"Ryuichi Sakamoto - Coda" (Regissør: Stephen Nomura Schible)

Et fascinerende kunstnerportrett


Min interesse for Ryuichi Sakamoto og hans musikk går tilbake til 1983. Den gangen hørte jeg nemlig en av de vakreste musikk-stykkene jeg noen gang hadde hørt, og nettopp dette musikkstykket har fulgt meg frem til i dag. Det handler om hans "Forbidden Colours", som er en del av filmmusikken til "Merry Christmas, Mr. Lawrence". Den filmen har jeg sett noen ganger i årenes løp, og dette skyldes både den vakre sangen og at David Bowie spiller en av hovedrollene i filmen. Dessuten er handlingen lagt til andre verdenskrig, og utspiller seg på Java.

Filmen handler om det usedvanlige forholdet som oppstår mellom en fange (David Bowie) og en kommandant (Ryuichi Sakamoto). Filmen er blant mine topp 50 filmer, i den grad jeg i det hele tatt er i stand til å sette opp en slik favorittliste. Jeg mener: det finnes jo så mye bra film, og forskjellene er så store at det ofte er vanskelig å sette en film opp mot en annen.

Ryuichi Sakamoto fikk sitt internasjonale gjennombrudd med "Forbidden Colours", og når man studerer hans merittliste, vil man oppdage at han har medvirket med sin unike musikk i svært mange kjente filmer.

Ryuichi Sakamoto (f. 1952) er ikke bare musiker og komponist. Han er (som nevnt) også skuespiller, og i tillegg er han sanger, plateprodusent og aktivist (mot atomvåpen). Han har levd et svært aktivt liv, og har reist verden rundt i løpet av sin karriere. I dokumentaren "Coda" fra 2018 skildres en stor del av hans liv. Vi kommer tett inn på musikeren, som åpner opp og forteller om kreftsykdommen som rammet ham i 2014. Vi følger ham også gjennom hans engasjement mot atomvåpen, et engasjement som vekket mange mennesker i Japan i 2011 (Fukushima-ulykken). Samfunnets sårbarhet i forbindelse med en naturkatastrofe med kombinasjonen av jordskjelv og tsunami, var skremmende.

I "Coda" får vi et innblikk i hva som inspirerer Sakamoto når han lager sin helt spesielle musikk. Han leter etter lydbilder i naturen, og forsøker å innkorpere dette i musikken. Det handler om å holde alle sanser åpne, lytte etter gjentagende mønstre, skille det ene fra det andre og plukke ut elementer som kan benyttes ... Det tegnes et fascinerende kunsterportrett av en mann som har rukket å sette mange spor etter seg, og som fremdeles er på høyden i sin karriere. "Coda" er ganske enkelt et rørende musikerportrett av en stor kunstner!

"Coda" er kanskje en film for litt spesielt interesserte. I og med at japansk kultur er ganske hot på mange plan for tiden, vil denne filmen utvilsomt utvide horisonten for dem som ønsker å lære mer om Japan. Jeg anbefaler den varmt!

Innspilt: 2018
Medvirkende: Ryuitchi Sakamoto
Språk: Japansk og engelsk
Nasjonalitet: Japan
Sjanger: Dokumentar
Spilletid: 102 minutter

"Sonja" (Regissør: Anne Sewitsky)

Et rettferdig portrett av Sonja Henie?

Sonja Henie (f. 1912 d. 1969) var en norsk kunstløper som hevdet seg sterkt internasjonalt. Hun vant sitt første OL-gull som 15-åring, og forsvarte tittelen både i 1932 og 1936. (Kilde: Wikipedia) Da hun var på topp, fikk hun tilbud om en alternativ karriere i Hollywood, i første rekke med isshow-turneer og senere som filmskuespiller. I en periode var hun verdens best betalte filmskuespiller, inntil karrieren var nedadgående og hun vendte tilbake til Norge. Her giftet hun seg med skipsreder Niels Onstad. Historien om deres kunstsamling som ble donert til stiftelsen Henie-Onstad Kunstsenter på Høvikodden er for øvrig velkjent. 

Filmen "Sonja" handler om Sonja Henies liv - fra hun som ei lita jente jobbet iherdig for å bli en kunstløper å regne med, gjennom hennes legendariske filmkarriere i USA, etterfulgt av noen strategisk dårlige valg som førte til at filmkarrieren og pengene tok slutt. 

Kritikken mot filmen har gått på at Sonja Henie fremstilles nærmest som et monster, nokså ensidig usympatisk og med få eller ingen formildende trekk. I den grad hun viser følelser utover ekstatisk glede over sin egen fortreffelighet, går det stort sett i selvmedlidenhet. Hun hersjer med omgivelsene sine, skjeller ut folk, kaller folk som ikke leverer som forventet "et null" osv., osv. Hva er sant? Jeg har ingen formening om dette selv, fordi jeg ikke kjenner historien om hvem Sonja Henie egentlig var. Jeg vil imidlertid anta at alt ikke kan være dratt ut av løse luften. Samtidig må det erkjennes at Henie levde i en tid der forventningene til kvinner var at de skulle gifte seg og få barn, og leve prektige liv uten skandaler. Sonja Henie passet ikke inn i dette bildet, der hun tok for seg av menn, levde ut sine lyster, ikke fikk barn og viste sider av seg selv som - dersom hun hadde vært en mann - neppe hadde fått noen til å heve på et øyenbryn. Dømte samtiden henne for hardt?  

Fra ett av de spektakulære skøytenummerne i filmen

"Sonja" inneholder spektakulære skøyteshow og gir et interessant innblikk i datidens jetset-liv. Så lenge alt gikk bra, strødde Henie rundt seg med penger og var raus som få. Da pengene tok slutt, ble hun stående ganske alene og uten venner. Hun trodde at hun skulle klare å skape seg en karriere uten en impresario, men det viste seg å være vanskeligere enn hun hadde sett for seg. Da var det imidlertid for sent å krype tilbake til korset ... Hennes stolthet ble hennes bane. 

Det er norske Anne Sewitsky (f. 1978) som har regissert filmen. De fleste kjenner nok henne fra TV-serien "Himmelblå" (2008), og kanskje også fra "Koselig med peis" (2011). "Sonja" har noe storslagent over seg, og jeg synes at skuespiller Ine Marie Wilmann er god i sin rolletolkning av skøytedronningen. Svakheten ved filmen er likevel at vi tvinges til å ta stilling til hvem Sonja Henie var, uten å ha forutsetning for å vite hva som var den egentlige sannheten om henne. Det jeg sitter igjen med er historien om et fall, mens historien om stjernen Sonja kommer helt i skyggen. Er det rettferdig overfor Sonja Henie? Jeg vet ikke ... 

Jeg anbefaler filmen, men oppfordrer til å tenke litt kritisk over hva vi blir presentert for. 

Innspilt: 2018
Originaltittel: Sonja
Nasjonalitet: Norge
Språk: Norsk og engelsk
Sjanger: drama
Skuespillere: Ine Marie Wilmann (Sonja Henie), Pål Sverre Valheim Hagen (Niels Onstad) m.fl. 
Spilletid: 111 min.

