"Zabriskie Point" (Regissør: Michelangelo Antonioni)

Kontroversiell film fra 1970

Jeg må innrømme at denne filmen havnet i handlekurven ene og alene på grunn av tittelen, som ga løfter om en handling lagt til Death Valley i USA. Der var nemlig mannen min og jeg i fjor. Som jeg skrev om i et blogginnlegg om nasjonalparkene vi besøkte på USA-turen vår i fjor, så var dette også den nasjonalparken vi besøkte som fascinerte oss mest. Zabriskie Point er et kjent landemerke i Death Valley, med sine helt spesielle fjellformasjoner. Mye av handlingen i denne filmen foregår også i Mojave-ørkenen, som vi kjørte gjennom på turen vår. 

"Zabriskie Point" ble spilt inn i 1970, og det er den italienske regissøren Michelangelo Antonioni (f. 1912 d. 2007) som står bak. Antonioni var meget prisbelønt, og flere av filmene hans er nærmest ikoniserte. Blant de mest kjente er "La Notte" (1961) og "L´ Eclisse" (1962). For ikke å glemme "The Passenger" (1975) med Jack Nicholson og Maria Schneider i hovedrollene!

Tematikken i "Zabriskie Point" er studentopprøret som fant sted i USA mellom 1960 og 1970. I filmens åpningsscene befinner vi oss på et universitetsområde i 1970, og flere studenter er tilstede. Det er opprør i emning, og flere uttrykker at de er villig til å dø for saken. Det handler om opprør mot rasisme, opprør mot maktovergrep, opprør mot det bestående ... 

Det hele tilspisser seg da campus blir omringet av politi, og tåregass blir slengt inn i bygningen. Flere fargede studenter rømmer bygningen, og i møte med politiet blir de bedt om å holde armene i været slik at de ikke skal kunne benytte eventuelle våpen. Helt hva som skjer med den siste som kommer ut av bygningen, er ikke godt å si. Han er ikke bevæpnet, men blir likevel skutt. Politiet står sammen og hevder at han hadde våpen, og slik slipper noen å stå til rette for det tragiske drapet av studenten. I bakgrunnen står Mark, også han student. Han har et håndvåpen, og han dreper en av politimennene. (Scenen med drapet på den fargede studenten fikk meg for øvrig til å tenke på Ta-Nehisi Coates´ bok "Mellom verden og meg" og filmen "I am not your negro".)

Mark flykter fra universitetsområdet. I første omgang går han ombord på en buss, og senere finner han et småfly som han kjører avgårde med. Mens han flyr over Mojaveørkenen, får han øye på en Buick som står i en veikant. En meget skjønn ung dame - Daria - fyller vann på radiatoren for å kjøle ned motoren. Senere flyr han lavt over henne flere ganger mens hun kjører på veien. 

Mojaveørkenen - 2017 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

På et nesten absurd vis flørter de to - Daria i bilen, Mark i flyet - inntil han lander i ørkenen. Daria kjører mot flyet og deretter kjører de sammen. Hun er på vei til Phoenix for å treffe sjefen sin, mens han reiser uten mål og mening. 

Zabriskie Point - 2017 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Etter en stund ender de i Death Valley, og de stopper ved Zabriskie Point. Mens de leker seg i fjellformasjonene, som består av mye sand, begynner de å kysse. Mens støvføyken står rundt dem, elsker de i sanden. Innimellom dukker det opp bilder av andre studenter i samme ærende, men det er åpenbart en fantasi. Filmatiseringen er vakker, Mark og Daria er skjønne og det hele har noe uvirkelig over seg. Idyllen kan selvsagt ikke vare ... Og det gjør den heller ikke. 

Fra filmens kjente elskovsscene

Jeg ønsker ikke å røpe mer av filmens handling enn at det ikke går bra til slutt. Hvordan kan det gå bra når politiet ikke er etterrettelig? Når politiet skyter først for sikkerhets skyld, og etterpå dekker hverandre slik at drap ikke skal få rettslige følger ... 

