak-moren i "Moonlight". Viola Davis er uansett en verdig vinner med mange fantastiske rolletolkninger bak seg fra tidligere filmer.

Beste regi:

Vinner: Damien Chazelle - La La Land

Øvrige nominerte:
Kenneth Lonergan - Manchester by the Sea
Barry Jenkins - Moonlight
Denis Villeneuve - Arrival
Mel Gibson - Hacksaw Ridge

Dette er en av prisene som gjør at jeg ønsker å se "La La Land", selv om filmmusicaler ikke er blant mine favoritter (teatermusicaler derimot - det er noe ganske annet). Samtidig må jeg innrømme at jeg har gode minner fra filmmusicaler som "Les Miserables" og "Anna Karenina", og en dag skal jeg nok få sett denne filmen også!

Beste tilrettelagte (adapterte) manus:

Vinner: Moonlight

Øvrige nominerte:
Lion
Arrival
Fences 
Hidden Figures

Jeg har sett tre av de nominerte filmene - "Moonlight", "Lion" og "Arrival", og blant disse er "Moonlight"  absolutt min favoritt. Måten tredelingen av filmen får frem noen viktige og avgjørende øyeblikk i hovedpersonens liv, er nydelig håndverk!

Beste utenlandske film:

Vinner: The Salesman (Iran/Frankrike)

Øvrige nominerte:
Land of Mine (Danmark)
A Man Called Ove (Sverige)
Tanna (Australia)
Toni Erdmann (Tyskland/Østerrike)

Her er det hele resten av verden mot Hollywood, og nåløyet er trangt. Filmer som er nominert i denne kategorien er kvalitetsfilm på sitt beste.

Det er den iranske filmregissøren Asghar Farhadi som står bak vinnerfilmen. Han nektet å reise til USA i forbindelse med Oscar-utdelingen. Dette som en protest mot Donald Trumps innreiseforbud for mennesker som blant annet kommer fra Iran. Alle som har et visst forhold til iransk film kjenner hans prisbelønte film "A Separation" (eller "Nader og Simin - et brudd", som var den norske tittelen). Det er veldig moro at iransk film får denne typen oppmerksomhet! Filmen skal ses når den kommer! Den har Norgespremiere 10. mars - med den norske tittelen "En handelsreisende".

Jeg minner om at det er god grunn til å se de øvrige filmene også! "Land of Mine" er knallsterk!

Mine anbefalinger til Mammutsalget 2017

Mammutsalget 6. - 18. mars 2017 - med mine anbefalinger 

Mandag denne uka ble årets Mammut-katalog offentliggjort. Også i år kan jeg konstatere at jeg har fått med meg det meste av det som er interessant for meg, så det er nok ikke jeg som kommer til å gå mest bananas på årets boksalg, er jeg redd. Jeg har imidlertid som tradisjon å anbefale bøker fra salget her på bloggen min. Dette gjorde jeg i 2012, 2013, 2014, 2015 og 2016. Jeg gjør det også i år med glede. Boksalget starter 6. mars og varer til 18. mars, og det er anledning til å forhåndsbestille de bøkene man ønsker seg. 

Nedenfor følger mine boktips, med linker til mine bokanmeldelser. Jeg kunne med letthet ha valgt ut 30-40 bøker fra katalogen, men har i stedet endt opp med ti titler som jeg anbefaler ekstra varmt. Under utvelgelsen har jeg hatt fokus på å finne frem til bøker som jeg tror mange lesere kanskje ikke uten videre vil oppdage selv. Jeg har tatt med nummeret på aktuelle bøker fra salgskatalogen, slik at det skal være lettere å finne disse på salget for deg som ønsker å følge mine anbefalinger. 

Bok nr. 36 - Jon Fosse: "Dette er Ales"

Denne boka har jeg ikke blogget om, men det har Ellikken, så jeg tillater meg å linke til hennes omtale av boka. Alle som leste "Triologien" av samme forfatter, vil garantert elske denne boka. Jon Fosse har en helt egen fortellerstemme, og historiene som han forteller er bortenfor tid og sted. Dersom du fremdeles ikke har oppdaget Fosses univers, har du nå muligheten!