Lise Galaasen: "Jenna"

Interessant kvinne-portrett fra Trysil

Lise Galaasen (f. 1961) er født og oppvokst på Trysil. Tidligere har hun utgitt fire faglitterære bøker - blant annet "Mat for barn" (2007 - sammen med Margit Vea), "1000 tips for småbarnsforeldre" (2012) og "Mamma for harde livet". "Jenna" er hennes første roman. Til daglig er Lise Galaasen redaktør i Cappelen Damms fagredaksjon. (Jeg har selv møtt forfatteren en gang, og vi er venner på Facebook, uten at jeg anser meg inhabil til å skrive om boka av den grunn. Men nå vet mine lesere i alle fall dette!)

"Jenna" handler om Lise Galaasens farmor, som ble født i 1888 og som døde i 1988. Hun rakk ikke å bli 100 år. Farmoren var 73 år da forfatteren ble født, og hun var farmorens yngste barnebarn. 

Gjennom hele oppveksten har Galaasen utelukkende hørt positive ting om farmoren. "Kan noen være en engel tvers igjennom? Hva var det i hennes omgang med andre mennesker som gjorde at de løftet henne opp til noe umenneskelig godt? Jeg forstod hennes usvikelige kjærlighet til alle i den store familien, uavhengig av hva de sa og gjorde og mente, jeg opplevde den sjøl. Ingen så et menneske som henne. Men hvordan er det mulig å være den som alltid stiller opp, å ha en slik urokkelig styrke, å adri stenge noen ute, å tåle alle slag livet gir, å aldri si et vondt ord om noen, liten eller stor? Det kjentes som hun ble et glansbilde, uten sider som balanserte godheten og gjorde henne til ei kvinne av kjøtt og blod. Jeg vil at min farmor skal være et helt menneske, for slik blir hun sann for meg." (fra etterordet på side 212)

Lise Galaasen fant det umulig å forholde seg kun til eksakte nedtegnelser da hun skrev boka om sin farmor. Hun har gjort grundig research, men for å få mer dikterisk frihet, brukte hun fiktive navn på Jennas samtidige. Da sto hun friere i sin skriving. Hele poenget var å finne frem til hvem farmoren var. Kjærligheten mellom Jenna og ektemannen Gustav var for øvrig reell nok, og her har hun basert seg på en rekke brev som de skrev til hverandre. Gustav var noen år eldre enn Jenna, og han giftet seg på sett og vis under sin stand, i alle fall dersom man skal basere den slags vurderinger på ligningspapirene fra gårdene de kom fra. 

Alle som har har forgapt seg fullstendig i Anne Karin Elstads romaner om livet i bygde-Norge for godt over 100 år siden, for ikke å snakke om Edvard Hoems romaner om egen slekt (fra Romsdalen), vil få mye ut av romanen "Jenna". I "Jenna" får vi innblikk i hvordan folk levde i Trysil for mer enn 100 år siden. Selv om Jenna var heldig og faktisk fikk gifte seg med ham hun ville ha, er det ikke fritt for at vi også her får vite om gravide tjenestejenter som ikke fikk gifte seg med gårdens sønner, selv om det dreide seg om ekte kjærlighet. Det gikk da virkelig en grense for hvor langt man kunne gå i å gifte seg under sin stand. Vi møter imidlertid ikke på bygdedyret i Galaasens fremstilling. Tvert i mot beskrives et raust og inkluderende samfunn der selv de med mindre bagasje ble tatt godt hånd om. Var østlandsbygdene kanskje rausere fordi livet på gårdene ikke var fullt så karrig som på Vestlandet og i resten av Norge på den tiden? Eller var folket i østlandsbygdene av et mer hjertevarmt slag, mindre "kristelige" enn resten av landet som de var på den tiden?

Lise Galaasen har avlevert et solid stykke dokumentarisk roman med "Jenna". En ting er den grundige researchen hun har gjort. En annen ting er at romanen er skrevet på Trysil-dialekt. For meg som leser var det enkelt å mane frem en stemning, slik det må ha vært på den tiden. Jeg ser det levende for meg, der hele familien var samlet på kjøkkenet, der store og små kom og gikk, der det beste man hadde å servere ble spart til gjestene, og hvor tiden ble brukt til noe nyttig absolutt hele tiden. Det eneste jeg savnet var tilstedeværelsen av en gudstro. Men kanskje blander jeg bare inn minner om min egen mormor som hadde en sterk tro, selv om den på slutten av hennes liv bare besto i at andakten på radioen surret og gikk i bakgrunnen uten at noen hørte etter hva som ble sagt. 

Beskrivelsen av en kvinne med ansvar for åtte barn, og som likevel maktet å gi dem en utdannelse, og som i tillegg stilte opp for alt og alle, selv om det flere ganger holdt på å koste henne gården, er rørende. Var hun et overmenneske? Nei, det tror jeg ikke. Jeg tror faktisk at hun "bare" var et dugandes kjerringemne av det slaget det faktisk fantes en god del av på den tiden. Østlandsbygdene hadde den fordelen andre deler av landsbygda i Norge ikke hadde, og det var større nærhet til skoler. Dette gjorde nok også at bevisstheten rundt betydningen av skolegang var større når små ressurser skulle fordeles og prioriteres. Det jeg virkelig bet meg merke i var beskrivelsen av et menneske som aldri hadde et vondt ord å si om noen. Det er sjelden vare - både den gangen og i dag!

Dette er en roman du bør få med deg dersom du er mer enn middels interessert i historie. Noe av det jeg likte godt med måten Lise Galaasen skriver på, er alle spørsmålene hun stiller. Hun feller ingen dommer, men er åpen og nysgjerrig i sin tilnærming. Jeg skulle ønske at hun hadde tillatt seg å dikte litt mer, og at flere av notene (dvs. kommentarer og kilder) til boka hadde vært flettet inn i selve historien om Jenna og hennes folk. Det hadde løftet romanen enda mer, tror jeg. Galaasen skriver svært godt og interessant! Det er fint at historier som dette løftes frem, for dem finner man ikke i historiebøkene våre. 

Jeg anbefaler boka varmt! 

Utgitt: 2015
Forlag: Vega Forlag 
Antall sider: 288 (kommentarer og kilder fra side 216 flg.)
ISBN: 978-82-8211-460-8
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Lisa Galaasen (Foto: Bildet har jeg lånt av forlaget)

Andre omtaler av boka:
- Foreløpig ingen ... 

Send meg en link dersom du oppdager at noen andre har skrevet om boka, eller du har blogget om den selv.

Trude Lorentzen: "Mysteriet mamma"

Om å miste en mor

Trude Lorentzen (f. 1974) er reporter i Dagbladets Magasinet, og hun mottok i 2012 Den store journalistprisen. Dette er en pris som regnes som en av de fremste utmerkelsene for god journalistikk, kan jeg lese på Wikipedia.  

Nå er Trude Lorentzen klar med en rykende fersk bok om forholdet til sin mor. En mor som etter et drøyt år med dype depresjoner valgte å ta sitt eget liv. Trude var den gangen bare 15 år - med andre ord i en alder der hun skulle hatt mer enn nok med å vokse opp og håndtere vanlige tenåringsutfordringer ... 