Mark og Daria ved Zabriskie Point

Det interessante og tankevekkende med denne filmen - og det skyldes sikkert at regissøren først og fremst er italiensk - er at den viser det amerikanske samfunnet i all sin grellhet. Vi får alle fordommene våre bekreftet - en etter en. Fordommer jeg for øvrig har brukt mange år på å kvitte meg med. Men når politiet i film etter film etter film blir fremstilt som dum og korrupt, så gjør det noe med en. Som en arrestasjonsscene tidlig i filmen ... Det nytter ikke med fornuftig dialog mellom menigmann og politiet. Det er makta som rår - okke som. Politivolden er stygg og den er livsfarlig! Ikke til å undres over at noen hver ser seg nødt til å bevæpne seg ... Og scenen i en våpenbutikk ... Der gir selgeren råd til våpenkjøperen om at han er i sin fulle rett til å forsvare seg i sitt hus. Dersom han skulle komme til å skyte noen inne på gårdsplassen, må han for guds skyld få liket inn i huset. Da går han nemlig fri ... Slike ting ... Antakelig ment å skulle provosere og gi rom for ettertanke, får vi håpe - ikke for å gi noen idéer om hvordan man kan oppnå straffefritak for grove og ellers straffbare handlinger. Filmen ble også ansett svært kontroversiell i 1970.

Avslutningsvis kan jeg nevne at skuespillerne i filmen ikke er profesjonelle skuespillere (uten at det gjorde noe), og at det er mye god musikk i filmen (bl.a. av Pink Floyd, The Gratedul Dead og The Youngbloods). 

Selv om filmen ikke akkurat kan betegnes som en filmskatt blant de helt store, er den absolutt meget severdig! Selv om det har gått nesten 50 år siden den ble innspilt, har den nemlig tålt tidens tann forbausende godt. DVD`en er i disse dager tilgjengelig på Platekompaniet.

Innspilt: 1970
Originaltittel: Zabriskie Point
Nasjonalitet: USA
Språk: engelsk
Sjanger: Drama
Skuespillere: Mark Frechette (Mark), Daria Halprin (Daria) m.fl.
Spilletid: 112 min.

"This is England" (Regissør: Shane Meadows)

Om skinheads, rasisme og vold

Vi befinner oss i England, året er 1983, Falklandskrigen (som varte i 74 dager i 1982) er over, Margaret Tatcher styrer England med jernhånd, arbeidsledigheten er skyhøy og en stor gruppe ungdommer vokser opp uten særlig håp for hva fremtiden kan ha å by dem. De er ikke bare skuffede og desillusjonerte - de er sinte og farlige! Og hva er "mer nærliggende" enn å angripe dem som på et vis er enda lenger nede på rangstigen - de som tar jobbene fra engelskmennene fordi de er villige til å jobbe for luselønn: innvandrerne! 

Med dette som bakteppe vokser Shaun og ungdommene i nabolaget opp. Faren til Shaun ble drept i Falklandskrigen, og moren hans sliter med å få endene til å møtes, samtidig som hun er deprimert og egentlig har mer enn nok med seg selv. Shaun må gå i latterligere bukser, og på grunn av dette blir han mobbet på skolen. Han er dermed et lett bytte når noen eldre ungdommer i nabolaget som stort sett driver dank, tilbyr ham innpass i gjengen sin. Like fullt - det denne gjengen driver det til for å slå ihjel tiden, er nokså uskyldige greier tross alt. 

Så kommer Combo ut av fengsel etter å ha sonet en voldsdom. Med seg har han kompisen Banjo, som han har sittet inne med. Disse to typene er atskillig mer hardkokte enn de øvrige i gjengen, og dette gjør at noen av ungdommene trekker seg vekk. De vil ikke ha bråk, og de har åpenbart noen ikke helt gode minner om Combo fra før av. Combo apellerer imidlertid til Shaun og hans ønske om at faren hans ikke skal ha dødd forgjeves i en ellers helt latterlig krig som de færreste engelskmenn noen gang har forstått poenget med, og to-tre andre i gjengen blir også med. Dermed blir Shaun trukket inn i en rasistisk vold som er alt annet enn uskyldig ... Underveis blir det mer og mer tydelig at Combo er i stand til hva det skulle være, og at enten er man med ham, eller så er man mot ham ... Så spørs det hvor langt det hele må utvikle seg før Shaun får opp øynene for hva han egentlig er med på ...

Denne filmen slo nesten knockout på meg. Ikke bare var Thomas Turgoose helt fabelaktig i rollen som 12 årige Shaun, men Stephen Graham som spilte Combo, hele tiden balanserende på en syltynn psykopatisk egg, var så overbevisende at det var vondt å se på. Denne typen nasjonalistiske gjenger, som utøver vold mot innvandrere, har eksistert i mange ulike former i de aller fleste land opp gjennom tidene. Ungdommer uten særlig fremtidshåp retter alt sitt raseri mot en gruppe mennesker som er alt annet enn homogen, men som uansett får skylden for alt som er galt i samfunnet. Parallellen til Hitlers Nazi-Tyskland (som jeg for tiden leser om i Karl Ove Knausgårds Min kamp 6) er sterk - med den vesentlige forskjellen at der kom mobben faktisk til makten på toppen av det hele - med alle de konsekvenser som dette fikk. Filmer som "This is England" er uhyre viktige, fordi tematikken har effekt på samfunnsdebatten. Som alltid når jeg ser denne typen filmer, blir jeg sittende og lure på hva som kom først, høna eller egget? Er det samfunnets skyld at slike tendenser oppstår, eller er det hele et individproblem? 