Bok nr. 84 - Javier Marías: "Forelskelsene":

Denne boka og denne forfatteren må være en av de best bevarte hemmelighetene i Norge. Javier Marías anses som en av Spanias største nålevende forfattere, og det er meg en gåte at ikke flere av bøkene hans er oversatt til norsk. "Forelskelsene" er et litterært mesterverk!

Bok nr. 132 - Kjell Westö: "Svik 1938":

Kjell Westö mottok Nordisk råds litteraturpris for denne boka, som er et slags oppgjør etter den finske borgerkrigen. Noe av det mest traumatiske et land kan oppleve, er en borgerkrig, og det Westö har gjort i denne romanen er å snakke høyt om ting som har vært undergitt taushet i noen generasjoner. Dette er en besnærende roman, som gir mye på mange plan!

Bok nr. 137 - Antoine Compagnon: En sommer med Montaigne:

Denne boka ble sommerens store hit i 2014. Her presenterer Companion ulike temaer fra den franske filosofen Montaignes essay-samling fra 1500-tallet. Temaene spenner fra ydmykhet til kunst, fra krig til fred, fra kvinner til seksualliv, fra den nye til den gamle verden, om å nyte sitt otium osv. Ytterst interessant og morsomt fremstilt, slik at alle kan få glede av boka. 

Bok nr. 320 - Xinran: "Tapte døtre":

Denne boka er i år til salgs som lydbok. Jeg har lest en hel del av Xinrans bøker, og dette er nok en av de mest rystende bøkene hun har skrevet. Kina har som kjent praktisert ettbarnspolitikk i noen tiår, selv om denne politikken etter hvert har blitt en del oppmyket. I denne boka forteller Xinran historien om hva som skjer med pikebarna som ingen vil ha ... Jeg røper ingen stor hemmelighet ved å si at jeg gråt da jeg leste denne boka. Men uansett hvor rystende den er, er det viktig at slike bøker blir lest!

Bok nr. 319 - Carl-Johan Vallgren: "Den vidunderlige kjærlighetens historie":

Denne boka har en helt egen plass hos meg. Dette er en slags moderne historie om skjønnheten og udyret, der ingenting er slik det kan synes som ved første øyekast. Underveis får vi en innføring i hvordan synet på annerledes tenkende og (groteskt) utseende mennesker har endret seg fra 1800-tallet og frem til i dag.

Bok nr. 278 - Helen MacDonald: "H for hauk":

Dette var en av fjorårets store overraskelser etter mitt syn. Dette er nemlig en besettende roman om forholdet mellom en hauke-temmer og en hauk. Hvem skulle trodd at en slik roman skulle bli så intenst spennende? Vi kommer tett inn på haukens særegne egenskaper. Kjærligheten til naturen og hauken gjennomsyrer boka, og jeg ble underveis i lesningen dypt rørt over hvordan forfatteren nærmet seg fuglen i håp om å temme den.

Bok nr. 370 - Svetlana Aleksijevitsj: "Bønn for Tsernobyl":

Forfatteren mottok Nobels litteraturpris i 2015. I denne boka får vi høre den rystende historien om hva som skjedde etter Tsjernobylulykken i 1986. Måten historien er fortalt på - gjennom et kor av stemmer - er helt spesiell. Dette er historier om sterk kjærlighet både til menneskene og jorda, og som leser sitter man igjen som et fullstendig vrak ... 

Bok nr. 392 - Arne Schrøder Kvalvik: "Min fetter og jeg":

Dette er en bok å bli klok av! Her får vi nemlig høre Olas historie, forfatterens fetter som sitter i rullestol og som er lam fra halsen og ned. Hvordan er det å være Ola? Hvordan er hans forhold til kvinner og seksualitet? Med varme og humor innvies vi i samtalene mellom de to, der de kommer inn på de fleste sider ved det å være menneske. 