Innledningsvis i boka får vi vite at Trudes mamma kastet seg ut fra et vindu eller en slags avsats i sjuende etasje på sykehuset der hun var innlagt for akutt depresjon og angst. I alle år har Trude trøstet seg med at hun ikke traff asfalt - "bare" gress. 

Foreldrene skilte lag da Trude var tre-fire år gammel, og siden hadde hun bodd hos mammaen sin - en mamma hun beundret av hele sitt hjerte. Det var ikke den ting hennes mamma ikke kunne fikse. I periferien levde faren, han som forlot dem på grunn av en annen kvinne og som i grunnen ikke var helt kompetent eller fullverdig som forelder i denne fasen av hennes oppvekst. Senere skulle han bli klippen i hennes liv - han som reddet henne med en rørende omsorg, og som aldri kritiserte at hun ikke maktet å gå gjennom tingene moren etterlot, men stablet dem i kasser på farens loft. Disse eskene som hun først nå har klart å gå gjennom, som en del av en prosess for å prøve å forstå hva som egentlig skjedde den gangen for mer enn 20 år siden. 

"Foreldre behøver ikke være døde for å fremstå som mysterier. Samme hvor tett vi lever, fins det mellomrom mellom mennesker. Kanskje er det våre nærmeste vi strever med å forstå. Hvem er disse kvinnene og mennene som formet oss? Hva gjorde de etter leggetid, alle kveldene mens vi sov, hva snakket de om, hva bekymret de seg for, hvilke hemmeligheter bar de på? Eksisterte de i det hele tatt etter Dagsrevyen?" (side 15)

Aller mest grubler Trude på om sykdommen virkelig kom ut helt av det blå, eller om det var tegn der på forhånd om at galskapen på en måte var i anmarsj. Moren hennes som virkelig fikk til alt, som alltid tenkte på alle eventualiteter, som alltid var beredt ... Og så skulle et ustemt piano på en skoleavslutning få det hele til å tippe fullstendig over? Var det virkelig "så enkelt?" Og er det mulig å finne en slags sannhet i forhold til det som skjedde nå - tyve år etter?

Trude blar i morens minnebok, hun oppsøker morens gamle venninner, hun snakker med leger, psykologer og psykiatere - alt for å finne noen svar. Noen av fagfolkene hun er i kontakt med tror at moren kan ha vært bipolar eller manisk-depressiv. Andre mener at hennes borgerlige oppvekst har gjort noe med hennes evne til å håndtere vanskelige følelser i lengden ... Hun oppdager også den rørende historien om moren som tok sjansen på å bli arveløs heller enn å miste kjæresten sin - hennes politisk radikale far ... Som likevel forlot henne etter få år ... 

"Mysteriet mamma" handler også om å være tenåring og ha en psykisk syk mor eller en mor som ikke var helt med og som gjorde mange rare ting. Og det i en alder der det å ikke være som alle andre var fryktelig flaut. Så flaut at Trude gjorde alt hun kunne for å dekke over at moren var syk, fordi hun var overbevist om at ingen ville ha noe med henne å gjøre dersom de hadde visst hvordan hun egentlig hadde det. Mens hun som representant for "Å være ung er for jævlig"-generasjonen var livredd for at hun skulle havne på kjøret ... 

"Det er kjempeskummelt å være menneske. Livet kan skli ut i alle retninger. Å leve tett på angst og depresjon har skremt meg. Jeg vet at sykdommen kan ramme tilsynelatende sterke, glade, vellykkede mennesker. Brått og voldsomt. 

Ingen kan være trygge. 

Og ingen som ikke har kjent denne typen smerte i seg selv, kan forstå den. Jeg prøver å fornemme hvordan det føles å bli fylt av mørke. Å miste gleden over å kle seg i tigerklær og drunte i senga. Ikke makte å leve, ikke engang for å se datteren sin vokse opp, ikke få vite hvem hun skulle bli. Å miste seg selv." (side 257)

Boka er så full av sårhet, så full av et oppriktig ønske om å forstå det som hendte med moren - og en erkjennelse av at det kun er mulig inntil et visst punkt. Det er også en rørende historie om en datter og en far som blir nødt til å bli bedre kjent, og om en far som virkelig får vist at han kan når han må. Og aldri vipper det hele over i det sentimentale, aldri truer historien med å bli en tåreperse. I stedet er "Mysteriet mamma" en sterk historie, der en datter som selv er blitt mor, undrer seg frem til hvem mammaen hennes egentlig var - med en åpenhet og en ærlighet som virkelig berørte meg som leser! Man merker at Trude Lorentzen er en erfaren skribent, og jeg opplevde også boka hennes som mer enn "bare" en dokumentar. Hun er litterær i sin tilnærming til stoffet, og særlig er det den hensynsløse ærligheten hennes om hvordan hun selv oppførte seg overfor moren mens hun var syk - fjortis til fingerspissene - som gjorde inntrykk. Jeg skal heller ikke underslå at noen private erfaringer gjorde denne boka til en ekstra sterk leseopplevelse for meg. Jeg likte også henvisningene til Virginia Woolfs liv, som jeg for tiden er svært opptatt av. 

Alt i alt mener jeg at denne boka fortjener terningkast fem! Ikke siden jeg leste "Meg eier ingen" av Åsa Linderborg har jeg lest en så sterk historie innenfor denne genren! 

Utgitt: 2013
Forlag: Oktober
Antall sider: 281
Mitt eksemplar: Jeg fikk manuset tilsendt fra forfatteren, som jeg ikke kjenner fra før av

Trude Lorentzen

Linker til andre omtaler av boka:

- Groskro 11.08.2013

- Siljes skriblerier 18.08.2013
- Artemisas verden 30.08.2013
- Jeg leser 22.08.2013

Anthony Bourdain: "Medium rå"

Kokkejævelen er tilbake!

Jeg ble fra meg av begeistring da jeg oppdaget at Anthony Bourdain (f. 1956) var ute med en ny bok! Hvem husker vel ikke hans legendariske bok "Kokkejævler", som utkom på norsk i 2003? Jeg har verken før eller siden gitt en og samme bok bort så mange ganger som nettopp denne - alt grunnet min iver etter å dele en innertier av en bok om restaurantbransjens hemmeligheter med alt og alle ... 

"Medium rå" utkommer 10 år etter, og det er en annerledes forfatter som står bak denne boka. For mens "Kokkejævler" er skrevet av en rasende forfatter, er "Medium rå" mer blasert, mer distansert og mer analyserende. Forfatteren har nå nådd sine mål, og kan se tilbake på et spennende liv med sine opp- og nedturer. Han dveler ved suksessen bak debutromanen sin, skjønner ikke alle reaksjonene den ble møtt med - men innser samtidig at boksuksessen har åpnet de fleste dører for ham senere i livet. Ikke minst i form av et eget TV-program (om mat så klart) som ga ham anledningen til å reise verden rundt. Få har spist på så mange gourmet-restauranter som nettopp ham. 