Skuespillerprestasjonene, miljøskildringene - 1980-talls-koloritten - og tematikken gjør at jeg ender med terningkast fem denne gangen. 

Innspilt: 2007
Originaltittel: This is England
Nasjonalitet: England
Genre: Drama
Skuespillere: Thomas Turgoose (Shaun Field), Stephen Graham (Andrew "Combo" Gascoine), Jon Gilgun (Richard "Woody" Woodford) m.fl.
Spilletid: 103 min.

"The Great Debaters" (Regissør: Denzel Washington)

Om debattkunst og kamp om rettigheter for fargede i 1930-tallets USA

Denzel Washington (f. 1954) har så vidt jeg har klart å finne ut, kun regissert et par filmer i løpet av sin karriere. "Antwone Fisher" (2002) var den første - "The Great Debaters" (som av en eller annen grunn har skiftet tittel til "The Challenge" da den ble presentert for det norske film-markedet) den andre. I tillegg er han produsenten av filmen "The Book of Eli". Regissøren har selv en sentral rolle i "The Great Debaters", som for øvrig har Oprah Winfrey som produsent. 

Melvin B. Tolson - her spilt av selveste Denzel Washington - er lærer på Wiley College i Texas på midten av 1930-tallet. Dette er i en tid hvor fargede ikke får gå på de samme skolene som hvite, og hvor rasisme florerer. Å være farget og ville opp og frem her i verden, er forbundet med stor fare og kan være livsfarlig. En mobb av hvite truer nesten bak hver sving, og til og med politiet er infiltrert av tjenestemenn med holdninger til å få grøsninger av. I beste fall ser de en annen vei - i verste fall er de involvert selv. Lynsjing og drap av fargede får sjelden konsekvenser i det hele tatt. I dette miljøet vokser USAs lovende ungdommer opp, et miljø hvor de fargede kan se langt etter å få de samme rettighetene som hvite. 

Tolson har som oppgave å plukke ut egnede kandidater til den årlige debatt-konkurransen ved Harvard-universitetet. Året er 1935. Etter en audition velger han ut to av skolens sjarmører (Henry Lowe og Hamilton Burgess), mens James Farmer og Samantha Books (hun ikke bare som den første kvinnen, men også den første fargede kvinnen) stiller som reserver. Deretter følger vi disse fem mens de intensivt trener frem til konkurransen. I mellomtiden oppstår det et gryende forhold mellom Henry og Samantha, som får avgjørende betydning for gruppen. Ikke minst fordi James blir helt satt ut av at Samantha er forelsket i Henry og ikke i ham selv. Det hele ender med at det er James og Samantha - ikke Henry og Hamilton - som stiller til debatt ved Harvard, hvor temaet som skal debatteres er "en urettferdig lov er ikke en lov i det hele tatt". Så spørs det om de har en sjanse til å vinne mot et av verdens mest prestisjefylte universiteter  ... Og om de klarer å forsere det største hinderet - nemlig massive forsøk både fra privatpersoner og myndigheter som forsøker å stanse dem, livredde som de er for at de fargede skal få noen innflytelse i samfunnet. 

Denzel Washington spiller som vanlig helt fantastisk! Bare det forhold at han er med, gjør det vel verdt å se nær sagt en hvilken som helst film. I tillegg har denne filmen så mange kvaliteter at den etter min oppfatning ender helt i toppskiktet. Gjenskapelsen av et 1930-tallsmiljø i USA fremstår som meget troverdig. Likeså beskrivelsen av den angsten som preget de fargede i en tid hvor det gjaldt å stå på i kampen om like rettigheter, om de i det hele tatt skulle gjøre seg noe håp om en bedre fremtid - en kamp som dessverre krevde sine ofre ... Filmen er basert på en sann historie, men det er grunn til å understreke at en hel del er endret i forhold til det som egentlig skjedde. Wiley College vant debattkonkurransen, men ikke mot Harvard Universitet. Derimot mot University of Southern California, kan jeg lese på Wikipedia. Akkurat dette trekker ned det helhetsinntrykket jeg sitter med av filmen. For det er ikke til å komme bort fra at det nettopp er det faktum at historien skal være sann, som gjør størst inntrykk. Da kunne man i det minste vært tro mot de historiske fakta, som er en mer enn god nok historie i seg selv. Uansett - den debatten som finner sted til slutt, er og blir et kunststykke! Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 2007
Originaltittel: "The Great Debaters"
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Denzel Washington (Melvin B. Tolson), Forest Whitaker (James L. Farmer Sr.), Denzel Whitaker (James L. Farmer Jr.), Nate Parker (Henry Lowe), Jurnee Smollett (Samantha Booke), Jermaine Williams (Hamilton Burgess) m.fl.
Spilletid: 122 min.