Bok nr. 639 - Morten A. Strøksnes: "Havboka":

Dette er en bok om en helt uvanlig fisketur - eller egentlig flere fisketurer. Forfatteren fikk Brageprisen i klassen sakprosa for denne boka, som er ytterst original og velkomponert. Her får vi høre mange røverhistorier, anekdoter om havet, henvisninger til litteraturen, vitenskap og fakta. Et tips fra meg: lydbokutgaven med Reidar F. Sørensen er fantastisk! På Mammutsalget er det imidlertid papirutgaven som er til salgs. 

------------------------------------------------

Helt til slutt: 

Jeg burde selvsagt ha nevnt både Tiril Broch Aakres "Redd barna"(nr. 1), Susan Abulhawas "Morgen i Jenin" (nr. 3), Kjell Askildsens "Vennskapets pris" (nr. 6 og 305), Ketil Bjørnstads "Seksti-tallet" (nr. 10), Jennifer Clements "En bønn for de bortførte" (nr. 20), Joél Dickers "Sannheten om Harry Quebert-saken" (nr. 23), Cecilie Engers "Mors gaver" (nr. 31), Elena Ferrantes bøker (nr. 32 og 33), Helle Helles "Hvis du vil" (nr. 46), Laurence Hills "Noen kjenner mitt navn" (nr. 47), Edvard Hoems "Slåttekar i himmelen" (nr. 48), Michel Houellebecqs "Underkastelse" (nr. 50), Ida Hegazi Høyers "Fortellingen om øde" (nr. 53), John Irvings "I en og samme person" (nr. 56),  Roy Jacobsens "Hvitt hav" (nr. 58), Karl Ove Knausgårds "Om vinteren" (nr. 64), Ben Lerners "På vei til Atocha stasjon" (nr. 77), Heidi Lindes "Norsk sokkel" (nr. 78), Merethe Lindstrøms "Fra vinterarkivene" (nr. 79), Adriana Lisboas "Snø fra Brasil" (nr. 80), Ian McEwans "Barneloven" (nr. 85), Ingvild H. Rishøis "Vinternoveller" (nr. 110), Carl Frode Tillers "Innsirkling 3" (nr. 124), Marte Michelets "Den største forbrytelsen" (nr. 328), Åsne Seierstads "En av oss" (nr. 386) og Erik Bertrand Larsens "Bli best med mental trening" (nr. 569).

Lykke til på Mammut-salget!

Flere bokbloggere anbefaler Mammut-bøker i disse dager, blant annet Beathe, Ellikken, Overtenking og Bente.

"Captain Fantastic" (Regissør: Matt Ross)

Når en hel familie melder seg ut av samfunnet ...

"Captain Fantastic" er den sjette Oscar-nominerte filmen jeg har rukket å se så langt. Viggo Mortensen er nominert til Oscar i kategorien beste mannlige hovedrolle. Dette er den eneste nominasjonen som har blitt filmen til del i Oscar-sammenheng. Filmen hadde Norgespremiere på norske kinoer i begynnelsen av august 2016. DVD´en hadde release for et par uker siden. 

Matt Ross er både skuespiller, regissør og manusforfatter. Selv må jeg innrømme at jeg aldri hadde hørt om ham før jeg så "Captain Fantastic". Filmen ble vist på Cannes Film Festival i 2016, og den har senere blitt nominert til en rekke priser og har også vunnet noen. 

Ben Cash og kona Leslie har seks barn, og de har bosatt seg i villmarken i Washington. De har tatt avstand fra kapitalismen og oppdrar barna sine til å ta avstand fra det typisk amerikanske livet. Ute i villmarken trener de opp ungene til å overleve i naturen. Barna trener fysisk styrke daglig, og er trent på linje med toppidrettsutøvere. Foreldrene står for all undervisning av ungene. I stedet for å feire jul feirer de en filosofs bursdag. 

Daglig trening i skogen

I filmens åpningsscene skjønner vi at Leslie er innlagt på sykehus, fordi hun er bipolar og er så deprimert at hun står i fare for å ta sitt eget liv. Det er hennes far som betaler for sykehusinnleggelsen. Han bebreider Ben og mener at det er den spesielle livsstilen han har fått datteren med på som har gjort henne syk. Ben mener at sykdommen ikke har noe med deres selvvalgte liv utenfor sivilisasjonen å gjøre. Leslie ble tvert i mot bedre av dette livet, inntil hun ble syk igjen. 