Samtidig som det er interessant å få innblikk i det livet Anthony Bourdain har levd, må jeg innrømme at de delene av boka som jeg likte best handler om mat og vin, om restaurantbransjen, om råttenskapen i bransjen og også om høydepunkter rent smaksmessig. Mange av hans preferanser må man antakelig være amerikaner - og gourmet-elsker - for å ha et forhold til. Som når han redegjør for helter og skurker i restaurantbransjen - og opererer med personer jeg knapt har hørt om. For å være ærlig tror jeg bare jeg har hørt om El Bulli og Jamie Oliver. Når han f.eks. beskriver filetering av fisk, hvor så mye av fisken blir skåret bort at det gjenstående fort kommer opp i en pris på 70 dollar kiloen - da er Bourdain på sitt aller, aller beste. Og når han beskriver mat og smakskombinasjoner han har opplevd - da fikk jeg virkelig vann i munnen, selv om jeg kan styre min begeistring for de mest outrerte rettene. Særlig de som har med innmat å gjøre. 

"Til å begynne med fikk jeg en bitte liten tallerken med østers, kaviar og sjøpinnsvin, tre ingredienser som er som skapt for hverandre. Fulgt av en rett med bresert aubergine, gelé av tomatvann og en auberginechip, en kombinasjon jeg ikke akkurat kan påstå var noe jeg hadde drømt om hele livet (tre ingredienser jeg trodde jeg fint kunne leve uten, når sant skal sies). Herlig og intenst smaksrikt - en sånn positiv overraskelse som jeg sjelden forventer av en grønnsak ..." (side 231)

Forfatteren har (som undertegnede) et lidenskapelig forhold til gåselever og med det følger naturlig nok henrykkelse og respekt for dem som forsvarer denne meget utsatte retten i et land hvor motstandere gjerne tyr til voldeligheter for å stoppe det de mener er dyremishandling så det holder.

"Nesten alene har hun (Ariane Daguin - betegnet som en helt av forfatteren, min bemerkning) stilt opp for kjøkkensjefer og selgere over hele landet som har vært i konflikt med de til tider farlige gåselevermotstanderne. Hun var en drivende kraft i motangrepet etter at gåselever ble forbudt i Chicago. Hun trer støttende til når en kjøkkensjef blir terrorisert eller restauranten hans gjenstand for hærverk eller andre avbrudd. Hun har stilt pengene sine til rådighet for mennesker som aldri kommer til å kjøpe produktene hennes eller kjenne navnet hennes. Nesten alene forsvarer hun en kulinarisk tradisjon som strekker seg tilbake til romertiden: retten til å håndmate ender og gjess, som lever under langt bedre forhold enn enhver kylling som selges på Kentucy Fried Chicken, til leveren deres blir stor og deilig ..." (side 173)

Ja, det gjelder å sette tingene i sitt rette perspektiv!

I et maskulint språk preget av kraftuttrykk og bannskap leverer Anthony Bourdain varene også denne gangen! Jeg storkoste meg med denne boka, hvor forfatteren virkelig byr på seg selv på godt og vondt! Mens "Kokkejævler" hadde restaurantbransjen i sentrum, er fokus på mange måter skiftet til forfatteren selv i "Medium rå" - uten at det gjorde noe, for å si det sånn. Bourdain har jo i mellomtiden blitt den reneste mat-"pop"-stjernen i USA. Likevel - jeg må innrømme at noe manglet i forhold til debutboka "Kokkejævler", og at "Medium rå" kanskje kunne ha tjent på en noe strammere regi, hvor noen titalls sider med fordel kunne ha vært kuttet ut. Når jeg like fullt ender med terningkast fem også for denne boka, snakker jeg om den nederste delen av fem´eren - og ikke i den øvre delen, som med "Kokkejævler". Dette er boka for mennesker som er over gjennomsnittet interessert i mat og drikke - og jeg lover kos fra første til siste side, med unntak av noe overflødig pludder her og der.  

Utgitt i USA: 2010
Originaltittel: Medium Raw
Oversatt: Morten Hansen
Forlag: Schibsted
Antall sider: 295
Jeg har mottatt dette eksemplaret fra forlaget

Anthony Bourdain

Emilia og Monika Polbratek: "Den beste sommeren"

... om glede, søsken- kjærlighet og om å leve på lånt tid ...

I januar 2012 fikk fire år gamle Natalia bløtdelskreft. I månedene forut hadde moren hennes Monika vært overbevist om at det var noe galt med datteren, som lenge hadde hatt vondt i den ene armen. Hun opplevde at hun ikke ble tatt på alvor tidsnok, og da diagnosen ble satt i januar 2012, lå det i kortene at dette var for sent. Datteren kom til å dø. Spørsmålet var bare når. 

Natalias 14 år gamle søster Emilia bestemte seg i juni 2012 for å opprette en blogg. Egentlig kom dette som et resultat av at familien fikk så mange henvendelser at det tok uforholdsmessig mye tid å svare på samtlige tekstmeldinger o.l. Lite ante Emilia hvilke konsekvenser hennes blogging skulle få ... 

Emilia bestemmer seg for å gi sin døende søster den beste sommeren i hennes liv. Da dette kommer på trykk i Aftenposten Si ;D-spalte, vil responsen nesten ingen ende ta. Bloggen hennes tar helt av, og plutselig vil "alle" ha tak i henne. Hun blir intervjuet av den ene avisen etter den andre, kommer på TV og blir så kjent at hun etter hvert skulle bli årets navn i VG, bli nevnt i kongens nyttårstale, bli utnevnt som årets sogning og jeg vet ikke hva. Etter hvert ble familien også neddynget av gaver og reiser - alt som kunne bidra til å gjøre sommeren enda mer fantastisk for den hardt rammede familien, som opprinnelig kommer fra Polen. En historie som til slutt også skulle bli bok ...

Dette er en historie om en fantastisk storesøster som ga alt for sin søster, men som etter hvert også opplevde all responsen som så overveldende at den etter hvert truet med å ta fokuset bort fra det som tross alt var hennes mål: nemlig å gi lillesøsteren masse god oppmerksomhet den siste tiden hun hadde igjen å leve. Samtidig som vi får høre om alt det positive ved oppmerksomheten, kommer det mellom linjene også frem at det kunne være belastende - ikke bare på grunn av mengden av oppmerksomhet, men også i form av plumpe og nærgående spørsmål og et evig mas om mer, mer, mer i en tid hvor Emilia hadde mer enn nok med å takle sin egen hverdag. Og det var nok her mamma Monika etter hvert måtte overta noe av styringen. 

Natalia (bildet er lånt fra Emilias blogg)

Boka inneholder et utdrag av de viktigste blogginnleggene og en hel del av responsene fra omverdenen, ispedd hendelser som kongens tale, VGs kåring av årets navn, ferier familien ble påspandert, innlegg fra enkeltmennesker rundt familien og ikke minst morens dagboknotater om utviklingen av datterens sykdom. Og tatt i betraktning at dette tross alt er en bok som aller mest er skrevet på 14 åringens premisser, må jeg si at det er en fin bok - svært rørende i formen, fra virkeligheten som den tross alt er. Denne gangen avstår jeg fra å gi terningkast fordi jeg opplever at det vil være nokså irrelevant å bedømme bokas litterære kvaliteter. Dette er og blir en åpenhjertig og nærgående dokumentar om hvordan det oppleves å miste et familiemedlem i kreftsykdom - et familiemedlem som bare rakk å bli fem år ... Og om hvordan det har vært å være storesøster og den som skulle holde verden sammen når alt var i ferd med å rakne ... En skjønn og sår bok på alle måter!

