"Arrival" (Regissør: Denis Villeneuve)

En noe annerledes Sci-fi 

"Arrival" er en av filmene som ble nominert til Oscar tidligere i år. I alt var det tale om åtte Oscar-nominasjoner, blant annet i kategorien beste film. Da jeg så filmen noen få dager før utdelingen den 27. februar, levnet jeg den få vinnersjanser. Fasiten etter prisutdelingen er at "Arrival" fikk en Oscar, og dette var i kategorien beste lyd. 

Den fransk-canadiske regissøren Denis Villeneuve (f. 1967) har vunnet mange priser tidligere, blant annet for "Sicario" (2015) og "Incendies" (2010). (Linkene peker til mine omtaler av disse filmene.)

I filmens åpningsscene følger vi hovedrolleinnehaveren Louise Banks, som har en datter som dør av kreft. Etter noe forvirring i forhold til sammenhengen i historien, skjønner vi at dette er et frempek, og at resten av historien som fortelles ligger tilbake i tid, før datteren ble født. 

Louise er lingvist (språkforsker). Midt under en forelesning på universitetet blir hun og resten av verden oppmerksom på tolv romskip som lander på forskjellige steder i verden. Det er åpenbart at de vesnene som oppholder seg på romskipene har et budskap. Problemet er bare at ingen forstår hva de forsøker å formidle. 

Ett av romskipene har landet i Montana, og myndighetene setter opp en militærleir ved siden av romskipet, som svever litt over bakken. 

Louise - med romskipet i bakgrunnen.

Louise blir kontaktet fordi myndighetene tenker at hun er den rette til å deschiffrere budskapet fra vesnene som befinner seg ombord på romskipet. Hva vil de? Er de ondsinnede eller kommer de med noe godt? Når Louise spør dem om hva de vil, tolker hun svaret de kommer med som "offer weapon". Dette tolkes truende av de militære som er i beredskap rundt romskipet. Sammen med matematikeren Ian Donnelly forsøker hun å unngå en katastrofe.

I begynnelsen kommuniserer Louise gjennom en romdrakt, men etter hvert
skjønner hun at for mye av kommunikasjonen går tapt når hun ikke får
vist frem hvem hun er.

Parallelt følger vi andre lands reaksjoner på romskipene. Sterk grad av mistenksomhet preger det meste som skjer. Spørsmålet er om det er språkforskere som først og fremst skal redde verden, altså ved at det legges et stort arbeid og mye energi i kommunikasjonen for å unngå misforståelser ... (Noe som kunne kommet godt med også i kommunikasjonen mellom menneskene på jorda ...) Historien viser med all tydelighet at det i alle fall ikke er militære krefter som redder verden ... 

Louise kommuniserer med de utenomjordiske vesnene-

Mer enn dette har jeg ikke lyst til å røpe av handlingen, fordi dette kan ødelegge filmopplevelsen for alle dere som har lyst til å se denne filmen. 

Jeg innrømmer det like godt med en gang: sci-fi er ikke min favoritt. Det er helt opplagt at dette påvirker min holdning til denne filmen. Samtidig er det flere ting jeg reagerte på mens jeg så filmen. Først og fremst reagerer jeg på fremstillingen av at det er amerikanerne som sitter med løsningen på hvordan verden kan forstås, men resten av verden stort sett ikke forstår hvordan kriser som dette kan løses. Dette budskapet spisses i filmen. Jeg kjenner også at "en-mann-kan-redde-verden"-konseptet har gått ut på dato. Filmregissøren skal likevel ha for at helten denne gangen er en kvinne, men likevel ... Jeg ser at filmen har fått kred for originalitet og at det fremheves av enkelte at det er mye som skiller denne filmen fra f.eks. "Independence Day" (en helt elendig film, synes jeg). Romvesnene i denne filmen er dessuten fullstendig annerledes enn alle andre romvesner jeg har sett i tilsvarende filmer. Er det en god eller dårlig ting? Tja ... Vet ikke helt. Og bare for å ha nevnt det: gåten knyttet til "offer weapon" er selvsagt essensiell i filmen, og dette byr på overraskelser underveis. 