Denzel Washington i rollen som Melvin B. Tolson

Tre av kandidatene til den store debattkonkurransen

En gryende romanse mellom to av debatt-kandidatene

"Barnepiken" (Regissør: Tate Taylor)

Enda bedre enn boka!

Vi befinner oss i byen Jackson i Mississippi på 1960-tallet. Unge Skeeter drømmer om å bli journalist og forfatter i en tid hvor unge pikers drøm "bare" skulle være å bli gift og gå rundt på stas, mens sorte hushjelper tok seg av alt husarbeidet og barnepasset. Skeeters venninner er for lengst gifte, og synes hun er helt håpløs som ikke har funnet seg en mann for lengst.

Skeeter ser med stor forargelse på hvordan venninnene behandler sine sorte hushjelper. Mens hun sliter med å fylle rollen som husmorskribent i Jacksons største avis, begynner en idé å fylle hennes hode: hun ønsker å skrive om hushjelpenes situasjon, sett fra deres ståsted. Problemet er bare å finne noen som tør å samarbeide med henne. Segregeringslovene er strenge, og Ku Klux Klan tar faktisk livet av de sorte som våger å stå frem. Men to kvinner tør - riktignok så vidt - og det er Aibileen og Minny.

En av Skeeters venninner - Hilly - er svært toneangivende i miljøet, og når hun går inn for at det skal bli pålagt å bygge eget toalett for tjenestefolket, er det ingen som tør å protestere. Hilly er nemlig livredd for hvilke smittsomme sykdommer de sorte kan overføre til de hvite dersom de bruker samme toalett. Og det er Hilly som styrer hvem som er ute og inne i varmen blant de hjemmeværende hvite husmødrene. Det kan derfor koste dyrt å si seg uenig med henne.

Etter hvert som hushjelpene opprøres av Hillys påfunn, der hun for et godt ord beskylder den ene etter den andre for tyverier bare for å bli kvitt dem, bestemmer de seg for å la seg intervjue av Skeeter. Og det er de helt utroligste historier som kommer frem. Så utrolige at verken Skeeter eller de sorte hushjelpene for sitt bare liv tør å vedstå seg prosjektet da boka omsider kommer ut - med anonym forfatter og anonyme kilder. Boka skaper bølger i lokalsamfunnet, særlig fordi enkelte av kvinnene kjenner igjen seg selv ...

Jeg elsket boka som denne filmen er basert på, og ga den terningkast fem, men denne gangen må jeg medgi at filmen var enda bedre! Her blir det ganske enkelt terningkast seks! For det første har filmprodusentene skapt et helt autentisk 60-tallsmiljø i filmen. Bare å se bilene og klærne til dem som var med i filmen, var fantastisk! I tillegg er skuespillerprestasjonene helt utrolige! For mitt vedkommende stemte alt med hva jeg på forhånd hadde forestilt meg. Selv om noen av rollene ble vel melodramatiske, hvor enkelte av husmødrene ble fremstilt som regelrette hjernetomme fjols, dvs. nokså overdrevent, gjorde dette at humoren hele tiden lå rett bak. Filmregissøren har i samarbeid med skuespillerne tilført historien mye gjennom det visuelle uttrykket, der ord rett og slett er overflødige. Og det er nettopp her jeg opplevde at filmen reiste seg over boka.