Så får Ben en telefon fra konas familie. Leslie har tatt sitt eget liv. Endelig har hun fått fred. Han er imidlertid ikke ønsket i begravelsen. Etter mye om om men bestemmer Ben seg for å blåse i dette, og han og de seks barna legger ut på en reise for å kunne delta i begravelsen. Underveis overnatter de hos Bens søster, og vi skjønner at han også er på kollisjonskurs med sin egen familie. Søsteren argumenterer for at barna bør gå på en vanlig skole, mens Ben mener at han har skolert barna sine bedre enn den offentlige skolen er i stand til. 

Ben og noen av barna.

Bens barn begynner også å tvile på ham. Vi aner et opprør fra to av sønnene. Den ene mener at moren kunne ha vært reddet med en annen behandling, mens den eldste sønnen skjuler for faren at han har kommet inn på flere prestisjefylte college. Det hele topper seg i begravelsen, der Ben leser opp Leslies testamente. Hun ønsket å bli kremert, og at asken skulle skylles ned i do. Det blir for mye for svigerfaren ... Ben kastes på dør. Da den yngste sønnen erklærer at han ønsker å bo hos besteforeldrene, bestemmer de andre seg for å redde ham. Til slutt går det riktig galt, og Ben bestemmer seg for at han skal gi opp det hele og etterlate barna hos svigerforeldrene ... Livet tar likevel en annen vending for dem alle til slutt ... 

Ben og barna tropper opp i begravelsen.

Jeg skjønner godt at Viggo Mortensen er nominert til alt som kan krype og gå av priser for sin rolletolkning i denne filmen. Når han likevel stort sett må nøye seg med nominasjoner, tror jeg det skyldes at filmen som sådan sliter med å heve seg over andre kvalitetsfilmer med en mye mer interessant tematikk, og muligens også et sterkere stjernelag. Av den grunn tror jeg ikke han kommer til å nå opp denne gangen heller, men det kan også hende at jeg tar feil.   

Skuespillerne som bekler rollene som Ben og Lesleys barn er i grunnen litt av noen typer, men de er samtidig såpass spesielle at de mer fremstår som karikaturer enn troverdige personer, tenkte jeg. Morsomme og interessante ja, men jeg tror ikke helt på at man blir som dem etter å ha levd i ødemarken svært avsondret fra folk i mer enn ti år. Jeg ble likevel sittende igjen med en opplevelse av å ha sett en film av over middels kvalitet. Jeg opplevde den absolutt som engasjerende og fin. Dessuten er den rørende. Er det i det hele tatt mulig å holde den virkelige verden fullstendig på avstand? Og blir ikke livet i en familie, uten ytre stimuli, vel klaustrofobisk i lengden? Det hele kommer for alvor på spissen når moren deres blir borte. Hvor frie har egentlig barna blitt at å leve avsondret fra resten av samfunnet? Står de virkelig sterkere rustet til å ta fatt på voksenlivet etterpå? Er livet utenfor deres lille boble så farlig som Ben (og Leslie) ville ha det til? Slike spørsmål blir man sittende og bale med underveis. Vi får ingen svar, men må tenke selv. 

Dette er absolutt en film som er verdt å få med seg! 

(Fasiten etter utdelingen av Oscar i slutten av februar er at denne filmen ikke vant noen Oscars i det hele tatt.)

Innspilt: 2016
Originaltittel: Captain Fantastic
Nasjonalitet: USA
Språk: engelsk
Sjanger: Drama 
Skuespillere: Viggo Mortensen (Ben Cash), Steve Zahn (Dave), Frank Langella (Jack), George Mackay (Bodevan Cash), Samantha Isler (Kielyr Cash) m.fl.
Spilletid: 114 min.