Rent teknisk holder denne filmen mål og vel så det. Romskipet og romvesnene er originale. Skuespillerne er også flotte. Lydbildet er dessuten eminent. Men historien engasjerte meg ikke. Mest fordi jeg fant det hele så usannsynlig og lite troverdig ... Dersom du er blant dem som elsker sci-fi tror jeg likevel at du kommer til å like denne filmen. La derfor ikke min oppfatning av den stå i veien for at du likevel velger å se den. 

Filmen er tatt av filmplakatene på norske kinoer, og DVD´en har release her i Norge den 20. mars i år.

Innspilt: 2016
Originaltittel: Arrival
Nasjonalitet: USA
Sjanger: Sci-fi
Skuespillere: Amy Adams (lingvisten Louise Banks), Jeremy Renner (Ian Donelly), Forest Whitaker (U.S. Army Colonel G. T. Weber), Michael Stuhlbarg (agent David Halpern), Tzi Ma (general Shang) og Mark O´Brien (kaptein Marks)
Spilletid: 116 min

Oscar-vinnerne 2017

Dette var opprinnelig et innlegg med oversikt over Oscar-nominasjonene. Natt til i dag (27. februar 2017) ble vinnerne kåret. Jeg har derfor valgt å oppdatere dette innlegget.

Totalt ble 24 priser delt ut. I dette innlegget har jeg fokusert på åtte kategorier: beste film, beste regi, beste mannlige hovedrolle, beste kvinnelige hovedrolle, beste mannlige birolle, beste kvinnelige birolle, tilrettelagt manus og de utenlandske (ikke-engelsktalende) filmene.

Linkene i dette innlegget peker til mine omtaler av filmene.

Beste film:

Vinner: Moonlight (åtte nominasjoner - vant tre Oscars)

Øvrige nominerte:
Lion (seks nominasjoner - vant ingen priser)
Manchester by the Sea (seks nominasjoner - vant to Oscars; beste mannlige hovedrolle, beste originale manus) 
Arrival (åtte nominasjoner - vant en Oscar; beste lyd)
Fences (fire nominasjoner - vant en Oscar)
Hacksaw Ridge (seks nominasjoner - vant to Oscars)
Hell or High Water (tre nominasjoner - vant ingen priser)
Hidden Figures (tre nominasjoner - vant ingen priser)
La La Land (14 nominasjoner - vant seks Oscars)

I år var det ni filmer som var nominert (mot åtte i 2016). Jeg har kun sett fire av filmene; "Manchester by the Sea", "Lion", "Moonlight" og "Arrival". Dette er fire helt forskjellige filmer! Min favoritt var "Lion", og den vant overraskende ikke en eneste pris. For meg var "Moonlight" en god nr. 2. Samtidig ble jeg ikke veldig overrasket over at nettopp "Moonlight" fikk prisen i kategorien beste film. Tematikken i filmen er nemlig hardtslående og den treffer noe i oss alle. 

Beste mannlige hovedrolle:

Vinner: Casey Affleck - Manchester by the Sea

Øvrige nominerte:
Viggo Mortensen - Captain Fantastic
Andrew Garfield - Hacksaw Ridge
Ryan Gosling - La la Land
Denzel Washington - Fences

Jeg har kun sett "Manchester by the Sea" og "Captain Fantastic". Jeg ble likevel overrasket over at Casey Affleck stakk av med prisen i kategorien beste mannlige hovedrolle. Han vant for øvrig en tilsvarende pris i Golden Globe tidligere i år også.

Beste kvinnelige hovedrolle:

Vinner: Emma Stone - La La Land

Øvrige nominerte:
Meryl Streep - Florence Foster Jenkins
Isabelle Huppert - Elle
Ruth Negga - Loving
Natalie Portman - Jackie

La La Land sopte med seg seks Oscars (men var nominert til 14 priser). At Emma Stone vant i kategorien beste kvinnelige hovedrolle har jeg ingen formening om, i og med at jeg ikke har sett denne filmen (enda). Uansett ålreit at det var hun og ikke nok en gang den samme som vant i Golden Globe-konkurransen (Isabelle Huppert). Det ville blitt vel forutsigbart og kjedelig. Nominasjonslisten var ellers helt lik i Golden Globe- og Oscar-konkurransen.

Jeg har kun sett "Florence Foster Jenkins", med Meryl Streep i hovedrollen som operasangerinnen som oppnådde å synge for et fullstappet Carnegie Hall, til tross for at hun overhode ikke kunne synge. Historien er sann. Filmen er tilgjengelig på norske kinoer. Selv så jeg den på en flight til Hong Kong mot slutten av januar 2017. 