Utgitt: 2013 
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 140
Mitt eksemplar: Mottatt fra forlaget

Natalia og Emilia (bildet er lånt fra Emilias blogg)

Thor Heyerdahl: "Kon-Tiki-ekspedisjonen" (lydbok)

Eventyrlig!



Som kjent er Thor Heyerdahls Kon-Tiki-ekspedisjon nylig filmatisert, og filmen med Pål Sverre Hagen i hovedrollen som Heyerdahl går fremdeles på norske kinoer. Etter at filmen hadde premiere, har det oppstått en del støy rundt den fordi slektninger av ett av besetningsmedlemmene (Herman Watzinger) hevder at produsenten har tuklet med historiske fakta rundt ham - angivelig for å gjøre filmen mer severdig. Dermed bidrar man til å svekke ettermælet etter vedkommende, hevder de. Noe av dette har vært med på å bidra til at jeg har ønsket å gjenlese Heyerdahls opprinnelige bok om ekspedisjonen, samt å se hans egen film fra denne, før jeg ønsker å se 2012-filmen. 

Jeg leste "Kon-Tiki-ekspedisjonen" første gang mens jeg gikk på videregående skole på begynnelsen av 1980-tallet. Dette førte til en økende interesse for Heyerdahls øvrige ekspedisjoner, og jeg leste en periode alt jeg kom over om og av ham. Noen bøker i boksamlingen min ble det også etter hvert. Ikke alle påstander Heyerdahl har kommet med, har vist seg å holde vann. Viktigst for meg har imidlertid alltid vært det eventyrlige preget ved alt han utforsket, utfordret og leverte i løpet av sitt liv. 

Jeg har denne gangen valgt å høre en lydbokopplesning, som opprinnelig ble utgitt av Fono Forlag i 2004. Rettighetene til boka er det imidlertid Cappelen Damm som sitter med i dag, og den er gitt ut på nytt i forbindelse med 2012-filmen. Selv har jeg et gammelt eksemplar av boka fra 1971 - antakelig den samme utgaven som forfatteren utga i 1948, året etter at ekspedisjonen fant sted. Mens denne boka ikke akkurat kan sies å være et høyverdig litterært verk, er det åpenbart at lydbokutgaven er forbedret på alle mulige vis - både i detaljrikdommen og hva gjelder språklige kvaliteter. 

Min Heyerdahl-boksamling

I løpet av sitt liv utga Thor Heyerdahl (f. 1914 d. 2002) femten bøker i følge Wikipedia. Disse bøkene omhandler bl.a. de i alt åtte ekspedisjonene han gjennomførte i løpet av sitt liv. Kon-Tiki-ekspedisjonen fant sted i 1947, og var den tredje i rekken. Det var nettopp de to foregående ekspedisjonene hans til Polynesia i hhv. 1938-1939 og 1939-1940 som inspirerte ham til å gjennomføre Kon-Tiki-ekspedisjonen. Teorien hans om at Polynesia var befolket av mennesker fra Sør-Amerika og ikke Asia, ble nemlig ikke akseptert av det vitenskapelige miljøet. Nettopp ved å foreta en ekspedisjon fra Peru til Polynesia på en balsaflåte, ønsket Heyerdahl å bevise at det var mulig å forflytte seg over denne havstrekningen. Årsaken til at Heyerdahl var så sterkt overbevist om at menneskene i Polynesia kom fra Sør-Amerika var at det på øyene ikke finnes spor etter at det har funnet sted en utvikling fra et laverestående til et høyerestående samfunn. Han mente dette styrket hans teori om at disse menneskene kom fra et annet sted enn det som hadde vært hevdet - noe han ikke minst har funnet støtte for på sine senere ekspedisjoner - bl.a. til Påskeøya. 

I boka forteller han om jakten på økonomisk ryggdekning for turen og arbeidet med å finne de rette folkene til å bemanne flåten. I alt seks menn ble med på turen - alle med sine dedikerte oppgaver for å gjøre det hele mulig. Disse var - i tillegg til Heyerdahl selv - Herman Watzinger, Bengt Danielsson, Erik Hesselberg, Knut Haugland og Torstein Raaby.

Kon-Tikis rute i Stillehavet

Og mulig var det, skulle det vise seg. Reisen tok 101 dager - fra Callao i Peru og til øya Raroia i Tuamoto-arkipelet (stadig i følge Wikipedia). 

Selv om man sitter med fasiten (dvs. at de kom frem - alle i levende live), er det like fullt en spennende historie som fortelles i boka, med Frank Tangen som en utmerket oppleser. Etter at besetning var i gang med sin strabasiøse reise over havet, kommer de tett innpå naturen. Fiskearter ingen frem til da hadde sett, dukket opp. Flyvefisk havnet ombord i flåten, men mer mystisk var det f.eks. at de fant blekkspruter på taket og i masten. Hvordan hadde de klart å havne der, om de ikke kunne fly? Underveis ble de også utsatt for kraftig uvær, og mot alle odds klarte de seg likevel. Mest dramatisk var det likevel da ett av medlemmene havnet over bord, og med små marginer ble reddet etter noen kraftanstrengelser og et mot som ikke kan sies å være annet enn meget heroiske. Alt de opplevde ble sirlig notert ned i tillegg til at de laget film underveis, og resultatet ble en bok som ble oversatt til 70 språk og en film som fikk Oscar (den første og eneste i sitt slag helt frem til 2007) som beste dokumentar i 1951. 

Kon-Tiki 

Alt i alt en svært spennende bok og en interessant innfallsvinkel når jeg senere skal se Heyerdahls dokumentarfilm (som er tilgjengelig i disse dager pga. 2012-filmen). Her blir det terningkast fem!

Papirutgaven av boka ble opprinnelig utgitt: 1948
Lydbokutgaven er innspilt: 2004
Oppleser: Frank Tangen
Opprinnelig forlag: Fono Forlag
Rettigheter til boka i dag: Cappelen Damm
Spilletid: 7 t 40 min.

Jakob Lothe og Anette Storeide (red.): "Tidsvitner"

Sterke vitnesbyrd fra overlevende etter Auschwitz og Sachsen-hausen

"Tidsvitner" utkom i 2006, og allerede i 2007 ble den kåret til årets bok av Morgenbladets lesere. Boka er basert på intervjuer med åtte overlevende norske menn fra hhv. Auschwitz og Sachsenhausen - blant dem to jøder. Alle forteller de i korte trekk hva som førte til at de ble tatt av tyskerne, hvordan de opplevde oppholdet i en konsentrasjonsleir, hvordan det var å komme hjem og hva man for ettertiden kan lære av det som hendte. Hver av historiene innledes i lydbokutgaven med tidsvitnenes egne stemmer.