"Under sanden" (Regissør: Martin Zandvliet)

Barnekrigsfanger på selvmordsoppdrag i Danmark 

Den danske filmen "Under sanden" fra 2015 hadde Norgespremiere på kino 26. juni i fjor. Dystrere sommerfilm skulle man virkelig lete lenge etter! Nå er filmen en av fem nominerte i kategorien beste utenlandske film i forbindelse med årets Oscar-utdeling. Om en uke får vi vite hvem som vinner (dvs. natt til 27. februar). DVD´en ("Under sandet") hadde release for et par uker siden. 

Den danske regissøren Martin Zandvliet (f. 1971) er prisbelønt for alle sine (seks) filmer, men ingen av disse slår "Under sanden", eller "Land of Mine", som er den engelske tittelen. Inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha studert den engelske Wikipedia-siden til regissøren, er at filmen nærmest har gjort rent bort overalt der den har blitt vist. Når jeg tenker på fjorårets vinner, også den med tematikk knyttet til andre verdenskrig ("Sauls sønn"), samt at tabuer og "den egentlige historien" om andre verdenskrig er veldig i tiden nå, tenker jeg at "Under sanden" har vinnersjanser så det holder. Filmen treffer en nerve hos oss alle. Tematikken er knallsterk. Den gjør noe med oss. Man er ikke den samme etterpå.

Andre verdenskrig er over. Tilbake står et fritt Danmark med en minelagt vestkyst. Tyskerne fryktet en invasjon fra de allierte, og dette er årsaken til at Danmark var det mest minelagte landet i hele Europa etter krigen. Intet mindre enn to millioner landminer ligger nedgravd i sanden, og disse må fjernes før det er trygt å bevege seg der igjen. Sersjanten Carl Leopold Rasmussen får ansvaret for å rydde en del av vestkysten for miner, og han får en gruppe pur unge tyske krigsfanger - fjorten i alt - til sin disposisjon. Disse unge guttene skal med stor fare for eget liv sikre millimeter for millimeter i sanden ... Det minste lille feiltrinn vil koste dem livet. Svært få av dem skal komme til å overleve ... 

Sersjant Carl Leopold Rasmussen inspiserer de 14 tyske krigsfangene han har fått
til sin disposisjon. 

I det krigsherjede Danmark blir et sterkt hat rettet mot krigsfangene. Knapt noen av dem er over 20 år, og de bærer byrdene av sitt fedrelands synder. Carl Leopold hater tyskerne, og dette hatet lar han gå utover de unge guttene. I begynnelsen byr det ham i mot å gi dem mat. Det minste kny slår han hardt ned på. 

Millimeter for millimeter av stranden gjennomsøkes.

Guttene jobber hardt og går sultne til sengs. Til slutt driver sulten dem til å bryte seg ut av brakken de er innelåst i, og stjele mat fra grisene. Det går som det måtte gå. De blir syke og spyr som griser. For en av dem går det riktig galt. Han spyr over en mine han nettopp har gravd frem, og minen eksploderer. Dette får Carl til å skjønne at han faktisk må gi guttene mat. Om ikke annet for at han skal ha tilstrekkelig med folk til å få fjernet minene ... Som en av krigsfangene sa: vel og greit at han ikke bryr seg om at de dør, men det er vel i så fall et poeng at de ikke sulter ihjel før de får sjansen til å bli sprengt i filler ...

Noen ganger går det galt.

I hovedleiren ser man med forakt på Carl som nedlater seg til å stjele av matrasjonene for å gi de tyske krigsfangene mat. En natt dukker de opp og lar hatet sitt gå utover fangene ... på det mest nedrige og tarvelige vis. Carl får stoppet dem. 

Et gryende samhold vokser frem.

Etter hvert som Carl opplever at guttene har personligheter, at de roper på mamma når de er redde, at de har fine sider og er mennesker, oppstår det et slags samhold mellom dem. De spiller ball på stranda når de har fri, og guttene slapper av og smiler. De er blitt lovet at de skal bli fri når de har plukket stranda tom for miner. 