Beste mannlige birolle:

Vinner: Mahershala Ali - Moonlight

Øvrige nominerte:
Dev Patel - Lion
Lucas Hedges - Manchester by the Sea 
Jeff Bridges - Hell or High Water
Michael Shannon - Nocturnal Animals 

I fjor ble juryen beskyldt for å diskriminere fargede skuespillere. Det er det liten grunn til å gjøre i år. Selv om jeg bare har sett tre av de fem nominerte filmene i denne kategorien, tenker jeg at prisen er velfortjent! Mahershala Ali er fantastisk i rollen som doplanger i "Moonlight"!

Beste kvinnelige birolle:

Vinner: Viola Davis - Fences

Øvrige nominerte:Naomie Harris - Moonlight
Nicole Kidman - Lion
Michelle Williams - Manchester by the Sea
Octavia Spencer - Hidden Figures

Nominasjonslisten er helt likelydende med Golden Globes` nomninasjonsliste. Også her er vinneren den samme, nemlig Viola Davis. Jeg holdt en knapp på Naomie Harris som narkovrak-moren i "Moonlight". Viola Davis er uansett en verdig vinner med mange fantastiske rolletolkninger bak seg fra tidligere filmer.

Beste regi:

Vinner: Damien Chazelle - La La Land

Øvrige nominerte:
Kenneth Lonergan - Manchester by the Sea
Barry Jenkins - Moonlight
Denis Villeneuve - Arrival
Mel Gibson - Hacksaw Ridge

Dette er en av prisene som gjør at jeg ønsker å se "La La Land", selv om filmmusicaler ikke er blant mine favoritter (teatermusicaler derimot - det er noe ganske annet). Samtidig må jeg innrømme at jeg har gode minner fra filmmusicaler som "Les Miserables" og "Anna Karenina", og en dag skal jeg nok få sett denne filmen også!

Beste tilrettelagte (adapterte) manus:

Vinner: Moonlight

Øvrige nominerte:
Lion
Arrival
Fences 
Hidden Figures

Jeg har sett tre av de nominerte filmene - "Moonlight", "Lion" og "Arrival", og blant disse er "Moonlight"  absolutt min favoritt. Måten tredelingen av filmen får frem noen viktige og avgjørende øyeblikk i hovedpersonens liv, er nydelig håndverk!

Beste utenlandske film:

Vinner: The Salesman (Iran/Frankrike)

Øvrige nominerte:
Land of Mine (Danmark)
A Man Called Ove (Sverige)
Tanna (Australia)
Toni Erdmann (Tyskland/Østerrike)

Her er det hele resten av verden mot Hollywood, og nåløyet er trangt. Filmer som er nominert i denne kategorien er kvalitetsfilm på sitt beste.

Det er den iranske filmregissøren Asghar Farhadi som står bak vinnerfilmen. Han nektet å reise til USA i forbindelse med Oscar-utdelingen. Dette som en protest mot Donald Trumps innreiseforbud for mennesker som blant annet kommer fra Iran. Alle som har et visst forhold til iransk film kjenner hans prisbelønte film "A Separation" (eller "Nader og Simin - et brudd", som var den norske tittelen). Det er veldig moro at iransk film får denne typen oppmerksomhet! Filmen skal ses når den kommer! Den har Norgespremiere 10. mars - med den norske tittelen "En handelsreisende".

Jeg minner om at det er god grunn til å se de øvrige filmene også! "Land of Mine" er knallsterk!

"Lion" (Regissør: Garth Davis)

En knallbra film om å lengte hjem!

Jeg har tidligere presentert en oversikt over nominerte filmer i noen av de viktigste kategoriene til årets Oscar her på bloggen. Det har gått mye tregere å få sett filmene denne gangen enn hva jeg hadde sett for meg på forhånd. Tiden er et knapphetsgode, dessverre. Det kommer derfor til å holde hardt å få sett veldig mange filmer i år. Jeg håper likevel at jeg treffer noen lunde greit på de filmene jeg faktisk velger å se. Heldigvis har noen av dem kommet på DVD (som "Captain Fantastic", "Land of Mine" og "A Man Called Ove", og dette gjør det litt enklere å få sett flere filmer. Hittil har jeg sett "Manchester by the Sea", "Florence Foster Jenkins" og"Lion". 