Innledningsvis blir vi presentert for hukommelsens svakheter. På tidspunktet da intervjuene fant sted, var det mange tiår siden hendelsene som det fortelles om skjedde. Dette innebærer at ikke alt som fremkommer under intervjuene nødvendigvis er den fulle og hele sannheten. Mye er nok både glemt og fortrengt. Andre ting er muligens forsterket eller endog endret. Jeg synes likevel at Geir Stian Orsten Ulstein går for langt i sin kronikk av 24.10.2007 når han karakteriserer fremstillinger som disse i "Tidsvitner" som "uredelig om konsentrasjonsleirene". For det første er det ingen vesentlige avvik mellom disse historiene og andre mer tidsnære vitnesbyrd etter overlevende fra Hitlers konsentrasjonsleire. Det handler om mye av det samme, nær sagt uansett hvem som forteller. For det andre er det viktig at slike historier blir dokumentert for ettertiden, selv om det er en viss risiko for at vitnesbyrdene er mangelfulle grunnet tiden som har gått. Det man uansett aldri kan ta fra tidsvitnene er det faktum at de var der og at de forteller sine historier så sannferdige som mulig. Vi må også ta inn over oss at deres egne opplevelser antakelig var mye verre enn de i dag er i stand til å formidle.

En av historiene som gjorde sterkest inntrykk på meg, var den om tyskernes håndtering av befolkningen i den lille vestlandsbygda Telavåg. Tyskerne fikk nyss i at to Linge-aktivister gjemte seg på et loft i bygda. I forbindelse med arrestasjonen av disse to oppsto det skuddveksling og en av tyskerne ble drept. Som hevn over bygdesamfunnet ble alle menn over 17 år arrestert og sendt til tyske konsentrasjonsleire. Kvinnene og barna ble internert i et par år, og alle deres hjem ble brent ned.

Det var stor forskjell på hvordan vanlige nordmenn og jøder ble behandlet. Ofte var det helt avgjørende hvilket arbeid de fikk mens de var internert i konsentrasjonsleirene, fordi dette kunne bety forskjell på liv og død. Men vel så viktig i et samfunn hvor gjennomsnittlig levealder etter ankomst utgjorde ca. tre måneder, var nødpakkene fra Røde Kors. Dette kom ikke jødene til del. De var dessuten fratatt sine norske statsborgerskap i forbindelse med at de ble tvangssendt ut av Norge. Det var flaks, flaks og atter flaks som gjorde at et fåtall av fangene overlevde. Blant jødene overlevde kun om lag 30 av de drøyt 800 norske jødene som ble sendt til tyske konsentrasjonsleire, men dødstallene blant mennene fra Telavåg var også høye. En av mennene fra denne bygda har etter krigen fundert på hvorfor det var slik, og han kom til at det måtte bero på at bygdas menn - i motsetning til andre norske fanger - ble sendt direkte til konsentrasjonsleirene i Tyskland, uten en forutgående fengsling på Grini eller tilsvarende fengslet i Norge. Sjokket over det som møtte dem i Tysklands konsentrasjonsleire tok praktisk talt knekken på dem.

Vi får høre om epidemier av dysenteri, om hva det gjorde med dem å være vitne til henrettelser av fanger, alle som døde rundt dem hele tiden, alt de gjorde for å overleve nesten for en hver pris, hvordan det var å være priviligerte fanger blant andre ikke priviligerte fanger osv. For de norske fangene var priviligerte i forhold til de fleste andre grunnet Røde Kors-pakkene. Ikke bare fikk de ekstra matrasjoner, men de mottok også varer (som sigaretter) som de brukte til å bytte til seg varme klær o.l. Historiene er sterke og jeg opplevde dem autentiske, vel vitende om at alle årene som har gått etter krigen har gjort sitt i forhold til hva som huskes. For ikke å glemme hva man har ønsket å fortelle ... Det skal ikke mye fantasi til for å skjønne at ekstrem sult over lang tid gjør noe både med moralen og med fintfølelsen hos mennesker. Her er imidlertid alle svært åpne om nettopp dette, og da blir det liksom greit. Det som går som en rød tråd gjennom alle historiene er at vi ikke må hate. Hat løser ingenting, og forståelsen av hva vanlige tyskere gjennomgikk før krigen, men en galopperende inflasjon som redningsmannen Hitler ordnet opp i ved å sette hele folket i arbeid, rørte meg. At årsaken til at alle fikk arbeid skyldtes rustningsindustrien, skjønte tyskere flest litt for sent ... Boka gjorde et sterkt inntrykk på meg, og jeg tror faktisk det kommer til å ta litt tid før jeg orker å begynne på en ny bok ... Her blir det terningkast fem!

Utgitt: 2006
Lydboka er innspilt: 2007
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Anders Ribu
Spilletid: 5 t 36 min.

Jakob Lothe og Anette Storeide

"Inside Job" (Regissør: Charles Ferguson)

Boblen som brast

Denne filmen har jeg gledet meg lenge til å se! Den kom aldri på kino, og lenge var DVD´en priset betydelig over det i alle fall jeg har oppfatter som makspris på flunkende nye DVD´er. Hvorvidt dette har ført til at avsetningen på "Inside Job" har gått tregere eller ikke, vites ikke. Jeg var i alle fall ikke sen om å sikre meg filmen etter at den ble frembudt til en mer smakelig pris. Omsider har jeg også fått tid til å se den. Jeg ble virkelig ikke skuffet! For i denne dokumentaren, som forsøker å komme til bunns i hvordan i all verden finanskrisen kunne oppstå, borres det dypt. Svært dypt! Og så gjenstår det å se om de riktige personene blir vekket for alvor pga. de avsløringer som her finner sted ...

Innledningsvis presenteres Island og den finansielle katastrofen som har funnet sted i dette lille landet, som egentlig hadde alt; flott natur, rikelig med naturressurser, bærekraftig økonomi osv. På mange måter kan man si at det økonomiske frislippet som fant sted på slutten av 1990-årene må ta mye av skylden. Fra før av var bankene offentlige, de var underlagt mange restriksjoner og det var rett og slett ikke rom for at enkeltpersoners grådighet kunne ta overhånd. For det er ikke til å stikke under en stol at hovedårsaken til at det gikk som det gikk på Island, skyldes et fåtall grådige finansakrobater. Fordi bankene ble privatisert og dermed ikke var underlagt de samme restriksjoner som tidligere, hadde de fritt leide til folks sparepenger som de spekulerte bort som om det hele bare var en lek.

Deretter flyttes fokus til USA, hvor verdens største økonomi gikk over ende under finanskrisen. En rekke personer innenfor finansmiljøet intervjues, og det bildet som tegnes er intet mindre enn meget forstemmende. Når ble det en menneskerett å tjene over 500 millioner dollar i året? Og når ble det en menneskerett å eie fire-fem hus, ditto antall privatfly osv., osv.? På spørsmål om noen virkelig bør kunne innkassere rundt 4-500 mill. dollar i årslønn, svarer alle (og da mener jeg alle!) finansmennene (ja, de er menn alle som en i denne filmen) at javisst er det helt greit. I alle fall når det er fortjent ... Og oppfølgende spørsmål viser at det i grunnen anses fortjent uansett. Lærte de aldri etikk på skolene de gikk på, disse finansfolkene? Dette med habilitet i beslutningsprosesser ser dessuten ut til å være ukjent terreng for de fleste.