At det faktisk var lov å behandle sine tjenestefolk slik som dette for rundt 40-50 år siden, er nesten ikke til å tro. Filmen får en mer alvorlig lød når man vet at det kostet mange sorte borgerrettighetsforkjempere livet å komme dit vi er i dag. Å samarbeide om noe så uskyldig som et bokprosjekt var derfor ikke ufarlig i USA på 1960-tallet. Filmen er svært rørende, og jeg må innrømme at tårene kom opptil flere ganger. Likevel opplevde jeg ikke at den var spekulativ på noe vis. Det hadde selvsagt vært enda kulere om filmen hadde blitt spilt inn på 1960-tallet og bidro til å forandre verden den gangen, men kanskje holder det lenge å minne den oppvoksende generasjon om hvordan det var i nokså nær fortid? Jeg sier: løp og kjøp! DVD´en hadde release i dag.

Innspilt: 2011
Originaltittel: The Help
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Emma Stone (Skeeter), Bryce Dallas Howard (Hilly), Octavia Spencer, Mike Vogel (Minny), Sissy Spacek (Hillys mor), Allison Janney (Skeeters mor), Jessica Chastain (Celia), Chris Lowell (Skeeters kjæreste), Viola Davis (Aibileen), Ahna O'Reilly (Elizabeth - Aibileens arbeidsgiver), Anna Camp (Jolene), Cicely Tyson (Constantine - Skeeters barnepike)
Spilletid: 2 t 26 min.
Basert på Kathryn Stocketts roman med samme navn

Skeeter drømmer om å bli forfatter og journalist

Skeeter finner det vanskelig å passe inn i venninnenes miljø

De modige kvinnene Minny og Aibileen

"Invictus" (Regissør: Clint Eastwood)

Innspilt: 2009
Nasjonalitet: USA
Skuespillere: Morgan Freeman, Matt Damon
Spilletid: 128 min.

Nelson Mandela (i Morgan Freemans skikkelse) er nyvalgt president i Sør-Afrika i 1994, etter at han har sittet innesperret på Robben Island i nesten 30 år. Utfordringene i landet er enorme, og motsetningene mellom fargede og hvite er nærmest uoverstigelige. For å få fortgang i prosessen mot en felles, forent fremtid hvor det er plass både for fargede og hvite, fattige og rike, trenger han noen symbolsaker som alle kan enes om. Folket - for ikke å si folkene - han er satt til å lede består av hvite som frykter en gjengjeldelsespolitikk etter mange års undertrykkelse av urbefolkningen, mens det er mye hat og bitterhet hos de fargede pga. alle overgrepene som har blitt gjort mot dem fra de hvite makthavernes side i årenes løp. Og det blir sagt om Mandela at selv om han var i stand til å vinne valget, så betyr ikke det at han er i stand til å lede landet. 

Mandela gjør i første omgang de hvites frykt overflødig. Han trenger hjelp fra dem som faktisk har styrt landet tidligere, og ønsker å inkludere dem i politikken og byråkratiet. Han gjør det dessuten til sitt mantra å forsone og tilgi. Ikke én gang tillater han seg å se bakover. Det er fremtiden og bare den han er opptatt av. Hans livvakter skal være hyggelige og blide - ikke uhyggelige og sure slik de var det for den tidligere hvite presidenten. Hans evne til å se mennesker gjør at han fort blir populær i alle leire. 

Mandela bestemmer seg for å engasjere seg i rugby-landslaget. De spiller elendig og blir stort sett utskjelt og latterliggjort i offentligheten. Rugbylaget har for øvrig vært de hvites lag, men Mandela ønsker å gjøre dette til alles lag, på tvers av raseskiller. Han tror fullt og fast på at laget kan vinne VM i 1995, og i den forbindelse tar han kontakt med lagets kaptein Francois Pienaar (spilt av Matt Damon). Under møtene snakker Mandela varmt om ledelsesstrategier og måloppnåelse, og gradvis vinner han Pienaars respekt. En helt annen glød kommer over landslagskapteinen og laget, og de går inn for oppgaven med stort pågangsmot. 

Det er alltid en sann fornøyelse å se filmer som Clint Eastwood har regissert! Filmene hans oser av kvalitet. Temaene i Eastwoods filmer har en tendens til å handle om fordommer som det blir røsket kraftig opp i, slik at man til slutt sitter igjen som et litt klokere menneske enn man var forut for dette. Og med to så solide skuespillere som Morgan Freeman og Matt Damon MÅ det jo bli et godt resultat! Jeg visste ingenting om rugby før jeg så denne filmen. Jeg visste heller ikke hvilken rolle rugby spilte spesielt det første året da Mandela var president. Sånn sett lærte jeg noe om begge deler. Denne filmen kompletterte dessuten det bildet jeg hadde dannet meg av Nelson Mandela etter å ha sett filmen "Farvel Bafana" som handler om noen av hans år på Robben Island. Alt i alt en svært vellykket film som handler om så uendelig mye mer enn rugby! 