"Lion" er nominert til seks Oscars i år; i kategoriene beste film, beste mannlige birolle (Dev Patel), beste kvinnelige birolle (Nicole Kidman), beste cinematografi, beste filmmusikk og beste manus (adapted screenplay). Etter å ha sett filmen, mener jeg at den har en god sjanse i alle kategorier hvor den er nominert. 

Regissøren Garth Davis er et ubeskrevet blad for meg, men for andre som ser mye serier er han nok kjent for "Top of the Lake". "Lion" hadde premiere på Toronto International Film Festival 10. september 2016, og filmen ble nominert til flere priser i forbindelse med Golden Globe tidligere i år. Den hadde Norgespremiere 6. januar i år, og går for fullt på norske kinoer for tiden. Grunnen er åpenbar: denne filmen er en publikumsmagnet! At historien som filmen er basert på i tillegg er sann, gjør den bare enda mer interessant. Filmen er basert på Saroo Brierleys selvbiografi "A Long Way Home". 

Saroo Brierley blir født med navnet Sheru Munshi Khan i Ganesh Talai, en liten landsby i Khandwa i India. Her lever han sammen med sin mor og sine to søsken. De er fattige fordi faren forlot dem for en tid siden, men samholdet i familien ersterkt. Saroo og hans eldre bror Guddu gjør det de kan for å hjelpe moren slik at familien ikke skal sulte. (Sheru betyr for øvrig "løve" - derav filmens tittel.)

Saroo og Guddu

Guddu får en jobb som gjør at han må ta toget noen mil fra landsbyen. Saroo insisterer på å bli med for å hjelpe til. Motvillig tar Guddu ham med, men dette skal han komme til å angre dypt og inderlig på. Vel fremme er nemlig Saroo bare trøtt og vil sove. Guddu får Saroo til å love at han skal bli ved benken der han forlater ham til han er tilbake, og dette lover Saroo. Ut på natta våkner han imidlertid og begynner å lete etter Guddu. Nysgjerrigheten driver ham inn på et stillestående tog, og før han vet ordet av det, sovner han igjen. Da han våkner, er toget i gang. Han får panikk og prøver å komme seg ut, men det er umulig. I to dager er han innesperret i toget, som ender opp i Kolkata. 

En bortkommen gutt ...

Sulten og medtatt rusler han rundt i gatene. Her er det mange farer som truer, men fordi han er street smart, klarer han å slippe unna de fleste farer. Det handler om mennesker som vil utnytte små barn, og hvor politiet ser en annen vei. Og det handler om mennesker som gir ham mat og vil selge ham til ... ja, hva vet vi? Til slutt ender han i myndighetenes hender. Der prøver man virkelig å gjøre alt for å spore opp moren hans. Men hva hjelper det når moren hans er analfabet og ikke leser aviser? Til slutt blir han forespeilet en fremtid som adoptivbarn i Australia. 

Saroo møter sin australske adoptivmor for første gang

Saroo kommer til et ektepar som har gledet seg stort til å få et barn fra India. Han er heldig med sine atoptivforeldre, og de er heldige med sitt adoptivbarn. Så bestemmer de seg for å adoptere et barn til ... Vi aner allerede ved ankomsten at dette barnet betyr trøbbel. Barnet er svært traumatisert og ustabilt i sitt følelsesliv og sin atferd. Idyllen er brutt og Saroos adoptivforeldre drives fra den ene fortvilede situasjonen til den neste ... Selv kjenner Saroo ingen tilhørighet med han som skal være hans bror, og dette bidrar antakelig enda mer til å traumatisere broren. Han hører jo ikke hjemme noe sted. Adoptivforeldrene går imidlertid løs på oppgaven med en ektefølt iver og kjærlighet.

Et nytt liv begynner i Australia, men Saroo glemmer aldri den familien
han kom bort fra.