Etter at finanskrisen var et faktum, har det dukket opp kritiske røster som hevder at finanskrisen var en bløff. Det er mulig at jeg kan ha misforstått noe underveis, men jeg er ikke i stand til å se annet enn at denne var høyst reell. Riktignok er det betimelig å stille spørsmål om hvem sin krise det egentlig ble til slutt! Svaret er enkelt: dette ble menigmanns og samfunnets store krise. De som forårsaket det hele, ble om mulig enda rikere. Og det verste av alt: de slapp unna! Når finanskrisen var et faktum og udugelige (les: for griske) ledere måtte gå, fikk de nemlig med seg fallskjermer i astronomiske størrelser i tillegg. 100 - 200 millioner dollar var vanlig. Og vanlige folk som f.eks. meg kommer ikke til å tjene en brøkdel gjennom et helt liv - uansett om vi sikkert hadde fortjent mer fordi vi i alle fall ikke har lurt fra noen deres egne penger.

Filmen er bygd opp over fem deler; "How we got there", "The Bubble (2001-2007)", "The Crisis", "Accountability" og "Where are we now". En galopperende utlånsbølge og en tanke om at alt skulle vokse uavbrutt inn i himmelen, var det som startet det hele. I USA har man et system hvor bankene i forbindelse med utlån kan opprette derivater, verdipapir hvis verdi avhenger av det underliggende aktivumet. Ved å kjøpe derivater kan långiveren sikre seg mot opp- og/eller nedsiderisiko, en risiko som dermed flyttes fra utlåner til hensynsløse spekulanter. Etter hvert utviklet det seg en ukultur hvor långiver ikke lenger gadd å sjekke kredittverdigheten hos sine kunder. Jo mer penger de lånte ut, jo mer bonus kunne de selv nemlig påregne. Risikoen var jo forflyttet til noen andre som ikke hadde direkte kontakt med lånekundene. (Risikospredning er svært utbredt i mange bransjer og det er god kutyme for at dette er svært fornuftig, men dette forutsetter at ikke flertallet bak fordringene er dårlige betalere.) Dermed skapte man en illusjon eller boble om at alt bare økte i verdi - helt til boblen sprakk. Solide banker og finansieringsinstitusjoner gikk tomme for likvide midler, og resultatet kjenner vi alt for godt. Krisen brakte hele verden ut i et økonomisk uføre, mange virksomheter gikk konkurs, et utall mennesker ble arbeidsledige og mistet sine hjem.

I USA er det ikke gjort noe forsøk på å straffeforfølge dem som på mange måter må sies å ha forårsaket krisen. Dokumentaren "Inside Job" viser at den manglende moralen og etikken er segmentert langt inn i utdanningsinstitusjonene (av de samme menneskene). Og at de svært ressurssterke menneskene som har litt for store egeninteresser i egen vinning, gang på gang har forhindret innstramning i et regelverk som kunne ha forhindret at grådigheten fikk blomstre så uanstrengt og uten tilstrekkelige grenser. De samme menneskene har vært viktige støttespillere for Reagan, Bush senior, Clinton, Bush jr. og nå også Obama. Og de samme menneskene som bidro vesentlig til at krisen ble et faktum, sitter i dag og friskmelder økonomien (les: livredde for at innstramninger skal ramme dem selv?). Men krisen er på ingen måte over! Det eneste som kan redde økonomien er sterkere offentlig regulering og kontrollinstitusjoner som faktisk gjør jobben sin. Det er ikke uten grunn at filmens tittel er "Inside Job", for innsidere er nettopp hva disse folkene er.

Jeg gir terningkast seks og håper at riktig mange tar seg tid til å se denne filmen! Den kaster lys over årsaker og virkninger, hvem som er ansvarlige og hvem som kan gjøre noe med det. 

Innspilt: 2010

Nasjonalitet: USA

Genre: dokumentar 

Medvirkende: Simon Johnson, Paul Volcker, Lee Hsien Loong, Christine Lagarde, Matt Damon, Eliot Spitzer, Dominique Strauss-Kahn, George Soros, Barney Frank

Spilletid: 104 min.

Noen av intervjuobjektene

Greg Mortenson med David Oliver Relin: "Tre kopper te"

Svulstig, klisjéfylt og veldig "amerikansk"

Da jeg i oktober 2010 fikk se et intervju med Greg Mortenson om hans heroiske innsats for å bygge jenteskoler i Pakistan, var jeg ikke sen om å skaffe meg papirutgaven av denne boka - svært sikker på at den kom til å bli lest omgående. Slik skulle det ikke gå. Da jeg kom over lydbokutgaven på biblioteket for et par tre uker siden, tenkte jeg at det sannelig var på tide å få lest den ... en gang for alle.

Jeg var knapt kommet i gang med boka før jeg fikk vite at Greg Mortenson angivelig var en svindler, og at grådigheten tok overhånd i forhold til veldedighetsmidlene han har rådd over. Dette hadde jeg ikke fått med meg tidligere. I alle fall ødela det veldig mye av opplevelsen min av denne boka, og jeg lurte til og med på om jeg skulle gidde å fortsette.

Underveis i lesningen har jeg for øvrig prøvd å lese meg opp på hva denne svindelen egentlig handler om, uten at jeg har funnet ut annet enn at det er snakk om påstander som så langt ikke er endelig bevist. Særlig er det en meget irritert giver ved navn Jon Krakauer som i sin tid donerte 75 000 dollar til organisasjonen Central Asia Institute (CAI), som har gått historiene i "Tre kopper te" nærmere i sømmene. Dette har resultert i boka "Three Cups og Deceit" (Tre kopper svik), hvor Krakauer tar for seg alt som fremlegges som fakta i "Tre kopper te", og som han altså mener er oppspinn. Som Krakauer så lakonisk uttaler: "It´s a beautiful story, and it´s a lie." Uansett - det hele koker ned til at det blir opp til hver enkelt hvem man vil tro på, for noen fasit foreligger ikke, så vidt jeg har klart å finne ut. Kanskje er det ikke så rart at en mann som har oppnådd så mye og til og med har blitt nominert til Nobels fredspris (i 2010), utsettes for mistenksomhet og til og med litt misunnelse? Og hva tror egentlig de som donerer penger til slike prosjekter? At hver dollar skal gå til bygging av skoler, mens de som står bak ikke skal ha noe å leve av?

I "Tre kopper te" forteller Davis Oliver Relin Greg Mortensons historie, som starter med et mislykket forsøk på å bestige K2 i 1993. Han ble reddet av befolkningen i landsbyen Korphe i Nord-Pakistan, og i takknemlighet over dette lovet han å komme tilbake for å bygge en jenteskole. Mortenson holdt ord, og boka inneholder historien om alle vanskelighetene og utfordringene han møtte underveis i sitt prosjekt. I dag står han bak en rekke skolebygninger og er dessuten leder av CAI.