Terningkast fem!

"Vanære" (Regissør: Steve Jacobs)

Innspilt: 2008
Original tittel: "Disgrace"
Varighet: 114 min.
Skuespillere: John Malkovich, Eriq Ebouaney, Jessica Haines, Scott Cooper, Fiona Press

Filmen ”Vanære” bygger på J.M. Coetzees roman med samme navn – en roman han fikk Booker-prisen for og som dessuten førte til at han fikk Nobels litteraturpris. Vi møter den middelaldrende litteraturprofessoren David Lurie (i John Malkovich´ skikkelse), som innleder et forhold med en av sine studenter. Da forholdet blir oppdaget, forsøker skolestyret å finne ut hva som har skjedd. Det legges opp til at dersom David ber oppriktig om unnskyldning, vil alt kunne fortsette som før. I stedet nekter han å be om unnskyldning Hvorfor skulle han det når han ikke angrer noe som helst? Selv det forhold at han mister jobben, endrer ikke hans oppfatning på dette punkt. 

David reiser for å besøke sin datter Lucy, som bor nokså avsides og isolert. Lucy har nettopp avsluttet et lesbisk forhold. I tiden etter avvikling av apartheid er det på ingen måte trygt for hvite. Datteren har både våpen og mange kamphunder for å beskytte seg mot uønskede gjester. I tillegg har hun solgt deler av jorda hun eide til en afrikaner, som til gjengjeld skal beskytte henne. Like fullt forhindrer ikke dette at tre svarte unggutter ankommer, overfaller Lucy og faren, voldtar  henne og tømmer huset for alle verdier, som de kjører bort i Davids bil. Hennes beskytter er av en eller annen grunn bortreist mens overfallet finner sted.

Lurie er helt sjokkert over sitt eget lands tilstand. Han er dessuten sjokkert over at datteren nekter å politianmelde forholdet og at det ikke er første gang disse guttene har vært på uønsket visitt og voldtatt datteren. Det viser seg også at voldtekten har fått følger …  En av overfallsmennene er til alt overmål en slektning av Lucys ”beskytter”, uten at dette medfører noen handling verken fra ham eller Lucy.

Det  er noen år siden jeg leste boka som filmen er basert på. Filmen er nokså tro mot boka, selv om fokuset her er lagt mer på det som skjer etter professorens avskjed fra universitetet enn hva jeg kan huske at boka gjør. Etter mange år med undertrykkelse har de innfødte i Sør-Afrika omsider fått sin frihet og rett til likeverd i forhold til de hvite i landet. I stedet for å leve side om side som likeverdige mennesker, snus maktbalansen og det er nå de svarte som hetser de hvite. Mange år med undertrykkelse har skapt et hat så dypt at man kan lure på om de hvite har noen fremtid på dette kontinentet i det hele tatt. Filmen reiser i det hele tatt en rekke interessante spørsmål om skyld, tilgivelse, ære, vanære, hat og håp eller mangel på sådan. Det er først og fremst en dyster og mørk historie som fortelles. Filmen er ganske enkelt glitrende!

"Ship of fools" (Regissør: Stanley Kramer) - 1965

Filmen "Ship of fools" er basert på Katherine Anne Porters fantastiske roman med samme navn ("Narrenes skip" på norsk). Vi møter passasjerene om bord på et luksusskip på vei fra Mexico til Tyskland.

Blant de reisende er en desillusjonert og bitter kvinne, spilt av Vivien Leigh. Hun sliter med å akseptere retningen livet hennes har tatt etter at hun giftet seg med feil mann, og takler ikke alderens ubønnhørlige tegn. Om bord er også en spansk adelsdame under deportasjon til Lanzarote som politisk fange. Pille- og alkoholmisbruk har imidlertid ikke skrinlagt drømmene hennes om kjærlighet, og det oppstår søt musikk mellom henne og skipslegen hvis liv er et eneste langt gjesp av forpliktelser uten livsnerve. En forfyllet forhenværende baseballspiller har for lengst blitt en parodi av et menneske.

Året er 1933 og jødehatet har begynt å gripe om seg i Europa. Dette gjør seg også gjeldende om bord, der alle som kan mistenkes for å være jøder blir stuet sammen på samme bord, atskilt fra resten av det probre selskapet av tyskere.