Selv om guttene etter hvert blir trente på uskadeliggjøre miner, hender det at
de får seg en overraskelse ... Et sted ligger det nemlig en mine til under, og disse
er koblet sammen. Løfter man opp den øverste, går minen under i luften ...

Hvor urimelig å legge skylden for all ondskap på disse unge guttenes skuldre ... Hvilke valg hadde de hatt i sine unge liv så langt? Mange av dem var vernepliktige barnesoldater som bare fulgte ordre, som aldri hadde hatt selvstendig makt, som aldri hadde drept noen ... De kunne knapt kalles soldater, så uerfarne var de. 

Ingen tvil om hvem som besitter makten ...

Så smeller det på et område som er ferdig sikret. Det er Carls hund som må unngjelde livet. Carl blir rasende, og guttene må gå arm i arm over den sikrede delen av stranda - for å bevise at de har gjort en skikkelig jobb. Spørsmålet er: rykker de tilbake til start, eller har det faktisk skjedd noe med Carl mens han har samarbeidet med guttene om mineryddingen? Og hvor mange kommer til å overleve dette minehelvetet?

Carl er rasende fordi guttene ikke har gjort en skikkelig jobb.

Det er nesten uutholdelig å se denne filmen, fordi historien er så dramatisk. Ikke uten grunn har den derfor fått 15 års aldersgrense. Selv om vi vet at krig og krigsoppgjør setter så og si all moral til side, fordi det blir slik når gammel urett skal gjøres opp med ny urett, er det også befriende å få vite den egentlige sannheten om krigen og det som skjedde etterpå. Her er det ingen helter, bare elende fra begynnelse til slutt. Samtidig er filmen et slags bilde på at innerst inne, langt inne, er vi mennesker likevel. Også i Carl bor det noe formildende, selv om det tar tid før denne siden av ham kommer opp til overflaten. Hans menneskelige sider har vært gjemt bort så lenge ... 

Skuespillerprestasjonene er formidable i denne filmen! Krigsfangenes selvmordsoppdrag foregår i vakre, jyske omgivelser, og historien er også sann. Dette er ikke noe man har kunnet lese om i danske skolebøker etter krigen, og filmen viser med all tydelighet hvordan også et okkupert land har sitt ansvar for å gjøre opp med en lite heltemodig fortid. Uten at jeg har sett noen av de andre nominerte filmene i kategorien beste utenlandske film enda, kjenner jeg sterkt på at dette kommer til å bli en av mine favoritter. 

Avslutningsvis nevner jeg at filmen fikk meget gode kritikker i norsk presse etter Norgespremieren i 2016. Aftenpostens anmelder spurte "Er dette årets beste nordiske film?". VGs anmelder sa det slik: "Når en krig er over, er det seierherrene som forteller historien. Taperne fortjener ikke bedre. Eller?", Filmmagasinet skrev dette: "Filmen er ikke lite provoserende, og lar deg sitte igjen med en bitter ettersmak i munnen. Heller enn å vise død og fordervelse ved slagmarken, viser Under sanden oss at en krigs grusomheter fortsetter lenge etter at krigen er vunnet." NRK P3 skrev dette: "Imponerende drama med helspente nerver." 

Dette er en film du bare må se, dersom du ikke fikk den med deg mens den gikk på kino!

(Fasiten etter utdelingen av Oscar i slutten av februar i år er at denne filmen ikke vant noen Oscar. Prisen i kategorien beste utenlandske film fikk til den iranske filmen The Salesman.)

Innspilt: 2015
Originaltittel: "Under sandet"
Engelsk tittel: "Land of Mine"
Nasjonalitet: Dansk
Språk: dansk og tysk
Sjanger: Drama/krigsfilm
Skuespillere: Roland Møller (sersjant Carl Leopold Rasmussen), Louis Hofmann (Sebastian Schumann), Joel Basman (Helmut Morbach), Mikkel Boe Følsgaard (løytnant Ebbe), Laura Bro (Karin), Oskar Bökelmann (Ludwig Haffke), Emil Belton (Ernst Lessner), Oskar Belton (Werner Lessner), Leon Seidel (Wilheml Hahn), Karl Alexander Seidel (Manfred), Maximilian Beck (August Kluger), August Carter (Rudolf Selke), Tim Bulow (Hermann Marklein), Alexander Rasch (Friedrich Schnurr), Julius Kochinke (Johann Wolff) m.fl.
Spilletid: 101 min.