Mistanken som hviler over Greg Mortenson preger min oppfatning av denne boka. Akkurat det klarer jeg ikke å se helt bort fra. Når det er sagt må jeg også si at jeg ble grundig skuffet over boka. Den handler for mye om Greg Mortenson og for lite om prosjektene hans. Dessuten er fremstillingen av ham så ukritisk og glorifiserende at man kan spørre seg hvem som egentlig har skrevet boka - han selv eller biografen David Oliver Relin? Det eneste kritiske som fremkommer om Greg er at han ikke akkurat er noen organisator - ofte til de andre samarbeidspartnernes store fortvilelse. Jeg reagerer også over at det er mulig å få til så mye som Greg har fått til, og samtidig fremstå nærmest som rørende naiv. Han har tross alt fartet rundt i Taliban-dominerte områder, er amerikaner og det i en periode hvor USA ikke akkurat har styrket sin posisjon som verdenspoliti - definitivt ikke i det området han har operert i.

Jeg er i tvil om jeg skal gi denne boka terningkast tre eller fire, og kanskje er det riktigst å ende på noe midt i mellom. Ved denne vurderingen er det spesielt det ukritiske bildet av Greg Mortenson som trekker ned, i tillegg til at boka langt på vei handlet om noe annet enn jeg hadde håpet på. Boka er dessuten så full av klisjeer at dette tidvis kom i veien for budskapet.

Utgitt første gang: 2006
Originaltittel: Three Cups of Tea - One man´s mission to fight terrorism and build nations ... one school at a time
Utgitt på norsk: 2010

Oversatt: Gunnar Nyquist

Forlag: Gyldendal

Spilletid: 14 t 11 min.

Helt til slutt tar jeg med noen linker til artikler som bl.a. kan belyse mer av påstandene rundt dette med svindel og urettmessig bruk av donerte midler:
- NRK - 20.04.2011 - Beskyldes for løgn og pengemisbruk
- Outside - 13.04.2011 - Greg Mortenson speaks 
- Bokanmeldelse av "Tre kopper te" - NRK - 12.10.2010
- 60 minutes - 15.04.2011 - Questions over Greg Mortenson´s stories

Greg Mortenson

Herbjørg Wassmo: Hundre år

For en bok! 


Utgitt: 2009

Lydboka er innspilt: 2009

Oppleser: Gjertrud Jynge

Forlag: Lydbokforlaget

Spilletid: 16 t 27 min.

I "Hundre år" forteller Herbjørg Wassmo historien om tre kvinner i hennes egen slekt som har hatt helt avgjørende betydning for henne selv - hennes oldemor, bestemor og mor. Det er - som tittelen henspeiler til - en hundre år lang historie.

Idéen til å skrive boka startet da forfatterens datter sendte henne et bilde av altertavla i Lofotkatedralen - et bilde som angivelig skulle være av hennes egen oldemor. Slik var det i alle fall blitt henne fortalt gjennom hele hennes liv så langt. Altertavlen viser et bilde av en engel og Jesu kamp i Getsemane. Likheten mellom engelen og kvinnene i Wassmos slekt skal være nokså slående. Etter at arbeidet med boka var i gang, fant hun likevel ut at det ikke var hennes oldemor som hadde stått modell. Derimot var det en annen kvinne i slekta. Dette satte henne fullstendig ut - helt til hun bestemte seg for å dikte at det likevel var hennes oldemor som sto modell da presten Fredrik Nikolai Jensen malte bildet i 1869-70. 

Altertavla i Lofotkatedralen

For å være helt ærlig, gjorde det absolutt ingenting, for historien om Sara Susanne som satt modell for presten mens han malte altertavla, er i tillegg til å være svært sentral i boka, også meget fascinerende! Det ble aldri noe mellom presten og Sara Susanne, men det vokste like fullt frem en inderlighet og en gjensidig forståelse mellom dem som i en tid hvor fysisk berøring ikke var nødvendig for å hensette en kvinne og en mann i den dypeste lidenskap, var mer enn tilstrekkelig til å få stor betydning for dem begge. Han boklig lærd og kunstnerisk - hun en kvinne uten særlig skolegang, gift med en mann som ikke mælte mange ord, og som lengtet etter å snakke med et menneske om noe annet enn fiske og været. Og som etter hvert satte mange, mange barn til verden - bundet til alle barnefødslene og aldri egentlig fri ...

Senere følger vi en av Sara Susannes døtre - Elida, som er gift med en mann med store taleproblemer fordi han stammet. Dvs. i virkeligheten var jo ikke Elida Sara Susannes datter, men hun var vitterlig Herbjørg Wassmos bestemor. Også Elida satte mange, mange barn til verden - ti i alt. Desto større var tragedien da hun ble sittende alene som enke, uten å være i stand til å ta vare på sine barn. Det var ikke uvanlig i det karrige nord at barna i slike tilfeller ble plassert rundt hos snille slektninger, eller hos barnløse som ønsket seg inderlig et barn. Dette ble skjebnen for Hjørdis, forfatterens mor. Historien om hvordan mor og barn som følge av dette ble totalt fremmede for hverandre, og om hvor smertelig Hjørdis opplevde det da moren - gift på ny - kom for å hente henne igjen etter flere år, er til å grine av.

Parallelt følger vi forfatteren i hennes liv, hvor tidsaspektet veksler mellom slektens kvinner som levde før hun selv ble født, og til hennes egen barndom under og etter krigen - en oppvekst som også inneholdt triste opplevelser. Garantert så skjellsettende at dette har hatt stor betydning for hennes utvikling som forfatter. "Hundre år" er for øvrig også historien om hvordan deler av slekten ga opp livet i nord og flyttet til Oslo - lenge før dette ble enda mer vanlig på 1960-tallet og i årene etter dette. Snobberiet og nedlatenheten som møtte dem i hovedstaden, der de ble tvunget til å skifte dialekt fordi "ingen" forsto deres kauderveldske språk ... At det var kultursjokk for begge parter er det liten tvil om, men SÅ stor var forskjellen dog ikke! Det fantes da dannelse også i nord - selv på den tiden. 

Denne boka fengslet meg fra første stund! Jeg har alltid likt Wassmos fortellerstemme, i tillegg til at jeg i grunnen ikke får nok av å høre om tidligere tiders Nord-Norge. Enkelte steder har jeg lest at Wassmo sammenlignes med Hamsun. Det er jeg imidlertid ikke enig i. Jeg synes tvert i mot at de er nokså forskjellige i sitt uttrykk. Det Wassmo og Hamsun likevel har til felles, er at de skriver om samme tidsperiode og om samme landsdel. Det forhold at Wassmos familie kommer fra en del av landet hvor min egen morsslekt har sin opprinnelse og hvor også jeg selv er født (Vesterålen og omegn), tilførte for mitt vedkommende noe ekstra til historien. Historier om bortsetting av barn, splittelse av barneflokker, karrige og tøffe kår er kanskje ikke unikt for Nord-Norge når man går 50 - 100 år tilbake i tid, men det er noe med avstandene nettopp i nord som gjorde slike atskillelser ekstra dramatiske på toppen av det hele. I tillegg til at naturkreftene gjorde livet ekstra tøft på kysten, selvsagt. Uansett om Sara Susanne var forfatterens oldemor eller ikke (noe som åpenbart irriterer noen lesere), så inneholder "Hundre år" litterært meget gode historier om forholdene nordnorske kvinner levde under i en snart fullstendig forgangen tid. Denne boka berørte meg dypt og inderlig. Her blir det terningkast seks!

Et bilde jeg tok av forfatteren i forbindelse med Jubileumsforestillingen

under årets Bokfestival i Operaen