Under overfarten til Tyskland får vi innblikk i de enkelte reisendes skjebner og drømmer, samtidig som det befinner seg om lag 600 passasjerer uten åpen himmel på laveste dekk. Da en av disse 600 ofrer sitt eget liv for å redde et tysk ektepars høyt elskede bokser, avstedkommer det ikke en eneste beklagelse hos eierne, som kun er opptatt av at bokseren er i live ... Bokseren som under overfarten sitter ved bordet deres i spisesalen under måltidene, som en hvilken som helst annen gjest ...

Filmen, som ble innspilt i 1965 og derfor er i svart/hvitt, er virkelig verdt å få med seg! Men aller mest vil jeg anbefale romanen som filmen er basert på.

"Amistad" (Regissør: Steven Spielberg)

I filmen fortelles den sanne historien om en gruppe afrikanske slaver som i 1839 gjorde mytteri på et spansk skip. Deres ønske var å vende tilbake til hjemmene sine, men de to overlevende spanjolene som ble satt til å manøvrere skipet lurte dem, og de ankom i stedet Amerika. Der ble slavene umiddelbart satt bak lås og slå, anklaget for mord og mytteri.

Amerika drev fremdeles med slavedrift på den tiden, men verdensopinionen var sterkt i mot slavedrift. Det var inngått en rekke traktater, som forbød å hente nye slaver blant annet fra det afrikanske kontinent. Da den spanske dronningen, som fremdeles var et barn, forlangte å få slavene utlevert, og det samtidig var en gruppe mennesker i Amerika som engasjerte seg i slavenes kamp, var det duket for rettsak. Men hvordan tale slavenes sak når ingen forsto dem og vise versa? Og hvilken virkning ville en dom i den ene eller andre retningen mest sannsynlig få for et Amerika, som lenge hadde vært på randen av borgerkrig?

En afrikaner som i sin tid ble reddet fra et illegalt slaveskip og som senere bosatte seg i Amerika, viste seg å bli slavenes redning. Han kunne nemlig slavenes språk. Dermed kom det også frem at slavene var fra Sierra Leone, og ikke fra en plantasje på Cuba, slik den spanske dronning og de gjenlevende av besetningen på Amistad hevdet. Slavenes advokat øynet dermed et håp om at hele transporten av slavene skulle bli ansett ulovlig og at deres kamp for å komme hjem til Afrika, om så ved hjelp av mord og mytteri, skulle bli ansett som et hvilket som helst fritt menneskes rett.

Denne filmen gjorde sterkt inntrykk på meg, særlig fordi den er basert på en sann historie. Dessuten er skuespillerprestasjonene glitrende! Jeg vil spesielt fremheve Anthony Hopkins sin innsats som advokat. Hans prosedyre overfor Høyesterett/Suprime Court er noe av det beste jeg har sett! Selv om filmens tema er svært alvorlig, er det også en del humor forbundet med språklige misforståelser mellom afrikanerne og amerikanerne. Og fremstillingen av den spanske barnedronningen er ubetalelig! Jeg gir denne filmen toppkarakter!

"The Visitor" (Regissør: Tomm McCarthy) - 2007

Walter er økonomiprofessor i Connecticut. Etter at kona hans døde, har han falt inn i et svært trivielt hverdagsliv uten de store høyder. Hans forelesninger er basert på inngrodde rutiner og han mangler fullstendig glød og engasjement.

Da han blir bedt om å steppe inn for en kollega på en økonomikonferanse i New York, går han svært motvillig med på det. I New York har han en leilighet stående, og ved ankomsten oppdager han at leiligheten har vært ulovlig utleid til et utenlandsk par mens han har vært fraværende. Walter er dypt sjokkert. Tarek og Zainab pakker raskt sammen tingene sine og forlater leiligheten, men Walter besinner seg og får dem til å komme tilbake. Han lover dem at de skal få bo hos ham inntil de har funnet noe annet. Lite aner han da om at verken Tarek eller Zainab har oppholdstillatelse og faktisk ikke har lov til å oppholde seg i landet.

Tarek er musiker og gjennom trommene sine finner han frem til Walters stivnede hjerte. Før Walter vet ordet av det, er han viklet inn i disse menneskenes liv - så mye at da Tarek blir arrestert ved en rutinekontroll på Metroen, faller det ham helt naturlig å engasjere en advokat for å hjelpe Tarek. Likeså å innlosjere hans mor da hun ankommer New York for å finne ut hva som har skjedd med sønnen ... Walter har våknet opp fra sin likegyldige tilværelse, og begynner å stille spørsmål ved det livet han lever.

