Nelson Mandela: "Livskraft"

"Livskraft" av Nelson Mandela



(Fra tiltredelsestalen som president i Sør-Afrika i 1994, etter 27 år i fangenskap.)

Din dypeste frykt er ikke
din utilstrekkelighet.
Din dypeste frykt er at
du er ubegrenset og kraftfull.

Det er ditt indre lys, ikke mørket

som skremmer deg mest.

Du tenker: Hvem er jeg som våger


å tro at jeg er briljant, strålende
 

talentfull og fantastisk?

Jeg spør: Hvem er du,


som ikke våger å være alt dette?

Du er et barn av Gud.

Det finnes ingen klokskap i å

krympe deg og gjøre deg selv liten.

Det gjør ikke verden bedre.

Guds storhet finnes i alle mennesker.

Du er født til å bekrefte dette Lys

slik det brenner i ditt hjerte.

Du er ment å stråle, slik et barn gjør.

Når du lar ditt indre lys skinne,

gir du andre mennesker

rett til å gjøre det samme.

Når du frigjør frykten,
 

vil din tilstedeværelse 

frigjøre andre.

"Invictus" (Regissør: Clint Eastwood)

Innspilt: 2009
Nasjonalitet: USA
Skuespillere: Morgan Freeman, Matt Damon
Spilletid: 128 min.

Nelson Mandela (i Morgan Freemans skikkelse) er nyvalgt president i Sør-Afrika i 1994, etter at han har sittet innesperret på Robben Island i nesten 30 år. Utfordringene i landet er enorme, og motsetningene mellom fargede og hvite er nærmest uoverstigelige. For å få fortgang i prosessen mot en felles, forent fremtid hvor det er plass både for fargede og hvite, fattige og rike, trenger han noen symbolsaker som alle kan enes om. Folket - for ikke å si folkene - han er satt til å lede består av hvite som frykter en gjengjeldelsespolitikk etter mange års undertrykkelse av urbefolkningen, mens det er mye hat og bitterhet hos de fargede pga. alle overgrepene som har blitt gjort mot dem fra de hvite makthavernes side i årenes løp. Og det blir sagt om Mandela at selv om han var i stand til å vinne valget, så betyr ikke det at han er i stand til å lede landet. 

Mandela gjør i første omgang de hvites frykt overflødig. Han trenger hjelp fra dem som faktisk har styrt landet tidligere, og ønsker å inkludere dem i politikken og byråkratiet. Han gjør det dessuten til sitt mantra å forsone og tilgi. Ikke én gang tillater han seg å se bakover. Det er fremtiden og bare den han er opptatt av. Hans livvakter skal være hyggelige og blide - ikke uhyggelige og sure slik de var det for den tidligere hvite presidenten. Hans evne til å se mennesker gjør at han fort blir populær i alle leire. 

Mandela bestemmer seg for å engasjere seg i rugby-landslaget. De spiller elendig og blir stort sett utskjelt og latterliggjort i offentligheten. Rugbylaget har for øvrig vært de hvites lag, men Mandela ønsker å gjøre dette til alles lag, på tvers av raseskiller. Han tror fullt og fast på at laget kan vinne VM i 1995, og i den forbindelse tar han kontakt med lagets kaptein Francois Pienaar (spilt av Matt Damon). Under møtene snakker Mandela varmt om ledelsesstrategier og måloppnåelse, og gradvis vinner han Pienaars respekt. En helt annen glød kommer over landslagskapteinen og laget, og de går inn for oppgaven med stort pågangsmot. 

Det er alltid en sann fornøyelse å se filmer som Clint Eastwood har regissert! Filmene hans oser av kvalitet. Temaene i Eastwoods filmer har en tendens til å handle om fordommer som det blir røsket kraftig opp i, slik at man til slutt sitter igjen som et litt klokere menneske enn man var forut for dette. Og med to så solide skuespillere som Morgan Freeman og Matt Damon MÅ det jo bli et godt resultat! Jeg visste ingenting om rugby før jeg så denne filmen. Jeg visste heller ikke hvilken rolle rugby spilte spesielt det første året da Mandela var president. Sånn sett lærte jeg noe om begge deler. Denne filmen kompletterte dessuten det bildet jeg hadde dannet meg av Nelson Mandela etter å ha sett filmen "Farvel Bafana" som handler om noen av hans år på Robben Island. Alt i alt en svært vellykket film som handler om så uendelig mye mer enn rugby! 

Terningkast fem!

"Farvel Bafana" (Regissør: Bille August) - 2007

Den sørafrikanske frihetskjemperen og ANC-lederen Nelson Mandela satt innesperret i fengsel i 27 år - mesteparten av tiden på fangeøya Robben Island utenfor Sør-Afrika. Alle forsøk på å forhandle med ham mislyktes fordi det hvite mindretallsregimet nektet å gi de svarte samme rettigheter som landets øvrige hvite befolkning hadde.

Mens Mandela satt innesperret på Robben Island, ble fangevokteren James Gregory gitt i spesialoppdrag å spionere på ham. Årsaken var at han snakket xhosa, de svartes språk. Gregory var innbitt rasist, nær sagt på lik linje med de fleste hvite i Sør-Afrika på den tiden, og sverget til apartheidregime som den eneste mulighet for å opprettholde ro og orden i landet. Samtalene med og nærheten til Mandela svekker etter hvert Gregorys innbitte forakt for de svarte. Gradvis vokser det frem en gjensidig respekt og en tro på fredelig sameksistens mellom hvite og svarte.

Mandela ble løslatt i 1990, og fire år etter ble han ikke bare landets første svarte president - han ble også den første demokratisk valgte president.

Dennis Haysbert spiller den verdige Mandela, mens Joseph Fiennes spiller fangevokteren som får stadig større samvittighetskvaler. Selv om vi i dag kjenner fasiten av denne konflikten, tar temaet i filmen fremdeles følelsesmessig tak i meg. Underveis i filmen var jeg ikke sikker på hvem som egentlig var undertrykkere og undertrykte. For familien Gregory har sannelig ikke mange valgmuligheter de heller. Med Bille August som regissør har dette ikke overraskende blitt en film av stort format!