"Lion" (Regissør: Garth Davis)

En knallbra film om å lengte hjem!

Jeg har tidligere presentert en oversikt over nominerte filmer i noen av de viktigste kategoriene til årets Oscar her på bloggen. Det har gått mye tregere å få sett filmene denne gangen enn hva jeg hadde sett for meg på forhånd. Tiden er et knapphetsgode, dessverre. Det kommer derfor til å holde hardt å få sett veldig mange filmer i år. Jeg håper likevel at jeg treffer noen lunde greit på de filmene jeg faktisk velger å se. Heldigvis har noen av dem kommet på DVD (som "Captain Fantastic", "Land of Mine" og "A Man Called Ove", og dette gjør det litt enklere å få sett flere filmer. Hittil har jeg sett "Manchester by the Sea", "Florence Foster Jenkins" og"Lion". 

"Lion" er nominert til seks Oscars i år; i kategoriene beste film, beste mannlige birolle (Dev Patel), beste kvinnelige birolle (Nicole Kidman), beste cinematografi, beste filmmusikk og beste manus (adapted screenplay). Etter å ha sett filmen, mener jeg at den har en god sjanse i alle kategorier hvor den er nominert. 

Regissøren Garth Davis er et ubeskrevet blad for meg, men for andre som ser mye serier er han nok kjent for "Top of the Lake". "Lion" hadde premiere på Toronto International Film Festival 10. september 2016, og filmen ble nominert til flere priser i forbindelse med Golden Globe tidligere i år. Den hadde Norgespremiere 6. januar i år, og går for fullt på norske kinoer for tiden. Grunnen er åpenbar: denne filmen er en publikumsmagnet! At historien som filmen er basert på i tillegg er sann, gjør den bare enda mer interessant. Filmen er basert på Saroo Brierleys selvbiografi "A Long Way Home". 

Saroo Brierley blir født med navnet Sheru Munshi Khan i Ganesh Talai, en liten landsby i Khandwa i India. Her lever han sammen med sin mor og sine to søsken. De er fattige fordi faren forlot dem for en tid siden, men samholdet i familien ersterkt. Saroo og hans eldre bror Guddu gjør det de kan for å hjelpe moren slik at familien ikke skal sulte. (Sheru betyr for øvrig "løve" - derav filmens tittel.)

Saroo og Guddu

Guddu får en jobb som gjør at han må ta toget noen mil fra landsbyen. Saroo insisterer på å bli med for å hjelpe til. Motvillig tar Guddu ham med, men dette skal han komme til å angre dypt og inderlig på. Vel fremme er nemlig Saroo bare trøtt og vil sove. Guddu får Saroo til å love at han skal bli ved benken der han forlater ham til han er tilbake, og dette lover Saroo. Ut på natta våkner han imidlertid og begynner å lete etter Guddu. Nysgjerrigheten driver ham inn på et stillestående tog, og før han vet ordet av det, sovner han igjen. Da han våkner, er toget i gang. Han får panikk og prøver å komme seg ut, men det er umulig. I to dager er han innesperret i toget, som ender opp i Kolkata. 

En bortkommen gutt ...

Sulten og medtatt rusler han rundt i gatene. Her er det mange farer som truer, men fordi han er street smart, klarer han å slippe unna de fleste farer. Det handler om mennesker som vil utnytte små barn, og hvor politiet ser en annen vei. Og det handler om mennesker som gir ham mat og vil selge ham til ... ja, hva vet vi? Til slutt ender han i myndighetenes hender. Der prøver man virkelig å gjøre alt for å spore opp moren hans. Men hva hjelper det når moren hans er analfabet og ikke leser aviser? Til slutt blir han forespeilet en fremtid som adoptivbarn i Australia. 