Jeg opplevde denne filmen som meget sterk. Bakteppet i filmen er paranoiaen etter 11. september 2001. Alle utlendinger fra visse steder av verden - i denne filmen bl.a. Syria - anses som potensielle terrorister og behandles deretter ... "for sikkerhets skyld". Er det virkelig et slikt samfunn vi ønsker oss? Nettopp for amerikanerne er nok dette en svært viktig film, fordi den gir ansikt til et par tre enkeltskjebner som lider pga. USAs paranoide politikk på dette området. Dermed blir det kanskje enklere å skape en mer nyansert debatt i et land der det er nok å lage en tegnefilm om en søt hval for å engasjere et helt folk mot f.eks. hvalfangst. Jeg blir også optimistisk når en slik film oppnår å bli Oscarnominert.

"Farvel Bafana" (Regissør: Bille August) - 2007

Den sørafrikanske frihetskjemperen og ANC-lederen Nelson Mandela satt innesperret i fengsel i 27 år - mesteparten av tiden på fangeøya Robben Island utenfor Sør-Afrika. Alle forsøk på å forhandle med ham mislyktes fordi det hvite mindretallsregimet nektet å gi de svarte samme rettigheter som landets øvrige hvite befolkning hadde.

Mens Mandela satt innesperret på Robben Island, ble fangevokteren James Gregory gitt i spesialoppdrag å spionere på ham. Årsaken var at han snakket xhosa, de svartes språk. Gregory var innbitt rasist, nær sagt på lik linje med de fleste hvite i Sør-Afrika på den tiden, og sverget til apartheidregime som den eneste mulighet for å opprettholde ro og orden i landet. Samtalene med og nærheten til Mandela svekker etter hvert Gregorys innbitte forakt for de svarte. Gradvis vokser det frem en gjensidig respekt og en tro på fredelig sameksistens mellom hvite og svarte.

Mandela ble løslatt i 1990, og fire år etter ble han ikke bare landets første svarte president - han ble også den første demokratisk valgte president.

Dennis Haysbert spiller den verdige Mandela, mens Joseph Fiennes spiller fangevokteren som får stadig større samvittighetskvaler. Selv om vi i dag kjenner fasiten av denne konflikten, tar temaet i filmen fremdeles følelsesmessig tak i meg. Underveis i filmen var jeg ikke sikker på hvem som egentlig var undertrykkere og undertrykte. For familien Gregory har sannelig ikke mange valgmuligheter de heller. Med Bille August som regissør har dette ikke overraskende blitt en film av stort format!

"Bienes hemmelige liv" (Regissør: Gina Prince-Bythewood) - 2008

Rørende og vakker film

14 årige Lily Owens lever sammen med sin voldelige far, og er dypt ulykkelig. Etter at hushjelpen Rosaleen er blitt utsatt for et rasistisk overgrep mens hun er på vei til å registrere seg som stemmeberettighet, en nyvinning for de fargede i 1960-årenes USA, bestemmer Lily seg for at de skal flykte sammen.

Lily er blitt fortalt at hun skjøt og drepte sin mor som fireåring. Dette har medført at hun føler at hun ikke fortjener å bli elsket. Blant etterlatenskapene etter moren har hun funnet en etikett med bilde av en farget jomfru Maria. Hun antar at dette har noe med moren å gjøre, og hun og Rosaleen reiser til en by i South Carolina. Tilfeldighetene fører dem til søstrene May, June og August, som driver en birøkterfarm og produserer honning. Der blir de tatt hånd om av den myndige August. June vil ha dem vekk, mens søte May, som egentlig er for god for denne verden, tar dem til sitt hjerte.

Søstrene er svært religiøse og åndelige av seg, og dette gir dem styrke til å håndtere vanskelighetene de ofte støter på som fargede. Lily finner endelig den kjærligheten hun har savnet et helt liv. Men hvor lenge kan hun bli før faren hennes finner henne?

Filmen er like nydelig som jeg opplevde boka, da jeg leste den for noen år siden. Det er for øvrig mulig at det er en fordel at det faktisk er noen år siden jeg leste boka, fordi jeg ikke så sterkt sammenligner den med filmen. Søstrene May, June og August er nydelig fremstilt, og jeg ble ganske enkelt veldig rørt. En flott film på alle måter!

Innspilt: 2008
Originaltittel: The Secret Life of Bees
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Dakota Fanning (Lily), Paul Bettany (T-Ray - Lilys far), Hilarie Burton (Deborah), Jennifer Hudson (Rosaleen), Queen Latifah (August), Tristan Wilds (Zach), Alicia Keys (June), Sophie Okonedo (May)
Spilletid: 105 min.