Som alle adoptivbarn kommer også Saroo til et punkt der han ønsker å finne tilbake til sine røtter. Tankene går til moren og broren som han tenker må ha lett etter ham i alle disse årene. Han husker en del fra barndommen sin, men ikke alt. Blant annet sliter han med å huske hvor han kom fra og hva moren hans het. Så begynner han å forske på hvor toget som endte i Kolkata kunne ha kommet fra. Hvor fort gikk togene den gangen? Ja, hvor langt kom man med et tog på to døgn for 25 år siden? Ved hjelp av Google Map visualiserer han mengder med steder i India. Steder han kjørte forbi mens han var innestengt i toget, og som han fremdeles husker vagt ... Klarer han å finne tilbake til landsbyen der han kom fra til slutt? 

Underveis presenteres vi for de klassiske sidene ved adopsjon. Identitetskriser, fosterforeldrenes følelser, omgivelsenes reaksjoner på en lengsel etter sine røtter, som aldri tar slutt ... Her spilles det på hele følelsesregisteret, og det er ikke til å unngå at man griner en skvett opptil flere ganger. Det forhold at hovedrolleinnehaveren selv er den skjønneste av de skjønne, hjelper også godt på. Kulissene i filmen er meget autentiske, og dette bidro til å gi historien høy troverdighet. Skuespillerprestasjonene i filmen er i det øvre skiktet. Man blir ganske enkelt fengslet! 

Det er forstemmende hvor farlig det er å være gatebarn i India. Tematikken går igjen mange steder. Vi kunne se det i filmen "Saalam Bombay" og vi kunne lese om det i Vikas Swarups "Slumdog Millionaire" (her spiller Dev Patel hovedrollen), James A. Levines "Den blå skriveboken", Anne Ch. Østbys "Kjærlighetsgata" og Rohinton Mistrys klassiker "Balansekunst". Sistnevnte er blant mine 10 på topp-bøker. (Samtlige linker peker til mine omtaler her på bloggen.) Gjennom filmen får vi også et grundig innblikk i at det ikke bare er en dans på roser å adoptere et barn fra et fattig land, kanskje særlig der hvor barnet er så pass stort at det husker sitt tidligere liv. Filmen forteller dessuten en historie om den lengselen vi alle har i oss etter å finne tilbake til røttene våre. Det er en sterk dragning som for mange blir svært eksistensiell. 

Denne filmen anbefaler jeg på det sterkeste! Jeg har stor tro på at den vil håve inn flere Oscars! Kom deg på kino! 

(Fasiten etter utdelingen av Oscar i slutten av februar i år er at denne filmen, som var nominert innenfor seks kategorier, ikke fikk en eneste pris. Det må jeg innrømme at jeg ble veldig overrasket over.)

Innspilt: 2016 
Originaltittel: Lion
Nasjonalitet: Australia, England
Språk: Engelsk, hindi og bengali
Sjanger: Drama
Skuespilere: Dev Patel (Saroo Brierley), Rooney Mara (Lucy, Saroos kjæreste), Nicole Kidman (Saroos adoptivmor) m.fl.
Spilletid: 118 min.

"Manchester by the Sea" (Regissør: Kenneth Lonergan)

Oscar-favoritt om sorg

"Manchester by the Sea" er en av de store Oscar-favorittene i år. Regissøren Kenneth Lonergan har vunnet en del filmpriser i årenes løp, og han har blitt nominert til atskillige priser. Blant annet er han kjent for storfilmer som "Gangs of New York" (2002), "Margaret" (2011) og "Analyze This" (1999). I den senere tid er det imidlertid teateret som har vært hans hovedarena.

"Manchester by the Sea" er nominert til seks Oscars. Nominasjonene gjelder følgende kategorier:
- beste film
- beste regissør (Kenneth Lonergan)
- beste originale manus (Matt Damon)
- beste mannlige hovedrolle (Casey Affleck)
- beste mannlige birolle (Lucas Hedges)
- beste kvinnelige birolle (Michelle Williams)

Vi må vente i spenning til 27. februar før vi får vite hvem som vinner Oscars i de aktuelle kategoriene. 

Lee Chandlers bror dør etter et brått og dramatisk sykdomsforløp. Broren var alene om omsorgen for sin 16 år gamle sønn Patrick. Noen år tidligere skilte han seg nemlig fra sin alkoholiserte kone, og etter dette har det ikke vært noen kontakt mellom mor og sønn. 