Saroo møter sin australske adoptivmor for første gang

Saroo kommer til et ektepar som har gledet seg stort til å få et barn fra India. Han er heldig med sine atoptivforeldre, og de er heldige med sitt adoptivbarn. Så bestemmer de seg for å adoptere et barn til ... Vi aner allerede ved ankomsten at dette barnet betyr trøbbel. Barnet er svært traumatisert og ustabilt i sitt følelsesliv og sin atferd. Idyllen er brutt og Saroos adoptivforeldre drives fra den ene fortvilede situasjonen til den neste ... Selv kjenner Saroo ingen tilhørighet med han som skal være hans bror, og dette bidrar antakelig enda mer til å traumatisere broren. Han hører jo ikke hjemme noe sted. Adoptivforeldrene går imidlertid løs på oppgaven med en ektefølt iver og kjærlighet.

Et nytt liv begynner i Australia, men Saroo glemmer aldri den familien
han kom bort fra.

Som alle adoptivbarn kommer også Saroo til et punkt der han ønsker å finne tilbake til sine røtter. Tankene går til moren og broren som han tenker må ha lett etter ham i alle disse årene. Han husker en del fra barndommen sin, men ikke alt. Blant annet sliter han med å huske hvor han kom fra og hva moren hans het. Så begynner han å forske på hvor toget som endte i Kolkata kunne ha kommet fra. Hvor fort gikk togene den gangen? Ja, hvor langt kom man med et tog på to døgn for 25 år siden? Ved hjelp av Google Map visualiserer han mengder med steder i India. Steder han kjørte forbi mens han var innestengt i toget, og som han fremdeles husker vagt ... Klarer han å finne tilbake til landsbyen der han kom fra til slutt? 

Underveis presenteres vi for de klassiske sidene ved adopsjon. Identitetskriser, fosterforeldrenes følelser, omgivelsenes reaksjoner på en lengsel etter sine røtter, som aldri tar slutt ... Her spilles det på hele følelsesregisteret, og det er ikke til å unngå at man griner en skvett opptil flere ganger. Det forhold at hovedrolleinnehaveren selv er den skjønneste av de skjønne, hjelper også godt på. Kulissene i filmen er meget autentiske, og dette bidro til å gi historien høy troverdighet. Skuespillerprestasjonene i filmen er i det øvre skiktet. Man blir ganske enkelt fengslet! 

Det er forstemmende hvor farlig det er å være gatebarn i India. Tematikken går igjen mange steder. Vi kunne se det i filmen "Saalam Bombay" og vi kunne lese om det i Vikas Swarups "Slumdog Millionaire" (her spiller Dev Patel hovedrollen), James A. Levines "Den blå skriveboken", Anne Ch. Østbys "Kjærlighetsgata" og Rohinton Mistrys klassiker "Balansekunst". Sistnevnte er blant mine 10 på topp-bøker. (Samtlige linker peker til mine omtaler her på bloggen.) Gjennom filmen får vi også et grundig innblikk i at det ikke bare er en dans på roser å adoptere et barn fra et fattig land, kanskje særlig der hvor barnet er så pass stort at det husker sitt tidligere liv. Filmen forteller dessuten en historie om den lengselen vi alle har i oss etter å finne tilbake til røttene våre. Det er en sterk dragning som for mange blir svært eksistensiell. 

Denne filmen anbefaler jeg på det sterkeste! Jeg har stor tro på at den vil håve inn flere Oscars! Kom deg på kino! 

(Fasiten etter utdelingen av Oscar i slutten av februar i år er at denne filmen, som var nominert innenfor seks kategorier, ikke fikk en eneste pris. Det må jeg innrømme at jeg ble veldig overrasket over.)

Innspilt: 2016 
Originaltittel: Lion
Nasjonalitet: Australia, England
Språk: Engelsk, hindi og bengali
Sjanger: Drama
Skuespilere: Dev Patel (Saroo Brierley), Rooney Mara (Lucy, Saroos kjæreste), Nicole Kidman (Saroos adoptivmor) m.fl.
Spilletid: 118 min.