Den som er oppnevnt som verge for Patrick er Lee. Lee er overhode ikke interessert i å påta seg dette ansvaret, men skjønner etter kort tid at dette er noe han ikke kan unndra seg. For hva vil skje med Patrick dersom han ikke stiller opp? Han tenker at dette kan løses ved at Patrick flytter sammen med ham til Boston, der han har sitt liv. Problemet er at Patrick ikke vil. I den lille småbyen Manchester har han livet sitt, sine to kjærester (som ikke vet om hverandre), bandet han spiller i, skolekameratene sine ... 

Patrick og Lee

I tiden før og etter begravelsen strides de to mennene om å få gjennomslag for sine behov. Under begravelsen dukker Lees ekskone Randi opp, og i tilbakevendende glimt får vi innblikk i det livet de en gang levde før katastrofen rammet dem og de gikk hver til sitt. Sorgen har Lee kapslet fullstendig inn, for det hele er så voldsomt at det nesten er umulig å forholde seg til. Og mens livet for ham er en alvorlig sak, blir han vitne til med hvilken letthet Patrick forsyner seg av livets mange goder, der han surfer fra den ene kjæresten til den andre. Men er det så enkelt for Patrick når det kommer til stykket? Er ikke også han i ferd med å kapsle inn sin egen sorg gjennom frenetisk å leve livet intenst på overflaten? Et liv som for øvrig står i dyp kontrast til onkelens liv, som er et slags ikke-liv, der alt handler om å få hverdagene til å gå rundt. Han har ikke orket nære relasjoner etter alt som hendte tidligere i hans liv, og lever nærmest som en eremitt uten venner. 

Midt oppi dette dukker Patricks mor opp. Hun er en rehabilitert alkoholiker som har innledet et forhold med en svært religiøs mann. Hun inviterer Patrick hjem til seg, og Patrick øyner et håp om at han kan få moren sin tilbake igjen. Håpet slukner fort da han etter besøket får en mail fra morens forlovede, som krever at all kontakt med moren må foregå via ham ... 

Hvor finner Patrick fotfeste? Kan Lee være hans anker i tilværelsen, når Lee selv mangler fotfeste i sin tilværelse? 

Lee og hans ekskone Randi 

"Manchester by the Sea" er en sterkt følelsesladet film av den mer stillferdige sorten. Nettopp av den grunn er jeg glad for at filmen varte i over to timer, fordi det ellers er vanskelig å hensette seg til den rette stemningen som en slik film faktisk krever. Casey Affleck spiller en krevende rolle, selv om rolletolkningen ikke akkurat innbyr til så mange krumspring. Han spiller nemlig en deprimert mann, som ikke ler eller smiler i utide. Jeg likte måten avsløringene fra fortiden ble presentert, og opplevde også at scenene med oppklaringer fremsto som troverdige. Som da Lees ekskone tilsto at hun hadde vært veldig hard mot ham, og at hun fremdeles elsket ham ... Som da Patrick fikk et sammenbrudd og røpet at han ikke hadde det så bra likevel ... Kulissene for dramaet, denne vakre lille byen ved kysten, bidro til stemningen i filmen, som var svakt optimistisk tross alt det triste. 

Denne filmen går fremdeles på norske kinoer. Se den før det er for sent, er min anbefaling! Det er noe med å sitte i kinosalen og la seg fullstendig omslutte av den stemningen filmen setter oss i. Selv om jeg opplevde dette som en svært god film, tror jeg likevel ikke at den kommer til å vinne Oscar i kategorien beste film. Jeg tror også at Casey Affleck har mange gode konkurrenter i kategorien beste mannlige skuespiller. Når det gjelder de øvrige nominasjonene er jeg derimot mer usikker, fordi jeg foreløpig mangler sammenligningsgrunnlag. 

(Platekompaniet har foreløpig ikke oppgitt releasedato for DVD´en.)

(Fasiten etter utdelingen av Oscar i slutten av februar i år er at denne filmen vant to Oscars (fra å ha vært nominert til seks Oscars); beste mannlige hovedrolle (Casey Affleck) og  beste originale manus.)

Innspilt: 2016
Originaltittel: Manchester by the Sea
Nasjonalitet: USA
Sjanger: Drama
Skuespillere: Casey Affleck (Lee Chandler), Michelle Williams (Randi, Lees ekskone), Kyle Chandler (Lees bror Joe), Lucas Hedges (Patrick Chandler) m.fl.
Spilletid: 137 min.